Romjul

 

Ein skulle vore fire år i romjul’n……..eigentleg. Det trur eg har vore heilt greitt.

 

Men så er eg berre ei svært vaksen dame. Det held på å mørknar femte juledag. På omnen brenn det i eit smårotete hus.

Det vart jul. Alle gjestane kom. Frå julegrauten på julekveld dagen til middagen første juledag var vi ni ved bordet. Da reiste fire.


Andre juledag reiste alle og så fekk eg eit døgn for meg sjølv. Dagen etter kom mine tre håpefulle heim igjen. I dag skulle vi få to gjester til, men vær og helse gjorde at det ikkje vart. I morgon reiser sannsynleg to og vi er to attende.

Jula 2015.

Den vart av det krevjande slaget. Slik som det kan verta når ein ikkje er heilt frisk og må til med sterke tablettar fordi kroppen har ein betennelse. Men folka trur eg treivst, og det var så julete som det skal være.

Det virke berre som eg ikkje har bruka opp all uflaksen det året her, slik at det måtte sendast inn i dagane no på slutten. For det har vore ei heil rad.

Og heilt på slutten no, midt i desse juledagane ser vi boffen lagar brun stripe på golvet. Og verre vart det. Han eksploderte i magasjau. I dag virka han betre, og har fått kome inn til oss igjen. Einaste plassen han kunne væra var ute og på badet.

Da middagen var mest ferdig i går gjekk ljoset på delar av kjøkenet. Og så viste det seg at automatsikringa ikkje kunne leggast inn. Så kjøleskåp og frysar var utan straum. Vi prøvde å legge den inn att utover kvelden utan å lykkast.

I dag var eg tidleg oppe for å ringe elektrikar. Gjekk ned ein siste gong for å prøva. Og så vart sikringa ståande i riktig posisjon og straumen var på plass. Og når det virke som magesjauen til vår store, hårete firbeinte som er redd vatne, er mykje bra igjen.

Det er da ein kjenner på den store gleda over at alt er som det skal. Omtrentleg. Men noko vask må til av både veggar, golv og hund.

Eg er likevel litt øra av alt. Og no skal vi ta ein køyretur for å prøva å få skilta av bilen min. Skruane er fastrøsta, men har kjøpt noko som skal løyse røsten opp. Einaste er at den står med fronten heit inn til ein vegg og er tom for batteri………så det kan verta eit problem. Men for oftast finnest det løysning på problem.

For eg trur problema er oppbruka no.

Motbakke i snø og regn

 

Dagane er i fyk, og det er ikkje eg. Eg har parkert ein stad mellom sol og måne.

For av og til er det ikkje meir å seia. Det meste er sagt og det meste er gjort. Og av til skjer det for mykje med andre som har mykje med deg å gjera. Så ein må væra med på karusellen. Utan at ein vil eller har lyst.

Slikt må vi alle i varierande grad.

Eg ser jula kjem. Som eit tog som dundrar fram over skinnene. Eg høyrer fløyta på andre sida av dalen og har ikkje pakka kofferten enno. Julekofferten.

Nei, eg skal ingen stad. Detter er berre bilete. I staden kjem mange hit. Enno står mykje att før jula kan ringast inn.

Sorg og glede. Men alle lever og ingen er alvorleg sjuk. Så slike er alt bra.

Det vart berre litt mykje, men ikkje slik som har noko hensikt å fortelja om. Utanom bilen da, den fann plutseleg ut at den likså godt kunne stoppa. Dette var ein dag med mykje køyring. Men med litt forsiktigheit gjekk det bra, og den rullar enno.

Nei, ikkje akkurat no. No er det berre vinden som rullar krafta si over fjord og fjell. Og eg skal rulle meg i seng.


Nokre dagar med snø, men no er marka bar att,

 

Ein heil dag til endes

 

Klokka ringte sju, til ein lang dag etter ei natt mest utan søvn. No er ikkje det å ikkje sova noko problem for meg, så å oppleve det er bra – for da set eg enno meir pris på at det ikkje er eit problem.

 

Var ein tur framom pulten min, mest berre for å seia hei. Før eg reiste til neste avtale, ein avtale eg har gjort med meg sjølv; fotbehandling – to gong i året.

Eg var der i sommar og i går hadde eg ein ny avtale. Medan eg venta, fekk eg servert kaffi og kjeks. Eg hadde med meg oppskrifter og skreiv handleliste, for tida må nyttast.

Så vart det min tur til å sette føtene i varmt såpevatten.


Etter ei stund var det fram med verktøy både for hard hud og negler. Da det er over vart føtene salva inn og strømpene tatt på, og da sveva eg over golvet.

Eg synest denne handsaminga er mykje viktigare enn den som blir gjort på den andre enden av kroppen…..

 

Mor var med, og etter vi var ferdig reiste vi til butikken. Der det var mykje folk og trongt mellom hyllene. Det var godt og setja seg ut i bilen etter utført dåd.

Eg vart invitert på pizza hos foreldra mine, med kaffi etterpå. Da var dagen gått og kvelden komen.

 

På tur heim gledde eg meg på å tenne opp i omnen og sette meg i ro og fred for at tv’n skulle få underhalda meg. Eg køyrde bilen fram til fjøset og veden, hadde planlagt det før eg for om morgonen – så eg hadde med meg vedpose og fekk utnytta lyktene på bilen til å lyse opp i mørket.

Etter det var utført var det inn med handleposar og vedposar, innom søster med det eg handla til henne. Opp -, stara med å setje på ljos, adventsljosa…….hadde drege ut kontaktar fordi eg hadde lese om brannfaren ved slike elektriske smånips. Eigentleg hadde eg alltid gjort det i, men i år bestemte meg for at det sikkert berre var tull………til eg las artikkelen om brannfaren dagen før.

Det er da eg ser det er noko rart, ljosa i den sjuarma gløder så vidt. Adventsstjerna har det på same viset. Eg set på ljoset over kjøkenøya, det er så vidt det er ljos…….

Nokre ljos virke ikkje. Og da eg skal lada mobilen er det ikkje nok straum, om det er noko, til at den responderar. No fekk eg verkeleg bruk for den vesle oppladbare dingsten eg kjøpte og som heldigvis var opplada -.

 

Eg gjekk ned for å høyre med henne nede og fekk vite at straumen hadde vore slik i heile dag.

Eg sendte meldingar til naboane om dei hadde same problemet og eg fekk ringt straumleverandøren. Eine naboen, som var heime, hadde det greitt med straumen.

 

Etter ein halv time kom ein bil med mykje ljos og ein ung mann med lykt på hovudet sprettande……altså, bilen spratt ikkje. Han konstanterte fort at ein kurs var ute, mannen altså….ikkje bilen. Så drog han ut i verda for å finne årsaken……….straumkablar inn til huset var dei nedgraven i jorda………kom straumen gjennom fjøset………… Og eg tenkte, korleis i all verda kunne ein finne ut slikt…….???

Snakk om å leita etter nåla i høystakken……..til og med i blinde.

Ok – han hadde lykt på hovudet.

Eg såg den etterlengta fredagskvelden med Skavland, Madelen og Adele forsvann i ei svært mørk sky.

Og mørkt vart det……..eg hadde eit par brennande talgljos og varme på omnen. Så heilt ille hadde eg det ikkje.

Men så ser eg det……..da det eine ljoset som står på, som går og kjem mange gongar, har fått eit sterkare skin. Eg fyk opp, startar å setje på ljos etter ljos ……. og det VIRKARheilt normalt.

Så da eg ser ei lykt som kjem nedover jordet mot huset og den unge mannen dukka opp att i gangen, fekk eg lyst til å klemme han, i pur glede. Men noko anstendigheit må ein likevel behalda i jublande glede.

Det var vêr og vind, fekk eg vita, ein skadd boks og ein stolpe påkøyrd av ein traktor.

Derfor fekk eg kvelden min med Skavland, Madelen og Adele. Eg opna posen med ostepop og ga meg ei flaske juleøl på kjøpet.

Medan eg tenkte nokre tankar kor avhengig vi er av elektrisitet, av data, mobil og kjøleskåp.

Og til slutt kan eg fortelja at eg hadde ikkje det minste problem med å sovna da eg hadde la meg etter ein heil dag til endes……

Sov godt og gjorde eg.

 

 

Når nettene blir lange

 

Mørkt var det om morgonen og mørkt var det om kvelden. Ein eller annan gong finn ein ut at det eigentleg er nok.

 

Ho bretta motviljug teppet bort og grøssa. Drog gardinene til sides utan at det var noko hjelp i det.

Mørkt.

Og mørkare skulle det verta. Det var 26. november. Snart jul.

På badet var det varmt.

Dette var heilt feil. Skikkeleg feil.

Det var da ikkje slik ein skulle leva. Lage kroppen sin som eit panser mot mørke og kulde.

Dusjen hjelpte, så da ho frotterte seg tør var varmen komen i kroppen. Anna ville føle på varmen. Varmen i hjarta. Ho strekte seg etter lotionen som sto på øvste hylla. Enn å sove seg bort frå denne årstida…..

Det var da det slo ned som lyn frå klår himmel…….og ho skjøna kva ho måtte.

Ho ville gå i hi. Ho ville være som bjørnen og berre gå i hi.

Ikkje før hadde ho tenkt tanken før dørklokka ringte. Mest ergeleg av å verta avbrote i tankane sine gjekk ho for å opne. Det sto ei gamal dame utom døra, eit heilt framandt menneske.

“Du skal få ynskje ditt oppfylt mot at du gjer tre gode ting” sa den gamle dama.

Anna skulle til å seia noko, men da var dama borte. Ho ha att døra og låste. Det rare var at akkurat da kjende ho ei sterk kjensle av kva ho måtte gjera. Utan at ho visste kva ho skulle gjera…….

Først laga ho seg ein retteleg solid frukost. Lenge satt ho og åt medan gråljosninga steig opp på himmelen. Etterpå tok ho fram data’n og skreiv enkelt på facebook “Riktig god jul, vi sjåast til våren”. Etterpå skrudde ho på automatiske trekk i banken på utgiftene sine. Stilte ned temperaturen i huset og såg etter at alt skulle vera slik det måtte være.

Til slutt tok ho ein telefon til mor si og sa at ho ikkje ville være å få tak i før sola steig på himmelen slik at den vermde. Mora høyrdest nok forskrekka ut, men ho skjøna nok at ting var under kontroll og ikkje noko å uroa seg for.

Så bra at ho hadde søkt permisjon for eit halvt år. No var det å finne seg varme og gode klede.

 

Anna opna ytterdøra. Det var plussgrader og bart. Ho låste og tok vegen mot skogen. Det var den vegen ho måtte gå. Ho traska oppover stigen og gjennom grinda. Det susa i furutoppene. Ei kråke kraksa lengre inne. Ho kjende lukta av bar og mose. Det knatt i kvistar og ho følte seg omgjeve av liv. Akkurat da ho skulle leggje ut på myra vart ho vars ei rørsle på høgre side. Ho snudde hovudet da ho såg ein liten skapning som sat på ei tuve og kika mørkt framom seg.

Anna fekk seg ikkje til å gå vidare. Ho tok eit par steg mot denne vesle skapningen. Det var ei jente såg det ut som. Vaksen på eine viset og svært lita. Ho snudde andletet bort frå Anna og satt med det snudd til sides.

“Hallo” sa Anna “kven er du?”

Det var heilt utruleg at eit så tungt sukk kunne kome frå ein så liten skapning. Så kom ikkje meir lyd.

Anna tenkte ho måtte setje seg ned på steinen som låg like ved tuva utan å skremme noko som var så lite og som hadde det så tungt. Ho gjorde seg så lett ho kunne og tok føringa mot steinen. Skapningen sat framleis på tuva da Anna hadde satt seg.

Anna følte ho måtte seie noko. Noko som førte ljos med seg. For denne vesle jenta hadde det så tungt at ho nok hadde krympa. Og instinktivt skjøna ho at denne vesle skapningen nok ikkje var fornøgd med seg sjølv.

“I alt som er finnest lærdom, i alt som skjer finnest noko å lære, noko vi kan ha bruk for i vegen vår vidare” sa Anna med låg stemme. “Noko som fører til at vi veks, om vi tek i mot det vi kan lære, utan å stenge det som er ubehageleg ute.”

Den vesle skapningen snudde hovudet sitt og eit par store, mørke augo trefte Anna. Og så merka ho seg at den eine foten var litt lengre enn den andre. Men det var nok ikkje her årsaka til sorga låg.

“Og det som er fint når alt er ille, er at det finnest ting der som kan hjelpe oss vidare………alltid. Berre vi sørgjer oss ferdig først, tømmer sorga ut, så er det alltid gullklumpar der” sa ho med overtyding.

Ho kjende ei slags sterk glede i seg da ho såg skapningen opna munnen, samtida som ho registrerer at begge føtene var vorte like lange.

“Om ein brukar opp tida på det ein ikkje skal og skuffer seg sjølv, da er det ikkje noko å henta – for den tida er oppbruka” sa skapningen med ein stemme utan glans.

“Jamen, det er akkurat det. Men du må finne ut kvifor du har bruka opp tida di på det du ikkje skal.”

“Eg veit ikkje kva eg vil, eg veit ikkje kvar eg skal og det er ikkje nokon vits med noko” sa den vesle med ørlite meir kraft i stemmen.

“Da har du funne ut ein heil del” sa Anna.

Samstundes såg ho at den eine handa var mykje større enn den andre.

“Eg skulle samla blad i heile haust. Laga store dungar og tydd nervetrådane i blada, men eg let dei blesa vekk medan eg leika med hjortane, svinga meg i greinene og rei på rådyra. Og så fekk eg vondt i magen når eg tenkte på alle blada. Og eg skjøna ikkje kva som var vitsen med nervetrådane, kvifor skulle eg lære meg dei – det var så mange og dei var så like.”

“Var det ingen vits i det?” ville Anna vite.

“Vitsen er at nokon har funne ut at da kan eg sitja høgt oppe i eit tre, der eg kan få mykje ljos og luft når eg kan fortelje treet neste år kva det kan gjera for å verta enno sterkare, – ut av nervetrådane.”

No var skapningen vorte ivrig og vifta med hendene, som hadde vorte like store

“Så du bruka for mykje tid til å leika deg og tenkje på at det var så alt for mange blader?” spurte Anna.

“Ja” peip det den vesle stemmen, men likevel med eit trykk no.

“Om du hadde lagt det du har følt no av sorg og det du følte av glede under leiken, på ei vektskål, kva vog mest?”

Den vesle jenta, som hadde vorte litt større, kika fast på Anna med eit tenksamt blikk. Ho leita nok etter svaret.

“Trur du må setje opp eit reknestykke her, for kva skjer om du ikkje får sitje høgt i treet, kva om du bytte litt av tida som du leika til å ta eit og eit blad å sjå på det. Litt og litt kvar dag vil verta ein stor dunge til slutt. – Med kunnskap. Veljar du likevel leiken må du sjå kva det fører til og akseptere resultatet av det valet. Men du har lært mykje om korleis det kjennest å skuffa seg sjølv og det er ein god lærdom” sa Anna.

Den vesle jenta, som no ikkje var så lita lengre, såg overraska ut.

“Var det bra at eg skuffa meg sjølv?” sa ho.

“Ja, om du bruker lærdomen du har fått til å gjera det annleis, da er det ein svært viktig lærdom.”

“Eg vil prøve alt eg kan på det” sa den vesle og reiste seg opp. “For slik som det no vart vil eg ikkje ha det.”

“Da får du sjå kvar tankane fører deg, for det er viktig kva du seier åt det sjølv med tankane dine” sa Anna.

Og før jenta strauk inn i skogen blas det liksom ein mild vårvind på Anna, og ho kjenner det med det same ho for,- ei glede, ei glede av håp som ho la igjen i hjarta til Anna.

Og sjølv tenkte Anna at ho skulle berre nyte kjensla, utan å spekulere på kva dette var for noko.

Det er mykje mellom himmel og jord.

Da ho gjekk vidare over myra snudde ho seg, attom seg såg ho ein rev som kryssa sporet hennar.

 

Ho klatrar opp på ein haug, der får ho sjå eit svær merkeleg syn. To harar som sit med ryggane mot kvarandre. Dei spring ikkje fordi om ho kjem pesande opp. Dei sit der, som forsteina. Den eine haren dryp det veske ut av augo på. Litt rådvill vert ho ståande å sjå på dette synet. Til slutt legg ho seg på magen framom den eine haren, den som det ikkje renn av augo frå. Sjølv om dette er ein svært rar dag skjøner ho at det å snakka til harar er for merkeleg.

Men da ho ser inn i augo til denne haren fyllest hovudet hennar av tankar. Haren sine tankar. Overraska ser ho på den verda som opnar seg.

“Det går ikkje lengre, eg kan ikkje meir…..eg reiser til mor. Eg vil ikkje dette lengre. Eg har nok kome fram til det no. Til det riktige. Ingen kan ha råderett over meg. Vi er alt for ulike. Alt for ulike. Eg vil leva fritt. Eg vil bli rik. Utan arbeid. Eg vil få tak i det eg vil. Eg vil eta soppane som fargelegg naturen. Eg vil sjå på huldrene når dei tar av seg skjortene og let brysta duva over vassflat. Akkurat når eg vil. Om eg har lyst. Og alle kameratne er einige om at eg kan ikkje leve i ei tvangstrøye. For det eg ville tidlegare vil eg ikkje meir. Og det er hus under kvar busk, under kvar busk . Eg treng berre å få være meg sjølv.”

Forvirra tumla Anna opp. I alle dagar kva for tankar var dette. Dei virka forvirra og lite konstruktive. Men herlegdom, det var ein hare. Ho tek inn tankane til ein hare.

Ho går i rundt desse to kroppane. Legg seg ned framom den andre. Og det same skjer. Tankane dukkar opp.

“Kvifor kunne han gjera slik? Kvifor? Enn å berre reisa og verta borte i fleire døgn utan å seia noko? Eg har aldri ofra slikt for nokon før. Eg har aldri akseptert så mykje frå nokon før. Eg har aldri hatt det så vondt. Eg har aldri grått så mykje?.

Plutseleg gjekk det opp for Anna at ho såg på ein gråtande hare. Ho hadde aldri visst harar kunne gråta.

“Eg skjøna det ville gå gale da kameratane kom. Eg følt det. Han forteljar alt til dei og dei synest eg er forferdeleg. Men vi må starta å byggje huset vårt om hausten før snøen kjem. Vi må samla det vi kan medan marka er bar. Vi kan ikkje bruke meir en kva vi har. Og dei soppane som fargelegg naturen er ikkje godt for oss. Og kvifor vil han sjå på huldrene over vassflata når han har meg. Dette kan eg ikkje meir. Eg må snakka med han. Men eg når ikkje fram. Eg synest han viser ei side som eg ikkje kan leve med. Sjølv om eg trudde det var det vi begge ville. Vi må ordne opp. Eg trudde framtida var vår.”

Anna er heilt utslått av tankane. For her var det frykteleg mykje som trefte henne. Her var smerte, kjærleik, sårheit og kanskje ein god del umodenskap i ei vond blanding.

Ho prøvde seg med nokre mot-tankar……men fekk det ikkje heilt til. Ho såg han-haren ville flykta frå alt i lange hopp. Ho såg kor såra ho-haren var. Samtidig såg ho han-haren leita etter det STORE bykset, og at det bykset kunne gå rett i avgrunnen. Fordi han trudde det var hus under kvar busk.

“Snakk saman” prøvde ho å si med tankane sine.

Men kva visst ho om livet til ein hare. Hadde ho noko å tilføre. Ho reiste seg opp og såg på desse to som hadde skifta til vinterdrakt. På kulden dei hadde inni seg. Ho kjende på gråten. Ho kjende på ei stor frykt over det ho hadde fått sendt seg. Men ho ser ho-haren kikar opp på henne med takksemd i blikket. Over at ho fekk dele denne historia med henne.

Så gjekk ho frå dei, og i ei frykteleg oppdaging skjøna ho at han-haren var eit av kosedyra hennar da ho var lita. Harebertram som ligg oppe på mørkloftet heime hos mamma i ein svart søppelsekk.

Tårene starta å trille. Kvifor skal det vera så vanskeleg, kan det ikkje berre gå lett?

 

Ho var blinda av tårer da ho plutseleg skimta eit tjern framom seg. Det sto eit furutre som lena seg utover vatnet. Først såg ho henne ikkje. Men ho såg rumpa……..kurumpa. Ho bivra.

Ved furuleggen sat det ei, prega av tidas tann. Hudra hadde eit skrukkete andlet. Men attom alderdommen såg ho det vakre. Dette var ei vakker kvinne. Og det var ei huldre. Ho sat heilt samanknekt og gråt med store hulk utan lyd.

Anna måtte samla tårene sine, tørke dei og høyre kva som var så trist. Men ho visste ikkje om ho ville klare meir triste forteljingar no.. Huldra såg på henne med dei grå, grøne augo. Sorga var så stor at den flaut over.

Sorga ……..og redsla.

Anna sette seg ned framom ho, ho kunne berre sjå. Sjå på det ho både visste og ikkje visste.

“Eg kan høyre på deg” sa ho til slutt.

“I heile vinter kan eg høyre på deg, om du treng meg.”

Det var det mest naturlige ho fann på å seie.

“Du har kjend meg lengst – ” sa huldra.

Anna visste det var sant, om det ikkje direkte ga meining. Ho såg på henne framom seg. Som var så redd, som hadde ei Mare på skuldrene sine. Ei Mare som skremte opp att og opp att igjen, som tok nye former i skremsla. Nye former av kva den kunne laga verda heilt sløkt med.

“Ikkje vatnet – ” sa Anna.

“Nei, eg vil ikkje dit, eg vil ikkje dit, men eg er redd for at eg går dit likevel” sa huldra.

“Du gjer ikkje det” sa Anna, men det er Mara som snakkar til deg og den vil ha deg redd. Ordentleg redd.

For Anna visste berre at slik måtte det vera. Ho vart sitjande attmed huldra til det vesle ljoset som var hadde starta å blåne over alle blånar.

“Eg skal gå i hi” sa Anna.

Og da ho såg ned over seg hadde ho fått bjørnepels.

 

Bortom tjerna såg ho eit lite ljos som liksom sa “kom“.

Ho skjøna at ho hadde løyst dei tre oppgåvene. Ho hadde løyst dei gjennom å lytte og prate.

“Men treng du meg er det berre å vekkje meg” sa ho til huldra.

“Du er ein engel” sa huldra.

Ikkje visste Anna at huldre kjende til englar, men ho skjøna at desse timane hadde vore til hjelp for ei hulder med ei Mare på skuldrene. Ei Mare som skulle eliminerast, for marer har ingen bruk for.

Ho såg ljoset skein sterkare og starta å rugge mot det. Inn i mellom trea låg eit berg. Inn der forsvann ljoset. Så såg ho opninga, ein hellar.

Inne under hellaren var det eit varmt mørke som tok i mot henne. Ho kjende ho var svært trøyt og at det skulle verta godt med den lange søvnen. Det kom eit langt gjesp. Så var det akkurat som hender hjelpte henne på plass og ho kunne leggje seg i det mørke, mjuke leie.

Da ho let att augo såg ho eit stort bankande hjarta for sitt indre, raudt og varmt. Og ho kjende på gleda til å vakna opp til droplande, smeltande snø, spiring av nytt liv og den varmande livgjevande sola.

 

Eit lite hei

 

Prøve og sende frå meg nokre ord i kveld. For eg tumlar i rundt.

 

I dag starta eg dagen med å velte ein kopp kaffi i golvteppet. Og så oppdaga eg at det var tomt for solsikkefrø som eg skulle ha i brød. Men eg fekk baka dei obligatoriske to brøda til frukostbordet første juledag likevel, og det er eg glad for.

Eg avspasere og skal eigentleg få gjort noko. Noko til jul. Men dagen i dag vart gjeve vekk. Til at opp til fleire trengte meg. Rett og slett. Det er ikkje alt som er like greitt for folk. Slikt kan ha ein pris, så eg forsvinn enno meir inn i mitt eige når eg kan det. Men eg er glad for å kunne vera til hjelp.

I det siste er eg berre sporadiske her inne. Og ofte er det nok å lese ein blogg, så må eg ta kommentaren seinare. Eg vil seia dette for at ingen skal tru det er arroganse, om noko legg merke til låg deltaking. Skal verta godt når eg kan få opp meir konsentrasjon. Eg er ikkje i tvil om at det vert betre.

Ynskjer alle enkelt god natt.

Ein søndagskveld

 

Eg kjenner helga er bruka opp. Med vind og kav og stromflo gjekk den fort over.

 

Det bles uti mørket, huskar og riv i huset. Det er søndagskveld etter ei helg på raske bein. Begge jentene kom heim denne helga. Lenge sidan sist at begge var heime samtidig. Dei syntes også helga gjekk fort.

Ho som fylte år har feira tre dagar til ende. I dag var det besteforeldre som vart bedt. Og mostra, – tanta, som bor nedunder.

Det vart gammaldags mat. Koka laks, dvs. aure. Rømme, agurksalta, gulrot, brokkoli og potet til. Ikkje noko krims, krams. Sjokolademousse til dessert. Pavlova med mykje frukt, til kaffien.

No har eg henta og køyrd heim middagsgjester, eg har køyrt jentene til bussane som tok dei attende til kvardagen.

Utføre novene huserer vinden, men eg skal straks avslutte dagen……for eg er frykteleg trøyt.

For 22 år sidan

………………….kom ho som er ho midt i. I går feira vi dagen.

 

 

Vi feira den i byen ho bor. Med å gå ut å eta; ho, faren, venninna og eg. Ho var glad og smilande. Ho vart vekt til dagen med nysteikte bollar som bestevenninna hadde baka åt henne.


Venninna

Etterpå gjekk turen opp til kollektivet dei to jentene bor i. Der serverte mellomste oss kaffi.


Vi smaka på bollane som var gode. Til morgonen hadde ein kamerat vore framom med ei kake, søster mi hadde med seg sjokoladekake og eg tok meg ei romkake som fekk skulda for latteren som sat så laust. Men det var nok alt sukkeret som gjekk oss til hovudet.


Faren og søster mi

Elles er det godt å kunne dele tid saman med ungdom. Dei kom og sette seg attmed oss dei to andre som bor der også. Svært triveleg ungdomar alle.

Det er ikkje så mange år sidan desse bileta vart teke. Synest eg.


Men når eg ser denne gamle dama skjøner eg nok det har gått 22 år sidan ho vart lagt i armane mine.

 

Å gløyme at ein har fri

Eg vakna til tankekav og stramme skuldrer i morgonljoset.

Det og det og det song det. Må eg. Telefonar og bestillingar, tannlege til yngste, jubilerande nabo, fotbehandling til mor og meg…….og så ein prat med sonen i ettermiddag. Eg vakna til ein fridag, og der gjekk det an å få til det og det, men der gjekk det ikkje……..slik huserte tankane mine.

Eg gjekk i gong med ein gong eg sto opp, fann telefonnummer og ringte. Når kan eg og når har eg fri…..og det var da eg såg det. Eg hadde gløymt at eg skulle avspasera.

Enn det?

Enn å gløyme at ein skal ha fri og legge planer på slike dagar. Så eg kunne ikkje anna, eg måtte le av meg sjølv. Eg skulle ha fri frå fredag til onsdag, men den gong ei når eg har planlagt oppgåver.

Men i dag har eg fri. Fri til å laga kaos i mi private verd. Har ikkje fått tinga behandling av føter elles har eg ordna opp i fleire av oppgåvene. Det er mi julegåve åt meg sjølv. Føtene. Eg har tenkt å være mykje snillare med undersottane. Det er dei som ber meg oppe og som har den tyngste børa.

I morgon skal eg til Trondheim. Feira henne som fyller år. Ho ringte meg i går, dei hadde hatt innbrot der ho bor……..inga artig oppleving.

I dag skal eg baka brød og steike ei kake for å ta med i morgon. Finn sikkert på eit par andre tinga å gjera også.

Fekk melding frå systera mi, vil du være med på Kyrksæterøra sto det……..og det kunne vore koseleg. Men eg trur denne dagen skal eg være i ro, sjå om eg kan riste laus både kav og stramme skuldrer.