Mat og mil er fordøyd. Kvelden har inntatt stolen og jeg er mer enn fornøyd.

 

 

 

Muligens ble dagen for krevende.

Men begynner å føle på mer behag.

 

 

I dag våkna jeg til en dag der programmet var lagt.

På tur for å hente folk kjører jeg meg fast i ett eller annet som skjer…

Det står en bil foran meg i feltet. I motsatt felt står det ett eller annet stort som jeg ikke skjønner hva er, men noe av det er en gravemaskin.

Den driver og løfter høyballer opp i noe som kan minne om et lasteplan, men det er ingen vanlig lasteplan.

Hvor lenge skal de holde på, ser det ligger mange høyballer på marka fortsatt…

Det kommer en bil smettende forbi fra motsatte lei.

Er bilen foran kanskje parkert?

Jeg kjører fram og forbi den, det går kanskje an å passere…

Observerer at det sittet noen i bilen jeg kjørte delvis forbi, altså ikke parkert.

Vurderer om jeg skal rygge bak den igjen, men ser en ny bil har stilt seg i kø bak, der jeg sto.

Blir enig med meg sjøl om at det må gå å passere.

Kjører fram og det gikk nesten bra.

Men det kommer en liten hvinende lyd, jeg skraper bort i autovernet, får retta opp og kommer meg forbi.

Det ble en skrape.

 

Dette førte til forsinkelse, men da jeg skulle si i fra, var nettet nede over store deler der jeg trilla avgårde.

Men – jeg fikk plukka opp først søskenbarnet mitt som skulle til optikker, etterpå mor som skulle stramme brillene.

Heldigvis var den store doningen borte på returen, kjørte oppom for å hente eldstemann.

Så gikk ferden videre og vi rakk fint fram til den avtalte tid.

 

Mor fikk stramma brillene, søskenbarnet fikk tatt undersøkelsen og vi andre kjørte oss en tur mens vi venta på at den skulle bli ferdig.

 

For plana var klar, vi skulle vei å spise etterpå.

Vi skulle spise ball.

Potetball.

Og vi gledde oss.

For dette er godt.

Med pinnekjøtt, pølse, bacon, kålrabistappe og duppe til ballen.

Hver torsdag er det buffe med ball.

Så vi kan spise og spise.

 

Men det skuffende er at en blir mett for fort, en porsjon er mer en nok.

Så med kaffe og dessert etterpå er det lokk på matinntak for timer.

Både mor og søskenbarn ville spandere  på meg, fordi jeg kjørte…

Vi hadde en fin stund.

En veldig fin stund.

Før turen gikk tilbake.

 

 

Mor sa flere ganger etter hun kom hjem, at dette hadde vært en storveies dag.

Hun ville at vi skulle drikke kaffe før vi kjørte hjem.

Det var nok lurt, for på dette tidspunktet sovna jeg med åpne øyner.

For en blir sliten av å være en hjelpende ånd.

 

 

På turen hjem kom hodepinen krypende.

Hjemme dundra den rundt i hodet mitt.

Det gjør meg nesten bort i mot forskrekka denne tåleevnen min.

Men akkurat nå er det bedre.

Jeg har drukket masse vann og tatt en liten smertestillende.

 

 

Det er torsdagskveld.

I morgen er det ikke noe på programmet.

Ferien er snart over, så nå må jeg være kjempeflink de siste dagene og få til litt sanking av energi. 

 

 

 

♥