Enda en dag som snart skal finne natta. Jeg er i et pusterom.
Jeg spekulerte på hvilken dag det var, før jeg fant ut det var tirsdag.
Jeg var på tur hjem etter styremøte.
Kom meg gjennom dagen.
Tannlegen var første stopp.
Jeg sa jeg hadde fryktelig liten tid i dag, så kontroll fikk vente. Fortalte jeg hadde mista plomben i tanna slik tannlegen forutså ville skje.
Det var ingen vits å sette inn ny, den ville falle ut etter en tid.
Så da blir det enten krone eller bro….hjelpes, bro…
Får finne fram til svaret etter hvert.
Bildet er tatt av Here and now, unfortunately, ends my journey on Pixabay fra Pixabay
Neste post var kontoret.
Fikk skrevet litt, før jeg måtte sette meg i bilen.
Time på verksted.
Hvorfor bråka bilen så sinnsykt?
Det fikk jeg svar på, var det bremseklosser eller var det ditto skiver…i hvertfall slura metall mot metall.
Bildet er tatt av Capri23auto fra Pixabay
Time på verksted over helga med anbefaling om minst mulig kjøring. Og jeg som skal til Trondheim for ny øyeoperasjon, så sjøl om jeg denne gangen har noen til å kjøre bør jeg ikke bruke bilen.
Tilbake til kontoret, vanskelig å holde fokuset på skjermen.
Ene øye ser jeg teksten på bruksanvisninger, det andre øyet er det bare tåke. Hjernen jobber med informasjon så godt det lar seg gjøre.
Til slutt var det styremøtet som jeg måtte bruke bilen for å komme til.
Det er det forresten et møte i morgen også. Et vel viktig møte, som har med framtid å gjøre. Et lite stykke å kjøre dit også.
Møtet i dag gikk bra.
Kom meg både fram og tilbake.
Nå har eldstemann og jeg spist middag.
Vi har snakka om mye.
– Livet er en lidelse, sier han.
Han mener at når man innser det, nullstiller man seg overfor livet.
Jeg bruker andre ord, men det viser seg vi er ganske enige, vi bruke bare forskjellige ord.
For begge snakker om å ikke gå rundt med forventninger, men glede seg over livet slik det blir.
Jeg skulle gjerne ha hatt turen til Trondheim klart for meg, slik jeg trodde jeg hadde, men når bilen ikke vil så -.
Heldigvis finnes bare løsninger, vet bare ikke hvilke ennå.
Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke.
Bilder jeg ikke har lasta opp.
Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.
Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken, samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.
Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.
I dag tar de fleste av oss mange bilder.
Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.
Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.
På tur hjem forsvant den.
En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.
Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.
Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.
Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.
Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.
Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.
Det er yngste som er med opp.
Det meste er likt, forbausende likt.
Gjentakelser år etter år.
Seterdagen er en av disse gjentagelsene.
Dette året var den regnvått med hesjing.
Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.
Likeså aktivitetene på museet.
Her er fra en konsert.
Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.
Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.
Liker så godt utsikten fra terrassen deres.
Dette året slo også kjærligheta til.
Deilig var forelskelsen.
Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.
Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.
Jeg avslutter med det som prega året.
Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.
Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet.
Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.
Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.
Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.
Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.
Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.
Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.
Akkurat nå skulle jeg vært en helt annen plass. Nemlig i min egen stue.
Men det er nå en gang slik at planene ikke alltid blir som tenkt.
Først hadde vi siste natts natt, den ble heller ikke etter oppskriften. Jeg våkna mange ganger. Så kanskje jeg grudde meg, til tross for at jeg ikke følte fokuset var der.
I hvert fall kom jeg meg likevel opp, nådde bussen. Fikk appen til å virke.
Lenge siden jeg har tatt buss, følte skogen klaska meg i trynet. Alle trea inn til veien. Ser annerledes ut når en kjører bil sjøl. Kjente jeg nesten ble kvalm.
Så var jeg framme. Mellomste møtte meg på bussholdeplassen. Godt og ha følge. Når en skulle kvitte seg med en linse i eget øye. Prosedyrene var mange, men til slutt lå en der på benken. Og så var jobben i gang.
Først må jeg fortelle at det var et interessant syn. Lyset og alt som skjedde for mitt indre blikk. Tenkte at dette må jeg huske slik at jeg kan male dette. Lyset og figurene.
Men etter hvert forstår jeg at alt ikke er som det skal være. Det tar tid, lang tid. Det begynner å bli litt vondt og jeg observerer at det blir hentet en annen lege. Datteren min hører at det blir tilkalt assistanse over callinganlegget.
Når jeg til slutt kan reise meg, spør de om jeg skjønner at det ikke gikk helt som det skulle. Jeg sa at jeg hadde forstått det. En liten bit av linsa hadde falt bakom øyet blir jeg fortalt.
Dermed kunne jeg ikke reise hjem.
I stedet ble jeg lagt inn.
Så nå prøver også jeg å blogge fra mobilen.
Jeg blir målt alle veier, så føler meg godt ivaretatt.
I morgen blir en ny operasjon, en litt større, for å få tak i denne biten som skal bort.
Fått beskjed om at dette er noe som ikke bruker å skje, men av og til skjer det.
Jeg bryr meg ikke om å stille så mange spørsmål. Nå må jeg være med på det som skjer. Og så kan jeg spørre når det er over i morgen.
Synet er riktig ille, men det er ikke bare grøt lengre. Så litt bedre er det.
Og vet du, dette her skal gå bra.
Jeg gleder meg til å kunne lese bøker igjen. Men det blir først når også andre øyet er tatt. Så først må det bli orden på det første.
Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.
Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.
Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen og blir veldig vanskelig å lese.
Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,
nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).
Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.
Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.
Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.
Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.
Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?
Riktig en helg uten mål og mening. Skikkelig spora av her.
Plutselig ble jeg veldig lei av å skrive.
Lei av “se på meg, se på meg“.
For hvorfor skriver jeg her, egentlig…?
Kanskje fordi jeg tror jeg får venner…eller at noen er interessert i hva jeg bedriver.
Jeg vet virkelig ikke.
Skal være ærlig å innrømme at jeg syntes det var artig da jeg begynte å dukke opp blant de hundre mest leste på blogglisten, om aldri over midten.
Men så fryser systemet fast mens jeg er under linja, dermed er jeg borte.
Uansett hvor mange blogginnlegg jeg måtte produsere.
Kjenner det vart demotiverende.
Jeg liker å lese blogger som skriver fra hjertet, som ikke skriver for en plassering. Som virkelig har noe å formidle. Egentlig bryr jeg meg mindre om plassering.
Heldigvis finnes mange slike.
Med mening.
Som har mening for meg.
Her ble det en skrivepause.
Kanskje litt ufrivillig.
På fredag fikk jeg henta mobilen som gikk ad undas.
Det vil si, jeg fikk en ny telefon.
Skulle også besøke jentene.
Se hvordan de hadde flytta.
Kom ned til byen bare for å oppdage at jeg ikke fikk skrudd telefonen på.
Koder og fandens oldemor laga problemer.
Heldigvis ante mellomste uråd.
For jeg kunne ta i mot oppringing.
Jeg hadde ikke adressen dit hun og hennes kjære hadde flytta og ikke sto adressen på oppgangen heller.
Snakk om å bo hemmelig.
Etter lange trapper rett opp var jeg endelig der.
Jeg ble servert lunsj, vi fikk bytta plommetre og kjøpt stauder.
Vi fikk besøkt yngste da hun var hjemme, dit hun hadde flytta.
Koselig å se, begge hadde fått det fint.
Det var mørkt og det regna da jeg var på tur hjem. Etter nok trivelig tid sammen med dem jeg trives så godt sammen med.
Oppdager at nattsynet mitt ikke er som det har vært og at jeg nok må prøve å unngå å kjøre i mørket inntil jeg har fått dette inngrepet på øynene.
Med nød og neppe klarte jeg å unngå å brase inn i en veisperring. Da kjørte jeg på smale, ukjente veier uten gatelys med regnet som hølja ned.
Resten av veien tok jeg det veldig rolig, over fjellet da jeg møtte trailere, nesten stoppa jeg.
Vel hjemme satte jeg på en serie.
Så jeg så serie nesten hele natta.
Jeg så serie i går.
Og ble ferdig med den i dag.
Jeg er ikke vant til å sløve så til de grader, det gikk ut over motivasjonen til å skrive, det også.
Litt forundra er jeg kommet hit, til stolen min i min egen stue. Det har vært noen tamperdøgn. For å skrive de av meg poster jeg et langt innlegg.
Når en har lagt en arbeidskrevende periode bak seg, er det fryktelig godt bare å være til.
Man nyter der man er.
Faktisk ble det litt verre enn forventa, men nå er alt historie.
Jeg vil gjerne fortelle det kronologisk, om du orker å lese -.
Det har vært litt av et race.
På lørdag skulle vi feire mors fødselsdag og hadde bestilt bord. Menyen var pizza. Men så kunne ikke stedet lage pizza lengre. Både på grunn av det ene og det andre var det greit og ha pizza.
Jeg fikk avbestilt bordet og begynte en ringerunde et par timer før selskapet skulle starte. Mor var nok rimelig bekymra.
Vi har noen spisesteder i kommunen, men ikke mange. På andre forsøket fikk jeg heldigvis napp og fikk henta de bestilte maten.
Vi omorganiserte planene slik at vi samla oss hjemme hos mor. Men den ene gjesten hadde møtt opp der vi egentlig skulle være, hun hadde ikke fått beskjed om selskapet var flytta. Men hun tok det heldigvis med godt humør.
Når jeg kom med maten hadde en overivrig gjest plutselig kontakta en nabo for å få hjelp til å kaste noen plater i garasjen hos mor.
Det er bratt opp dit hun bor, så med bil og tilhenger i oppkjørselen og stor aktivitet, gjorde dette sitt til at jeg måtte rygge ned igjen gjennom bratta og bære pizzaene opp. I tillegg førte det igangsatte arbeidet til forsinkelse, så maten var ikke så varm som den burde ha vært.
Kanskje ikke riktige stund til dette arbeidet, men nå er dette gjort. Så slik sett alt bra.
Ellers ble selskapet hyggelig, det ble delt en del komiske situasjoner slik at latteren fikk lufta seg rikelig.
Neste dag var jeg oppe tidlig, for årets siste arrangement på museet skulle gå av stabelen.
Da jeg kjørte mot sentrum om morgenen lukta det ennå pizza i bilen. Da jeg kjører hjem om kvelden lukter det bacalao.
Mat ass…jeg er egentlig ikke noe glad i matlukt i bilen.
Projektor blir henta, lydanlegg, pc, plakater og alt det andre som skulle være med. Og de to ungdommene som skulle hjelpe til.
Været ble egentlig ikke så ille som meldingene hadde trua med. Likevel valgte musikeren, som bruker å sitte ute og spiller stemningsskapende musikk, å gå inn i hus. Foredraget var bra, men noe langt, likevel, folk var interesserte. Det ble kjøpt mat og jeg tror folk hadde en riktig bra dag.
På slutten av dagen kom det besøk helt fra Mjøndalen utenfor Drammen, en som driver med kajakk og skulle rekognosere området, skulle overnatte i telt etter en padleøkt. Spennende å kunne bruke området slik.
Dagen var en skikkelig arbeidsøkt og til alt overmål hadde varmtvannsberederen på kjøkkenet takket for seg på grunn av tordenvær. Heldigvis holdt varmtvannet ut dagen.
Før vi skulle rydde opp etter dagen, unte vi oss en pause.
Først da var det anledning.
Men må finne en annen løsning på disse dagene, det blir for krevende når vi er så få.
Det var fantastisk godt å kunne legge på plass det siste, før jeg kunne sette meg i bilen for vel gjennomført, og returen. Ungdommene skulle også sitte på tilbake.
Jeg hadde vært surrete gjennom dagen, slik som at jeg aldri visste hvor jeg hadde lagt mobilen. Så jeg ba ungdommene ringe meg, for igjen visste jeg ikke hvor mobilen var.
Hører det durer og skjønner telefonen er med.
Alt vel, tenkte jeg.
Da vi hadde kjørt litt over en mil høres et kraftig dunk mot bilen.
Først tenkte jeg at jeg måtte ha kjørt på noe, neste tanke var mobilen…
Husker plutselig at jeg la den på taket og tenkte jeg måtte huske den, men så begynte noen å snakke til meg og dermed var tanken om å huske-på, borte.
Jeg fikk snudd bilen, og så så jeg noe i veibanen. Det var mobilen med et helt sirkus av farger bak knuseknust skjerm. Omslaget lå litt lengre borte i veibanen og jeg ser bankkortet og coop-kortet.
Setter meg i bilen og fortsetter turen mot sentrum.
Da jeg hadde kjørt et stykke til, slår tanken meg, alle korta var vel der…?
Det var de da ikke!
Det ene kortet som ikke er der er førekortet…
Men jeg kunne ikke snu, jeg måtte få ungdommene hjem, dagen hadde vært lang nok for de. Så jeg kjørte de 20 minuttene som var igjen, fikk satt de av og snur.
Tilbake til åstedet får jeg parkert bilen, og som en sporhund snuser jeg bortover vei-aksla og plutselig ligger jeg i grøfta.
Jeg kom meg faderlig fort opp. Heldigvis kom ikke bilen som passerte, tilbake.
Man føler seg noe rar når en begynner å ramle utenfor en vei.
Plutselig ser jeg noe svakt rosa som ligger der.
YES, der var sertifikatet.
Og litt lengre borte finner jeg siste kortet.
Så var det å snu enda en gang, og til tross for at klokka nærma seg ti på kvelden, måtte jeg kjøre framom mor for å fortelle at jeg var uten telefon. Jeg satte igjen bacalaoen hos mor, som vi arbeidsmaurene hadde fordelt, av det som var igjen.
Avtaler å spise middag sammen neste dag.
Mandag, etter jobb…der jeg avslutta dagen tidlig, drar jeg innover til henne.
Hadde kommet fram til at jeg måtte få orden på telefonen. Snakka med selskapet jeg er abonnent hos, og de sa at jeg kunne dra til en Elkjøp.
Bare at dit er det nesten to timer å kjøre.
Vi spiste middag og hun ville bli med til Orkanger.
Sent på ettermiddagen var vi framme, fant butikken og fikk ikke hjelp. Etter en stund fikk jeg litt.
Det ble foreslått at vi kunne kjøre til Trondheim, der hadde operatøren utsalg.
Nå vi først var på vei tok vi også denne halve timen ekstra kjøring.
Ringte barna. Ringte søsteren min, som hadde vært hjemme på hytta og som kjørte tilbake bare en liten stund før oss.
Fortalte hvor vi var i verden.
Noe overrasket var nok hele gjengen, men både jentene mine, som nettopp hadde flytta til nye bopel og søsteren min, ville vi skulle komme på besøk.
Det er bare det at etter ventetid for å bli ekspedert, kodetrøbbel og mere til, var vi egentlig aller mest modne for retur i halv ni tida om kvelden.
Sjøl om vi hadde fått tilbud om overnatting.
Så turen gikk hjem igjen, gjennom tunneler…vi regna oss fram til at vi hadde kjørt gjennom tolv tunneler da vi parkerte utenfor hos mor noen timer senere.
Jeg med lånetelefon og tragedietelefonen gjort klar for innsending. Men jeg måtte melde skaden til forsikringsselskapet som operatøren bruker.
Etter en matbit, bestemmer jeg meg for å droppe den siste halvtimen med kjøring for å komme hjem til meg sjøl. Jeg satte på mac’en, som jeg hadde tatt med meg. Mor ruslet i seng.
Jeg fikk ordnet og skrevet og gjort det jeg måtte gjøre.
Avsluttet dagen med dette noe kaotisk blogginnlegg, som passa sinnsstemninga.
Klokka halvtre i natt krøp jeg under dyna.
Flere døgn med kaos kunne endelig avsluttes. Og jeg husker ikke at jeg sovna.
Gratulere til deg som har lest ned hele innlegget, for dette var megalangt.
Den siste tida har vært slitsom. Hvilke valg hadde jeg og hvilke valg skulle jeg ta?
Hva jeg snakker om?
Jeg banner nok i kirka og alle andre steder når jeg kommer med mine tvil.
Jeg har i lengre tid ikke forholdt meg -.
For jeg følte jeg ikke visste -.
Håpa det gikk lang tid før spørsmålet kom -.
Om Covid-19-vaksine.
Ville jeg bli satt opp til vaksinering som normal eller med underliggende risiko.
Jeg har sett folk juble når de fikk innkallelse, sett folk gå i strupen på hverandre for hvem som skulle få først. Hvem skulle få mest.
Så får jeg melding, jeg må melde meg inn på Helsenorge.
Tida var kommet til min aldersgruppe med underliggende sykdommer.
Jeg gjør ingenting.
Lar humla suse og tida gå.
Så blir jeg ringt opp, vil jeg ikke ta vaksine?
Jeg forteller om mine tvil, samtidig som jeg heller ikke greier å si “nei”.
Jeg ble satt opp neste uke, så hadde jeg tid til å tenke meg om.
Det var flere grunner til tvilen min.
Jeg kan ikke fri meg for at dette er et gedigent verdensomspennende eksperiment.
Nå tenker jeg ikke konspiratorisk, det har jeg ikke nok kunnskap til å vite noe om. Det vil bare være å la følelser råde den ene eller andre veien.
Men noe som ble påvirket av følelser er at jeg allerede tar flere sprøyter på grunn av reumatisme. Og de sprøytene reagerer jeg psykisk så negativt på, at jeg må kutte ut å tenke før jeg tar dem.
Til tross for bivirkninger, så fungerer kroppen min på et helt anna nivå med enn uten. Det er de konkrete fakta.
Men følelsene mine syns jeg får nok guffe inn i kroppen, så skal jeg ta enda mer…
Jeg er aldri helt og fullt troende til noe, har aldri vært det, jeg har alltid en skeptisk stemme inni meg.
“Tror du det er slik”, sier den.
Så jeg tror alt og jeg tror ingenting.
Men så har du fellesskapet.
Få opp flokkimuniteten, få smitten ned slik at de som kan bli veldig syke ikke blir syke.
Dugnaden.
Til slutt har du den egoistiske grunnen, kunne bevege seg, kunne reise, kunne leve så fritt som samfunnet vil tillate.
I dag var dagen.
Jeg hadde ringt callback på St.Olav, for måtte drøfte dette med noen. Sjøl om jeg visste det var jeg som skulle ta valget mitt.
Dagene gikk uten at jeg ble ringt tilbake.
I dag, en halv time før jeg måtte dra, ble jeg oppringt.
Da hadde jeg bestemt meg.
Telefonen var likevel god å få.
Jeg fikk sagt hvordan jeg hadde det, bare det var godt.
En halv time før timen, satt jeg i bilen på veg til å ta min første vaksinedose.
Viser det seg at vaksinen har bivirkninger og at vi blir…for eksempel nesehorn, så vil jeg være nesehorn sammen med de andre.
Jeg orker ikke å være den eneste som overlever, jeg er med på dugnaden.
Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.
Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.
Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…
Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.
Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.
Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.
Tidsfristen er innen mandag.
Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.
Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen her inne.
Glemte å lagre den.
For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.
Det skulle bli et konsept.
Foretningskonsept, var plana.
Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.
Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.
Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.
Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b altså BforB, ble til.
Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”
Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.
Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.
For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.
Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.
Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.
Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.
Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.
Men jeg må tenke på akkurat det.
I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.
Nå over til DEG!
Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?
Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.
Lange dager er lange. Lange dager som går fort av sted. En dag igjen. Så…
…da er jeg der.
En dag igjen.
Som sikkert blir lang.
Men i morgenkveld, i morgenkveld har jeg fortjen noe, ett eller annet.
For da har jeg ferie.
I dag jobba jeg igjen intenst.
Plutselig fikk jeg en bukett roser.
På jobben.
Skikkelig overraskelse.
Og veldig hyggelig.
Men altså, i morgen er det starten på tre uker ferie.
Starten på den uka her var langt fra ferie.
Har lyst til å dele denne historien.
Jeg skulle ha et møte, helt i andre enden av kommunen fra her jeg bor.
Hadde en del å orden, som jeg ikke hadde rukket. Så tro avgårde tidlig på morgenen for å rekke det.
Det tar nesten en time å kjøre dit, kontoret ligger halvveies på ruten og der skulle jeg innom for å hente ting.
Jeg setter nøkkelen i låsen, får kasta noen sitteunderlag inn i bilen, for det er kaldt der møtet skal være. Får resten inn i bilen og legger i vei de nesten to mila til sentrum.
Parkerer og er på tur inn.
Rådhuset er ikke åpna ennå.
Skal plukke fram nøklene, begynner å lete og etter hvert som sannheten går opp for meg kan jeg ikke tro det er sant -.
For jeg husker ikke at jeg tar nøkkelen ut av døra hjemme, nøkkelhanka med alle nøkler og nøkkelkort på.
Det var ingenting anna å gjøre.
Hanken måtte jeg ha, jeg skulle ta med meg både pc og projektor fra kontoret. Det var bare å sette bilen i revers.
Og nøkkelen – ja den sto i døra…
Slik kan en styre på om en ønsker enda mindre tid enn en allerede har.
Og ja – jeg VAR oppgitt.
Mer enn det.
Men – jeg kom dit jeg skulle, jeg fikk kokt og fylt flere kanner med kaffe, montert opp og henta mat.
Og – jeg fikk hjelp fra de som kom tidlig.
Så ALT gikk bra, til og med å miste halve tida når en i utgangspunktet hadde liten tid.
Så det var omtrentlig siste jobbigt-historien på en stund.
Litt svimeslått av dagen, tumler jeg ned i min gråe stol. Etter først en tur foran tv’n som bare fikk meg til å sovne.
Hva skal jeg skrive om i kveld, tenkte jeg og satte mac’en på fanget?
Korona og sprøyter kunne være ett tema.
Eller hva som skjer når en har liten tid og på et mirakuløst vis greier å gjøre den enda mindre, med de farer det innebærer.
Jeg slår opp maskina og går inn på blogg.no.
Svarer på kommentarer.
Tar en kikk på de siste innlegga som er lagt inn.
Da ser jeg det.
Jeg ser!
Sjekka før jeg dro ut i travelheta, at jeg hadde tilrana meg 67. plass.
Så morsomt, tenkte jeg før jeg la alt i bilen og kjørte ut til dagens umuligheter.
For det skulle bli det, men det kan jeg kanskje skrive noe om en annen gang.
Så faller øynene mine på Gryende.blogg sitt innlegg.
Og HVA SER jeg!?
Min blogg er omtalt.
Bildet er tatt av Peter Lomas fra Pixabay
Jeg ble faktisk så flau at jeg nesten løper bak en stol for å gjemme meg.
Dette er ikke koketteri, jeg visste en stund ikke hvordan jeg skulle reagere.
Litt slik tralala mens jeg holdt for ørene.
Eller kanskje øynene blir mer riktig.
Bare forsvinne.
Om jeg ikke ble glad?
Så klart ble jeg glad, jeg ble så glad at jeg ble flau.
Visste ikke hvordan jeg skulle takle denne herlige oppmerksomheta.
Som alltid når jeg leses hennes vurderinger av blogger, er det alltid mange fine ord og superlativer. Ikke noe unntak denne gangen. Og ja, jeg inviterer folk inn i hodet mitt, som hun skriver. En verden uten oppskrift.
Når jeg fikk samla meg, var innlegget mitt klart, jeg måtte skrive om henne som skrev.
For det er heller ikke så lenge siden jeg begynte å ta turen innom hennes blogg. Hun skriver friskt og har meninger, men er aldri ufin. Den friske tonen er veldig befriende.
Og så viser bildene en flott dame med sterkt ansikt, der hun redigerer bildene til å bli enda sterkere.
Det er alltid fint å bli kjent med nye blogger.
Så egentlig, etter flauheten hadde lagt seg, syns jeg dette var veldig artig!
Jeg skal bli bedre kjent med henne, er i hvertfall plana.
Hun syntes forresten jeg hadde en særegenhet hun ikke helt kunne sette fingeren på, som vel kan handle at jeg nok har en tendens til å skrive ufullstendige setninger og la ting henge i lufta.
