Siste dagen. I et helt år. Passende for oppgjør og drømmer.

 

 

 

For et par dager siden starta jeg med et innlegg.

Om året som har gått.

Og så la jeg alt til sides en stund.

Da jeg kom tilbake forsvant alt, for linken hadde stått for lenge inaktiv.

 

Så om det blir et oppgjør av året gjenstår å se.

Det blir i hvert fall ikke i dag.

 

 

Enda er det stille i huset.

Bare jeg som er oppe.

Godt med et stille hus.

Og godt med hus med mange folk.

 

Da jeg holdt på å skrive en gjennomgang av året, innlegget som forsvant, las jeg innlegg fra siste året.

Tenker det er noe en bør ta seg tid til.

Reflektere over sine egne ord.

Er det noe progresjon, ønsker man det eller er det greit.

Jeg bruker ikke å ha nyttårsforsett, men i år har jeg det.

Ett.

Ett nyttårsforsett.

Men lar det ligge i dag.

 

 

Dagens program er greit.

Snart er en gjeng på tur utover.

Mellomste, kjæresten hennes, sønnen og en venninne av jentene.

Yngste og kjæresten hennes sover ennå, de er allerede her.

Vi skal gjenta fjorårets nyttårsaften med å bruke leiligheta nede.

Folk har med seg instrument så tror det blir en del musikk.

Håper det.

Syns også det er så hyggelig at dem kommer hjem for å feire.

Har snakka om at vi kanskje skal gå ut å tenne bål.

 

Vi har rakett-fri.

 

En nyttårsaften på nittitallet gjorde det.

Vi sto og så ut over Trondheim, på all oppskyting og det var en ting det ligna på-.

Smella.

Jeg assosierte med krig og invasjon.

Senere er bevisstheta kommet om både kostnader og ikke minst dyra.

Ja, så slikt fører til rakett-fri feiring.

Men musikk skal vi ha, masse musikk.

Og mat.

Mat og drikke.

Passe mat og passe drikke.

 

Til slutt vil jeg takke for året.

Det som har vært.

Det har hatt innhold, kan ikke si noe annet.

 

Og takk til dere som leser bloggen min.

Jeg er glad for dere finnes, glad for orda dere deler.

Orda på deres egen blogg.

Glad for at jeg har blitt kjent med dere på blogg-vis.

Jeg syns dere er fine.

Gleder meg til nyttår og fortsettelsen av blogg-reisa.

Riktig godt nyttår til dere alle, håper kvelden blir nydelig for en og hver av dere.

 

Riktig godt nyttår!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Romjul, pizza og musikk. Levende lys og varme. Enda er vi i 2021.

 

 

 

Av og til har jeg i senere tid tenkt; jeg skal stoppe å tenke.

La det bli helt stille inni hodet.

Ikke tenke en styrt tanke.

La alt flyte, la alt komme for så å forsvinne.

Ikke tenke på naboen, kjæresten eller kollegaen som sa noe som var dumt.

Eller gjorde noe du ikke likte.

La alt være.

Ikke ta plass.

Om noen velger Frp eller Rødt eller tar å pumper rompa full av silikon, la dem passere.

Bare være der i flyten, la folk være opptatte av akkurat det de er opptatte av uten å bry seg.

 

 

En kunst.

Ikke å bry seg.

 

 

Jeg mener absolutt at en skal bry seg, bry seg om det som er viktig.

Eller arbeide mot der det ikke finnes respekt for andre.

Der man diskriminerer kjønn, legning, rase, alder og andre båser en konstruerer.

 

Ikke pakke folk i bokser.

 

Pakker folk meg i bås kveles jeg.

Jeg husker jeg måtte si til noen en gang at “jeg er ingen du før har møtt”.

 

Slik er vi alle. Vi er ingen noen tror de vet hvem er.

Det å ha åpenhet.

Få lov til å være seg sjøl.

 

En annen gang, i unge år, sa en “jeg gidder ikke bli kjent med henne, fordi hun er så stille”.

Husker jeg tenkte at det var uttaler sitt tap, fordi om et menneske er stille kan det han mye å dele.

Om en gir plass og tid.

En kan miste “gull” om ikke.

Hun som var så stille, hadde store dyp, for jeg ga meg tid og fikk lov til å finne det ut.

 

Jeg vil øve på ikke å tenke.

La verden seile forbi.

Fordi jeg behøver ikke ytre meg.

Sannsynlig er ikke mine meninger så viktige.

Men jeg kan være ett med vinden.

Med lyset.

Jeg kan være.

Jeg er.

 

Og akkurat det er fint på slutten av et nytt år som ble gammelt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Fjerde dags jul. Har engler dalt ned i skjul? Har vi vært snille det siste året?

 

 

 

I alle fall har det snødd, snødd kaldt, glatt og strevsomt.

Dagene har vært hektiske ut i fra mitt ståsted, og flere sitt også, tror jeg.

 

Alle kom de.

Vesle juleaften var det både handling og pynting av tre til både den ene og den andre.

 

Her er yngste og eldste i gang med å pynte treet til mormora.

 

 

Og kvelden ble avslutta hjemme med lutefisk og alt for mye akevitt for min sin del.

Etterpå skjønte jeg ikke hva jeg hadde tenkt på-.

 

Men julekvelden kom, mat og gaver.

Mye fint, jeg fikk akkurat det jeg ønska meg.

En panelovn, faktisk, med et design jeg likte.

 

Første julemorgen opprant med kaotiske tilstander, snøen var på sitt verste.

Vi skulle ha gjester, de skulle komme seg ned bratta, uten føtter til noe særlig bruk og hjem til oss, der vi var innesnødd.

Men det gikk bra, vi hadde vår gedigne julefrokost og matmor sjøl så ut som all maten fant veien dit den både skulle og helst ikke skulle.

 

 

Nå skal det sies at matlysten min ikke var på topp, det blir mye kraftig mat og jeg måtte være forsiktig, rett og slett. 

 

En føler en spiser seg gjennom jula.

 

 

 

 

Og jeg mekka mat.

Til og med da vi var bedt bort til mor, hadde jeg kjøkkentjenesta.

 

En blir litt lei, av mat og av å henge i.

 

Maten har absolutt både vært god og vellykka, perfekt kokt kveite, sprø svor og pinnekjøtt som var akkurat passe salt og veldig mørt.

Om det lang og tro teneste i matveien eller flaks vet jeg ikke.

 

Men det ble for mye av ett eller annet, folk ble slitne.

Slitne av følelser, gå opp i hverandre og variasjonene i oss alle.

Og vi snakka om hvordan gjøre jula mer overkommelig.

 

Enklere.

 

 

Ikke så mye mat.

Ikke så mye styr.

 

Nå er vi framme ved fjerde juledag.

Det er bare yngste og jeg igjen, alle de andre er dratt.

De dro i gårkveld. 

 

Yngste og jeg sa nesten ikke et ord etterpå, vi hadde behov for stillhet. Vi så film.

 

Fjerde juledag.

 

Det er vasking av klær på gang.

En liten handletur og et besøk hos mor.

 

Det brenner i ovnen.

Så godt med ro og bare ta dagen som den legger seg til.

 

Fred.

 

Det er noen juledager igjen, før nyttår.

Her skal den feires, langbordet i kjellerleiligheta.

Vi blir åtte personer.

 

 

Tenk det, straks et nytt år.

 

Men enn så lenge er det romjul. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dette skulle foreviges, tenkte jeg. Og vesle julaftenen var tiden kommet.

 

 

 

 

En av dagene før jul lå en konvolutt i postkassen.

Den var fra BunnyTrash.

Jeg var forberedt for at den ville komme fra dette innlegget.

Et innlegg som gjorde dagen min.

Så lå konvolutt i postkassen.

 

 

Jeg la den til sides, for jeg ville ha tid til å kommentere.

I dag var dagen.

Jeg tok den fram og åpna.

Det første jeg oppdager er at det ikke bare ligger et lodd, men også et håndskrevet kort.

 

 

Jeg leser.

 

Og blir litt slått ut, noe så hyggelig.

At et menneske som jeg aldri har møtt gjør dette, gjør denne handlinga alle disse dagene i desember.

For en jobb, for en innsats.

For et menneske!

 

Orda i kortet synker inn.

For noen fine, hjertevarme ord.

Kjenner øynene mine fylles.

Av glede, av takknemlighet…fylles øynene av tårer.

Jeg er imponert.

At en mann i Drammen tar på jobben med å glede så mange, en innsats både arbeidsmessig og økonomisk.

 

Tusen takk for at du er du, Bunny.

Roger.

Meg har du imponert og gleda langt over det en tror er mulig.

 

 

Så skrapa jeg.

 

 

Og nei, jeg vant ikke.

Men jeg vant.

Jeg vant kjennskap til et vennskap.

Et menneske som evner å gjøre en slik forskjell.  

Tusen takk, BT.

 

Håper jula til deg og dine blir fantastisk.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Vi har passert, vi er på tur mot lyset. Endelig er vi der.

 

 

Innlegget skulle skrives i går.

Om at vi hadde passert.

 

Endelig har vi passert den mørkeste dagen og natta.

Lengst mørkt.

 

Googla følgende:

Dagen er 5 timer, 53 minutter og 56 sekunder. Men klokka 16.59, snur sola.

 

Altså, i går skjedde det.

 

Jeg hadde nok en løp og fyk dag.

Først var det å sette seg i bilen, kjørte til legen, på returen oppdager jeg at mors telefon var utkobla, så i stedet for å kjøre til kontoret gikk turen til henne.

Den hadde lada ut.

Hun holdt på å polere bord og plukke fram juleduker.

Jeg skulle kjøre henne til fotbehandling, så brukte tida fram til da til å stryke og henge opp julegardiner og drikke kaffe.

Fikk tatt turen på kontoret da jeg kjørte henne, fikk skrevet noen mailer og bestemte meg for at jeg ikke skulle ta med meg jobb hjem. Kan dra på jobb i romjula når alle er reist.

 

Skulle vei å få stelt føttene mine sjøl også, men et lite opphold før min time. Så da rakk vi noen julegaver og mor fikk kjøpt blomster, før jeg kjørte henne hjem og fikk satt det som var handla på plass.

 

Hjemme igjen fikk jeg laga meg middag, men noe mer orket jeg ikke, da var dagen godt brukt.

Den var rett og slett oppbrukt, og blogg måtte bare være blogg.

 

Men i løpet av årets mørkeste dag starta veien mot lyset.

For en følelse det er.

 

I dag skal jeg BARE være hjemme.

Og jeg er godt i gang med oppgavene.

Men for å være et arbeidsmenneske må jeg huske pausene. Om ikke går rygg og føtter bananas, og da stopper hodet å virke. Så det trenger vi ikke i dag.

 

Nå har jeg en liten kaffepause med ett av julenes brød til.

Det tømmes, vaskes, legges sammen og ute er det rimfrost og nydelig dag.

 

I kveld blir det fullt hus, men jeg vet ikke hva jeg skal lage til middag til gjengen i kveld.

For ingen tur til butikk i dag, det har jeg lovet meg.

I morgen tidlig skal all handling gjøres, håper plana mi funker fint. Finner nok på noe å lage, kan ikke planlegge alt.

 

 

Nyt dagen godt!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Ikke riktig på byens tak, men helt korrekt på taket, parkering på et tak i dag.

 

 

 

Og på dette taket for jeg fra mora mi så lenge at hun begynte å fantasere om all verdens dramatikk.

Mens jeg sto nede hos optikeren å skulle bestemme meg for et arsenal med briller.

Kan si at bestemmelsene ikke gikk i langdrag, men likevel tok det tid.

 

For da denne timen nærma seg var tida for knapp til å lose mor gjennom alt for mange butikkmeter, så hun ble pakka inn i pledd og jeg sprang.

 

Før dette var vi gjennom et anna kjøpesenter som ble mer enn krevende for min godt voksne mor.

Men vi berga oss med chilikaffe, noe mor syntes var det beste hun hadde smakt av drikke.

Og så spiste vi en god middag.

Det gjorde seg.

 

For i dag var det maraton Kristiansund.

 

Hovedgrunnen var at mor skulle sjekke ståa etter høstens utfordring.

Og så skulle jeg, blant anna ordne dette med briller. Nå er bruksbriller, lesebriller og databriller bestilt.

Gjett om jeg gleder meg til lesebrillene-.

 

Fikk også tilbakemelding om at det ikke var rart jeg var sliten, øynene mine var visst nok skikkelig i utakt etter operasjon. Hadde noe med skeive hornhinner og de nye linsene som er satt inn og at øynene ikke greidde utfordringa med å fokusere riktig.

Så etter jul blir det nok orden på sysakene.

Da skal jeg bokstavelig få et bedre syn på tilværelsen.

 

 

Etter alt er jeg nå hjemme.

Det er som vanlig enormt godt.

Sjøl om det virkelig ikke ser ut.

Det er dessverre ikke en overdrivelse en gang.

 

De få dagene som er igjen må brukes med flid.

I morgen er dagen full av lege og føtter. Føtter skal bli softe og legen er hjelp til prosessen med å finne fram på denne veien min. Hvordan få mer overskudd.

He, he, så da kan det være bra å kunne gå mykt…

 

Men så – på onsdag blir det full julerulle.

Og om kvelden kommer gjengen min.

Mine fantastiske som har blitt så store.

 

Mor snakka om at til jul, da vi, søskena mine og jeg, var små, ble ALT vaska til jul, til og med votter og skjerf.

 

Slik er det ikke nå, men hyggelig skal vi ha det.

Det skal bli en fin jul sjøl om ikke alt har blitt vaska.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

For en natt, det var godt å våkne og ta fatt på dagen.

 

 

 

 

Jeg har klarert for utbaking av smultringer, så skal et fruktbrød bakes ut og en deig med havergrynskjeks skal kjevles og stekes.

Alle tre deigene har stått over natta.

 

Tror natta viste at jeg har større stress i kroppen enn jeg tror.

For i natt hadde jeg riktig plagsomme drømmer. Sønnen min har en sterk vilje, og i natt ville han så mye som gjorde meg redd, mor mi gikk feil vei og jeg mista henne av synet og under en dørstokk krøp det fram fullt av insekt, noen var veldig store. Noen var mindre og kom i mengder. På arbeidsplassen skjedde mye over hodet mitt som jeg ikke hadde kontroll. Jeg skulle gå opp en trapp som hang ut fra en vegg uten å stå på bakken, da jeg tok tak i den reiv jeg den av.

Og enda var det mer, alt var strev og at jeg ikke strakk til.

 

 

Da er det godt å våkne og vite at det bare var en drøm.

Likevel, jeg er klar over at drømmene sier noe.

 

Utenom at jeg gjerne skulle hatt de neste to dagen hjemme, for det er mye som skulle vært gjort – så gruer jeg meg.

To dager skal ut å kjøre med mor og jeg vet ikke om jeg kommer meg opp til henne.

Tror det skal gå bra i kveld, sjøl om det er kommet et lag med sørpe.

Veien er så bratt at mange ganger om vinteren kommer en seg ikke opp uten firehjulstrekk og det har ikke jeg.

 

Men jeg må bare ta alt etter hvert og hva underbevisstheta mi driver med kan jeg ikke råde over.

Så nå skal jeg gå lystig til verks, kjevle ut deiger i takt med julemusikken.

Fant en julemusikk-kanal på NRK, men kanskje kan det bli mye.

Muligens må jeg finne meg en podkast.

 

Ha en nydelig dag, i dag er det svartsøndag. Fra gammelt var siste søndag før jul en dag en hadde lov til å arbeide i og den ble kalt svartsøndag.

Er det en slik tradisjon der du bor?

 

Bruk dagen til det beste for deg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det nærmer seg. Jeg må nok til å lage meg en plan, ingen vei utenom.

 

 

 

 

Helga er nesten helt min.

Det vi si, jula sin.

Hva rekker jeg å bake, hva må ellers ordnes i…

 

 

Seks dager igjen.

To av de er brukt opp allerede. En skal alt være ferdig.

Lille julaften ønsker jeg å være ferdig.

 

Så må jeg nok pynte hos mor. Kanskje jeg skal ta med meg treet inn til henne i morgen, jeg skal overnatte for på mandag skal hun på sykehuset for å sjekke.

 

Jeg har lesset på med andre gjøremål, blant anna tur til optikker. Regner med at synet mitt har satt seg etter min operasjonen, og jeg kan nok ikke unngå briller.

Kjenner jeg sliter for mye med lesing.

Så da spørs det hvor mye jeg kan utsette mora mi for med denne byturen.

Tenkte å få gjort unna handlinga på vinmonopolet også.

 

 

I går, etter jobb, var jeg innom å hadde første julehandel.

Det vil si, jeg har kjøpt inn kveite og lutefisk.

Jeg utfører.

 

 

 

 

Det har vært for mye denne høsten.

Det er kanskje alltid mye.

For alle.

 

En kan ikke gjøre noe med det som skjer eller muligheter-.

En står igjen med to løsninger, ene er tankene. Men kan en tenke bort slitenhet, blir spørsmålet…

Og så kommer dette med å ta hensyn til seg sjøl, opp.

Litt av en floke dette.

 

Men dette skal opp på agendaen neste år.

Nå er det snart jul.

 

Jentene kommer hjem dagen før lille julaften, sønnen vet jeg ikke når kommer og faren kommer nok på juleaften.

 

 

Det blir bare oss julekvelden.

Første juledag har jeg bedt mor og lillesøster både til julefrokost og middag.

Ingenting er så koselig som en lang julefrokost.

 

Den er viktig.

 

 

Men da kan jeg ikke sitte lengre her, gjøremåla kaller.

 

Hvordan er din lørdag før svartsøndag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ser jeg utsetter. Men går ut fra at behovet er slik at jeg bør det.

 

 

 

For det var meninga at jeg skulle vært på kontoret nå.

I stedet lager jeg meg middag før biblioteket nå snart, det kan jeg ikke skyve på.

I går orka jeg ikke å lage meg middag.

Så det er noe med balansen her jeg må få tak på.

 

Å, jeg ønsker å sende mengder av blomster ut til omverden.

Lyse tanker og lette ord.

Dynke det over blogginnlegga, slik at en blir løfta opp etter å vært inne hos meg.

 

 

Men så er det i stort sett livet mitt jeg skriver om.

 

Og jeg skjønner jeg må gjøre noe, gjøre noe.

Kanskje radikalt.

Jeg må støvsuge hjernens irrganger.

For alt sier meg at jeg har gått meg bort på ville villaveier.

 

Føles nesten som jeg må kaste meg ut fra et fly.

Men fallskjermen vil jeg ha på.

Den må jeg ha på.

 

Jeg må ut, ut av tankemønstra mine.

Jeg skrev det tidligere, for noen få innlegg siden; at jeg må reise meg opp, så riste meg godt, slik at all unødvendighet faller av.

 

Det er en jobb.

 

Prøvde den i sommer, uten å komme noen vei, da falt jeg bare av hele greia.

Arbeidet blir å konkretisere, mål og delmål.

Jeg har en jobb å gjøre.

 

Det har jeg sannelig.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg våkna før vekkerklokka og var trøtt så det holdt. En ny dag var skjenka.

 

 

 

 

 

På grunn av slikt som feiler meg, jobber jeg halv tid.

Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan planlegge dagene mine sjøl.

Om ikke er jeg redd jeg har falt mer ut.

Men uansett, slikt er bare spekulasjoner.

 

Ønsket mitt har vært å kunne arbeide mer, både for at en føler på frustrasjon over dette halv-veies greiene og så klart redusert økonomi.

I tillegg er er denne halve tida mi delt opp i små prosenter, så noe skal jeg arbeide tre timer med og noe annet to og en halv time med, i uka.

Den største stillinga mi er på i underkant av to arbeidsdager i uka. De andre som jobber i samme type stilling, og som jeg sammenligner meg meg, jobber alle fulle stillinger. Så denne sammenligninga faller nokså urettferdig ut, men det blir likevel til at jeg sammenligner. 

Men uansett, optimistisk som jeg er, tror jeg at jeg skal klare mer.

Mye mer.

 

Så i dag var tankene mine i full fart på jobb, for jeg skulle både det og det.

Etter en rask hoderegning fant jeg ut at jeg hadde jobba ca. 14 timer av de ordinære 18 timene og tre kvartera jeg disponert. Og i morgen har tre timer som er det eneste jeg må forholde meg med tid og sted, så det betyr at uka har litt under to timer ubrukt.

I tillegg har jeg nesten 30 timer overtid…jaaa, beklager denne lange innledninga, men å kjøre på jobb for litt over en og en halv times jobbing…

Jeg ble hjemme.

 

Tror det var aller lurest.

Jeg krekte meg opp, etter plana.

Visste jeg hadde noen poster på programmet jeg måtte beseire. Uansett jobb eller ikke jobb;

1. søppelbilen kom for å hente matavfall og restavfall. Restavfallet hadde jeg ikke kasta på mange uker, så det begynte å fylles opp. Så dette måtte jeg få tømt, fire uker til neste gang. I matavfallet, som kastes annen hver uke var det muligens to små poser – men tror kanskje jeg bare hadde kasta en. Men greit likevel å ta med seg begge dunkene ned til veien.

2. hente ved borte i fjøset.

 

Heldigvis hadde nesten all snøen regna bort, så nesten ikke is. Jeg kom meg med de mellom 50 og 100 meteren ned til hovedveien rimelig trygt.

Etterpå tok jeg med meg en trillebår bort til fjøset, en litt lengre vei, men mye flatere.

Fikk buksert vedsekkene opp i trillebåra og holdt på å velte alt ned på den våte bakken.

Men jeg fikk heldigvis trillet tilbake uten uhell.

Etter dette var jeg både svett og uvel, hjertet dundra som en dampveivals.

 

Det var da jeg bestemte meg ordentlig.

Nei, i dag skulle dagen være ytterst rolig og makelig.

 

Dette at jeg kan gjøre slik valg er så klart veldig godt.

Når jeg ingen avtaler har, kan ta slike bestemmelser.

Har vurdert hjemmekontor fram mot jul også. Men det er så begrensende å arbeide på en laptop mot å kunne jobbe på to skjermer.

 

Så slik gikk det til.

Ikke en gang apotek og vinmonopol brydde jeg meg om.

Jeg har en sprøyte igjen og jeg må finne ut om andre kjøper inn det vi skal drikke til middagene i jula.

Men konjakk må jeg få kjøpt, om jeg skal lage goro. Men ikke sikkert det blir.

 

Er det ikke bare få dager igjen da?

 

Men hente inn søppeldunkene burde jeg gjøre.

Jeg tok bilde av julerosa som står i vindfanget, på vei ut.

 

Løfta kameraet, bare for å konstantere at jeg på huske å vaske speilet.

 

 

Det var ikke så mørkt ute som det så ut da jeg var inne. I treet lyste julelysa.

 

 

Oppdaga at månen var kommet opp. Den er nesten full, eller er den full… 

 

 

Det må sjekkes-.

 

 

Det viser seg at det er noen dager igjen.

Faktisk nå til søndag.

Månen facsinerer, måtte ta et nytt bilde av den da jeg var kommet ned til hovedveien.

 

 

Den ser ganske rund ut, syns ikke du også det?

 

Men jeg fikk henta søppeldunkene.

De hadde blåst over ende.

Helt inntil veien lå de.

Så bra jeg fikk dratt de opp igjen.

 

 

Og den lille turen ut gjorde godt.

Fant en flakse som hang igjen i et tre etter tapping av sevje.

Den får være et tegn på at etter jul blir det vår.

 

 

Etter vinter-, den må nok bli ferdig først.

 

 

♥