For litt over en uke siden ble jeg satt på lading. Det er noe alle bør oppleve.
Vi, gjengen som skulle ut, hadde bestemt oss for å dra hit.
Jeg hadde hørt om stedet, fra da de begynte å jobbe med forretningsideen sin.
For noen år siden.
Nå fikk jeg endelig besøkt stedet.
Det de starta med var overnatting, overnatting ute, i hengekøyer.
Så fikk de bygget dette huset vi kom til, der en sag hadde stått. Historien om saga var tatt med i bygget.
De har ikke lagt inn strøm.
En kjente det da en kom inn, en fred.
Fikk bare lyst til å sette meg ned for å meditere.
Og den store fjorden utenfor var også en del av rommet.
Må si at freden dette skapte var fenomenal.
Liksom all stress i kroppen forsvant, man ble liksom bare på plass i seg sjøl.
For det første er det trivelig å møtes. Vi som gikk ut hadde snakka om det en stund, så når vi treffes er det mye å dele.
Og når omgivelsene var så perfekte.
Og maten.
Først fikk vi spikersuppe. Det var kremet grønnsaker.
Nydelig.
Glemte å ta bilde av suppa.
Hovedretten var en glede med nydelig smaker.
Marinert hjort med en krem av tyttebær på toppen. Gulrøttene var skåret veldig tynt og var rå.
Alt vi hadde fått servert til da var produsert der.
Til og med hjorten.
Desserten var håndlaga sjokolade. Den kom fra Selbu.
Det var en kulinarisk opplevelse.
Jeg må skynde meg å tilføye at dette ikke er bestilt på noen slags måte, dette er mine pure opplevelser av å besøke stedet.
Vi ble sittende utover, mens mørket etter hvert gjemte landskapet utenfor.
Og samtalene gikk videre i skinnet fra talglys.
Og skulle du finne veien til nordre Nordmøre en gang, vil jeg absolutt anbefale en besøk på Tustna Ladestasjon. Jeg skal i alle fall dit mer. Men så har jeg ikke den lengste veien i og med dette ligger i kommunen min.
Det nye året er over en måned. Det har vært en måned med mye vær, mye nett og mye helse.
Det har faktisk vært sammenhengende ett eller anna.
Nå håper jeg dette ikke har blitt normalen, for nå ønsker jeg virkelig at det skal begynne å funke.
ALT!
Året starta med at foreldra mine ble syke og at mobilnettet deres fallt ut. Fortsatte med at mitt datanett var ute gang på gang. Det siste vart en liten boks som hadde stoppa å virke, så etter to uker var jeg igjen på nett, og har nå vært det over en HEL uke.
Men energien til å skrive her inne var skikkelig nede for telling.
Forrige helg måtte jeg ta kontakt med legevakt.
Mellomste og hennes kjære, var hjemme hos meg.
Da legen ringer søndagsmorgene om at jeg må komme til ambulansebåten, ville hun være med. Noe jeg ble glad for.
Kjøreturen bort til båten var på rundt 40 minutter. Det ble bestemt å sende meg til sykehus, jeg prøvde å protestere – var ikke helt enig med det legen landa på.
Men jeg ga meg.
Så klart!
Og mi mellomste tenker først å gå i land, noe jeg syns er logisk. Men så bestemte hun seg å være med.
Enormt snilt<3
Turen går utover sjøen og fra nå føles framtida uoversiktlig. Det er bare å gi seg over.
Båten legger til kai i Kristiansund etter omtrentlig en halv time, der vi har fått beskjed om at avdelingen er stengt denne helga. Så turen videre går i bil til Molde, enda en drøy time.
Der står et team og venter på oss. Jeg har så mye frost i kroppen at sykepleien, som skal sette inn venflon, må gi opp. Etter blodprøver og vurdering av det jeg forteller, finner de ut at det er ikke blindtarm, som var fryktet. Visst ikke noe særlig med det, om en får problem som godt voksen. Derfor denne beredskapen.
Og så får jeg til slutt lov til å reise hjem, sjøl om personellet hadde sett jeg hadde blitt der over natta.
Det var veldig godt å sette seg inn i sin egen bil igjen, sette kursen hjem mens det enda var søndag.
Og det var fryktelig godt at mellomste var med, men jeg syns det var enormt snilt og være med på denne utflukten.
Hjemme venta kjæresten, han hadde foreslått å komme ned for å hente henne da det var snakk om å legge meg inn for natta. De fikk en mye senere retur til Trondhein enn tenkt.
Jeg er veldig glad for omtanken de begge viste, setter handlinga svært høyt.
Men det er klart, jeg har kuret. Det viser seg at feberen driver å herjer også. Så slapp er jeg så det holder, men prøvd å være på jobb. Er ikke lett å skjønne om en skal ta hensyn til kroppen, eller bare forsere. Hva som er best, liksom. Hva er hva…
Føler meg grusomt lat.
Gleder meg til kroppen er i “normal” gjenge igjen.
Sannsynlig har jeg fått influensa, til tross for vaksine, den traff bare 50% har jeg fått vite. Når jeg får infeksjon må jeg stoppe med medisinen som tar ned imunforsvaret mitt, men heldigvis er bevegelsesapperatet mitt greit nok foreløpig. Ledd ass 🙁
I tillegg har jeg spist for mye frø, som jeg nå vet må legges i vann, om ikke kan det bli skikkelig trøblete for magen.
Jeg håper jeg kan kjøre møtene i morgen, på jobb, som normalt.
At jeg kan ta opp igjen mer bevegelse, uten at feberen stiger. Og at betennelsene i kroppen viser normale verdier, slik at jeg kan forsette det medisinelle løpet. Enn så lenge.
Og ikke minst, slutter å være så forbaska lat.
Heldigvis er vi på tur mot lyset, våren og sola, som snart skinner inn gjennom vinduene.
Helse med krøll. Og ta saken i egne hender. Der det går.Og helheten i ALT.
Jeg bruker en del tid på å høre på podcaster og å lese informasjon som skal føre til mer ballanse.
Ganske sjølsentrerte saker, på en måte.
Har hørt en del på en podcast som heter Webpsykologen. Som Sondre Risholm Liverød, han du møter i podcasten, sier: for fagfolk og folk flest.
Nå er jeg interessert i psykologi, samspillet mellom mennesker og hva som er synlig og hva er bakenforeliggende. Her får jeg innspill både i eget mønster og til å skjønne sammenhenger, og noen av mine tenkte tanker blir bekrefta.
En annen podkast jeg nettopp fant heter Lekent liv me Lilalife og handler om livsstil. Forskningsresultat og folk som deltar i samtaler og fagfolk innen temaene det blir snakket om. Her er det den fysiske helsen som er i fokus.
I tillegg er jeg gang med å teste ut keto-dietten. Folk jeg kjenner har ført meg inn i denne teorien.
I tillegg er jeg nesten helt tilbake til periodisk faste, med et spisevindu mellom kl. 12-20.
Og som jeg har skrevet tidligere, dette handler mer om helsen min enn vekten. Men vekten er så klart også helse.
Om morgenen, etter noen glass vann, drikker jeg en kopp kaffe med en teskje smør i. Jeg skal også ha i litt olje, MTC-olje. Dette gir metthetsfølelse og energi utover i noen timer.
Karbohydratinntaket har krympet til et minimum. Sukker og hvitt mel, faktisk alt mel, er for tiden borte fra kostholdet. Bare for både å se og kjenne hva dette fører til. Har litt mer inntak av protein, men hovedinntaket skal komme fra fett. Fettet skal smelte fettet som er i kroppen. Går ikke inn i teorien, hvordan dette skjer.
Men så klart vil det ikke funke på vekta om ikke kalori-inntaket er mindre enn det som blir forbrukt.
Jeg vil se om jeg får mer energi, blir lettere og ikke minst, får bort problema med ledd. Jeg må innrømme at jeg har en vill, våt drøm om å kunne legge bort det jeg pakker inn i kroppen av medisin. Kjenner den ikke er god for kroppen, den får bukt med noe av leddsmertene, men kroppen som helhet lider.
Så jeg forsker på meg sjøl.
Reaksjonene.
Følelsene.
Det er faktisk mitt ansvar og få til et best mulig liv.
Om dette fører fram, nja, det vites ikke.
Men må.
Må prøve.
Akkurat nå er jeg motivert. Veldig.
Men vil jeg gomle i meg en sjokolade, ja, ja, mener jeg det er så viktig – så får jeg bare gjøre det. For dette er ikke noe manisk opplegg for meg.
Som en bieffekt av dette legene skriver ut til meg, var jeg å målte bentettheten i går.
Bentettheten!!!
Nå var jeg helt sikker på at den var super. Grunnen er at jeg har fått i meg såpass mye kortison. Jeg syns ikke slikt er bra, ta noe som kan gå ut over noe annet.
Fikk svar i dag, ryggen har noe nedsatt tetthet…ellers alt fint.
Det blir en evig rundans i en nedadgående spiral.
Det er mye mat jeg kan klare meg uten, om det viser seg at helsen blir bedre ved å unngå den.
Det som er litt morsomt er at store butikker har krympet, for det er så mye som ikke er aktuelt å ha i handlekorga. All halvfabrikata. Det kan skje at et slikt produkt havner i kurva – men det er sjeldent. Buljong feks. kjøper jeg, eller fond.
Det siste jeg har kommet over på matfronten er en landsdekkende organisering som kaller seg for Rekoringen. Der får en kjøpt matvarer uten mellomledd. Det er produsent som selger. Jeg vet litt lite om dette foreløpig.
Og til slutt har vi det vi bruker av toalettartikler. Hva vi kjøper av toalettartikler. Der kan en også gjøre tiltak.
Fordi jeg er ikke alene i verden kan jeg gjøre valg som ikke gjør ting verre.
Tenker jeg. Leser innholdsdeklarasjonen både på produkt og klær. Fordi klær også kan ha microplast som ved vask sendes ut i næringskjeden. Ikke bra verken for balanse eller helhet. Er du interessert kan du sjekke denne linken.
Kjøpte også et par oljer og en base i går, til massasje, til å smøre seg inn med.
Aromaterapi og det naturlige livet er noe jeg har vært opptatt av i flere i tiår. Har flere bøker om temaet.
Og å leve i balanse, med seg sjøl, med de i rundt med dyr og natur. Viktige faktorer for et godt liv.
Ting og tang står i kø, mandagen kom meg i møte med et smell.
Blå og blåsende sto dagen bredbeint foran meg.
Jeg måtte tenke og handle.
Plagsomme greier.
Jeg måtte foreta noen valg.
Det satt så langt inne, at først skjønte jeg ingen ting. Jeg ville bare ha fullstendig fred og fri.
Men måtte innom jobbemailen.
Så der satt jeg da.
Forvirra.
Først tok jeg telefonen til legekontoret, begynner å haste med den legetimen og blodprøvene til St. Olav. Jeg fikk time samme dag som jeg skal til Kristiansund med bilen. Det passa bra, legekontora ligger på den aksen. Skal skifte airbag på bilen.
Pålagt.
Men så var det Osloturen, personaltur, skal jeg ta meg tid-.
Tok en gjennomgang av programmet og fant ut at det er veldig relevant. Sendte noen mail, for den ene dagen blir på bibliotekdagen min.
Fikk klarert og har bestemt meg for å dra.
Men skal jeg ta fly eller tog, skal jeg reise litt før… Ser jeg kan ikke være der helga som stunder til.
Da følte som jeg hadde foretatt meg mye.
Tok meg en tur ut. Hente ved, tenkte jeg, og skunda meg inn i vedboden.
Booiiing, sa det.
Hodet smalt inn i en bjelke.
Jeg registrerte at jeg fortsatt sto på føttene. Og at jeg var fryktelig irritert.
Så unødvendig. Jeg burde kunne denne boden. I stedet må jeg drasse på en svak hodepine.
Jeg fikk ryddet i noe ved. Tømt en pose med aske og kastet noe avfall.
Må ut siden i dag, tenkte jeg, jobbe litt ute.
Det er sol.
Og vind.
Fortsatt.
Ennå er det ting jeg ikke har blitt enig med meg sjøl om, men utsetter videre avgjørelser til i morgen, når jeg er på jobb. Drar jeg til møtet langt over alle hauger, på onsdag. Rakk ikke å melde meg på et seminar, neste uke, men kan kanskje ta en dag – da trenger jeg ikke overnatting og bør kunne få være med.
Alt dette som skal bestemmes; budsjett, prosjekt, møter og mangt.
Midt i alt dette skal en også bestemme ferie. Har to uker igjen. Men tror jeg kanskje har funnet ut når-.
Må også over til Kyrksæterøra i dag. Handling både til meg og foreldra.
Tok en telefon og fikk snakka med mor, om at jeg ikke kommer i dag. Men i morgen. Etter jobb.
Snakka med yngste, hun hadde hatt en fin helg på Oppdal. Det hadde vært visning av filmen hun var med på å lage.
Tror jeg bare avslutter dette kaotiske innlegget med en musikkvideo. Det morsomme er at det er yngste som har hovedrollen i denne snutten. Nå skal jeg se på den, for den er fin til å roe seg ned med. Tror jeg trenger det. Før jeg fyker ut for å henge opp klær.
De som spiller heter Sideway, trykk på bildet under så kan du også høre og se.
Disse ukene går som en røyk, kan de ikke gå senere….bare litt senere…..
Når jeg endelig sitter her og skal skrive, som jeg har gledet meg til – trykke bokstaver i det hvite.
Fortelle…legge ut….male i vei…..om livet mitt.
Når jeg først sitter her ble det tomt. Hodet er så fullt at det ble tomt. Kanskje alle bokstavene og orda trykker seg sammen til en grå og ullen tåke, når de først får komme ut…..
“Du blogger ikke, jeg er spent på om du skriver om forestillinga” sa datteren min for en tid tilbake.
Ja, jeg sa jeg tenkte det.
Nå kommer visst alt i hulter og bulter ut-.
Tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om det.
For noen uker siden var jeg i Trondheim. En varm dag i trønderhovedstaden befant jeg meg under drivhustaket på Dragvoll.
Det var varm. Og det var en opplevelse.
Første studieår i Teater og drama hadde fått i oppgave å sette opp et stykke av Danio Fo, En anarkists tilfeldige død.
De var delt inn i fire grupper og gruppene skulle tolke det hver på sitt vis.
Jeg fikk med meg alle forestillingene kronologisk, og alle hadde kraftfullt spill og samspill.
Kostymer og scenografi var fine.
Må fortelle at gruppa til dattera mi fikk en A.
Veldig artig.
Overnatta hos søstera mi, vi hadde en hyggelig kveld og en lang tur langs forlengelsen av Ladestien.
Neste dag var det yngste og Film og videoproduksjon.
Etter en tur på IKEA, plukka jeg med meg døtrer og kjæresten til mellomste. I regn og rushtrafikk gjennom Tronsheims gater var vi ved kinolokalet, til slutt.
Noe for sent.
Men vi fikk sett alle filmene, fra første studieår til en masterfilm. Yngste og gruppa hennes viste bachelorfilmen sin.
Jeg koste meg fryktelig.
Og gjengen har fått mye skryt, men der er ikke resultatet ferdig ennå.
Jeg fikk hilst på noen av de hun hadde jobbet mest sammen med gjennom tre år. De var bare så hyggelige.
Vi skulle ha middag på en shusi restaurant etter dette, det ble en litt ufrivillig morsom affære – for vi tulla og fant ikke stedet vi hadde bestilt bord. Men det gikk bra, det ble et annet sted og det ble shusi.
Etter dette har dagene og ukene fortsatt og vært fulle av hendelser. Faren min havna på sykehjemmet etter et fall, han kom hjem i går. Det ble noen turer til sykehjemmet. Moren min hadde også falt samme dagen som far falt. De er såpass gamle så vi var spent på hvordan dette måtte løses. Nå er vi tilbake til situasjonen før falla, men det er koblet på mer hjelp. Midt i dette brann båten til den ene onkelen min opp, på tur med han ombord. Det kunne blitt dramatisk, men to unge jenter fikk berga ham. Båten ble starta bygging på i 1961, og hadde mange finesser og historie.
“Ja, hvem hadde ikke vært ombord i den båten”, sa dattera hans.
Men han, onkelen min, morbror min, berga. Det er det viktigste.
Det har vært møter, besøk, bil og vaskemaskin ble reparert. Men så gikk plenkløpperen i stå, jeg hadde fylt på bensin det var kommet vann i.
Den var reparert i kveld.
Birøkterkurset ble avsluttet sist lørdag. Har ikke bestemt meg om jeg skal starte med bier.
Så har jeg rydda og kasta en del, fått mer oversikt og det er godt.
Min ca ett års gamle romanse, som jeg trodde på.
Lenge.
-Er avslutta.
For det vart ikke riktig etter hvert, men trist er det.
Så klart.
Snart skal jeg ha noen uker ferie. Men oppstarten av sommersesongen på museet er på hælene. Det får bli som det blir, men har en del å få på plass før ferien.
Jeg har for lite venner, tenkte jeg her om dagen.
Livet mitt består av gamle og syke mennesker og et firkantet administrativt liv. Jeg må finne meg venner. Jeg må gjøre noe annet.
Det skjer i rundt meg.
Mye kav.
Mye motbakke.
Men det er bare å orden opp. Komme seg gjennom, finne disse løsningene.
De finnes alltid. Og kanskje nye venner, eller moe annet. Jeg vil bare leve slik at noe av tida er til meg også.
Nå skal jeg kjøpe meg bokashi, jeg skal omdanne matavfall til jord.
I morgen skal jeg ut å grave opp løvetannrøtter.
Slik er det.
Omtrentlig.
For meg.
Om dagen. I går tordna og lyna det, og så ramla det store isbiter ned.
Nå vil jeg finne ut hvordan det står til med dere i bloggverdenen, dere jeg bruker å lese bloggene til. Håper alle har det fint og iallefall fint nok.
Lørdagen måtte jeg. Og vi. Handle. Vi er; foreldra mine. Egentlig mor.
Mor ringte meg da jeg ikke dukka opp til den tiden jeg hadde sagt. Da var jeg riktignok straks på tur ut. Formen min om dagen er ikke den mest spretne.
Hun fortalte at faren min også ville være med.
Min 95 år gamle far, som nesten ikke har vært annet enn hjemme og bevega seg rundt med sin rullator, i den ene etasjen i det huset de bor i. Etter oppholdet på sykehus og sjukehjem etter fallet i mars.
Først tenkte jeg på det vi skulle rekke før butikker stengte, men så fant jeg ut at kattene faktiskkunne greie seg på mat kjøpt fra vanlig butikk noen dager. Og for far, få våren inn gjennom bilvinduet i kaskader; grønne jorder, trær i alle de vårlige nyansene, heggen som hadde begynt blomstre og sjøen glitrende i sola.
Det var en dose av inntrykk som er vanlig for oss som er frie og “unge”, Som kan bevege oss fritt dit vi må.
For mor også var det en opplevelse, sjøl om hun er mer ute. Hun en voksen damen på snart 87 år med begrensninger i fysikk.
Da vi handla på kjøpesenteret ble det for mye for henne også. Det forhindret ikke at en eldre mann i handlekøen begynte å snakke med henne.
“Kjente du han” spurte jeg.
“Nei, jeg har bare draget “sa hun med glimt i øyet.
Eldre er ikke annerledes.
Enn alle oss andre.
Enn de unge.
De kan spøke, flørte, tulle og være dønn seriøse og samfunnsengasjerte.
De er de ikke annerledes, sjøl om skinnet er skrukkete og energien lavere, mentalt kan de være helt på plass.
De ville vi skulle spise ute, og jeg var med å skeia ut fra min kontrollerte livsstil.
De syns det er så artig å kunne se andre mennesker. Nå skal det sies at det var sørgelig lite mennesker å se der vi var.
De snakket om dette at eldre mennesker er radert bort fra de menneskene en møter i hverdagen, og da snakker jeg ikke om de yngre eldre.
Nå er det nok slik at mange er borte fordi livet rakk ikke så langt som for mine foreldre. Og resten er på institusjoner, innestengt. Plassert borte fra å være plagsomt til stede.
Da de var hjemme sovna far i stolen sin. Han hadde fått inn mange inntrykk og energien var oppbrukt. Men han hadde mestra å være ute i livet og mestra krykkene igjen.
Vi må ta flere turer der han og mor får se mer enn stueveggene og tv’n. Det gir livet deres innhold.
Når jeg har foreldre som fortsatt er blant oss, både mentalt og fysisk. Men som far sa med en latter da vi satt og spiste, nå er det jeg som må hjelpe de – før, for dog utrolig mange år siden, var det de som hjalp meg med maten og alt det andre.
Livets forunderlige runddans. Men som lita jente tok jeg det sjølsagt, foreldra mine er så ubegripelig takknemlige.
Så takknemlige at jeg får dårlig samvittighet.
Ser du mange eldre mennesker i din hverdag, ute i butikker og på gaten?
