Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.
Som vanllig er jeg litt på etterskudd.
Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.
Hva skal en dvele ved…
Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.
Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.
Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.
Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.
Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.
Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.
Dagen i dag er en dag som har vært feiret i 80 år. Det er mange år.
Sjøl er jeg et etterkrigsbarn. Da jeg vokste opp tenkte jeg at krigen var for leeeenge siden.
Men jeg er bare født 13 år etter freden. Det jeg fikk med meg i den lille avroken jeg voks opp, var den kalde krigen. For voksne diskuterte politikk og jeg tok så klart til meg holdningene med stor iver. For eksempel syntes de voksne det var artig når jeg ble fryktelig sint når noen av de som de ikke likte, snakka på radioen. Jeg ba om å få sette den av og fikk lov til det, de brukte å smile. Sjøl var jeg sint.
Men den kalde krigen og det farlige Russland, fikk jeg med meg til gangs.
En dag, en vårdag, la en båt til kai og ombord i den var russ, fikk jeg vite. Og de var røde.
Her var det bare å berge seg.
Image by Clker-Free-Vector-Images from Pixabay
Da det hadde gått en stund begynte de voksne å spekulere på hvor søskenbarnet mitt og jeg hadde blitt av. De begynte å lete etter oss.
Vi var mellom tre og fire år. De fant oss bakom en lenestol i øverstua hos besteforeldra våre.
Og jeg husker enda synet av menneskene som pulla ut av båten og kom oppover veien mot der vi var. Det var veldig skremmende. Vi sprang det vi kunne innover til huset der besteforeldra våre bodde og krøp sammen bak lenestolen.
For jeg hadde hørt politiske diskusjoner, men utdanningssystemet hadde jeg mindre greie på.
Og det jeg vil delta på er Utifrilufts utfordring i helga vi stengest tatt har passert. Men helga ga meg ikke anledning.
For hvor er jeg når jeg er på min rette plass…
Og jeg innså det, det er en mengde plasser; på setra en fin sommedag eller Sandvatnet like ved, utsikt over Middelhavet, eller nesten «brenne» opp i tankene når kreativiteten blir virkelig. Være i en stor by og kaste seg på en buss en ikke vet hvor går. Ved sjøen, ved en elv, det er så mange steder som er «rett plass» for meg. Men alle disse stedene har en fellesnevner -.
Ballansen med å være i midten av seg sjøl. Ingenting annet trengs, enn denne følelsen.
Og det som er så bra, jeg er både oftere og oftere der, der alt er mer enn greit, der det er skikkelig bra.
Andre får holde på med sitt, mene det de formidler, være den de er. Jeg kan glede meg sammen med det de opplever og som de sjøl gleder seg over, jeg kan føle en intens god følelse overfor andre mennesker uten at jeg behøver være en del av det.
Det er godt.
Og jeg får være meg.
-Sittende ved elven og høre brusen.
-Høre stillheten i vinden i høgdedraga som heter fjell.
-I min egen stue mens sola lager firkanter på veggen.
-Når latteren bobler opp helt fra tærne, opp og gjennom kroppen sammen med andre. Le godt sammen.
Jeg sitter her med data’n i fanget. Kommuniserer med folk på messanger.
Venter på at dagen skal starte for flere -.
Godt å sitte slik i stillhet.
Søndag… smak å ordet. Ukens kjedeligste dag har blitt en god dag der stillhet er godt.
Det har vært så mange fine dager den uken her.
Fredag skulle sønnen komme, men han var alt for sliten etter arbeidsuke og tannpine. Så han skulle da komme på lørdag i stedet, avtalte samkjøring med faren. Bussavgangene er sparsomme på lørdager.
Litt før jeg skulle dra fikk jeg beskjed om at vi måtte utsette dette en time.
Jeg kjørte dit vi skulle etter timen var gått, uten at noen kom.
Det viste seg de ikke hadde dratt og jeg fikk masse beklagelse, men uansett var jeg en liten time hjemmenfra, så å kjøre tilbake var uaktuelt. Det var det å bli stående der også. Så det endte med at jeg kjørte helt fram, for jeg ville stikke innom et garneri.
Det var lenge siden jeg hadde vært der, fikk tiden litt slik rett i ansiktet. Var der mye da jeg bodde i Orkdal. Det var mange forandringer, hun som hadde drevet det var der på grunn av mange folk, men var tydeligvis pensjonert. Det var unge folk med gravide mager og el-biler med framtiden foran. Og der loffa jeg med håret i tutt, slitte «hjemme» sko og ikke klarert for en dag i “offentlighet».
De hadde ikke det jeg ville se etter; kvann og løpestikke. Men kjøpte en svartsurbærbusk og tre urteplanter.
Så i dag skulle jeg hatt hejlp til å gravet i jorda.
Og det blir nok etter hvert, når han som sover en uke av seg, våkner. Da blir det ut i lukt av frau, altså møkk, som er en del av bildet på denne tida.
Og så var det over. Påska 2025 er et minne. Og tida etter er åpna. Det som var framtid er plutselig blitt tiden en er i.
I natt våkna jeg, det var mørkt ennå. Og så mange lyder.
Det føltes tungt.
Noe så inn i hampen tungt.
Jeg somna igjen.
Heldigvis letna følelsen.
Men nå sitter jeg her etter en kort arbeidsdag og føler på at det ikke er så lett. Men jeg er klar over at det endrer seg. Så tar det ikke så tungt at det ikke føles lett. For jeg vet det er mange muligheter, jeg vet at humørskalaen min stort sett er nokså høy. Jeg vet alt dette.
Det er nok tida der framme som fører til det jeg føler. Alt som må gjøres og tid som går.
I tillegg har påska vært søt. Det verker i ledd etter for mye sukkerinntak. I går fikk også ryggen «tannpine», det er lenge siden sist.
Men alt dette har går over.
Ute kvitrer det.
I går var jeg igjen aleine, alle hadde dratt.
Jeg har hatt en fin påske.
Torsdagskveld kom døtrene.
Mat er viktig, om kvelden ble det potetball og salta lammekjøtt.
foto:asbjørg
Morgenen starter med frukost og ferskpressa appelsinjuice.
foto:asbjørg
Godt å spise sammen med døtrene. Denne gangen kom ikke sønnen hjem.
Det er så godt å klemme og tulle med de som kommer.
foto:asbjørg
Senere på dagen dro vi innom mor.
Mellomste var en flittig fotograf.
foto:asbjørg
Utsikten fra mors stuevindu.
Natur med solrenner.
Vi hadde gode samtaler med alvor og humor.
Latteren fikk lufta seg godt.
foto:asbjørg
Påskelørdag kom med både sol og en innspurt.
Yngste og jeg dro til butikken for å handle både til mor og til oss. Etterpå henta vi mor og datter til søskenbarnet mitt. Datter til søsteren min kom også. Søsteren min var bedt, men hun valgte å være hjemme.
Mellomste hadde funnet på en lur vri på påskeegget. Tidligere år har jeg gjemt egga, men denne gangen gjemte vi alle hvert vårt egg.
Vi starta med påske-egg leiting.
Og så fikk alle et egg å kose seg med.
foto:fbb
Kaffe måtte til.
Praten gikk mellom oss, de unge og vi som var krydra med flere år.
Var så fint å ha tremenningen til barna mine her, vi har en så fin fellesskap føler jeg. Hennes bestefar er mors bror.
Mellomste sleit med en stygg hoste og var ikke i direkte superform, men blid for det.
Yngste lasta opp Chat GPT til meg.
Det var en spennende «samtalepartner». Jeg fikk spurt om masse, fant ut om steikovnen som viser seg ikke virker. Og hva man kan gjøre.
Mor ble forklart om hvordan dette var. Hun var i utgangspunktet skeptisk, men syntes det kanskje ikke det var helt dumt heller.
Siden reiste mor hjem igjen, ble kjørt hjem av det ene barnebarnet sitt.
Om kvelden spiste vi lammelår. Fikk heldigvis til å steke låret uten undervarme. Gikk greit med varmluft. Og vi fikk et godt måltid, til tross -.
Siden ble det kortspill, et nytt ett som jeg ikke husker navnet på. Men regner med jeg får prøvd det siden.
Her har jeg tatt fram et fotoalbum med bilder fra en segletur fra Bergen til Egersund sammen med søskenbarnet mitt. Mor til henne som er besøk og som døde så alt for tidlig. Et blikk tilbake til åttitallet, da vi var like gamle som de som så i albumet er nå.
Første påskedag starta som en ny strålende dag.
foto:asbjørg
Påske-egg ble malt før vi starta med frokosten. Brukte matmaling, men fargene ble koka bort.
Likevel, det hadde egentlig ikke så mye å si.
Og så var besøket over. Det ville si; de unge skulle opp til Oppdal og yngstes hadde ikke sett sin kjære på nesten to uker. Vi skulle starte samtidig, men kjæresten starta å kjøre før vi var klar.
Og gjennsynsgleden var stor.
foto:asbjørg
De skulle overvære en åpning, eller for-åpning, på en kaffe og bruktbutikk. Kjæresten hadde vært med på å sjaue før han kom.
Og så reiste gjengen vinkende videre.
Jeg kjørte hjem i sol.
Besøket var dratt, men det var en påskedag igjen. Og den gikk fort, som resten av påska hadde gjort.
Og i dag var jeg tilbake til arbeidet, til alvoret og tanken på at tiden jeg har igjen som har krympa. Tror det var derfor jeg våkna i natt, at jeg følte på en tyngde.
I dag tenner jeg i ovnen, sola forsvant inn i grått, tåkete og rått vær. Den fine dagen som bada i sol ble kort.
Nå er det en lunsjpause, kanskje er dagen til og med slutt.
Får se.
Ingen flere avtaler. Tenkte jeg skulle ta meg en tur i fjøset for å se etter leker jeg mener skal ligge der. Utstillinga i sommer, den arbeides framover. Hadde planleggingsmøte i dag.
Plutselig har det gått dager forbi i mi tidsreise.
Fredags ettermiddag satte vi oss i bilen. Yngste og jeg.
Vi skulle til Trondheim på konsert. Kjæresten til henne som satt på, spilte i bandet, et nystarta ett.
BRÅK.
Og jeg ville gjerne få med meg dette, sjøl om jeg egentlig er langt utenfor målgruppen.
Vi kom fram til mellomste og hennes kjære, der vi spiste pizza. Tok så buss ned til Sukkerhuset, en plass for studenter.
Ganske tomt lokale da vi kom. Gjengen som skulle spille satt ute i lokalet.
Kom og hilste.
– Er det du som er svigermor, får jeg spørsmål om.
Sier jeg er i alle fall mor til yngste. De har vært sammen i mange år, kanskje en blir svigers da…
Hyggelige gutter.
foto:ingrun
Så er det i gang.
Det kommer flere folk til og stemninga er høy. Det er trøkk i gjengen.
Faren til yngste kom også. Vi gamliser fant oss en sofa inntil en vegg.
Helt ideelt.
Så da oppdaga jeg sofa-dansen, det gikk veldig fint å sitte og danse i en sofa.
Da konserten var ferdige var også jeg for så vidt det. Det var helt riktig å finne veien tilbake, om ikke helt hjem som i hjem, men hjem i Trondheim.
Konsertlokale lå nesten på Ila.
– Gå over Gamle bybro, var det noen som sa.
Jeg gikk i feil retning og fikk meg en omvei.
Så gjennom midtbyen.
Over broa til Møllenberg.
Opp bakken der sykkelheisen Trampe ligger, en svært bratt gate. Midtveis puster og peser jeg verre enn en hval. Bakenfor meg kommer en fyr, passerer og forsvinner opp bakken…
Ikke alle som greier denne bakken slik.
Vel oppe ser jeg Festningen, men skal liksom ikke dit, så tar til venstre. Da får jeg se Solsiden ligger nedenfor meg, og dit skal jeg i alle fall ikke. Går meg fast i et sperra fortau, men klatrer over.
Det slår meg likevel at jeg kanskje begynner å bli for gammel til slikt.
Men jeg kom meg hjem, heldigvis før noen av de andre. Men de kom faktisk ikke så lenge etterpå.
Og senga ble oppredd.
Lørdagen gikk rolig, slow stemning.
– Kan jeg bruke dette bildet, spurte jeg.
Syntes de var så søte.
Mellomste og jeg hadde en rytmeseksjon før besøket var over. Og tid går fort i godt selskap.
foto:asbjørg
Jeg satte meg i bilen da ettermiddagen var et faktum. Var innom for handling på Orkanger.
Neste dag måtte jeg ta et besøk hos mor.
I går starta dagen med jobbing. Så får jeg en telefon fra en dame på sentrum. Hun mater katter og hadde sett en svart og hvit katt som ligna på den jeg hadde på bildet, en hun ikke hadde sett før. Vi syntes det var rart om den var kommet dit, for det er omtrentlig 2 mil fra meg til sentrumen.
Senere er jeg i området, tar en runde men ser ingen ting.
Lillesøster feira dagen sin og bor der katta hadde blitt sett. Vi var en liten gjeng som var å feira henne.
Så nå har hun også runda de 60.
Dager og år, som går og går.
Snart er det påske.
Kommer pus?
Noen av dagene får jeg besøk av tobeinte i alle fall.
Så langt kom jeg i går. Bare som et bevis på at orda ikke renner ut.
I dag er det søndag. Det glitrer ikke, i alle fall ikke foreløpig. Det er grått.
Jeg la meg senere i gårkveld enn tenkt, men det var så alt for godt å sitte der jeg satt. Da det bikka midnatt fikk jeg gått i gang med å finne nattesøvnen. Og jeg er blitt nesten som en klokke, for da sov jeg etter gammel tid og sto opp en time senere. Trulsepus syntes det var alt for lenge, han hadde prøvd å mjaua meg opp.
– Jeg er så sliten, sier jeg.
– Det er bare noe du tror, sier sønnen.
Jeg blir fornærma, såra, jeg kjenner da hva jeg sjøl er. Jeg vil da ikke være så sliten, ha alle vondtene i kroppen. Har lyst til å dra en lengre avhandling om hvordan alt har vært og er, rygg, prolapser, behandlinger, diagnoser.
Gjør det ikke, men skal, tenker jeg.
Dette var forrige helg.
Jeg «leser» videre, lydbøker og podkaster.
Tankene dine blir virkeligheten din, sies det fra mange hold av det jeg syns er interessant å høre på.
I gårkveld fant jeg en affirmasjon. En som en kan gjenta hver morgen.
Den må jeg teste:
«Jeg våkner opp og kjenner energi og inspirasjon, dagen i dag i dag er en frisk start med endeløse muligheter, mitt sinn er klart, mitt hjerte er åpent og det jeg tiltrekker meg er rikelig».
TikTok: Higher Consciousness
Alt må testes.
Ikke riktig alt da…
Men kan jeg lage nye baner i hjernen og mer overskudd, er jeg absolutt med på å prøve det.
Det er godt med en helg i ro. Skal en tur til mor siden i dag.
Sønnen er på tur, han sendte en snapp med spørsmål om hvor jeg trodde han var?
Jeg så at han kjørte på andre sida av fjorden for den øya mor bor på. Han og en kamerat var på tur sørover i fylket.
– Kanskje du kan ta den veien som er litt lengre og kommer innom på returen, spør jeg.
– Kan jeg kanskje kjøre meg en tur, spør en annen.
Jeg syns det er godt å ha denne helga for meg sjøl og sier nei.
– Jeg skal prøve å se om jeg kan bytte vakter, sier yngste.
Søskenbarnet skal kjøre oppover landet uka som kommer, yngste tenker på om hun har lyst til å bli med. Samboeren skal opp til Trondheim og gruppa han spiller i skal ha konsert neste helg. Hun har lyst til å bli med å høre hun også. Litt slik Raga rockers.
Det er snart påske, da kommer hun oppover også. Er så mye hun vil rekke over.
Alle kommer hit noen dager i påska, mellomste spurte om å ta med datter til ett av søskenbarna mine. Jeg sier så klart ja, hun ble morløs som 19 år. En veldig fin jente som sto alt for tidlig alene i livet.
Mange samtaler gjennom en uke, dette var noen av dem.
Livet-.
Livet som kommer oss i møte.
Jeg drikke lunka vann.
Har lagt en uke bak med mye å glede seg over.
Det mest fantastiske var et møte som starta med sammenbitte kjaker og endte med god stemning og latter. Jeg var med som brobygger og håpa jeg måtte bli et godt verktøy. Og alle evna å åpne opp. Det er jeg veldig takknemmelig for.
Søndagen som er en time kortere er godt i gang. Batteriet til fotoapperatet står på lading. Jeg har lyst ut og dokumenter våren.
For n’te gang kan jeg fastslå det. At mat er godt.
Sola treffer fjella i tidlige morgentimer
Sjøl om jeg tok et kraftig bitt av innsida mi, inne i munnen, som er sabla vondt. Var nok for sulten.
Dagen har labba avgårde i jevn fart.
Jeg labba også ned til veien tidlig i dag, for å trille ned søppeldunker og grave ut bilen. Da viste det seg at bilen ikke hadde stemme i tillegg hadde den pusteproblem. Det var så vidt det knirka i den.
En annen måte å si det på er «flatt batteri».
Jeg skal få ladehjelp, sannsyligvis i kveld.
Men avbestilte tannlegetimen nok en gang. Om det ikke er liv i bilen i morgen. Satser på at alt er i orden i morgen ettermiddag, lovte å hente søsteren min etter hun har satt sin bil på verksted.
Har også sagt jeg skal hjelpe henne med en klage. Det viste seg klagefristen går ut i morgen.
Så fikk jeg spørsmål om å sitte i styret til kunstlaget. Jeg sa nei, men de er nok så i beita for folk at et nei ikke er nok. Så må nok si nei enda en gang, sjøl om jeg følte meg veldig tydelig. For jeg kjenner så langt inn i det innerste, at nå skal jeg bruke tiden utenom mor, til meg sjøl. Så kan det hende at jeg fram i tid velger å delta i frivillighet.
Men ikke nå.
Ikke etter jeg er ferdig med arbeidslivet.
Jeg kjenner jeg blir nesten som bilen, får pusteproblem, om jeg skal takke ja til slikt.
Den følelsen av at det ligger masse frihet frami der, i tida, er faktisk hellig.
Føles som jeg snart nærmer meg å være ferdig med mange års militærtjeneste.
Jeg vil finne fram til min egen kreativitet. Og så kan det vise seg at ingenting skjer, men det får jeg se når jeg er der.
Og så over til starten, om maten.
Når en er sulten er det så godt å få mat.
Jeg stekte mandelpoteter, gulrøtter, blomkål, sjarlottløk, hvitløk, smør og krydra med pepper, dill og salt i ovnen. Enkelt og greit. Og da jeg fikk det munnen var det så godt at jeg prøvde å ta et jafs av meg sjøl også. Det var ikke lurt.
Men nå skal jeg sette meg ned med klagen til lillesøster, er ikke greit når en har fått funksjonsnedsetting.
Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.
Nå er det nesten natt.
Skal prøve å få ferdig innlegget…
I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse.
Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».
Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…
Akkurat slik var jeg også.
For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.
Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.
Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen. Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.
Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.
Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.
Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.
Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…
Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -.
Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?
Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim.
Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.
Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.
Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.
Både pus og jeg sovner etter skogsturen.
Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.
Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.
Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.
Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.
Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.
For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk.
Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.
Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.
Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette.
Bedre på å gjøre kloke valg.
Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.
