Novelle

 

 

Hun strakk seg på tærne. Det lå en koffert oppå skapet. Den skulle ned.

 

 

 

Det stakk i magen av strekket, så hun måtte sette seg på senga.

Det blomstrete sengetøyet med den grå bunnen kjentes uvirkelig.

Hun skulle vel ha skiftet.

Nei, akkurat det skulle hun ikke.

Hun så ut av vinduet, den kjente utsikten.

Denne utsikten hadde hun sett i så mange år.

 

Hun strøk over sengetøyet, det var i flanell.

Slitt flanell, en stund siden settet ble kjøpt.

Så hun reiste seg forsiktig opp, strekket hadde gitt seg.

Hun hentet en liten gardintrapp.

 

Kofferten ble vippet ned.

Deres koffert.

Det var hennes ting som skulle ned i den.

 

Følelsen var nummen da hun begynte å legge i klær.

Det var egentlig ingen hast.

Helga var lang. Hun hadde hele helga til rådighet.

Det plinga i mobilen.

Eldste datter hadde hatt eksamen, det hadde gått bra, det var godt.

 

For tyve år siden ble hun født, søt som sukker.

Ikke trykket sammen, det hadde vært keisersnitt.

Og tida etter, hun og Håkon, så lykkelige.

For så vidt hadde åra vært snille, samlivet hadde vært bra.

De samarbeidet godt.

 

Fra hennes side hadde det ikke vært den stor kjærligheta, men det hadde vokst seg til en god og varm kjærlighet etter som åra gikk.

Han var uten svik.

 

Trodde hun-.

 

 

Den korte meldingen hadde lyst mot henne fra mobilen hans, som et støt, fulgt av en intens smerte.

 

“Jeg gleder meg til å kjenne varmen din igjen. M”.

 

Det sto et hjerte bak.

 

 

– Du må ha en god helg, hadde Håkon sagt da han gikk ut døra.

 

Sekken var pakket, han skulle på fjellet med gutta.

Eller gutta, de hadde vel blitt voksne menn.

Godt voksne menn.

De hadde brukt å ta den turen på fjellet vår og høst.

Noen ganger hadde konene også prøvd det samme, gjort noe sammen.

Men kjemien var ikke like godt mellom alle, det var ‘gutta’ som kjente hverandre.

De hadde kjent hverandre fra de var barn, nesten alle hadde det.

 

Hun la buksene ned i kofferten.

Ville ikke være her når han kom tilbake.

Og hun skjønte ikke, for hun hadde snakka med Turid, mennene skulle på tur.

Var det damer med?

Visste de andre mennene at Håkon hadde et forhold.

Hun var såra, sint og uforstående til det hun hadde fått forståelse av.

Valgte ikke å kommentere meldinga med ett ord, hun hadde vært helt nummen, hadde ikke ord.

Samtidig hadde hodet holdt på å sprenges av alle spørsmåla.

 

 

Endelig var kofferten pakka, hun fikk lokket igjen.

I speilet så hun en voksen dame, ikke stygg, helt grei figur.

 

Hvem var hun?

 

 

 

Søsteren tok imot henne.

Hun virka rasjonell, men også vennlig.

Men hun virka ikke overraska, bare denne vennligheten og roen.

Mannen hennes hørte med i samme kameratgjeng. Han var også med på fjelltur.

 

– Vet du om det var med damer, spurte hun søsteren.

 

Hun svarte benektende.

Det var ikke sikkert hun visste hun heller.

 

To tanker sloss om plassen, skulle hun bare la han gå eller skulle hun kjempe for han.

Utmanøvrere den andre.

 

 

 

På søndagskvelden, før gjengen var venta ned til byen, fikk hun og søsteren en prat.

Hun fikk fortalt hvordan hun opplevde dette, sjokket og sorga.

Tankene om å gå eller kjempe.

 

Hun hadde sett for seg alderdommen deres sammen.

Livet de skulle ha sammen etter barna var flytta ut.

Så klart hadde lidenskapen forsvunnet, men hun savna ikke sexen slik enormt.

Mye hadde vært bra i ekteskapet, men sex var vel ikke det som fungerte best, måtte hun innrømme.

Det var likevel så mange andre ting som hadde veiet opp.

 

 

Søsteren så på henne.

Virka som hun tok seg på tak, litt ubestemmelig på hva hun skulle si.

Til slutt kommer orden, litt stotrete.

 

– Håkon er en veldig… fin fyr, et veldig fint menneske, sa hun. Jeg har kjent han fra jeg møtte Olav, altså før dere ble sammen, da var jeg ofte sammen med guttegjengen. Vi hadde det morsomt, vi festa, vi dro på turer. Etter hvert som de fikk seg… kjærester ble de også en del av gjengen. Ja, du sjøl kom også etter hvert inn. Men Håkon var litt… annerledes, guttene godtok den annerledesheten. Det var ikke noe problem.

 

– Hvordan var han annerledes, ja jeg vet han var følsom, ærlig og hadde mer finfølelse enn mange menn, men hva mener du?

 

 

Hun ser på søsteren sin med vidåpne øyner.

 

 

– Den kampen du spekulerer på å ta er du nok dømt til å tape, sa søsteren med alvorlig stemme.

 

 

Så sier hun at hun har ventet dette en stund, egentlig.

At dette kom til å skje.

Men det hadde på et merkelig vis fungerte slik det ble, slik det var.

 

 

– Martin flytta vel hit før du kom inn i gjengen… Håkon og Martin fant tonen umiddelbart, men de andre gutta likte også Martin. Han passa inn. En liten stund etter kom du inn i bildet.

 

 

Ja, hun husket det. Husker hun også ble veldig glad i Martin, kameratskapet mellom Håkon og Martin.

 

 

– Vi var nok lenge usikker.

 

 

– Usikker på hva, spurde hun søsteren.

 

– Jo, hva det egentlig var mellom deg og Håkon. Vi forsto etter hvert dere hadde funnet fram til hverandre og at dere hadde det bra.

 

 

De hadde det, de hadde hatt det.

 

 

– Men etter hvert, etter dere hadde vært gift i noen år, lot det seg ikke skjules.

 

 

Hun så på søsteren med vilt oppsperra øyne, hva var det søsteren visste, hadde hun en hemmelighet som hun ikke hadde delt med henne. En hemmelighet som angikk henne…

 

 

– Etter hvert innleda Martin og Håkon et forhold til hverandre, høst og vår, en helg, var de fortapt i hverandre. Gutta tok til slutt en prat med dem, fortalte Olav, om hvordan de kunne-, hvordan Håkon kunne gjøre dette mot deg. Det hadde vært en lang og omfattende prat. Men det hadde endt med at dette gjaldt bare de to helgene i året og de hadde lovet å holde tett.

 

 

 

Etter samtalen med søsteren var hun helt tappa. En ny virkelighet hadde dukka opp. Håkon hadde bedt om at de ikke måtte fortelle, han ville ha familien sin hadde han sagt, bo sammen med barna, han var glad i henne og ikke minst barna.

Men de to helgene i året kunne han ikke miste.

De to helgene med Martin.

Ellers i året hadde de ikke kontakt på denne måten.

Måtte han velge var var valget klart.

 

 

 

Etter helga reiste hun tilbake, hun hadde en samtale hun måtte ta.

Hun kjente hun fortsatt var glad i Håkon, men nå var det på tide han fikk friheta til å ta valget. Barna var flytta ut og hun ville nok greie å beholde vennskapet. 

Hun visste hun ingenting hadde å kjempe med.

Tiden sammen var over.

Det rare var at hun aksepterte, at det var slik.

 

 

Det var tirsdag og hun låste seg inn i leiligheta.

Håkon så opp på henne da hun kom inn, hun så på han og han på henne og begge forsto.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Radioen står på, så kommer den…

 

 

 

 

Sommerens lyder helt tilbake til barndommen, lyden av Reiseradioen.

Og en godt planta sommerfølelse stiger fram.

Helt tilbake til sommer i barndommen.

Mange år med den kjenningsmelodien.

 

 

En kommentar over temaet for noen år siden.

 

Heldigvis er ikke sommern over ennå.

 

 

 

Sola skinner.

 

 

Jeg kom sent hjem i går.

Etter forbehandling av to sett føtter, møte over nett og kjøring for å henge opp plakater, innom museet for et overblikk.

Tok mor med på turen og hun satte pris på å se noe annet.

 

 

Det regna, regna hele dagen.

 

 

Etterpå, etter middag sammen med mor og sovne i stolen, snakka vi.

Snakka om slikt som betyr, om ikke være et offer, men ta ansvar for seg sjøl.

I hodet.

Hva man tenker-.

 

 

 

Hjemme var veien oppkjørt av traktor.

Plasseringer av høyballer.

Traktorføreren hoppa ut da jeg kom, for å høre om han kunne få plassere høyballer på en stripe til. Jeg sa ja.

Så ble det snakk om huset, om forfallet, om selging, om ansvaret med en slik eiendom.

Sannsynlig er jeg et bygdarykte-.

Orker ikke la det få plass, for jeg vet grunnen.

Jeg føler huset, eiendommen og jeg er i en symbiose, vi er like slitt og forfallen.

Men følelsen er ikke direkte god.

 

 

Om ikke anna så sover jeg godt.

Snart skal jeg ut, kjøre inn til sentrum, planlegging, utskrifter, mekke en plakat til, sette opp innkjøp, få skrevet et referat…og så håper jeg dagen blir kort, at jeg får jobba fort.

Regna etter at jeg bør ikke jobbe mer enn tre timer i dag, jeg har allerede nok overtid.

 

 

Og så er det sommer, må fokusere på det, ikke alt det andre som veier tungt.

Fra Reiseradioen plapres det lett…

 

 

Ha en riktig nydelig onsdag.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

En mandag som ble helt annerledes enn søndagen. Der sola skein i går, regna det i dag.

 

 

 

 

 

I går ettermiddag kom noen truende skyer. Tenkte det ble torden, føltes slik i lufta.

 

Men hørte ikke eller så noe til det.

Temperaturen var så god som en bare kan drømme om.

Nesten for varmt.

Det hadde dura traktorer over jordene og rulla gresset inn i plast.

 

I dag var det overskya, skyer ned over fjellet.

Jeg ble forsinka med å komme meg ut av huset, hadde en samtale jeg valgte å prioritere.

Og så øka jeg repetisjonene med de Tibetanske ritene.

Gikk opp til fem. Det gikk helt greit.

Skal til slutt være 21 repetisjoner

 

 

Jeg kom til lunsj.

Koselig å se gjengen.

 

Det viser seg at det jeg svarte ja til i går, blir mer omfattende enn hva jeg ble forelagt.

Jeg sitter plutselig med hele arrangementet, med for få mikrofoner og aleine med hele opplegget, lyset, lyden…

Orker bare ikke å bekymre meg for det nå.

Jeg får gjennomgang, så det tenker jeg bare må gå.

 

 

Arrangementene til helga fikk jeg laget ferdig plakatene til .

 

 

 

 

Jeg har ansvaret på søndag.

Da er det en konsert.

 

 

 

 

 

Forhåpentligvis får jeg med meg ungdommer.

Om ikke får jeg problemer i og med at jeg har vanskeligheter med å være flere steder på på en gang.

 

Heldigvis orker jeg ikke å stresse, alt må gå.

 

 

Fikk forresten epikrisen fra St. Olav i dag.

Blant anna sto det at jeg hadde for lite D-vitamin.

Sikkert derfor jeg ikke orker å stresse meg opp, har ikke energi til det.

He, he, dette var altså humor…

 

 

Jeg kom meg hjem etter jobb, hadde restmat fra i går.

Vurderte om jeg skulle legge meg etterpå, men sovna der jeg satt.

Men plana er og få lagt meg i tide.

 

I morgen er det møte over Teams og så fotbehandling både for mor og meg.

 

 

Føttene mine gleder seg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Ennå er det bare juni og jeg koser meg med tanken. Vil at tiden skal gå veldig sent.

 

 

 

 

 

Det er så godt med varm og god sommer.

Sjøl om jeg ikke evner å få så mye ut av den, vil jeg nyte.

 

 

Jeg bruker alltid å ha disse sene feriene, men har prøvd noen år å ha en liten ferie i juni før alt starter.

I år gikk ikke det så bra, som jeg skrev om HER.

Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.

Hovedsøndagen på museet.

 

 

Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.

Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.

Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.

Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.

 

 

Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.

Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.

Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.

Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.

 

 

Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.

 

 

En travel uke.

 

 

 

Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så  jeg starter ferien min siste fredagen i juli.

 

 

Det er også den fredagen filmen skal vises.

Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.

Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.

 

 

Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.

 

Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.

 

 

Det la seg bare aldri til slik.

Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.

 

Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.

Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.

Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.

 

 

Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.

Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.

Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.

 

Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.

Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.

 

 

 

Himmel, dette blir et langt innlegg…

 

 

 

I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.

 

Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.

Jeg tok på meg oppdraget.

Har heldigvis en måned på å forberede meg.

 

 

Jeg kjente sirkushesten  kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.

For utfordringer liker jeg.

Men jeg liker ikke å være nervøs.

 

 

Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.

 

 

Liker du utfordringer?

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Musikk og varme i skjønn forening. Dørene står åpne, det er sommer.

 

 

 

 

Jeg er bortimot amøbe.

Jeg lar alt passere.

Dagen er min og jeg gjør hva jeg vil med den.

 

 

Sola leiker med fingrene mine som fer over tastaturet.

Sola kommer i blaff, hvite sommerskyer tar seg en tur over det blåe hvelvet.

 

 

Noen småting gjør jeg, mens jeg lar tiden flyte.

Må la den flyte.

Er liksom litt i en egen boble.

– Av sommeren, musikken og amøbe tendenser i kropp og hode.

 

 

Har snakka med folk på telefonen.

Jeg har nesten ikke spist, men skal nå.

 

 

 

Mat er godt, nesten som jeg slukte den.

Stekte kalkunbacon, skar opp søtpotet i skiver og stekte i ovnen, med tomater og hvitløksbrød tll.

 

 

Jeg fikk gjort de Tibetanske ritene på ettermiddagen.

Er ikke kommet lengre enn til tre repetisjoner.

Fikk nesten to ukers pause da feberen inntok kroppen for litt siden. Så skal snart øke til fem repetisjoner.

 

 

I helga er det åpning på museet.

Denne helga er det et lag vi har tett samarbeid med som kjører opplegget.

 

 

 

 

Mindre aktivitet i år og jeg skal bare være der to søndager, de to i midten.

Her er plakaten for alle arrangementa.

 

 

 

 

 

Den sommeren her føles overkommelig, til tross for at vi starter uten ungdommer, som vi har brukt å ha til sommerhjelp.

 

 

Det er lørdagskveld.

Jeg tror jeg skal lage meg karameller, har lyst på noe godt å kose meg med.

Har ikke handla inn til helga.

 

 

 

Hva liker du å kose deg med en lørdagskveld?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tenk det, i dag sto sommerens vakreste dag opp. Sommeren var akkurat slik en sommer skal være.

 

 

 

 

 

Dette var en slik dag man burde ha fri, men dagen min hadde program.

Det er alltid noe som står for tur.

 

 

Igjen gikk ferden ut i verden forsinka.

Jeg venta en telefon som kom like etter da jeg hadde sagt jeg var opptatt fra…

Men jeg måtte nesten prioritere samtalen.

Handla om mor og helse.

Vurderte om jeg skulle droppe hele avtalen og heller få time til lege for mor, men etter en samtale med legekontoret etterpå, kunne jeg legge fra meg den tanken.

 

 

Skulle være med på en befaring.

 

 

Egentlig skulle vi i båt, det hadde vært fantastisk i dag.

Men båten hadde svikta, så i stedet ble det bil.  

Vi så på gamle sjøhus, et opplegg av en av to turer.

 

Etter vi var ferdig spiste vi lunsj her.

 

 

Perfekt dag å besøke dette stedet.

Det heter Kallhammerrampen og jeg legger inn Facebooksida deres.

Vi spiste innbaka fisk med chips og remulade.

Godt og mektig.

 

 

Etter dette ble det noen timer på kontoret.

Da jeg låste kontordøra og bega meg ut i solskinnet var det med en fatastisk god følelse.

Men fant ut at jeg ikke hadde samvittighet til noe annet enn dra framom mor.

Hun ble glad.

Jeg kokte kaffe, ordna mat og tok fram is til oss.

Først satt vi en stund på terrassen.

 

Etterpå satte vi oss i skyggen på verandaen.

 

 

Fant ut at jeg kunne se Dagsrevyen før jeg dro hjem.

Og i stolan foran tv’n sovna jeg.

Da jeg våkna skjønte jeg ikke hvor jeg var.

 

 

Men nå er jeg hjemme.

Sola har gått ned.

Fikk en spennende melding i kveld, men ba om betenkningstid.

Kan være greit å sove på spørsmål som går utenfor komfortsonen.

Tror kanskje jeg sier ja, gjør jeg, blir det sommerens utfordring.

Nok en ting jeg skal skrive om siden.

 

 

 

Nå skal jeg snart pakke dagen ned, i morgen er det atter meldt en vakkert vær.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Midtveis gjennom uka innbiller jeg meg det blir roligere. Det var i alle fall godt å gripe fatt i det som ble liggende urørt alle disse dagene.

 

 

 

Så i dag ble det arbeid og fokus på markedsføring.

Litt tummelumsk er jeg nok, her jeg sitter.

 

Faktisk to uker siden jeg måtte kaste inn håndkleet og legge meg flat for realitetene.

Så nå står jeg på andre sida av begivenhetenes gang.

Alt som var krevende.

 

 

Nå på mandag kom jeg meg opp til Trondheim, med ferietrafikk og andre mulige forsinkelser i trafikken, er det spennende når en har timeavtale og i tillegg kommer seg for sent ut av huset. Men jeg rakk timen med fin margin.

Når en er på slike kontroller er det alltid nye leger og ingen sier helt det samme.

 

Denne legen var mer usikker på om det var leddgikt jeg har, men hun fastslo at jeg har fibromyalgi pga. alle vonde punkt jeg har. Den diagonosen fikk jeg for snart tyve år siden, men jeg sa den opp.

Så jeg får vel bare ta inn igjen den greia der.

 

Hovedfokuset mitt var brenninga i føttene, så jeg fikk beskjed om å stoppe med de biologiske sprøytene.

Nå har jeg hatt en pause på fem-seks uker, så gjett om jeg følte glede med at jeg ikke skal ta dem mer.

Det var en liten sjanse for at en kunne få noe som heter nevropati av de, og det er det jeg er redd for også. Faren min hadde det, så jeg vet hvor invalidiserende det kan være.

Men det kunne også være andre grunner.

Og kanskje jeg ble frisk, at alt tullet med kroppen min brente ut.

Sa det legen også, at slikt skjer.

Det har vært fantastisk.

 

Uansett, jeg må gjennom en serie med undersøkelser igjen.

Men det blir nok ikke før etter sommeren.

Noe annet gledelig var at leverprøven hadde normalisert seg.

Nå krysser jeg fingrene for at ledda ikke begynner å krangle.

Det er så godt og slippe å ha det vondt.

 

 

I går var jeg i begravelse, det er ikke så mange igjen av de som har raget aldersmessig på toppen – men det var fint å se dem som er igjen.

Møtte mange søskenbarn, det var en nydelig minnestund etterpå.

Likevel, en blir veldig sliten etter slikt. Og en føler både på vemod, sorg og glede, glede over gode minner.

 

Mellomste søsteren min og jeg var sammen med mor etterpå.

For det er fint å lande sammen.

 

 

Men i dag var det rett hjem etter jobb, kjøpte inn til middag.

Skar opp en søtpotet i staver som jeg steikte i ovnen.

Fant i disken for utgått mat innbaka fisk og remulade.

Kjøpte salat til, så middagen var skikkelig god…og så var jeg også skikkelig sulten.

 

 

I morgen er det St. Hans.

Har avtalt med mor og hørt med lillesøster om hun også vil være sammen med oss å feire.

Blir nok ikke bål, men et talglys kan vi tenne.

 

Men først noen timer jobb.

 

 

 

Da vil jeg ønske deg en fin jonsok i morgen.

Og er du ugift kan du plukke syv sorter blomster å legge under puta di i morgen kveld.

For da får du vite hvem du blir gift med :).

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Søndag i sol, søndag i frihet, søndag i mitt hjerte.

 

 

 

 

Jeg begynner å komme inn i den gamle tralten med limevann i glasset.

I dag fikk jeg starta med ritene igjen også, etter en pause på en uke.

Og kroppen min jubla.

 

 

Ellers var det så godt bare å tusle i rundt i dagen uten annet å gjøre en akkurat det.

Fikk vaska et par vasker.

Maskina mi har hatt vaskefri.

Prøvde litt å sola meg og lese i en bok.

 

 

Slik lå dagen og glitra.

Men det desidert artigste jeg har gjort i dag var en liten tur, en hagevandring så og si…

 

Nå har det som kan kalles hage vokst fra meg.

Tidligere i vår fikk jeg en link fra mellomste om ikke å klippe gresset før blomstringa var over for insekta sin del.

Så kombinasjonen av linken, regn og å bli syk gjorde susen.

 

Gresset voks seg himmelhøyt.

Men dere aner ikke, den følelsen å gå i dette, duftene…

 

Jeg gikk barføtt med skrekkblanda fryd, og jeg knipsa.

Det var så godt, bare være til-.

Kornblomstene voks friskt sammen med ugresset.

Spørs om løyvtnanshjertet hadde mer utfordringer.

Blandt bringebærkjerr voks dette ene hjertet.

Gullbosten, heller løvetannen, rakk å blomstre ferdig i år.

Ingen knupper var stekt i smør eller den bustete blomsten plukka inn for løvetannlikør.

Men denne etternøleren, ett frø henger igjen, tar det sjansen til å fly ut for å bli en ny blomst tro…

Surgras i blomst.

Smørblomst med flue i.

Og så er det alle skjermplantene, et vell.

Det bredde seg utover og bortover.

Noen strå i stram giv akt.

Og bjørkebladene virka solide, nye og friske.

Blomsten på selja henger ved ennå.

Turen ble avslutta med å ta inn tøyet som hang på snoren.

For i dag lot jeg klær henge ute, tror kanskje ingen bryr seg nevneverdig, bestemte jeg meg for.

 

 

Uka som ligger foran er jeg litt redd for-.

Jeg er ennå ikke helt på plass etter siste uke, ferdig med penicillin’en på tirsdag.

 

I morgen blir det kontroll av revmatismen på sykehus, tirsdag begravelse, onsdag tror jeg det er Kristiansund – men tror jeg må velge kontoret, så mye som gjenstår til museumsåpning til helga.

 

Men slik ble det, så da sier jeg bare;

 

VELKOMMEN NYE UKE!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Vi er framme ved en uke i juni, den andre. I dag skinner sola. Ellers har det bøtta ned.

 

 

 

 

Det har regna, regna og regna.

I går skulle sola komme en stund.

 

Uka gikk som i en eneste stor vannsprut.

Heldigvis forsvant piggene i halsen.

 

Datter og kjæreste kom utover slik som var bestemt, sjøl om det ikke ble noen reise.

Etter to overnattinger hos mor, der de hadde hjelpt til med smått og stor, kom de innom meg før dem reiste opp på sætra.

 

Neste dag lovte jeg å komme opp med grøt, for det føles så riktig.

Jeg kommer opp til tom bod.

Gikk ned til elva for å ta turen langs den, for tenker de har dratt ut med gummibåten de hadde tatt med.

Begynner å gå langs elvabredden.

Men hadde ikkje gått langt da jeg hørte glade rop.

Der kom de, bærende på gummibåten mellom seg.

Og yngste stråla over hele seg, over den fine opplevelse av å flyte på elva i en gummibåt.

Og dem var sultne, så da var det bare å få grøten på plass.

Ute begynte det å regne.

 

Men vi bestemte oss for å kjøre en tur innover til fjellet dit veien endte.

Veiene er smale og vi møtte litt trafikk og jeg fikk bruk for at speila kunne legge inn til sida på bilen.

Våt natur for forbi vinduene.

Yngste syntes det var artig å leika seg med lukkeåpning på apparetet. Og jeg låner gladelig bilder hun tok.

Tilbake var det bare å pakke sammen.

Våt båt skulle ned i sekken og begge to fikk rydda og pakka.

De skulle tilbake til byen til en kunstutstilling de ville ha med seg.

De snakka om det var rart å komme tilbake etter døgnet på sætra der de hadde starta dagen med å tenne opp i ovnen, lage seg mat og tatt en morgendukkert i kulpen nedenfor sætra.

Ett så fritt og godt liv.

 

En opplevelse for sjela.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Stemmen til mor er alvorlig med gråt attom. Kan du ringa dei andre for å fortelja det, seier ho. 

 

 

 

 

 

Sola har gått ned over dagen.

 

 

 

 

 

Eg voks opp i eit miljø med tryggleik.

Alle mor sine sysken budde i eit samla område. Så eg voks opp med onklar og tanter, og som vi sa; morbror, farbror og moster eller faster.

 

Mor hadde ei syster og fire brør.

 

 

 

Det var naturleg dei busette seg her, mor var den som flytta lengst heimafrå i luftline, knappe hundre meter.

Det var jonsok, juleselskap og nyttårsfeiringar i fellesskap.

Eg var omtrentleg midt i flokken med syskenborn som talde etter kvart seksten stykker.

 

 

To av morbrødrene mine var ungkarar litt lengre, så eg hugsa å bli løfta høgt i veret og svinga i rundt. Dei var glade i borna til syskena sine.

Den eine morbroren skulle læra meg å symja, akkurat det syntest eg var for skummelt og kava meg bort frå han på ei livbøye der det meste av korken var falle av.

Ja, dei to morbrødrene var populære hos oss ungane. 

Men vi vart ikkje einige om kven som var den aller beste, for vi stemte på den som hadde vorte oss tildelt som ‘gusfar’, altså fadder.

No var det så klart ikkje alle som hadde fått ein av dei.

 

 

Min sin ‘gusfar’ heldt eg hardnakka på var den beste.

Ein gong skreiv han eit brev åt meg, med detaljert teikna bilete av båten han var på, båten som eg var født ombord i, båten som morfaren min teikna og fekk bygd.

 

 

Ellers fekk eg så mange fine julegåver frå han, vi gjorde det alle, eit år fekk eg eit leikepiano, eit anna år eit fotoapparat, målarskrin og mykje anna fint.

 

 

– Skal du ikkje finne deg ei kone, sa vi borna, da hadde den andre morbroren gifta seg.

– Men eg har da kone, sa han ugifte og peika på ei trollkjerring han hadde i bokreolen.

 

 

Likevel, han vart gift til slutt og i vaksen alder fekk han to born som har vore han til stor glede.

 

 

 

Morbroren min fekk frå han var liten leika seg inn i ansvar og vaksenliv, og etter kvart forska seg fram til nyvinningar.

Han tenkte ei stund på å utdanna seg som lærar, han kom inn på studiet, men fordi han var såpass ung ennå, vart han spurt om å venta eit år. På dette året vart han fanga opp av verftet som far hans starta på 1920-talet.

Der fekk han være med, finne ut og utvikla.

Spesielt etter verftet stoppa med båtbygging og gjekk over utvikling av utstyr slik som vinsjar og bruken av hydraulikk utover på 2000-talet.

Og etter at han vart pensjonist laga han seg ein verkstad under garasjen, der han kunne helde på med slikt han syntest var interessant.

 

Han hadde og ein anna stor glede, båten sin.

 

Frå eg var lita var det båtar i alle fasongar i sundet der eg voks opp ved, frå robåtar, raske  racerbåtar som føyk rundt på glitrande bårer mang ein sommardag, til rekebåtar som dunka seg ut av sundet i mørke og einsemd før dagen hadde starta, fiskebåtar der dei fleste skulle nordover og i nokre år Norges største snurper, så båtliv var det.

 

Og båten morbror min bygde seg skulle ha fart, så den kunne flyga over sjøen.

Vi i storfamilien vart også bedt med. Turar rundt om holmar og øyer, sol og badeliv.

Etter at han vart eldre ville han så gjerne ha oss med, men opplevde det etter kvart meir utrykt. Spesielt da far hadde vorte såpass ustø i ganglaget kjendes det ikkje lenger forsvarleg. Men mange fine båtturar har det vore.

 

Det heldt på å gå heilt gale mot slutten, han var på ein av sine mange båtturar da det starta å brenne ombord.

Flaksen var at nokre jenter var i nærleiken med en mindre båt, og dei fekk kommandert han ombord til seg.

Tapet av båten var ei stor sorg og ikkje minst bøker med oppteikningar frå turar opp gjennom åra, da borna hans var små og etter kvart som dei vart større.

 

Men morbror min vart berga, om båten ikkje vart.

Det var ikkje snakk om å bygge ny, men båt vart det, ein i omtrentleg same storleik.

Og vi vart framleis bedt med.

 

Etter far døyde var han mykje opp hos mor, han hadde starta å gløyma og han gjentok.

Han hadde også eit skilje på å hugsa på-, meg hugsa han, men var ikkje like trygg i hugsen på dei yngre systrene mine.

Han kommenterte ein gong at eg hadde forandra meg, samtidig ville han vete kor eg budde.

Da var det borte for han at eg var flytta attende. Han var lengre att i tid med ein yngre utgåve av meg.

 

 

I går flytta han.

Han flytta bort frå livet.

Gjekk nok ombord i ein annan båt.

 

 

Og eg kjenner sorga over at han er borte etter 95 år på jorda.

Vi alle gjer.

Eg har ringt systrene mine og mine ungar.

Vi kjenner på det, at eit menneske vi var svært glad i er borte.

Og for mor er det tungt, no er det berre ho og den yngste broren att av dei seks syskena.

 

– Det er bra det ikkje vart nokon tur til Røst, seier veslesøstera mi.

 

Og det har ho rett i. For vi kan være saman med mor.

 

 

Morbror min sin familie har eit arbeid dei skal i gjennom. 

For slik er det.

Sorg er eit stort arbeide.

 

 

Eg er glad for at eg fekk ha ein slik morbror med meg i livet mitt.

No sit eg att med alle dei fine minna.

 

 

 

♥