Om jeg var for sent eller om det er for sent, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg rakk ikke sola.

 

 

Sjøl om det var plana. Komme meg i sola.

 

Jeg pakka en sekk med kaffe og brødskive.

For i dag ville jeg gjøre det.

Gå i rundt vannet som heter Krokvatnet.

Jeg prøvde det tidligere og skrev om det HER.

 

 

Klokka hadde passert ett da jeg parkerte oppmed vannet.

Ser et menneske på isen. Det er en nabo som er ute og går. Joo, hun mente isen var sterk nok. Vi snakker en stund og jeg ser sola på andre sida kryper oppover fjellsida.

Det kommer en lyd som jeg tror er et fly, men får vite at det er isen.

 

– Det er isen som rauter, sa naboen.

 

Det kom av at vannstanden under isen ble lavere, samtidig som isen ble tykkere og isdekke ga seg etter det, fikk jeg vite.

 

Jeg begynner å gå.

Underveis hørte jeg lydene, av og til var de så sterke at jeg kvapp. Nesten litt ekkelt med denne lydene.

 

Så sola på fjellrekka bak haugen.

Så også sollyset bak fjella.

Sola skein også i det området dit jeg kom på siste turen.

Isen har fått et rimlag. Den var ikke så blank som da.

Sollyset ble kasta framover isen i en stripe. Men det ble ikke kasta dit jeg gikk.

Det var spennende hver gang jeg runda en ny sving langs vannet.

Hvordan ville naturen se ut rundt svingen.

Her dukka en liten bukt opp.

Kort vei over til neste bredd.

Framme ved et utløp, en liten elv. Visste jeg ville møte på det. Elva rann mellom et anna vann.

Det heter Kalvskinnet.

Og her er Krokvannet.

Er nesten ikke sikker på hvilket vann som som sender vann i den lille elva.

Det må sjekkes til sommeren.

Kjenner at det begynner å bli på tide med en kaffekopp.

Begynner å bli litt snublete.

Så forhåpningsfullt mot fjellrekka, om sola ville komme over.

Men til slutt måtte jeg bare…

Skiftet på meg en varmere genser og fann fram sitteunderlaget.

Kaffe, govt heimbaka brød med brunost var helt riktig.

Så i rundt meg, tenkte på hvordan det så ut her når det var sommer…

Sitte her på andre sida av vannet, der jeg aldri har vært før.

Men det var tydelig at det begynte å mørkne.

Så det var bare å pakke ned og komme seg videre.

Og så var jeg framme ved der jeg måtte snu sist. Nå gikk jeg bare ut på isen. Sikker på at den holdt. Ellers var jeg inne ved land også.

 

Jeg hadde klart det.

Hele vannet var runda.

 

Følte en hoppende glede over turen.

Det var bare å traske de siste metrene bort til bilen.

Jeg hadde brukt to timer på turen.

Godt fornøyd med meg sjøl og skritta jeg hadde samla.

Søndagskvelden og mørket kunne bare komme.

 

 

 

♥