Kva er det eg gjær så frykteleg feil, tenkjer eg. For noko må det være når alt skal snuble slik.
Det gjorde han politimannen i dag også. Han gikk forbi bilen søster mi og eg satt i, og han ser inn…….ser riktig lenge inn i bilen. Plutselig fyk han framover, tvikrokete, og beina går som trommestikker under han. Det var det siste eg såg før han forsvann utanfor synsvidda. Men eg har ledd mykje i dag av det synet.
Dagen starta fri med sol på.
Herleg!
I dag kom også denne fuglen som flaug frå vindauge til vindauge. Pikka på ruta og flaug opp og ned framom vindauget.
Leita han etter make skal tru?
Vart han så forheksa av seg sjølv at han sette livet sitt i fare?
På bakken oppheld det seg katter, dei kan gjere slutt på livet til ein forelska stakkar frykteleg fort. Dette har skjedd fleire dagar no. Denne pikkinga og flaksinga.
Kanskje er det fleire, eller kanskje er det berre denne eine…..?
(1. videosnutt-innlegg med ein forelska ein)
Dette var før fridagen min hadde kome i gong. Medan frukosten vart fortært. Eg fann ut at byturen fekk vente, reiste eg tidleg nok på måndag rakk eg turen inn til byen da. Men eg kunne sjå kva dei hadde på sentrum her av treningsklede først til dei fire vekene min vart tanken.
Det var berre det at den foten med eit kne ca. midt på ikkje hadde vorte betre, heller verre. Derfor måtte eg sende ei melding til legekontoret. Fekk time kvart over elleve, og kvart på var eg klar.
Eg kunne dra innom bilverkstaden for å tinga tid for skifte av hjula i samme slengen tenkte eg. Sommerdekka måtte på.
Men kvar var hjula……?????
Dei sto ikkje der eg trudde. Da er det ein bitte liten tanke startar å spire….. Var det ikkje slik at dei vart kasta fordi dei var såpass utslite i haust……..?
Og det var nok slik. Eg kunne rive meg i håret og alt slikt, men det vil ikkje hjelpe. Eg må finna ei løysing, og aller først bruke tid på å fortvila litt.
Eg dumpa inn i bilen og vrei rund nøkkelen – utan reaksjon!!!!!
Og eg som skulle væra ferdig med dei sju magre no, det var dei sju gode som skulle starta dette året……. Eg sat i allfall inne i ein heilt daud bil.
Eg bikkar meg attende til huset og bankar på hos veslesøster.
Ingen reaksjon.
Opnar døra og hunden hennar kjem meg i møte. Så ropar eg namnet hennar.
Ingen respons.
Ropar fleire gong. Eg høyrer noko romstering som eg trur kjem frå soverommet. Kanskje ho kavar etter krykkjene sine tenkjer eg, kanskje har ho smerter slik at ho vil væra i fred. Så etter og ha stått der ei stund bikkar eg meg attende. Prøver ein gong til for å fastslå at bilen er like livlaus. Eg får ringa legekontoret og fortelja om ståa, men kjem på eg skal prøva å ringa søstera mi først.
Ho tek telefonen, ho kan køyra, eg ringer legekontoret for å høyra om det går bra om vi kjem for seint……..i det heile. Eg kjem meg til legen.
Der blir eg klemt og kjent på, og det blir teke ultralyd. Og jau da, der inne er det vatn i stor mengde. Enden på heile er at eg blir sendt til røntgen, for legen er ikkje sikker på om det er så lurt med rehabilitering no.
Blææææææ!!!!!!
Så eg er lei og kjei og oppgjeve og oppgjeve, og sa eg at eg er OPPGJEVE!
Eg har lyst til å grina, men eigentleg blir det også tragikomisk når det ballar seg på slik. Likevel lurer nokre frustrerte tårar.
Så det vart bytur på meg i dag likevel. Vi anløp foreldra våre, for søster mi var ikkje kledd og ho heldt på å verta sjuk etter ei stund, ho slit med daglege smerte pga. av MS’n sin. Mor og far hadde koka kaffi og smurt nistepakke åt oss, mor hadde funne fram betre egna klede for henne.
Den halte hjelper den blinde………her var vi ein meir eller mindre redusert gjeng, men alle bidrog med sitt. Og eg fekk gjort det eg skulle.
På torsdag er det ny legetime og studering av bilde av kne. Reknar med det er slitasje gikta som har funne kneet. Eg håper eg kjem meg i veg. Eg var innom Stormberg i Kristiansund, og dei var så snille å henga til side ein del klede som eg kan koma innom på måndag å prøva, om turen går sørover til Valldal.
Og dette er nok så kjedeleg å lesa om – men kva anna kan eg gjera enn å skriva det av meg?
Vi møtte mi yngste, og vi åt middag saman alle tre. Yngste og eg vart einig om at tre veker er for lang tid enno til å væra frå kvarandre. Da vi drog var augo hennar like banke som da eg kom. Ikkje berre, berre å vera 18 år og skal bera eit vakse liv på skuldrene. Enno er det trong til å væra lita.
No står bilen og ladar, for det plukka far fram da vi var framom på tilbaketuren. Og eg fekk ljos i bilen, så eg klarte og sette minus og pluss rett. Da kan dagen fortsetja som den skal i morgon. Så da gjenstår løysinga på korleis eg skal greie å kjøpe hjul………….men eg finn nok den også.
I morgon startar dei sju gode åra, det var ikkje på overgongen til eit nytt år det skulle skje. At eg ikkje skjøna det………..