En eventyrlig kveld er over. Jeg er tilbake i mitt eget hus uten dyne. Heldigvis har jeg flere av sorten.

 

 

 

En heidundrende kveld er over. HER skrev jeg om den tidligere i sommer.

 

Onsdag dura jeg opp til Trondheim.

Det vil si, det var vanskelig å komme seg i vei. Vurderte om jeg skulle droppe det, om energien min ville holde…alle mulige slike tanker. Skulle jeg la sønnen overta billetten, han ble for sen til å kjøpe seg billett.

Sønnen ga tydelig uttrykk for at han ville jeg skulle bruke billetten.

Og ellers skal en også oppleve noe, spesielt når en har ferie.

Så da var jeg på tur opp til Trondheim til slutt.

 

 

Skulle først til dem som har fått seg ny leilighet.

Der var det full aktivitet med å lage mat.

Vi var seks til bords og vertskapet uttrykte glede over at de hadde både bord og stoler til å ha så mange på middag.

Og maten var aldeles supernydelig med alt mulig å pakke inn i maistortilla, slik som en fantastisk god salat, mangodressing, humus, sylta jalapeño, rista valnøtter, spirer, grilla paprika og fetaost, det ble en skikkelig smaksbombe.

 

Så var turen kommet til å komme seg avgårde.

Flere gjorde oss til en fargerik gjeng.

Det var over tyve grader, så slik var været nesten perfekt.

Og kanskje var det bra at det ikke var varmere.

Da vi var framme var det lang kø.

Møtte kona til et søskenbarn, som sto utom for å se om kunne få kjøpt billett, hun hadde ikke trodd at det var Manu Chao i egen person som kom.

Syns det var synd hun ikke kom seg inn.

Tror billettene gikk ut på et døgn.

 

Ikke måtte vi vente så lenge før konserten starta.

Manu Chao sammen med medmusikantene; Luciano Falico (liten gitar) Philippe Teboul (percussion), satte stemninga fra første akkord.

Det tok ikke lange stunda før salen koka og varmen var mer enn varm nok.

Jeg hadde for en gangs skyld valgt å sminke meg.

Det var virkelig ikke så lurt.

For svetten rant ganske fort og sminke rant ned i ene øyet og blinda meg.

Men hva hadde det å si…

Noen foran meg fikk så dansefot, så til tross for at de var det halve av min størrelse, fortrengte de meg bakover.

Du må kreve plassen din, sa ene datteren.

 

Det begynte også å rykke i min kropp.

Først bare lett vuggende.

Men utover slengte jeg opp armene og lot grevinneheng få være det det var.

Det gikk ikke an å stå rolig.

En av døtrene var å henta et stort glass kaldt vann, og det tror jeg var en viktig faktor for at jeg sto løpet ut.

For da timen var gått, trampeklapping og hoiing ingen ende ville ta, kom de opp igjen.

Og vi fortsatte-.

Det var morsomt å lese kritikken i Adressa etterpå; at det var den beste konserten som hadde vært i Trondheim på lenge, men en kunne ikke beskylde Manu Chao for måtehold…eller noe i den dur.

Det ble mange ekstranummer.

Og som journalisten sier i anmeldelsen, for han måtte gå før konserten var ferdig, at “har han ikke sluttet holder han på ennå”.

Konserten varte i to og en halv time.

Og stemninga, stemninga var helt utrolig.

Jeg sa lengre opp at det kokte.

Det gjorde det så til de grader.

Hun med grevinneheng glemte alderen.

Hun var tyve, eller noe der om kring.

Dansa, vugga og var bare i en musikalsk happening, fri med rytmene strømmende gjennom kroppen.

Jeg vurderte om jeg måtte gå ut, sette meg, få hvilt…men jeg sto i det. Kunne ikke anna.

Og etterpå, da konserten var slutt og vi sto ute i regnet, for da var regnet på plass igjen, var det bare deilig.

 

 

Jeg hadde planlagt å gå opp i leiligheta til yngsteberta og kjæreseten, der jeg skulle overnatte.

Men så fant jeg ut jeg ble med på etterfesten som var arrangert litt lengre borte, for jeg måtte få i meg noe å drikke og nå var det på plass med en halvliter.

Men jeg måtte sitte, så først fant vi oss et bord ute i en hall det ikke satt andre.

Yngste datter minte meg om teskjekjeriinga, sjøl om hun er 180 høy.

Så jeg prøvde et mislykka forsøk på å få henne så lita som det…

Etter hvert satte vi oss inne der det var en gruppe som spilte musikk i samme sjanger.

Jeg fikk et par ørepropper, for nå begynte lydene å gjøre noe med hodet. Sjøl om gruppa hørtes bra ut. Den het Hyper Cumbia.

For min sin del var det slutt på å danse, med den unge gjengen spratt ut på golvet.

En dame jeg snakka med syntes gjengen så så etnisk ut nok på grunn av sjalet yngste hadde rundt hodet og som gjorde henne til Teskjekjerringa i mine øyne, jeg understreka at de var norsk i mange ledd. 

Men vi hadde det morsomt.

Også hun som trodde hun var tyve år igjen.

Likevel, etter glasset var drukket opp var kvelden over.

 

De skulle følge meg på vei slik at jeg fant veien dit jeg skulle.

Men i striregnet fant alle ut at kvelden var slutt.

 

 

At jeg våknet med suselyd i hodet er nok ikke så rart.

Hele neste dag gikk før jeg tok veien tilbake.

Tilbake over fjella.

Det var da jeg oppdaga at sengetøyet mitt, som jeg tok med meg, lå igjen i Trondheim.

 

Men det går ikke så mange dager til veiene våre krysses igjen…så da er det bare å finne seg en annen dyne og drømme om nye eventyr.

 

 

 

♥