Når alt blir for mye og ingenting blir slik det skal. For jeg lever ikke på en rosa sky i god medvind.

 

 

 

 

 

 

 

Og noe bør en skjønne, noe skjønner en ikke og noe har en ikke kapasitet til å skjønne. 

 

Noe jeg sannsynlig skulle skjønt var at å dra på overnatting så kort tid etter en konsert var overkill. 

Det var invitert til en fødselsdagsfeiring på gamle tomter. Tenkte det ville bli en fin opplevelse.

Det var egentlig to overnattinger, men peila meg inn på den ene.

 

 

Fredagen var jeg amøbe etter Trondheimsturen, men fikk pressa inn handling for- og besøk hos mor. 

Pakkinga på lørdag var nesten umulig å få til, få tankene til å virke, skjønne hva jeg skulle ha med. HER skriver jeg litt om det.

For eksempel liggeunderlaget, hvor var det.

 

Men til slutt var alt pakka og et nytt liggeunderlag kjøpt, fant det gamle forresten, da jeg kom hjem. Men uansett var det i tynneste laget til et godt voksent, tungt eksemplar av arten human sapiens.

 

 

Det å besøke gamle tomter kan i utganspunktet være krevende, fortida kommer deisende, se igjen alt en var en del av.

Så ting kommer opp.

Bæring og trasking for å komme fram med en kropp i motvilje. Der berre det å få på seg fjellsko er utfordrende.

Og jeg skjønte det da jeg kom fram at det her skulle jeg ikke vært med på.

 

 

Natta ble vond, den nye madrassen prøvde å kaste meg av, det var kaldt og bort i mot umulig å sovne.

Noen få timer med søvn ble det vel.

Etter klokka fem om morgenen sov jeg ikke, ble vekt opp av lydene i naturen. Fugler som skreik som i krig og nød.

Tenkte det kanskje var traner.

 

Etter hvert fikk jeg baksa meg fram av gapahuken og bevega meg horisontalt gjennom virkeligheta.

Gikk meg en tur i den tidlig morgendisen, tenkte bare på at jeg ville hjem.

Etterhvert henta jeg fotoapparatet, det viste seg batteriet var utlada.

Men fikk tatt noen bilder med mobilen. Fotogenet var egentlig borte.

 

Fikk spist en halv brødskive.

Folk hadde begynt å våkne.

 

Tenkte da jeg gikk, fortsatt tidlig på dagen, at dette var nok siste besøket mitt her.

For det var ikke naturlig.

Det var et sted man dro med sine håpefulle. Ja, det var en uttalelse som hadde falt ved bestilling av stedet, fikk jeg vite.

Og på parkeringsplassen møtte jeg disse med sine håpefulle, det var ikke så lenge siden jeg var der og la opp til gode opplevelse og håp…eller kanskje er det lenge siden-.

 

 

Badinga jeg så fram mot ble det ingen ting av.

Skydekket sprakk opp på turen hjem, jeg var så trøtt så trøtt.

Til slutt måtte jeg stoppe bilen og borte var jeg.

En halv time med søvn hjalp slik at jeg kunne ta resten av turen tilbake i trygghet.

 

Hjemme la jeg meg etter hvert på solsenga og sovna.

Var faktisk i seng i nitida om kvelden og har sovet over et halvt døgn.

 

 

En kan spørre seg om hvorfor en presser seg gjennom slikt…jeg trodde faktisk det ville bli en fin opplevelse.

Men signala jeg fikk på lørdag mens jeg pakka burde nok være nok til å forstå.

Har lært meg til å være så alt for flink til å presse meg sjøl.

Jeg hadde alt for lite energi til å ta ut på en slik tur.

Til å ta inn både fortid og framtid og ikke minst nåtid.

 

Jeg vil si turen var lærerik, det skal den ha.

Det ble altså ingen bading.

Kanskje blir dette sommeren jeg ikke bada, sannsynlig da den første i livet mitt… 

 

 

 

♥