Noen ganger er det bedre å parkere i stolen enn andre ganger. I kveld er det bort imot hellig. 

 

 

 

 

For nå har jeg lagt bak meg noe jeg trodde var umulig for bare kort tid siden.

Og det at jeg sto foran denne dagen gjorde sitt til at jeg våknet før seks i dag tidlig.

Men i går hadde jeg en fridag, det gjorde godt.

I sola.

Mellomste ble med meg en tur i butikken, måtte det.

Hjemme gikk vi ned til sjøen.

Bada i glassklar sjø, som ble mer temperert for hvert dykk.

Og noen svømmetak ble det.

 

 

Om kvelden kom hennes kjære og vi spiste oss nesten inn i søvnen.

 

Men i dag våknet jeg til alvoret, sjøl om jeg var kommet fram til en mer laidback løsning.

Hvordan ville utstillingen bli mottatt.

Datter og kjæreste dro innom mor for å ta med blomster fra hagen.

Jeg fikk hentet en av sommerhjelpene.

Da var jeg nesten en time senere ut enn tenkt.

 

 

Det var så mye som skar seg i morgentimene, ikke fant jeg ‘musa’ til pc’n.

Jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne forlegge den, men så var det noen som hadde lånt den.

Fikk lagt inn prisene som var det jeg skulle.

Etterpå fant jeg ikke klærne jeg tenkte å bruke…

At det går an.

Men endelig var jeg på vei.

Og fra da la alt seg riktig til.

 

 

Ungdommene, som det var to av, tok i mot beskjeder og var sjølgående.

De greidde å ikke gå tom verken for kaffe eller vafler.

Og den ene hadde tatt inn så søte små buketter av rosa nypeblomster, jeg angrer for at jeg ikke fikk tatt bilder av de.

Datter med sin kjære kom med blomstene de hadde tatt med.

Fikk tatt siste finpuss av utstillinga.

 

Så var vi i gang.

I solskinnet.

Og folk strømte til.

 

Fra klokka 13 til godt over 16 snakka jeg.

Jeg fikk også gjort et intervju.

Vi skulle ta oss kaffepause med vafler.

Kaffen ble kaldt.

Vaflene fikk vente.

Og folk var trivelige og virka som de trivdes.

Må si at dagen ble veldig bra.

 

 

Datter og kjærest dro før meg.

Det var da det skjedde det utrolige, det som ble ordentlig bra, men kunne blitt årets krise.

Før vi åpna, kjørte samboeren til mellomste bilen min og fikk satt den på parkeringsplassen.

Da de skulle sette seg inn i bilen de hadde for å kjøre, hadde datteren spurt om han hadde levert meg nøkkelen min.

Jeg tenkte ikke mer på nøkkelen.

Hadde hun ikke husket å stille dette spørsmålet, hadde bilnøklene mine dratt til Trondheim og jeg hadde stått fast på museet en times kjøring fra mitt hus, med ene sommerhjelpen like ‘stuck’ som meg.

 

Så det var kveldens under.

 

 

Nå sitter mellomste og jeg hjemme i fullstendig vilt utslått tilstand.

Jeg er så heldig å ha henne hjemme en dag til og i morgen har jeg fri, fullstendig FRIIIIIII <3

 

 

 

♥