Dagen er litt ubestemmelig, blir den slik eller slik…
I går var den overraskende fin, mild og snill.
Jeg hadde bestemt meg for dette ene, ut å gå.
Men hvor?
Etter veien var tanken, men forbi meg er det en del trafikk, spesielt utover søndagsettermiddagen. Jeg bor i en hyttekommune.
Opp i skogen er best og fluene jeg var utsatt for bør ikke skremme meg bort. Forresten hadde ikke sønnen, som var med på jakt forrige helg, registrert ekle fluer. Men sønnen hadde tenkt å komme utover på jakt denne hega også, for laget skulle ut. Så jegerne holdt meg borte fra å ta turen opp i skogen. Jeg behøvde ikke gå akkurat der.
Det var da jeg kom på hvor jeg skulle gå, en grusvei på andre siden av fjorden.
Himmelen var blå, skogen var gul og hvite skyer var tegna over det blå.
Nydelig dag.
Og så varmt. Kortbukse og bare armer var perfekt. Det var bare å vandre ut på grusveien.
Sola skein meg rett i ansiktet, men sjøl om det i perioder var vanskelig å se, var det herlig å traske i vei kant i kant med fjorden.
Og etter en del skritt kunne jeg se over på mitt paradis, trær og atter trær. Og så vidt kan taka på fjøs og bolighus skimtes.
På turen passerte det kun to biler, så det var veldig lurt å velge denne veien.
Veien som bukter seg bortover i sol og skygge.
Da skritta viste nok til at jeg var fornøyd, snudde jeg. Skyggen av meg var lang og jeg gledde meg til rester av fårikål.
Jeg passerte sving etter sving, veistrekning etter veistrekning og endelig sto denne her. Noen som hadde laget liv i stubben som sto i enden der jeg hadde parkert.
Sjøl sitter jeg i min gule stol som er på en måte en sol. Jeg kjenner at det hopper inni meg av glede av å tenke på livet. Et godt tegn på at jeg begynner å friskne til.
Gleden går på at nå er det kommet fram til at jeg skal leve MITT liv.
Det er som å gå inn i en jungel av opplevelser, der plikt og forventninger er luka bort fra tankene. For jeg er fri!
Hvor langt jeg kommer på veien aner jeg ikke, men det er så artig å gå på denne stien.
Den uka her har jeg bevega meg inn i webseminarer.
De er for å få deg til å kjøpe pakken som tilbys, kunnskap som selges. Jeg ønsker bare å snuse bort i dem nå.
Deltok i ett her om dagen, om hvordan en starter kjøkkenhagen allerede på høsten. Så får se om jeg kommer meg ut og i gang med noe prepping i høst.
Har meldt meg på to til denne uka. Det ene er om hvordan en kan sette smak på maten med krydder for å høyne smaken på maten. Det andre handler om alger. Det gleder jeg meg veldig til. Meldte meg på tidligere, men det kom noe i veien – men nå er det lagt inn i kallenderen for at det er første pri.
I sommer da jeg rydda unna tang for å ha en renne å svømme i, tok jeg ikke bort gristangen med trøffel på. De kan til å høstes nå. Ellers skal jeg også bære opp tang som jeg kan blande i jordsmonnet.
Det handler mye om mat, helse og bruk av natur. Det er så interessant. Gleder meg til våren der jeg kan ha denne fokusen for fullt.
Å komme hjem, sette i gang det nye livet, det som handla om å bestemme sjøl, var toppers. Men så fikk jeg ikke bestemme. Kroppen ville bestemme. Bestemme at den reagerte på å gå fra varme til en kaldere temperatur. Så det skjedde vel det som må skje, i host, hark og feber.
Lite artig.
Tiltaket er på 0, jeg sover og sover.
Men jeg kan.
Behøver ikke ha dårlig samvittighet for en ting. Eneste mor som ikke får besøk.
I morgest våkna jeg av at noen gikk utom soveromsdøra, så jeg føyk opp. Det var ingen som skulle gå der.
Og det var ingen å se. Men inne i et skap var det akkurat noe som knaskra, så jeg trappa i golvet – men ikke noe mer skjedde. Kanskje var det bare en feberfantasi. Jeg gikk å la meg igjen. Senere krekte jeg meg opp, men har ikke hørt mer av mystiske lyder.
Føler meg litt bedre, men nyser som fy. Trøster meg med at det går over.
Tenker på å gå i gang med strikking, men usikker på om jeg skal gjøre meg ferdig med slikt jeg ikke er ferdig med, først.
Høsten er altså godt igang. Gåturene jeg skulle starte med er ikke startet. Jeg har en del arbeid som handler om økonomi, jeg må få gjort. Tenker å melde meg på en åpning jeg har fått invitasjon til. Neste uke skal venneforeninga på museet ha møte og jeg har sagt at jeg kommer. Ellers har det i over et år vært snakk om ta turen ut til Smøla sammen med mor og et søskenbarn. Noen planer er altså på timeplanen.
Så nå er mitt høyeste ønske å bli frisk, ganske så fort.
Første avtalen i dag ble avlyst, greit det også. Den ble utsatt.
Jeg skal spise litt mat, store blåbær og yoghurt. Tatt første penicillin-tabletten i dag. Opplever det litt styrete, at jeg ikke kan spise før en timer etter-, eller ikke kan ta tabletten før to timer etter jeg har spist, fire ganger om dagen. Men på mandag tar jeg den siste. Var hos legen i går, hun var fornøyd. Tror ikke hun likte dette at betennelsen var kommet inn i vevet. Godt det er på rett vei.
I går ettermiddag fikk jeg besøk av to som skulle se på huset. De skal etter hvert gi meg en prisantydning, men har det travelt. Håndtverkere har det. Den ene sa at vi må nok ta det ganske raskt. Han syntes ikke det så bra ut. Nei, det har ikke sett bra ut på flere år. Tror det blir en ny tidsalder når dette er reparert og på plass.
Nå har jeg satt på en vask, greit med reine klær når jeg skal ut i verden.
Siden skal jeg hente mor. Vi skal forhåndsstemme først og handle etterpå. Neste uke er ikke jeg her for å handle, så må handle inn en del. I morgen skal jeg vei å lage middag til henne.
Har forresten igjen å bestille togbillett.
Er en del med dette.
Da jeg var ung ønsket jeg å reise en masse og reiste litt. Så gifta jeg meg, flytta til Trondheim og kom inn i en vanskelig økonomisk virkelighet, så reisene var innenlands og til nød til Sverige. Etter vi var skilt mange år senere tok vi barna med til Kreta for at de skulle få oppleve å reise sammen, da var de ungdommer.
Fram til koronaen ble det litt reiser, et lengre opphold på Teneriff og en tur til Calefornia. Så ble det noen turer til Danmark da jeg en stund hadde en kjæreste som bodde der. Men så kom koronaen, så døde far og jeg fikk ansvaret for mor…
På denne tiden har jeg knapt reist til Oslo.
Det blir godt å komme bort noen dager, til varmen og luktene.
Når alt er pakka, når jeg har lagt nedoverreisa bak. På turen tilbake er vi en hel gjeng. Og så er jeg fast bestemt på at alt ordner seg og det er ingen jeg skal bruke tid på å grue meg til.
I dag begynte jeg på igjen med benløfta jeg har starta med, jeg ga meg et par dager fri for at den dårlige foten skulle få mest mulig ro. Senere i dag skal jeg til legen for en kontroll og jeg ser den er blitt bedre. Føler meg bedre også, var litt utslått noen dager.
Jeg har fått snapp, vanlige bilder og til og med en omvisning over mobil fra døtrene og kjærestene som nå er på Rhodos.
Det er nydelig.
foto:asbjørg
Det er nydelig her også, kanskje jeg kan tilbringe litt tid her i dag.
Jeg skulle vaske kopper, for her er det et miss nå. Det starta før jeg reiste til Trondheim før helga, ikke så enkelt når en får besøk midt oppi pakking og prøve å ha oversikt på alt. For da vi reiste på fredag, etter pakking både for meg og mor, frisørtime og alt, innom her for å hente sønn, spise mat og samtidig skulle innom det og det, føltes alt ganske kaotisk.
Så her flyter det etter disse dagene jeg ikke har fungert så godt.
Vaskemiddelet var tomt, men jeg bruker alltid å ha på lager slikt en bruker. Spruter middel i det varme vannet… og det blir HVITT!
Først skjønner jeg ingen ting og så skjønner jeg alt.
Jeg har kjøpt feil.
Men det var frøktelig likt. Hadde altså kjøpt glansmiddel til oppvaskmaskin.
Er du ikke enig at de er ganske likt?
I ettermiddag får jeg besøk av to håndverkere. De skal taksere skadene på huset og gi meg en pris. Og i går var jeg på besøk hos ett av søskenbarna mine, men det viste seg fuglene hadde vært der før oss og tatt det meste av bæra. Det lille vi fant ville hun jeg skulle ta med. Hun serverte pizza og is.
Det var trivelig.
Så tenker jeg skal lage noe av aroniabæra og be henne hit senere i høst.
For i dag har jeg en rolig plan, ta dagen med ro – kanskje litt slike MÅ-ting. Men aller mest skal jeg sitte.
Litt rar plan, men tror den er lur.
Og værvarslinga sier at temperaturen stiger opp i flere og tyve grader. Så her blir det solseng og bok.
Synd jeg ikke kan bade, men å gå i skogen med bare føtter og gnagsår var nok ikke så lurt, har jeg lært.
Jeg fikk komme inn til legen i går og ble satt på antibiotika. Samtidig fikk jeg en stivkrampesprøyte.
Var hjemme sent etter å kjøre både hit og dit.
Legen ligger 40 minutter den ene retningen og apoteket nesten en halv time den andre veien. I tillegg har det vært veiarbeid med følgebil forbi meg, de har til og med satt opp eget skilt i oppkjørselen. Men veldig glad for en vei en slipper å kjøre i sikk og sakk for å unngå alle hull.
Hjemme igjen kjente jeg meg helt rar, svimmel og altså ikke helt topp. Etter middagen ble det tv, ville se et program om Bhutan før jeg la meg, men klarte ikke holde meg våken. Da jeg la meg var foten enda mer hoven og rød, tydelig reaksjon på noe som foregår inni den.
– Vil du komme å plukke bær, spørsmålet kom over telefon.
Et søskenbarn som har mye svarsurbær med alle antidoksanter. Jeg sa jeg kunne komme på onsdag.
– Syns du jeg drakk for mye, det var sønnen som hadde vært i en uheldig situasjon i bryllupet og også ringte.
Han skulle ringe rundt for å unnskylde seg til flere.
– Har du sett på billetter, det var døtrene som spurte.
De var kommet til Oslo og reiser til nytt bryllup førstkommende helg, på Rhodos. Og vi har snakka om å møtes på Kreta etter bryllupet.
Men så var det denne foten da…
Legen mente likevel jeg kunne reise.
Jeg sa jeg skulle se på billetter i dag. Så får vel se på det.
Det er noe med det når armen er vond etter sprøyte og foten er infisert og hoven, det er ikke da en er mest framoverlent. Er nok mest opptatt av å ta tabletter og spise i rett rekkefølge med riktig tidsavstand.
Og så har jeg ikke svart min tidligere sjef om privat e-post adresse for en invitasjon som jeg har fått. Skal også avtale et møte. Nå er det fortsatt en del som gjenstår av opprydding der, men det blir ikke i dag.
I dag vil jeg bare lese bok på solseng, leke sommer, for det føles slik. Og la foten bli seg sjøl igjen og ikke tenke en tanke på annet enn å bare være akkurat her jeg er.
Søndagsmorgen med opphaldsvær, det er ikke det verste en har.
Det har renga i dagesvis.
Vått, vått og vått i marka.
Det var faktisk slikkelig støvle vær.
I helga er det dugnad på setervolden.
Tanken var å overnatt i seterbua, men det ble til at jeg kjørte ned og sov i min egen seng.
Skal snart opp igjen i dag.
Det har vært fiska ørret og stekt lam i steikegrop.
Så mye god og kraftig mat.
Jeg sagde små tre og kroppen slo seg helt på vranga etter en stund.
Det betyr to ting;
det ene at det er rom for utvikling og det andre at jeg må høre på mine egne signal.
Kombinasjon av dette tror jeg blir gull.
Ellers skulle høybua få en utbedring.
Det var forresten der vi spiste vi nær på tyve menneskene som hadde møtt opp.
Det var en stokk helt nederst på på bua som skulle skiftes.
Tenkt litt på dette med å høre på egne signal når jeg kledde meg for en ny tur. For kjente på at jeg ikke følte meg helt på topp, men tenkte det kunne ha med at det var for varmt inne. For det var liksom så tungt å komme seg i gang.
Til slutt satt jeg meg likevel i bilen for en tur til seters.
Da de bratte bakkene var passert, kjørte jeg meg bak en bil og lengre framme var det en flokk kyr. De hadde lagt ut på ville villaveier.
Så etter å ha konferert med han som eide kuflokken om tida det ville ta å komme innover til setrene, regnet og arbeidsmengden som kunne utføres inne på setervolden, ble det til jeg snudde bilen og kjørte ned igjen.
Men det er snakk om at dette kan bli en årlig tradisjon. Det er hyggelig å rydde og orden sammen i sosialt samvær.
Slik kan planer snus, det ble ikke overnatting i natt og det ble ikke seterdag i dag.
Så da får jeg ta turen til mor. Lovte henne det.
Og så må jeg beklage, det blir ikke mer velging av navn på bilen, det kom inn for få forslag. Takk til dere som foreslo navn.
Men i kveld la jeg data’n i fanget og skal skrive om mitt usedvanlige spennende liv.
NOT!
Jeg har nok bare et helt vanlig liv, men jeg trives skikkelig i det.
For en stund siden las jeg-, nå husker jeg ikke hvor, men fant ut at det hørtes prøvbart ut.
Det sto at en burde ut å gå et visst antall skritt like ette en hadde spist. Det hjalp på forbrenning, mener jeg det sto.
Må finne dette igjen, tror jeg må ha lagret det – men jeg lagrer fryktelig mye.
Så her om dagen tok jeg på meg støvler og klatra oppover bakkene opp og inn i skogen. Til et sted det var mye multe for et par år siden. Jeg rakk ikke å plukke de, men kanskje i år.
Multeblada fant jeg, men ikke et gult bær.
Så jeg klatra meg videre oppover og der fikk jeg se kaskader av gullende gult i terrenget. Ikke multe, men kantarell.
Jeg plukka, kom over flere områder og kunne legge et lite lass på kjøkkenbenken.
Neste dag prøvde jeg det samme, etter middag tok jeg på meg støvler og gikk ned i skogen.
Det regna i kaskader.
Jeg gikk i sikk og sakk ned til sjøen. Tenkte en vill tanke om å bade om det var flo.
I ti grader.
Det var ikke flo og det var egentlig en lettelse.
Men flere kantareller fant jeg ikke på denne turen og våt ble jeg uten å bade.
Dagen i dag tenkte jeg at jeg bare MÅ!
Neste helg er det bryllup i Trondheim. Mor skal være med, frisørtime er bestil og klær kjøpt inn. Jeg har avbestilt hjemmetjenesten og bestilt dusjing en dag senere.
Men hun hører ikke.
Her er jeg også kommet til et tema jeg tror jeg skal skrive enda et innlegg om. Dette med høreapparatet.
I dag kjørte jeg til Kristiansund for å levere apparatet til innstilling etter reperasjon.
Så nå håper jeg mor nærmer seg å kunne høre igjen. Og at hun kan snakke og høre på dagen.
Da jeg var innom henne på hjemturen, sa hun at hun var redd for å bli skuffet. Det håper jeg inderlig hun ikke blir. Ikke vi rundt heller.
Det er skikkelig utfordrende for oss alle og veldig uheldig for mor å bli såpass utestengt fra verden.
Nå skal jeg spise en supersen middag.
Dagene flyr som sagt forbi, de kunne absolutt gått saktere. Men jeg er redd for at jeg trives for godt med dagene og da blir vel resultatet slik.
En lørdagskveld å feire. Både ett og hitt. Nå skal du høre…
Men så skjer ofte det som skjer, tida gjør et byks og i dag har vi mandag.
Jeg begynte innlegget på lørdag og skrev dette:
I går gikk jeg over til en ny tilværelse.
Tilværelsen som pensjonist.
Nå er jeg ikke ferdig med det jeg skal, data og alt står her ennå. Noen småting står også igjen og gjøre utenom nedpakkinga.
Men når arbeidsplassen ikke haster, gjør heller ikke jeg det.
Det blir.
Alt.
Og slikt er det likt i dag også. I helga har jeg ikke hatt tid til å gjøre mer med tingenes tilstand.
Jeg fortsatte innlegget mitt slik:
I gårkveld kom sønnen. Han ville bli med meg.
Dit jeg skulle;
Stedes bilhandler og verkstedet som jeg bruker.
De hadde en Kia jeg hadde sett lå ute for salg. Den var ganske gunstig prismessig.
Og så hadde de en Peugeot som var en del dyrere og nyere, men fortsatt under det øvre taket jeg hadde satt på hva jeg ville gi for bil.
Egentlig en veldig rar følelse å gå inn i en butikk og si at jeg skulle se på bil. Det er liksom ikke som å kjøpe et par sko.
Og en skulle kanskje tro at en ville bruke mer tid dess dyrere en gjenstand er.
– Jeg har nettopp fått inn en Volvo, sa selger.
Vi gikk ut for å se på bilene.
Volvoen var for dyr. Den koster 10 tusen mer enn der jeg har satt taket.
Blir spurt om hva grensa er.
– Du skal få det for den, får jeg til svar.
Dermed blir det prøvetur.
Og bilen går smekke godt. Fin er den. Den har heller ikke kjørt så mye.
Sønnen er ikke i tvil, at dette kjøpet er det beste.
Slik ser den ut:
Så det tok ikke lange tiden å bestemme seg for en bil.
Etter dette dro vi for å handle, hente lillesøster og dra inn til mor. Jeg hadde lovet middag for jeg hadde en fiskegrateng i fryseren og slik mat er veldig godt inn i mellom.
Mor var overlykkelig for besøk, for at jeg hadde funnet meg bil og for felles måltid.
Hun gleder seg til prøvetur og syntes vi kunne tatt den der og da. Det var bare at bilen var ikke klar, men i dag blir det tur.
Drar innover til henne etter middagen.
På returen fikk jeg henta bilen, fylt ut papir og kunne kruse hjem i ny bil for meg. Sønnen kjørte min gamle som nesten ikke kommer seg opp bakker.
Og så sto begge bilene der, utenfor huset.
Planen er å gi den gamle bilen en grundig vask for så å legge den ut til salg som delebil. Det bør bare ikke regne når jobben skal gjøres. For her regner det i dag også, og slik vil det bli framover.
Regn.
Sønnen hadde lyst til å prøve bilen, så jeg sa vi kunne kjøre til Orkanger på søndag, altså i går.
Etter en rolig dag med både å avslutte en episode av «Black mirror» og et par episoder av «Mørch og makta», spiste vi middag. En klassiker, hønsefrikase. Sønnen huska smaken fra barndommen.
I kveldinga satte vi oss i bilen. Jeg litt smånervøs over hans måte å teste ut bilen. Bilen fikk en veldig god karakter, både over stødigheten, reponsen og veigrep.
Det eneste er at jeg føler meg en liten anelse for stor, den er dypere å komme inn i og jeg må bøye hodet – så ingen stiv nakke bør oppstå. Men har jeg setet langt nok ned unngår jeg å bøye nakken. Så da kreves det ikke stivhet i kroppen, i alle fall ikke verre enn jeg greier å komme med ned og inn og ikke minst opp og ut.
Vurderte før jeg kjøpte, om jeg burde hatt en høyrere bil på bakgrunn av helse, kropp og alder.
Fant deretter ut at enda er jeg «ung» og jeg må strekke meg etter å være bevegelig, noe som er veldig bra. Det er nesten som jeg vurderer et abonnement på ett av stedets treningsrom.
Da mørket begynte å legge seg over landet, satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem. En anelse spent, jeg hadde bare kjørt den hjem fra bilforhandleren dagen før.
Hvor var lysa, hvor var viskere, hvordan kjøre arbeidsledig uten gir? Dette er en bil med automatgir.
Prøvde å legge inn cruse kontrollen, men må nok lese manualen. Nå har jeg en bil med både radio, bluetooth og mange andre muligheter. Blandt anna trådløs telefon. Testa den så vidt ut.
Jeg satte på musikk som gjorde hjemturen magisk. Lysa i bilen, mørket, tåka, regnet, det var en stor følelse.
Vurderte om jeg skulle hatt på mer varme, men det fikk jeg vente med til jeg har funnet ut hvordan det gjøres.
Men du verden det er deilig at dette er ordna, at jeg har en bil igjen.
Morgenen i dag var litt slik, stå opp heller sove lenge. Tenkte først å sove, men oppdaga det ble feil. Så da spratt jeg opp.
Først nå skal jeg gjøre ting hjemme, blandt anna ned i kjelleren for en økt med rydding.
Så kjøretur med mor.
Og tanken på at jeg er et fritt menneske, at jeg ikke skal anna enn det jeg vil og ikke det jeg tror andre vil, er bort i mot hellig.
