Jeg er framme ved en ny tid. Og stillheten er øredøvende.

 

 

 

 

 

 

 

Hva føler jeg…

Og så får jeg ikke tak i de -.

Følelsene.

 

I går, da jeg la nøklene i en konvolutt filma jeg handlinga for mitt indre.

Det var fredag og jeg var kanskje den siste som gikk hjem. Passa bra, hvor mange ganger har det ikke vært slik.

To kasser til skulle ut i bilen.

Tok et siste bilde.

 

 

Tidligere på dagen hadde jeg kjent på tårene.

Ikke for det at det var trist, men rart å pakke ned mange år i kasser.

Det var ikke bare papirstøvet som virvla opp, også støvet av mange minner og ikke minst følelsen av mange år…

Mange år som har gått.

 

Regnestykket er enkelt, det er mindre år igjen.

 

 

Ble med opp i kantina for siste gang, kantina har ikke vært mye brukt.

Det var heller ikke så mange andre der.

Siste gangen jeg var oppe var til julelunsjen.

Faktisk har jeg aldri følt meg hjemme her, men jeg har møtt mage hyggelige mennesker.  

Åra har vært veldig lærerik, lærerik på mange plan.

Det har ikke vært lette år.

Det var heller ikke de åra før.

Nå er det på tida det blir gode år.

 

 

Jeg vil ha gode år resten av livet.

Definisjon av gode år er ikke nødvendigvis god økonomi og god helse, sjøl om det hjelper.

Men latteren, jeg ønsker stunder av latter som bryter fram fra det innerste, som bølger opp og ut som en kraft, som smører muskler med en ro, bare magemusklene som får kjørt seg.

Den ekte latteren, den som skaper gode følelser.

 

 

Jeg vil ha plass til meg.

Som jeg har lært hvor lite bra det er å presse seg, presse seg inn i for ‘små rom’, forlange det umulige av tid, piske og dra i seg sjøl der nesten ikke en gang pusten får plass.

I dag puster jeg.

Jeg setter foten med tyngde i underlaget, kjenner jeg hviler i hvert steg.

Denne «militærøvelsen” er over.

 

 

I dag tenker jeg.

Bare tenker og puster.

Ingen ting skal presses.

Jeg vil ha kontroll.

 

 

Da jeg la nøkkelen i konvolutten etter å ha låst kontordøra, etter å ha lagt brikkene for å komme meg inn i bygg og mellom ganger, fra meg.

Huska å ta med alt mitt ut, for nå stengte jeg meg ute.

Trykte på bryteren og døra ut gikk opp der jeg gikk ut for siste gang.

Bilen sto rett utenfor, de siste kassene var satt inn.

Så satte jeg meg inn.

 

 

Var innom butikken for å handle.

Handle for mor.

Ta med meg varene.

 

– Hvordan gikk siste dag, ville hun vite.

 

Jeg greidde ikke fortelle noe, var alt for sliten til å fortelle om dagen, den den lille avskjedstalen der det ble sagt at dette var siste dagen min, samtidig som en kollega ble skrytt av.

 

– Du kan overnatter, spurte hun med håp i stemmen.

 

Jeg hadde vist henne TikTok fordi hun ønsket å se videoen en gang til, den som mellomste nettopp boostet med, 67 700 visninger.

Vi hadde drukket kaffe.

Jeg var desperat etter å komme meg hjem.

Hjem til mitt.

 

 

I dag er det så godt å bare være her, i mitt eget.

Har en plan, ut å hente inn kvister.

I morgen er det fastelavn, så den tradisjonen må holdes i hevd.

Men ute blåser og snør det, så det blir nok friskt.

 

 

Det er lørdag og en ny tid er starta.

Jeg summerer bort i 30 tøffer år, men jeg angrer ingen ting.

 

Dette er bare livet og det er mitt liv.

 

Nå står jeg foran en ny fortsettelse med alle mine erfaringer.

 

 

 

♥