Søndagen er i gang med å blåse forbi. Det er mørkt i stua.

 

 

 

 

Det regner slik at vinduene er dekt av regnet.

Det blur’er når jeg ser gjennom dem.

 

 

Jeg har sovet lenge begge disse dagene i helgen.

Været har gjort det til at jeg har tatt helga rolig.

Egentlig ble jeg bedt inn i den gamle familiestrukturen, barna skulle samles hos faren og blant anna se på opptak fra de var små og oppover.

De skulle først i skibakken og sendte meg friske bilder, så skulle jeg komme dit da de var tilbake.

 

Men på grunn av meldinger, vinden og fjella jeg må over, valgte jeg å stå over turen.

Så i stedet for tur, ble jeg sittende, sovna og var helt utslått av ingen ting.

 

 

Tok jobben med en ringerunde for å få inn en person til i valgstyret i et lag. Alle jeg nådde sa nei, de langt opp i 70 åra lot jeg få fred. Men vi er to stykker, så det går greit det også.

 

Prøvde også å ringe mor, før ringerunden.

Åtte ganger prøvde jeg.

Måtte slå meg til ro med at hun var der, men hun hadde slått av lyden så hun hørte meg ikke, bare jeg henne.

 

Telefoner er ikke mors beste venn.

 

Jeg satt her og hadde et høyt frustrasjonsnivå .

Over situasjonen.

 

 

Tanken er at jeg skal dit i dag.

Kanskje jeg overnatter til i morgen og drar rett på jobb.

Det er ennå kraftigere vind meldt i kveld og til natta.

 

 

 

Dette er et spesielt døgn som ligger foran.

For oss alle.

Spesielt for mor.

I dag vil far ha flyt 99 år.

 

 

For to år siden satt jeg ved kontorpulten min, vi skulle vei å feire dagen hans.

Han lå på sykehjemmet og hadde vært der en måned.

Så får jeg denne telefonen, han var blitt mye sykere og at vi måtte skynde oss dit.

 

Jeg ringte en nabo, men de var ikke hjemme.

Ringte så taxi for at de skulle hente mor bortover til sykehjemmet.

De svarte nei-!

Han som tok telefonen ville ikke kjøre opp bakkene til dit mor bodde på grunn av snøen.

 

En helt vill situasjon, der lå far for døden og det var ingen til å hente mor. Og at noen som jobber med kjøring svarte benektende er under all kritikk.

 

 

Naboene var på tur hjem, men det ville ta tid, så de ringte dattera si og fikk til slutt tak i henne. Hun kjørte opp bakken med snø for å hente mor.

 

 

Det ble en spesiell ettermiddag, kveld, natt og formiddag.

Om natta, da yngste også var kommet, fra Trondheim, var vi nesten en representant fra hver generasjon. Det ene oldebarnet var så klart ikke der.

Vi to yngste skifta på å sitte ved senga til far, gi han omsorg så best vi kunne.

 

Dette er to år siden, eller vil være to år siden i morgen.

 

 

– Det har gått fort og det har gått seint, men har vært tungt, sier mor da jeg er hos henne på torsdagen.

 

 

Livet og døden.

Som det mest naturlige.

Gleden og sorgen.

Vi lever i alt dette.

 

Snart er januar ferdig.

Her jeg bor kommer sola snart tilbake.

Og så kommer våren.

 

Så sjøl om det er et ufyselig vær og noen dager med ikke de letteste minnene, så går vi mot lyset og gleden.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fredag med snøfiller som har landa, så litt slik halv-hvitt ute. 

 

 

 

 

Jeg sitter inne, her er det bare slik smårotete. Så ingen problemer med å legge planer for dagen. (Glemte å poste innlegget d jeg skrev det tidligere i dag).

 

Inneplaner.

Sjøl om jeg sikkert burde hatt ute-planer…

Men jeg gidder ikke ordet «burde».

 

Tenkte da jeg våkna, hva var det jeg skulle i dag?

Da hjernen ble rista på plass i dagen, skjønte jeg det var spasmer etter hverdagene tidligere i uka. For det var ingen ugjorte planer som lå over dagen. Slik som MÅ gjøres.

For dagen er fri.

Smake på ordet…FRIIII…

Det betyr ingen tidspunkt og klokke å forholde seg til.

 

 

Jeg har mye jeg vil, men blir passivisert over at tida går som den gjør.

Den går så forskrekkelig fort.

Surfa berre rundt på nettet, har litt dialog med folk -.

 

Fikk så fin gave fra ungene, et gedigen akvarell skrin.

 

 

Tenkte jeg må få kjøpt meg lime-tape, men jeg har flere blokker med lima ark, så egentlig ikke unnskyldning, jeg behøver ikke spenne opp ark.

 

Jeg sov lenge i dag, helt til halv ti.

Det var så mange drømmer, jeg hadde gitt ene søsteren min en gave, et sett med blant anna ørepynt. De var så store at de dekte øret helt.

Jeg hadde også møtt igjen en, en jeg nærte varme følelser for. Han var bare blitt litt mindre og litt tykkere enn jeg huska han.

I drømmen.

Han klatra ut av et vindu og balanserte på utsida, bukseløs.

Senere satt jeg inntil han i en bil og var veldig lykkelig.

 

Drømmer altså.

 

 

 

Jeg kom meg ikke så langt med flyttinga fra min gamle arbeidsplass den uka her, har heller ikke hørt mer om når fiberbånd blir montert her hjemme.

Jeg må ha den på plass først.

Slet med nettet på min gamle arbeidsplass, det er fryktelig slitsomt og lager i hvert fall et sliten hode hos meg.

Var framom mor mi og hun kommenterte at jeg så sliten ut og kunne overnatte der hos henne.

Men jeg ville hjem.

 

Rulla til slutt hjemover etter delvis glatte veier og hørte lydbok. Hører på “60-tallet” av Ketil Bjørnstad.

Jeg er så glad i lydbøker. Da kan jeg bare kjøre og kjøre.

 

 

Dagen er godt i gang.

Nå planlegger jeg to kopper drikke, en med matcha te og en med fett-kaffe. Før en vanlig kopp kaffe og runstykke med stekt egg, stekt bacon av kalkun og bønner i tomat.

Skikkelig kraftkost.

Det vil nok holde et godt stykke utover dagen. Til husarbeidet som venter, til tanker og ting inn i dagens verdens beste fredag.

 

 

Riktig god og nydelig dag til deg, hva gleder du deg mest til i dag?

(– eller i morgen?)

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kvelden lister seg ikke stilt på tå, det bråker… Og jeg har brukt dagen og den har brukt meg.

 

 

 

 

Nok et slikt hesblesende innlegg på to hjul i svingen.

Jeg måtte tenke meg om, skulle jeg skrive et innlegg her eller skulle jeg legge meg…

Nå har jeg starta og blir det posta ble jeg ferdig. Om ikke vet ingen at jeg begynte på et innlegg -.

 

 

Det blåser.

Jeg liker ikke vind.

Fjoråret vindkuler fikk slutt på eventuelt å like slikt…

Men det går da vel over.

Slik som dagen her har gjort.

 

 

Den gikk over.  

 

 

 

Tidligere i dag var det vannet som gikk over, det gikk over sine bredder.

Det var nok vinden ut i havet som pressa vannet inn og opp på land.

Men vakkert var det.

Jeg gikk litt slik i ekstase da jeg oppdaga det.

 

Jeg var på museet for en befaring. Skal etter hvert skifte ut taket på det ene naustet.

Sjøl gikk jeg i gang med å rydde og sortere i ting inne.

Det var da jeg åpna ene kjøkkenskuffen jeg oppdaga noe unevnelig…

Men det hadde ikke ben.

Må bare vaskes, ryddes og finne ut av, det blir noe av morgendagens plan.

Kan være forskjellig som dukker opp i gamle hus.

 

 

På tur hjem kjørte jeg innom et fiskemottak, egentlig hadde jeg tenkt på fersk fisk. Men på grunn av værmeldingene regna de med lite levering av fersk fisk.

Så gikk for lettsalta torsk.

Spurte mor og lillesøster om de også ville spise sammen med meg.

Maten ble kjempegod med potetmos, stekt bacon, kokt gulrot og brokkoli.

 

 

Og jeg var passe oppbrukt etter dagen, maten og vinden.

Men det som er bra er at isen og snøen forsvinner.

I går kveld var jeg i et møte og da jeg gikk fra bilen var det med bevende hjerte og forsiktige skritt.

Vandringa, møtet og alt gikk bra.

Det er en lang vei som skal utbedres og jeg eier en del av den grunnen. Men ingen grunn til å skrive mer om det i kveld.

 

 

Dagen har gått uten noen særlig pause før nå.

Tror jeg skal pakke bomull i øra og dra dyna over hodet.

 

Hvilket forhold har du til vind?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har lett som en plett kunne sovna her jeg sitter. Men jeg må holde ut. 

 

 

 

 

 

Dagen våkna mange ganger lenge før den skulle.

Drømte om snø og varme temperaturer, tror nesten jeg bada.

Boffen var der også.

Han lekte seg med andre hunder.

Det var folk der, de var ikke interresert i meg og gikk bare forbi.

 

 

Innimellom, da jeg våkna, hørte jeg at vinden blas og at jeg følte meg så lei av alt.

Da dagen starta var den likevel grei.

Sjøl om dagen starta med dataproblemer.

Og så gikk dagen.

Den lyse dagen gikk.

Den var så glatt at den skein skummelt. Tenkte på det, at den var glattere enn forsvarlig.

 

 

Kjøp masse mat sa de må nyheten til morgenen. Det blir dyrere, mye dyrere. Slik som smør og kaffe for eksempel.

I januar-februar-overgangen kommer et nytt kraftig prisbyks, sa de på de lokale nyhetene.

Etter jobb gikk jeg å kjøpte Røros-smør, meiri-smør og kaffe.

Jeg kjøpte meg et lammelår også.

Til påske.

 

Lei av denne galoppen.

Fant meg middagsmat på 40%, sjøl om jeg prøver å unngå fabrikert mat. Det var bara så fristende med snarlaga middag.

Om litt skal jeg i et møte, så greit med en slik løsning.

 

 

Kjenner jeg gleder meg til jeg er hjemme og skal breie dyna over meg igjen.

Nå må jeg lese meg opp til møtet.

Om veier langt til fjells.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er lørdag og snøen ligger bastant over alt. Ikke så kaldt, bare masse snø…

 

 

 

Fargeglade Frodith danser bortover iskalde snøstjerner i Norges hovedstad og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

 

 

Ikke i Oslo dag, men rundt om.

 

Danse, tenker jeg og kjenner at akkurat det byr på problemer på flate stuegolvet.

Men jeg hører noen rope, et fargerikt kor. For det var det som slo meg, eller som hjernen min sklei inn i, et fargerikt eldorado…  

 

 

– Hva tror du, sier den ene farga til den andre.

 

 

 

De blir begge stille og tenksomme. Så kommer den tredje til.

 

 

 

– Har dere hørt om Dansiella, sier han og gjør en sving over pc’n.

 

 

 

De andre to ser opp og plutselig skjønner de tegninga…

Og opp kommer de, både de som er blå, gule og røde.

 

 

– Kom, roper de, til resten av den fargerike gjengen.

 

– Vi vil danse, synger de unisont.

 

 

Og så blir Daniella til, strek for strek danser hun ut over pc’n hjulpet av den fargerike gjengen og et gjemt bilde, snart vil alt falle til ro for andre tider -.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Om å dømme ut fra «fellestanken». Jeg lytter, jeg ser, jeg tenkter…

 

 

 

 

Som vi alle gjør ut fra våre ståsted.

Jeg har sagt det i noen kommentarer, at jeg blir oppriktig glad i mennesker jeg føler jeg blir «kjent» med her.

For meg er de venner jeg kan ta fram.

Ikke for det, jeg har noen venner i den virkelig verden – men ikke så mange.

Jeg har enda mindre av tiden til å dele og bygge vennskap. For det meste av tiden min er dedikert til andre for andres del.

Så da tjener bloggen som en sosial arena, i tillegg til å lære mer.

Om folk.

Om tanker.

For alle skriver om seg sjøl, om de skriver direkte om seg eller ikke nevner noe om sitt.

For det er også en fortelling.

 

 

Jeg er glad i mennesker.

Noen ønsker jeg bare å studere.

Andre liker jeg å dele med, mange ønsker jeg å gi gode ord.

Jeg er liker at mennesker blir løfta, tror at vi alle da blir en bedre utgaver av den vi er.

Alle har muligheter.

Muligheter til å bli bedre.

 

 

 

I går lot jeg meg provosere. Jeg så på Lindmo.

Hun kan mange ganger stå for den stemmen som snakke for «alle». Litt dømmende og noe nedlatende.

I går var det artisten Kamelen som ble lagt under lupen.

Kjente jeg fikk lyst å skrive inn og si; skaff deg mer kunnskap om ADHD før du går ut og snakker ut fra det mengden mener, de som ikke vet.

I intervjue fikk jeg lyst til å applaudere kunnskapsminister Tonje Brenna, hun hadde kunnskap og stilte mye bedre spørsmål uten å ta dømming inn i spørsmålet sitt.

Kamelen sto seg greit i det sett utenfra.

 

Men jeg syns ikke det var greit å være en talsmann for det alle «mener» på landsdekkende tv, når en med kunnskap kunne stilt spørsmål som økte kunnskapen…

Har opplevd dette før fra hennes hånd.

 

 

Men vi får ikke andre til å forstå mer før de vil det sjøl, ingen liker å bli diktert, vi vil finne det ut sjøl.

 

 

For noen år siden var jeg i en situasjon der en kom med tydelige rasistiske uttalelser. De kom fram gjennom grilling av pølser -.

Den sotsvarte pølsa ble et synonym.

Jeg prøvde å svare, men gikk meg på en vegg.

Fant fort ut at jeg hadde alt for lite kunnskap til å føre en samtale på nå anna enn mine følelser. Og det er ikke gangbar mynt.

Tenkte etterpå at egentlig kunna jeg spurt, spurt om erfaringer og hvorfor…

 

Danna meg sjøl kunnskapen om hvorfor mennesket mente det som ble forfekta.

Og hadde jeg i tillegg hatt god nok kunnskap har jeg kunna stilt spørsmål tilbake, ikke på følelser, men på kunnskap.

 

Og kanskje har en slik dialog ført til mer kunnskap hos begge. 

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Den skikkelige gode følelsen når en krysser målstreken nok en gang. Og bare kan hvile.

 

 

 

 

Jeg er framme ved torsdagskvelden.

Kan tømme hodet.

Kan senke skuldrene.

Jeg tente opp i ovnen.

Jeg tenkte på talglys.

Og så satte jeg på musikk.

Veldig rolig musikk.

Lagde meg en rask, rask middag sjøl om det er alt for sent.

For jeg tar helg.

I kveld tar jeg helg.

 

 

Kanskje jeg skal ta meg en jobbesekvens i helga…eller kanskje ikke.

 

Jeg rakk ferga.

Porten gikk opp bak meg før jeg hadde rukket å slå av motoren.

Mer akkurat går sannsynlig ikke å være.

 

 

Veien var høyst variabel og hadde ikke lyst til å åke utom veien i dag heller.

Hørte på lokalnyhetene at det hadde vært en trafikkulykke i morgentimene på glatta.

 

 

Dagen gikk greit, ingen skrapa sjel i dag.

Jeg hørte til sjøl om jeg laga oversvømmelse da jeg skulle trakte kaffe. Passe ubegava med slik kaffe.

 

 

På tur hjem kjørte jeg innom en matbutikk like ved flyplassen.

Kjente det i bilen før jeg gikk ut, kjente det inne i butikken, det var direkte ekkelt…

Bakken vibrerte.

Sa det til en betjening, stakkars dere som må gå i dette-.

Hun kjente det ikke!

Kjente ikke at bakken vibrerte.

Jeg rakk akkurat ferga igjen.

Og det var veldig godt at grunnen atter ble rolig.  

 

 

Framom mor, hun hadde bedt så fint om jeg ikke kunne komme innom. Vi så på gamle bilder og mor kosa seg skikkelig.

Etterpå tok jeg aske ut av ovnen før jeg kjørte hjem.

Hun hadde ønska jeg overnatta, men jeg ville hjem.

Jeg kjente det var viktig å våkne i min egen seng i morgen.

 

 

Fikk snakka om kontor og avtalt hva jeg måtte ha.

I går tok jeg med det først lasset, en kasse med permer og et par andre ting.

Jeg skal montere meg opp nede. Håper dette blir en riktig god løsning.

Ellers blir det ikke bare å sitte nede i kjelleren, det vil være en ganske stor bevegelighet både det at museet ligger i andre enden av kommunen og ellers møter rundt om på Nordmøre.

 

Tror nok det blir bra, bare fryktelig rart å ha blitt så himla voksen…

Men det er ikke temaet i kveld.

Jeg er bare til stede i kvelden, i meg sjøl og det føles godt.

 

 

Har du hatt en god dag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Om å lete og ikke finne, om en ny kveld og nye dager forsvunnet…

 

 

 

 

 

Så sitter jeg her igjen, i stolen min i en ligge/sitte posisjon.

Dagen kom og dagen gikk, akkurat slik som i går. Den kom også…og gikk.

Det var jeg glad for.

For hjemme igjen i går kveld var jeg kvalm av trøtthet og ulykkelig til det innerste. Alt for brukt opp.

 

 

Morgenen hadde starta på sporete veier, snødrev og saktegående trafikk.

Alle har intensjon om å holde seg på veien, noe som førte at jeg ikke nådde den ferga jeg skulle.

Men jeg var ikke alene om å komme for sent.

Møtet krevde masse av min kapasitet, så jeg landa fullstendig sønderknust og nesten i ørka, hjemme, klokka halv seks.

Vurderte å legge meg rundt åtte, men holdt ut helt til den tiden når klokka begynner å gå fort. Likevel ble det leggetiden tidlig til meg å være.

Så til morgenen våkna jeg godt uthvilt og med noen timer hjemme i huset aller først.

 

Endelig fikk jeg bakt disse rundstykkene bestående av gulrot og cottage cheese igjen, som er veldig fine i matpakken.

Hadde en lengre samtale med min nye sjef, om ting som må til. Har foreslått hjemmekontor inn til videre, så det kan hende det blir løsninga i første omgang.

Tror det er sunt å sette strek der jeg har vært.

Men det betyr rydding av en annen verden.

 

Så var det neste post på dagens program; mor og tannlege.

Da jeg kjørte innover i hennes retning, var veiene både snøete og våte. Ikke den beste kombinasjonen. Og da jeg kjørte inn sundet hun bor ved, var veien verre og ikke bedre.

Opp til boligfeltet var strødd helt nede fra hovedveien. De første bakkene bruker å være enkle, men oppe ved postkassen er det en skarp sving og så bratt opp, midt i den bakken kommer en ny skarp sving – og det er det kritiske punktet. Når en blir stående fast ved den svingen er det heller ikke bare å komme seg ned, uten å begynne å skli, havne utenfor veien på den ene sida eller kjøre seg fast i rekkverket.

Har prøvd alt.

 

Men i dag var det godt strødd og jeg kom meg opp.

Mor hadde sittet klar en time.

 

 

Ett minutt på tiden gikk vi inn dørene til tannlegen, en ung, trivelig og snakkende tannlege som minner meg om en stjerne fra stumfilmens dager.

Besøket gikk bra, fikk plassert mor inn i bilen igjen og kjørte bort til kjøpesenteret.

Der hadde det frosset på, men ingen fall og mor fikk brukt opp gavekorta sine.

Jeg hadde også et par gavekort liggende, men det siste, det jeg fikk til jul, det fant jeg ikke. Holdt på kjøpe en kjole, men fordi ikke lesebrillene ikke var med, så jeg ikke først at strikkakjolen var i X-small.

 

Brillene hadde jeg en leteaksjon etter før jeg kjørte og nå etter jeg kom tilbake-.

Jeg lette på stua, på kjøkkenet, på soverommet og på badet – flere ganger…

Med så mye leting på en dag blir jeg nesten manisk.

 

Plutselig så jeg brillene og nå sitter de på nesten.

 

Til slutt var det matbutikken som fikk et besøk…ja, jeg var også innom for kjøp av fuglefrø og et par små plastkasser til å ha sikringer i, først. Har lest om brannfaren ved brukte batteri, så nå er det innført taping av polene.

Hadde foreslått at jeg kunne lage middag.

Hun ønska seg fiskeboller i hvit saus. 

Og etter kaffe, oppvarma smultringer, sovne-litt-i stolen-og-ikke-vite-hvor-jeg-var, vedbæring og til slutt dra da klokka var på-høy-tid-å-komme-seg-hjem.

 

Så trilla jeg hjemover, drivstofflampa lyste rødt, fikk stoppa ved en bensinstasjon.

 

 

Nå blir det godt å legge seg.

I morgen er det kontoret og torsdag er det farting, ferge og møte igjen.

Og heldigvis er jeg ikke så bunnløs sliten i kveld.

 

 

Men tiden…ja, den tiden… 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Atter en ny uke. Tut og kjør. Vi er i gang. Ute har det snødd.

 

 

 

 

Ser bilen er dekt med et lite lag snø.

Og det er flere snømeldninger, ser jeg.

 

 

Litt småforvirra ser jeg på ukas program.

I morgen har jeg satt meg på en fridag, før helga sto det ingen planer på dagen, i kalenderen.

Mor har tannlegetime, så skal kjøre henne.

I dag står er det oppført møte i kalenderen, men ikke hvor det er.

Så da blir jeg usikker, skal jeg avbestille timen til mor for å kjøre ett eller anna sted jeg ikke vet. Eller skal jeg holde på timen med den usikkerheten det er med å komme seg opp på grunn av snø…

Hodet mitt er i kamp med seg sjøl.

Valg etter hva som er det beste å gjøre i en situasjon. Men legger tankene til sides, får høre først om dette stemmer og så ta en avgjørelse.

 

 

Uansett, om litt over en time skal jeg ut, koste av bilen og nå en ferge.

Spent på møtet i dag.

Det handler om veien videre framover, hvordan dette jeg er med i skal bygges.

I dag tror jeg hele dagen vil ha fokus på jobben.

 

 

En helg er over.

 

Jeg kom meg bakkene opp til mor i går, henta søstera mi etter hun hadde satt bilen sin utenfor verkstedet.

Hun hadde laget vaffelrøre, så vi koste oss med kaffe og vafler.

Mor ønska vi hadde vært lengre.

Jeg skulle hjem å skrive, men hadde ikke overskudd da jeg kom hjem.

Søstera mi er begrensa av å ha MS og var sliten.

Hun begynte å snakke om at dattera til Elvis P. var død, og var sterkt uenig med meg da jeg sa hun var født i 1968. Hun mente hun var 44 år.

Vil folk ikke tro på det jeg sier skal de får slippe. Stahet kan nesten bli komisk.

 

Vi ble ikke uenig, ingenting å bli uenig om.

 

Nå skal jeg ta meg en kopp kaffe.

I går laga jeg meg en kopp fettkaffe, lenge siden jeg hadde gjort det.

I dag lager jeg meg en ny.

Skal ha i ghee, i stedet for Rørossmør som jeg hadde i i går, og MCT olje.

 

 

Ønsker deg en fin uke med masse godt.

 

 

♥

 

 

 

Foran en nesten ubrukt dag sitter jeg her. En fantastisk fin følelse er det. Bare drodle ned tankene.

 

 

 

 

 

Jeg våkner tidlig, men snur meg-.

Tenker at det er da lørdag.

 

Jeg skal være hjemme hele dagen, ingen ting jeg må anna enn å legge dagen opp slik jeg vil. En så utrolig deilig tanke.

Så sovner og står ikke opp før klokka er ni.

 

– Du kan overnatte her, det var mor som sa det.

 

I går kveld.

Da var klokka ni om kvelden.

Tror jeg var nesten for skarp i stemmen da jeg svarer at

– nei, jeg vil hjem.

 

 

Etter dagen på jobb ville jeg hjem, ville desperat hjem.

Sliten var jeg, litt slik skrapa inn i sjela.

I går kjente jeg kraftig på at denne mellomsituasjonen var fryktelig slitsom.

Jeg hører ikke til lengre.

Det er ikke min arbeidsplass.

Jeg er en inntrenger.

Før har jeg ikke vært så ivrig på å oppsøke gamle arbeidsplasser, for en hørte ikke til lengre.

Tror jeg har en følsomhet på dette…

 

Så det å våkne i dag, hjemme, der jeg hører til og kan hvile i mitt liv, er bare helt nydelig.

 

 

 

På badet lyser den røde matta mot meg, bort med den.

Får satt på en vask da jeg passerer vaskerommet.

Setter på vann til glasset med lime.

Plutselig er jeg i gang med å rulle sammen ledninger til adventsstjerna og den sjuarma går samme veien, samles.

Rydder spisebordet for juleduk og planterusk, tømmer bordet helt…og svisj….

Ting og tang fra krik og krok blir gruppert.

Begynner å samle kuler fra treet og så står det der ribba.

Tenker på at jeg tok visst ikke bilde av det. 

 

Eldstemann fant et fint tre da han var i skogen før jul, både treet her og treet til mormoren, begge damene var godt fornøyde over det som kom i hus.

 

Men å pynte det opp for å ta bilder gjør jeg ikke.

 

 

På radioen står ni-timen på. Snakker om Grand Prix i kveld, Kate Gulbrandsen blir intervjua om håret da hun var med i 1987. Etterpå kommer en låt av Simple Red, og jeg havner også tilbake til åttitallet.

 

 

 

 

Låten minner meg om da jeg var hjemme og losjerte meg inn i et av romma i barndomshjemmet, det lyseblå rommet som hadde vært mor og far sitt, da vi bodde der.

 

 

 

Jeg jobba med en kolleksjon, jeg skulle ha visning i Oslo like før jul.

 

 

Minner…

 

Siden ble huset solgt.

De som kjøpte det til hybelhus har aldri gjort noe for vedlikeholdet.

 

 

Det en gang fine hjemmet i en frodig hage er blitt noe av det tristeste en kan se.

 

 

 

Juletreet er ute av huset.

Endelig.

 

 

Det gikk en drøy uke før det ble plass til mitt-, en uke siden jeg rydda ut hos mor.

Er det slik det er, at jeg setter meg og mitt på vent…en uke eller mer…med alt?

 

 

Småfuglene er tomme for mat ser jeg, da jeg bærer ut treet, så jeg får fylt på hos dem.

 

 

Det er lørdag.

 

 

Endelig kan jeg sette meg ned for å nyte vannet med lime.

Skrive et innlegg.

Må opp på loftet, gruer meg i år som i fjor.

Det høres raske trinn der opp -.

 

 

 

Jeg har skriveplaner ut over å blogge. I bloggen skulle jeg ha gått gjennom fjoråret, jeg er bare kommet til februar.

En fin mentalhygiene å reflektere over året og tankene jeg hadde i fjor, er det noe utvikling…

Ellers er det jobb, en artikkel, skal være ferdig med 1500 ord til mandag og på mandagen er det møter hele dagen, så da får jeg jobba minimalt med artikkelen.

Så må bruke helga, bør også ta noen telefoner angående artikkelen.

Men dette blir når det blir slik det blir.

 

 

 

Jeg har en hel lørdag foran meg og det er fantastisk godt.

 

 

 

♥