Det er kveld. Nettopp kommet hjem klapper jeg opp data’n. Siste mandag i august er på hell.
Første dag på arbeid er over.
Og – egentlig gikk det bra.
Egentlig var det godt-.
Det var godt å se de andre, sjøl om de først jeg møtte ikke stilte spørsmål om ferien min.
-Sjøl om jeg ikke huska først hvordan jeg skulle komme meg inn på den nye mailen, altså huska koden.
Og at dette førte til at jeg kom meg for sent inn i det første møtet, som var på Teams.
-Sjøl om det andre møtet hadde starta før mitt første var ferdig.
-Sjøl om jeg måtte kaste ut folka, da vi tok lunsj på mitt kontor, for et nytt Teams-møte starta. Som jeg også kløna litt med å kom inn på.
-Sjøl om jeg ikke fikk satt opp timeplana, for nå hagler det inn med møter…verden skal bygges med møter.
-Og sjøl om mor, min gode, gamle mor, da jeg ringte henne igjen for å fortelle at det ble som jeg sa om morgenen; jeg kommer innom for å lage middag til oss begge.
Og ja, jeg ble sur over at mor hadde glemt det og fått hjemmetjenesten til å bestilt middag til henne, noe hun aldri hadde bedt om før.
Sa også da jeg snakka med henne om morgenen, at ble jeg for sliten etter første arbeidsdag, så var det Fjordland i kjøleskapet.
Da følte jeg sterkt for å bare bare dra hjem og heller komme neste dag.
Mor nibad om at jeg måtte komme.
Slik følte jeg inga anna råd enn og kjøre hjem til henne. Tok med jordbær og fløte.
Jordbæra var forresten skikkelig sure.
Og min surhet gikk over.
Hun så helt tuska ut da jeg kom dit, det var nok ikke godt å skjønne at hun både hadde glemt og at jeg ble veldig irritert.
Det var en helt anna mor som jeg dro i fra noen timere senere. For da hadde vi snakka masse, hun fikk ringt broren sin, mellomst søster ringte og ba oss til henne.
Med andre ord skjedde masse positivt.
Jeg spurte henne hvordan vi kunne løse lignende situasjoner, hva med tråd rundt fingeren for å huske.
Noe i den duren.
Og etter alt dette dura jeg hjem, i sen, sensommerens metta lys.
Kvelden blir nok rimelig ung.
Våkna i halvfem tida og tenkte igjen på tak.
Greidde å sovne, men kvart på seks sto jeg opp, for jeg kan ikke ligge å tenke på tak. Jeg må komme dit at jeg tar et tak.
Søndag med skyer som visker ut fjelltopper. Søndag før hverdagen starter. Søndag der ferien må sluttføres.
Jeg våkna med tak-tanker ned i hodet og fortsatte med å se katastrofevideoer fra Pakistan. Man kan si at i forhold til de videoene er taket mitt en bagatell.
Tidligere i uka satte jeg meg opp en liste for hva jeg skulle få unna meg, jeg er ikke gjennom halvparten en gang.
Så noe mer på lista håper jeg å få kryssa ut.
For dagen i dag skal jeg klarere høsten, legge til rette for morgendagen, kreve av meg sjøl igjen.
Jeg vet ikke jeg, hvor jeg er i landskapet.
Tror bare jeg har tømt hodet og alt, helt.
Sluppet tømmene…
Egentlig har jeg ikke så lyst til å ta dem opp igjen.
Men det blir lite etter ingenting.
Mennesker fungerer nok best innen rammer, sjøl om de ikke ønskes. Jeg har aldri vært så glad i rammene, likevel har jeg nok laget de, ubevisst.
Ute regner det.
Jeg satte på Nitimen, men den ble for kjaset.
Fant meg en spilleliste jeg har fått oversendt fra en av døtrene. Hun har hatt over 11tusen treff på TikTok det siste døgnet, langt mindre på samme snutten på Instagram.
Barna lever sine liv, jeg henger med i periferien.
Sjøl lever jeg nesten ikke mitt liv, jeg jobber, hjelper mor og ramler sammen i ferien.
Torsdagskvelden er mørk som en augustkveld. Og det passer som for i hose.
For vi har en liten uke igjen av august.
Jeg er på slutten av siste ferieuken min. En uke som ved et trylleslag ble gjort om til sommerdager. Temperatur opp på tyvetallet og sol.
Jeg falt ut av blogging, både å skrive og lese.
Jeg har gjort slik som jeg har tenkt.
Jeg har lest bok, jeg har tegna og jeg har vært litt sosial.
En av disse finværs dagene foreslo jeg for moren min og lillesøster, å ta en kaffekopp ved en rasteplass.
Jeg tok med kanelboller, mor tok med kaffe.
I sola satt vi å glitra, snakka og drakk kaffe.
Lillesøster bidrog med seigmenn og en sjokolade, tror jeg.
Og for mor er det veldig godt å komme seg ut.
I dag tok jeg igjen henne med igjen, sammen med et søskenbarn. Torsdag er balldag på Kafe Koselig på Kyrksæterøra, så da gikk turen over fjellet.
Mor var forresten en smule irritert da jeg ringte for å fortelle henne jeg var på vei.
Hun syntes jeg var alt for sen, sjøl om jeg hadde sagt at jeg ikke trodde jeg rakk det så mye før.
Hun gledde seg så til utflukten, derfor lå ikke sendrektighet innom tålmodighetsspektret.
For i dag tok jeg på slikt jeg gjør alt for sjelden, bilen min er en tut og fraktbil, veldig ofte.
Det gir resultat med rusk og rask.
I dag tok jeg med støvsugeren, vaskebøtta og vindusvask og bilen ble en helt ny utgave av seg sjøl.
Jeg kunne ikke fylle opp bilen med damer som alltid har vært mye flinkere med vaskebøtta enn meg.
Og – jeg liker også ren bil, i grunn og bunn liker jeg veldig godt og ha det rent.
Men den energien, den energien…
I dag klarte jeg også dette. Så jeg kom sent, men vi hadde en ren bil. Og da vi først var på tur, ble alt veldig bra, veldig hyggelig…og slikt, for oss alle.
Nå sitter jeg er i mørket.
Det vil si, jeg har lys på inne, men ute er mørket mørkt.
Jeg kjørte forresten på en mus i dag.
Eller, kanskje berga den.
I morgen skal jeg være hjemme.
Tror sommeren er ferdig. Sannsynlig er den det, for i år.
Men jeg er veldig takknemlig for disse soldagen vi fikk i august.
Søndag, søndag, siste dag i uka… ja, for det er vel det? Uansett er vi plutselig kommet fram til mandag, for slik går det når tid er noe som forsvinner som sand mellom fingrene.
Det er så mange tanker som tar runder i hjernen.
I tillegg orker jeg ikke tenke.
Befinner meg i en rar tilstand. Og sliten som fy, helt uten grunn.
Orker ikke.
Orker ikke en gang å sitte.
I går scrolla jeg nedover sidene på Facebook.
‘Se på meg, se på meg‘, slår i mot meg, om det er private eller annonser.
Slik vanligvis verner jeg meg mot for mye lesing der inne, blir litt slik “se-og-hør-klissete” i hodet, men i går klikka jeg inn på en dame som ville selge sitt produkt.
Hun hadde kamuflert det ganske bra, det skal hun ha. Du måtte ta flere klikk før du kom fram til produkt og kostnad. Og det er helt greit, greit at folk frembyr ting.
Noe kan det være jeg kan ha bruk for å kjøpe også.
Om det er evig lykke, tro på seg sjøl, tegne eller skrive…
Alltid er det noe som selges.
Hos denne dama kunne en ta en test. Det var en mengde spørsmål. Det handla om chakra, energistrømmene i kroppen. Ut fra svarene ble det regnet ut en sum.
Desidert dårligste skår hadde jeg på det tredje energifeltet, solar plexus.
Handler blant anna om å sette grenser og negative tanker.
Dette var interresant. Faktisk en del som stemte, og ikke minst, det var her ‘bålet‘ til livsenergien satt-.
Nå er det litt mat før jeg tar med meg kanelsnurrer inn til mor.
Kanelsnurrer med ingefær i.
Ute regner det atter en gang.
Switch, swutcch, sier bilene som kjører forbi nede på veien.
Dagen er i farta og folk reiser hjem etter en helg på hytta.
I kommunen min er det knappe 3500 innbyggere og vi har 1500 hytter.
Slik er det men den saken.
Og her gikk jeg meg i bort i lesing, begynte å undersøke mengder fritidsboliger i kommunen.
Etterpå besøket hos mor.
I dag er det atter mandag.
Siste ferieuka mi er lagt opp på bordet.
Tre uker brukt opp og en igjen.
Høsten står og banker på døra og jeg skjønner jeg må til å preparere meg for framtida.
For det første, får jeg denne enorme slitenheta til å gå over…
For å få utført hendelser må en ha energi.
Neste mandag, første arbeidsdag, starter med tre møter, der de to første går inn i hverandre.
Intet mindre.
Jeg har gått inn på noen tabeller jeg lagde meg på nyåret.
Redigerte noen av dem.
Det er oversikt over døgnrytme, mat og bevegelse.
Det som er positivt er at jeg har klart å få vekten ned omtrentlig sju kilo i løpet av denne tida etter jeg laga tabellene.
Om det er at jeg har et matunderskudd, om det er kostholdet i seg sjøl, om det er de Tibetanske ritene eller Matcha teen, det vet jeg ikke, kanskje en kombinasjon.
Jeg lagde en ny tabell der jeg stykker opp dagen for å se hva jeg egentlig gjør-.
Vurderer om jeg skal lage en liste på ønsket utførte gjøremål.
Men verger meg. Grunnen til at jeg verger meg er at om jeg ikke klarer det. Orker ikke legge en ‘list’ jeg ikke kommer meg over.
Trenger ikke det.
Og så har jeg dette ønsket om å bli et bedre menneske.
Ikke la det gå så inn på meg hva andre gjør, ikke bli såra.
–Du er ganske så alene, sa moren min i går.
–Men du har meg, fortsatte hun.
Og ja, jeg har henne og nok noen til.
Egentlig er vi alle aleine.
I oss sjøl.
Ingen kan forstå oss fullt ut, men det er fint om vi forstår oss sjøl.
Og ikke minst, er snille mot oss sjøl, aksepterer oss og er vår ‘egen mor’.
En kan aldri verken forlange eller forvente noe av andre, det må vi forstå.
Jeg må forstå det, beskytte meg for det jeg ikke vil ha.
Lage meg et skjold mot uønska tankegods, si i fra om det jeg reagerer på.
Si i fra på en ordentlig måte.
Mange tanker som plasseres på en mandag i siste ferieuka mi.
Grunnleggende tanker.
Det handler lite om kjøp, opplevelser i form av reiser og slikt. For det er alt til sin tid.
En dag etter en natt vil alltid speile natten. Det har denne dagen også gjort.
I kveld er jeg trøtt.
For kvelden i går lot jeg gå over i natta.
Skal ikke påstå det var så smart, men så har jeg vel aldri flagga ut at jeg skal være så himla smart heller.
Jeg gikk inn på NRK gjennom data’n.
For noen kvelder siden ble jeg sittende å se på en finsk serie som heter Cargo. Den handla om menneskehandel og flyktninger.
En spenningsserie.
Jeg ble sittende å se ferdig alle episodene, da var klokka fire på natta.
Om serien var bra?
Spennenes, fortelling om liv som ble fanga opp av en råtten tankegang, samtidig familier som prøvde å ta vare på hverandre.
Inn i mellom tenkte jeg at skuespillerne burde vist enda mer frykt. For historiene var ille og nesten uten håp.
Nå sov jeg ikke utover dagen, våkna faktisk i ni-tida. Jeg kjente at her hjemme ble det ikke så mye gjort. Så jeg reiste til mor ganske tidlig, hadde lovet å handle.
Helt herlig kom sola og skein på dagen.
Vi ble sittende ute på terrassen, drikke kaffe og snakke.
I dag var jeg ikke i humør til flygende øyenstikkere.
Virkelig ikke.
Mor syntes jeg ble veldig underholdende, fordi jeg skreik når de kom.
Faktisk starta denne nærkontakten med insektene mens jeg var hjemme. Da kom det et diger beist rett mot meg.
To ganger!
Og dette gjentok seg da jeg kom til mor.
Egentlig har jeg trodd jeg har kommet over den fobien overfor øyestikkere.
