Litt fred

 

 

 

Det er nesten helg. Jeg ser fram mot den. Virkelig.

 

 

Torsdagen starta knall tidlig.

Jeg våkna i sekstida med speed-tanker.

Det var ikke måte på, liksom.

Snø, vind, tidsfrister og kom jeg meg opp i boligfeltet jeg skulle.

 

Da dagen var i gang gikk det meste bra, bare boligfeltet gikk det ikke å komme opp i.

 

 

Jeg hørte litt på ni-timen i dag tidlig, der snakka dem om pasta carbonara. Så ved endt dag gikk turen innom en butikk.

Fersk pasta og tørr salta bacon.

 

 

I dag fungerte jeg normalt, greit.

Fikk sendt mailer, lagt ting inn i timeplana, egentlig ganske konstruktiv.

Det er enormt godt etter en dag som spora av.

Tror jeg forstår meg sjøl, noen ganger blir det slik.

En slags kortslutning.

 

Er det for mye som skal fordøyes, tror jeg det bil bli slik for de fleste.

Så godt at dagen i dag var til å fungere i.

Til tross for tidlig start med et hode i stressmodus.

 

 

Og gjett, det blåser ikke.

Det snør, men temperaturen vil stige igjen.

Traff ei dame fra Sveits, snø var hun vant til, men ikke slike skiftinger som er her.

 

 

Det smakte godt med pasta carbonara.

Stekte bacon til slutt sammen med hvitløk, det har jeg ikke gjort før.

Det var mektig og godt.

 

Og det er mektig godt å sitte her uten vind med en helg like rundt hjørnet.

 

 

Har dagen din vært bra?

 

 

 

 

Ett helt år

 

 

 

Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.

 

 

 

Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.

Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.

Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.

 

 

Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.

Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.

På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.

Det var veldig trist og veldig naturlig.

 

Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.

Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.

Men dagen var så lett og fin.

Uvirkelig og svært vemodig.

 

Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.

Det ble mye sorg.

 

 

Året mitt blev hjelperens år.

For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.

Ennå er det litt igjen, faktisk.

 

 

Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året. 

Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.

Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.

Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.

Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.

Slitenheten ble ikke mindre med øynene.

Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.

 

 

 

I tillegg har det vært mye forandringer på jobb,  har følt meg både usynlig og aleine i perioder.

Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.

Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.

Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.

Tiden til det har ikke vært her.

 

 

Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.

Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.

 

De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.

Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.

Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.

Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.

Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.

Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.

 

Året har vært et pes.

 

 

Men har året bare vært helt ille?

 

Nei, det har det så klart ikke vært.

 

 

 

Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.

Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.

 

Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.

 

 

Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.

Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.

Hittil har det mest vært tidligere arbeid.

 

 

I året som har gått har jeg klart ikke å  stresse.

Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.

 

Barna, barna har vært og er til stor glede.

Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.

De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.

De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.

Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.

 

Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.

Er plana.

 

 

Og hva lærte jeg av året?

Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.

Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.

Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.

Noe slikt.

Og ikke minst, dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.

 

 

Hva var det viktigste du lærte i fjor?

 

 

 

 

 

 

 

Det måtte skje

 

 

 

 

Vil kanskje si at dette nyåret har sine små overraskelser i ermet. Men for å fortsette … en får ta det på strak arm.

 

 

 

 

Første arbeidsdag etter jul vil jeg påstå var tung i sessen.

Problemer med data’n, tenk, når jeg skulle opprette en mappe klappa alt sammen og jeg var plutselig tilbake til skrivebordet.

Men oppdaga at den nye IT-fyren som har starta, var hjelpsomheten sjøl.

Det er så godt å møte slike.

Senere kom han forbi da jeg skulle bære noen store esker som var ankommet, inn på kontoret, og han ga en hjelpende hånd der også.

Godt at noe er positivt i en utfordrende verden.

 

 

Noen hadde fått beskjed om hjemmekontor og andre var på huset.

 

Dagen var ikke riktig effektiv.

Men hva kan en forvente av første dagen i et nytt år.

Timeplana som ble dobbeltbooka ved første avtale, det ville rett og slett ikke legger seg til.

 

 

Avtalen var at jeg skulle inn til mor etterpå og mens jeg er der får jeg beskjed.

 

Beskjeden man ikke ønsker.

 

Jeg hadde laga mat, vi skulle spise sammen og mens vi spiser plinger meldinga inn.

-Om at jeg hadde vært sammen med en person som hadde fått påvist…ja du skjønner.

 

 

Like etter kommer hjemmesykepleien innom mor, og jeg forteller hva jeg nettopp har fått å vite.

For det første føles det som en merkelig situasjon, skulle jeg løpe ut, hvordan forholde seg…

Senere i kveld har jeg fått vite at de vil kle seg i fullt mundur i morgen når de kommer til mor.

 

 

Jeg må bestille test til fredag, ikke før, for da kan det påvises om jeg er smitta.

Himmel, for et styr.

Håper så klart den testen skal være negativ.

Og i hvert fall ikke mor har blitt smitta av noe.

 

Jeg føler man bedriver en form for skyggeboksing, men en vet ikke hvor skyggen er.

 

 

Men det måtte så klart skje, at en kom for nærme…

 

 

Får håpe personen som hadde fått smitten tåler dette godt.

Jeg holdt avstand, og sannsynlig er risikoen liten.

Kom over en utregningsmodell der det ble tatt høyde for aktivitet, kvadratmeter og mengde mennesker.

Den regnet ut at det var 2% sjanse på å bli smitta i situasjonen jeg hadde vært i.

 

 

 

 

I morgen blir det hjemmekontor.

 

 

Og jeg må lete videre etter det vakre landskapet med den brede elven som rant rolig gjennom landskapet.

 

Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke har utsatt noen for noe som vil være uheldig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å dele

 

 

Av og til føler jeg behov for å reise meg for så å riste meg. Riste av meg det jeg ikke vil ha.

 

 

 

Men så er det det, ingenting er bare negativet, ting er aldri bare positivt.

Vi har alltid tyngdekrafta, vi er på denne jorda.

Slik som at temperaturen vil stige, neste uke vil den være opp mot ti varmegrader etter og ha vært nede i samme kuldetall.

Så da får jeg vaska vindua.

 

Omsorgsoppgaven min i denne omgang har blitt lettere.

Men fortsatt mange oppgaver igjen.

I dag er det handling etter timene blant bøkene.

 

Sønnen er hjemme ennå.

Han blir med til sentrum.

Kanskje vi får skifta gardiner hos moren min i kveld, når vi er der.

 

Vi har hatt noen veldig fine dager. Har sett på en serie og snakka om livet gjennom serien. Ens egne og andre begrensninger, følelser og handlinger.

Uten kritikk, men med respekt for både seg sjøl og andre.

Ingen er perfekte, men alle prøver.

Sitt beste.

Jeg vil ha gjort bedre her inne på bloggen.

Jeg blir glad i menneskene som gir av seg sjøl.

Som deler livet sitt.

Tankene sine.

Bildene sine.

Kjenner jeg får utvidet kunnskap.

Om folk.

Toleransen øker, fordi en får del i det indre livet, tankene, ved siden av det ytre livet.

Hos andre.

Og jeg vil gjerne ha lest mer, kommentert mer, men så blir det mer drop-in og sporadisk.

Men tror på at jeg får mer tid etter hvert.

De siste månedene, for ikke å snakke om siste året, har vært spesielt.

 

Da jeg ser innom i dag, her på bloggen, får jeg meg en skikkelig overraskelse.

Jeg har vunnet et lodd fordi jeg hadde den plasseringen jeg hadde på blogglista i dag.

Jeg kjente jeg ble skikkelig glad. Faktisk kom nesten tårene, så glad ble jeg.

For mye er en kamp for tida.

Begrensningene som jeg opplever med tid, økonomi, helse og ikke minst, hvem er jeg…

Men, heldigvis, jeg får mye gode tilbakemeldinger fra både barna mine og moren min.

Så helt mørkt er det ikke.

Men mye slit.

Derfor, det å få denne meldinga fra en medblogger.

En medblogger som ligger høyt oppe på lista.

Bunnytrash, som trekke bloggere etter plassering på lista og hvor mange dager det er igejn til jul.  De som blir trukket får et flax-lodd.

Han bruker både tid og penger på å gi oppmeksomhet til andre i denne tida.

Det er så fint og det er rørende.

Og det har jeg skjønt, Bunny’en er et fint menneske, med omtanke for andre.

Han er krystallklar ærlig, han er ingen klisjette og falsk pleaser.

Han er raspete ærlig, han bryr seg ikke om formaliteter, han sier det som han syns.

Han er så ærlig at han nesten kan bli skummel.

Jeg har lært meg til å sette pris på den skruppelløse ærligheta, ikke fordi jeg nødvendigvis er ening i alt, men jeg forstår og han utvider min horisont.

Det liker jeg.

Så takk til Bunny!

 

Nå ser jeg tida, den er igjen oppbrukt – så jeg må lese gjennom for å luke i “leifer”.

 

Avslutningsvis takker jeg alle her på blogg, for mangfoldet og for at dere finnes. 

 

 

 

 

Utelåst

 

 

 

Når ting skjærer seg kan gode råd være å ha flaks, eller så kan de bli dyre

 

 

 

 

Litt omskriving av et ordtak kan passe, noen ganger.

Slik som det som skjedde i går…

 

Torsdag er bibliotekdag, noen timer med å tolke, stå på hodet og repetere alfabet for bøker som skal settes på nederste hylle med loddrette, uleselige kruseduller av noen fonter.

En ting er sikkert, når designet på bøker blir fastsatt er ikke svaksynte bibliotekansatte i fokus.  

 

Men timene gikk bra i går, var ikke der det holdt på å skjære seg.

 

Jeg avløser en annen når jeg kommer på jobb.

Og låser bibloteket når jeg går.

Nøklene ble skifta ut for en tid tilbake, vi har fått brikker.

Det går greit, sjekker alltid at døra har gått i lås.

 

 

I går skulle vi har foredrag etterpå, men det var en god pause i mellom, så hadde avtalt å gå ut og spise i mellomtida.

Vi var to til å rigge til med lerret og Powerpoint, vi ordna det meste. Hadde 1,5 time – skulle være tilbake i god tid før foredraget.

 

Samtalene fløt lett.

Og det gjorde tida også.

Vi hadde hengt opp lappe med telefonnummer, om han som skulle holde foredraget kom før vi rakk oss tilbake.

Plutselig oppdager vi at det bare er 15 minutter igjen. Lettere sjokkert kommer vi oss opp fra stolene.

Vi småløper tilbake, og da blir vi ringt opp av en som skal på foredraget og står utenfor døra.

Fofatteren hører vi ingen ting fra.

 

Framme tar jeg fram brikken min, og så skjer det som jeg ikke en gang hadde fantasi til tenke..

 

Det som skjer er at det skjer ingen ting.

Døra responderer ikke.

 

 

Døra er like stengt.

Vi som skal arrangere et foredrag og publikum er utestengt!

 

Ved et underets lune får jeg ikke panikk.

Folk begynner å samle seg og vil inn.

 

Det neste underet som skjer er at i mørket inne i biblioteket kommer en skygge…et menneske til syne, inne i det stengte lokalet. Mennesket  låser opp døra med vrideren, innenfra.

 

Og der står forfatteren som skal holde foredraget!

 

Det viste seg at han hadde parkert på andre sida av bygget, der det er skole.

Der møtte han en lærer som hadde låst han inn, så slik var det.

 

Noen ganger er det helt greit med flaks.

 

 

 

Foredraget gikk bra, svært interessant.

Handla om klima-avtrykket vi lager, og hvordan det kan reduseres.

 

“Den store klimaguiden” av Thomas Horne.

 

google

 

 

Men – jeg må få orden på kodebrikka mi og så må jeg huske å passe tda, uasett hvor hyggelig det er å snakke med en kollega.

 

Vi lo litt etterpå, direkte profesjonelle følte vi oss ikke.

Men heldigvis holdt tidsskjemaet, Thomas Horne tok den noe merkelig velkomsten fint, og de oppmøtte var engasjerte.

 

Men noen flere publikummere hadde vi tålt, for temaet er svært viktig.

 

 

 

 

 

Hilse på helsevesenet

 

 

Dette er en slags utblåsning. Disse dagene…i kveld sitter jeg her med en slags mestringsfølelse, tross alt.

 

 

 

Jo, sa en av legene jeg snakka med i dag, når synet er såpass forskjellig vil det bli slitsomt.

 

Jeg har leita etter uttaleser om dette på nett uten å finne noe om det.

Men en kan ta på seg  briller med helt forskjellige glass, som i tillegg lager blur gjennom det ene glasset… Og så gå slik dag etter dag, samtidig som en prøver å virke som normalt. Det går så klart ikke.

 

Bildet er tatt av Ulrike Mai fra Pixabay

 

I dag våkna jeg til stikk i problemøyet.

Jeg kjørte på med dråper, uten at det hjalp nevneverdig.

 

Etter møter og lunsj, ringte jeg til St. Olav.

Redd for at betennelsen var tilbake.

Møter en hyggelig sykepleier som jeg forklarer situasjonen.

Etter hun har snakka med lege, forteller hun at i og med jeg bor i et anna fylke og det var masse å gjøre der, måtte jeg ta kontakt med sykehuset i mitt fylke. Hun hadde argumentert, uten å nå fram, sa hun.

Da jeg spurte om jeg kunne vente å se om det gikk over, bare pøse på med dråpene mot infeksjon som jeg tar, ville hun ikke anbefale det.

 

En skal ikke leike med synet, og så klart vil jeg ha best mulig syn på begge øynene.

Men oppgitt var jeg.  

 

Så jeg ringer øyeavdelinga i Molde.

Men de kunne ikke ta mot meg, for de hadde ikke papir på meg i og med operasjonene ble utført i Trondheim.

Så jeg måtte ringen øyelegen min, han har 1,5 times ringetid på morgene…eller fastlegen min. Hun er i permisjon.

Men legesenteret hadde fått en vikarlege nettopp.

 

Så etter å klaska hendene foran ansiktet og sluppet ut noen tårer, ringer jeg dit.

 

Jeg får time med en gang og kjører avgårde, tar med meg mobil og litt til, men mobillader og matpakke får ligge igjen.  

Gutten som møter meg kan ikke være mange åra, men da jeg ser han i øynene legger jeg bort aldersdiskrimineringa.

 

Han lyser meg inn i øyet, hører på hva jeg har å si og har i tillegg lest seg opp litt. Og han forstår min frustrasjon over at jeg ikke får komme til sykehuset som opererte meg.

Mens jeg venter på at han tar telefonen til St. Olav, utnytter jeg situasjonen og får tatt blodprøvene jeg skulle vei å ta i morgen.

 

Da han kommer for å kalle meg inn igjen, ler jeg og sier at jeg må så klar ta blodprøve når jeg først er her.

Om han forsto at jeg spøkte, vet jeg ikke, men jeg slipper i alle fall dit i morgen.

 

Han kan fortelle at St. Olav hadde sagt at jeg ikke var deres ansvar.

Jeg bor fem minutter fra fylkesgrensa og er ikke deres ansvar, til tross for at det var de som utførte operasjonen som gikk feil.

Men han hadde også snakka med Molde og når det gikk gjennom lege, kunne jeg komme dit.

 

 

Nå var jeg allerede på vei, i og med legekontoret jeg går til ligger i den retninga.

Så mellom en og en halv time og to timer senere står jeg foran en parkerinsautomat utenfor sykehuset der, som jeg ikke får til.

Da det er 15 minutter igjen før en kan parkere gratis, etter og ha prøvd bankkort, lasta opp en parkeringsapp og ringt, får jeg det til med bankkortet til slutt.

 

Begge sykehusa hadde opplyst meg om at de hadde det travelt, men jeg kom rett inn. Øyelegen er ung og søt og trivelig.

Hun henter også inn en annen øyelege og de er begge enige.

Og jeg slapp ut igjen før det var mørkt, er for tida lite glad i mørkekjøring.

Ingen betennelse denne gangen, men øyet mitt var fryktelig tørt.

Jeg har denne sekundere sjøgrenen, som jeg har fått fordi jeg har reumatisme eller tar medisin, eller noe i den dur….

 

Synet mitt var akkurat så bra at jeg kan kjøre bil.

 

 

Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay

 

Gjennom den lange tunnelen under fjorden hadde jeg større problem på tur dit enn tilbake.

Nå har jeg dryppa massivt med tåreveske inn i øyet.

 

Og omtrentlig tre timer senere er jeg hjemme i mitt eget hus.

Og jeg er glad for at jeg kom meg hjem, at jeg greidde å kjøre uten noe skjedde og at det ingen betennelse var.

 

Så dette gir mestringsfølelse.

Jeg er sliten etter dagen, men ikke så flat.

Nå skal jeg snart sove.

 

Jeg kom meg innom på jobb på returen. Koden virka ikke på døra, så jeg måtte bruke bakdøra. Den sto ulåst. Så det var bra jeg kom den veien og fikk låst.

 

Nå står mobilladeren i mobilen, den lada akkurat ikke ut.

 

At ikke tv’n tar opp signal da jeg skulle se på tv i helga, bryr jeg meg ikke om.

Bagatell.

Tror jeg sier opp hele abonnementet, support ville sende en reparatør til tusenlappen…mulig jeg ringer for å se om de har noen med bedre kunnskap først, alle ledninger er i hvert fall på plass.

 

Jeg er hjemme, etter ny fart på min humpete livsvei.

Og så må jeg på jobb i morgen, for jeg rakk langt fra det jeg skulle rekke.

 

Denne dagen føler jeg har brukt meg godt.

 

 

 

 

Tur til Paris, del 2

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Her følger fortsettelse fra i går:

 

Vi tok både buss og metro for å komme fram til leiligheta som lå i en forstad av Paris.  Leiligheta var koselig med fin utsikt. Jeg sto å kikka ut av vinduet da han begynner å ta i rundt meg. Det laga kriblinger i magen. Syntes alt bare var koselig og spennende.

Jeg likte veldig godt å kysse. 

Men da han ville mer var ikke det mi plan.

 

Han ble nok litt snurt over nei’et mitt, men han fulgte meg tilbake til byen og til hotellet – så alt gikk fint.

Men det er klart, jeg tok absolutt en risk med å bli med ut til en forstaden. Det var ingen som visste jeg tok denne manøveren. 

 

Det var et par gutter som hadde gått på samme skole som meg og som hadde flytta til Paris etter endt diplom.

Jeg var med dem på motevisninger, men må tilstå at de visningene er mer viska ut av minnet.

 

Her er noe materiell fra en motevisning vi var på.

 

 

Husker mer av sene middager ved hvite duker, kaffe på fortausrestauranter og hvor skuffa jeg ble da jeg bestilte fromage første gangen og fikk ost.

Trodde jeg fikk en søt dessert.

 

Muligens er det denne gangen jeg var med på norskehuset og fikk prøvd rulleskøyter. Eller kanskje var det en senere gang.

 

En kveld da jeg kommer opp på hotellrommet ringe en av guttene. De skulle på diskotek og spurte om jeg også ville være med.

Diskoteket lå på Champs-Élysées. Det var et in-sted der folk ble sila.

Jeg tok taxi bort og følte meg nervøs da jeg gikk over den brede avenyen.

De andre så jeg ikke. Så jeg tenkte at de kanskje hadde gått inn.

 

Husker jeg går ned den brede trappen i min hjemmesydde dress og er nok redd for å bli stoppa.

Noen av de andre, som kom senere, ble akkurat det.

Men jeg skåret nok på å være ung, lang og slank.

 

Jeg følte meg passe utilpass før de andre begynner å dukke opp.

En som brukte å komme opp til Oslo for å undervise i haute couture på skole min, kom meg i møte med stort sjal, store geberder og mye parfyme, med de obligatoriske kyss på kinna.

Senere i uka ble vi inviter hjem til han i leiligheta hans like nedenfor Sacré-Cœur på Montmartre. Da hadde rektoren også friskna til. Husker de to siameserne som vakre skulpturer. Nydelige og aristokratiske katter.

Det var trivelig, lett dekadent og vi drakk kanskje litt mye rødvin den kvelden.

Stega ned til hotellet utpå natta var ikke helt stødige.

 

Jeg kom meg også hjem, hjem til Norge.

Hadde nok drømt om å kunne flytte til Paris, men i løpet av de åra på skolen fant jeg ut at Oslo også var et greit sted å virke.

Men den første uka på egne ben i et annet land var en opplevelse å ta med seg.

En opplevelse i sort og hvitt, som egentlig var slik jeg syntes livet burde være og nesten var, 22 år gammel.

 

 

 

Tur til Paris, del 1

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.

 

Dette var min første tur ut i den store verden.

 

Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.

 

Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.

Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.

Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.

Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.

 

Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.

 

 

Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.

 

Billetten hadde kameraten.

Rektoren dro med et anna fly.

Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.

Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.

Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.

 

Han i klassen over hadde forsovet seg.

 

Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.

Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.

Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.

Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.

 

Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.

Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.

Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.

Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.

Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.

Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.

Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på  metroen.  

 

Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen. 

 

For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.

En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.

Men det var lang kø for å komme inn.

Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.

Han viste seg å være trivelig.

Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.

Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.

Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.

Men jeg ville gjerne oppleve.

 

 

For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.

Link til fortsettelsen

 

 

 

 

På vei, tjo hei

 

 

Enda en dag som snart skal finne natta. Jeg er i et pusterom.

 

 

 

Jeg spekulerte på hvilken dag det var, før jeg fant ut det var tirsdag.

Jeg var på tur hjem etter styremøte.

 

Kom meg gjennom dagen.

 

Tannlegen var første stopp.

Jeg sa jeg hadde fryktelig liten tid i dag, så kontroll fikk vente. Fortalte jeg hadde mista plomben i tanna slik tannlegen forutså ville skje.

Det var ingen vits å sette inn ny, den ville falle ut etter en tid.

Så da blir det enten krone eller bro….hjelpes, bro…

 

Får finne fram til svaret etter hvert.

 

Bildet er tatt av Here and now, unfortunately, ends my journey on Pixabay fra Pixabay

 

Neste post var kontoret.

Fikk skrevet litt, før jeg måtte sette meg i bilen.

Time på verksted.

Hvorfor bråka bilen så sinnsykt?

Det fikk jeg svar på, var det bremseklosser eller var det ditto skiver…i hvertfall slura metall mot metall.

Bildet er tatt av Capri23auto fra Pixabay

 

Time på verksted over helga med anbefaling om minst mulig kjøring. Og jeg som skal til Trondheim for ny øyeoperasjon, så sjøl om jeg denne gangen har noen til å kjøre bør jeg ikke bruke bilen.

 

Tilbake til kontoret, vanskelig å holde fokuset på skjermen.

Ene øye ser jeg teksten på bruksanvisninger, det andre øyet er det bare tåke. Hjernen jobber med informasjon så godt det lar seg gjøre.

 

Til slutt var det styremøtet som jeg måtte bruke bilen for å komme til.

 

Det er det forresten et møte i morgen også. Et vel viktig møte, som har med framtid å gjøre. Et lite stykke å kjøre dit også.

 

Møtet i dag gikk bra.

Kom meg både fram og tilbake.

 

Nå har eldstemann og jeg spist middag.

Vi har snakka om mye.

 

Livet er en lidelse, sier han.

 

Han mener at når man innser det, nullstiller man seg overfor livet.

Jeg bruker andre ord, men det viser seg vi er ganske enige, vi bruke bare forskjellige ord.

For begge snakker om å ikke gå rundt med forventninger, men glede seg over livet slik det blir.

 

Jeg skulle gjerne ha hatt turen til Trondheim klart for meg, slik jeg trodde jeg hadde, men når bilen ikke vil så -.

 

Heldigvis finnes bare løsninger, vet bare ikke hvilke ennå. 

 

 

 

 

For tre år siden

 

Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke. 

 

 

 

Bilder jeg ikke har lasta opp.

Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.

Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken,  samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.

Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.

I dag tar de fleste av oss mange bilder.

 

Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.

 

 

Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.

På tur hjem forsvant den.

En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.

Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.

Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.

 

Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.

 

 

Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.

 

 

Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.

 

 

Det er yngste som er med opp.

Det meste er likt, forbausende likt.

Gjentakelser år etter år.

Seterdagen er en av disse gjentagelsene.

 

 

Dette året var den regnvått med hesjing.

Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.

 

 

Likeså aktivitetene på museet.

Her er fra en konsert.

 

 

Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.

 

Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.

 

 

Liker så godt utsikten fra terrassen deres.

 

 

Dette året slo også kjærligheta til.

Deilig var forelskelsen.

Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.

 

 

Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.

 

Jeg avslutter med det som prega året.

Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.

 

Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet. 

Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.

Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.

Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.

Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.

 

Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.

Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.

 

 

Husker du noe spesielt fra sommeren 2018?