Rett igjennom ei uke

 

 

Svuiiitch, så forsvant den uka i alt mulig rart og ikke fullt så rart.

 

 

 

Siste uka i november er straks over og 1. søndag i advent  er her. Jeg er kommet hjem for ikke så lenge siden.

Uka gikk med kos, tanker og hendelser.

Kronologisk kom yngsteberta på mandag.

Seint.

Ble en komisk tur.

Var litt usikker på hvilken togstasjon jeg skulle hente henne. Hun ville være på Berkåk litt over halv tolv, altså nesten midnatt. Neste stasjon stoppa ikke toget, så da ville det bli Heimdal – men da var vi i gang med natta. Så bestemte meg for Berkåk samtidig som jeg besøkte gammelnaboene fra der vi bodde før.

Syntes ikke det er så lenge siden jeg var der, de mente det var fem år siden.

Tid er et vilt og hysterisk begrep.

De hadde fått seg større stue og større akvarie.

Facinerende med fiskene som svømmer rundt.

Yngste og jeg hadde bestemt oss for å kjøpe oss nattmat, men grillen var stengt på bensinstasjonen ved siden av togstasjonen. Vi fant ut at vi fikk kjøre en omvei for en annen nattåpen stasjon, bare for å erfare at de hadde stengt grillen sin der også. Men det ble mat til slutt, sein mat, skikkelig nattmat.

Tirsdag skulle vi ta med mor til fotbehanding og kjørt oss fast i oppkjørselen hennes. Det ble en dag som likevel understreka sitatet om at det er “aldri så galt for at det ikke er godt for noe». Min time forsvant i å vente på taxi’en vi bestilte for at mor skulle få sin time, jeg hadde glassbrott i ene foten og hadde sett fram til behandling. Fotterapeutan hadde heldigvis to timer på torsdag, så da fikk både jeg og yngste hver vår time.

Yngste har skadde negler på begge stortåene etter skating. Hun venter på time for operasjon. Nå ble  neglene ordna slik at hun slipper all smerte fram mot operasjonen.

Etter mors behandling på tirsdag, hjelpte taxisjåføren oss med å få løs bilen. Det var veldig snilt gjort.

Det ble fleie turer til mor/mormor, vi overnatta en natt også.

Yngste syns hun er så langt borte fra henne. Det er et lite stykke fra Oslo til Nordmøre.

Pusene var populære og gleden var stor både for de firbeinte og tobeinte, å bli kjent med hverandre.

På torsdag var vi og henta kjæresten, som er hjemme på Oppdal om dagen. Han skulle bli med opp til Trondheim på lørdag.

Jeg kom meg ned til sjøen på fredag for å sanke tang. Det ble både gristang og sautang. Jeg fikk tørket tang og gitt bort noe av det. Spennende å se om døtrene får positiv virkning av å ta tang.

Naturen er også nydelig i vinterdrakt nede ved sjøen.

Grunnen til at yngste ville komme var at mellomste fyller år til uka. Så hun avtalte med resten av familien at vi møttes i Trondheim i går, altså på lørdag.

Egentlig skikkelig dårlig føre oppover, men turen gikk heldigvis bra. Trafikken gikk rolig i sluch-snø og null grader. Var innom Orkanger for å hente faren. Eldstemann og kjæresten kom etter med buss.

Så da fikk vi feira at mellomste også runder et nytt år, dagen er 2. desember.  

Vi hadde en fin feiring.

Og for mamma’n var det godt å klemme midtidatter si og bli klemt av henne.

Jeg tenkte å kjøre jelt hjem, men veiene og føret var ikke av det beste. Overnatta derfor på Orkanger i verdens kaldeste rom. Det har tre yttervegger og har prøvd å fryse forderva der før. Men fikk nok litt søvn.

I dag var det flere minusgrader og oppholdsvær, så turen over fjella gikk fint i rolig fart.

Da jeg kom hjem fikk jeg tent lys på utetreet og tatt ned adventsstjerne og slikt.

Pusene fikk mat og jeg fikk ordna i sandkassene deres. Fuglene fikk også mat i materen.

 Og så fikk jeg en pause med et stort glass med ingefær og sitron.

Snart er pausen min over.

Jeg har endelig fått sendt ut flere regninger, også for utleie av leligheten til kontor gjennom nesten tre år. Føler jeg har vært flink og fått gjort slikt som fører til misnøye av seg sjøl når en ikke får gjort det.

Det er snakk om at leligheten får ny leietaker og det kanskje allerede til uka, så mye som må ordnes der. I morgen er jeg bedt i fødselsdag. Og om noen uker er det jul og her blir det fullt hus.

Så jeg har ting å henge fingrene i og mye jeg har lyst til å fingre i. Slik som tang, ta inn kvister og mye mer. Men likevel, denne uka blir nok roligere enn den som vi straks avslutter.

 

Riktig fin desemberuka til deg som er innom bloggen min. For nå skal vi inn i en ny uke.

 

 

 

 

Katter og musikk

 

 

 

Det er morgen, det klatres og styrer på og fra radioen lyder 9 timen.

 

 

Straks slutt på en uke igjen. I dag bør jeg fram med vaskefilla og være en tornado…som en reklame en gang sa.

Pusene har en raptus, løper etter stolrygger, kaster seg fryktløs ut i lufta. Jakter på hverandre og hver smitt og smule er et offer. De begynner å bli tryggere.

Lille Achia er den som er mest sky, hun kommer nå bort, hopper opp. Da går halen i sirkel. Som en visp. Ikke mjauer hun og ikke maler hun…det vil si, hun maler på veldig lav styrke.

Iris har funnet plassen min i fanget mitt for lengst, hun maler høyt og mjauer søtt.

I dag da jeg gjorde øvelsene mine på soverommet og døren sto på gløtt, mjauet hun høyt og bydene. Hun ville inn! Men jeg kan ikke slippe dem inn på soverom for jeg kan ikke stole på dem.

Jeg har lest meg opp på når katter og kattunger gjør fra seg utenfor kassen. Det er et tegn og kan være flere ting. For det første bør jeg skaffe meg en kattkasse til. En kasse er for lite når det er to puser. Jeg må rense den flere ganger om dagen. Katter er pertentlige. Og så kan det komme av utrygghet, og jeg tror de sliter med trygghet. Nå har jeg hatt de her over en måned og enda er de vare. Sannsynlig er de det av typer.

Så det er en del jobb med de.

Men artig å se hvordan vaner fester seg. Når jeg sier «kom» kommer de som sinder og såe, løper hverandre nesten ned. Og da må jeg ha godbitene klare, det forsterker ordet kom enda mer.

Når jeg skal ut av huset får de et begrensa område å være på; badet og soveromsgangen. Der står mat og sandkassen. Det samme om natta. Da sier jeg bare «kom” og de kommer løpende i villelse.

I gårkveld sa jeg «kom» til de og låste meg ut av huset, mens de hadde sin begrensa plass.

Skikkelig høstkveld, mørkt og regn, parkerte jeg utenfor kirka. Det var konsert og musikk av Bach.

 

Fint å høre på, men benkene i kirka tar nesten livet av en.

Det var flere stykker og flere musikere som fikk blomster etterpå.

Jeg gikk innom kirkegården etterpå, fant grava til far i mørket. Og lyset på grava lyste fortsatt.

 

I dager det snø på toppene. Jeg skal til å virke. Har lyst til så mye, mye mer enn dagen er lang. Men jeg rekker det jeg rekker.

Hva er det viktigste for deg i dag?

For meg vet jeg nesten ikke, bare at det jeg har lyst til er for mye, så jeg må nok prioritere.

 

 

 

 

Kurs

 

Når en går kurs må en ta av tid. For det er en jobb…ikke sant?

 

 

Litt skole.

Noe en må.

Ta av tid til det en må.

Disse må’ene puster en i nakken.

Nå skal jeg ikke skrive med for store bokstaver i dette innlegget, men slik mellomstore. For det er ferskt. Det nye kurset.

For jeg har meldt meg på et nettkurs. Jeg har gjort det før. To ganger, faktisk. Og det gikk ikke bra.

For mange år siden var det et skrivekurs. Resultatet ble bare dårlig samvittighet.

For noen år siden gikk jeg på nettkurstoget igjen. Kvinnehelse og sykluser, så interessant. Men jeg hadde aldri tid til å gå inn utover de første modulene.

 

Og nå har jeg gjort det igjen.

 

Så hva er det som gjør at jeg tror jeg skal klare det nå…

Modulene fikk jeg for en måneds tid siden og har vært inne flere ganger.

Allerede.

I går starta den mer intense kursperioden. Jeg satt som et tent lys med penn, skrivebok og data’n i fanget.

Nå kan det hende i og med mer tid, at det denne gangen går bra. Det er det eneste jeg skal, utenom besøka til mor.

Men så tror jeg det er et anna element inn denne gangen.

Interesse.

Nå var jeg interessert både i skrivekurset og kvinnehelse, men kanskje ikke nok.

Nå har jeg genuin interesse.

 

Etter jeg fikk påvist leddgikt for åtte år siden, ikke greidde å bøye knær pga. av betennelser og hele kroppen var et miss har interessen for det jeg putter inn i munnen vokst.

Jeg kan gå enda lengre tilbake i tid, til jeg bodde i Trondheim med små barn. Der var vondt når vi lekte og de krabba på meg. Små barn, liksom.

Husker en serie på tv’n vi så. I vignetten var det en mann som kasta en dame bakover på et bord og seg etter. Full av lidenskap. Jeg husker hvor trist det var, jeg kunne ikke være med på noe slikt fordi kroppen var så vond og jeg var bare litt over 30 år.

Etter noen år ble jeg diagnosert med fibromyalgi. Jeg gråt da jeg reiste hjem fra legen den gangen, av å bli trodd. Senere sa jeg opp diagnosen.

Men fordi var ikke kroppen bra. Så da jeg for åtte år siden fikk den nye diagnosen var det en lettelse at sprøytene jeg tok fikk ned betennelsene. Men det dukka opp andre problemer. For kroppen reagerte på det jeg tok, det var prøvd nye og andre medisiner uten den gode, ønska effekten.

Ellers dukka en annen tanke opp, at jeg trodde ikke på sykdom som en gitt størrelse som var en del av meg. Det handla om det en levde, det en pusta og det en spiste og slik som ens egen kropp var bygd opp. Tenkte jeg. Og få til å reversere var nok umulig, men mye kan en. Tankesett, gleden, maten og ballansen i livet er superviktig. Stress er en av verstingene.

Men så har vi denne maten.

For rundt fire år siden ble medisinen lagt på hylla. Legen som sa jeg måtte gå på de resten av livet fikk feil. Legen jeg var hos siste gangen var enig i at jeg hadde ikke den forventa effekten av medisinene, men at en kunne ikke vite om maten hadde noe å si da jeg fortalte om omlegging.

For smått om send la jeg om kostholdet, las om mat. Kutta ut bortimot alt av brus og prossesert mat. Dette hadde nok en virkning. I dag kjenner jeg godt på kroppen når dette blir syndet imot.

 

Og da er vi tilbake til nettkurset jeg har meldt meg på, om alger.

For det som gikk opp for meg var at dette er midt i mitt fokus.

Tang og tare har så mange helseeffekter, det har mineraler som fremmer metabolisme. Det finnes både vitaminer, jod, kalsium, magnesium, zink, selen osv.

Så dette både skal og må prøves ut.

Nå må jeg si at jeg betrakter meg ikke som «syk» i dag, bare levd liv. Og det at jeg kan gjøre svært mye sjøl er jeg overbevist om. Dette kurset er så inn i granskauen viktig.

Akkurat nå ligger grisetang på tørk i ovnen. Gristangdokker ligger i en lufttett boks i kjøleskapet for å få få opp smak, før den skal tørkes.

Det første som dukker opp på facebook i dag er en forskningrapport på tang og fordelene.

Jeg leser moduler og er til og med innstilt på å lære meg de latinske navna. Men det er bare for å spisse hjernen.

Denne kunnskapen om tang og tare skal tilegnes.

Jeg tror på dette.

Jeg tror også på mer energi, for det er den jeg er på leiting etter…eller bygge opp. Så derfor tror jeg det skal gå bra denne gangen.

 

Har du deltatt på ett eller flere nettkurs og i så fall, hvilke erfaringer ar du?

 

 

 

 

 

Utfordring: Transport

 

 

I dag skal jeg svare på helgas utfordring mens det er helg.

 

 

Helgene går så fort slik at plutselig er de over.

Dette skjer i ett sett.

Rekker jeg å svare på en blogge-utfordring er mange ganger helga over og folk er egentlig ferdig med utfordring. Spesielt når jeg legger den inn i natta mot mandag, som sist helg.

Timene transporteres for fort.

Faktisk har tida fra forrige helgs utfordring, da jeg var lita, gått fort. Kanskje er det alt vannet i rundt, med flo og fjære som kan for denne.

Jeg har skrevet om dette før, at jeg er født ombord i en båt. Jeg bodde på en øy, så jeg var omflødd av vann.

Jeg ble nokså forskrekka da jeg oppdaga at utbygging av veier ikke er mye eldre enn meg. Og for å komme seg bort fra denne øya jeg bodde på kom ferjene etter jeg var født.

For å komme meg på ungdomskolen måtte jeg ta en ferje.

For å komme meg til by’n måtte jeg ta to ferjer.

I dag er det en ferje til Kristiansund og på sambandet går to ferjer.

Etter jeg flytta tilbake til kommunen jeg er født, bor jeg i dag på fastlandet. Hadde jeg bodd her som lita, har det blitt en transport med tre ferjer. Men de som bodde her jeg bor reise ikke til by’n, men til Trondheim.

I dag er det mange broer som er bygd over fjorder og sund. Kommunen er bygd sammen av 8 broer. Men fortsatt er det tre forskjellige ferjekaier rundt om i kommunen, den ene går til Kristiansund, den andre til Smøla og den siste går til Halsa, tidligere Halsa kommune, i dag Heim kommune.

Så svaret på Utifrilufts utfordring denne helga er altså ferje. Den er en viktig forlengelse av veien slik det blir i samfunn med mange øyer, fjorder og sund.

 

 

 

 

 

 

 

31 punkt

 

 

Så er natta over og en ny dag i gang. En dag som må nyttes godt.

 

 

Etter en natt der jeg kunne sove i trygg forvisning om at mye var landa, bokstavelig talt, var enormt godt. Kanskje alt dette en står i har vært med på å passivisere meg, ha urolige drømmer, for inn i mellom er det en tørn.

I dag har jeg notert punkt på blokka, det ble 31 punkt.

 

Gårdagen gikk greit, men så klart er det en del med det. Mor fikk undersøkt ørene og det viste seg at hørselen hadde gått ytterlige ned. Jeg fikk bestilt denne kontrollen lenge før hun egentlig skulle ha den. Legen sa at eldre som ikke hadde persolig hjelp, lett ikke fikk den hjelpen de skulle. Håper dette blir bra nå, i allefall at hørselen vil funger noe bedre.

Men det tar så klart på, hjelpe inn og ut av bilen, finne rullestoler for så å trille. Kan opplyse om at trille både korg med hjul og rullestol er en spesiell manøver.

Det er en arbeidsøkt.

I tillegg hadde sønnen landa i Norge, blakk, mista bankkort, skadd etter mopedulykke siste dagen, sydd og forslått. Ingen ting med det er overraskende. Han er risikovillig så det holder. Etter alle år sitter dette i ryggraden.

Gleden over at han var i Norge er gedigen, men å fikse billett fra Gardemoen mens jeg triller mor i rullestol på et kjøpesenter er ikke helt enkelt.

Men nå er han heime!

Han hadde lyst til å komme utover hit i helga, men regner med at han vil ha behov for rolige dager. Vil be han om forslag på navn til pusene, jentene har kommet med mange artige forslag.

– Kan jeg bruke det bildet av deg, spurte jeg, du minner meg om en frosk. Og det fikk jeg. Foto:Ingrun

De opprinnelige navnene, der det ene er Marie, kan vi ikke beholde. Rope på Marie når datter på nabogården heter nesten det samme går ikke.

Mellomste kommer i kveld sammen med samboer. Så da skal det stemmes over alle fine forslag. Jeg kom på et nytt akkurat nå; Fløyel og Angora, fordi pelsen minner om det.

Det å få folk inn i dette huset som nesten ikke flyter i anstendighet, krever en innsats. Så nå har jeg satt opp punkt på en liste, det ble 31 punkt.

Så denne dagen må fungere.

Av og til spekulerer jeg på om jeg kan ha en ADHD hjerne, men nå skal jeg gå gjennom punkta, krysse ut.

Satser på at regnestykket mitt med grunner til å være så utslått har fått trukket fra noen punkt.

Livet ass.

Det er ingen spasertur i solskinn for noen av oss, ikke hele tiden.

Vi må bare stå på, innimellom må vi gi slipp og så er det viktig å være glad i seg sjøl. Da er det så mye lettere å være glade i andre og livet blir lettere.

 

En strålende fredag til alle som er innom. Jeg må til å jobbe for å hake ut 31 punkt.

 

 

 

 

 

 

Rapport

 

 

Lyset lager dagen. Den er gul og stille. Med litt vind i svingene.

 

 

Jeg gjør meg klar for denne nye dagen.

Snart er jeg på hjul.

Pusene hopper rundt på fire føtter.

Mellomste er straks på tur med vanningskanne.

Eldste er oppe i lufta retning Norge.

Yngste vil snart løpe rundt for å betjene sultne og tørste.

Mor skal få lyd inn i ørene. Det er plasttømming hos henne, så håper jeg rekker å kjøre ned sekken med plast før det blir innhenta.

Ingen mus i fellene. Men det lukta løk da jeg sto opp, håper det er hjelp i det.

Nå har en pus lagt seg på fanget mitt, den maler. Den andre sitter ved føttene mine, den har ikke malt ennå, etter den flytta hit. Kan den ikke male?

Ute kom et vindkast med regn. Håper det ikke blir for gyngete over havstrekninga vi skal over. Pusene ble faktisk redde for regnet som slo mot vinduene.

Jeg drikker lunka vann, har dusja og gjort mine øvelser.

Den nye dagen er i gang og jeg har rapportert.

 

 

 

Alle er vi

 

Hvem er du, hvem er jeg. Hva tror jeg om deg… Hva tror du om meg…

 

Og hvem er best…

Hvem skårer, blir lest, er verdt noe-.

prabha karan fra Pixabay

Jeg snakker om bloggere.

Denne gjengen som holder ut i skyggen av forgående glans. Som biter seg fast med sitt. Med alle sine forskjellige agendaer.

Kanskje har man mange ord i sitt hode.

Eller gleden over ordene, historiene, over hendelser. Kanskje er det ikke gleden som er drivverket for alle, kanskje er det ironi, sarkasme og sette ting på «rett plass».

Uansett om en ønsker å klatre oppover en utdattert liste, håpet er å tene noen kroner, bli sett og forstått eller bare for mange ord i hodet, bruker vi tid på dette.

Noen flere ganger om dagen, andre en gang i mellom, så bruker en tid. Og egentlig er det fantastisk. For det er en kanal. En kanal til å formidle. Formidle det vi ønsker.

Oss sjøl, det dyrebareste for livet.

Vi kan elske eller hate den vi er. Her kan vi være.

 

Det var for en tid siden lagt ut en utfordring av kjerrintanker om å framsnakke en blogger, slik jeg forsto det.

Jeg liker å gi folk plass, prøve å forstå. Det er ikke alltid mulig. Men jeg liker å være posetiv, se etter essensen – for den er der på det ene eller andre viset.

Sjøl om folk er vidt forskjellig fra den jeg er.

Og jeg tenkte jeg skulle følge opp bestillinga på framsnakking. Men det er akkurat det, framsnakke på bestilling fungerer ikke helt, for meg. Det må komme fra hjertet, det kan hende skjer først i februar eller i morgen -.

 

Det jeg føler for er å framsnakke hele hurven.

Jeg leser for få blogger, de jeg leser rekker jeg heller ikke lese slik jeg har villet. Så alle de jeg ikke er innom, de aller fleste, det kan være mange av dem som jeg vil ha likt godt og tenkt burde løftes.

Derfor vil jeg si HURRA for alle. Dere er bare så bra.

Egentlig lærer jeg, spesielt fra de som er annerledes enn meg – lærer mer om menneskefolka. Lærer mer om livet. Om det er små skriv om dagens hendelser eller de med en dypere filosofisk bunn. Om det er musikk eller fotball. Om det er genuint til det beste for de fleste eller målseninga er å løfte seg sjøl.

Noen er resere med ord, lett og lekende språk, noen har ord med humor, noen har er perfekt språk og noen har det ikke. Noen skriver tungt med litt mange ord. Eller kanskje skriver de til tross for dyseleksi.

Det er et fritt valg om en vil lese.

Men uansett er det fantastisk at de som fortsatt liker å skrive på blogg, bruker tid. Tid på gjennom sitt indre å formidle gjennom et tastatur ord som alle kan lese.

Om en vil.

Alle gjør en jobb gjennom å formidle, ta bilder og dele. Åpne opp seg sjøl. På det ene eller andre viset. For noen er det kanskje viktigst å skrive for seg sjøl, for andre er det viktigst å få mange lesere, kanskje er drivkraften å få til diskusjon.

Jeg syns derfor at alle blogger bør få heder, både de en liker og de en ikke liker. Det er noen for alle.

 

Nå tror jeg ikke det er så alt for mange utenfor bloggverden som leser blogg, for det er så mange arenaer med ord. Det er så mange steder å dele. Likevel, bloggen når fram til mange som sette pris på denne platforma.

 

Og orda, disse «fuglene» som flakser ut… når vi har sluppet dem kan vi ikke fange dem inn igjen.

 

Nyt en ny dag, en ny uke midt i oktober.

 

 

 

 

 

 

Dagen derpå

 

 

 

Akkurat slik føles det, som dagen derpå… for snakk om følelser i mange retninger.

 

 

Litt slik at jeg har lyst til å tute…og det helt uten grunn.

Men det kan bli litt mye når en sammenskrudd som meg.

 

Og det som har opptatt meg i helga var følgende:

  1. Hente puser
  2. Forholde meg til vær
  3. En ganske stor markering
  4. Engstelig for sønnen 

1. Puser

Pusene reiste jeg for å hente på fredag, uten at jeg visste helt hvem jeg skulle hente.

Å finne fram gikk greit. Møtte en veldig hyggelig dame. Fikk vite hun hadde kansellert å gi bort den kattungen som var gitt bort. Den jeg hadde lyst på. For hun ble så glad over at jeg ville ha begge jentene, fordi disse to lekte seg så godt sammen. Hun ble så glad for at de fortsatt kunne være sammen med hverandre hos meg.

Det var grusomt å sette de i buret, for de protesterte villt.

Da jeg mørkla buret ble de stille.

Endelig hjemme lot jeg buret med pusene stå i bilen.

Og jeg skal skrive mer om de søte nøstene.

2. Vær

For grunnen til at pusene ikke ble tatt inn var været. Det var meldt opp i sterk storm, nærmere orkan her jeg bor. Huset, som ikke er utbedra, er utfordrende å være inni når vinden rusker.

Mor aleine , om strømmen skulle gå, er heller ikke optimalt. Så jeg tok med meg pusene til mor og innlosjerte de på vaskerommet.

Hos mor var det flere vinduer som ikke var lukka ordentlig, blant anna inn på rommet hennes, som var viktig å få lukka. Hagemøbler som sto ute og som måtte settes i ly. Så det var bra jeg dro dit.

Og mor var overlykkelig over at jeg endelig overnatta.

Der var jeg altså til i går kveld. Det neste var hvordan det så ut hos meg.

Huset sto. Men et tre var «frisert».

3. Feiring

Så var det denne markering som jeg hadde gledet meg til å oppleve.

Den var i går, midt i været. Jeg måtte ta ferje over et havområde. Jeg er egentlig ikke så glad i ruskevær på sjøen. Strekninga ble stengt på formiddagen og jeg sendte melding om dette. Kanskje det var åpent så jeg kom til middagen, fikk jeg spørsmål om.

Dette valget sleit.

For strekninga ble åpna slik at egentlig kunne vunnet alt. Men vinden var meldt øke, jeg var hos mor og fra henne tar det en halv time å kjøre hjem til meg. Pusene måtte innlosjeres med alt som skal til. Hjemmfra og til ferga tar det en time å kjøre…

Jeg visste ikke hva jeg hadde av klær og måtte dusje, sminke meg som seg hør og bør til et slikt arrangement.

Og muligheta var at om jeg hadde prøvd å få alt dette til, kunna ferjestrekninga ha blitt stengt om jeg har jobbet for å komme meg dit.

Nå ble den ikke det, været roet seg og jeg føler meg snytt for noe jeg hadde sett fram til.

Slik burde jeg nok ha ventet med å henta pusene til over helga.

Men slik ble det, på et vis dårlig planlegging både av meg og værgudene.

 

4. Sønnen

Det aller verste og som kosta mest følelser var nok sønnen. Og her var det nok en gang snakk om redsel. 

Sønnen dro ut på en reise for noen dager siden, til et kontinent som han ikke hadde vært på. Han sendte snapper om kjøring med vannscooter, av mopeder og jubla av all fart og spenning. Yngste datter sa noe om dette, at han sendte disse snappene til meg…

Men andre også, det siste var at han skulle ut på byen.

 

Så ble det stille.

 

Det gikk time etter time. Det ble morgen, ennå en dag gikk. Så forsvant avataren hans fra kartet.

Det gikk et døgn og enda flere timer.

I gårkveld bestemte jeg meg -, klarte jeg og tenke at han har det bra!

Og i dag fikk jeg livstegn, han både sendte meldinger, sendt snapp og har ringt. Og han skjønte at jeg nok hadde blitt redd.

Det var telefonen som hadde blitt ødelagt.

 

 

Alt dette gjør nok til at det føles som dagen derpå.

Det har vært spenning, glede, stor kjærlighet, utrygghet, skuffelse, usikkerhet og redsel.

Nå er alt på plass, jeg har to herlige puser, huset står, sønnen koser seg, jeg mistet et stort arrangement, det kan jeg leve med.

Det blir bare mye følelsessvigninger inn i mellom.

 

Heldigvis skinner sola og jeg skal gjør vanlige ting i dag; vaske kopper, rydde, spise og ikke minst kose med to nøster, om jeg får lov.

 

 

♥♥

 

 

 

 

Klar for høst

 

 

Så har høsten blitt en realitet. Jeg er hjemme og klar for ny høst.

 

Innlegget starter med bilde fra nestsiste kvelden der yngste og jeg vandrer langs vannet og finner nye områder i Agios Nikolaos.

Jeg skal skrive mer om stedet etter hvert.

 

Nå er jeg hjemme i min gule stol og klar for nye dager. Nye innlegg her og nye opplevelser.

 

Etter et langt døgn uten søvn og tre flyreiser, stoppa jeg utenfor huset mitt.

Flyet gikk klokka seks om morgenen, noe som betydde vi måtte reise fra der vi bodde i to-tre tida om natta.

Vi hadde en nydelig kveld før vi reiste, på et spisested like nede i gata. Søskenbarnet til kjæresten til mi mellomste, med sin kjærest, kom også.

 

Heldigvis var ventetiden i Athen kort, nesten skummel kort. Men det var ingen forsinkelser, så vi susa igjennom. Vi hadde landa på å lette fra Gardemoen, altså hverken bil eller tog, men fly. Vi tok farvel med yngste, som tok toget inn til Oslo. Sønnen kom på Værnes og henta oss.

Jeg slumra på deler av reisen og kjøreturen hjem gikk greit uten å slumre.

Etter å ha dusja og spist, sovna jeg sittende. Det å komme seg til sengs var en kraftanstrengese.

I går fikk jeg gjort noen småting. Så laga jeg vaffelrøre og tok turen til mor. Og hun var veldig glad for at jeg var hjemme igjen. Jeg viste henne bildene fra turen, vi kjørte oss en tur og fikk handla.

Hun syntes også jeg kunne ha overnatta, men jeg sa at nå hadde jeg behov for min egen seng. Og den sovna jeg tidlig i.

 

I dag kaster sola gylne stråler, det er godt å være borte – men det er også godt å være hjemme igjen.

Og jeg gleder meg-.

Gleder meg til dagen og til dager som kommer.

 

Fin, fin dag til deg.

 

 

 

 

Siste dag

 


Dagen er vindfull, glitrende og den siste.

 

 

Mellomste var i fyken fra tidlig morgen. Den siste. Alle solstråler måtte samles og omdannes til pigment.

Alle gikk ned, nærså meg. Jeg hadde laget sitronvann mitt og tok meg tid. Så kom solkremen, mobilen og en bok i veska før jeg også rusla etter. Fire senger var i bakerst linje, der vi parkerer kroppene når vi har tatt turen ned til denne stranden.

 

Havet bølger asurblått og vi bestiller hva vi ønsker; vann, frappe, toast eller en drink. Gutter i kakiuniformer strener framoverlent med brett ballanserende i høy positur.

Her har jeg to ganger bestilt cæsarsalat, asiatisk sådan.

Helt fantastisk nydelig.

Siste dagen nytes.

Noen må ha sol på hele seg.

Danne vinterens lager. Og så velte seg i det turlisblå, våte massen av vann. Det er godt med noen slike dager i livet.

Senere blir det pakking og en lang natt. Regner med litt søvn fra Aten til Oslo.

Ti dager er straks over.