Går livet i loop? Opplever vi det samme om igjen og om igjen, som paralleller, spekulerer jeg på i dag.

 

 

 

 

Da jeg gikk på barneskolen spilte vi en del kanonball.

Jeg var lang, tynn og bevega meg rimelig raskt. Så jeg var ikke så lett å treffe og var ofte igjen som den siste på  laget.

En gang uttalte en medelev at det var det ingen vits, for jeg greidde ikke skyte noen, likevel.

 

Jeg var ingen populær unge, ble valgt som den siste, alt for sjenert og følsom.

Uttalelelsen huskes ennå, så mange år etter, for jeg ble lei meg.

 

Men medeleven hadde rett, jeg hadde ikke trykk i skudda mine.

Sannsynlig var det bare irriterende at jeg hoppa i rundt uten å bli truffet.

 

Om dagen spør jeg meg om det er det samme nå også?

At jeg har for dårlig “skudd-hånd”.

 

Det er 13 år siden jeg flytta tilbake til kommunen jeg flytta fra som 16 åring. Det var godt å flytte bort, for jeg ga meg lov til å bli et fritt menneske, så langt som en stram oppdragelse gir plass til.

 

 

I mange år har det vært fokus på ønska tilflytting, for kommunen sliter med nedadgående folketall som mange små kommuner.

Barnefamilier ønskes.

 

Da jeg kom flyttende med to barn, opplevde jeg ingen velkomst.

Jeg måtte forsere mange motbakker.

Etter et par år fikk jeg i hvert fall fast jobb – men da var jeg såpass sliten etter stadig usikkerhet i vikariatene jeg gikk i og som ble vurdert med noen måneders mellomrom.

Nå er det ikke uvanlig i den kommunale sektoren at folk blir gående i vikariat.

 

Men for min sin del, etter skilsmisse, barn med syndrom, kamper, salg og flytting sammen med den usikre jobbsituasjonen, begynte jeg å få problemer både med hukommelsen og det muntlige. Ord og begrep forsvant.

Og ikke minst vondter, vondter jeg ikke trodde på.

For midt i alt dette var jeg også svært redd for livet til det ene barnet mitt. For noen år siden forsto jeg at jeg hadde opparbeidet meg en slags posttraumatisk stresslidelse. Redselen hadde vokst seg altomfattende.

 

 

Jeg blir i dette tidsrommet hengt ut i offentlighet som udugelig. Noe jeg valgte ikke å besvare, for å gi det minst mulig oppmerksomhet. Fant her om dagen svaret jeg skrev, det var ikke noen harde skudd der heller. Saken var i sentrum, ikke meg som person.

 

I 2017 blir jeg diagnosisert med revmatisme.

Arbeidsmessig gikk ned til halv maskin.

 

Jeg har vært mye sliten, men jeg har satt arbeidet…eller arbeida….høyt.

Investert.

På hjemmebane hadde jeg ikke krefter igjen, ingen kapasitet til å være sosial utenfor jobb. 

Mange har nok falt ut for lenge siden. Men jeg har en type stayerevne. Nødvendigvis ikke positivt.

 

Spiller jeg fortsatt “kanonball”?

Jeg er nok fortsatt for dårlig til å “skyte”.

 

Arbeidskapasiteten min skal jeg ikke uttale meg om, den uttalelsen vil bli subjektivt. Men jeg kan si jeg har brukt det jeg har av krefter på arbeidet. Og jeg er nok ikke så flink til å fortelle om “alt” jeg gjør, men arbeidsmoralen min på det jeg har ansvar for er det ikke svik i.  

 

Er nok en for dårlig strateg, er vel temmelig ærlig (med ansvar) og tror de andre også er det.

Som en kuriositet er jeg nå underlagt personen som fikk meg hengt ut i offentlighet. Så jeg tenker livet går i loop og spekulerer på hva jeg skal lære…

 

 

Og jeg innser at jeg har noen problemer som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse.

Men tror på lærdommen som ligger i alt en opplever.   

 

 

 

 

 

Søndagskvelden snirkler seg i takt med musikken som mellomste har sendt meg. Jeg hører og gleder meg.

 

 

 

 

Og jeg skal dele, når hun er ferdig. Det er en stund siden hun har laget musikk.

 

Søndagen starta seint.

For natta starta seint.

Jeg satt alt for lenge og hørte på vinden.

Den huserte.

Huserte rundt husa.

 

Det gjør den forresten nå også.

Jeg kom meg ut på en liten tur ut i skogen, før mørket igjen omhylla naturen.

 

 

Jeg har en intens uke foran meg.

Igjen.

Men så har jeg også ferie snart.

 

Siste uke spora av.

Fordi fotefara laga spor.

 

 

Jeg har passa på.

Passa på værmeldinga.

Da jeg så snøen var meldt, ringte jeg.

For å skifte dekk.

Men fikk ikke time før i slutten av uka. Da fikk jeg også skjenn. Over å ha kjørt så lenge på dekka.

 

Er ikke så glad for dager som sporer av.

 

Fikk et par dager værfaste.

Men fuglene var glade for maten jeg rakk å fylle på.

 

 

De spiste opp alt flere ganger gjennom dagen.

Både oppe og nede.

 

 

Ellers har uka vært lignende som ellers; jobb og familie.

 

Snøen har forsvunnet.

Det har straks helga også.

Og der forsvant orda mine for denne gangen.

 

 

Riktig fin, ny uke til deg.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

For det burde vært med ved fødsel. Men så er det vel slik at mye blir til mens en går.

 

 

 

Også hvordan en fungerer-.

Funksjon kommer vel med åra.

Kanskje…

 

Nå er jeg der igjen, med snuing av døgn og for stort spisebehov.

Jeg drømmer kaos.

Og jeg våkner og tenker; jeg må på jobb.

 

NEI!

Jeg behøver ikke dra på jobb, jeg har fri.

 

Men jeg prøver å presse i gjennom for mye. Akkurat det forstår jeg.

Jeg burde vite om mekanismene på forhånd, så jeg slipper dette-.

Syns jeg.

 

 

Enda en uke har gått.

To uker siden siste gjennomgang.

Slikt blir det.

 

Hvorfor eksakt det blir slik er det nok flere grunner til.

Men flere av kollegaene mine har slutta, det er litt tilbake i tid – men det er ikke bygd om et nytt miljø. De nye virker absolutt trivelige, men altså ikke noe miljø foreløpig.

Fokuset er også forandra. Og har mindre tid til å jobbe med det jeg har som hovedansvar.

Så når jeg kommer hjem sovner jeg sittende, etter middag. Når jeg våkner har jeg behov for mer mat. Klokka blir gjerne over midnatt før jeg legger meg.

Denne uka har det vært flere kvelder slik.

Da betyr det at jeg ikke har sertifikat på meg sjøl. Men ikke alltid lett å vite når dette skjer.

 

Her tidligere følte jeg så på energien, at jeg til og med tenkte at jeg kunne øke ut stillinga mi.

Jeg går bare for halv maskin.

 

Det har også vært for få hele dager hjemme.

Så denne uka vet jeg nesten ikke hvor ble av eller hva som har skjedd-.

 

Forrige kom to av mine hjem, og den ene med ny kjæreste.

Yngsteberta var forelska <3.

Og det som gjør det ekstra koselig, er at det er den første hun tar med hjem.  En veldig fin og trivelig gutt.

Jentene har alltid tatt det rolig med forhold.

Var det samme med mellomste.

Storebror derimot…

Jeg fant et bilde her om dagen. Vi var på et arrangement og der på stein ble han sittende lenge å snakke med den vesle jenta.

 

 

For det har jeg brukt noe av tiden til.

Sett på gamle bilder.

Det er både hyggelig og slitsomt.

All tid som er gått.

 

Dette var en skuffe full av bilder fra da barna var små.

 

 

For det er gjennomgang av mye gammelt om dagen.

Jeg fikk bærehjelp og mye er flytta inn i leiligheta nede.

 

 

Føler nok det er for lite tid til å arbeide med dette prosjektet.

Jeg har gått gjennom perioder.

Tegninger og oppgaver gjennom livet.

 

 

Slikt tar så klart på.

Virvle opp alt dette støvet.

-Av fortid.

Så kanskje naturlig denne slitenheten.

 

– Stopp å tenk du er sliten, mamma, sa sønnen min.

 

Og han har rett i det, hvordan en kan tillate seg å være i en tilstand.

 

 

Jeg gleder meg i hvert fall til at jeg har fått alt på plass.

Er en del på Finn.no, skal finne forskjellig, speil og vaskemaskin blant anna.

Spennede prosjekt.

Og det gir meg mye akkurat nå, for det er mye; utrygghet med jobben, sykdom, eldre foreldre, økonomi, ikke kapasitet til et sosialt liv, at man blir eldre, usikkerhet med samfunnet og korona.

 

Prosjektet mitt gir meg i hver fall glede.

Og barna.

Skal fortelle mer om dette siden, prosjektet.

 

Men denne tida som raser slik avgårde.

Er forskrekkelig.

I dag skal jeg siden handle for foreldra mine, det vil si, mor skal være med. For vi har fått oss ny butikk og det er litt av en sensasjon. I hvert fall er jeg spent på varesortimentet.

 

Ønsker dere en fin fredag.

 

Blir du påvirka av at det er fredag den 13., for vi har det i dag?

 

 

 

 

I dag vil jeg snakke om hjerter og blogginnlegg. Ikke bare ett innlegg, men en hel blogg, som gir mang en tanke, mang en gang. 

 

 

 

Forrige helg snudde vi klokka, denne helga her jeg snudd døgnet.

Og så er det mandag og jeg har fri, så det har ingenting å si.

Sola skinner på andre sida av fjorden og i morgen må døgnet snues riktig.

 

Det er andre november og jeg vil fortelle om noe som skjedde forrige uke og som fortjener noen ord.

For en dag lå det en konvolutt i postkassen.

 

Jeg skjønte tegninga med en gang, for dette var et blad med mange tegninger i. Og som jeg hadde bestilt da jeg fikk snusen i at det gikk an.

 

 

Tanken var å gjemme bladet til jul, men så åpna jeg det, og det er jeg glad for. For her var det mye for tida før jul.

Og så fikk jeg lyst til å prøve…

 

 

Tok med meg en tang ut og klipte av grener. Riktignok var de nok tykkere enn de Nathless bruker, og hjertet mitt ble mye mer bustete enn hennes sine i bladet.

Men det var litt meningen.

Så hengte jeg det bustete hjertet mitt på lampa.

 

 

Den er ikke i bruk for jeg får ikke opp for å skifte pære. Mitt eget indre bustete hjerte er absolutt i bruk.

 

Skal kose meg mer med bladet framover.

 

Natheless har en blogg som mange ganger gir meg ettertanker, for hun er av de jeg besøker ganske jevnlig.

Det er ikke ett innlegg, men de mange. For de er alltid vakre med fint sammenstemte collage.

Hun er en lekende sjel, med historier, tips og ideer.

Jeg blir så imponert av mennesker som har en gjennomføringsevne som hun har.

Hun skriver om navnet sitt; Natheless betyr “Ikke desto mindre”.

 

Et mangfoldighetshorn av en blogg.

 

 

 

♥