Dagene løper avgårde som noen ville nisser, eller hester. Dagene har virkelig hatt mye i ermene sine.
For uka har hatt ganske så mye innhold.
Nesten som jeg ikke greier å orientere meg, ikke tenke.
– To tabletter fire ganger om dagen, sa de bak skranken og jeg skjønte ikke hva de mente.
Og verre ble det.
Det starta på mandag.
Fingeren til mor var ikke bra, så det ble legebesøk. Betent neglebånd hadde ført til ting jeg ikke visste kunne hende. Det ble en liten operasjon og fjerning både av verk, hud og innsettelse av et lite dren.
Legen hadde sagt så mye, syntes mor, så hun hadde ikke så lyst til å ta ansvar for seg sjøl.
Vi kjøpte med en oversøt sjokoladekake og dro hjem til meg for å hente sønnen. Vi drakk kaffe i sola før vi pakka ned for å overnatte hos mor.
Følte jeg ikke kunne si nei, sjøl om jeg desperat ønska å være hjemme.
Neste dag var det jobb, med avslutning av en tur ut til museet. Tok med mor og sønn på tur i regnværet. Mor ville vi skulle spise middag sammen med henne og etterpå ble det Netflix. Mor syntes godt vi kunne ta en natt til hos henne, men da måtte vi hjem.
Neste dag skulle vi på befaring.
Egentlig skulle også mor til kontroll av fingeren på ettermiddagen samme dag.
Da dagen opprant skjønte jeg ikke hvordan det ville være mulig å rekke begge deler på de tidene vi hadde.
Til slutt prøvde jeg å se om jeg kunne gjøre noe med dette. Og etter en del telefoner ble kontroll-timen til mor utsatt til torsdag.
Etter dager med regn kom sola fram. Turen rundt omkring i skog og mark ble en fin tur, om litt voldsom for meg.
Og det var skog som burde være mulig å hogge, men oversikt om det er lønnsomt får jeg først til høsten.
Da jeg sa til sønnen etterpå, at dette var halmstrået vi hadde for å klare og få reparere det som måtte utføres, ble han superfrustrert.
Tror løven kom fram i oss begge, og etter timer med meningsutveksling, tok vi hverandre i hånda på at dette skulle vi få til.
Dagen hadde virkelig tatt på kreftene.
Torsdag var det kontroll av mors finger.
Den var ikke bra, så antibiotikakur ble beordra.
Og tilslutt forsto jeg hva de bak skranken mente.
Da vi kom hjem til mor, fylte jeg opp dosetten og laga oversikt over tidsrom hun måtte ta tablettene. Utenom da hjemmesykepleien brukte å komme, da ordna de det.
Jeg ringte dem og fortalte dette til dem om ståa.
Da jeg senere er på biblioteket ringer mor om at det hadde blitt tull og om tabletter som ikke lå der de skulle.
Nok en telefon til hjemmesykepleien.
Ikke skjønte jeg dem helt og ikke de meg, ikke alltid like lett når de ikke er norske.
Så da jeg var ferdig på jobb kjørte jeg atter en gang inn til mor.
Det viste seg at den som hadde vært hos mor skulle være ekstra grei, så hun hadde lagt de siste tablettene mor skulle ta om kvelde i en liten boks.
Alt stemte, men det førte til forvirring med denne forandringa.
Da jeg først var der hengte jeg opp klærne jeg hadde vaska på formiddagen, slik at mor slapp det. Hun kom ned i vaskekjelleren likevel, jeg sa det var unødvendig.
Og det viste seg det var til gangs.
På tur opp og inn på stua snubler mor i dørstokken.
Jeg kommer bak og ser hun faller, faller mot en stol, før hun faller ned på golvet.
Da hun snur seg rundt på ryggen ser jeg på ett fem centimeter kutt som ganske snart gaper bredt.
Brillene hadde fungert som en kniv uten å knuses.
En forskrekkelig situasjon.
Får henta en pute som jeg legger under hodet, hun er tørst.
Jeg sier hun må ligge og at jeg ringer etter ambulanse.
En kul begynner å vokse og blod renner ned mot øyet, ned i håret, nedover panna.
Jeg får beskjed hva jeg må gjøre om hun begynner å blø mye, det tror jeg ikke jeg helt oppfatta.
Heldigvis kom sykebilen ganske snart, hun får lagt på kompress.
Smerten hun først kjente hadde gått bort, hun besvimte ikke, var tilstede hele tida.
Med hjelp kunne hun gå på føttene ned til sykebilen.
Men på tur til sykehuset hadde det starta å blø skikkelig og de hadde vært redd for at en åre hadde sprukket. Heldigvis hadde det ikke det.
Hun ble sydd og liggende på overvåkning sist natt.
Helsenorge er så pressa for folk i alle retninger, så ting som blir sagt, skjer ikke. Da må en til å undersøke, fikk en kort prat med sykehuset i går kveld.
I dag hører jeg ingenting.
Etter flere telefoner til flere avdelinger, fant jeg henne, da hadde de glemt å gi henne frokost.
Lovnaden om å bli oppringt når de visste mer skjedde ikke.
Igjen måtte jeg ringe på en pasienttelefonen man får beskjed om bare å bruke til en annen tid enn da jeg ringte. Fikk likevel kontakt.
Hun ville bli utskrevet og de skulle kontakte meg om når det ble.
Noe som ikke skjedde.
Hun hadde ikke med seg nøkler og jeg måtte være der da hun kom.
De hadde heller ikke fått med seg at hun gikk på antibiotika, sjøl om jeg hadde sagt fra og hadde sendt med tablettene.
Det viste seg hun hadde fått en ny kur med pencilin.
Hjemmesykepleien fikk beskjed fra meg om at hun hadde begynt på antibiotika, men det hadde sannsynlig ikke kommet fram dit det skulle. Og om fastlegen skal være den som gir beskjed til hjemmesykepleien, hadde nok ikke den heller kommet fram. For sykehuset forholdt seg til hjemmesykepleien.
Som pårørende blir jeg temmelig både fortvilt og oppgitt over at beskjeder ikke når fram, det er noe med kommunikasjonen som fungerer for dårlig.
Flaksen var at jeg sto utenfor hjemme hos mor da hun kom hjem i kveld.
Sønnen min og jeg hadde dratt hit til mors hus, men så skulle han reise og jeg måtte kjøre han til den ene bussen som går herifra og dit han bor.
Da vi er i ferd med å gå inn i bilen min, kom taxien.
Jeg fikk hjelpt henne opp i stolen hennes, kjørt sønnen til bussen og så tilbake til mor.
Hjemmsykepleien kom, og hun tok seg tid, tok med seg dosettene og skulle diskutere de to antibiotikakurene mor er satt på. Hun som var her syntes det var rart sykehuset bare hadde sendt henne hjem, men hun skulle skaffe en rullator, som kom hit i løpet av kvelden.
Og i morgen skal de få vaska håret hennes, for håret er innsmurt med blod.
Mor sjøl er lykkelig for å være hjemme og for at jeg blir her i natt.
Vi så en film, har spist mat og snakka.
Men hun var sliten etter å ha bitt vekt gang på gang i hele natt.
I morgen drar jeg innom kontoret før jeg drar hjem.
Søndagen har jeg et arrangement som jeg ikke har alt klart til. Jeg vet det blir en hektisk dag.
Hjemmesykepleien vil være innom fire ganger i løpet av dagene som kommer.
Håper også lillesøsteren vil komme innom, har bedt henne om det, hun er nettopp kommet hjem fra en tur.
Så denne uka har vært et hesblesende løp, virkelig.
Og – jeg er sliten.
Men er glad det gikk så bra med mor, det har kunna gått så mye verre.
♥
