Holia mali, jeg er et slakt. Men for så vidt i takt. Slik jeg står i det med min makt-.
Starter med en ingress helt uten mening, men som har litt mening likevel.
På en måte.
Situasjonen er som følger:
Jeg sitter i stolen min (ikke noe nytt).
Jeg er slik omtrentlig helt gåen. (Ikke noe nytt).
Jeg føler jeg behersker tilværelsen. (Om ikke nytt, så likevel mer uvanlig).
Jeg føler slitenhet og den er god, uten å være skrapa i stykker. (Det er nok bortimot uvanlig).
Siste vinterdag er nesten ferdig.
Ute ser det ut som vår.
Jeg gleder meg til å legge meg, øynene er side.
Og jeg gleder meg til i morgen.
Gleder meg til å stå opp til en ny dag.
Har vært våken siden klokka seks i dag.
Dagen har gått i ett.
Da jeg skulle levere bilen min inn til morgendagens reparasjon og jeg hentes, trodde jeg at jeg hadde glemt av telefonen.
Det var dagens stress stunt.
Den hadde bare falt ut av setet og ikke under bilsetet, men lå inntil døren ved passasjersetet.
Hvordan det gikk for seg vet jeg ikke, men jeg skulle skynde meg da jeg satte meg inn så sannsynlig sklei telefonen på en regnjakke og utfor setet.
Akkurat det laga altså stress.
Nå, utenom at jeg sitter her i stolen, strekker jeg armer ut etter fotoapparat for å ta ut minnebrikken, – etter en kopp te, en grov brødskive med godt pålegg, ørene tar inn musikk midt i mellom gitar og orgel, under et pledd og bare alt er kos.
Jeg har det virkelig bra siste vinterdagen på denne siden av sommeren.
Jeg skulle skifte arbeidsgiver og det viste seg ikke å gå helt “smertefritt».
Innrømmer glatt at denne prosessen kostet meg ganske mye.
Det er flere faktorer som førte til dette.
Jeg har jobbet i overkant 15 år ved en arbeidsplass som har lært meg mye, men du verden det var krevende år.
Nå var det ikke bare arbeidsplassen som var grunnen.
Så begynte denne prosessen som gjorde meg usikker på hvordan dette ville gå for meg.
Ville jeg stå uten jobb.
Etter man har fylt 50 år er man ikke like attraktiv i arbeidslivet.
Og eldre ble jeg, pensjonisttilværelsen nærmer seg.
Nå viste det seg at jeg fortsatte etter alt var ferdig og etter alle disse åra har jeg fått ett arbeidsområde.
Ett arbeidsområde og ny arbeidsgiver.
Administrasjonen ligger i byen.
Først trodde jeg at kontoret mitt fortsatt ville være der det hadde vært, at fasilitetene ville bli leid.
Den gamle arbeidsplassen sa på en måte både «ja» og «nei».
Slikt blir en usikker av, så etter klarering med min nye arbeidsgiver ble vi enig om en hjemmekontorløsning, i hvert fall enn så enge.
Etter jeg hadde sagt i fra om at jeg kom til å flytte fikk jeg også en oppsigelse fra kontoret jeg hadde sagt jeg ville flytte ut i fra.
Og litt press er alltid greit, med skikkelig kav fikk jeg meg ut.
Med masser av ting i kasser ble leligheta i underetasjen fylt opp.
Da hadde jeg fått nytt datautstyr i hus.
Dette grudde jeg meg til.
Var det noe jeg visste jeg ville savne var det IKT-avdelinga. Jeg skulle over på en ny plattform som var annerledes enn den jeg hadde vært vant til.
Nå fikk jeg problemer med det området jeg arbeidet på til jeg flytta ut, to uker utestengt fra data i løpet av seks uker er mye.
Sist mandag starta min nye arbeidshverdag.
Klokka ringte og jeg tusla ned til rotet mitt.
Det viste seg at det var verre enn frykta å få kobla skjermer og utstyr sammen.
Mandagen gikk til å få dette til å virke, uten å få det til.
Det viste seg at jeg ikke hadde et program og fikk lasta opp det, uten at det hjalp.
Kort fortalt, jeg fortsatte strevde.
Hadde også en frist med en innlevering på mandag. Jeg fikk det til, med et nødskrik og ad omveier.
Så etter den første arbeidsdagen min var jeg frista til å frøse ut min frustrasjon på blogg, men nå er det nesten glemt.
Tok en dag fri, kura også noen dager så tok korte økter.
Men midt i strev kjente jeg på noe anna.
Det handla om pust og muskler som slappa av.
Dager uten stress.
Dager jeg tusla ned trappa, bevepna med limevann, matchate og fettkaffe.
Ingen sak å vente med mat til lunsj med slikt innabords.
På fredag tok jeg opp tråden eller koblingene.
Fant ut at skjermene ikke sto innstilt riktig, med hjelp fra byen fant vi ut både det ene og det andre.
Og så…plutselig var det liv i ene skjermen og litt etter den andre.
Fikk satt skjermene så de sto riktig i forhold til hverandre.
Ja, jeg j u b l a Ü.
Etterpå fikk jeg kobla på både høretelefoner og kamera.
Da var det godt å gå inn i helga.
Og i dag var det med en god følelse jeg gikk ned, til mandagsmøtet.
Trøbla litt med kameraet, men fikk det til etter en liten stund.
Ellers har jeg fått rydda i kasser, tømt noen og satt bort andre.
Jeg tok omtrentlig full dag i dag, ser at jeg har brukt for mye tid.
Jeg liker å ha hjemmekontor, men kontorstolen og sittestillingen er ikke bra.
I dag tok jeg med meg brettet bort i sofaen og skreiv derifra.
Jeg er mer bevegelig, blir ikke så statisk.
I morgen skal jeg møte kollegaer, skal bortover til anlegget og tenker å starte tidlig for å ha alt på plass til de andre kommer.
Jeg er fornøyd med min nye arbeidssituasjon og nå håper jeg alle disse ukene med å få dette på plass, til at utstyr ikke virket skal kunne føre til full fokus på det jeg skal.
Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.
Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.
♦
På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.
Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.
I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.
Egentlig er det en snødag.
Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.
Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.
Vi er; yngste og meg.
Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.
Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.
Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;
– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…
Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.
Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.
Og så klart ble jeg veldig glad.
Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.
Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.
Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.
Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.
Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.
På hormoner og sykluser.
Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.
Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.
Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.
Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.
Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.
Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.
Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…
Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet.
Fint med slike samtaler.
Godt med god mat.
Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.
Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.
Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill.
♦
Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.
I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.
Som jeg starta med å skrive, at det snødde.
Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.
Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.
Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.
Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.
Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.
Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.
Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket.
Nå hører jeg det drypper ute.
Det regner.
Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.
Fuglene...
De kvitrer vårlyder.
En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.
Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…
Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.
Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.
For egentlig vil jeg bare ha vår.
Vår i mitt hår.
Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?
Snart skal jeg ned, ned på kontoret.
Ned i etasjen under.
I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.
Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.
Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.
Jeg måha oversikt.
Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…
Ikke her da, det er på anlegget de kommer.
Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.
Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.
I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.
Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.
Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert.
Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.
Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.
Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.
Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.
I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.
Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.
Det er alltid plass til forbedring.
Alltid.
Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari √.
Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.
Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.
Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.
Det har vært oversiktlig.
Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.
Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.
At det må til.
Men også variasjon over både spontanitet og organisert.
Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.
Jeg er framme ved en ny tid. Og stillheten er øredøvende.
Hva føler jeg…
Og så får jeg ikke tak i de -.
Følelsene.
I går, da jeg la nøklene i en konvolutt filma jeg handlinga for mitt indre.
Det var fredag og jeg var kanskje den siste som gikk hjem. Passa bra, hvor mange ganger har det ikke vært slik.
To kasser til skulle ut i bilen.
Tok et siste bilde.
Tidligere på dagen hadde jeg kjent på tårene.
Ikke for det at det var trist, men rart å pakke ned mange år i kasser.
Det var ikke bare papirstøvet som virvla opp, også støvet av mange minner og ikke minst følelsen av mange år…
Mange år som har gått.
Regnestykket er enkelt, det er mindre år igjen.
Ble med opp i kantina for siste gang, kantina har ikke vært mye brukt.
Det var heller ikke så mange andre der.
Siste gangen jeg var oppe var til julelunsjen.
Faktisk har jeg aldri følt meg hjemme her, men jeg har møtt mage hyggelige mennesker.
Åra har vært veldig lærerik, lærerik på mange plan.
Det har ikke vært lette år.
Det var heller ikke de åra før.
Nå er det på tida det blir gode år.
Jeg vil ha gode år resten av livet.
Definisjon av gode år er ikke nødvendigvis god økonomi og god helse, sjøl om det hjelper.
Men latteren, jeg ønsker stunder av latter som bryter fram fra det innerste, som bølger opp og ut som en kraft, som smører muskler med en ro, bare magemusklene som får kjørt seg.
Den ekte latteren, den som skaper gode følelser.
Jeg vil ha plass til meg.
Som jeg har lært hvor lite bra det er å presse seg, presse seg inn i for ‘små rom’, forlange det umulige av tid, piske og dra i seg sjøl der nesten ikke en gang pusten får plass.
I dag puster jeg.
Jeg setter foten med tyngde i underlaget, kjenner jeg hviler i hvert steg.
Denne «militærøvelsen” er over.
I dag tenker jeg.
Bare tenker og puster.
Ingen ting skal presses.
Jeg vil ha kontroll.
Da jeg la nøkkelen i konvolutten etter å ha låst kontordøra, etter å ha lagt brikkene for å komme meg inn i bygg og mellom ganger, fra meg.
Huska å ta med alt mitt ut, for nå stengte jeg meg ute.
Trykte på bryteren og døra ut gikk opp der jeg gikk ut for siste gang.
Bilen sto rett utenfor, de siste kassene var satt inn.
Så satte jeg meg inn.
Var innom butikken for å handle.
Handle for mor.
Ta med meg varene.
– Hvordan gikk siste dag, ville hun vite.
Jeg greidde ikke fortelle noe, var alt for sliten til å fortelle om dagen, den den lille avskjedstalen der det ble sagt at dette var siste dagen min, samtidig som en kollega ble skrytt av.
– Du kan overnatter, spurte hun med håp i stemmen.
Jeg hadde vist henne TikTok fordi hun ønsket å se videoen en gang til, den som mellomste nettopp boostet med, 67 700 visninger.
Vi hadde drukket kaffe.
Jeg var desperat etter å komme meg hjem.
Hjem til mitt.
I dag er det så godt å bare være her, i mitt eget.
Har en plan, ut å hente inn kvister.
I morgen er det fastelavn, så den tradisjonen må holdes i hevd.
Men ute blåser og snør det, så det blir nok friskt.
Fra fastelavn i fjor
Det er lørdag og en ny tid er starta.
Jeg summerer bort i 30 tøffer år, men jeg angrer ingen ting.
Dette er bare livet og det er mitt liv.
Nå står jeg foran en ny fortsettelse med alle mine erfaringer.
Torsdagskveld, en uke er straks over. Det er siste innspurt.
I kveld er jeg bare enkelt og greit sliten.
Noe så inn i hampen sliten.
Jeg ble ikke ferdig i dag-.
Men det er ikke mye igjen.
Det vil si, det var visst en forventning om at jeg skulle tømme alt.
Fikk den forståelsen i dag.
Det syns jeg blir helt feil, fordi andre har også brukt kontoret. For fagområder jeg hadde tidligere kom det andre inn i. Jeg ble flytta over til andre områder. Men jeg lånte ut noen hyllemeter slik at andre satte igjen permer. De er ikke mine.
Jeg starta i 2007, sent på året.
Det første ene og halve året var jeg plassert et annet sted. Det har vært «mitt» kontor i rundt 14 år.
Det har vært stillinger i mange brøker underveis.
Jeg har jobba med unge, med gamle, med nye og gamle ting, jeg har arrangert alt fra LAN for unge til musikk for eldre, jeg har undervist, både teater og kunstfag. Bibliotek ble det også noen timer hver ettermiddag i noen år. Museet fikk jeg ansvaret i 2010. Arbeidet skulle utføres på under to arbeidsdager i uka.
Etter skilsmisse, salg av hus, flytting og et barn som jeg ikke visste hva kunne komme på av ting det ikke skulle komme på…begynte jeg nok å slite. Det var fler utfordrende enn hva jeg var klar over. Begynte å miste konsentrasjonen, glemme, få vondter i kroppen.
Jeg trodde det var psykisk.
Trodde det kom av livet, det jeg måtte klare.
Jeg hadde trodd jeg var en løve som klarte alt.
Tror nok også jeg utvikla en type post traumatisk stresslidelse. Begynte å tro at de dårlige nyhetene handla om noen som angikk meg.
Da en ungdom drukna i et havnebasseng var jeg helt sikker…
Det var nok da jeg begynte å skjønne at dette var utenfor slik det skulle være.
Greidde faktisk å snu dette tankesettet da jeg skjønte at jeg ikke kunne stå vakt døgnet rundt, men kroppen ble vondere.
De første åra var jeg vikar, usikkert og slitsomt.
Husker ikke helt om det er rundt 2014 jeg ble delvis sykemeldt.
Ingenting å finne, annet enn betennelser.
I 2017 ble jeg diagnostisert med revmatisme.
Flere diagnoser kom på -.
Mener det er i 2018 arbeidsevnen blir satt ned til 50%.
Jeg var mye alt for sliten.
Så fikk en ordninge der jeg fikk styrte arbeidshverdagen min i stor grad sjøl.
Betennelsene ble bedre, men kroppen sleit med medisinene.
Jeg begynner å legge om kostholdet.
For rundt året siden ble den ene medisinen tatt av og en stund etter det den andre.
Det ble for mange feil verdier på målingene ved kontrollene hos legen.
Til tross for utfordringer som har kommet lekkert som perler på en snor, har jeg fått mestringsfølelsen mer tilbake.
For den var langt nede.
– Så begynner arbeidet med omorganisering i museumssammenheng.
I regionmuseet.
Mitt museum er det som har den minste stillinga i denne konsolideringa, de andre har fulle stillinger og mere til.
Tror re-konsolideringa starta tidlig i 2021.
Usikkerheten, ville jeg fallet ut av dette…
Alle var nok usikre.
Når jeg først sier alt dette må jeg berømme ryddigheten i denne prosessen, alle fikk uttale seg, både ansatte, styrer, eierforhold og kommuner. Hvor mange møter det var har jeg ikke tall på.
Jeg var fra starten ansatt i regionmuseet, men en av direktørene syntes det måtte være bedre for meg om jeg var ansatt i kommunen der jeg hadde de andre stillingene.
Det ble slik.
Mot min vilje.
Ellers kunne jeg være med som om jeg var ansatt så langt jeg hadde tid.
Jeg fikk bare denne følelse av å ha et B-lags stempel.
Nå fikk jeg plass på «skuta».
Stillinga mi med å arbeide med museum har økt med 15%. Og så skal jeg ikke ha andre jobber, bare denne ene.
Det er bare jeg som skiftet arbeidsgiver, det vil si, organisasjonen skal bygges opp på nytt. Nye vedtekter, nytt organisasjonsnummer og så videre…
Men jeg måtte skifte lokalitet, arbeidsverktøy og plattform.
Museum’ene på Nordmøre er endelig konsolidert på ordentlig.
I dag var den nesten helt fri for snø. Temperaturen var like oppunder ti grader. Kjente varme luftstrømmer.
Syns det var utrolig.
Fotoapparatet var ikke med.
Det ble for mørkt også.
Men den lille turen føltes god.
Pulsen kom opp.
Aller først fikk jeg tatt to kasser ut av bilen. Flere permer.
Tenkte jeg skulle bli ferdig med arkivering i dag, men så kom jeg over noe som ikke stemte. Noe jeg må undersøke mer. Og permene for undersøkelsen var allerede tatt ut av kontoret.
Men alle først måtte jeg retter opp min glemsomhet. Lovte mor å bestille mat i dag, men kom først på det da det var for sent.
Så tanken om å dra rett hjem måtte jeg skrinlegge.
Fikk kjøpt noe enkel mat og kjørte innover til henne.
Der så jeg bilen til lillesøsteren min sto og inne var hun i full gang med å lage juice til mor.
Mor hadde glemt alt og mente hun kanskje hadde spist middag. Uansett går det nok bra en dag uten, så jeg satte maten inn i fryseren. Takka nei til juice og kom meg på hjemveien.
For jeg bør tømme noen kasser og se om jeg finner det jeg ikke fant, det som skulle arkiveres.
Jeg er nok også ganske sliten etter den lange arbeidsdagen i går.
Føler meg litt slik i stykker.
Derfor gjorde turen opp i skogen godt.
Før middag.
Før kvelden.
Før alt resten.
Nedtellinga er i gang.
To dager igjen før jeg er skal bygge meg opp et nytt kontor her.
Jeg er spent på den tida som kommer.
Har drømt meg litt bort i det nye scenarioet. Om jeg starter tidlig på dagen, så kan jeg kanskje ta en pause etter noen timer og ta meg en tur ut i skogen, før jeg fortsetter arbeidsdagen.
Den tanken synes jeg virker så god.
Men får se hva som blir naturlig og praktisk.
På halv maskin og med møter rundt om blir dette ikke hver dag jeg skal være nede på det «nye» kontoret mitt.
I dag fikk jeg en kommentar om at det er vel krevende for meg som er såpass voksen og måtte forta slike endringer. Fikk tidligere en kommentar av at jeg var «tøff”.
Nå er jeg ikke så redd for endringer, er nok mer redd for stagnasjon.
Det som har vært krevende i denne prosessen er følelsen av fravær av ivaretakelse, at jeg må ha kjempa kamper jeg ikke skulle hatt.
Men nå er dette snart historie.
Liker du endringer eller vil du at det skal være slik det har vært?
