Noen ganger bli dagen for lang. Så lang at jeg må holde meg unna det meste…
Når dagen blir fra klokka ti om morgen til seks om kvelden, da føles den lang. Spesielt fordi de fleste torsdagene jobber jeg bare tre timer, tre timer på biblioteket.
Nå har jeg to dager igjen.
To dager…
Jeg er glad i bøker, men noen ganger, når jeg er veldig sliten, syns jeg de kan være krevende. Krevende å finne plassen den skal stå alfabetisk. Når en nesten ikke ser hvilke bokstaver som står bak på boka eller hvilke tittelen. Når jeg har feil briller på nesa, eller ingen briller…og hylla kanskje er helt nede ved golvet. Og når ryggen og hendene ikke fungerer noe særlig…
Da blir de tre timer lang.
To dager, to vakter altså, neste fredag og like før jul.
Fredag er ikke torsdag, men torsdagen skal vi ut å spise, avskjedsmiddag for meg…og sikkert litt juleavslutning.
Neste uke blir en hektisk uke, må vurdere om jeg skal droppe møtet i Teams om morgenen, så er det styremøtet på ettermiddagen…det møtet er egentlig spesielt på grunn av forandringene på nyåret.
Forandringer jeg ikke vet rekkevidden av.
Tirsdags morgen skal jeg til Bud, overnatting, møter og sosialt.
Torsdag er det avskjedsmiddagen og biblioteket på fredag.
Men denne fredagen tenker jeg å ta mer eller mindre fri eller HELT fri…
Må handle for mor.
Rart dette hvor flat en blir, hvor lite det er å skrive om, hvor ukonsentrert en blir.
Tror det blir fint å ha morgendagen fri.
Og så må jeg være så glad for det jeg har klart den uka her.
Må se på det og så må jeg holde meg unna de fleste sosiale medier.
De er skikkelig slitsomme når jeg er sliten…
Kan du bli slik, at alle inntrykk er slitsomme, til og med dine egne tanker?
Onsdag er på en måte ukens midterste ukedag. Dagen ble lang. I kveld serverte jeg meg sjøl en nydelig middag.
Bildet er tatt av Tom fra Pixabay
Dagen starta med legebesøk.
Bestilte timen for en god stund tilbake.
Jeg var så usikker på framtida, om hvordan ville jeg greie det jeg sto foran…
Så tenkte det var best å ta en prat.
Tenkte å planlegge timen i lang tid, men gjorde jeg det…
Nei…
I går kveld satte jeg ned punkt på et ark, delt i fysisk, psykisk, utfordringer og undersøkelser-. Tenkte å renskrive det men rakk ikke før jeg dro avgårde.
Hadde bedt om en dobbel time, men var bare satt opp på en.
Jeg hadde sagt litt om ståa da jeg bestilt timen, usikkerheta om jeg evna å stå i det som lå foran meg, så legen innleda om dette.
Jeg tok kontrollen og dura gjennom arket. Hun ba om hun kunne ta bilde av arket for å ha det mappen min. Så klar kunne hun det, men jeg angra på at jeg ikke rakk å lage det mer oversiktlig.
Sa at jeg var ikke der-, at jeg ville prøve meg inn i framtida, at jeg ikke var klar for å gi meg.
I arbeidslivet.
Følte at både hun hørte og forsto.
Men hun ble bekymra over en mørk flekk inne i det ene øret.
Hun henta et papir.
Flekken lot seg tørke vekk…
Jeg så ikke det komiske i det der, at legen måtte tørke meg i øret.
For jeg var hos frisør på tirsdag, så jeg brydde meg ikke om å vaske håret i dag. Derfor haddedet kommet hårfarge inn i øret.
Egentlig en veldig komisk situasjon.
Slik så jeg ut i går før jeg for til frisøren. Noget bustete og langhåret med en nyyyydelig ettervekst.
Bedre ble jeg ikke etter en stund i stolen-.
Så ut som Hemulen.
Men til slutt så jeg slik ut, og jeg ble fornøyd med både klippen og fargen.
Derfor kom jeg til legen meg brun flekk i øret i dag.
Etterpå idag, var det jobb og det tok tid.
Skulle gjøre fra med meg en møteinnkalling med fullt av vedlegg som jeg måtte bak i historien for å finne. Slik sett ble jeg sittende en stund, ja, såpass lenge at jeg spekulerte om jeg kom meg hjem noen gang…
Men jeg gjorde det.
Gikk i gang med middagen.
Tok fram en kyllinfilet, krydra den med salt, pepper og tørka basilikun blanda i olje. La det i Ary. Koka quinoa sammen med chili og hvitløk. På tallerken hadde jeg en god neve med ruccola og perletomat. Og til slutt tok jeg en god spiseskje av en aioli som jeg laga for noen dager siden.
Og ja, det smakte.
Jeg var så sulten at det å ta bilde var ikke i tankene.
Nå er dagen over.
I morgen blir det en lang dag som starter med møte i teams og avslutter med biblioteket. Faktisk kan jeg regne kvelder på biblioteket på en hånd, snart skal jeg ikke jobbe der.
Så slik fyker livet avgårde, full av overraskelser, gode og dårlige.
Men lyset brer seg over himmelen sitter jeg her og har liten tid.
Nå er stress noe en ikke trenger, og det er ingen ting jeg skal før avtale klokka to. Da skal håret få en klipp. Men skal ha noen timer på jobb først.
Tida forter seg avgårde.
Ting skjer.
Skuldrene har ramla litt ned.
Jeg gleder meg til framtida sjøl om jeg ikke vet hvor kontorplassen blir. Det kan virke som om jeg kanskje vil ha den der jeg har, en tid inn i det nye året.
Men det er en prosess og skal pakke sammen femten år.
Bestilte time hos lege for en god tid siden, både for det fysiske og det psykiske.
Nå er vondtene mine mye bedre, men bør sannsynlig sjekke og vise; mitt største organ har noen problem, feberfølelse litt for ofte, mens hjertegaloppen er bedre.
Det psykiske takles bedre enn jeg var redd for, alt som skjer, jeg vil fortsette, kjenner jeg.
Vi lever med slør foran øynene, vi tror vi ser inn i framtida, men vi går gjennom slør inn i framtida, hvert sekund.
Vi tror lett at den følelsen vi går med i nåtid er den vi har.
Nå mener jeg ikke å projisere min følelse på deg som leser, du vet dette helt sikkert mye bedre enn meg.
Men det som er så fantastisk er hvilke muligheter vi har med tankene våre og at vi sjøl i stor grad lager begrensningene.
I går opplevde jeg faktisk at jeg bortimot sang på jobb, fikk kommentar på at jeg kvitra.
For jeg føler en slags beherskelse, vel vitende om at den heller ikke vil være evig. Men jeg nyter den mens følelsen er her.
Nå skal jeg pakke inn to små pakker og ta med på jobb.
En liten tur innom. Egentlig er det ikke tid verken til å skrive, svare eller kommentere.
Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal stå på høyre- eller venstre ben.
Litt kaos rundt meg.
Det er vatn og det er jobb med sine avtaler.
I går ble en flying, først hente mor å få henne til tannlegen. Tilbake til sentrum å få sendt et dokument. Så hjem for å skifte klær, da hadde sola gått ned.
Det betydde at det ville begynne å mørkne snart.
Oppover bakker og inn i skogen.
Er aldri sikker på hvor jeg skal gå, hvor brønnen ligger…
Det var frosne partier og tuer. Akkurat som jeg ikke får løfta beina mine høyt nok opp, så hadde noen snubletrinn.
Jeg fant fram og der så jeg fort det ikke var rart at vi ikke fikk vann. Elva hadde frosset og slangen stakk opp uten tilgang til vannet. Jeg bala, holdt på å falle nedover den isete elva og fikk skikkelig strekk i brystet.
Jeg er ikke laga til slikt lengre.
Bare å få seg ned på en stein er et arbeide, for ikke snakke om å bryte seg opp igjen.
Jeg fikk brutt opp is, stukket slangen ned og prøvde å feste den der nede så godt som mulig. Men så det var lite «sug» i slangen. Ned til brønnen igjen, hold på med dette i flere timer, men mye av slangen var nok fylt av is. Og den er ikke kort, det er noen meter med slange.
Til slutt hadde det blitt så mørkt at jeg måtte komme meg ned. Hadde ikke lyst til å gjøre noe som førte til ulykke.
Nede igjen var jeg bare helt oppbrukt, virkelig. Og kroppen kom seg ikke, den var bare vond. Sovna i stolen temmelig raskt, sjøl om jeg frøs. Orka ikke skifte klær, var helt kaputt.
Senere drog en delegasjon opp, de skifta slange og fikk vannet til å renne opp i brønnen.
Fikk sendt en video av VANN som RANT ned i brønnen, for den var tom.
Vi må oppover å se på dette i helga, får den opprinnelige kranen til å fungere.
Men er det vann hos meg.
NEI!
Ikke oppee, men det renner litt i leiligheten nede. Det er bare varmt, det kalde vannet er også varmt.
Forstår ingen ting.
Tenkte jeg skulle kunne dusje der, men ikke nok trøkk.
Men jeg har trøkk på tida mi, ser jeg må fortsette denne historien om vann – for nå fyker jeg videre inn i framtida.
Det henger så vidt noen gule blad på bjørkene utenfor stuevinduene.
Det henger også gardiner på snorene, det er til det ene vinduet på stua.
Skal vaske det andre settet i dag.
Sammen med vinduene, vaske dem.
Ute og inne.
Jeg har noen timer før jobb. Fikk endelig skjermene kobla på i går, men sleit med program som ikke funka. Ble fryktelig sliten av dette.
Også over at forandringene som jeg ikke har fortalt om ennå, muligens blir større enn jeg så for meg.
Slike tanker om en har nok kapasitet, dukker opp.
Det blir så grunnleggende slitsomme tanker, at med verdenssituasjonen, rentestigninger, store omkostninger på bolig, gjør det noe med tryggheta, eller kanskje evnen til å greie og se mulighetene -.
For i det meste trenger en energi og når det er den som er det svake punktet, er det en utfordring.
I dag bestilte jeg meg legetime, for å diskutere dette med legen; helsen, energien og ytelse.
Ikke sikkert det er så mye som kommer ut av det. Og timen er mange uker fram i tid, bare på den tida kan mange av brikkene lagt seg til sjøl.
Så nå er det ingen vits å tenke mer på dette.
Nå må jeg gå på vindusvasken, fikse en kake som Strikkekjerring la fram oppskrift på.
Etter biblioteket i kveld skal jeg ta den med til mor. Spurte lillesøster om hun ville bli med. Dagen i dag var mor og fars bryllupsdag. Da jeg forslo dette for mor var ikke dette noe hun hadde i tankene, men ble glad for planen min.
I morgen har jeg fri og til uka tar jeg ut den ene uka med ferie.
Og jeg har ikke fått svar på flere ting jeg har spurt om…der var jeg tilbake på jobbetemaet…det skal få ligge nå -.
Tida framover er planlagt, ferieuka mi inneholder ett møte mandagskvelden, tur til tannlege og optikker. Heldigvis er det ikke jeg som verken skal til tannlege eller optikker, men skal kjøre.
Jeg jobber etter innfall, plutselig var jeg i gang med andre ting.
Utenfor vinduene holder dagen på å bli blå.
Vaskemaskina durer på vaskerommet, renta er skrudd opp mer, sier de på nyhetene.
Har satt sammen kaken og vurderer om jeg skal lage en tomatsaus slik at vi spiser pasta før kaka.
Nå har jeg spist en skive med humus på og drukket en kopp med Matcha-te.
Vurderer om jeg skal ta en dusj og reise inn til sentrum for noen timer på kontoret først før biblioteket snart.
Vært veldig greit og bli ferdig med et par ting før ferieuka mi.
Morgenen har kanskje bikka dagen, men like godt for det. Det er lørdag hele dagen og jeg skal skrive om andre dager.
Tilbake til torsdagen, da jeg dro hjem fra biblioteket hadde det oppstått forvirring i mitt hode (litt usikker på hvor det ellers skulla ha oppstått…).
Da jeg noterte besøkstallet så jeg at dagen før ikke var oppført, så jeg hoppa over en linje og skrev 21. …, altså, det var bare 20. på torsdag.
Jeg trodde vi var en dag lengre framme.
I går var vi kommet til den datoen.
Skulle ikke på jobb, men det var det store vaksinasjonsheatet.
Det starta kvelden før, da hadde det i perioder stått over hundre mennesker opp til to timer på vent fikk vi vite.
I går var det helt andre forhold.
Var framom mor for å hente henne, vi konsentrerte oss om influensavaksine.
Ble stukket og stakk.
Det vil si, vi måtte vente 20 minutter.
Så hadde vi en gå-sakte… ikke aksjon, men mor var med på butikken og turen igjennom gikk rolig.
Ikke så ofte mor er med på butikken.
Etter det foreslo jeg vil tok en tur på fars grav, for å se om lyngen som ble planta ned sist søndag så grei ut.
Det begynte visst å ta på med alle disse turene ut og inn av bilen, men det er nå trening sa jeg optimistisk-. Men hun var ikke helt enig i det.
Jeg hadde sendt melding til søsteren min litt tidligere om hun ville komme ned til sentrum å ta en kaffe sammen med oss. Da vi kom ut fra kirkegården ringte hun og kunne være nede om ti minutter.
Vi parkerte, gikk inn og i de minuttene vi venta fikk senterets klesforretning et besøk.
Plutselig var slitenheten som strøket av mor, det ble både jakke, sokker, bluser og et par skjorter. Rakk også å se på et par vintersko, men de tar vi en annen dag.
Orker ikke mor å gå i klesforretning er det et tegn på at hun er skikkelig dårlig.
Etter dette ble det kaffe.
Måtte smile inni meg sjøl da vi skulle dra, det satt et menneske på en benk å kikka; først tar jeg opp dørene med å løsne opp noe sikring, slik at søster får trille ut i rullestolen sin, så inn igjen for å hente mor som henger i armen min med den ene armen og stokk i den andre.
Vi er litt av en gjeng.
Jeg vil si noe om noe jeg nevnte i et tidligere innlegg, litt om energien… jeg hvisker det veldig forsiktig, redd for å si det for høyt…redd for at energien blir ‘redd’ og forsvinner om den hører den blir snakka om i en optimistisk retning.
Til vanlig har slik aktivitet med hit og dit og være en hjelpende ånd satt meg ut. Jeg vil ha sova i en stol hos mor sannsynligvis.
Mor hadde vasking sist torsdag, men de som hadde vært der hadde glemt å skifta på mors seng. Hun har vasking hver 3. uke og da er det avtalt sengetøysskift.
Jeg fikk tatt av sengtøyet, hengt ut dyne, putene og en ullmadrass. Snudd overmadrassen og mens det lufta seg, ned til en nabo som fylte halvrund dag for en stund siden, med en gave som endelig ble levert.
Nå er det bare fire personer til som har hatt runde dager og dager, som skal få oppmerksomhet…
Snakka litt med de to i huset og satte meg så vidt nedpå, før jeg spurta tilbake. Fikk lagt på nye sengeklær, satt på maskina for vask, opp for å smøre på rundstykker og så en pause. Som riktig nok ble litt lang, men da fikk jeg hengt opp det vaska sengetøyet, henta ved samtidig som jeg fikk dratt inn en stor sekk å satt inn i en gang. Bytta sekk med plastavfall, ned med noe tomgods og fikk tatt med meg matavfallet for å kaste. Og til slutt skrevet i boka som vi kan skrive i både mor, andre i familie og hjemmetjenesten.
Altså… dette er ikke mye, men for meg er det andre takter og handler om noe jeg har hatt alt for lite av. Men jeg tør ikke si høyt at energien kanskje holder på å returnere, sier det bare veldig stille og forsiktig at kanskje er den det-.
Jeg skal likevel innrømme at jeg er veldig glad for å ha mer utholdenhet.
Da jeg kom hjem til meg sjøl satte jeg på en film, den kan jeg skrive mer om siden.
Kan bare fortelle at det er lenge siden jeg har grått så fryktan svært, som jeg gjorde under den filmen.
Morgenen har gått fra mørke til lys. Dagen er snart klar for å gå ut i verden.
En særdeles velorganisert morgen går av stabelen.
Jeg sitter her med mitt vanlige glass med limevann.
Har smurt brødskiver av brødet som ble bakt i går kveld. Så grovt og med så mye godt i at det nesten ikke trenger pålegg.
I tillegg er kjøkkenbenkene rydda, utstyr er vaska og satt på plass.
Nok sjølsagt for de fleste, om det ikke er det meg.
Fikk en telefon på lørdag fra skjult nummer og jeg tok den-.
Den var fra legen min.
Det gikk noen tanker gjennom hodet mitt. Tenkte vel at var det slik at jeg var døden nær nå, måtte jeg ta det også.
Heldigvis var jeg ikke det.
Hun spurte hvordan jeg hadde det og sa at hun skulle purre på noen undersøkelser som ble bestilt en gang i sommer.
CRP’en hadde normalisert seg og senkning hadde gått ned. Det er supert, og kanskje derfor kjøkkenbenken min i dag er ryddig. Energien er bedre.
Og det som jeg nesten ikke tør si det høyt…men ledda mine er ikke vilt verre, sjøl om jeg er tatt av sprøytene. Tror dette handler om sjøgrenen, sannsynlig psoriasis og en utvikling av en slags polyartritt …og så fibromyalgi’en, uten at det siste er noe jeg forholder meg til.
Og det skal bort!
Alt!
Helse på dette viset er ikke så veldig interessant, men har gjennom dette løpet blitt snillere med meg sjøl. Presser ikke så på og tenker kanskje heller ikke så mye. Tanker som i ‘bekymring’ over ett eller annet.
Nå skal jeg snart dra inn til kontoret, se om jeg kan bli venner med datamaskina. I går fant jeg ut at møtet jeg skulle på behøvde jeg ikke på.
Trærne har nesten mista alle blada.
Jeg følger varslinger om blå grader og håper vinterdekka holder en sesong til.
Nå må dagen opp å gå.
Nyt tirsdagen, denne dagen er den eneste i sitt slag.
Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…