En mandag på farten

 

 

 

Hump og dump og telehiv. I dag har jeg vært på hjul. 

 

 

Mandag og jobb.  

Møter og møter. 

I kveld tenker jeg at jeg har drukket for lite vann. 

Hodet er vondt.

Men kan komme av å kjøre seg gjennom for mye -.

Jeg tenkte det i løpet av dagen, nå burde jeg kjørt hjem, det var nok inntrykk.

Men så holdt jeg meg til planen.

 

Det var godt å se dette synet på returen.

Straks hjemme.

 

 

Kvelden har jeg bare dingla meg i gjennom.

Ikke en fornuftig ting er gjort.

Utenom å hentet meg et STORT glass med vann.

Og snart drar jeg dyna over nasen.

 

 

 

 

 

 

Om å klemme et tre

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

Fra fotoalbumet i -85

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

 

 

 

 

Vårtegn

 

 

 

I dag vil jeg også delta i helgeutfordringa.

 

 

 

Det er utifriluft som kjører helgeutfordinger.

Denne helga er «vårtegn» temaet. 

 

Jeg var ute å tok bilder av knopper. 

Da jeg så på bildene dukka et dikt opp…

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».

 

Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.

Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.

Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.

Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.

Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.

Mange er det også.

Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen. 

Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.

Sola er et veldig godt vårtegn.

Takk til Utifriluft for utfordringa denne helga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



I dag

 

 

 

Kvelden er kommet og med den mørket. Kjente jeg var sulten.

 

 

 

 

 

Tidligere på dagen var jeg mer enn mett. Kjøpte meg veldig mye mat, dvs. mange karbohydrat, tidligere i dag.

Jeg skulle møte Hedi i dag, Heid fra Heidisverden.

Det hadde plutselig gått veldig mange dager og uker og måneder siden sist vi møttes.

Rart dette med tid.

Jeg gledde meg til møtet og dura i solskinn innover til Øra.

Vi skulle møtes på Kafé Koselig.

Og koselig er det å møte Heidi.

Ei veldig snill, varm , blid dame med bein i nasen.

Tida gikk som en røyk.

Vi snakka og jeg rakk og ta ett bilde, før praten tok over og bilder ble glemt.

Bildet jeg tok kom maten fokuset, men til tross for dette syns jeg at Heidi er i fokus likevel.

Smilende og blid.

Er ikke så bevandra i finessene til den nye mobilen.

 

Igjen tid, plutselig hadde den gått.

Jeg måtte finne igjen tilbake til meg sjøl. Jeg hadde vært så konsentrert at jeg var borte.

Det var veldig fint møte, om livet sjøl

 

Og så gikk turen tilbake, med litt fra matbutikken og litt fra apoteket.

Til livet mitt med sitt.

I morgen er det intervju, der er det artikkelen som er i fokus som sannsynlig ikke får den fokuset som var tenkt…

Det er så mye, ikke minst sommeren som er i full fart i møte.

 

Jeg sovna da jeg kom hjem.

Tok på meg hodelykt da jeg våkna, fikk henta inn klær fra snora og ved fra boda.

Tok opp reker, så det ble både rekesmørbrød og så koka jeg meg kakao med krem på toppen.

 

Jeg har det bra.

 

 

 

 

 

 

 

 

Gratulerer Nunnia mi

 

 

 

Jeg skjønner jeg begynner å bli gammel når jeg ser på barna. For de begynner å vokse til.

 

 

 

 

 

I dag er det yngste som runder et år til. Ennå er hun nærmere 25, men neste år er det hakket nærmere et nytt ti-år.

Mi yngste, som alltid har vært så ung.

Den yngste.

Apekattjenta mi.

Hun hang lenge rundt halsen min, men også da hadde hun egne meninger. Som den gangen hun satt i fanget mitt, barne-tv var nettopp ferdig.Og inn på skjermen ålte Madonna seg.

Fra fanget mitt med smukke i munnen kommer det litt foraktelig;

 

Kanj itj bæ,bæ lille lam æn gong…

 

I dag er det ikke min hals hun henger i rundt.

Før jul fylte hun og kjæresten en flyttebil og kjørte til Oslo.

Hun beveger seg i min ungdom.

Nå bodde jeg riktignok vest, mens hun bor øst. Her om dagen besøkte de Blitz-huset, der var jeg aldri. Men hadde en liten punker i mitt indre, mens ytre var mer prega av mote og fashion.

Den tradisjonelle punker eksisterer vel ikke en gang nå i dag?

 

 

Storesøster og venninne kom nedover fra Trondheim og det var feiring i helga.

Snakka med henne som var på besøk i går, da hun prøvde å gå seg vill. Mens vi snakka og hun labba i vei fant hun både kolonihagen tanten hadde hus i en gang og Botaniske hage.

 

De har blitt store disse barna.

Og yngste er voksen. 

Håper det blir en nydelig dag i dag. Jeg ska feire deg med en lang tur i skog og frisk luft. 

 

 

Gleder meg til å besøke deg, kanskje i vår, kanskje i sommer.

Det blir når jeg har kontroll på mine puslebiter og tiden passer deg.

 

 

Gratulerer, mi flotte veslejente.

 

 

 

 

 

 

 

Tid, tanker og hendelser

 

 

 

 

Det er stille  i huset, ute sleiker sola naturen så nye konturer kommer fram. Det er siste lørdag i februar, siste lørdag i vinteren og det ser ut som våren er her.

 

Det er mange pluss med en småkald vind. Så isen lå på fjorden. Måtte ta meg en tur ut for å kjenne, se på været, kjenne på det.

Mange tanker går igjennom hovudet. Både glede og vemod. Livet har blitt så endeligt. Ikke for det, jeg kan leve i mange år ennå – likevel vil livet gå enda fortere.

Det går så fort.

En gang trodde jeg at jeg aldri ville være noe annet enn ung. Aldri så gammel som foreldra mine, som da var yngre enn det jeg er i dag.

 

 

Nå kommer sola opp over fjellkanten og ser meg rett i øynene. Jeg greier ikke se tilbake, for den er så mye sterker enn meg. Det er likevel godt å få denne dusjen av intens lys. Så intens at jeg mister muligheta til å kunne se.

Det er godt med lørdag. Men det ser ut som jeg må en tur til Coop bygg på sentrum, både fuglemat og stakabånd må kjøpes inn. På 16 år har jeg aldri opplevd at et toalett går tett. I dag skjedde det.

 

Men sola skinner.

 

I går ble arbeidsdagen lengre enn tenkt, jeg rakk ikke så mye mer enn butikk, etterpå.

Eldstemann skulle komme med bussen og vi skulle kose oss med rakafisk. Jeg rakk å begynne å dekke bordet, da jeg hørte et glad «hallo» nede fra gangen.

Maten var veldig god, hadde egg, rødløk, purre, Røros-rømme, Kvitseid-smør, sennep, sennepssaus, mandelpotet og speltlompe til rakafisken. Øl og akevitt til.

Nesten rart en ikke spiser slik mat oftere, jeg har i alle fall ikke spist det mange ganger.

Praten går, om konspirasjonsteorier, hva folk tror, hva er sannhet, hva styrer oss, penger og følelser, hvem er vi… et rimelig stort samtaleemne.

Han forteller at sesongen han var med på Paradis hotell er lagt ut. Vi bestemmer oss for å se den, se tilbake i tid.

Han forteller om sine følelser, om hva han følte i de forskjellige setta, om de andre som var med, om grensene…da, nå.

Egentlig er det veldig interessant å ta denne reisa. 

 

Da, den gangen, var dette ingen artig opplevelse. Jeg syns hele konseptet var en utnyttelse av mennesker som ikke kunne sette grenser og som ble gjort til underholdninge for at TV-selskapet skulle oppnå høye seertall. Jeg husker sjefen jeg hadde den gangen kom leende inn på kontoret og spurte om det var min sønn som var med. Ellers var det en ganske stor stillhet og jeg syns det var helt greit at jeg ikke fikk vite alt folk tenkte.

Men fikk med meg mye av det som ble skrevet.

Ble nok på en måte mer tykkhuda.

Og så all dumskapen, for den er det mye av.

Senere var vi på en mønstring i UKM, mellomste hadde gått videre og vi var i Ålesund. Vi var på et ganske stort kjøpesenter og der eldstemann gikk flokka ungdommer seg rundt han.

Jeg var innom en butikk og en kunde spør en av de som jobber der om hvem dette var.

Det er en deltaker som var med i Paradis-hotell, sa hun som jobba i butikken.

Den voksne kunden svarte at det programmet så hun ikke på. Og jeg som en random kunde kunnen si med trykk, at det er like greit.

Det gjorde på en måte godt å si de orda. De visste så klart ikke at jeg var moren.

For når jeg gikk bak han observerte jeg alt dette som skjedde, blikka og at folk så når de trodde seg ikke sett. At folk du trodde ikke brydde seg, brydde seg likevel. Mange ganger som sensasjon mer enn ar det var  negativt.

Døtrene mine fikk oppleve i mange år etter spørsmålet om de var søstrene. Ikke nødvendigvis et fokus de syns var så artig.

 

Dette er mange år siden nå, så mange at jeg kan skrive om det. Noe som skjedde en gang.

Det har også skjedd mye i samfunnet. Det er ikke så ille og ha deltatt lengre, det er så mye som blir sendt.

Men det kan være fint å snakke sammen om det, gå i gjennom det, dette som en gang skjedde. Hvordan var dette for oss involverte, involvert på hvert vårt vis.

Og faktisk lærer en av alt.

Om seg sjøl.

De andre får ta sin jobb, sin lærdom. 

 

I dag skal vi etter hvert ut i sola. Ut å kjøpe stakaband.

Og så er det lørdag.

Det er godt det.

 

 

 

 

 

 

Jeg gjorde det…

 

 

 

I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…

 

 

 

 

Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.

Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.

Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.

 

 

Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.

Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.

Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.

Og min gamle telefon -.

Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.

 

Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.

HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.

 

 

Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.

Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.

Nå var det tid for å kose seg.

Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.

Men tar turen innom.

Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.

Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.

Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.

 

Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.

En iPhone 15 pluss.

Gleden er virkelig til å føle og ta på.

Nå er det å få alt opp og gå.

Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.

Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.

 

Jeg har gjort det!

 

Og jeg er så GLAD.

Bildet er tatt av Myriams-Fotos fra Pixabay

 

Ellers har vi kost oss.

I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.

I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.

Det er så herlig.

 

 

 

 

 

En ny sjanse

 

 

 

Snart i fart, noen minutter igjen. Det er mandag.

 

 

 

Det er en ny dag, en ny sjanse.

Alt kan skje.

I dag.

Som i hver en dag.

En ny sjanse.

Latter og glede.

Gråt og tenners gnissel.

Jeg vet hva jeg vil velge.

Hva mitt ønske er.

For det er en helt, helt ny dag.

 

 

 

 

 

Jepp, jeg fornekter meg ikke

 

 

 

I dag trodde jeg en liten stund det var fredag. Heldigvis var det ikke mer enn torsdag.

 

 

 

Denne uka har hatt for mye program etter min smak. Jeg ser det når jeg møter mitt eget speilbilde, jeg ser sliten ut.

Så dette må jeg prøve å unngå.

Husker nesten ikke hva som har skjedd.

Jeg pakka her om dagen flere bager…kanskje var det i går…

Skulle til Kristiansund.

Jeg trodde at jeg egentlig hadde en lang dag med jobb foran meg, men den ble kortere enn hva jeg tenkte. For jeg ville også være med ut å spise først, før forstillingen starta.

Vi var en hel gjeng som skulle møtes.

Først skjønte jeg ikke hvor spisestedet var, så parkerte alt for langt unna. Parkerte på en privat parkering som kosta etter de andre var gratis.

Det var «bryt-ett-eller-annet» føre.

Da jeg kom fram begynte hjernen min å ikke ville virke. En små-fancy meny satte meg ut, den så ut som en notatblokk noen hadde lagt igjen, der det ikke sto pris i kroner, tror det sto penny eller peng, i alle fall noe i den retning… med lange forklaringer med hva maten innehold, kranfører ditt og datt…

Skulle tatt bilder.

Men klarte til slutt å tolke og skjønne.

Så var alle kommet og bestillinga tatt imot. Men det tok på tida før vi alle fikk maten, så da måtte vi faktisk gå. Jeg sto og spiste før jeg måtte løpe.

Etter dette skulle vi skynde oss opp til der operaforestillingen bruker å bli vist.

 

Siste året operaforestillingen blir vist i Festiviteten. Neste år åpnes et nytt kulturhus, der skal operaen inn, bibliotek, kulturskole…og museum.

 

Vi kom oss helskinna gjennom de isete gatene i regn og fikk billettene.

Fant også plassene etter vi hadde hengt fra oss i garderoben.

 

Og så var vi i gang…

Lydbildet var massivt, musikk fra 70-tallet til et stykke fra 1700-tallet. Jeg ble forvirra av 70-talls kostymer i denne settingen. Men fikk det forklart etter hvert, for komponisten, Kristiansunds egen komponist, hadde skrevet stykket i dette tiåret.

Ellers vil Edvard Fliflet Bræin ha blitt 100 år i år.

 

Da pausen kom måtte jeg ha pause fra den.

Jeg var overhodet ikke sosial.

Under siste akt skjønte jeg at nå var alt som het energi hos meg, borte. Jeg holdt nesten ikke ut å sitte på stolen, for den var vond.

Og jeg løp ut da applausen starta, kom meg i garderoben for å hente mitt og ut-.

Stykket var absolutt bra, det var bare jeg som var for sliten.

 

Jeg gjorde noe jeg ikke bruker…jeg dro innom en butikk og kjøpte søtt…og salt, vann og iskaffe.

Ferja og turen hjem til mor gikk uten flere problem. Overnatta hos henne for neste dag skulle jeg tilbake, samme veien. Sparte en del tid på å overnatte samtidig som jeg gledde henne.

 

Så da er vi framme ved dagen i dag…

Våkna tidlig etter ikke så mange timer.

Gjorde meg klar.

Sa «ha det bra» til mor og satte meg i bilen…

Jeg kom meg ikke langt, jeg kjørte meg skikkelig fast i oppkjørselen.

Strødde på sand, en nabo kom og strødde på mer sand, uten at det hjalp.

Til slutt var det bare å ringe NAF.

 

Skreiv til jobben at jeg nok ikke kom og sendte to bilder.

Disse…

Mor hadde ikke noe i mot dette, at jeg ble lengre.

Jeg kokte kaffe og smurte på frokost, så satt vi oss i sofaen i solskinnet.

Ute så det bare helt fantastisk ut.

Det tok ikke så lang tid før bergingsbilen kom.

Det viste seg at jeg også hadde lite luft i noen av dekka, så de ble også fylt. Fryktelig glad for at jeg fikk hjelp til det.

 

Men da var det klappet og klart for det jeg skulle i dag, nesten et par timer for sent kom jeg til Averøya og fikk med meg siste delen av møtet.

 

Jeg håper ikke jeg gjør deg sliten med alt kavet mitt…

Skal prøve å få et mer regulert liv…ønsker virkelig det.

 

Så på tur hjem hoppa jeg over siste plan og lot den bagen stå uåpna.

For plana var bassengtrening.

Jeg var bare så trøtt at jeg måtte synge og gaule da jeg kjørte de siste mila for ikke sovne.

Ja, det var godt å komme hjem.

 

Nå er det en avtale i morgen, må få unna noe statestikk…SÅÅÅÅÅ…er det helg!

 

 

Jeg gleder meg riktig, riktig, riktig mye.

 

 

 

 

 

 

 

Den stundesløse

 

 

 

Så er jeg her at jeg springer i kapp. Det betyr at det er alt for mye jeg springer i fra.

 

 

 

Men slik er det.

Jeg kom i mål i kveld også. Med alt, i hvert fall tilsynelatende.

Her må det bli noen korte ord.

Kanskje om blomsten jeg fikk i dag, eller at jeg kom meg opp bakkene med bilen, opp til dit mor bor.

Jeg hadde med meg feittirsdagsmat i mange fat.

Og alt gikk på en måte opp.

Om hvor vi skulle være, her eller der…

Slapp å bære gryter på glatt snø.

Og det er helt topp.

Maten falt i smak.

Før dette var det noen timer arbeid og etterpå var det årsmøte, der hørte blomsten til. Jeg takka av etter 7 år i valgkomiteen.

Ble sittende attmed noen voksne karer og det ble veldig hyggelig.

Vi snakka om dykking, båter og mat.

 

Nå drikker jeg nattateen min.

Jeg må ha sittet her en stund for den hadde blitt kald. Havna opp med ørkesløst spill på data med Mahjong.

Nå må jeg slå lyset av for denne dagen.

I morgen er det en ny dag og da skal jeg avslutte dagen med å lytte til opera, «Den stundesløse».

Spørs om ikke det er et stykke som passer skikkelig på meg…