Når livet er født på ny. Når sola skinner og ferien starter.

 

 

 

 

 

Da er det godt å være menneske.

Sjøl om dagen starta i et mørke slik det kan bli når en har investert mer enn en strengt tatt har.

 

Våkne til sola, sette opp dører, gå ut i sola og være fri…

 

I huset er den eldste, mellomste og meg.

Disse to menneskene har vært til uvurdelig hjelp de siste døgna.

Jeg har nok ikke klart det uten dem.

Det jeg har vært i gjennom-.

Men nå er jeg framme ved det jeg har gledet meg til.  

 

Vi har tilbragt timer ut i sola, vi har snakka , faktisk har vi snakka om mennesker, variasjonene, hva vi vet, hvem en tror man er.

Ikke alle gir andre plass, kanskje er det fordi de gir seg sjøl for lite plass-.

Vi har lyssatt og prøvd og forstått de forskjellige måtene å være på.

 

 

Det har vært to døgn med haugevis av utfordringer.

Flere arrangement og oppgaver å løse.

 

 

Starter med det siste først, det som er i morgen og som jeg ikke skal delta i men få det så lett som mulig for de involverte.

Det holdt på å skjære seg først.

Men da illustrasjonene til foredraget var mulig å framvise, var mye på plass.

Så i siste instans trakk en av de som skulle være med, seg. Det skapte nye utfordringer.

Til slutt var likevel alt på plass.

Nå står det bare igjen for min sin del å stille på varme i morgen. Det gjør jeg fra mobilen.

 

Så er det det andre arrangementet i morgen, mors fødselsdag, der er alt satt i system.

Oppgaver fordelt.

Mellomste skal innover i kveld å dekke bord.

Dette gjennomfører vi i samarbeid, barn og barnebarn.

Vi skal feire at mor blir 90 år.

 

Til sist har vi gårsdagens arrangement.

På torsdag var det gjennomgang av teknikk, lyd, lys, mikrofoner.

Eldstemann tok ansvar for det tekniske. Det var en slik lettelse at jeg kan nesten ikke få uttrykt det nok.

Så var det spørsmåla, lese seg opp, innledning og gaver, for å kunne styre arrangementet.

Jeg jobba med tekst og oppdaga jeg hadde for lite tid.

I tillegg jobba jeg på mac’en min. Fikk ikke overført teksten til pc.

Så da jeg kommer på kontoret alt for sent, egentlig, til å få skrevet ut dette, gikk det ikke.

Akkurat da føler jeg nesten behov for å sette meg ned å hyle, det var et vilt press.

Hodet holdt på å kollapse. 

Til slutt tok jeg bilde av all teksten, men bildene fikk jeg heller ikke til å skrive ut.

Sønnen kommer meg til unnsetning og fikk skrevet ut bilde for bilde.

 

Akkurat i denne situasjonen måtte jeg ha en tekst å forholde meg til, jeg har nesten ikke klart et ord uten. 

Så sitter jeg der i salen da, har gjennomgang med spørsmåla med hovedpersonen.

Og jeg kjenner at kontakten er god.

 

Folk kommer, mellomste lukker dørene til salen før vi begynner og ellers gir meg innspill med tida etter hvert.

 

Og vi er i gang.

 

Etter de første fomlende orda, er jeg på plass.

Stemningen føles lun.

Jeg orienterer meg nokså greit, spør ikke de spørsmåla som er svart på og da det er fem minutter igjen er jeg framme ved siste spørsmålet.

Jeg får takka, delte ut gavene og har gjennomført mitt.

 

Jeg gledet meg til å se ryggene som forsvant ut, nå hadde de behov for å snakke mange av de oppmøtte, så den biten der gikk litt treigt.

 

Og jeg var tom, følte ingen ting.

 

Endelig kunne jeg låse dørene.

Vi ble bedt bort til mor og datter, kunstneren og regissøren på litt kaldt å drikke.

Hyggelig avslutning, fikk sett verkstedet til henne som er 83 år og fortsatt har utstillinger. Faktisk las jeg meg opp på at hun har hatt over 70 separasjonsutstillinger.

 

 

Så dro mine to og jeg til et gammelt handelssted for å spise.

De store lønntrærne som sila grønt lys var fantastisk.

Vi satt ute ved sjøen og spiste.

 

Var ferdig, utført oppdrag.

 

 

– Du har ferie, sa de unge.

 

 

Ennå følte jeg ingen ting.

Jeg bare eksisterte og utførte.

Konverserte med andre folk vi kom i kontakt med.

 

 

Så til slutt var vi hjemme.

Og jeg kunne sove til jeg våkna og nesten ikke skulle noe.

 

Og jeg hadde ferie.

Ferie.

FERIE!

 

Og etter den tunge stemning var dunsta bort, sola hadde varmet naken hud, da kjente jeg det.

 

For jeg har faktisk ferie og skal bare, nesten bare gjøre det jeg vil.

Være snill.

Snill mot meg sjøl.

 

Men måtte inn å skrive et lite innlegg, som ble langt.

Ta bilder av mellomste, hun som har tatt bildene jeg bruker her. 

Lese gjennom og etter hver poste.

 

 

Hva gjør du på i dag?

Håper dagen din er fin, fin…og så syns jeg det er veldig hyggelig at du las alt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Uro i kroppen. To dager igjen. Før ferie. Før at det kan bli ro.

 

 

 

 

– Har du stått opp, mamma, det er midteste som sier det.

 

Det er enda tidlig morgen og jenta er en tur oppe, før hun murmler videre.

Hun spekulerer på hvorfor jeg har stått opp.

 

– Fordi jeg er våken, svarer jeg.

 

Syns sjøl jeg har et veldig logisk svar på det spørsmålet.

 

Tankene er i gang, og et ønske om å få alt på plass. Alt fra projektor og pc, som riktig nok er kobla mot hverandre nå. Men det viser seg at pc’n jeg fikk tilgang til ikke har nedlasta PowerPoint – så har foredragsholder brukt det, blir det mer utfordringer.

Har han bare bilder går det supert.

Og skulla jeg ha jobba på søndag har ikke dette vært problem, men det er andre som har fått ansvaret.

Jeg skal feire mors store dag.

 

Dette er noe av det tankene dveler ved.

 

Og så er det middagen på søndag, det viste seg være problematisk når vi bestilte to retter uten kjøtt i tillegg til stek. Men de skulle ringe tilbake samme dag jeg spurte om det. Etter og fått en utredning over hvor vanskelig dette var…

Det er tre dager siden nå, så dit må jeg ringe i dag – to vegetabilske retter eller med fisk, kan vi fikse sjøl – men det må avtales når vi vil komme å hente maten. 

Og gave til en 90 åring vet jeg ikke hva skal bli…men akkurat det problemet lar jeg være å styre med i hodet nå.

Men har du et godt forslag må du gjerne gi meg et tips-.

 

 

Og så er det morgendagen!

Ennå har jeg ikke satt opp spørsmåla jeg skal stille under morgensdagens happening. Men i dag skal vi ha gjennomgang hvordan dette skal fungere i praksis.

Jeg gleder meg til at jeg ser ryggene til publikum når der er på tur ut av salen i morgen kveld.

Da får vi håpe at hodet mitt ikke har koblet ut underveis.

 

 

Men seterdagen i går deltok jeg ikke på. Da satt jeg på kontoret og prøvde å få orden på utstyr. Kjørte eldste og mellomste opp og ned. De greidde  fint å være til stede i oppgavene, da jeg kom opp for å hente dem ble det skrytt, både av de og andre ungdommene som var med på arrangementet.

Og til tross for en dag bada i regn, hadde folk kommet.

 

 

Nå er det to dager til ferie.

Virkelig!

I helga blir det fullt av folk i huset, i og med at alle mine vil være her.

Da er det en liten detalj som står igjen, hva skal vi spise til middag… i dag, i morgen og på lørdag.

Men akkurat det ordner seg.

 

 

Og snart er det ferie…jeg har vel sagt det.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Akkurat som vi ikke har fått regn før, høljer det ned som en syndeflod.

 

 

 

Som jeg har sagt noe om før, er jeg noe nummen over denne uka.

Og jeg vet ikke helt om den går opp eller går i hop -.

 

Til morgenen hadde jeg gitt meg for lite tid, så noe av tidsplana sprakk.

Så jeg stakk, i full fart ut døra.

Og tusen takk, den smurte matpakken lå igjen på kjøkkenbenken.

Men nå fortæres den med glupsk apetitt.

Mens syndfloden fortsetter utenfor…

 

Jeg er kommet hjem etter utførte oppdrag så langt.

Mor fikk fjerna stinga, og panna så forbausende bra ut.

Men hun hadde vært sydd fra like over det ene øyelokket.

Jeg tok meg en liten lunsj hos henne, fikk samtidig utført ritene, for dem rakk jeg ikke hjemme.

 

Framme ved kontoret viste det seg at jeg hadde hatt en avtale, og flaksen var at vedkommende som skulle komme var forsinka.

Det må en si var skikkelig flaks.

Det viste seg at en projektor og en pc ikke ville kommunisere med hverandre og folka på IKT var gått.

Til søndag skal dette fungere. Jeg er ikke er med på dette arrangementet i år, så de som har fått ansvaret må ha utstyr som fungerer.

Dermed må jeg på jobb i morgen også og seterdagen må jeg derfor skippe. 

 

Nå har jeg to “barn” som kommer hjem i kveld, som skal hjelpe til.

 

Jeg måtte opp på setra i dag for å ordne noe.

 

Legger ut triste regnbilder av turen opp dit.

Det var ingen der oppe da jeg var der, og det var like greit.

 

Vel nede ringte sønnen, han tar en buss som er framme, så langt den går, mellom halv tolv og tolv.

Den er den mellomste også med.

 

Hun ringte meg da jeg var på legekontoret med mor, sa jeg skulle ringe tilbake og da timene gikk og jeg ikke fikk tak i henne, begynte fantasien å ta over.

– At det hadde skjedd noe.

Hun hadde bare kjørt bil – og det er stykke til Namsos.

 

Jeg skal ut på våte veier for å hente de to om noen timer.

Føler jeg befinner meg i firma “flygendeflaks og fart“.

 

Jeg får ta en dyp innånding og puste langsomt ut…

 

Er redd for at de neste dagene har litt av samme omdreiningene.

 

 

Jeg ser lengselsfullt på værvarslene utover for august, så langt jeg kan se -.

Måtte varslene bare vise en annen side av tema “vær”.

 

Ikke har jeg bada ute i år.

Ikke har jeg pakka ut sommerklærne.

Tror jeg har sittet i en solstol en gang.

Ikke er alle putene i sommermøblene lagt ut.  Og snart er juli over.

 

 

Ute er det grå grått og det regner fortsatt.

Skjønner ikke at vi skal ha synda så mye…

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var klart for å teste og jeg las meg opp. Gaven skulle prøves.

 

 

 

 

 

 

 

På lørdag fikk jeg en gave jeg ble veldig glad for.

Matcha te med utstyr.

 

 

 

I går måtte jeg teste den.

Den hadde nesten like mye koffein som kaffe sto det. Bør ikke drikkes på tom mage og helst tidlig på dagen.

Det var ettermiddag da jeg skulle prøve.

Det er en Japansk te. Teen har en del positive virkninger og kan ha bivirkninger, sto det.

Den er mye mineraler, vitaminer og antioksidanter i den.

Dette er hva Berit Nordstrand skriver om teen.

 

Jeg fikk en liten stålvisp til å vispe inn pulveret i vannet. Og det er greit å bruke, men det som har blitt brukt er en kost av bambus. 

Vannet skal ikke være kokende og en halv teskje pulver var nok til ca. 1 dl vann.

 

 

Den skulle vispet til det ble boblet, og ikke rundt. Fram og tilbake, stor ett sted. Som en W eller M, sto det andre steder.

 

 

Så var teen klar.

Smaken var helt grei.

 

 

Om det var koffeinet i teen eller noe annet som gjorde det, kan jeg ikke vite, men jeg hadde vanskeligheter med søvnen i natt.

Så i dag skal teen drikkes ganske snart, før jeg drar på jobb.

Men aller først ritene, vurderer å øke til 7 repetisjoner.

 

Så er det jobb, siste uke før ferie.

Prøver å glede meg til det som skal skje i den og ikke grue meg.

 

 

Ønsker deg en ordentlig god mandag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Enda et nytt år, enda et år eldre. Og som en sier, alternativet er ikke så mye bedre.

 

 

 

 

Om et år blir jeg å betrakta som eldre.

Fryktelig rart.

Hit tenkte jeg nok ikke jeg skulle komme. Men jeg aksepterer og mye er greit med dette også. Det å bli enda mer voksen.

Og så er det veldig naturlig.

Kjente likevel et lite stikk når jeg ser på bildene fra Heim festivalen.

Det å være ung.

Hele gjengen min er der i helga.

Yngste ble kobla på med ansvaret for frivilligheta, dermed hyra hun inn både kjæreste, søsken og venner. Og som den stalkeren jeg er, henger jeg med på det jeg kan henge med på.

Alle tre har ringt å gratulere, de glemmer ikke sin gamle mor.

 

 

I går skrev jeg om en slags plan for dagen i dag. Det vil si, nå er dagen bikka midnatt.

Da jeg ba til selskap, fikk jeg svar fra den ene søsteren min som også var her og har feriert, at de dro hjem. Og det var da jeg kjente det, andre gjør som de vil – så hvorfor skal jeg drive å strekke meg for å få til noe…

 

 

Og nokså snart sendte jeg ut en ny melding om at jeg trakk invitasjonen tilbake.

Gjett om jeg var fornøyd med meg sjøl da, for det føltes så riktig.

Jeg sa i tillegg at det kunne være jeg stekte en kake og i så fall inviterte spontant.

Hun som fødte meg denne dagen syntes det var trist om det ikke ble feiring.

 

 

Så i dag våkna jeg til en dag helt uten krav.

Jeg hadde kjøpt meg en ingefærshot  som jeg drakk på senga mens jeg las gratulasjoner som jeg svarte på.

 

 

Været viste seg også fra en bedre side.

Så jeg kunne sitte ute.

Ofte kontrollerte jeg at skuldrene hang akkurat slik de skal.  

Fikk gjort øvelsene til de Tibetanske ritene.

Jeg var helt borte i tankene, tankene med å være, bare være i seg sjøl.

 

 

Men så klart, mor sitt ønske lå der…

Derfor gikk jeg i gang med nesten verdens enkleste kake.

Det skal sies den var krevende nok. Så til slutt sendte jeg noen meldinger og satte meg i bilen.

Tenkte vi kunne ha funnet oss en rasteplass, men det var litt for kjølig og mor har oftere besøk av hjemmesykepleien.

Derfor ble et kaffebord dekket der.

Vi ble bare mor, lillesøster og meg – så selskapet ble nett og lite.

Mor hadde lyst til å snakke om da jeg ble født.

 

 

 

Jeg fikk en gave, lillesøster hadde kjøpt matcha te med visp og kopp.

Det gleder jeg meg til å teste ut, har tenkt jeg skal gå til innkjøp av det sjøl. Så det var en gave midt i blinken.

 

 

Det ble en stille og rolig fødselsdag.

Og første delen, da jeg kunne bo inni tankene mine og tenke på at jeg er i gang med å lage meg et bedre liv, var fantastisk.

Syns det er en veldig fin gave å gi seg sjøl, at jeg skal lage meg et bedre liv.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Tida går så fort, nesten ikke som en ikke får med seg dagene. 

 

 

 

Det er ikke hendelsene som gjør det, men denne følelsen av tida som bare fosser avgårde.

En uke igjen av juli.

En uke igjen til ferie.

En uke med litt mange hendelser for mitt stakkars hode.

 

 

I går, etter jobben, tenkte jeg at nå må jeg bare bare trekke meg.

Etter en noe småkaotisk dag, der data’n brukte en time på å oppdatere seg, og jeg måtte gjøre utlån manuelt…var jeg rimelig oppbrukt.

Men nå har jeg en uke igjen, den hviler nok også tungt på skuldrene, men da er det ferie.

Jeg må komme meg gjennom.

 

– Vi må få lov til å feire deg, sa mor.

 

Sikkert vært trist, kanskje, og latt dagen skli stille forbi. Barna er på festival, så de kommer ikke. Men en må planlegge og ordne. 

 

– Skjønner ikke hvordan jeg skal greie få det til, svarte jeg.

 

Det jeg ikke skjønte var hvordan jeg skulle klare å få huset såpass presentabelt. For å si det rett ut, jeg har ikke kapasitet til å holde huset i orden. Og ja, jeg vet det er litt vilt. Men det er slik det er.

 

– Du kan holde den hos meg, sa mor.

 

Noe jeg protesterte kraftig på, det gikk ikke, jeg var da voksen.

Etter å ha tenkt litt, tenkt på dette kom jeg fram til…fant jeg ut at dette var eneste mulighet.

Så da må jeg finne ut hva som skal serveres.

Må derfor innom butikk i løpet av dagen.

 

 

I tillegg er det mye rundt mor, både feiringa neste helg, men også at det viser seg at brannalarmene hos henne ikke virker og at hun nok må få montert komfyrvakt. I går kunne det gått galt.

Og så har hun har en ny legetime over helga, skal fjerne stinga i panna etter hun falt.

 

 

Jeg må også på jobb, gjøre klar til neste helgs arrangement, få gitt de beskjed om det som må til i og med jeg ikke skal være der i år, for første gang på 12 år.

Så mandag og delvis tirsdag må jeg være på jobb.

Onsdag er seterdagen, der folk blir invitert opp. Bruker å komme mange folk. 

 

Jeg tenker å delta, hjelpe til med salg, men tror ikke kapasiteten min holder for hele dagen.

Heldigvis stiller eldstemann og mellomste, så føler jeg kan trekke meg litt unna.

 

 

Torsdag er bibliotek og MÅ også få til en gjennomgang av kultursalen.

Det skal gå greit, sier han som har ansvaret for salen. Bare å trykke på en knapp. For han er opptatt på annet hold den kvelden. Altså fredagskvelden.

Men lys skal settes på og settes av, film skal kjøres og i tillegg skal jeg være der som “verten” i samtalen mellom mor og datter, kunstneren og filmskaperen .

Og i verste fall har vi bare en mikrofon og en myggmikrofon.

 

Altså… Skjønner du at dette føles i meste laget av hva en skal ha kontroll på?

Uansett, etter dette er det ferie og så er det mors 90 årsdag søndagen etter.

Jeg klarer det.

 

 

Ett ord jeg må til å bruke oftere er “nei”.

Jeg legger nok opp til slik jeg ønsker livet mitt var, at jeg var et menneske som har masse energi.

Nå er jeg ikke det, vurderer å kvitte meg med vevstol, strikkemaskin, kanskje alt av stoff…jeg skjønner at dette ikke blir mer.

Og jeg skjønner at jeg ikke kan alt det jeg prøver, helsesituasjonen min er dessverre ikke slik lengre.

Det er bedre å innse det.

 

 

Det vil være godt om jeg har kapasitet til å ha hjemmet i en slik tilstand at folk kan komme innom.

 

 

Jeg tenkte her om dagen da jeg kjørte på jobb at jeg må bygge et skjold av beskyttelse rundt meg.

Ikke bry meg så mye.

Jeg må bare få mer latter inn i livet mitt.

Og så tror jeg på at dette skal jeg få til.

Det er akkurat som jeg skal skifte retning på et stor og tungt skip, det er ikke gjort i en håndvending.

 

Men det blir.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Onsdagskvelden er her. Det er kaldt og jeg er trøtt.

 

 

 

 

 

Det er sommertid.

Nesten ikke folk på jobb.

Inne på min avdeling var det bare jeg.

Fikk rydda i papir. Tro meg, jeg har masse papir å rydde i.

Har en plan om å gå igjennom alle notater for så å skrive de ned.

 

 

Etterpå gikk jeg innom butikken, kjøpte meg moreller og vannmelon.

Det er så godt.

Fant fajitas som lå i 40% kassen, den så god ut.

Og det var den.

Riktig god.

 

Etterpå smakte det godt med bær og frukt.

 

I går skjedde noe jeg oppfatta som veldig ubehagelig.

Jeg har ansvaret for mors økonomi, for et drøyt år siden ble forsikringa ført over på mor, etter fars bortgang.

Regninga ble delt og skulle betales to ganger i året.

Det viste seg at denne gangen var regninga kommet på avveier. I går kom det brev om at forsikringa var oppsagt.

 

Det var ikke godt å gå å legge seg i går kveld med det i tankene.

I dag ringte jeg forsikringselskapet.

Da de sa de kunne ordne det til i morgen. Jeg sa at jeg ønsket å få det på plass i dag, så da jeg i ettermiddagen fikk mailen om at det var i ordnet må jeg si jeg ble veldig glad.

Så til natta kan jeg sove godt.

 

 

Tror natta kommer ganske snart, er trøtt.

Sov riktig godt og nydelig når natta di kommer.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Tirsdagen har stått opp og jeg med den. I går og i dag, en ny uke med nye tanker.

 

 

 

Det er bare to uker igjen til mors store dag, planlegginga har liksom drukna i alt det andre.

Men i går tenkte jeg vi ikke kunne vente lengre.

Kanskje var det allerede for sent å bestille mat…

Og hvor mange kom, egentlig…

La ut spørsmålet på en felles-chat.

 

Stedet vi skulle bestille mat ifra hadde ferie, viste det seg.

Men etter litt undersøkelse og kontakt med mor, ble meny bestemt og bestilling gjort fra et anna firma.

Så da var vi kommet litt lengre i dette prosjektet.

 

Etterpå ble det ikke så mye praktisk gjort.

Bare en klesvask og vasking av kopper.

 

 

 

I stedet gikk jeg inn i tenkemodus.

Uten at det kom noe svar.

Jeg tenkte på ferien min i år og ferien min i fjor.

Til slutt bestemte jeg meg for å lese hva jeg hadde skrevet på blogg.

 

Det viste seg jeg hadde skrevet mye i august i fjor.

Og det jeg skrev, det jeg vet jeg har skrevet om, grunnen til at jeg starta å blogge, har noe av det samme tema.

De samme funderingene, den samme problematikken.  

Og jeg må si jeg ble veldig betenkt.

Jeg skriver om det samme.

Hel tiden er det den samme funderinga.

 

Jeg kjente hvor lei jeg ble av å observere dette.

Tenkte på dette som jeg har skrevet tusenvis av ord om.

Og så tenkte jeg … i himmelen navn hva er det jeg bedriver…

 

Jeg drar problemer som en tynn film utover hele livet mitt.

Hva er det jeg holder på med?

Problemer, kav og mas.

 

Det er jeg som tillatt det.

Det er en essens her jeg må forandre på.

 

Skal jeg bruke neste år, de ti neste åra…hvor mange ti-år er det sannsynlig jeg har igjen…

 

 

Jeg sliter og sliter og sliter, og tillater det.

Kjente jeg ble så enormt lei.

 

 

At livet har sine utfordringer har det for de fleste, men hvorfor -?

Hvorfor dette pliktløpet mitt?

 

 

Jeg las om sommerferien min i fjor der jeg stranda ganske fort ut i intet .

Hvordan vil jeg ha den i år?

 

 

Må si denne lesinga av et år tilbake i tid satte ting i et underlig perspektiv.

Hvordan skal jeg snu trenden?

 

Si det, det handler i hvert fall om mønster.

Så jeg må rett og slett finne et nytt ett.

Et nytt mønster.

 

Jeg fikk virkelig noe å tenke på.

 

 

I dag våkna jeg sammen med problema jeg ikke vi ha.

Så jeg sto opp.

Kjenner de små tinga føles store.

Bare å forflytte seg.

Vil ikke ha det.

To dager har jeg droppa Tibetanske riter.

Kan ikke tillate det.

Jeg må skille fra hverandre; det som er min personlighet og det som jeg har latt bli slik.

Ingen enkel oppgave.

Jeg vil bare ha et lettere liv uten å bli overfladisk.

Dette må tenkes på.

 

 

 

Tar du ofte måten du lever på til revurdering?

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men akkurat for det at jeg kan. Kan knote litt, kle hjemmet på meg og vite at jeg ikke skal…

 

 

 

 

 

Det eneste jeg skal, er å reise meg for å gå på badet for så å legge meg.

Ingen alarm skal stilles.

 

 

Jeg er nettopp kommet hjem.

Hjem etter en lang dag.

Føttene har trava att og fram, bakke opp og bakke ned.

Tross pissregn kom det en del folk.

 

Da jeg stoppa opp hos mor etter endt arbeidsdagen, sovna jeg etter en kaffekopp i stolen jeg satt i.

 

 

Når en endelig er hjemme kan en nesten ikke legge seg.

Morgendagen er fri, bare noen telefoner som må tas.

 

 

Det er to uker til ferie og jeg gleder meg.

Jeg vet lite av hva jeg vil og skal.

Hittil står en konsert på programmet.

 

 

I fjor hadde jeg gode planer som smuldra bort.

I år skulle jeg gjerne funnet en helt ny vei.

En vei som gikk i en helt annen vei. Med mye latter og glede. Ikke brolagt med plikt.

 

 

Har noen sett skilting til en slik vei?

Har noen forslag til hvordan jeg skal finne veien?

 

 

 

Jeg bare spekulerer, skulle så gjerne funnet den veien

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagene løper avgårde som noen ville nisser, eller hester. Dagene har virkelig hatt mye i ermene sine.

 

 

 

 

 

For uka har hatt ganske så mye innhold.

Nesten som jeg ikke greier å orientere meg,  ikke  tenke.

– To tabletter fire ganger om dagen, sa de bak skranken og jeg skjønte ikke hva de mente.

 

Og verre ble det.

 

Det starta på mandag.

Fingeren til mor var ikke bra, så det ble legebesøk. Betent neglebånd hadde ført til ting jeg ikke visste kunne hende. Det ble en liten operasjon og fjerning både av verk, hud og innsettelse av et lite dren.

Legen hadde sagt så mye, syntes mor, så hun hadde ikke så lyst til å ta ansvar for seg sjøl.

Vi kjøpte med en oversøt sjokoladekake og dro hjem til meg for å hente sønnen. Vi drakk kaffe i sola før vi pakka ned for å overnatte hos mor.

Følte jeg ikke kunne si nei, sjøl om jeg desperat ønska å være hjemme.

 

 

Neste dag var det jobb, med avslutning av en tur ut til museet. Tok med mor og sønn på tur i regnværet. Mor ville vi skulle spise middag sammen med henne og etterpå ble det Netflix. Mor syntes godt vi kunne ta en natt til hos henne, men da måtte vi hjem.

 

 

Neste dag skulle vi på befaring.

Egentlig skulle også mor til kontroll av fingeren på ettermiddagen samme dag.

 

 

Da dagen opprant skjønte jeg ikke hvordan det ville være mulig å rekke begge deler på de tidene vi hadde.

Til slutt prøvde jeg å se om jeg kunne gjøre noe med dette. Og etter en del telefoner ble kontroll-timen til mor utsatt til torsdag.

 

 

Etter dager med regn kom sola fram. Turen rundt omkring i skog og mark ble en fin tur, om litt voldsom for meg.

Og det var skog som burde være mulig å hogge, men oversikt om det er lønnsomt får jeg først til høsten.

Da jeg sa til sønnen etterpå, at dette var halmstrået vi hadde for å klare og få reparere det som måtte utføres, ble han superfrustrert.

Tror løven kom fram i oss begge, og etter timer med meningsutveksling, tok vi hverandre i hånda på at dette skulle vi få til.

 

Dagen hadde virkelig tatt på kreftene.

 

Torsdag var det kontroll av mors finger.

Den var ikke bra, så antibiotikakur ble beordra.

Og tilslutt forsto jeg hva de bak skranken mente.

 

 

Da vi kom hjem til mor, fylte jeg opp dosetten og laga oversikt over tidsrom hun måtte ta tablettene. Utenom da hjemmesykepleien brukte å komme, da ordna de det.

Jeg ringte dem og fortalte dette til dem om ståa.

 

 

Da jeg senere er på biblioteket ringer mor om at det hadde blitt tull og om tabletter som ikke lå der de skulle.

Nok en telefon til hjemmesykepleien.

Ikke skjønte jeg dem helt og ikke de meg, ikke alltid like lett når de ikke er norske.

Så da jeg var ferdig på jobb kjørte jeg atter en gang inn til mor.

Det viste seg at den som hadde vært hos mor skulle være ekstra grei, så hun hadde lagt de siste tablettene mor skulle ta om kvelde i en liten boks.

Alt stemte, men det førte til forvirring med denne forandringa.

 

Da jeg først var der hengte jeg opp klærne jeg hadde vaska på formiddagen, slik at mor slapp det. Hun kom ned i vaskekjelleren likevel, jeg sa det var unødvendig.

 

Og det viste seg det var til gangs.

 

På tur opp og inn på stua snubler mor i dørstokken.

Jeg kommer bak og ser hun faller, faller mot en stol, før hun faller ned på golvet.

Da hun snur seg rundt på ryggen ser jeg på ett fem centimeter kutt som ganske snart gaper bredt.

Brillene hadde fungert som en kniv uten å knuses.

En forskrekkelig situasjon.

Får henta en pute som jeg legger under hodet, hun er tørst. 

Jeg sier hun må ligge og at jeg ringer etter ambulanse.

En kul begynner å vokse og blod renner ned mot øyet, ned i håret, nedover panna.

 

Jeg får beskjed hva jeg må gjøre om hun begynner å blø mye, det tror jeg ikke jeg helt oppfatta.

Heldigvis kom sykebilen ganske snart, hun får lagt på kompress.

 

 

Smerten hun først kjente hadde gått bort, hun besvimte ikke, var tilstede hele tida.

Med hjelp kunne hun gå på føttene ned til sykebilen.

Men på tur til sykehuset hadde det starta å blø skikkelig og de hadde vært redd for at en åre hadde sprukket. Heldigvis hadde det ikke det.

 

Hun ble sydd og liggende på overvåkning sist natt.

 

Helsenorge er så pressa for folk i alle retninger, så ting som blir sagt, skjer ikke. Da må en til å undersøke, fikk en kort prat med sykehuset i går kveld.

I dag hører jeg ingenting.

Etter flere telefoner til flere avdelinger, fant jeg henne, da hadde de glemt å gi henne frokost. 

Lovnaden om å bli oppringt når de visste mer skjedde ikke.

Igjen måtte jeg ringe på en pasienttelefonen man får beskjed om bare å bruke til en annen tid enn da jeg ringte. Fikk likevel kontakt.

Hun ville bli utskrevet og de skulle kontakte meg om når det ble.

Noe som ikke skjedde.

Hun hadde ikke med seg nøkler og jeg måtte være der da hun kom.

De hadde heller ikke fått med seg at hun gikk på antibiotika, sjøl om jeg hadde sagt fra og hadde sendt med tablettene.

Det viste seg hun hadde fått en ny kur med pencilin.

Hjemmesykepleien fikk beskjed fra meg om at hun hadde begynt på antibiotika, men det hadde sannsynlig ikke kommet fram dit det skulle. Og om fastlegen skal være den som gir beskjed til hjemmesykepleien, hadde nok ikke den heller kommet fram. For sykehuset forholdt seg til hjemmesykepleien.

 

Som pårørende blir jeg temmelig både fortvilt og oppgitt over at beskjeder ikke når fram, det er noe med kommunikasjonen som fungerer for dårlig.

Flaksen var at jeg sto utenfor hjemme hos mor da hun kom hjem i kveld.

Sønnen min og jeg hadde dratt hit til mors hus, men så skulle han reise og jeg måtte kjøre han til den ene bussen som går herifra og dit han bor.

Da vi er i ferd med å gå inn i bilen min, kom taxien.

Jeg fikk hjelpt henne opp i stolen hennes, kjørt sønnen til bussen og så tilbake til mor.

 

Hjemmsykepleien kom, og hun tok seg tid, tok med seg dosettene og skulle diskutere de to antibiotikakurene mor er satt på. Hun som var her syntes det var rart sykehuset bare hadde sendt henne hjem, men hun skulle skaffe en rullator, som kom hit i løpet av kvelden.

Og i morgen skal de få vaska håret hennes, for håret er innsmurt med blod.

 

Mor sjøl er lykkelig for å være hjemme og for at jeg blir her i natt.

Vi så en film, har spist mat og snakka.

Men hun var sliten etter å ha bitt vekt gang på gang i hele natt.

 

I morgen drar jeg innom kontoret før jeg drar hjem.

Søndagen har jeg et arrangement som jeg ikke har alt klart til. Jeg vet det blir en hektisk dag.

 

Hjemmesykepleien vil være innom fire ganger i løpet av dagene som kommer.

Håper også lillesøsteren vil komme innom, har bedt henne om det, hun er nettopp kommet hjem fra en tur.

 

Så denne uka har vært et hesblesende  løp, virkelig.

Og – jeg er sliten.

Men er glad det gikk så bra med mor, det har kunna gått så mye verre. 

 

 

 

♥