Akkurat slik føles det, som dagen derpå… for snakk om følelser i mange retninger.

Litt slik at jeg har lyst til å tute…og det helt uten grunn.

Men det kan bli litt mye når en sammenskrudd som meg.

Og det som har opptatt meg i helga var følgende:

1. Hente puser
2. Forholde meg til vær
3. En ganske stor markering
4. Engstelig for sønnen 

1. Puser

Pusene reiste jeg for å hente på fredag, uten at jeg visste helt hvem jeg skulle hente.

Å finne fram gikk greit. Møtte en veldig hyggelig dame. Fikk vite hun hadde kansellert å gi bort den kattungen som var gitt bort. Den jeg hadde lyst på. For hun ble så glad over at jeg ville ha begge jentene, fordi disse to lekte seg så godt sammen. Hun ble så glad for at de fortsatt kunne være sammen med hverandre hos meg.

Det var grusomt å sette de i buret, for de protesterte villt.

Da jeg mørkla buret ble de stille.

Endelig hjemme lot jeg buret med pusene stå i bilen.

Og jeg skal skrive mer om de søte nøstene.

2. Vær

For grunnen til at pusene ikke ble tatt inn var været. Det var meldt opp i sterk storm, nærmere orkan her jeg bor. Huset, som ikke er utbedra, er utfordrende å være inni når vinden rusker.

Mor aleine , om strømmen skulle gå, er heller ikke optimalt. Så jeg tok med meg pusene til mor og innlosjerte de på vaskerommet.

Hos mor var det flere vinduer som ikke var lukka ordentlig, blant anna inn på rommet hennes, som var viktig å få lukka. Hagemøbler som sto ute og som måtte settes i ly. Så det var bra jeg dro dit.

Og mor var overlykkelig over at jeg endelig overnatta.

Der var jeg altså til i går kveld. Det neste var hvordan det så ut hos meg.

Huset sto. Men et tre var «frisert».

3. Feiring

Så var det denne markering som jeg hadde gledet meg til å oppleve.

Den var i går, midt i været. Jeg måtte ta ferje over et havområde. Jeg er egentlig ikke så glad i ruskevær på sjøen. Strekninga ble stengt på formiddagen og jeg sendte melding om dette. Kanskje det var åpent så jeg kom til middagen, fikk jeg spørsmål om.

Dette valget sleit.

For strekninga ble åpna slik at egentlig kunne vunnet alt. Men vinden var meldt øke, jeg var hos mor og fra henne tar det en halv time å kjøre hjem til meg. Pusene måtte innlosjeres med alt som skal til. Hjemmfra og til ferga tar det en time å kjøre…

Jeg visste ikke hva jeg hadde av klær og måtte dusje, sminke meg som seg hør og bør til et slikt arrangement.

Og muligheta var at om jeg hadde prøvd å få alt dette til, kunna ferjestrekninga ha blitt stengt om jeg har jobbet for å komme meg dit.

Nå ble den ikke det, været roet seg og jeg føler meg snytt for noe jeg hadde sett fram til.

Slik burde jeg nok ha ventet med å henta pusene til over helga.

Men slik ble det, på et vis dårlig planlegging både av meg og værgudene.

4. Sønnen

Det aller verste og som kosta mest følelser var nok sønnen. Og her var det nok en gang snakk om redsel. 

Sønnen dro ut på en reise for noen dager siden, til et kontinent som han ikke hadde vært på. Han sendte snapper om kjøring med vannscooter, av mopeder og jubla av all fart og spenning. Yngste datter sa noe om dette, at han sendte disse snappene til meg…

Men andre også, det siste var at han skulle ut på byen.

Så ble det stille.

Det gikk time etter time. Det ble morgen, ennå en dag gikk. Så forsvant avataren hans fra kartet.

Det gikk et døgn og enda flere timer.

I gårkveld bestemte jeg meg -, klarte jeg og tenke at han har det bra!

Og i dag fikk jeg livstegn, han både sendte meldinger, sendt snapp og har ringt. Og han skjønte at jeg nok hadde blitt redd.

Det var telefonen som hadde blitt ødelagt.

◊

Alt dette gjør nok til at det føles som dagen derpå.

Det har vært spenning, glede, stor kjærlighet, utrygghet, skuffelse, usikkerhet og redsel.

Nå er alt på plass, jeg har to herlige puser, huset står, sønnen koser seg, jeg mistet et stort arrangement, det kan jeg leve med.

Det blir bare mye følelsessvigninger inn i mellom.

Heldigvis skinner sola og jeg skal gjør vanlige ting i dag; vaske kopper, rydde, spise og ikke minst kose med to nøster, om jeg får lov.

♥♥