Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.

 

 

 

Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.

Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.

Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.

 

 

Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.

 

 

Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.

 

Alt dette livet.

 

I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.

Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.

For han vet.

Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.

En fin lærdom.

 

I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.

En rar setning, men den er tilfellet.

Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.

Lyden av papir som rives er god.

Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.

«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».

 

Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.

Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…

Alt blir, alt, og det blir godt.

Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.

 

Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.

Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.

De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.

Jeg vet.

Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.

Det er tungt å bære ved, syns jeg.

 

Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.

Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.

Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.

 

– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.

– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.

 

Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.

Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.

 

Mellomste laga en ny snutt like før nyttåret.

 

– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.

 

Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.

 

Hva vet en om alt…

Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.

 

 

Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.

Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.

I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.

 

Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.

 

Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.

Jeg skal hente dem for henne.

 

 

Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.

 

 

Ønsker deg en riktig god tirsdag.

 

 

 

♥