Dagen starta tidlig, de siste etter helga skulle reise.
Mellomste og hennens kjære.
Helga har vært travel med fullt innhold.
Fredag og jobb. Museet og innkjøp.
Her er jeg hjemme igjen på fredag.
Om kveldne kom de to som allerede er nevnt og eldstemann. Maten er nesten en tradisjon etter jeg fant den i et blogginnlegg for lenge, lenge siden. Fajitas. Gjengen hjalp til.
Meste dag var det besøk hos mor, rømmegrøt fra jonsok og nydelig vær.
foto:asbjørg
Før vi reiste, kom et regnskyll. Da hadde parasollen blitt satt ut. Den har hatt et par års pause.
Hjemme var det matoppordning, men likevel ble det en ganske tidlig kveld. For neste dag skulle vi alle ut til museet. Tidlig.
Mellomste hadde tatt på seg synging. Samboeren ble også med på opptreden.
Og det kom både barn og voksne, men vi hadde hatt plass til flere.
Min siste dag med aktivitet på museet.
En nabo ville vite om jeg kom til å savne museet.
15 år er et stykke tid.
Og sannsynlig vil jeg føle vemod og dveling ved en tid som var. Slik en alltid gjør inn i mellom. I alle fall jeg.
Men akkurat nå er det gleden over å ikke ha stresset hengende over meg. Her er jeg ferdig med gårsdagen.
foto:asbjørg
Nå har jeg fire arbeidsdager igjen, men med overtid betyr det bare fem arbeidstimer. Og akkurat det skjønner en tidsoptimist som meg til og med at ikke går.
Men nå er det først tre uker ferie.
Tenk å våkne til dette.
Full sommer og sol.
Jeg fulgte datter og kjæreste ned til bussen.
I går dro sønnen, vi kjørte han rett over fjellet til buss og pizzaspising. Vi trodde vi måtte bestille to, men det holdt med en stor pizza. Ble fort mett etter dagen.
Vi kjørte han ned til bussen før vi tre andre kjørte hjem.
Da var vi alle så slitene at vi orka ikke være mer sosial og avslutta dag.
I dag skjønte jeg at de siste dagene hadde vært krevende, for jeg ble skikkelig kroppssjuk. Helt elendig så kroppen vrei seg, men det var ikke noe særlig som kom da jeg begynte å brekke meg. Nå er det slutt på slikt. Slutt på å presse seg.
Hvordan blir denne dagen? Tar meg tid til å se på den før den er ordentlig i gang.
Kan ta meg tid til litt blogging med de få timene jeg har igjen i arbeidslivet.
Gårsdagen spora av etter jeg gikk opp for å spise. Og når det er snakk om mat, der spora det også av. Med et rundstykke og en loffskive, loff liksom, med masse majo-stoff på alt, ble frokostlunsjen absolutt krafig nok. Etterpå fant jeg ut jeg hadde nesten en halv pose taffelsticks igjen etter helga, fikk kverka den. Tok en marengskake ut av fryseren og bevilga meg et stykke av den også. Til middag to pølser med brød, noe jeg egentlig unngår å spise. Og til slutt lagde jeg meg arme riddere. Jeg, arme menneske…
For et hysterisk kosthold og la oss si, det får så være, for i går, at det ble slik. I dag gikk jeg på vekta og den var ikke påvirka. Det overraska meg, kanskje den bare var snill.
Ikke gjorde jeg noe aktiviterer heller, en mer eller mindre utslått dag.
Skal gi motstand i de små musklene i nakken med å presse mot strikken. For å få de i bedre stand.
I dag var pekefingeren min på venstre hånd mer doven, mer merkelig, enn den bruker.
Denne nakken må jeg få orden på og at disse fingrene på venstre hånd blir normale igjen.
Men tilbake til dagen i dag og de få timene jeg har til bruk. Jeg skal annonsere mer arrangementet i helga. Finne ut hvor mange jeg får med meg og hvor mange aktiviteter som kan bys fram.
Skulle også vært utover på museet og besøkt moren min på returen. Må prøve å få til det.
Jeg prøvde å oppnå kontakt i går, men det var visst ikke dagen. Ingen svar.
Ringte også en snekkerbedrift som har sagt de skulle komme på befaring for å se på skadene på huset mitt. Vet ikke hvor mange ganger de har sagt de kommer i løpet av… og jeg har purra. De skulle ringe meg opp igjen, som jeg ikke ble. I går kveld la jeg jobben inn arbeidet på Mitt anbud.
Kjente det da det blåste i helga, utryggheten på hvor godt dette huset holder.
Men i dag tror jeg at kostholdet på ingen måte skal matche gårdagen. Tenker jeg skal gå for et sunt inntak i dag.
Og så må jeg ned til denne utsikta, den er fra kontoret.
Grønt vått og frodig, slik har det vært i en stund og slik blir det fortsatt en stund sier YR.
Alt blir liksom enklere. Sette opp alt. Dører og vindu.
Jeg skulle egentlig arbeide, men valgte slakke på grunn for mye overtid.
I går ble det bytur for å kjøpe inn ting for å lage en slynge. I dag skulle jeg ha en time og hjelp til denne slynga. Jeg skulle brette et håndkle og sy løpengang. Nå er det en stund siden jeg hadde symaskin, så det måtte håndsys. Store fingrer og tynn trå, dårlig syn.
Hvem hadde trodd at det en dag skulle bli slik…
Men til slutt var tråen tredd og sying kunne gjennomføres, til og med en reperasjon.
Fikk et par timer jobb før jeg så at tida til å dra var der. Fikk dusja og spist frokost/lunsj. Laga meg en juice av agurk, selleristang, grønt eple, spinat og en bit ingefær.
Jeg fikk med meg alt; håndkle, lakan, strikk og bukk. I den siste bakken før sentrum kjørte jeg meg bak en bil som syntes det å kjøre veldig sakte var greit. I 60 lå han i 40. Og jeg hadde for få minutter igjen til slikt.
Det var heldigvis ledig plass utom bygget og jeg fikk dratt med meg vesker og bukker.
Så satt jeg der og det var ett minutt igjen.
Og jeg fikk sitte der, ingen dør gikk opp.
Først sendte jeg en melding, så banka jeg på døra uten respons. Da klokka var blitt en halv time over tida skreiv jeg at jeg gikk.
Og så gikk jeg.
Fikk handla til mor og på tur til henne fikk jeg en telefon full av beklagelse. Om at jeg var glemt av, men grunnen var til å forstå – så ingen sure minner fra meg.
Jeg hadde også skrevet en klage om dagen, las den opp for mor. Som ikke hørte hva jeg sa, slik at jeg måtte ta opp alt mange ganger. Så da jeg gikk derifra senere var jeg mer enn både sliten og irritert. Men jeg burde ha visst bedre.
Hjemme igjen satte jeg på middag, slo plenen og akkurat nå kom jeg på at jeg glemte av noen kvister i bilen som jeg skulle sette i jorden.
Derfor blir det bråslutt her for å gjøre akkurat det før leggetid.
Det er så vanskelig å lage innlegg om dagen. Har begynt et par ganger allerede og blir lei underveis.
Det handler muligens om at jeg tenker at det jeg skriver om ikke er så interessan å lese om, eller at jeg ikke syns det er så interessant å skrive om; sol, måne og mat…
Og kanskje har det litt å gjøre med at data’n min begynner å bli dårlig.
I dag har tiltaket vært over alle hauger, skulle egentlig være med på ei omvisning i Kristiansund. Men nakken slo seg vrang.
Dagen i går var i den tjenende ånd, dro inn til mor, ba folk dit og fikk en lang arbeidsøkt. For det var både jonsok og St. Hans.
Hva kaller du det?
Fikk laga en enkel rømmegrøt, spekematsfat med eggerør og potet. Så det ble i grunn full rulle.
I halv tolv tida om kvelden satte jeg meg i bilen for å kjøre hjem.
Det regna i hele går, midtsommerkvelden.
Jeg hører lydbok om dagen og har nesten flytta ned til Gudbrandstalen. Det er triologien til Mytting jeg er i gang med. Jeg har gledet meg til den.
Dette livet i farta, det skjer egentlig både det ene og det andre.
Men sommeren er litt avslått og det er sannsynlig skrivelysten min også.
Regner med det går over… kanskje bare med å skrive om det.
Svolta og med halve dagen brukt opp er det godt å være hjemme. Jeg er knadd og har gjort opp til flere ærend.
Jeg måtte!
Så nå sitter jeg her med små, små torner i opp til flere fingrer. Det var da jeg reiste fra mor og de ultimate sommerrosene frista meg.
Da jeg kom hjem laget jeg meg en veldig god middag; fiskekaker med chili, kokt mandelpotet, dampa nykål i vann, salt og smør. Dette spiste jeg med en klatt seterømme.
Men først våkna jeg veldig tidlig, mye tidligere enn jeg skulle. Fikk sovet litt til med masse av drømmer, før jeg sto opp. Sjøl om jeg hadde to timer til jeg skulle ut av huset, går disse timene veldig fort. Andre behandlingstime hos osteopaten. I dag var han litt mer handfast. Og da han fikk strekk på en muskel som går gjennom halsen kjente jeg det helt opp til festet i hodet. Tårene spratt. Den muskelen var det nok ikke mye strekk i. Fikk hjemmelekse med å kjøpe inn til en hommemade slynge og tillegg drive med fingergymnastikk.
Noe jeg overhodet ikke er flink på er å montere håndarbeid. Den ene grunnen er faktisk dette med fingrer og dårlig motorikk. Men uansett er jeg straks ferdig med en jakke, hadde bare ikke knapper. Etter behandling stakk jeg innom butikken og fant meg noen knapper.
Kanskje får jeg ferdig hele prosjektet i kveld, er lite igjen nå.
Så sto handling på programmet, hovedsakelig til mor. Sjøl hadde jeg noe jeg utsetter å gjøre og det er panting av flasker og bokser. Har ikke pantet siden før jul, det fylte en svartsekk. Har nok nok til en til. Men nøyde meg med den ene.
Liker du innlevering av pantembalasje?
Som du sikkert forstår er ikke jeg så glad i dette, men veldig godt når det er gjort.
Hos mor er det maurinvasjon. Her måtte noe gjøres og spurte henne om hun ville bli å kjøre seg en tur. Hun virka nedtrykt da jeg kom. Jeg sa det til henne.
– Ja, men sitter nå her alene, svarte hun.
Jeg prøvde å fortelle hennet for n’te gang at hun nok har mer besøk enn de fleste. Men det hjelper ikke å si det, det er dette den følelsen hun har.
Jeg fikk kjøpt en blomster til å sette på utebordet nede, vaska av bord og stoler og henta putene til stolene. Hun syntes det ble fint. Jeg tok turen til kjellerstua og tok med opp noen bøker, sangbok blant anna. Skjønnlitteraturen interesserte ikke så mye, men en vitsebok fra trøndelag og historiebok fra nordmøre appelerte.
Skjønner godt det kan bli mye tv, så repeterte hvordan hun kunne slå av tv´n. Mor er ikke dement, men minnet er svekka, teknikk er ingen sterk siden hos henne og hørselen må vi få gjort noe med.
For meg hjelper det enormt mye å ha ferie og frihet så jeg sjøl ikke er så sliten. Det tærer på å snakke med et menneske som ikke hører.
Det var godt å komme hjem, nå har jeg sullet vekk mye tid til ingenting og jeg har sagt til meg sjøl;
– Nå behøver du ikke gjøre mer i dag.
Altså, fortsatt skal jeg fortsette sullinga ut dagen.
Og jeg tror jeg også skal ta en forholdvis tidlig kveld.
Når en bruker seg omtrentlig opp, kan en sitte der med en følelse av sårbarhet.
Det er godt også, at det er over. At jeg er over det mest intense punktet.
I går var det åpning på lekeutstillinga. Været var bedre enn det ble meldt.
Dagen for åpninga ble satt fordi jeg trodde jeg var ferdig i arbeidslivet den uka som kommer. Men slik ble det ikke. Slik sett har det nok passa like bra med åpning neste helg, for det var flere arrangement i nærmiljøet noe som sikkert gjorde utslag på mindre besøk enn forventet.
Jeg ble takka av, fordi det nå er få ting jeg har igjen å være med på.
Buketten lukter en ubestemmelig lukt. Den er god, men minner om begravelse. Forså vidt er det riktig også, for jobben jeg har hatt er iferd med å bli akkurat det.
Jeg sa litt under åpninga, men kjente jeg ikke hadde den helt rette energien. Fotalte om teddybjørnen som heter Tina.
Om dukkevogna som starta det hele, som museet fikk i 2023.
Korta som var barns stemmer gjennom århundret virka slik jeg ønska og var et bra grep. Til og med trykkeriet hadde kommentert at de hadde blitt berørt. Kanskje historiene blir satt i stive permer.
Folk syntes støping av tinn var interessant.
Oppvaskmaskinga virka og det samme gjorde terminalen. Sommerhjelpene var flinke i jobben sin.
Så da er det jeg jobba fram mot i lengre tid passert. Til uka er det formidling til en skole og så har jeg igjen ansvaret for første søndag i juli.
Ellers er det overlevering av alt som i ALT som gjenstår, noe som jeg er klar over jeg ikke kommer i nærheten av det tenkte.
Og jeg har stått på, jeg tar ansvar, men sjøl er jeg litt ødelagt i dag. Følelsen av å være en nyttig idiot ligger der.
Det skal bli så godt å trekke seg unna alt.
Før syntes jeg det var artig med arrangement, være med, ha ansvar, men jeg har ikke kroppen med på parti lengre. Det er for mye hindring i den. Den trenger mer ro. Og nå er jeg der.
Snart.
Jeg skal legge til kai og gå på land. En metafor som dukka opp. Men så er jeg også født på en båt da…
Andre pinsedag er i farta.
I kjelleren sover sønnen ennå, han prøvde å oppdra meg det best han kunne i gårkveld. Ellers er folk flinke til å si det de mener jeg skal gjøre, gi råd, som så klart er bra ment. For de er bra for dem sjøl, riktig for dem. Men av og til har jeg ønska spørsmålet om hvordan jeg har det og hva mitt ønske er -.
Vi mennesker er nok mange gonger for flinke til å blande oss sjøl inn i de andre, hva vi mener andre skal gjøre. Bør gjøre. Vi projekterer. Men å skrive om det må bli i et annet innlegg.
Plutselig var det borte. Jeg sovna. Da jeg våkna forsto jeg ingen ting. Hva hadde jeg glemt…
Min lille ferie er over. Jeg var på plass, noterte planer og borra meg inn i arbeidet. Klar til å utføre og krysse ut.
Godt igang. Jeg var motivert og arbeidsmoralen var på topp.
Fikk en telefon, faktisk ble det tre til sammen. Fra yngste som kom til mellomste i gårkveld. For hver gang hun ringte kom det noe i veien.
Tok pause da det endelig ble en samtale ut av det. Vi snakka om tannlege, hekling, farging og at øyet mitt har hovna opp.
Ring legen sa døtrene.
Etterpå gjorde jeg så, mens jeg smurte meg mat til lunsj.
Kanskje jeg ikke rekker å spise, tenkte jeg. Og det fikk jeg rett i. Fikk time og det var bare å kjøre til legen. Heldigvis var øyet bare plaga av noe som heter «sti» og som jeg har hatt før. Huska det da legen snakka om å legge varme på øylokket. Varme vaskerklutene.
Vanligvis er øynene mine omtrentlig like.
Da jeg var hjemme etter 1,5 time ble det mat. Dagens første måltid.
Jeg gikk ned på kontoret for å jobbe mer, men da var all konsentrasjon fordufta, klokka var ettermiddag og sola skein etter iherdige regnbyger første del av dagen. Da jeg endelig gikk ut var himmelen iferd med å skye over.
Det var da jeg gikk inn og med det sovna.
Forvirra spekulerte jeg om jeg hadde forsovet meg til Teams-møtet, da jeg våkna. Altså bra i ørka.
Så dette var dagen sin.
Fikk bare utretta halvparten av plana jeg hadde satt opp for dagen.
Tor jeg skal legge meg supertidlig i kveld, stå opp og gyve på i morgen.
Jeg har lagt planer for hele uka.
Siste biten av innsats.
To uker igjen til utstilling og korte uker igjen til både flere ferier og avslutning av jobb.
Vaska noen av gardinene til museet i dag.
Plana var å henge de ut. Men det kan jeg nok ikke, eller kan jeg…
Denne dagen som skulle være her, i ro, i full fokus på slikt jeg ønsker.
Riktig slik blir det ikke.
Men jeg skal ikke klage på at jeg har folk rundt meg, at det skjer ting, at jeg har mitt å gjøre.
Jeg tenker igjennom denne uka med ferie, den har vært veldig bra.
Ikke med massiv oppleves, reiser eller god varme mot huden. Men jeg har gjort en del som jeg kjenner jeg er glad for. Jeg har hatt møte om gården, jeg har purra på et firma for å se på taket. Jeg har tatt fram strikketøy for montering, til og med tegninga fikk jeg gjordt et lite framstøt med.
Og ennå er det mer.
Dette betyr at jeg ikke er like energitom. Og det er det aller beste. At jeg greier å reise meg opp å få gjort noe. Stolen blåhell meg ikke like mye som jeg har slitt med i flere år. At tiltaket til noe mer en det jeg måtte var fullstendig borte.
Det er det jeg er glad for, at jeg klarer mer.
Håper dette fortsetter.
I går kjente jeg det likevel, da jeg var på butikken. Jeg ville ikke være der. Kjente jeg var klam i panna. Var innom to butikker; byggvarer for å kjøpe meg pallekarmer og matbutikk for å handle til mor, samtidig som jeg prøvde å tenke på det jeg sjøl skulle ha til helga. Av og til tenker jeg at har jeg sosial angst…, når jeg blir så uvel av butikk. Men sjøl om jeg ikke alltid har like stort behov for å være sosial, tror jeg kanskje ikke jeg kan sette den merkelappen på meg sjøl. Tror jeg egentlig ikke takler så godt å ikke fungerer optimalt fysisk; Fingrer, rygg, nakke og en viss ustødighet, jeg forlanger bare at jeg skal fungere.
Nå skal jeg plante litt ute, før jeg skal ordne meg på en fødselsdag.
Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.
Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.
Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…
Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.
Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen.
Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.
Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.
Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå.
De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.
Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…
Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa.
For det skal ikke være enkelt.
Dette.
Alt.
Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.
Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.
Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.
Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.
Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.
Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.
