Fram og tilbake er det like langt, er det sagt. Men en kjenner det, etterpå, både turen fram og tilbake.
Det er søndag og jeg har tent et lys.

 

 

 

Nå sitter jeg her, fyrer på ovnen og koser meg.

Radioen står på og sender ut kaskader av musikk.

For litt siden gikk jeg på soverommet og tok ut en eske av skapet.

Den har stått der i mange år. Tror den havnet der gjennom far, da hans søster døde, at det var noe hun hadde fått, men aldri vært brukt. Så kom det hit av en eller annen grunn.

Et varmeteppe.

Et tepper for gamle folk, har jeg tenkt.

Og jeg var ikke det.

I dag tok jeg det fram, jeg skal skru det på om litt. 

 

I går satte jeg meg i bilen i retning Trondheim.

Det var så vakkert.

Kaldt og vakkert.

Og glatt.

Hadde kjørt et stykke da jeg møtte skiltet. Veien er stengt, sto det.

Litt usikker på hva jeg skulle gjøre, kjørte jeg tilbake og tok en annen vei. En smal og bratt vei som jeg ikke vil ha valgt, men det går bra når en tar det med ro.

Etterpå fikk jeg vite det var et bra valg, for veien hadde vært stengt i timer. En trailer hadde kjørt inn i en berghammer og fisken som ble frakta hadde havnet i veibanen.

 

Fotoapparatet fikk jeg ikke tid til å dra innom butikken med, jeg må levere det inn. Det funker ikke. Sist jeg var innom for å levere det sendte de det med meg.

 

Fra Orkanger gikk turen rett til Trondheim, etter å ha bytta bil.

Og så var vi framme.

Vi skulle feire mellomste, det var 30 år siden hun kom til verden.

Her er jubilanten. 

Ikke en illustrasjon at vi var uklare. Nesten alle kveldens bilder ble slik.

Men kvelden ble glitrende.

 

Jubilant og samboer hadde nettopp flytta inn.  De som bodde her inn til nettopp, var også her fordi de måtte tilbake til Trondheim med flyttebilen.

Her går de bortover stuegolvet på det som til for noen få dager siden var deres.

Og plutselig så leiligheta annerledes ut, enn hva den hadde vært.

Men begge leilighetene er like koselig, på hvert sitt vis.

 

Vi spiste og etter hvert begynte stua å fylles med ungdommer. 

Veldig hyggelige folk. De fleste hadde jeg møtt før og flere var min gjeng. Fikk snakka nesten med alle. Stemninga var fin, latteren satt løst.

Og tema alder var oppe. Hovedsaken til det var nok at vi to gamle var der, opphavet til henne som fylte år.

Vi var der en stund.

Men så var det tids for sjåfør og far å ta turen tilbake.

Og jeg hadde drukket to glass vin, og var litt småsliten av å være sosial.

Så da klemte vi alle, tok på oss og gikk ut i kulda.

Jeg hadde vært forutseende og tatt med meg dyna mi. Nå hadde jeg også fått tilbud om overnatting på Ranheim hos søstera min også, men syntes det var greit å bevege meg i riktig retning.

Jeg skulle bruke et rom som hadde vært en bod, men er et isolert soverom.

Likevel…

 

Varmen ville ikke komme og det var iskaldt sjøl om det til og med sto en liten varme på.

Til slutt måtte jeg stå opp å kle på meg mer klær, uten at det hjalp. Vurderte om jeg skulle ta med meg dyna inn i stua.

Likevel, jeg hadde sova. Men våken hadde jeg vært et utall av ganger.

 

 

Så starta jeg bilen, dvs. den ville nesten ikke starte. Den måtte bare stå å gå mens jeg tok meg en god varm kopp med kaffe og spiste et egg.

Snakka litt om jula.

 

Så var jeg på tur igjen.

Glatt, men det hadde vært strøbil ute.

Over fjellet var det noen stedet -22.

Men vakkert.

Det var så nydelig.

Bildet under er fra forrige kveld, med de hvitrima trærne og himmelen i pasteller så slik ut i dag også. 

Hjemme var det å tenne opp i ovnen, ellers har jeg bare spist.

Vurderte om jeg skulle ut å gå, men tillot meg å ta det med ro.

Høre musikk.

Tenne det første lyset. 

Bare være og nyte en rolig ettermiddag og kveld.

Snart skal jeg slå på det elektriske teppet, for i kveld vil jeg ha en varm og god seng. Ikke kjenne på kuldebroer og iskalde legemsdeler. Jeg er gammel nok til å bruke teppet.

Tror aldri jeg har opplevd så kald en natt.

Men jeg tror det kan være litt sunt.

Og i hvert fall gleder jeg meg til en varm seng i kveld.

 

Kos deg med 1. advent.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Mange mil for middag. Men koselig og verdt det. Noen ganger må en ta turen.

 

 

 

Mørket senka seg da turen gikk over fjella på tur til Trondheim. Lysa på bilene traff meg inn i øynene mens jeg hørte på en lydbok om øyner.

Rakk meg innom Elkjøp med fotoapparatet. Resultatet var mange bilder av butikkgolvet. Butikkmannen skrudde og trykte. Han mente det var bra etter mange svarte og noen bilder av golvet.

Da jeg var framme i Trondheim og skulle ta bilde var bildene igjen svarte. Så mobilen måtte fortsatt være den som tok jobben.

Syns dette første var så morsomt, ikke alltid bilder behøver å være skarpe.

De kan formidle en stemning.

Talglys er tent i hele leiligheta.

Vin i glassene.

Deilig duft av middagen i vente.

Yngste og kjæresten var i full aksjon på kjøkkenet.

Mellomste datter og jeg snakka sammen i sofaen.

Og faren som satt nedbreidd i pledd i en stol, var også med i praten.

Ja, jeg hadde også funnet meg et pledd. For det var kjølig i Trondheim og det var det i leiligheta også.

Men det hadde ingen ting å si for hyggen.

De er i gang med å pakke ned og jeg skulle ta med meg noen sekker utover som de valgte ikke å ta med seg ned til Oslo.

De har bodd der i over et år og fikk seg raskt et koselig hjem.

HER er de første bildene jeg fikk tilsendt etter de flytta inn.

Så nå bryter de opp. Jeg er spent på de neste skritta på veien de tar.

 

Etter hvert var maten ferdig og vi kunne sette oss til bordet.

Fikk servert en nydelig vegetarrett, en lasagne med salat til. Praten gikk lett og ledig om alt og ingenting. Og noen alvorlige aspekt.

Slik livet her.

Og vi snakka om de to på Island og tilsendt bilder av geysir.

Da kvelden var over satt mellomste på ned dit hun bor og sitt liv.

Så kjørte vi ut fra byen.

Det hadde vært snakka om jula, så nå blir vi en til. Faren har feira sammen med oss de fleste år, en par uten mener jeg.

Han blir med i år. Det går greit.

En jul vi hadde en kjæreste med faren sin på besøk, reagerte den faren så på at vi feira jula sammen. Han mente barna kunne få falske forhåpninger. Husker jeg ble overraska over at noen i hele tatt kunne tenke slik og barna var voksne forlengst.

Når en har felles barn er det greit man kan omgås, det var viktig fra den gangen bruddet var et faktum.

Når det gjaldt jula hadde jeg dette ønsket om at de skulle få oppleve de rammen de hadde vokst opp med.

Og slik ble det.  

Arbeidskrevende, også for barna. Slik at de sitter igjen med både positive og negative erfaringer, men vil likevel ha jula. Sjøl om vi har snakka om at vi kanskje bare skal feire anna hver jul, for tida går så fort.

Det er i alle fall koselig og samles. Og i år har vi snakka om å gjøre det enda enklere. For tror en blir flinkere med masse øving.

 

Da jeg satte meg i bilen min og hadde kjørt omtrentlig en kilometer oppdaga jeg at fotoapparatet lå i bilen min. Det som faren hadde tatt på seg å skulle levere inn for meg, for det må ha en reparasjon. Syns ikke om å ta svarte bilder. Men da var jeg såpass sliten at det å snu for så å gå ut med kameraet, føltes for krevende.

Derfor få mobilbilder fortsatt være alternativet til illustrasjoner.

 

Klokka hadde passert et par minutter over midnatt da jeg parkerte utenfor mitt eget hus og kunne gå inn for å lande.

Det var godt det også.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lime og ingefærshot. Fredag. Fortsatt kaldt. Etter hvert må dagen bli mer aktiv. 

 

 

 

Det er så godt å sitte her uten stress i kroppen.

Bare være.

Være i stolen min.

Usikker på hva jeg skal pakke inn i dagen. Skulle vært en tur inne på sentrum. Også en tur innom mor. Da må jeg i så fall dra snart.

Usikker på om jeg bare skal la en dag til gå uten den turen til sentrum.

 

 

Skal helt andre veien om noen timer.

Tar med meg fotoapparatet, det ga meg bare rosa bilder for en tid tilbake.

Yngste var hjemme og testa for litt over en måned siden.

Hun styra og fikk noen bilder, nesten et klart ett fra henne i stolen sin…

Men det var mange av denne typen.

Jeg tenker meg innom der det ble kjøpt.

Det betyr en stopp i Orkdal.

Sitter på med faren til barna derifra.

 

 

Yngsteberta skal ha avskjedsmiddag, på slutten av måneden flytter de til Oslo.

Akkurat nå er hun lei seg, det har vært noen år i Trondheim og hun har et stort kontaktnett, så det er rart for henne.

Skjønner det.

Og jeg har så klart ønsket de fortsatte å bo i Trondheim, men en skal også utfordre seg – så støtter dem i planene. De flytter uten å vite så mye. Det er spennende, det syns jeg også.

Og går det ikke kan de bare flytte opp igjen.

 

 

Mor bestemte seg for å ikke bli med på middagen, hun var også invitert. Vi skulle overnatte hos søsteren min. Men mor syns det var for kaldt og det har hun rett i. I tillegg har søsteren min et stort hus de ikke har for mye varmen i. Så en slik utflukt kan bli skjebnesvanger for en dame på 91 år som er veldig varmekjær. Dermed bestemte jeg meg for en kort tur jeg også, hjem i kveld.

 

 

Broren blir heller ikke med. Han bestilte tur til seg og sin kjære på hennes fødselsdag. Turen ble bestilt for et halvt år siden, de skal også på konsert med en artist de begge liker.

Og turen gikk til… Island.

Krysser fingrene for at det ikke blir noe utbrudd.

 

 

Så det er bevegelse rundt meg.

Jeg syns det er greit å komme hjem i kveld/natt. For å ikke skiple for mye i det jeg sjøl er i gang med; mat, bevegelse og tanker.

 

En liten fredagsrapport.

Ønsker deg en fin og god fredag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

 

 

 

 

 

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

 

 

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

 

 

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

 

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

 

 

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

 

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

 

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

 

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

 

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

 

TUSEN TAKK, Bunny.

 

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

 

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

 

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

 

 

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

 

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger utsettes en for skikkelige mageplask. Det gjør vondt en stund.

 

 

 

 

Når det skjer kan det komme av avstanden mellom der hoppet startet og vannet.

Og slik er det vel i det levde livet også.

Den ene veien kan være full av glede, veien tilbake kan være fullt av det motsatte.

For en er alltid i nå’et.

En vet aldri det neste, det som skjer i neste nå.

 

 

En nyter svevet før en treffer vannet. Kanskje har en anelsen om at dette kom feilt ut, at det kommer til å svi.

 

En får kanskje en forutanelse i livet også, at det er ikke sikkert dette svevet går bra.

Likevel vil en bare leve seg inn i solskinnet og lovnad om en fin sommer med herlige stup ut i vannet.

Men saken er at det korte stupet kan ha feil vinkel, sjøl om det virka som et superfint svev når en var i lufta.

 

 

For en ikke ville se at det er skyer, eller at vannet er for kaldt eller at en bare kom uheldig ut fra hoppkanten.

Skal en hoppe må en akseptere at slikt skjer.

Og sannsynlig vil en bli forsiktig, vente med å ta neste hopp.

 

 

En skjønner noen gang ikke hva som var feil, kanskje var det bare temperaturen eller at vannet var for grunt slik at en skrapte seg opp på magen. At en bare trodde forholda var fine, for de så slik ut fra der du sto på kanten.

For vannet lokka med å glitre deg inn i øynene og at det var nok for deg. Etterpå vil en forstå at en ikke skulle ha tatt hoppet, ikke trodd på at dette var et vann som var godt for deg. Som en burde ha hoppa i…

 

 

Men nå er det høst og en skal egentlig ikke tenke på å bade i glitrende vann som kaster deg blår i øynene.

For livet byr og det tar, sommer, høst, vinter og vår.

En må også tørre å hoppe- eller stupe ut i livets vann.

Og det kan være for grunt uten at det syns -.

 

Å slå seg er aldri artig, ikke som mageplask en vakker sommerdag eller å overbevise seg om og tro på noe som ikke hadde grunnlag.

 

 

Det er bare å ta på seg de tykke genserene, kjenne den kalde vinden klype seg i kinnene og gå på.

Se etter hvilke lærdom magaplasket ga.

For nå’et er her og nå.

Et blink av solstreif gjennom løvverk, et blikk, latter, hele tida nye blaff…

 

 

Det er akkurat som en lever bak lag av slør, ett og ett slør blir tatt vekk i kvart et nå.

Når en kjører over en bro kan den svikte i neste moment, når det ser som mørkest ut kan sola bryte gjennom.

 

Slik er det.

 

Så da får en bare la svien etter et magaplask gå over, for til og med et magaplask kan være bra og få deg inn på en riktigere vei.

 

 

Ta på deg skjerfet og nyt høsten.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.

 

 

 

Ord på en søndagskveld.

Jeg har hatt en koselig helg.

En veldig koselig en.

Og litt snodig.

Det snodige får jeg skrive om siden.

 

 

Men den har vært lys, til tross for regn.  

Lyset hadde en egen glans.

Det var akkurat som alt lå rett vei.

Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.

For livet – livet er en fantastisk innretning.

 

 

Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.

Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.

For jeg fikk en telefon.

Nei, det gjorde jeg ikke.

Jeg fikk en melding.

 

I den sto det; e d greit vi kjæm innom?

 

Og så klart var det greit.

Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.

De er så søte, så fine og så gode.

Slike en blir ordentlig glad i.

De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.

Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.

 

 

Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.

Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.

Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.

Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.

For de er det.

Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.

Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.

Hvem de var som den de var.

Hvordan de hadde det inni seg.

Fasaden er ikke det viktigste.

 

Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.

Etterpå reiste de tilbake til byen.

 

 

Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.

Litt slik fri for bekymringer.

For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.

Problemer kan oppstå.

Det vet jeg litt om.

Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.

Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.

Liver er nå, det kommer deg i møte.

Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

Fredag og fri. Fri og fredag. Jeg har igjen vært i en sentrifuge, eller noe slikt. 

 

 

 

 

 

Da jeg hadde fått pusten igjen i går kveld, etter å undersøkt litt.

Det var da tanken falt ned, jeg blir testa.

For mange gir nok ikke en slik tanke noen mening.

På bakgrunn av kurset jeg starta med dagen før, som sa at alt lå foran en som muligheter…og ikke minst, at en skaper framtida med tankene-.

Hvordan tenke at alt er juhuu etter en slik hendelse.

 

Nå skal jeg skrive om nok en utfordring, et uhell. Der jeg sitter igjen med to følelser, enten kunna spole tida tilbake eller gå ut en dør i tilværelsen og inn i en lettere en.

 

 

Og så over til historien:

 

I går skulle jeg i et møte og ble spurt om jeg kan ta med en til i bilen.

Så klart kunne jeg det. Jeg arbeider med er å unngå stress, dro derfor tidlig avgårde for jeg hadde noen ærend. 

Passasjeren ville gjerne hjelpe til, så da jeg både skulle inn et bakeri og fylle drivstoff på bilen, gikk jeg på bakeriet etter jeg hadde trykt inn bank-koden ved pumpene.

Vi kjører i fint driv videre.

Eller fint…

Bilen starter tidlig å lugge litt.

Og den lugget mer -.

Til slutt spør jeg om det ble fylt diesel og ikke bensin, opplever jeg får bekreftet og svarer at det sto så klart i luken inn til tanken hva som skal fylles.

Lugginga blir verre, og jeg girer om ofte for å se om det gir seg. Hjernen min tenker at det må være feil drivstoff, samtidig at jeg prøver å si at det må være noe annet, til meg sjøl.

Etter fire mil skal jeg innom en butikk. Underbevistheten sier meg at jeg kommer ikke til å starte etterpå.

Og det stemmer.

 

Den følelsen -.

 

Det var fylt bensin.

 

Og regnet pøsa ned.

For det gjorde det.

En perfekt illustrasjon til situasjonen, til en film-.

 

Det var igjen under en kilometer dit vi skulle. Kort vei å gå, men ikke i det øspøsende. Så vi vart henta. Det ble ringt til verksted og bilberging. Og det gikk buss vi kunne ta tilbake.

 

Og bensinfylleren tok på seg hele skylda, men egentlig følte jeg for å dele den… for jeg skulle vært tydelig på drivstoffet. Men det var virkelig borte, skikkelig borte, for i mitt hode var det så opplest hvilket drivstoff bilen brukte, at det var ikke en mulighet.

I starten og lenge etter jeg hadde kjøpt bilen, hadde jeg realitets-sjekk på jeg tok riktig pumpe. Hadde bensinbil tidligere.

 

Møtet gikk av stabelen, bilen ble henta, vi ble kjørt tilbake og jeg helt hjem.

Og på det tidspunktet var jeg helt doven.

Jeg fikk kommentar på at jeg ikke ble sint, nei…

Kontrollapparatet mitt sier til meg at det er det ingen vits i.

 

 

Det var hysterisk godt å være hjemme etter dette, men jeg gikk også rett i «kjelleren» med det samme.

Jeg syntes det var så ekkelt, så unødvendig og så håpløst.

For jeg følte jeg absolutt burde være mer etterrettelig i situasjonen og dermed var medansvarlig.

Men jeg har beint fram ikke råd, det er ikke så lenge siden at alt oppsamla kapital gikk ut i denne bilsituasjonen pluss at jeg også måtte bruke kreditt. Jeg som ikke drar kredittkort. 

Og så begynner bremsene igjen å bli dårlig. Livredd for å oppleve dette igjen.

Så dette krever også et verkstedbesøk.

 

Men jeg har sjekka, at dette går nok på forsikring…mister sannsynlig bonus – men det får jeg ta på min kappe.

Da blir det bare egenandelen igjen. Nå vet jeg ikke hva den er.

Dette skal jeg få sjekke senere, når jeg kan spørre om når bilen kan være klar om et par timer.

Sist tok det lang tid.

For… jeg skal handle, både til meg og mor, på mandag skal jeg kjøre mor på sykehuset og på mandagskvelden kjøre søsteren min hjem etter hun har satt bilen på verksted. Blir ikke bilen ferdig, må jeg ringe for å avbestille timen på sykehuset.

 

Så nå må jeg arbeide hardt med tankemønsteret, overbevise meg om hvor heldig jeg er og ha god tro på alt som kommer meg i møte… for nå vil jeg ikke mer-.

Om det er slik at du skaper framtida med tankene dine…

 

 

Jeg vil tro og være sikker på at alt som kommer meg i møte er helt superfint.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter her med ikke alt for mye tid og hodet mitt blir i skvis. For hva skulle jeg skrive om…

 

 

 

 

 

Tanken var å skrive litt om dagen og litt om gårsdagen, mens jeg lytter til musikk.

Musikk er så viktig i livet mitt, så viktig at av og til må jeg ha det stille.

Jeg setter gjerne på radioen, men av og til greier jeg ikke å høre på det som forekommer meg som skvalder.

Og så har jeg fått en vane som egentlig har blitt en uvane.

For en bør ikke sitte med mobil eller annet skjermlys like før en legger seg.

Jeg drar med meg mobilen til soverommet og før jeg sovner ser jeg på TikTok videoer.

Der dukker det opp mye rart.

Treningsvideoer kan det hende jeg legger i en mappe. Sammen med andre ting også. Mat, for eksempel.

Musikk finner jeg her også.

Nettopp nå er en artist dukka opp, en artist som ser ut som en artist.

Låten som går igjen på TikTok er denne:

 

Artisten kaller seg Yungblud og jeg vet lite om han.

Så her og nå hører jeg gjennom det andre han har.

 

 

Mens jeg skriver ser jeg plutselig at det regner og må skynde meg ut for å ta inn klær på snora.

Vel tilbake til skrivinga kjenner jeg kribling på arma.

Der kryper det en flått, så får kasta den i do.

Nå er jeg av de som flåtten ikke er så glad i og det er jeg veldig glad for.

 

 

Foran meg ligger slikt jeg ikke liker, en tannlegetime.

Men vet den også blir historie.

Håper det ser greit ut.

Har skallet av en tann som har forandra positur, men håper den kan få stå lengre.

Skal handle etterpå.

Litt tomt for disse varene jeg vil ha i kjøleskapet.

 

Ellers har jeg en rolig helg foran meg og så er ferien over.

I går hadde jeg likevel et innsmett av jobb.

Kjørte utover til museet for å se over, utleie i helga.

Oppdaga da at det har gått for mye tid siden sist utleie og jeg fant ikke koden til sist gang det var utleid, av det jeg hadde dokumentert.

Samtidig kom det et Østtysk par som spurte om museet var åpent, noe det ikke var.

Men låste opp ett av husa bare for å oppdage at jeg ikke visste hva «sild» heter på engelsk.

Det heter «herring», så det må jeg huske fra nå.

Må bare ile til å tilføye at guiding har jeg andre til å ta seg av.

Uansett, jeg bør bli flinkere med det engelske språket.

Kjæresten til sønnen snakker foreløpig bare engelsk og spansk.

 

 

Mor mi var med for å se noe annet enn sin egne vegger, og stakkars, hun ble fryktelig lei av tiden dette tok. Vi fikk spist middag etterpå, da ble hun i bedre humør. 

Jeg fant en annen løsning på nøkkelproblemet.

Så må jeg leite videre etter koden, har også hatt en gedigen flytting etter sist dette var brukt.

 

 

Tiden nærmer seg til tannlegetimen, så skal jeg poste før må jeg slutte nå.

Fin, fin dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg har alltid likt flyplasser. Da er en i farten.

 

Alle menneskene som er i bevegelse er så fint. 

 

Dagen har rusla rolig avsted. Etter frokost ble det en tur opp i Tøyen Boraniske hage.

Det er så nydelig der.
Etter den våte sommeren er ikke sommeren mindre nydelig.

 

Vi snakka om å sette oss for å ta en kaffe, men bestemte at vi heller tok den på Tøyen torg. For så å tenke vi kunne ta den på Sentralbanestasjonen før vi skippa hele kaffen.

 

Det er så godt med tid.

Nå er det en halv time før turen tilbake til Trondheim er i lufta og fem dager er plutselig over.

Nå er plutselig gaten blitt forandra…

 

 

♥

 

 

 

 

En liten tur i turen. En times tid. For er en på tur, skal en oppleve.

Det er fredag.

I går var dagen torsdag og den var to dager.

Natta før overnatta jeg i Trondheim, måtte dra fra byen fire om natta. Derfor ble det noen små timer med søvn.
Likevel gikk gårsdagen bra.

 

Etter en koselig frokost reiste vi ut til stranda.
Jeg er på besøk hos venninna mi.  

Vervenbukta.

 

Ikke noe sted jeg dro til den tida jeg bodde i Oslo. Men en skikkelig nydelig strand. Ble til om med litt solbrent.

 

Vi spiste på Tøyen og på det tidspunktet var jeg så sliten og trodde jeg kom til byen dagen før.

 

Akkurat nå er jeg på tur inn til byen etter en tur ut til Hokksund.

Sto og venta på toget i kveld.

Forbi gikk et tog lengre enn langt full av en hel skog.

Det luka kvae og bark da toget gjorde seg lang tid forbi stasjonen.

 

Før det var det stillhet og sus i bjørker.

Fin plass, men visste jeg ikke ville tilbake.

 

Kvelden er ung og det er godt turen roer seg. Ikke flere turer i turen.

Akkurat nå er yngsteberta og samboer på vei inn til byen. Det er et morsomt sammentreff.

I morgen er det meldt regn og vi, det vil si venninna mi og noen flere, skal ut å spise om kvelden.  

 

Har du gjort noe spennende i dag?

 

 

♥