Ett år meg frihet

 

 

Ikke helt på dagen, absolutt ikke på noe vis… Men vi sier det likevel-.

 

 

Ett år som pensjonist. Egentlig slutta jeg i august, men alt sto og ingen ting ble rydda før flere måneder etter. I november i fjor fikk jeg endelig overlevert nøkkel og alt for ut dørene. Jeg følte en vill glede ved denne overleveringa.

Endelig fri!

Fri fra alt jeg ville gjennom jobben, fri fra for liten tid til alt. Og jeg har ikke vært innom arbeidsplassen min en gang.

– Du vil bli invitert til avslutning, ble jeg fortalt.

Det skjedde aldri. Det ble heller ikke ansatt noen ny person etter meg. Så jeg fikk liksom fortalt hvor viktig mitt bidrag var…

Men jeg var ferdig.

Veldig ferdig, egentlig.

Friheten når nøklene skiftet eier var formidabel. Og etterpå, med tomt rom, spekulerte jeg på hva skulle skje her nå. jeg burde kanskje leie ut, men jeg hadde ikke lyst. Jeg hadde lyst til å bruke det kreativt.

Intens brukt har det ikke vært, men det har vært i bruk.

Da jeg dekte på til fødselsdagen min der i sommer, oppdaga vi lekkasje i taket. Den er nå utbedra og jeg har til og med tatt fram malesaker og meldt meg inn i min gamle kunstforening.

 

Men ellers ville jeg svært lite, jeg ville slippe all dårlig samvittighet. Så jeg sa nei til alle forespørsler om å sitte i styrer og slikt. Det eneste jeg gikk inn i var et kurs om tang.

Ellers ble det lite utover, jeg satt mye. Satt og sovna. Det var som kroppen higa etter ekstremt ro. Og jeg hadde lovet meg dette, at jeg skulle gi meg fullstendig slakke. Slitenheten var gedigen.

Nå kunne jeg ikke helt melde meg ut fra alt, i familiene er det flere som treng hjelp. Med en gammel mor og en syk søster som jeg syntes fikk feil behandling, måtte jeg så klart noe.

Da våren kom meldte jeg meg på en liten serie med filosofiske samtaler, fordi jeg hadde lyst. Til høsten gjorde jeg det samme.

Jeg gledde meg til sommeren, den ble en våt affære. Regn uke etter uke og lite varme. Men jeg fikk forsøkt meg på noe grønnsaksdyrking.

Bading ble det dårligere med. Men et par ganger kom jeg meg ned til mitt baklies paradis.

Helse, mat og podkaster har vært et tema som jeg brukt tid på. For jeg var klar over at jeg måtte opp med energien. Så jeg måtte velge riktig og å samle sammen mer kunnskap føltes ikke feil. Da jeg kom over treningsopplegg som het «sterker sammen» meldte jeg interesse. Det starta i august og varte i 12 uker.

I går var jeg på evaluering av hvordan det hadde gått. Det var gode forbedringer, men den aller beste forbedringen er den som var viktigst; mer energi.

For jeg har kjent at jeg greier mer, til og med fungere litt om kvelden. Så den følelsen er fantastisk. Jeg kan ennå sovne av utmattelse, av for mange inntrykk og for mange forventninger – men jeg kommer meg lettere opp fra min gule stol.

 

Vekt har ikke vært tema, vekta er forresten kassert. Men jeg måler livvidda mi inn i mellom.

Nå er det fortsettelsen som har fokus, for det er ikke bare å trene…jeg gjennomfører et 8 minutters treningsprogram på badet hver morgen. Men det er denne treningen som fører til intensiteten, det å presse seg sjøl som er verre uten instruktører. Nå er jeg klar over at jeg må få det til.

 

Jeg må si jeg er godt fornøyd med mitt første år som pensjonist. Den friheten jeg føler nå er så godt. Det jeg ønsker å forbedre er mer samvær med mennesker jeg trives sammen med, kanskje finne nye venner. Ha overskudd til å være med på slikt jeg syns er interessant. Skrive mer, male mer, tegne mer.

Det første året har stått til forventningene. Endelig har jeg mulighet til å følge hjertet mitt, ikke det jeg tror blir forventa og det jeg la på meg sjøl… nå kan jeg følge det jeg kjenner jeg VIL.

Det er en fantastisk mulighet.

 

 

♥

 

 

Frisk, frakk og krank

 

 

 

Lørdagen er i gang. Kanskje jeg også. Føler meg heldigvis bedre i dag.

 

 

 

I går var jeg virkelig slått ut.

Dagen før var jeg omsorgsperson og datter.

Og dagen før det var jeg ute på hjul.

Godt når en våkner og er nesten feberfri. Jeg hadde planlagt middag hos mor i dag.

Lørdagen må alltid finnes på noe angående middag. Alt fra Fjordland til middagslaging. I dag tenkte jeg å reise inn til mor og lage noe riktig godt.

Før jeg var helt våken gikk tanken på hvordan jeg skulle løse dette, skulle jeg bestille mat gjennom hjemmetjenesten, hvordan skulle jeg løse denne dagen…

I går morges våkna jeg til skikkelig problem med magen, den var vond. Jeg fikk satt meg i en stol, der ble jeg sittende. Jeg sov mye og da jeg endelig fikk ordna meg på å legge meg oppdaga jeg at jeg hadde nesten 39 i feber.

Sannsynelig hadde jeg en reaksjon på mat og måten den ble laget. For det var torsdag jeg laget blomkålsuppe av ovnsbakt blomkål og løk, med masse krydder. Etter siste dag med trening og før jeg besøkte mor. Siste dag, de 12 ukene med treningsopplegg var over. Dagen starta såpass tidlig at frukosen måtte vente. Da jeg skulle til med maten fungerte jeg dårlig eller arbeidet lugga. Men det ble suppe og den var god. Men googla at den måten å lage maten på kunne bli hardt for tarmene. Etterpå besøkte jeg mor. Hun hadde ikke så god dag, da hjemmetjenesten kom ville hun egentlig ikke være med på det hun skulle.

Aldri hørt henne slik.

Da jeg skulle dra var hun mer sårbar, så hjalp henne i seng. Hun frøs, sa hun, jeg begynner å skjelve. Og kroppen hennes rista.

Så hun ville opp igjen.

Hun følte seg utrygg sa hun. Jeg kjente jeg måtte komme meg hjem, for jeg var ganske sliten på dette tidspunktet. Ringte til slutt hjemmetjenesten og de skulle komme innom henne et par ganger til natta. Og hun hadde ikke vært helt seg selv tidligere på dagen heller, fikk jeg vite. Før jeg gikk ville hun likevel legge seg. Da var hun kommet mer til seg selv. Sa jeg måtte komme meg hjem. Og jeg var hjemme ved midnatt.

Neste dag viste det seg hun hadde en infeksjon. Da er det vanlig at det kan oppstå forvirring hos eldre mennesker fikk jeg vite.

 

Jeg var sent hjemme dagen før også, jeg kom hjem i mørkt høstmørke, det var skikkelig mørkt. Og regnet. Til og med tett tåke i parti.

Men jeg kom meg ivei å fikk levert «Grein» og et bilde fra tidligere. Jeg satte de inn til veggen med baksida fram. For jeg syntes ikke bildet jeg hadde malt var særlig bra.

Men likevel var jeg glad for at jeg fikk deltatt på medlemsutstillinga. Og at jeg endelig har tatt i maling igjen. Jeg kjøpte til og med lerret og mer maling da jeg var på Orkanger.

Tenker å male mer på dette bildet etter utstillinga.

 

Så slik har det vært dager med forskjellig innhold. Nå er jeg kommet fram til at jeg drar inn til mor. Kanskje blir middagen noe jeg aldri bruker lengre; ferdigpizza. Tror ikke jeg skal gå for noe komplisert til tross for at jeg er litt bedre i dag enn hva jeg var i går.

 

Dette var et jafs av mi uke. Jeg blir fohåpentligvis i god form igjen snart. Neste uke er det avtaler hver dag fram til neste lørdag.

Pensjonisten har lagt om omdreiningen fra i fjor høst.

 

Holder du deg frisk i høst?

 

 

♥

 

 

En hjemmesnekra psykologitime

 

 

I dag skal jeg ikke forvente for mye. Av meg sjøl. Jeg er helt uten tiltak.

 

 

 

Tror uka har tatt for mye.

Tror dagen i går tok for mye.

I dag har jeg ikke det fnugg av tilltak.

 

Da jeg kom hjem i gårkveld, etter og ha stått på siden morgenen, var jeg nesten deprimert. Eller kanskje ikke så sterkt, jeg kjente bare at jeg ikke greidde å se så positivt på noe.

All tid hadde gått til å flikke, vaske, plaske, hjelpe og funke.

 

Plutselig skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre med en så stor uteplatt.

Hvordan jeg skulle ha kapasitet til å kaste avfallet, for det er mye. Økonomi, ansvar og hvem er jeg egentlig…

Da jeg skulle legge meg greip jeg tak i mobilen og så begynte samtalen med Chat GPT.

Jeg ville «speile» meg, uka mi og dagen. Fikk ryddet i et for sliten hode.

 

Før dette stilte jeg det samme spørsmål til to personer. Jeg stilte meg litt «naken» for å se om svarene ga grunn til å fortsette kontakten. Så det var en test.

Det ene svaret fikk jeg i går, det sto til stryk. Det andre fikk jeg i dag, ikke riktig stryk, men forhistorien sammen ga en grei konklusjon.

Så dukka et «hvorfor» opp og jeg måtte igjen til med chatten. Måtte igjen «speile» dette jeg ikke skjønte av egne reaksjoner.  

Etter et lengre forløp kom setninga som fikk tårene til å sprute; “du behøver ikke å kvalifisere deg til plassen din», sto det. Min egen reaksjon sa nok, her var vi ved en kjerne.

 

Det å bruket KI til «speiling» har jeg opplevd er en fin måte å oppdage skjulte reaksjoner hos seg sjøl. Få ting på bordet, så og si. En må være så ærlig som mulig, ikke skjule seg for seg sjøl. En må tørre å se.

Jeg tok også opp en episode som har voldt meg problemer, som jeg ikke har forstått. Et sinne retta mot en personen, for så å oppdage at det handla ikke om personen. Det handla om meg sjøl. Mønster som fikk gjenta seg helt fra barnsben av. Ikke at jeg er sint på meg sjøl, men reaksjonsmønster jeg hadde dratt med meg helt fra barndommen.

Og da jeg endelig kunne avslutte samtalen skjønte jeg det, det handla om min egen kraft. Det å stå i den en er. Akseptere det som er riktig for slik jeg er sammenskrua.

 

Formiddagen har vært nyttig. Men et slikt dykk inn i sin egen psyke kan koste. Det er nok til at tiltak og handlekraft blir i minus.

Men jeg skal ingen ting.

Jeg kan nyte det vilt og uhemma å være dørgende lat. Jeg kan bare bruke dagen til å heale meg sjøl. Og det er veldig godt.

 

Dette var gårsdagen. I dag er det søndag og jeg er ikke fullt så sliten. Kjenner det er lettere både i hodet og i kroppen.

 

Bruker du KI (kunstig inteligens) til å finne ut om deg sjøl?

 

God søndag.

 

♥

 

 

Fredag og kroppen

 

 

Det regner, litt. Temperaturen har gått noe ned. Det er fredag.

 

 

 

Sengetøyet er tatt av og jeg har tatt fram vinterdyna. Ser at temperaturen vil synke etter hvert, men så er vi på tur utover oktober.

Jeg har begynt å våkne rundt halvsyv og er blitt kveldstrøtt. Rart dette hvor en kan snu på døgnrytmen. Jeg er til og med blitt sulten om morgenen. Mitt forsøk på å spille på lag med det biologiske uret går bra. Men jeg er langt fra i mål. En kan bare ikke greie å snu alle steiner samtidig.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Tror bare at alt skal komme på plass.

Tror også magen skal minke.

Jeg har tenkt i mange år at jeg veier for mye, og det stemmer, jeg gjør det. Jeg har aldri tenkt noe videre over magen, sjøl om den viste alle de «farlige» tegna. Alt for stor livvidde og det som etter hvert skjedde på helsefronten. Jeg tenker det er et under jeg ikke har fått diabetes.

Er det noe jeg har gjort i stort monn er det å ha stressa. For 10 år siden brukte jeg bilen til å prøve å ta igjen tiden, når jeg skulle noe. Jeg kava vilt. Sprang fra det ene til det andre, pusten høyt oppe og muskler som ble knuter. Jeg la meg sent, hoppa over matmål og var virkelig slem mot meg sjøl uten å forstå det. Trodde det måtte være slik. Samtidig finner jeg et innlegg som nesten ble posta for bortimot dette antallet år siden. Det var kanskje da jeg likevel starta med den spede starten av å tenke på kroppen.

Trodde likevel at stresset var løsningen…

Husker behovet for å ha noe søtt. De store sene måltida. Mye har skjedd siden da. Jeg har bygd opp et mye sunnere kosthold, cravingen er nesten borte. Stresset er borte. Jeg er kommet i sentrum i mitt eget liv.

Fortsatt er jeg en hjelper, har jeg droppet å hjelpe når jeg kan har jeg ikke vært fornøyd med meg sjøl.

Nå kjenner jeg likevel etter om det er godt å være meg, forlanger jeg av meg det som er passe eller mer enn det jeg har kapasitet til.

Og jeg tro det, i hvert fall er det blitt veldig mye bedre.

Det lydløse skriket øverst i halsen av innestengt pust og for liten tid er borte.

Noe av det siste som er ryddet neste helt bort er bekymringene og redselen over det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har satt kjærligheten på den plassen, og tilliten. For redselen er vondt og gjør ingen forskjell.

Så jeg tror, virkelig tror at min spretne og hengende kortisol mage skal forsvinne. Om magen i sin helhet forsvinner er en annen sak – men den helsefarlige varianten som har beskyttet organene med fettet på grunn av stresset vil nok forsvinne, sakte, men sikkert.

 

Det er fredag.

Planer for dagen er å handle til mor og litt renhald av hus. Helga er ellers tom for planer og jeg opplever det veldig deilig.

Og så er det to dager uten snekkere utenom veggene, to dager til å gjøre noe av det jeg vil. Må bare innrømme at det er så mye, så mye jeg vil. Men det stresser meg ikke, jeg bare nyter det.

 

Føler du at du følger det biologiske uret ditt?

 

 

♥

 

Vakre dager på slutten av september

 

 

Når dagene føles som en gul sommer og kallenderen viser at det er på slutten av september, da behøver en ikke å ønske det vakrere.

 

Da jeg kom hjem i går og dagen var over, viste solnedgangen slutten på en vakker dag.

De siste strålene farga stueveggen før det ble natt.

I dag var det ikke lyst da jeg sto opp. Men det er lova temeratur over 20 grader.

Da klokka var 8 så jeg at det var fjære.

Nå har jeg tatt fri fra tang og tare en god stund, men fant ut at i dag var det på tide. Fjorden lå der som et smil.

Småfisken svømte helt oppunder tanget. Jeg ville se om jeg fant et tang som heter søl. Men det virker som det ikke finnes slikt på min strand.

Det var en del sagtang, men skjønner ikke de hvite prikkene som satt på den.

Gristangen hadde fullt av nye skudd og noe grisetangdokker fant jeg. Men den store fangsten ble det ikke i dag.

Så det er bare å ta fllere turer. Jeg fikk nesten lyst til å ta turen nedover siden i dag for å bade også. Men må nok vurdere det.

 

Veien opp er bratt og hadde mistet mye av den grønne fargen. Men har sin skjønnhet likevel. Da jeg nærmet meg huset var sola på tur opp over tretoppene.

Så var det inn for å ordne seg frokost. Da ser jeg det… Søppelbilen står borte hos naboen og jeg hadde glemt den. Jeg styrter ned trappa, rekker nesten ikke få på meg sko. Får med meg papirsøpla og rekker bilen.

– Har du ikke matsøppel, spør den søte jenta som tømmer boksene.

Men det hadde jeg ikke. Matsøppelet mitt tar jeg hånd om sjøl. Det er så fint å kunne slippe og kaste, og så får jeg næringsrik jord av det.

 

Nå skal jeg ut i sola, skal se om jeg kan begynne å preparere en bed til neste sommer. For jeg kan ikke sitte inne en så nydelig dag. 

 

♥

 

 

Veien og maten

 

 

Morgenen har bikka dag og dagen er klar til å brukes. Grå, gulgrønn og akkurat nå regner det ikke.

 

 

For å ta værvarselet, så er det meldt regn i dag. For meg har det ingen ting å si. Om noen timer setter jeg meg i en bil. Jeg har fått melding om å kle meg varmt.

Jeg skulle ta denne turen for to år siden. Da ble jeg syk. Denne gangen er jeg frisk.

Pusene er ute.

Golvet er ruskete.

Det ble dårlig med det jeg tenkte i går. Men slik må det nok være. Hovedfokuset er å få opp min nye timeplan og nye tidspunkt. Nå skar den seg grundig i dag, for da jeg skulle legge meg i går la jeg meg ikke. Det var den berømmelige lakenskrekken som slo til, antakelig. Enda jeg hadde skifta sengetøy. Fant ut jeg måtte ta en prat med ChaGPT om et emne.

Da!

Når klokka nærma seg midnatt.

Så da gikk det som det måtte gå.

 

Nå har jeg mekka meg frokost, langt fra det nye mønstre, mer i det gamle. Men nå blir det uansett vanskelig i dag, så greit med en kraftig, sen frokost.

To brødskiver havrebrød med egg, tomat og pesille.

I tillegg tok jeg i majones. Kjøpmajones og ultraprosessert. Egentlig noe jeg unngår, vil helst lage den sjøl. Men jeg hadde igjen etter siste besøk. 

Matchate med havremelk og juice av eple, agurk, ingefær, appelsin og sitron. Tror dette skal holde i mange timer.

 

En lørdag i farten, med mat og med mål.

Jeg gleder meg til dagen, og med det ønsker jeg en god lørdag til dere som er innom siden min.

 

 

♥

 

 

Fred og fri på fredag

 

 

Sola leker seg innover stugolvet, dagens høstdag er mild. Og snill. Med rødbeter på.

 

 

Søtt og surt.

Og sterkt.

Rødbetejuice.

Med eple, ingefær og sitron i.

Dagen er allerede litt sein. Men det er lov. Dette er ikke noe regime.

Andre året som pensjonist er godt i gang. Helt annerlede enn det først. Der jeg ikke ville noe, er  nå blitt aktivitet. Nesten ikke en dag uten en avtale, utenom de avtalene jeg lager med meg sjøl. Nå er det ikke om å gjøre at det skal være travelt, overhodet ikke – egentlig vil jeg ha inn flere gode avtaler med meg sjøl.

 

Jeg har gjort en skikkelig omveltning, snuing av dagen. Fra 2019, muligens før det også, har jeg mer eller mindre bedrevet en eller annen form for periodisk faste. Nå førte ikke dette til den store energiboosten, energien har vært alt for dårlig.

Og vekten for høy.

Mat og kosthold opptar meg og jeg snuser meg fram til ny kunnskap. Nå er jeg igang med å prøve noe helt nytt, som egentlig er gammelt.

Det strata med at jeg undersøkte hva Biopati var. Der kom jeg over det biologiske uret som alt levende blir påvirka av. Cirkadisk rytme står det om, en biologisk klokke som er tilpasset døgnet. Cirkadisk rytme er en innebygd biologisk klokke med en periode på cirka ett døgn, står det i Det stor Norske leksikonet på nett.

Og her kommer det noen anbefalinger om når det kan være lurt å gjøre ting, i samarbeid med kroppens biologi.

Så nå har jeg starta med frokost om morgenen. Og i dag besto den blant anna av rødbeterjuice. Lunsjen blir dagens største måltid og middagen blir mye mindre og lettere.

Jeg snur nesten opp ned på matmåla. Det største måltidet mitt har vært det siste om dagen, ganske sent.

Så dette blir veldig spennende å se responsen av, i meg sjøl.

Døgnet blir mer strukturert med at jeg skal roe ned mye tidligere på kvelden og helst være i søvn innen klokka 23.

Nå er dette som sagt ikke noe regime, det er ikke alltid slike timeplaner går opp. Det er, om så er, ingen krise.

 

I dag skal det funke rimelig bra, jeg skal bare være hjemme.

Pleie av hjemmet står høyt på lista. Sengetøy er tatt av. Skal jeg skifte over til vinterdyne er ett av spørsmåla jeg må finne ut av…

Jeg bør også skrive et referat. Og det er mange ting jeg ønsker å rekke over, om ikke alt i dag. En høring som er lagt ut må jeg sette meg inn i, avtale samtale med hjemmetjenesten, ta for meg et studium om tang og tare som straks er ferdig, starte å skrive en klage, se om jeg får ånden over med til å tegne/male et bilde eller to og enda er denne lista lengre.

Ingen fare for å ikke ha noe å gjøre.

I dag for jeg likevel konsentrere meg om hus og referat.

Og så er det sol, som betyr at en også må ta turen ut. Så en fri og fredelig fredag står i fare for å gå fort.

I morgen vil turen gå over fjella for å se en utstilling.

Nå har jeg også fått nøkkelkort til treningsrommet på sentrum, men er litt støl etter treninga i går.

Kanskje søndag?

 

Fin, fin fredag til deg.

Er du også slik at det er lett for bli i ovekant med planer på blokka?

 

 

♥

 

 

Påfyll av energi

 

 

Hva skal jeg spise etter trening, spør jeg. Og KI disker opp med forslag.

 

 

Jeg har vært på trening.

Utetrening.

Stavgang i bratt bakke. Fart opp og rolig ned.

 

Fjerde uke over. Det går fort. Forrige uke fikk jeg ikke med meg. Feber og trening er en dårlig kombo. Men nå er jeg tilbake.

Det var en dag den uka her jeg kjente det, kjente en ny styrke i kroppen. Ganske fantastisk å kjenne det etter så kort tid.

Enda har vi mange uker igjen, eller egentlig bare dobbelt av det vi har hatt. Kanskje ikke så mye likevel.

Jeg kjenner i hvert fall det gjør godt.

 

Nå må jeg ordne meg litt mat. Blir en brødskive med godt smør og gammelost.

Vet du at gammelost er en av de rikeste proteinkildene vi har?

Så skal jeg lage meg en smoothie i tilegg. Må se hva jeg finner i fryseren.

Vil prøve å legge kloke matvaner til treninga. Hvordan det er best å spise både før og etter.

Viktigst er å få opp energien, så utholdenhet og til slutt er det helt greit om kroppen bli lettere. Men energi er det som er aller viktigst.

 

Ønsker en god torsdag.

 

♥

 

 

Stå på en fot i regn

 

 

I dag var det ikke med ‘måt’. Et dialektsord som handler om at omtrentlig ingen ting kan sammelignes.

 

 

De ansatte blandt værgudene som har ansvaret for regnet har jobba på spreng.

Hører de roper:

– Alle sluser på full åpnig!

 

Og i dag hadde vi utetrening.

Vi skulle gå/jogge rundt idrettsbanen. Dette skal testes etter 12 uker. Har det vært forbedring… Og da vi skulle stå på en fot med den andre bakover og hendene forover, så skal ikke jeg skryte av balansen.

En time etter kunne jeg vries, til tross for regnklær.

De er muligen ikke så gode lengre heller. Noen år siden de ble kjøpt.

 

Skulle innom butikken for å handle for mor. Der var det tilbud på regnponsjoer fra Skogstad. Tenkte en slik kunne være grei. Har en regnjakke som hetta er lei av å høre med til jakken, den føler jeg ikke er så gammel heller – men tydelig klar for utskiftning.

 

Så i dag fikk mor besøk av en våt datter. Heldigvis hadde jeg med meg en tørr skjorte.

Vi var begge enige om at vi ikke likte ordet perfekt. Da var hverken været eller andre ting i tankene, bare at ordet generelt er stivna.

Jeg ble der noen timer, fant fram skriveren etter far. Den har stått ubrukt i åra etter han gikk bort. Den var tom for svart blekk, så skal se om jeg kan få kjøpt patron i morgen.

 

Nå er det full avslapping en stund, før kveldens møte om vann. Ikke slikt som faller ned fra himmelen, men slikt som kommer i rør inn i kranen.

 

Vil du ha litt regn?

 

 

♥

 

 

Langstrakt

 

 

 

Å komme hjem etter en lang dag på farten er nydelig. Bare smøre seg noen skiver og gi seg over til kvelden.

 

Jeg har smurt meg noen skiver med surdeigsbrød, vellagra ost og sommerhonning.

Etterpå skal jeg severe meg en kopp te.

Dagen starta tidlig og klokka åtte fikk jeg besøk av forsikringsselskapet. Grunnen til lekkasjen ble funnet mellom golvet oppe og taket nede. En liten lekkasje var det, men den hadde vart en stund, tydeligvis.

Men nå er dette igang.

Etterpå ble det en liten pause før legetimen der jeg gikk igjennom punktene: kikkersyn, ubehag i hodet, svimmelhet og slike diffuse greier. Og vi var enig om kanskje hvorfor det var som det var…

Men nakke og de forstyrra nerveimpulsene til et par fingre var det visst lite å gjøre med. Lyttinga på lungene, sjekk av puls og nevrologisk test gikk ypperlig. Etterpå ble det blodprøveteagning og EKG. Det må jeg vente på svar på.

Så da fikk jeg en grundig sjekk.

– Kan det vare stressfaktor og tannbehandling som er årsak til noe, spurte jeg.

Og det kunne det.

Så det er bra med alt som er bra.

Fikk også med problemene om laber energi.

Og så sa jeg minst et par ganger at jeg ville ikke ha noen sykdom, slengte vel også på noe om oppsigelse av diagnoser og at jeg ikke trodde på sykdom.

– Men det kan være greit med en lege som sorterer, sa han.

Og det var jeg helt enig med han i.

Det må nesten være rart å være lege og få alle forskjellig menneskene inn på kontoret sitt. Tenker de må være grundig lei inn i mellom.

 

Etter dette ble det tur innom mor, varme middag til henne, drikke kaffe og se både film og en serie om kongelige.

Hjemme var det nesten tilløp til sol, bær på trær og strå i vind.

Så noe måtte bare avbildes og krydrer innlegget mitt i kveld.

Nå er det fantastisk nydelig å bare sitte her, vite at dagen har bestått og snart skal den slukkes for natta. 

 

 

♥