Orda triller ikke ut. Hodet mitt er nok oppbrukt. Det er torsdagskveld.
Joe Biden har oppbevart hemmelige dokumenter i garasjen, sier de i nyhetene.
Jeg tenker på den justisen som blir bedrevet uten at jeg setter meg inn i den amerikanske politikken. Og det er klart vi skal alle etterstrebe oss på gjøre det som er riktig.
Har man gått meg etter sømmene har det nok dukket opp både en og to ting…tror kanskje mange kan ha det slik…uten at det er egen vinning som er grunnen.
En av mine største blundere er at jeg ikke har vært så dyktig på arkivering, og det er ikke bra.
Jeg har ingen vinning av det, kan bare hudflettes.
Heldigvis er jeg ikke blitt det.
Det er tiden…eller manko av tid som har resultert i dette.
Jeg risikerer bare å bli hengt ut når jeg snart arkiverer for sent.
I dag dro jeg på jobb mye senere enn tenkt.
I natt blåste det slik at jeg sov dårlig.
Vinden fra siste vinter på denne tida, sitter i meg. Da både tak på hus og fjøs fikk skader og mange trær blåste ned.
Jeg ble engstelig der jeg lå, redd for mer skade.
Dagen gikk lenge bra, men da det etter hvert deisa mange parallelle oppgaver ned, tok det på.
Dette betyr at jeg må komme meg på arbeid i morgen også.
I går kveld begynte jeg å overføre penger fra sparekontoen min, slik at lån og andre regninger kunne bli effektivisert.
I dag var det egentlig lønningsdag på gammeljobben min, men det eneste jeg kunne forvente var reiseregningene og de tenkte jeg ble levert for sent levert. Så overraskelsen min var gledelig og stor da både reiseregning og feriepenger var ført over.
Fikk ført tilbake mitt eget lån fra meg sjøl, satte også feriepenger på sparekonto – de vil være gode å finne i juni.
Så det jeg har grudd meg til førte ikke til noe problem.
Det var fantastisk godt å komme hjem i kveld.
Hadde funnet meg en middag i 40% disken. Eneste som var synd var at det var prosessert mat. Prøver etter beste evne å unngå det, men det var for fristende lettvint.
Her synger mellomste om det temaet. Følte meg faktisk som en mamma til en influenser, jeg fikk i oppdrag å filme noen av opptaka.
Men datteren min er ikke det da. Men på TikTok har hun i skrivende stund innkassert 12k treff på akkurat denne trudelutten.
I kveld tror jeg kvelden blir ung før jeg skrur den av.
Det kan en tenke over noen ganger, var dette hell eller uhell. Og jeg trasker videre inn i det nye året i kjent stil.
Men i dag, i dag, roer jeg ned og holder meg hjem.
Det eneste i dag var en stressfølelse over at jeg skulle ned til veien med to dunker; restavfall og matavfall. Redd for at søppelbilen skulle kjøre forbi før jeg rakk meg nedover.
Og så er det glattis, slik skikkelig.
Riktignok ble den strødd for en halv uke siden og jeg har piggsko.
Men skal innrømme at jeg var nervøs likevel…
Alt gikk bra.
Men gårsdagen var en dag for seg sjøl… etterpå kan jeg tenke, var dagen full av uflaks-, eller var det flaks…
Uansett, snublende kan jeg kalle den.
Jeg rakk møtet på Teams før første snubling.
Plutselig kom jeg meg ikke inn på data’n, jeg var utestengt.
Utestengt for systemet jeg jobber i.
Nå er jeg i en merkelig overgang. Jeg har skifta arbeidsgiver, men jobber foreløpig både på det gamle kontoret og det gamle systemet.
Inne på IKT var det tomt for mennesker, opp til personal…det viser seg at lønn har meldt meg ut, derfor…
Jeg skal legges inn igjen, har fått lovnad på det inn til videre.
Men det kan ta tid.
Begynner med å ta av noen rammer på bilder jeg skal scanne…først kutter jeg meg i ene tommelfingeren, etterpå rifter jeg meg på den andre hånda.
Og det blør.
Egentlig bra jeg blør når jeg har jobber med gamle ting.
Ingenting sklir greit gjennom dagen. Da jeg skal tømme bosskurva med papir finner jeg ikke dunken det skal plasseres i.
Jeg kommer opp i min etasje da komme ei trillende med papirdunken, så får tømt mitt avfall der.
Får vite at det kan gå et døgn før jeg er på nett igjen. Så midtveis i dagen finner jeg ut at dagen ikke fungerer. Jeg har kunnet fortsette ryddinga, men hodet begynte å bli så sliten så jeg har nok ikke fungert godt.
Så jeg gikk.
Det vil si, jeg kjørte inn til mor.
Sjekka på vei dit om når lillesøster tenkte seg innover til mor.
Syns det er greit vi deler besøka utover.
Nei, hun skulle ikke dit før over helga, mente hun.
Uansett måtte jeg få opp mer ved.
Hos mor fikk jeg også gjort et jobbrelatert intervju.
Men så ringer lillesøster, ringer om vi vil ha wienerbrød, hun kommer nå.
Jeg har spist nok søtt og bestemmer meg for å dra.
Slik kom jeg meg hjem mens dagen hadde lys.
Da jeg står utenfor min egen dør oppdager jeg at nøklene mine er borte, jeg leter og leter og tenker at dette kan ikke være sant.
Men det var det.
Ingen vits egentlig å sjekke dører og vinduer rundt huset. Men jeg tok likevel den strabasiøse turen i dyp snø med et hardt lag med skare på toppen.
Soveromsvinduet mitt sto på gløtt, men kan ikke åpnes mer på grunn av sikkerhetshasper.
Inngangsdøra i andre etasje var låst, vinduet til vaskerommet var haspene på. Vurderte om jeg skulle knuse et vindu, men fant ut at det ville bli for kostbart. Da fikk jeg heller kjøre tilbake til mor å overnatte der.
Utgangen fra stua er jeg påpasselig med å låse, det var den som sto igjen til slutt.
Jeg trykte ned håndtaket og døra gikk opp…
– Det kan ikke være sant, tenkte jeg.
Men inne var jeg, lettelsen var så stor at det nesten ikke gikk opp for meg.
Jeg var inne, hjemme hos meg sjøl!
Flaks eller uflaks, jeg vil nesten si at det var flaks.
Men kjedelig med disse hendelsene der man snubler gjennom, de tar på kreftene.
Plana for dagen i dag var klar da jeg står opp.
Sender melding til kontoret, om at jeg er hjemme i dag og om de kan sjekke om nøklene mine ligger på pulten.
Får svar at det var synd at jeg ikke kommer for en tidligere kollega kom innom klokka 10, fordi hun runda rundt år.
Det er da jeg kaster meg rundt, tar med meg en akvarell og kjører avgårde.
Passerer søppelbilen, den hadde jeg ikke behøvd å stresse for.
Glad for at jeg fikk med meg stunda, hun hadde tatt med seg kake.
Nå er jeg hjemme igjen, vaskemaskina jeg satte på er ferdig.
Jeg skal ned i kjellerleiligheta, jobbe med en «dot-bok» som jeg egentlig starta med i 2020.
Vera Lynn kommenterte om at det fantes en nettside du kunne komponere din egen almanakk, så jeg jobba med å lage meg en. Men får ta opp den til neste år.
Vi er allerede på andre uka av året og det vil ta tid før jeg vil ha den i posten + at jeg ikke vet om jeg får reisepengene mine på konto i morgen.
Om ikke må jeg skrape kontoene mine for å få betalt regningene for januar.
Jeg har sikkert kunna bedt om feriepenger, forskudd eller satt ned huslånet denne måneden. Men tenker å greie de vanlige forpliktelsene mine uten å iverksette noe av dette.
Feriepengene vil være greie å få i juni.
Derfor må jeg være ekstra sparsommelig.
Og så har jeg denne stranda «dot-boka».
Fant ut at jeg skulle ta den i bruk igjen, tre år etter.
Krever bare at jeg gjør en innsats.
Jeg har faktisk en bok til. En bok om å planlegge drømmer…
Jeg begynner på den i august, men året har jeg ikke skrevet.
Kan være 2021, men ser den også er fra 2020 når jeg leser.
Jeg skriver i en måned, ser jeg, før den legges bort.
Er et par kilo lettere enn i dag, en notat.
Litt usikker på om jeg skal ta i bruk begge bøkene.
I hvert fall har jeg tenkt i større grad å ta inn planlegging og lister i livet mitt.
Samtidig som jeg begrenser tidsoptimisten i meg.
Slik jeg har vært har dette ført til følelsen av å mislykkes.
Dette skal jeg se mer på og samtidig ta noen timer med regelrett jobb.
Så da må jeg nok i gang med dagen som allerede har vært igang i mange timer.
Ny dag har stått opp og jeg pusler slik jeg bruker om morgenen.
Setter på vannkokeren til mitt glass med lime.
Tapper varmtvann i vaskekummen for å ta en liten vask.
Jeg har tatt inn en geranium og satt i kjøkkenvinduet, den skal klippes ned. Vintermørket har gjort den skrantete med lange, tynne, lysegrønne greiner.
– Næring, tenker jeg og henter det.
Det er da jeg ser det.
Slik ser det…julegardinene kom aldri opp.
Jeg ler inni meg, komisk å oppdage 10. januar at det aldri ble hengt opp julegardiner på kjøkkenet.
Det ble jul likevel.
Uten.
Nå er jeg ikke et slik enormt gardinmenneske.
Som ung arbeidet jeg en periode i en stor gardinbutikk i Oslo. Hjemme hos meg hadde jeg ikke gardiner, bare grønne planter.
Nå hadde jeg ikke slik veldig innsyn.
Men husker den morgenen jeg står opp slik jeg brukte, uten en tråd, og ser at det er kommet opp stillas på bygården tvers over gata. Og i stillaset står det en arbeider sannsynlig med ansiktet mot mitt vindu.
Jeg husker reaksjonen og følelsen.
Jeg plaska rett ned i golvet og følte meg såååå flau, etterpå krøp jeg på badet.
Noen somrer tar jeg ned gardinene på stua her også.
Så godt å slippe alt lys inn.
I dag bryr jeg meg i hvert fall fint lite om innsyn, utenfor er skogen og fuglene.
I morgen har jeg en fridag.
Vurderer å pakke ned jula her også, hittil har jeg ikke hatt tid og kapasitet.
Eller kanskje lar jeg den få være til fredag…
Snart er det jobb.
Satte opp timeplan både for gårsdagen og dagen i dag.
Jeg sto utenfor økonomi da de åpnet, men reiseregningene.
Dagen i dag starter med møte i Teams.
Uka starta bra, utenom at jeg nesten ikke sov natta til i går. Så i går ettermiddag var jeg helt amøbe da jeg kom hjem.
Søndag og himmel i endring. Det har gått fra lyst til mørkt.
Først var himmelen tindrende blå, så ble den flekkvis gråblå, nå er den heldekkende grå og det tindrende lyset forsvann.
Kjenner dagen stresser meg.
Glemte jeg var bedt på middag i dag til lillesøster.
Hadde jeg husket det hadde jeg dratt innover til mor på fredag etter eldstemann reiste. Slik at gårsdagen hadde vært bare min.
Slik i utgangspunktet er det hyggelig å bli bedt på middag, men i og med denne tiden er noe jeg sliter med…så er jeg ikke like fleksibel i tankene mine.
For jeg vet at dagen ikke blir et hvilehjem. Det blir bæring og frakting.
Lillesøsteren min har MS, så det at ho kjører i gang en slik middag er imponerende.
Hun tenkte å ta med seg alt til mor, lage den delvis der. Jeg foreslo at mor kunne komme til henne og at hun tok taxi ene veien, hun har TT-kort. I fjor ble alt for lite brukt av kortet.
Etter å ha tenkt seg om fant mor ut at hun syns det var beste å ha det hjemme hos henne.
Så jeg skal først kjøre til søsteren min å bære all maten ut i bilen, etterpå bære alt ut og opp trappa. Dekke bord, etterpå blir det nok å dekke av og vaske koppene.
Altså en hel arbeidsøkt.
Men har en takka ja til en middag har en takka ja.
Og å være så egoistisk at jeg overlater alt til disse to damene som er såpass dårlige til å klare seg sjøl klarer jeg ikke.
Derfor blir dagen i dag også strekk i strikk.
Bildet er tatt av Tabea fra Pixabay
I morgen tenker jeg å være oppe i otta, må være på lønningskontoret når det åpner. Etterpå bør dagen jobbes effektivt i.
Ute dura en traktor opp veien med sandskuffe bakpå.
Det forteller meg om en glatt dag.
Og jeg skal ut i dagen, så glad for sanden.
Jeg våkna slik jeg sovna, til tomt hus.
Siden 21. desember har natta hatt flere soverom i bruk, periodevis alle.
I går dro sistemann.
Jeg fulgte ned til bussen, satte meg først i stolen da jeg kom opp.
Men ganske snart forflytta jeg meg bort i sofaen. Der ble jeg kvelden ut og tv’n sto på.
Fant en serie som jeg oppdaga i dag hadde premiere i går.
«Evy og alltid», norsk på NRK.
Jeg likte den godt og så den like godt ferdig.
Etterpå var det fantastisk å finne senga.
Dagen hadde krevd sitt, til slutt kollapsa hodet, jeg greidde ikke få samme svar da jeg skulle summerte en hel rekke tall.
Tenkte det da jeg løp opp trappa tidligere i går, etter og har prøvd å samordne mellom flere med samkjøring – men ingen var innstilt på å strekke seg, utenom meg, ikke få tak i mor på telefonen fordi abonnenten ikke kunne nåes, frakte en stor koffert med utstyr ut i bilen fordi jeg ble oppringt om å ta den med på kontoret, melding om varme følelser og besøk, som bare er tull, at her…her…er det mye en skal forholde seg til.
Men tydeligvis greier jeg det.
Og jeg strekker meg i alle retninger og får kritikk over at jeg strekker meg for mye.
Ikke greit dette. Men alt er godt ment, både av den som strekker og den som kritiserer.
Jeg sov godt i natt, jeg sov som en ølg…vet ikke egentlig hva det er.
Det å smårydde, finne fram mat og ikke minst drikke. Jeg er en dranker og jeg har drukket alt for lite i jula…
Og ennå var ikke koppen med kaffe avbilda.
Nå sentrifugeres det, hører jeg.
Jeg skal henge opp klærne og komme meg på butikken.
Mor trenger melk og smør.
Tar med maten fra i går som vi deler.
Og så må jeg nok pakke ned jula og bære opp ved for henne.
Men håper det ikke er alt for sent før jeg er hjemme hos meg sjøl igjen.
Ikke overraskende går dagene fort i år også. Og plutselig er nesten første uke gått.
Plana mi var at innlegget her skulle være en gjennomgang av fjoråret.
Dette tar tydeligvis mer tid enn jeg har-.
Så får lage et fort-inn-smett innlegg.
Uka ble en tull-uke.
Starta greit…eller nesten greit, på mandag.
Og så ble det ett «magaplask».
Koka shots av ingefær, sitron og gurkemeie, med honning i. Har hatt tørrhoste slik at i går hadde jeg helt gangsperr i sidene, sikkert hosta mye om natta.
En annen morgen rakk jeg meg nesten ikke på badet. Men jeg var ikke kvalm, så regner med hosten var grunnen til at alt kom opp.
I går var jeg noen timer på jobb uten at jeg var på jobb.
Siste sjansen for å levere reiseregninger i dag, og det blir noen kroner fordi det er snakk om hele året.
I dag reiser eldstemann tilbake til sitt liv.
Vi har hatt det trivelig, sjøl om han må oppdra mor si litt. Han er ikke fullt så streng som han vært noen år.
Men han vil det beste, det er viktig å huske på.
Ute snør det og trærne vaier, det skal visst bli mer vær.
Jeg må komme meg innover til sentrum og få avslutta prosjekt reiseregninger.
Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.
Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.
Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.
Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.
Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.
Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.
Alt dette livet.
I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.
Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.
For han vet.
Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.
En fin lærdom.
I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.
En rar setning, men den er tilfellet.
Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.
Lyden av papir som rives er god.
Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.
«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».
Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.
Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…
Alt blir, alt, og det blir godt.
Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.
Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.
Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.
De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.
Jeg vet.
Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.
Det er tungt å bære ved, syns jeg.
Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.
Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.
Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.
– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.
– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.
Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.
Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.
– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.
Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.
Hva vet en om alt…
Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.
Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.
Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.
I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.
Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.
Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.
Jeg skal hente dem for henne.
Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.
Det nye året er i gang. Forbausende likt det gamle. Her sitter jeg med mitt glass med varmt limevann.
Formen er ikke slik helt toppers, men likevel ikke verre enn at jeg skal etter hvert ta meg en prøvedag på jobb.
Kontoret ser forbausende likt ut slik jeg forlot det, vil jeg tro.
Da jeg lukka døra før jul og gikk hjem, var tanken at jeg skulle dit i romjula.
Men denne jula ga ikke noe tid til overs.
I og med overgang til ny arbeidsgiver havner jeg i nye lønnskjøringer. For meg betyr dette inga lønn i januar, noe som kan høres skremmende ut.
Lønn går til regninger.
Uføregraden min går til å leve av.
Men jeg har reiseregninger å levere, så regner med dette skal gå i balanse. Vurderer om jeg skal bare trekke renter av lånet denne måneden, for å kutte noen lapper – men vil helst alt skal gå sin vante gang.
Så tenker det å ikke få lønn i januar høres verre ut enn hva det er.
Men jeg har noen oppgaver fra min gamle arbeidsplass jeg må få gjort unna. I tillegg er det meste med min nye ikke kjent.
Det vil med andre ord være en del å sette seg inn i.
Jeg vet er at jeg skal i gang med en artikkel, artikkelskriving er artig. Må avtale noen intervju nå i første del av januar og ellers lete i arkiv. Halve teksten skal være ferdig uti denne måneden.
Vurderer å kjøpe meg en almanakk.
Jeg står foran en upløyd mark, sjøl om det er denne marken jeg har pløyd. Og jeg har 15% mer arbeidstid til å utføre jobben og det er bare denne jobben jeg skal utføre.
Privat er jeg ennå mer i uoversiktlig farvann.
Tankene er diffuse.
Må så klart tilbake til mer nøkternt kosthold og redusere vekt.
Det vanlige og egentlig ikke så mye å si noe om.
Bevegelse også, absolutt mer bevegelse i det nye året.
Så har jeg en gråsone den er privat men kan også bikke næring.
Jeg har denne gården.
Jeg har et hus med stort behov for reparasjon, et hus som sannsynlig er i ferd med å bli et samtaleemne, her jeg sitter som godt voksen dame med denne eiendommen som forfaller.
Og ja…direkte glad er jeg ikke for situasjonen.
Nå hadde jeg en befaring i sommer for å finne ut økonomien i å ta ut skog. Dette har jeg ikke fått svar på.
Vi snakka en del om gården barna og samboerne i jula.
Og vi er enig om at det er en verdi, vil kunne bli en verdi all den tid det er maten vi lever av.
Det å selge sitter vel nokså langt inn, til tross for min tydelige manglende evne til å ivareta husmassen.
– Det må være enklere for deg å ha en enkel leilighet, sier folk.
Og med tanke på alder, helse og normal tankegang, ser jeg den.
Men til tross for at jeg ser ut som en nokså «normal» godt voksen dame utenpå, så er mitt indre kanskje annerledes. Det kan jeg så klart ikke vite, for jeg kjenne bare til meg sjøl.
Det er i alle fall virkelig mange nok ting å beskjeftige tankene med i det nye året.
Tanker foran det nye året.
Og så tror jeg på dette året, tror det vil skje mye bra.
En ny dag i et nytt år med nyttårkonsertene fra Wien feiende over stua.
De hadde allerede begynt da jeg satte meg ned.
Satte meg ned med limeglasset mitt.
Ute henger flagget som en velkomst mot det nye året.
Jula er slik i praksis over, men fordi jeg er glad i tradisjonene som var; blir jula boende i huset en ukes tid til.
Sjøl om hverdagen er tilbake i morgen.
Nå kan jeg velge å skrive om året som har gått, eller tanker om det nye som kommer.
Og jeg kommer nok innom begge deler.
Som du sikkert forstår, du som følger meg, har den siste tida i det gamle året vært travel.
Det nye året er nytt på mange måter.
Nyttårsfeiringa ble litt annerledes enn først tenkt.
I utgangspunktet skulle vi tre søstrene, mor og ektemaken til den ene feire sammen.
Da planene for sønnen ble forandret, skulle han også bli med.
Dette virka absolutt som en hyggelig feiring, lenge siden jeg har feiret nyttår sammen med midterste søster.
Men så ble kjæresten til yngsteberta syk og hun hadde også en dag som var skral. Men de kom seg og reiste tilbake til Trondheim for gleder og plikter.
Men jeg ble syk, slik at jeg var utslått. Feber, snuftset, hostete, sårhet i hals og slikt. Og i en slik tilstand drar en helst ikke til eldre mennesker.
Så da vi var og henta kjæresten til midterste på Kyrksæterøra i går, for det må sies, siste dag i året er ikke den beste dagen å reise på.
– Ikke gikk ferger og ikke gikk busser.
Disse to skulle til Kristiansund for å feire både nyttåret og en 30-års dag.
De fikk låne bilen min, så først kjørte jeg oss hjem og så tok de bilen for å kjøre tilbake veien vi har kommet. For ferja til Kristiansund gikk ikke, de måtte lengre inn i landet for å komme seg fram.
Her skulle sønnen og jeg feire.
Vi gikk i gang med hakking av waldorfsalat, steiking av kalkun, eggelikør, riskrem og…ja du forstår.
Riskremen orka vi forresten ikke å spise.
Vi var alt for mette.
Men i dag kommer de to som reiste til byen tilbake, de skal spise middag her før veien tilbake til Trondheim, og i dag går det buss forbi her.
Vi hadde en så avslappende og fin nyttårskveld her, hørte kongens nyttårstale og snakka om mye.
Da klokka bikka tolv så vi nyttårsraketter i det fjerne og mimra om fjorårets nyttårsaften der vi dro til skogs og tenkte nyttårsbål.
Så nå er vi i gang med enda en nytt år.
Det ligger et par måneder med vinter foran oss, så kommer våren, etter den sommeren, høsten for så å avslutte med en måned vinter.
