Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.

 

 

 

 

Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.

Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…

Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.

 

 

Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.

 

 

Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.

Tidsfristen er innen mandag.

 

 

Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.

 

Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen  her inne.

Glemte å lagre den.

 

For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.

Det skulle bli et konsept.

Foretningskonsept, var plana.

 

Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.

 

Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.

Jeg kalte den bloggen for B for Bakk.

Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.

 

Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b  altså BforB, ble til.

 

Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”

Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.

 

 

 

 

Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.

For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.

Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.

Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.

Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.

Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.

Men jeg må tenke på akkurat det.

 

I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.

 

 

 

Nå over til DEG!

Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?

Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Lange dager er lange. Lange dager som går fort av sted. En dag igjen. Så…

 

 

 

…da er jeg der.

En dag igjen.

Som sikkert blir lang.

Men i morgenkveld, i morgenkveld har jeg fortjen noe, ett eller annet.

For da har jeg ferie.

 

I dag jobba jeg igjen intenst.

Plutselig fikk jeg en bukett roser.

På jobben.  

Skikkelig overraskelse.

Og veldig hyggelig.

 

 

 

Men altså, i morgen er det starten på tre uker ferie.

 

 

Starten på den uka her var langt fra ferie.

Har lyst til å dele denne historien.

 

Jeg skulle ha et møte, helt i andre enden av kommunen fra her jeg bor.

Hadde en del å orden, som jeg ikke hadde rukket. Så tro avgårde tidlig på morgenen for å rekke det.

Det tar nesten en time å kjøre dit, kontoret ligger halvveies på ruten og der skulle jeg innom for å hente ting.

Jeg setter nøkkelen i låsen, får kasta noen sitteunderlag inn i bilen, for det er kaldt der møtet skal være. Får resten inn i bilen og legger i vei de nesten to mila til sentrum.

Parkerer og er på tur inn.

Rådhuset er ikke åpna ennå.

 

Skal plukke fram nøklene, begynner å lete og etter hvert som sannheten går opp for meg kan jeg ikke tro det er sant -.

For jeg husker ikke at jeg tar nøkkelen ut av døra hjemme, nøkkelhanka med alle nøkler og nøkkelkort på.

 

Det var ingenting anna å gjøre.

Hanken måtte jeg ha, jeg skulle ta med meg både pc og projektor fra kontoret. Det var bare å sette bilen i revers.

Og nøkkelen – ja den sto i døra…

 

 

Slik kan en styre på om en ønsker enda mindre tid enn en allerede har.

Og ja – jeg VAR oppgitt.

Mer enn det.

 

Men – jeg kom dit jeg skulle, jeg fikk kokt og fylt flere kanner med kaffe, montert opp og henta mat.

Og – jeg fikk hjelp fra de som kom tidlig.

Så ALT gikk bra, til og med å miste halve tida når en i utgangspunktet hadde liten tid.

Så det var omtrentlig siste jobbigt-historien på en stund.

Tror jeg.

 

 

Hva har vært din størst utfordring den uka her?

 

 

♥

 

 

 

 

 

Litt svimeslått av dagen, tumler jeg ned i min gråe stol. Etter først en tur foran tv’n som bare fikk meg til å sovne.

 

 

 

 

Hva skal jeg skrive om i kveld, tenkte jeg og satte mac’en på fanget?

 

Korona og sprøyter kunne være ett tema.

Eller hva som skjer når en har liten tid og på et mirakuløst vis greier å gjøre den enda mindre, med de farer det innebærer.

 

Jeg slår opp maskina og går inn på blogg.no.

Svarer på kommentarer.

Tar en kikk på de siste innlegga som er lagt inn.

 

Da ser jeg det.

Jeg ser!

 

Sjekka før jeg dro ut i travelheta, at jeg hadde tilrana meg 67. plass.

Så morsomt, tenkte jeg før jeg la alt i bilen og kjørte ut til dagens umuligheter.

For det skulle bli det, men det kan jeg kanskje skrive noe om en annen gang.

 

Så faller øynene mine på Gryende.blogg sitt innlegg.

 

Og HVA SER jeg!?

Min blogg er omtalt.

 

 

 

 

 

Jeg ble faktisk så flau at jeg nesten løper bak en stol for å gjemme meg.

Dette er ikke koketteri, jeg visste en stund ikke hvordan jeg skulle reagere.

 

Litt slik tralala mens jeg holdt for ørene.

Eller kanskje øynene blir mer riktig.

 

Bare forsvinne.

 

Om jeg ikke ble glad?

Så klart ble jeg glad, jeg ble så glad at jeg ble flau.

Visste ikke hvordan jeg skulle takle denne herlige oppmerksomheta.

 

Som alltid når jeg leses hennes vurderinger av blogger, er det alltid mange fine ord og superlativer. Ikke noe unntak denne gangen. Og ja, jeg inviterer folk inn i hodet mitt, som hun skriver. En verden uten oppskrift.

 

Når jeg fikk samla meg, var innlegget mitt klart, jeg måtte skrive om henne som skrev.

For det er heller ikke så lenge siden jeg begynte å ta turen innom hennes blogg. Hun skriver friskt og har meninger, men er aldri ufin. Den friske tonen er veldig befriende.

Og så viser bildene en flott dame med sterkt ansikt, der hun redigerer bildene til å bli enda sterkere.

 

Det er alltid fint å bli kjent med nye blogger.

 

Så egentlig, etter flauheten hadde lagt seg, syns jeg dette var veldig artig!

Jeg skal bli bedre kjent med henne, er i hvertfall plana.

 

Hun syntes forresten jeg hadde en særegenhet hun ikke helt kunne sette fingeren på, som vel kan handle at jeg nok har en tendens til å skrive ufullstendige setninger og la ting henge i lufta.

Kanskje.

Og så er det mest naturlig å være den jeg er.

Slik det er for alle :).

 

Takk, Gryende <3.

 

 

♥

 

 

 

Jeg nyter og er lykkelig…for jeg er sulten og har laga meg en solid frokost.

 

 

 

I tillegg er det lørdag og ingen planer med andre enn meg sjøl.

Og slikt liker jeg.

Mor hadde nok ønska jeg overnatta, men vi hadde vært sammen hele dagen fra jeg kjørte henne til tannlegen om morgenen. Og jeg ønsket så å våkne til denne dagen hjemme, slik jeg gjorde. Får heller besøke henne snart igjen.

Vi har fine stunder sammen. Hun åpner seg opp om sine tanker og eg er åpen tilbake.

Om livet.

Om døden.

Om mennesker og utvikling.

Hvordan er alt dette…

 

Det har vært en aktiv uke og akkurat nå har jeg den ambisiøse plana om å skrive to innlegg på en gang. Jeg som knapt skrivet ett innlegg i uka. Men noe med å skrive en lapskaus av det som skjer.

 

Som vanlig har uka hatt innhold, kjør, tut og slitenhet. Så det skal jeg ikke dveler nærmere ved.

Men helsa førte meg til Trondheim tidligere i uka, og der fikk jeg tilbringe tid med mine nydeligste.

 

På tur til byen ble sønnen med, han hadde noen fridager og hadde et ærend. Han ble også over til neste dag, da han hadde planer om overnatting ute i snøkavet. Mellomste og sambo hadde laga mat, yngste og hennes kjære passa det også for å dele tid med oss.

 

Det som var ekstra hyggelig akkurat denne dagen var at en liten filmsnutt yngste hadde laga som ble lagt ut og der sønnen hadde musikken.

Som trolig den største fan’en av det barna mine bedriver, må jeg dele.

For jeg syns det er så morsomt når de får gjøre de tinga de ønsker.

Filmen ble lagt ut på Instagram, men deler den som ble lagt ut på youTube.

Fra Norges Brettforbundet og Trusetorsdag:

 

 

 

 

 

Alle mine tre er av den kreative sorten, begge vi som er foreldre er også det. Enn på hver vårt vis. Det er ikke like lett det som går på økonomi når en satser på kreative retninger.

Men noen lykkes der også.

 

Jeg prøvde, men hadde ikke nok tro og utholdenhet og valgte etter hvert en tryggere vei der jeg er ansatt. Om det er det eller livet slik generelt som gjorde at helsa mi svikta, kan en ikke vite. Men neste innlegg blir om helsa mi.

Tror det er veldig viktig å følge det en mener er viktig, sjøl om det ikke nødvendigvis fører deg inn i den materialistiske konkurransen.

Tror på å trives.

Det håper jeg du som leser også gjør.

 

En kan trives på mange forskjellige nivå.

 

 

♥

 

 

 

Lime i glasset, det er sen morgen foran en ny dag.

 

 

 

Har valgt en sen start i dag, har mye å gjøre, men også mye overtid.

En ballansegang.

 

Nå har jeg både meditert og tatt solhilsen, denne lille yogaøvelsen. Dusjet og pakka veska.

 

Dagen er som følgende; kontor, legetime, møte og til slutt en gang i kveld ankomme mor. Overnatter der og hun ble glad da jeg fortalte hva jeg tenkte.

Har ikke vært hos henne siden fredag, så jeg har fått tilbake mitt liv. Men noen overnattinger tar jeg. Hun har aldri vært alene i sitt liv.

 

Jo, sa hun i en samtale, like etter du ble født – altså jeg.

For da var far ut på båt.

Men jeg var nå der, sa jeg.

 

Skjønner henne likevel, ikke så mye selskap i en baby, kanskje.

Nå er hun likevel alene, til sommeren fyller hun 89 år. Det blir mange år sammen med noen, og de aller fleste åra med far.

 

Livet-.

 

 

 

 

Ett glass lunka vann med lime er god start på dagen. Nå er glasset straks tomt og jeg må ut i verden.

Har forresten et lite spenningsmoment foran meg.

Bensintanken viste rødt like før jeg kom hjem i går.

Til sentrum er det nesten to mil, håper jeg kommer meg fram og får fylt før det er helt tomt.

Noe spenning må en ha, og har en ikke må en lage det seg…

 

Superfin dag til deg, håper du og alle andre har nok energi på tanken, uansett hvilken tank.

 

 

♥

 

 

 

 

Sol oppe i fjella og sår hals har ingenting med hverandre å gjøre.

 

 

 

Nå er ikke halsen så sår, og bare litt snufsete.

Sannsynlig en helt ordinær forkjølelse, men skal en bare tro det…

 

I går skulle jeg egentlig til tannlegen, men det kunne jeg ikke. Så sa i fra om litt snufs.

 

I dag skulle vi egentlig ha møte mellom hjemmehjelp og sykehjem, så klart på Teams. Men mor burde vært med. Jeg kan bare ikke hente henne nå.

 

I og med at jeg ikke kan stenge meg helt ned, måtte jeg bestille en test.

Tenkte det på tur hjem; rar tid!

 

Ved teststasjonen står biler i kø, og en etter en blir en tatt inn.

 

 

Det er fort gjort, har gjort det en gang før.

I vår.

Overlever fint det lille ubehaget.

 

Så kjører jeg rett hjem.

Møtet i helse mellom sykehjemmet og hjemmetjenesten er utsatt til i morgen.

Jeg får svar fra testen i løpet av helga og vil sannsynlig være et fritt menneske igjen.

 

Hvor fort venner ikke vi mennesker oss til disse nye tilstandene. Som det mest dagligdagse sitter en i en bil, i kø, for å få stukket pinner i nasen. Før en kjører hjem for å holde seg unna mennesker.

 

Og i USA gikk mennesker bananas og brøt seg inn der det ikke skulle gå an, inn i kongressbygningen i Washington

.

 

Det er en veldig rar verden.

Men verden har vel aldri vært slik vi tror, men et menneskeliv er såpass kort at vi tror verden er slik vi tror.

 

Sannheten er vel at regelen er forandring.

 

 

Hva blir det neste?

 

♥

 

 

 

 

Et gammelt, stort hus ut mot havet. Solsvidd og slitt.

 

 

Det står der med historiene gjemt.

En glemt tid fra et annet liv.

Glemt.

Fra en annen periode.

 

En solskinnsdag på høsten er det bare vakkert.

Og stille.

Havet i solglitter viser smørsida. Ikke de harde dagene, slitet.

Ingen mennesker i tungt slit utfører jobb, i alle etasjene.

Ingen kjerrehjul, ingen stemmer, ingen trasking over steiner og svaberg, ingen salteim fra soltørka fisk.

 

En gang er over.

Nå er det en annen tid.

Hvor fører den tida oss?

 

 

 

 

Noen dager må en reise bort. Denne uka starta slik. Borte.

 

 

Det var jobb og museum.

Og registrering.

Det bruker å være en fellesregistrering om høsten. Denne gangen var det båter.

 

 

Båter opp og båter i mente. Med sine linjer.

Båter i lange rekker.

 

Geitbåter.

 

 

Etter endt førstedag gikk noen av oss en tur.

I det vakre været.

 

Jeg fikk opp pulsen. Det har vært mange inaktive måneder, så det å gå opp og ned bakker i raskt tempo kjentes.

Observerte de jeg gikk med greidde å kommunisere.

 

 

Jeg pusta, pesa og tok bilder. I det alldeles nydelige høstværet.

 

 

Og inne i skogen gikk vi forbi et hvitt engstykke som også måtte foreviges.

 

 

Neste dag fortsatte vi.

Med båtene.

 

 

Denne her var laga slik at den gikk ekstra raskt gjennom sjøen.

Er det ikke vakre linjer?

 

 

(Jeg benevner ikke museet vi var ved, fordi det har vært under stor renovering og ikke åpna enda og utstillingene uferdig).

 

Så kunne vi reise hjem.

Jeg kjørte bil gjennom enda mer vakker natur. Men da orka jeg ikke ta flere bilder.

For jeg var oppbruka.

Sliten.

 

Det var fryktelig godt å komme hjem, etter å ha anløpt en butikk for enkel middag.

I går var det en vanlig kontordag.

I dag skulle det egentlig være disse få timene på biblioteket. Men det står for mye på vent som jeg MÅ…

Så når vaskemaskina er ferdig må jeg ut for å gjøre.

Før helg.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Plutselig er det gått to uker siden jeg var i Trondheim. Skulle dele bilder fra turen, var tanken.

 

 

 

Så nå skal jeg overøse innlegget med bilder.

Fordi vi var på fotojakt en av dagene.

– Gjengen min.

 

Byturen var i hovedsak på grunn av en time på sykehuset, men vi fant ut at vi kunne kombinere flere ting.

Middag og kino, var tanken.

Vi fant ikke noen film som frista av de som gikk.

 

Søndagen dro vi ut i byen.

 

 

Motiv lå over alt, midt i veien.

 

 

Det var bare å knipse i vei.

 

 

Vi gikk innom svartlamoen, et fascinerende område der alternative levemåter er i fokus.

 

 

Der det er motiv over alt.

 

 

Pitoreske gater.

 

 

Kosete katter.

 

 

Hus som er bygd av resirkulært materiale.

 

 

Det er bare å kikke over gjerdet, nyte en annerledes idyll, i byen.

 

 

Vi traska i vei.

 

 

Kom ut i den mer ordinære byen.

 

 

Fant fram til en av de mest fotograferte områda, bryggerekka ved Nidelva.

 

 

Turen ble avslutta med et pizzabesøk.

Da vi var på tur tilbake var det blitt mørkt, lysa langs restaurantsiden på Solsiden speila seg i kanalen.

 

 

Det ble en fin helg. Slik det bruker å bli sammen med yndlingsgjengen min.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

For litt over en uke siden ble jeg satt på lading. Det er noe alle bør oppleve.

 

 

 

Vi, gjengen som skulle ut, hadde bestemt oss for å dra hit.

Jeg hadde hørt om stedet, fra da de begynte å jobbe med forretningsideen sin.

For noen år siden.

Nå fikk jeg endelig besøkt stedet.

 

Det de starta med var overnatting, overnatting ute, i hengekøyer.

Så fikk de bygget dette huset vi kom til, der en sag hadde stått. Historien om saga var tatt med i bygget.

 

De har ikke lagt inn strøm.

En kjente det da en kom inn, en fred.

Fikk bare lyst til å sette meg ned for å meditere.

 

 

Og den store fjorden utenfor var også en del av rommet.

 

 

Må si at freden dette skapte var fenomenal.

Liksom all stress i kroppen forsvant, man ble liksom bare på plass i seg sjøl.

 

For det første er det trivelig å møtes. Vi som gikk ut hadde snakka om det en stund, så når vi treffes er det mye å dele.

Og når omgivelsene var så perfekte.

Og maten.

 

Først fikk vi spikersuppe. Det var kremet grønnsaker.

Nydelig.

Glemte å ta bilde av suppa.

 

Hovedretten var en glede med nydelig smaker.

Marinert hjort med en krem av tyttebær på toppen. Gulrøttene var skåret veldig tynt og var rå.

 

 

Alt vi hadde fått servert til da var produsert der.

Til og med hjorten.

 

Desserten var håndlaga sjokolade. Den kom fra Selbu.

 

 

Det var en kulinarisk opplevelse.

Jeg må skynde meg å tilføye at dette ikke er bestilt på noen slags måte, dette er mine pure opplevelser av å besøke stedet.

 

Vi ble sittende utover, mens mørket etter hvert gjemte landskapet utenfor.

 

 

Og samtalene gikk videre i skinnet fra talglys.

 

 

Og skulle du finne veien til nordre Nordmøre en gang, vil jeg absolutt anbefale en besøk på Tustna Ladestasjon. Jeg skal i alle fall dit mer. Men så har jeg ikke den lengste veien i og med dette ligger i kommunen min.

 

 

 

     ♥