Ute skifter det mellom glitter og grått. Jeg har ikke så mange ord å dele.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så langt kom jeg i går. Bare som et bevis på at orda ikke renner ut.

I dag er det søndag. Det glitrer ikke, i alle fall ikke foreløpig. Det er grått.

Jeg la meg senere i gårkveld enn tenkt, men det var så alt for godt å sitte der jeg satt. Da det bikka midnatt fikk jeg gått i gang med å finne nattesøvnen. Og jeg er blitt nesten som en klokke, for da sov jeg etter gammel tid og sto opp en time senere. Trulsepus syntes det var alt for lenge, han hadde prøvd å mjaua meg opp.

– Jeg er så sliten, sier jeg.

– Det er bare noe du tror, sier sønnen. 

Jeg blir fornærma, såra, jeg kjenner da hva jeg sjøl er. Jeg vil da ikke være så sliten, ha alle vondtene i kroppen. Har lyst til å dra en lengre avhandling om hvordan alt har vært og er, rygg, prolapser, behandlinger, diagnoser. 

Gjør det ikke, men skal, tenker jeg.

Dette var forrige helg.

Jeg «leser»  videre, lydbøker og podkaster.

Tankene dine blir virkeligheten din, sies det fra mange hold av det jeg syns er interessant å høre på.

I gårkveld fant jeg en affirmasjon. En som en kan gjenta hver morgen.

Den må jeg teste:

«Jeg våkner opp og kjenner energi og inspirasjon, dagen i dag i dag er en frisk start med endeløse muligheter, mitt sinn er klart, mitt hjerte er åpent og det jeg tiltrekker meg er rikelig».

TikTok: Higher Consciousness

Alt må testes.

Ikke riktig alt da…

Men kan jeg lage nye baner i hjernen og mer overskudd, er jeg absolutt med på å prøve det.

Det er godt med en helg i ro. Skal en tur til mor siden i dag.

Sønnen er på tur, han sendte en snapp med spørsmål om hvor jeg trodde han var?

Jeg så at han kjørte på andre sida av fjorden for den øya mor bor på. Han og en kamerat var på tur sørover i fylket.

– Kanskje du kan ta den veien som er litt lengre og kommer innom på returen, spør jeg.

– Kan jeg kanskje kjøre meg en tur, spør en annen.

Jeg syns det er godt å ha denne helga for meg sjøl og sier nei.

– Jeg skal prøve å se om jeg kan bytte vakter, sier yngste.

Søskenbarnet skal kjøre oppover landet uka som kommer, yngste tenker på om hun har lyst til å bli med. Samboeren skal opp til Trondheim og gruppa han spiller i skal ha konsert neste helg. Hun har lyst til å bli med å høre hun også. Litt slik Raga rockers.

Det er snart påske, da kommer hun oppover også. Er så mye hun vil rekke over.

Alle kommer hit noen dager i påska, mellomste spurte om å ta med datter til ett av søskenbarna mine. Jeg sier så klart ja, hun ble morløs som 19 år. En veldig fin jente som sto alt for tidlig alene i livet.

Mange samtaler gjennom en uke, dette var noen av dem.

Livet-.

Livet som kommer oss i møte.

Jeg drikke lunka vann.

Har lagt en uke bak med mye å glede seg over. 

Det mest fantastiske var et møte som starta med sammenbitte kjaker og endte med god stemning og latter. Jeg var med som brobygger og håpa jeg måtte bli et godt verktøy. Og alle evna å åpne opp. Det er jeg veldig takknemmelig for.

Søndagen som er en time kortere er godt i gang. Batteriet til fotoapperatet står på lading. Jeg har lyst ut og dokumenter våren.

Jeg kjenner på liver som kommer meg i møte.

♥

–

For n’te gang kan jeg fastslå det. At mat er godt.

Sjøl om jeg tok et kraftig bitt av innsida mi, inne i munnen, som er sabla vondt. Var nok for sulten.

Dagen har labba avgårde i jevn fart. 

Jeg labba også ned til veien tidlig i dag, for å trille ned søppeldunker og grave ut bilen. Da viste det seg at bilen ikke hadde stemme i tillegg hadde den pusteproblem. Det var så vidt det knirka i den.

En annen måte å si det på er «flatt batteri».

Jeg skal få ladehjelp, sannsyligvis i kveld.

Men avbestilte tannlegetimen nok en gang. Om det ikke er liv i bilen i morgen. Satser på at alt er i orden i morgen ettermiddag, lovte å hente søsteren min etter hun har satt sin bil på verksted.

Har også sagt jeg skal hjelpe henne med en klage. Det viste seg klagefristen går ut i morgen.

Så fikk jeg spørsmål om å sitte i styret til kunstlaget. Jeg sa nei, men de er nok så i beita for folk at et nei ikke er nok. Så må nok si nei enda en gang, sjøl om jeg følte meg veldig tydelig. For jeg kjenner så langt inn i det innerste, at nå skal jeg bruke tiden utenom mor, til meg sjøl. Så kan det hende at jeg fram i tid velger å delta i frivillighet.

Men ikke nå.

Ikke etter jeg er ferdig med arbeidslivet.

Jeg kjenner jeg blir nesten som bilen, får pusteproblem, om jeg skal takke ja til slikt.

Den følelsen av at det ligger masse frihet frami der, i tida, er faktisk hellig.

Føles som jeg snart nærmer meg å være ferdig med mange års militærtjeneste.

Jeg vil finne fram til min egen kreativitet. Og så kan det vise seg at ingenting skjer, men det får jeg se når jeg er der.

Og så over til starten, om maten.

Når en er sulten er det så godt å få mat.

Jeg stekte mandelpoteter, gulrøtter, blomkål, sjarlottløk, hvitløk, smør og krydra med pepper, dill og salt i ovnen. Enkelt og greit. Og da jeg fikk det munnen var det så godt at jeg prøvde å ta et jafs av meg sjøl også. Det var ikke lurt.

Men nå skal jeg sette meg ned med klagen til lillesøster, er ikke greit når en har fått funksjonsnedsetting.

MS er noe dritt.

♥

Enn at jeg sitter her i kveld. Her i min egen stue. For det skulle jeg ikke gjøre.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For plana var helt annerledes.

Absolutt.

Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.

Nå er det nesten natt. 

Skal prøve å få ferdig innlegget… 

I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse. 

Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».

Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…

Akkurat slik var jeg også.

For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.

Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.

Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen.  Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.

Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.

Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.

Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.

Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…

Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -. 

Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?

Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim. 

Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.

Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.

Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.

Både pus og jeg sovner etter skogsturen.

Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.

Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.

Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.

Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.

Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.

For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk. 

Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.

Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.

Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette. 

Bedre på å gjøre kloke valg.

Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.

♥

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er mange tanker i hodet om dagen, samtidig med at det er ganske tomt.

Og det må jeg fortelle, det skjer egentlig ingen ting.

Jeg våkna i ettermiddag. Etter tung søvn.

Forsto ingen ting.

Hvor var jeg?

Hva skjedde?

Og som jeg nettopp skrev, det skjedde ingen ting.

Jeg våkna bare i den grønne stolen hos mor. Etter å ha sovna dypt etter mat og prat.

For tirsdager i oddetallsuker står ikke mor på middag. Det har med både å få fisk og kjøtt samtidig som en slipper å kaste mat.

Disse dagene uten mat løses forskjellig, i dag tok jeg med meg fiskesuppa fra søndagen. Til dessert ble det romkake.

I dag var mor ekstra tunghørt, så til slutt ga jeg opp.

Satte på tv’n og sovna.

Først del av dagen hadde jeg noen timer jobb.

Sendte meldinger om folk ville dele en barndomshistorie og får «nei» til svar. Men jeg får bare fortsette å spørre.

Pusen Truls holdt meg med selskap.

Han sovna også.  På arbeidsbordet.

Måtte bort i han.

Vi har mista ordføreren i kommunen. Egentlig tenkte jeg det kunne skje, men hun ble ikke minister.

Hun ble statssekretær. Dermed blir det en høyreordfører fra nå.

For om det ikke skjer mye i mitt liv, skjer det mye der ute i verden. Drap, uro og handelskrig.

Jeg leser en bok om ikke å tenke.

Det passer meg.

♥

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Søndagen har tatt på seg hvite sko, litt slik hvitt smårusk på bakken. Noen steder er det alt for mye snø.

Min dag starter med utlada telefon og ikke finne laderen. Det ble leteaksjon. Plutselig dukka øretelfonene som har vært borte siden i høst en gang. Så jeg skal ikke påstå jeg har orden på alt. De lå mellom noe tøy og ikke under setet i bilen, som jeg har trodd. 

I det siste har jeg hatt en idiotisk bekymring.

Helt ut av det blå.

Eller nesten uten av det blå.

Jeg snakka med foreldra i høst, om at jenta deres skulle ut på noe spennende på nyåret. Det kan være det som lå bak i tankene. At kanskje hun var med…

Jeg kikka inn på facebooksidene, uten å finne noe. Jeg mente det var noe med en reise. Og så visste jeg at hun kjørte mye randonee-ski. Men trodde ikke at det hadde noe med skole å gjøre. Men tanken var så sterk at jeg tenkte å sende mora en melding.

Så kom navnene og der sto ikke hennes navn.

Samboeren til mellomste kjente broren godt, til den ene, det ene navnet.

Nærme nok en tragedie det.

I går fikk jeg beskjed og jeg skal innrømme jeg fikk frysninger.

Det viste seg at antagelsene mine hadde hatt rett.

Hun var en av de tre overlevende, hun var med. Hun hadde sluppet unna den hvite døden. Snøen som slukte fire unge liv i Alpene. Jeg tenker på jenta, hva hun har fått med seg videre i bagasjen. Jeg skrev til mora og skjønner uten å skjønne hvilken belastning slikt er. Tenker på de som står igjen, de som mista og de som berga. 

Livet er både slik en forventer og livet er helt annerledes…

Alltid.

Jeg har trening i å være redd, såpass redd at jeg skjønte at slikt gikk ikke. Jeg kunne ikke gå rundt med all den frykten. Så etter mange år med redsel greidde jeg å befri meg for det verste.

Og den jeg var redd for berga. Gang på gang.

Siden har jeg fått bekrefta at redselen ikke var ubegrunna, men marginene hadde vært på riktig side. Hver gang. 

Og jeg er veldig glad for at de jeg kjenner, de i min familie, hadde marginene på sin side.

De hadde -.

Jeg takker for det!

♥♥

Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?

♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.

Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.

Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.

Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.

Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.

Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.

Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.

Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.

Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.

Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.

Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.

Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.

Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.

Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.

Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.

Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.

Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.

Det var fine samtaler.

Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen. 

Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.

Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.

Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid. 

Trulsepus har fått smaken på livet ute.

Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.

Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.

God søndag.

♥

Med vind og vann har dagene blitt lagt bak. I dag er dagen grå og oversiktlig, tror jeg nå…

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

For det har vært vind.

På meg kom den litt bardus fordi jeg trodde lavtrykk og vind ville roe ned.

Men å tro er ikke nok. På YR viste det mange og 30 i kasta. Så etter en forholdsvis kort arbeidsdag på fredag fant jeg ut at det beste var å pakke sammen toalettsaker, litt klær, kattmat og kattsand. Pakke pusen i veska og dra.

Men så enkelt å komme seg ut av huset var det ikke. Det ene etter det andre fant jeg ikke. Til og med nøklene til hus og bil var borte.

Typisk når det blir for mye å stå i, tingenes tilstand kortslutter.

Etter mange ganger opp og ned trappa, leita gjennom skuffa de har plassen sin en ti-talls ganger, mens vinden økte… begynte jeg å spekulere på om jeg ikke fikk dratt.

Så begynte jeg å tenke etter om jeg ikke brukte den sekken dagen før da jeg var ute. Og det viste seg være riktig. Under toalettveska, litt klær og strikking lå nøklene.

Da jeg kjørte inn til sentrum svaia trærne kraftig og det var bare å holde på rattet. Vinden tok tak i bilen. Innom en butikk før turen over broene. Tre stykker skulle passeres.

Litt skummelt.

Der mor bor ligger mer i ly. Det er aldri så mye vind der, men når det blåser kan vinden være farlig. Den kommer nedover liene og kaste sjøen rett opp. 

Mor hadde håpt jeg kom, men jeg nådde henne ikke på telefonen. 

Og hun hører så dårlig nå, at da jeg kom inn i et vanlig lydbilde, skvatt hun skikkelig og ba meg ikke skremme henne slik.

Må få sjekka det høreapparatet.

Ellers var hun veldig glad.

Telefonen viste seg hadde takka for seg. En Doro-telefon som aldri har virka optimalt.

Da telefonnettet ble kobla ned for mange år siden, ble det kjøpt en telefon med touch, en handel som var en irritasjon i seg sjøl. Den 40-årige ekspertise sammenligna seg med mor i åtti åra og forsto ingen ting.

Det var i alle fall det beste hun kunne tilby. Så vi dro fra butikken med telefonen og så klart var det ikke enkelt å tilegne seg kunnskapen med å sveipe. Men etter hvert begynte hun å mestre det.

Det er da det mer eller mindre fatale skjer, min egenrådige, minste søster, som hele tiden hadde irritert seg over denne telefonen gikk og kjøpte en Doro til fødselsdagsgave. Og så klart var det veldig bra ment, men det var ikke så bra å begynne med ny lærdom for en godt voksen dame. Så telefon ble et stort problem. Hun setter oss på vent mange ganger ved hver samtale, hun hører ikke, for den har hatt dårlig lyd.

Den har vært slik at det har vært store øvelser i tolmodighet.

Og det er ikke bare, bare å flytte en en godt voksen dame fram og tilbake i teknikkens landskap. I tillegg har hun aldri vært opptatt av tekniske dubbeditter. Faren min, derimot, levde da den touch-telefonen kom i hus og for han var det enormt spennende. Hans problem var at nevropati hadde tatt fingrene hans, men inne på bildene fant vi mange bilder av far som hadde tatt selfi uten å vite det, for å lære seg den nye telfonen og kjenne.

Nå er alt dette historie.

Jeg tok fram denne telefonen, øvde litt med mor før jeg dro i går. Nå er jeg ikke sikker på om dette går nå. 

Da mor sitter der tom i blikket for at hukommelsen er borte og jeg ser hun blir lei seg for at det hun prøver å ta tak i ikke er der. Sa jeg til henne at jeg opplevde det som at hjernen hennes var masse stoff som lå i folder og at hun gikk seg inn i feil fold.

– Ja, men det er slik det føles, svarte mor.

Telefonen mestra hun før jeg dro, men det er ikke sikkert hun gjør det når den ringer. Så vi må finne en telefon som hun kan bruke.

Vi hadde en fin lørdagskveld, ikke gikk strømmen, men vinden tok tak i taket, det var bare som det knaka. Mor hørte ikke det, så av og til er tung hørsel bra. Vi så to filmer, først en dokumentar om elefanter og etterpå Downton Abbey.

I går var vinden roa ned. Men den hadde herja. Et naust som har vært et landemerke all tid, var dratt ut i sjøen. Naboen for å leita etter plater til drivhuset sitt som vinden hadde tatt.

På hjemveien så jeg flere trær lå nede. Og jeg var spent på hvordan det var hjemme. For det bruker å være sterkere vind hos meg, men ikke kastvind. Det første jeg så var at både fjøset og bolighuset sto. Det gamle fjøest sto også. Naustet så jeg ikke og setra var jeg heller ikke oppom. Så må nok ut å sjekke i dag.

Så litt må jeg farte. Men bare litt.

Og så skal jeg levere noen besøkstall i morgen, som jeg tenker å se på i dag.

Fuglemateren er hengt opp og dagen er grå, men det er søndag.

Ønsker deg en god søndag.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.

Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.

Jeg hører på podkast.

Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.

Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.

Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.

Første arbeidsdag etter en uke ferie.

Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.

Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.

Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid. 

Da sovna jeg.

Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.

Skal skifte på senga.

Nydelig.

I morgen er det jobb igjen. 

Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.

Liker du brioche?

♥

Jeg er ikke i målgruppen, men jeg har levd et liv. Derfor føler jeg behov…

I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.

Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.

Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?

Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.

Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.

Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp. 

Det gikk ikke bra. 

Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.

Sorgen og smerten var gedigen.

Vi fikk spørsmål om begravelse.

Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.

Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.

Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.

Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.

Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…

Slikt er ikke lønnsomt.

Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!

Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument. 

Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?

Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.

Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.

Hvor mye er det forska på kvinners helse?

Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?

De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.

Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.

Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.

Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.

Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.

Vi har følelser.

Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?

Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.

For de bestemte det sjøl.

♦