Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.

 

 

 

Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.

Kanskje var det det som gjorde det -.

Gleda av å ha han hjemme.

For mor.

 

Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.

Jordmora var opptatt på anna hold.

Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset. 

Mor ba om at mormor også måtte være med,  hun ga seg til slutt.

 

Så båten ble starta opp igjen.

Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.

 

Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.

Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.

 

Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.

 

Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.

Fortsatt drøyde legen.

Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen  kommet.

Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.

– Farsken, sier du det, sa han.

 Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.

 

Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.

Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.

Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.

Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.

 

Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne. 

Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt. 

Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.

 

Ungen var en jente og jenta var meg.

 

Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.

Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.

 

Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.

 

Dette er på dagen noen år siden.

 

I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.

Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.

Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.

 

 

Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.

Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.

Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.

Så enda noen år til.

Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.

Leke kan jeg også.

 

I hvert fall er det artig å leke med ord.

 

 

 

 

♥