Det har starta. For tre veker og tre dagar sidan starta den.
Eg har vore sliten, sliten og sliten i mange år. Dette ville ingen ende ta. Inn i mellom har eg forsøkt å trena, forsøkt å leggje om kosthald og gått ned opp til femten kilo. Men eg har ikkje fått det til, eg har hamna attende til det utgangspunktet eg opparbeidde for mange år sidan. På eitt år klarte eg å plussa på førti kilo ekstra på mi eiga vekt.
Det har vore mykje som la seg i sekken min, men vekta er nok ein viktig årsak til at eg føler meg sliten. Eg vart til slutt sjukemeldt i mange prosent og klarte etter ei stund og redusere den med tjue. Da var det stopp. Inn i mellom opplevdes det også for mykje, for lite skulle til for eg mista oversikta.
Til slutt fekk eg tilbod om rehabilitering. I tre veker og tre dagar har eg vore her. Fokuset har vore delt i fire; arbeid, kosthald, trening og tankar.
Kosthaldet er mykje grønt, lite feitt og hyppig. Vi et fire måltid om dagen og skal helst rekka mellommåltid. I starten følte vi at vi åt og åt og åt. Da eg vog meg etter tre veker hadde vekta redusertes 5,4 kilo.
I tillegg har vi treninga, som eg datt delvis ut av på grunn av kne og gnagsår. Men pulsen har vore auka kraftig opp til mange gong. Vi har treningsrom, spinning syklar, basseng og naturen. Det er gymsal med klatrevegg. Så tilbodet er mangfaldig.
I tillegg har det vore fokusert på tankar og korleis mønstra i tankane kan dra oss ned og bort frå målet.
Vi er komen til enden. Til evaluering og til framtida. Eg har ei føling med at eg har teke sertifikatet på nytt. No skal vi ta over ansvaret for bilen sjølv. Ein av mine første planar er å lage meg ei plan. Ei timeplan. Og eg har teke av søndagskvelden til å sette den opp. For no er eg straks i gong på eiga hand. Med livstilsendringa mi.