Høyt oppe sitter den i år. Man ser nesten bare føtter og lår.
Hva er dette som henger ned, gult og litt loddent…
Deg må det bli, tenkte jeg.
Utifriluft har oppfordring for helga. Ta bilde av en påskekylling oppfordra hun.
Tror det er en hanekylling.
Den kom med et tynt «kykeliky» der nesten oppe fra sky. Der den sitter i ett av husets dummeste vindu. Dumt for det er lite og smalt der lyse flommer som mest.
Det er første påskedag, grått i dag. Men det er påske.
Fortsatt god påske.
♥
Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.
For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.
Her er det innlegget.
På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.
Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien.
Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.
Vi gikk av litt før dit han skulle.
Så la vi i vei innover marka.
Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.
Vi skifta litt retning og det var bratt.
Ett sted måtte vi klatre over store steiner.
Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.
Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.
Den svinger hurtig oppover.
Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…
Jeg begynte å tvile om vi greidde det.
Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.
Vi klatra oss videre oppover.
Plutselig var vi bare oppe!
Termosen med te kom fram.
Appelsinene fikk være.
Og så var det tid for å ta selfie.
Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.
Her er utsikt mot Trøndelag.
Fjellet var som kjølen på en båt.
Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.
Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.
Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.
Skal man tørre seg utpå…
Heldigvis holdt isen meg.
Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.
Men yngsteberta fant en larve utpå isen.
Har du sett en slik?
Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.
Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.
Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.
Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.
Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.
Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.
Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.
Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.
Da var middagen ferdig.
Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.
Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.
Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.
Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.
Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.
Her er fra forrige mål.
Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.
Har du noen mål du tenker å utføre?
♥
Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.
Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.
Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.
Jeg har ikke skrevet siden lørdag.
Nesten en uke siden.
Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld.
Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.
Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.
Lage musikk ute.
Så han spurte og tenkte…nede i skogen?
Oppe skogen?
Han var ute på flere befaringer.
Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.
Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?
I alle fall, her er det.
Her skulle det lages musikk.
Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.
Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.
På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.
– Og som blødende kvinne… sa yngste.
Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.
Hun kom hit på søndagskvelden.
På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.
På tirsdagen et lengre ett.
Yngste ble med da jeg kjørte.
Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.
Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.
Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.
Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.
Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.
Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.
I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.
Det har vært fine dager.
Krevende dager.
Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.
Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.
Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.
Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.
Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.
Og det har jeg gjort.
♥
Lørdag før palmesøndag, den gule påska er her. Og dagen har vært fin. Å bo inni meg ikke like fint.
Dagen i går rakk jeg ikke det som sto på plana. Ikke fikk jeg starta tidlig nok og så måtte jeg dra.
Hadde time hos frisør og skulle hente mor. Hun skulle også klippe seg. Og mens jag satt der i stolen, forsvant alt av energi. I tillegg spøkte resten av dagen i hodet. For jeg hadde så mye jeg ville rekke.
Etter vi var ferdige kjørte jeg oss begge til sentrum. Fikk handla for mor. Inne på butikken var det så mange folk. Jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg løp i gjennom og var kort i ord.
Måtte likevel ta meg en kopp kaffe hos mor, lillesøster kom også. Jeg hadde vært forutseende nok til ikke å parkere bilen slik at jeg ble inneparkert.
Lista var lang av det jeg ønsket å rekke, men altså, det meste rakk jeg ikke. Og så kom eldstemannen. Han var gira, hadde kjøpt seg nye dubbeditter, kobla viste og snakka. Han har en plan. Plutselig var kvelden blitt langt på natt. Det var med nød og neppe jeg kom meg i seng.
I dag våkna jeg av telefonen. Yngste, som kom til Trondheim i går, hadde lyst til å bli en dag til. Det var så fint å møte folk hun ikke hadde sett på en stund. Var bare redd for at jeg ble skuffa over dette valget. Så klart måtte hun gå etter det hun ville. Så nå kommer hun i morgen.
Så har dagen gått.
Vi kom oss en tur i butikken, eldste jobba med musikk.
Jeg har vært i dårlig form. Mage på tull, rygg med tannpine…. jaaaa da, vet vi ikke har tenner i ryggen.
Fikk likevel diktet en middag, den ble ikke så verst.
Etterpå sovna jeg i stolen. Våkna og visste ikke hvor jeg var.
Håper resten av påska blir bedre.
Vil tro du har en fin påske foran deg.
♥
En torsdagskveld, sid i buken. Det har vært en treighet, ingen glatte skinner som fikk den i smidig fart. Straks er den over.
Starta med å mata surdeigsstarteren jeg er i gang med.
Den bobler fint.
Tok opp to gulrotsrundstykker fra fryseren.
Til lunsj.
Mat er viktig.
Jeg kom meg ned på jobb. Gjorde et redelig forsøk.
Likevel er haugen med ugjort stor.
Nå var denne siste natta dårlig. Føttene brant, de var urolige og stakk.
Hodet ville ikke gi meg fred.
Skal prøve noen få timer jobb i morgen også.
Før frisørtimen.
Mye som skal rekkes før påske. Både gjennom jobben og privat.
Etter middagen, blomkålsuppe, ble det en kjøretur.
Mor og butikk.
I kveld var planen å skrive bloggeinnlegg, kommentere og svare.
Men jeg kjenner det, jeg er bare så alt for trøtt, dagen har tatt det jeg hadde å gi.
God natt, sov godt og drøm det du ønsker.
♥
En dag med sine gjøren og laden. En ubegripelig dag, full av hverdag, jobb og det å leve.
For å leve må en spise. Da det ble tid for lunsj smurte jeg meg et par brødskiver med avocado og egg.
Det er veldig godt med mat når jeg er framme ved den.
Dagens første måltid.
I dag skulle jeg jobbe på kontoret, bare for å oppdage at det har vært så mye full-fart-opplegg den siste tiden, at jeg ikke har fått gått igjennom timeplana de siste to ukene.
Jeg jobbe meg inn i en slags konsentrasjon.
Men det kom mange forskjellige ting inn fra sidelinja, så tenkte jeg måtte unne meg en kopp kaffe og smake på sjokolade-risbollene jeg har laget til påske.
Arbeidsdagen ble likevel kortere enn tenkt.
Jeg fikk endelig tovet vottene og luene, sydde inn den siste tråden i går kveld da jeg var hos mor.
Tror ikke jeg har strikka en maske hjemme hos meg sjøl, men nå er det klart til å levere til yngsteberta og kjæresten.
I kveld har jeg strøket duker. Det er det lenge siden har blitt gjort.
Har også tatt inn bjørkeris og tatt ned kassen med påskepynt.
I år får jeg besøk bare første delen av påska, fra nå palmesøndaghelga og så reiser de når påska starter på ordentlig. Så da må jeg få opp litt stæsj tidligere enn hva som har vært tilfellet noen år.
Slik blir det i år.
Hvordan skal du feire påska?
♥
Så er kvelden her. Etter tur hjem på raske hjul. Som om bassen vibrerte og saxofonen blåste såre toner. Hvor går veien…
Veien gikk hjem.
Dit den skulle gå.
Lengten etter å omslutte seg med huset, enn om det er slitt.
Tanken gikk inn i spørsmål…hvem var en, hvem var jeg som barn…
Drømmene, fantasien, de klare tankene, der en var hel i den en var.
Etter hvert tok en på seg skammen av hvem man var.
Trassen en følte og søken etter det som var sannhetens vesen.
Ønsket om å gjøre godt, kunnskapen om hvor vondt sår kunne smerte.
Respekten for ord.
Ønsket om sannheten og kunnskapen.
Alt som kunne såre.
Lærdommen om å lage seg et uberørt uttrykk.
Skjule sårbarhet.
Jeg tenker så det knaker.
Kjenner på rastløsheten av å ikke ville…
Lei det middelmådige, det halvveis, kompromissene-.
Ikke ut for å slåss, slenge med sverd eller andre våpen.
Bare trekke seg bort, bort fra alt dette som ikke er til gang…
Ta bare enkelt og greit de riktige valga.
Jeg har blitt tydeligere for meg sjøl, enn på mange år.
Jeg har ikke helt tålmodighet.
Er ikke så opptatt av aksepten.
Jeg samspiller med andre, det er ikke det, men jeg vil ha fred og aksept.
Fra meg sjøl.
Paradokset; både å høre sammen og være aleine.
Ser på de som kjøper malingspann for å lage innhold.
Noen av oss får så mye innhold at malingsspann ikke trengs.
Jeg roer meg i stolen min.
Ser på det jeg kan se på.
Barnet i meg holder på å ta av seg skammens kappe, ta fram energien av den det var, den det er.
Så da spørs det bare ryggen er sterk nok etter og ha bært bører en følte en måtte. Følte det ikke var annen løsning på.
Tiden er kort, men vet ikke om det er noe en ska vinne.
Bare gi seg ærligheten og tro på den.
♥
Hump og dump og telehiv. I dag har jeg vært på hjul.
Mandag og jobb.
Møter og møter.
I kveld tenker jeg at jeg har drukket for lite vann.
Hodet er vondt.
Men kan komme av å kjøre seg gjennom for mye -.
Jeg tenkte det i løpet av dagen, nå burde jeg kjørt hjem, det var nok inntrykk.
Men så holdt jeg meg til planen.
Det var godt å se dette synet på returen.
Straks hjemme.
Kvelden har jeg bare dingla meg i gjennom.
Ikke en fornuftig ting er gjort.
Utenom å hentet meg et STORT glass med vann.
Og snart drar jeg dyna over nasen.
♥
Søndag, søndag, da er også du historie snart… Disse dagene. De kommer og går. Dagen har vært fin.
Jeg våkna veldig tidlig, men bevilga meg litt mer søvn.
Dagen var både fin og kald og lettbeint jogga dagen avgårde.
Jeg satte i gang med ryddesjau. Fikk vaska noen golv og lagt sammen klær.
Kokt kaffe og så fikk jeg et hyggelig besøk.
Det ble masse prat, så ikke ut i den vakre dagen.
Men etterpå tok jeg på meg skoa.
Måtte en tur ut i vårkvelden og tok veien over veien.
Det var godt.
Ned til sjøen var passe lengde i dag.
Der den lå i stille duving.
En stamme voks både opp og ned.
Stranda lå der som en påminning av sommeren vi har i vente.
Denne stubben var på en måte splintra, om det var vind, rote eller lynnedslag lar jeg være å gjette på.
Oppe igjen var det middag. Laks med rotmos og perletomat til.
Og så var kvelden her.
En dag går sannelig fort. Og det er akkurat to måneder til 17. mai.
♥
Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…
For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….
Som skrev de ordene.
Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…
Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.
Og jeg skal finne meg et tre å klemme.
Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.
Og så vi jeg dele en historie fra den gang…
Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.
Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.
Jeg ble rett og slett ferieforelska.
Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.
Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.
Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.
Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.
Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.
Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.
Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…
Som tenkt så gjort.
Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.
Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.
Der var de andre.
Treet ga meg ikke noe svar.
Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.
Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.
Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.
I dag skal jeg finne meg ett.
Snart.
Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…
Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.
Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….
Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.
♥
