Men lyset brer seg over himmelen sitter jeg her og har liten tid.
Nå er stress noe en ikke trenger, og det er ingen ting jeg skal før avtale klokka to. Da skal håret få en klipp. Men skal ha noen timer på jobb først.
Tida forter seg avgårde.
Ting skjer.
Skuldrene har ramla litt ned.
Jeg gleder meg til framtida sjøl om jeg ikke vet hvor kontorplassen blir. Det kan virke som om jeg kanskje vil ha den der jeg har, en tid inn i det nye året.
Men det er en prosess og skal pakke sammen femten år.
Bestilte time hos lege for en god tid siden, både for det fysiske og det psykiske.
Nå er vondtene mine mye bedre, men bør sannsynlig sjekke og vise; mitt største organ har noen problem, feberfølelse litt for ofte, mens hjertegaloppen er bedre.
Det psykiske takles bedre enn jeg var redd for, alt som skjer, jeg vil fortsette, kjenner jeg.
Vi lever med slør foran øynene, vi tror vi ser inn i framtida, men vi går gjennom slør inn i framtida, hvert sekund.
Vi tror lett at den følelsen vi går med i nåtid er den vi har.
Nå mener jeg ikke å projisere min følelse på deg som leser, du vet dette helt sikkert mye bedre enn meg.
Men det som er så fantastisk er hvilke muligheter vi har med tankene våre og at vi sjøl i stor grad lager begrensningene.
I går opplevde jeg faktisk at jeg bortimot sang på jobb, fikk kommentar på at jeg kvitra.
For jeg føler en slags beherskelse, vel vitende om at den heller ikke vil være evig. Men jeg nyter den mens følelsen er her.
Nå skal jeg pakke inn to små pakker og ta med på jobb.
Vet dere…? Det er helg. Det er faktisk akkurat det.
Det er fantastisk godt.
Det er godt å være hjemme også.
Og så er det ikke helt godt…
I går pakka jeg en bag. Tok ikke sjansen på å våkne her i dag tidlig bare for å oppdage at vannet ikke var kommet.
Mor syntes det var veldig greit at jeg kom til henne og jeg dusja før jeg dro på jobb i går ettermiddag.
Og jeg dusja før jobb i dag tidlig.
⊗
Så langt kom jeg i går da jeg skulle fortelle om hvordan ståa var.
Om vannet som var borte og andre ting som ikke gikk veien. Slik som å laste opp bilder.
Det var som alt skar seg på alle hold.
Men her er bildene som jeg tenkte å legge ut fra turen opp til brønnen HER.
Skal opp den bakerste bakken og inn i skogen.
Her skal jeg opp, denne bakken er fryktelig bratt syns jeg.
Så er jeg endelig framme ved elva.
Det sildrer litt vann under isen.
Mens jeg styrer med slangen mørkner det.
Og til slutt var mørket for mørkt, for å si det slik.
Nå fikk jeg lasta bildene opp etter en del rigging på mac’en.
For jeg fikk rett og slett ikke til å laste bilder verken slik eller sånn. Så nå har det vært oppdateringer av program…og så, voalá!
Men tilbake til i går kveld.
Hjemme etter et døgn borte.
Overnatting hos mor og så var det møter i Kristiansund.
Spent og bekymra går jeg inn i huset og det første jeg sjekker ut er vannet.
Det er noen dråper i leiligheta nede, men det opphører.
Oppe er det ikke en dråpe.
Bare døde kraner.
Det er rart dette, hvordan ting påvirker hverandre.
Hvordan jeg føler meg…
For å si det mildt føler jeg meg helt elendig. Sjøl om dagen har vært grei, samler det seg nå, alt som ikke er så på stell, alt som ikke fungerer.
Jeg føler meg til de grader mislykka og håpløs, ingen liker meg…,
jeg er rar…,
kanskje er jeg helt på bærtur med alt og helt unormal-.
Jeg orker ikke lage meg middag, orker bare å sitte i en stol og være helt utslått.
Nå må jeg ile tilher med en kommentar, slik at dere ikke føler dere må til å løfte meg på noe vis…, jeg vet jeg trenger søvn og at dette er summen av for mye for meg og min måte å reagere på.
Det er nesten håpløst å virke nok til å få lagt seg. Men til slutt kan jeg breie over meg dyna. Og akkurat da føler jeg meg i h i m m e l e n.
I morges våkner jeg med en tung sky over meg, jeg spekulerer på hva jeg må gjøre for å få bort luftbobler i rørene, regner det er de som stenger vannet.
Samtidig spekulerer jeg på om vannet som står å stanger mot lufta kan fryse.
Med tunge steg går jeg ut på badet.
Skyver kranen opp…
Og da...
Det brummer og bobler…og ut kommer en sprut av brunt vann.
Det bobler i lufta som kommer ut av kranen…jeg setter opp alle kranene.
De bobler og usikre vannstråler støtes ut, før de liksom danser ut, svinger seg gjennom lufta.
DET ER VANN I KRANENE!
Det er nesten så tørke er verdt den euforien som skyller over meg.
Jeg er i stand til alt.
Alt er greit.
At jeg ikke har kontor fra nyåret, pytt, pytt…
At jeg begynner å bli så forbaska voksen, pytt, hva har det å si, jeg er da ung…
Taket tenker jeg ikke på en gang.
Og jeg vil vaske, jeg vil vaske ALT.
Dagen er ny og dagen er god.
Nå har jeg landa litt.
Tatt ned adventssakene fra mørkeloftet.
Jeg vasker klær og har vaska kopper.
– Kommer du innom, sier mor.
– Nei, svarer jeg, ikke i dag.
Ute er det fantastiske himler og jeg skulle gjerne vært over alt, ute, inne, vaska, blogga, vært på julemesse…
En liten tur innom. Egentlig er det ikke tid verken til å skrive, svare eller kommentere.
Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal stå på høyre- eller venstre ben.
Litt kaos rundt meg.
Det er vatn og det er jobb med sine avtaler.
I går ble en flying, først hente mor å få henne til tannlegen. Tilbake til sentrum å få sendt et dokument. Så hjem for å skifte klær, da hadde sola gått ned.
Det betydde at det ville begynne å mørkne snart.
Oppover bakker og inn i skogen.
Er aldri sikker på hvor jeg skal gå, hvor brønnen ligger…
Det var frosne partier og tuer. Akkurat som jeg ikke får løfta beina mine høyt nok opp, så hadde noen snubletrinn.
Jeg fant fram og der så jeg fort det ikke var rart at vi ikke fikk vann. Elva hadde frosset og slangen stakk opp uten tilgang til vannet. Jeg bala, holdt på å falle nedover den isete elva og fikk skikkelig strekk i brystet.
Jeg er ikke laga til slikt lengre.
Bare å få seg ned på en stein er et arbeide, for ikke snakke om å bryte seg opp igjen.
Jeg fikk brutt opp is, stukket slangen ned og prøvde å feste den der nede så godt som mulig. Men så det var lite «sug» i slangen. Ned til brønnen igjen, hold på med dette i flere timer, men mye av slangen var nok fylt av is. Og den er ikke kort, det er noen meter med slange.
Til slutt hadde det blitt så mørkt at jeg måtte komme meg ned. Hadde ikke lyst til å gjøre noe som førte til ulykke.
Nede igjen var jeg bare helt oppbrukt, virkelig. Og kroppen kom seg ikke, den var bare vond. Sovna i stolen temmelig raskt, sjøl om jeg frøs. Orka ikke skifte klær, var helt kaputt.
Senere drog en delegasjon opp, de skifta slange og fikk vannet til å renne opp i brønnen.
Fikk sendt en video av VANN som RANT ned i brønnen, for den var tom.
Vi må oppover å se på dette i helga, får den opprinnelige kranen til å fungere.
Men er det vann hos meg.
NEI!
Ikke oppee, men det renner litt i leiligheten nede. Det er bare varmt, det kalde vannet er også varmt.
Forstår ingen ting.
Tenkte jeg skulle kunne dusje der, men ikke nok trøkk.
Men jeg har trøkk på tida mi, ser jeg må fortsette denne historien om vann – for nå fyker jeg videre inn i framtida.
Også denne dagen skyndte seg forbi, som den prøvde å bli usynlig, som den sa: «jeg eksisterer ikke».
Jeg sto opp i helt kurant tid og var fra starten av dagen på glid.
Jeg trodde på den.
For jeg var i gang med flere ting som jeg nå ikke husker…
Plutselig begynte det å mørkne, slik det gjør om dagen.
Fant ut at jeg skulle henge ut klær på snora, for det er meldt opphald i mange dager.
I kveld er jeg redd for at det oppholdsværet som har vart lenge er grunnen til at det ikke kom vann ut av kranen.
Nå skal det sies det er lenge siden det har skjedd, men kjedelig er det likevel.
Ikke kan jeg legge opp i skogen i morgen tidlig, for da har jeg en transportetappe.
Mor og tannlege.
Jeg tenkte å lage middag til henne samtidig, altså etter tannlegen.
Men det er to ting jeg må få gjort i morgen, det ene er innlevering på jobb som jeg ikke ble ferdig med. Det andre er vannet jeg må sjekke før mørket dekker naturen til igjen.
Følte ikke dette med vannet var nødvendig nå.
Det er det vel aldri.
Men fra morgenen var jeg ved godt mot, fikk tatt masse telefoner, nå husker jeg det, både om føtter, hår, hjemmetjenesten og levert inn en extrakupong.
Men vant jeg…nei, det gjorde jeg overhodet ikke.
Da jeg skulle følge med på tv’n fikk jeg feilmelding på den også, den virka ikke.
Akk, ja…
Dette livet…var det som en pust i sivet noen sa det var…
Tror jeg bare legger meg, vel vitende om en vannløs morgen i vente.
Og så spekulerer jeg på om dagen gikk stille eller om den var mer bråkete…
Så er det helg og jeg er kommet hjem. Og så er helga over. Atter en gang.
I dag og i går har temperaturen vist de blå talla.
Både minus en og minus to, og det kjentes.
På fredag var jeg framom verkstedet, fikk på vinterhjula.
De holder heldigvis en sesong til.
Sommerdekka er klar til å skiftes ut til våren, fikk jeg beskjed om.
Alle fire.
Det ble også orden på lysa, kjempedyre – sannsynlig er de gullforgylt.
Men kjempegodt med lys i mørket. Og dekk som passer minusføre.
I gårkveld var det uansett partier med glatte tendenser.
Etter dekkskiftet var tanken å ta helg, men den gang ei. Måtte ned på kontoret å avslutte et par ting.
Hadde lovet mor besøk etterpå.
Bestemmer meg på tur dit for å overnatte. For jeg hadde fått beskjed om at Air Fry’en var klar til henting – meeeen den lå på en butikk utenfor min radius.
Spurte mor om hun ville være med på kjøreturen neste dag. Og hun syntes så klart at det ville hun absolutt. Dermed fikk vi en pratekveld, klokka var faktisk passert midnatt godt og vel da lysa ble slukka.
Vi våkna til en vakker dag. Men det var noe spesiell aktivitet nede på sjøen.
Først trodde vi redningsskøyta hadde overnatta, men så la den seg ut på sjøen og styra med propellene, en mye mindre spesiell båt kjører helt opp i landet på andre sida og dreiv på med ett eller annet. Samtidig kom også et helikopter, det passerte ganske høyt oppe på himmelen.
Vi trodde det må ha skjedd noe, men fant ingenting på nett.
Etter hvert roet aktivitetene seg og det ble stille igjen.
Så sannsynlig måtte det være en øvelse.
Heldigvis.
Ekkelt når du tror noe har skjedd.
Vi la etter hvert på tur ut i den vakre dagen. Og mor syntes det var så godt å se all naturen som passerte bilvinduene.
Jeg fikk henta pakken, den var STOR.
Vi kjørte videre inn til Kyrksæterøra, gjorde noen ærend. Etterpå ble det lunsj på Kafe Koselig.
Uansett var mørket på tur på tur tilbake. Kjørte mor hjem før jeg returnerte.
Det ble nok senere enn jeg hadde tenkt.
Endelig hjemme…
Hjem, kjære hjem og stolen til å sovne i.
Jeg la meg før midnatt og sov en natt med mange drømmer om både døde og levende.
Vil nok ikke påstå at dagen i dag er til å skryte av.
Men jeg fikk inn litt ved, henta søppeldunkene som hadde stått nede ved veien og lagt bildekka på plass.
Ellers har jeg nesten ikke orka å lese bruksanvisninga til Airfry’en, den var på engelsk. Tror faktisk den skal få navnet Ary -.
Hvordan er du om morgenen? Noen våkner med et smell og andre trenger å akklimatisere seg til en ny dag.
Sjøl kan jeg nok være begge deler. De fleste morgenene er jeg sedat og trenger tid.
I dag våkner jeg til en skikkelig boost.
Jeg er av dem som bruker mobilen som vekkerklokke, så den blir lagt på nattbordet om kvelden. Nå bruker jeg nesten alltid å våkne før den ringer.
Torsdager setter jeg den sjeldent på, men i dag er det satt opp et møte klokka 11, vurderte om jeg skulle droppe det – men fant ut at jeg burde ha det med.
Derfor klokke i dag, men ikke før halv ni.
Nå var jeg oppe klokka 7, så har hatt en lang og fin morgen.
Mobilen blir med meg ut når jeg forlater soverommet etter strekking på armer og en ny strekkøvelse for nakken.
Da ser jeg det, et prisvarsel.
Jeg har fått mange prisvarsler siden i sommer, da jeg ble spurt hva jeg ønsket meg i fødselsgave. Jeg hadde kommet over og lest en del om Airfryer, og sa at jeg ønsket penger for å kunne kjøpe det.
Den jeg ønsket meg hadde vært solgt til forskjellig pris gjennom siste året og jeg bestemte meg for at jeg ville ikke kjøpe før den var nede under et beløp. Etter det har det jeg fått prisvarslinger, men de har hele tiden vært langt over det jeg var villig til å betale.
Men i dag…i dag kom endelig en pris jeg aksepterte. Så før jeg var ute av badet hadde jeg bestilt.
Nå kan jeg bare vente og glede meg til å teste den ut.
Etter som jeg har lest meg fram til er maten både mer næringsrik, mer smakfull og mindre fett i etter tilbereding.
Så denne morgenen ble en morgen med smell og tilstedeværelse.
Ute våkner dagen og himmelen er så ren og klar.
Jeg vurderer om jeg skal legge inn dekka i bilen før jeg drar på møtet snart.
Det er mørkt når jeg kommer hjem etter biblioteket i kveld og i morgen er det et møte i teams allerede klokka 9, etter det skal jeg ha et lite møte til og så dekkskift klokka 12.
Ble litt for mye den uka her, ser jeg bikker en del overtidstimer, men må passe på at jeg får tatt de ut også før året er over.
I går var jeg på hjul allerede klokka 7 om morgenen, kjørte meg bak en bred bil som sjeldent kom seg opp i 80 kilometer og som ikke tenkte på at køen som danna seg bak kanskje skulle med ferga.
Traileren bak den brede bilen blinka meg forbi, slik at jeg skulle ha bedre mulighet til å komme forbi den treige lastebilen. Noe som viste seg ikke var enkelt på smale, svingete veier med en del møtetrafikk.
Den svinga heldigvis av og jeg rakk ferga. Jeg så traileren også rakk den som den siste som kjørte ombord, jeg vurderte om jeg skulle gå bort å takke fordi at den slapp meg forbi. Men lot det være, hadde takka med lysa etter og ha kjørte forbi den.
Jeg blir så glad når trafikkanter viser hensyn til hverandre, i motsetning til han som ikke kom seg opp i fart med sin brede bil og i tillegg holdt seg midtveis på veien og ikke hadde i tanker, sannsynlig for, at kanskje folk skulle nå en ferge.
Jeg kjørte framom mor på tur hjem i kveldinga.
Hun syns ikke hun får besøk, og jeg var nesten aldri der -.
Så jeg sa at det stemte ikke, jeg hadde vært der på mandag, lillesøsteren min på tirsdag, jeg i var der nå (i går) og kom innom på fredag og lillesøsteren ville komme innom i dag.
Og jeg sa også at om hun greidde å se på og glede seg over at folk var der var bedre for henne, enn at hun så på den tida hun var aleine.
Heldigvis spurte hun etter en aktivitet som er for eldre i går og det var jeg glad for. For det har hun ikke tidligere vært interessert i.
Mor er en sosial skapning og tomrommet etter far er ikke så lett å dekke.
Jeg kjente jeg var sliten da jeg kjørte hjem i mørket.
Det er godt å komme hjem etter en lang dag som hadde krevd sitt. Stoppa ved postkassen og i den lå en stor konvolutt.
Og jeg skjønte.
Det var bladet jeg bestilte fra Natheless, Randi Lind, som lå der.
Så det siste jeg gjorde før søvnen tok meg var å bla igjennom det.
Tenkte på alt arbeidet hun legger ned i bladet, skrivinga, oppskriftene og ikke minst tegningene.
Skal bruke stunder i førjulstida til å kose meg med bladet.
Nå ser jeg at jeg må til å virke om jeg ska få hjula inn i bilen, kanskje trille opp søppeldunkene fra gårsdagens tømming og ete en liten frokost.
Alltid noe som kan gjøres.
Ønsker deg en fullstendig fin og fantastisk torsdag.
Så er uka i gang. Jeg føler meg litt skrapa, men står på beina.
Tilsynelatende litt småsutrete.
Men tror ikke jeg egentlig er det.
Bare følelsen av at en gaffel har skrapa i sjela mi. Det kommer både av slitenhet og nok hele situasjonen.
Bestemte meg for at hver dag skal jeg ta med meg noe å kaste fra kontoret. I dag gikk en pappkasse og to gamle kataloger.
Akkurat dette føles befriende.
Å kaste-.
Folk kommenterer at kontoret mitt er rotete.
Og det stemmer helt på en prikk.
Jeg bryr meg ikke om å si noe om alle oppgavene og den minimale tida jeg har hatt til å utføre dem.
For så klart har det gått bedre om jeg ikke var så sliten i mange av åra.
Nå har jeg fire uker i hovedsak, for å få pakket sammen.
Og det må gå.
Jeg måtte ta noen grundige utpust i bilen, etterpå.
Med lyd.
På onsdag er det møte, den ene veien tar 2,5 time å kjøre.
Jeg må ut av huset klokka sju om morgenen, og det er det mange som må. Men skal jeg ha mine to timer må jeg opp klokka fem, det blir i tidligste laget å stå opp.
Heldigvis blir det antakelig ikke noe av møtet på fredag, så da bestilte jeg hjulskift.
Begynner vel også å bli på tide.
La også inn skifte av en lyspære og en titt på der bilen fikk en ripe.
Håper hjula holder en sesong til.
Etter jobb dro jeg inn til mor, hadde med meg eplekaka jeg laga på lørdag. Mor snakka som en foss, godt å ha noen å snakke med for henne.
Jeg fikk ordna med noen regninger og vi snakka om jula.
Ny dag og jeg vil lette litt på sløret. HER skrev jeg blant anna at jeg skulle skrive mer om det siden.
Jeg har skrevet noen ganger om at jeg skal fortelle mer senere…nå forteller jeg.
Jeg har en liten stilling som avdelingsleder på et lokalmuseum. Da jeg starta i den var jeg ansatt i regionmuseet, men så var det en direktør som mente det ville være bedre at jeg hadde alle stillingene mine i kommunen på grunn av at jeg var den eneste med liten stilling. Men at jeg skulle fortsette å være med på møter, tilstellninger og alt slik som min lille stilling tillot.
I museet hadde jeg den største prosenten av stillingene, hele 35%.
Avisinnlegg fra 2020 om ett av arrangementa
Ett av husa, tre til sammen pluss et servicebygg
Konsolideringa som ble gjennomført på Nordmøre tidlig på totusentallet var ikke fylke og stat særlig fornøyd med resultatet av. Så for snart to år siden begynte en prosess, der eiere, ansatte og kommuner ble tatt med på en re-konsoldering. Det har vært intervju, møter og samlinger. Med mye usikkerhet og spenning hvor dette førte.
For min sin del betyr dette at jeg vil skifte arbeidsgiver og at hele stillinga mi sannsynlig blir i regionsmuseet. Det var lenge snakk om at jeg skulle fortsette å ha kontor der jeg har hatt det i drøye tretten år. Der jeg har samling av etterlatenskap av å ha jobba i masse små stillingsbrøker; kulturminner, ungdomsklubb, kulturelle spaserstokk, sekretær, ansvar for ungdomsråd, kulturskole i flere fag…husker nok ikke alt, men i senere år har jeg også jobba noen timer i bibliotek.
Snakk om å være potet.
Jeg har i perioder vært en skikkelig utbrent potet.
Men nå ser det ut at jeg altså skal jobbe hele stillinga mi med en ting, ett fagområde.
Jeg vet bare ikke hvor jeg skal holde til.
Og kontoret må tømmes på noen uker.
Alt jeg har jobbet etter blir annerledes.
Det er spennende, men samtidig er jeg usikker om jeg er «sulten» nok.
I dag har jeg fri, jeg skal om litt, når vaskemaskina er ferdig, ta på meg støvlene å gå en lang tur opp i skogen.
Jeg trenger å tømme hodet, ikke tenke på hvordan alt er.
Og så er det liksom så mye hele tida at jeg mista drømmene, jeg har alltid vært en drømmer.
Her om kvelden bestemte jeg meg å ta fram drømmer igjen, så jeg kommanderte meg til å tvangsdrømme.
Det skal jeg fortelle om en annen dag.
Hvilken drøm jeg bestemte meg for å drømme om.
Håper du har en rolig, avbalansert og vakker dag foran deg.
Nå er vi slik nesten midt i november. Det er lørdagskveld og i kveld tror jeg at det blir tv.
Dette skrev jeg i går, altså så langt kom jeg på et innlegg. Jeg mister konsentrasjonen mens jeg skriver.
I dag er det søndag.
Det er som jeg sklir gjennom tilværelsen.
I morgen er det tilbake. Uka med ferie er over.
Tror jeg håper på en plutselig oppvåkning, der hodet og kropp fungerer toppers.
I går kom jeg meg ut en liten tur.
Etter det ble mørkt.
Gikk bortover veien med refleksvest og lys. Kommer en bil imot. Ser han kjører så langt ut på sida at hjula er over hvitstripa. Bilen kjører veldig sakte og det er tydelig at han ikke ser meg, sannsynlig på grunn av møtende biler.
Alt gikk bra, regner med at bilføreren fikk et støkk da han skjønte at noen var på veien rett foran, det vi si, jeg hadde kommet meg ned i grøfta.
Tror mørkekjøring var noe denne mannen burde holde seg unna.
Det er mørkt om kvelden.
Fulgte sønnen ned til bussen fredagskvelden, han hadde tenkt å være lengre, men yngste og kjæresten skulle ha innflyttingsfest og han syntes han måtte dra dit. HER skrev jeg om at de hadde fått seg leilighet.
– Det er nesten trist å dra, sa han.
Og det er bedre enn om han hadde vært lei av å være her.
Vi hadde det fint.
Nå ligger framtida foran, som den alltid gjør.
Jeg har en intensjon om å leve mest mulig i nå-tid.
Men det er en del som må på plass innen rimelig kort tid. Jeg har en ferieuke til i uke 50.
Det er fire uker igjen til det.
På denne tida skal jeg ikke jobbe over tida jeg har til rådighet, som er på atten timer og tre kvarter, slik cirka i uka.
Der flere dager går bort i møter, det vil si møter med reisevei.
Samtidig skal jeg rydde kontoret mitt etter tretten år.
Gå igjennom ALT!
Og i tillegg vet jeg ikke hvor jeg er når året igjen bli nytt…
Jeg kjenner jeg spacer ut når temaet presser på. Fingrene visner og hodet slår seg av.
Jeg orker liksom ikke ta inn mer.
Eller produsere, slik som å blogge.
Eller planlegge…
Slik som jula.
Vet ikke hva jeg vil med jula i år.
Jeg er på en måte i et ingenmannsland. Og de neste ukene MÅ jeg bare fungere.
Snakka med mellomste i går, om å gjøre slikt en vil. Det er bare det at jeg vet ikke hva det er for meg lengre…
Akkurat det forskrekker meg.
Tror likevel jeg forstår.
Nå skal jeg finne fram…tror det må bli støvlene.
En tur i skogen er på sin plass.
Tankene skal ligge igjen hjemme.
For en eller annen løsning vil det bli, jeg vet den bare ikke ennå-.
Da er ferien på full fart gjennom dagene. Det er bare så alt for lett å fylle dagen til bredden av gjøremål.
To dager brukt opp.
Av ferien.
Det var så lett å si «ja» når det er ferie skjønner jeg, så to dager gikk bare uten tur eller tegning.
Mandag var det likevel godt å våkne til roen jeg følte.
Yngste og kjæresten ville overnatte hos mor, så de kom så vidt framom på tur tilbake til Trondheim. Jeg hadde strikka kluter som de skulle få med tilbake og rester av middagen.
– De er så trivelige, syns moren min.
Og de er fine, lyttende og reflekterte unge mennesker.
Jeg vinka fra verandaen da de kjørte videre til byen med noen lange tuuut.
Etter en stund fikk jeg telefon fra yngste, posen med mat og de strikka klutene sto igjen.
Jeg skulle på et møte om kvelden, trodde jeg.
Fant ut at jeg måtte se på tilsendte dokument.
Da oppdaga jeg at møtet var like etter arbeidstid og at jeg bare hadde en halv time til jeg måtte dra.
Så det var bare å kaste seg rundt.
Det er en nokså stor sak.
Inne i fjellet er det opparbeidet et fellesbeite, et ganske stort ett. Veien innover er over 12 kilometer. Er litt usikker på når dette starta, men at det er over 40 år er det nok sikkert. Veistandaren begynner å bli dårlig og må utbedres etter dagens krav og hvilken klasse man skal legge seg på.
En omfattende sak, så på mandag var beitelag, kommunen, grunneiere, regnskapsfører osv. invitert, det skulle legges fram forslag.
Jeg er en av grunneierne.
Møtet varte i timer, for det var mye informasjon og mange spørsmål.
Det var mørkt da jeg kom hjem.
Sønnen har fri, så han blir her en stund.
Vi fikk spist middag og begynte å se en dramakomedie som heter “After Life”, vi både lo og gråt.
Vil absolutt anbefale serien.
Den går på Netflix.
Neste dag, altså i går, skulle mor til tannlegen halv elleve. Måtte kjøre hjemmefra halv ti for å hente henne og kjøre tilbake til sentrum.
Før dette hadde jeg en avtale med han som skal brøyte til vinteren. Han kom noen minutter for tidlig, da hadde jeg nettopp dusja. Fikk vrengt på meg noen klær, og kommet meg ut.
Han ville gå igjennom hvor det var greit å sette opp brøytestikker.
Da jeg kom inn igjen hadde noen ringt, så ringte tilbake – men fikk tilbake melding som en får når disse falske oppringningene. Søkte likevel opp og konstanterer at dette handla om jobb.
På tur til mor blir jeg oppringt igjen og en samtale om tak på ett av museumsbygga og han som ringer kan komme på befaring dagen etter.
Etterpå er jeg fornøyd med meg sjøl, jeg spurte om vi kunne ta det uken etter. Jeg har da ferie.
Får henta mor, som ikke vet hvor hun har satt staven sin. Finner den og er i god tid hos tannlegen. Jeg får tilbud om å bli med inn og skjønte etterpå at jeg nok bør det, hun er usikker på husken sin.
Hadde avtalt kaffe hos lillesøster etterpå, men først innom klesbutikk der de også har sko og mor fikk kjøpt seg enklere vintersko.
Vi kjøper med oss kaffemat og jeg er innom biblioteket og fikk hentet noe jeg hadde bestilt.
Fint og se at lillesøster hadde så fine grønne planter nå, er et tegn på at hun har glede av å stelle dem. Vi snakka om at hun er også nå uten dyr, ikke mange dagene siden katten hennes for. En veldig fin katt. Vi har det begge slik at vi ikke ønsker nye husdyr nå.
På tur opp til mor etterpå fikk jeg henta posten, jeg har ansvaret for hennes regninger.
Fikk ringt kommunen for hun hadde fått faktura på en eiendom hun ikke har. Far hadde en part i et naust, så mor står som eier på den. Nå er den parten solgt, men om det er tinglyst er jeg usikker på, så får høre med søster og svoger om det, det var de som kjøpte. Skjønte at de som egentlig er brukere i dag ikke er registret, for eiendommen sto på fire damer nå, alle i slutten av åttiåra og passert nitti. De driver lite med båt.
Fikk ringt ett av søskenbarna og får en lang utgreiing hvor vanskelig det var å finne rett form juridisk på samordninga. Nå er ikke jeg så opptatt av dette, men fikk tatt bilde av fakturaen og sendt den til kasserer… så får vi se ved neste korsvei om dette er blitt ordna opp i. Om ikke får nok mor faktura på nytt, så da får jeg bare håpe jeg husker hvordan dette var og sette press på at det blir ordnet opp i. Det er så mye forskjellig som skal huskes at det er ikke plass til alt.
Men tar ikke sorgene på forskudd.
Alt dette tok så klart tid, mor hadde varmet noe mat hun ville jeg skulle spise. Så da jeg var på tur hjem hadde det begynt å mørkne.
Var nok en tur innom butikken igjen.
Siste biten av kjøreturen hjem gikk jeg av skaftet.
Det var den fulleste fullmånen som steig opp over ås- og fjellkammene.
Først stoppa jeg på veien, men ved kirka parkerte jeg.
Jeg fossa hit og dit for å ta bilder.
Jeg var nesten i en rus.
Det var så vakkert.
Endelig var jeg hjemme hos meg sjøl, tenkte å foreslå tur under den store månen. Men da hadde den vasa seg opp i et skylag og ble borte.
Sønnen kom ned for å hjelpe meg med vanndunker og poser.
Etter middag og en nye episoder av “Last Life” begynte øynene å skli igjen. Det var kul umulig å holde de opne.
Da klokka nærma seg 23 hadde jeg vært borte i søvnen mange ganger, endelig fikk jeg stavra meg på føttene og funnet badet.
Jeg sovna temmelig fort og har sove i ni timer i ett strekk.
Dagen i dag er friii, men det er mye jeg ønsker å gjøre… alt fra tur, fisking, maling, rydding… ja og enda mer -.
Det er en fare for dagen har gått før jeg har bestemt meg.
Egentlig skulle alle feriedagene være slik som dagen her.
Ingen planer.
Men i morgon er det ny tørn, da skal jeg hente to og kjøre dem… så i ren kjøring i morgen vil det utgjøre ikke så langt unna tre timer.
