Jeg har vært en hangleskriver, det vil si, skrevet, lest og kommentert svært sporadisk.

 

 

 

 

Er usikker hva som gjorde det, for tror ikke jeg hadde noen formening om å forandre strategi.

Her på bloggen.

Men for nesten to uker siden skjedde det noe-. Jeg begynte å skrive hver dag, eller nesten hver dag.

Greidde også å lese og kommentere flere blogger enn tidligere.

 

Om dette er et tegn på noe mer overskudd…det er i hvert fall å håpe på at det er det det betyr.

Så vil tro det er litt barometer på energinivået mitt.

 

 

Jeg har absolutt hatt både up’s and down’s, for slik er livet.  

Likevel, jeg har tatt flere bilder enn på lenge. Det å ta bilder er en stor glede.

 

Jeg vet ikke om dere har det slik, men jeg liker å lese gjennom min egen blogg – for jeg gjenopplever stemninger gjennom bildene og teksten. Blir litt dagbok, på en måte og et ekstra galleri fra mitt eget liv.

 

 

Jeg har aldri vært særlig opptatt av hvor mange jeg nådde, aldri lastet ned google analytics.

Har blitt glad i menneskene til de bloggene jeg leser, kommentarene jeg får fra en varierende gjeng. Føler jeg kjenner dem. De har blitt mine virtuelle venner.

 

Men jeg skal innrømme at jeg likevel syntes det var morsomt når profilnavnet dukka opp nederst på blogg-lista. Altså som en av de elendige til å skrive, som jeg har sett det har blitt spekulert i :).

Nå syns jeg det er like så mange interessante innlegg langt nede som øverst, eller det er stort sett mange fine innlegg. Og jeg tenker på det folk gir av seg sjøl og sin tid med å skrive. Uansett hvilken plassering folk har. Det er til å få respekt av.

Jeg tro også at det finnes mange fine blogger under denne 100-grensa, så fint om denne lista kunne gå lengre ned.

 

Sjøl om blogginga har forandra seg, det er ikke sikkert det er så mange aktive skribenter som tidligere.

En del av oss er også godt voksne. Personlig liker jeg denne varierende sammensetninga av mennesker. Men skjønner reklameeffekten inne på bloggen ikke er slik den en gang var.

 

Ønsket mitt er at jeg greier å fortsette med skrivinga slik som de siste to ukene.

Det er på en måte mye lærdom i å være en del av dette konseptet. Både hva andre skrive, steder og opplevelser, helse og fokus folk har. Også mine egne skriveferdigheter, tekstarbeid…sjøl om jeg kan finne ubehagelig mange feil ved senere gjennomlesing.

 

Men først nå må jeg en tur på jobb. Det er mandag med mandagsmøte. I dag skal jeg få unna meg et referat som har ligget ulovlig lenge. Så mer skriving, men skriving på en annen måte.

 

 

Riktig fin og nydelig dag rundt om i Norges land.

 

 

♥

 

 

 

Det er sakt at en skal ta elefanten stykkevis og delt, ikke alt på en gang. Eller var det den unevnelige elefanten i rommet…

 

 

Som barn var jeg ikke så opptatt av slik tankegang. Men det jeg var opptatt av var støttennene.

Noe så fantastisk.

Så planen min, når jeg ble stor, var å bli en elefant med store, flotte støttenner.

 

Nå ble jeg ikke det.

Jeg vet nesten ikke hva jeg ble.

Mer en potet, kanskje.

Jeg ble vel en utgave av et menneske i alle fall,  så ikke elefant. Et menneske som prøver å forstå at elefanten må tas stykkevis og delt.

 

I går møtte jeg noen som hadde blitt noe anna som fascinerer. 

Forfatter.

Disiplinen, kunnskapen…tror spesielt kunnskapen imponerer. Og ja, jeg vet om reachers, men likevel, likevel må du vite en hel del.

Troverdigheten.

 

Likevel; For en tid tilbake las jeg noen bøker av en forfatter som hadde samme måte å uttrykke seg på om det var advokaten eller uteliggeren som snakka, det ødela handlinga for meg. Så alle er ikke like fascinerende.

 

Men det å skrive…hva med tida, er det nåtid eller fortid-.

Hva med å skifte tid som et språklig virkemiddel…

Hvilken vinkling, skal en skrive allvitende eller bruke personlig pronomen.

Dette er så interessant, tror jeg har kunnet sittet i timevis og hørt på slikt.

 

Det var Mikkel Bugge som snakka om boka “Et liv forbi”, både av og med Helga Flatland. Jeg har ikke lest noe av henne, men nå skal jeg.

 

 

Veldig fin måte å avslutte en dag på.

 

 

Det vil si, da jeg kom hjem gikk jeg i full fart rundt huset, hadde lasta ned en app om hurtig gange i 10 minutter.

Skuffelsen var stor da jeg så at jeg hadde ikke gått fort nok, lenge nok, sjøl om jeg gikk fort mye lengre enn 10 minutter.

Derfor prøver jeg på igjen i dag, etter jobb.

 

 

Og mellom jobben og forfatterpraten, fikk jeg besøkt mor. Hun hadde vært alene hele helga og var sulten på folk. Hun var lite begeistra av at jeg ikke var sulten på sukker.

Noen få ganger kan jeg så klart-, men de aller fleste dagene må jeg likevel unngå søtt.

Det er faktisk ikke noe savn.

Hun forstår dette med forstanden sin, men følelsene forstår det ikke helt. Det er så knyttet opp i mot gjestfrihet og det å kose seg. Men hun venner seg nok til det. Glad for besøk var hun likevel.

 

 

I dag håper jeg å bli ferdig med det jeg skal tidlig.  For dagen skal nytes når jeg kommer hjem. Så fint vær som det er på årets første sommerdag.

Kanskje jeg skal ta fram solstolene, slange meg i den ene, med en bok…

 

Og litt elefant ble jeg likevel, riktignok uten støttenner. Men satser på at solstolen bærer meg i år også.

 

 

 

 

Heldigvis er det vår. Heldigvis er det fint vær. Heldigvis.

 

 

 

Noen dager må en klamre seg til “heldigvis”.

Vaskemaskina virker, for eksempel. Det er er godt.

Dagene er lette og lyse.

Det blomstrer.

 

 

Så en får fokusere på alt som er glede.

Det andre, det som hviler tungt på skuldrene en periode, det går over.

 

Heldigvis.

 

Så det behøver en ikke skrive om.

 

 

 

 

♥

 

 

I dag bestemte jeg meg for å være med på tur. Til tross for været.

 

 

 

Jeg koka kaffe og smurte matpakke.

Glemte å kjøpe noe å grille, da jeg dro innom butikken for å kjøpe akkurat det. Men jeg fant andre ting.

Himmelen var mørk over oss, da vi vandra innover mot fortet. Dit vi skulle, et opparbeidd område fint for tur.

 

 

Sola var likevel fram inn i mellom.

 

 

Og så hagla det. Vinteren banker på og har strødd snø oppi fjellet.

Vi bosatte oss i en gapahuk. Inn i mellom pøsa det, mest regn likevel.

Det ble tent opp i bålpanna.

 

 

Blir jeg med neste søndag kan jeg huske å ha med kjelen min, for bålkaffe er litt ekstra godt.

Havet utenfor skifta farge etter hvordan himmelen så ut.

 

 

Det gjorde godt, godt å være ute.

Er det ikke rart at det bare er dårlig vær når en er inne. Ute er det nesten alltid bra, uansett.

 

Veldig stor riktighet i dette ordtaket om at det ikke er dårlige vær, bare dårlige klær.

 

 

   ♥

 

 

 

Har tatt opp igjen en vurdering jeg tenkte på tidligere. Jeg ønsker å få innspill.

 

 

 

Jeg vurderer atter en gang å gå til innkjøp av symaskin.

Jeg har vurdert det tidligere.

 

Har en gammel Husqvarna som takka for seg for flere år siden.

 

Og ja, jeg har vært på Finn.no uten å finne noen. Men skal jeg kjøpe meg ny, hvilke maskin skal jeg gå for?

 

Når jeg nå har gått igjennom stoff flere tiår tilbake i tid, er det synd å ikke bruke de.

 

 

En litt morsom betrakning, da jeg som 16 åring begynte på kjole og draktsøm fantes det en butikk i byen med stoff tilbake til krigens dager. Morsomme og annerledes stoff, kjøpte flere stoff fra en annen tid, tredve år tidligere.

Nå har jeg mange stoff liggende som er enda eldre enn de jeg kjøpte da. Men det er mange fine stoff, stoff av ren ull, silke, fullt brukbare stoff.

Så jeg bør nok få en symaskin i hus.

En som kan sy både tynne og tykke stoff. Ha hastighet og variasjon av sting.

 

Har du en symaskin du liker?

Da ønsker jeg du forteller om maskinen din.

 

 

 

♥

 

 

 

En – to – tre dager, igjen. Kanskje fire.

 

 

 

 

Det nærmer seg.

Det er ferien som står utenfor døra.

Den lengste.

Ikke den lengste døra, nei…

Har hatt to uker ferie, nå er det tre uker, hele resten av august.

 

Her er et bilde fra siste ferie. 

 

 

 

I dag jobba jeg som en helt, egentlig kosa jeg meg.

Liker å jobbe med layout og design.

Jeg har fått all teksten inn i plandokumentet jeg tok på meg å mekke.

Men må også skrive noe tekst, og finne flere bilder. Den kan likevel legges fram til presentasjon på neste møtet.

Det møtet skal ikke jeg være med på. Jeg har vel sagt det…det der med ferie…

 

Prøver bare å være morsom.

Er ikke riktig så glemsk.

Bare nesten.

 

Men altså, tre eller fire dager igjen.

I morgen tenkte jeg å bruke nesten hele dagen på jobb, men så er det denne helsen da.

 

Sukk!

Så må vei å for noen blodprøver.

 

Fredag tenker jeg å feire sønnen, siste år som tyve åring, lørdag en tur til Trondheim.

Så siste sommer-arrangementet i museet på søndag.

 

Her er fra journalistbesøket og arrangemanget jeg nevnte her.

 

 

Her er forresten et lite klipp fra konserten nå siste helga på museet.

 

Men tilbake til oppramsinga;

noen korte timer jobb på mandag, før igjen helsegreier. Jeg responderer ikke optimalt på denne guffen jeg sprøyter inn i kroppen….blæææææ…

Røntgen denne gangen. 

 

Men daaaa håper jeg at ferien er i gang. Etter turen til Kristiansund og bilde av indre liv , eller mer korrekt benstruktur, der.

I verste fall kan jeg bruke tirsdag. Om det er noe jeg ikke rakk på jobben, før tre uker friiiiii.

Tenkte meg til Oslo for feiring av en rund dag der. Men har bestemt meg for å droppe den. Så mange ting som har dukka opp i dette livet mitt i det siste, er det best å vente. Kan da reise senere.

 

Håper på sol og masse sommer her jeg bor.

Hele august.  

Og ja, jeg gleder meg.

Kanskje jeg får gjort noe av dette som har vært umulig å gjøre også. Som jeg bare har tenkt jeg vil gjøre-.

Men ennå noen dager til.

Noen få dager…

 

 

 

Er du ferdig med ferien din?

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Jeg skal sette meg mål og skrive brev. Skrive brev til meg sjøl.

 

 

 

 

Hvorfor?

 

Faktisk er det så mange svar, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Men jeg fikk en mail for noen dager siden, fra NRF.

Det kan stå for mye; Norsk rødt fe, Norske Rørosgrossisters Forening og Norsk Revmatikerforbund.

 

Jeg har fjøs, men inga ku, verken gul eller rød. Men jeg bærer meg inn i mellom, au, au, sier jeg.

Så det var fra den siste, jeg er en revmatiker.  

 

Det siste året har det vært et fall nedover, litt slik fallera, fallerei -.

Jeg bør kanskje ikke bruke humor når jeg skriver om dette, men jeg syns humor hjelper.

Men tydeligvis ikke nok. For jeg har ikke blitt nevneverdig bedre, mer det motsatte.

Det handler nok om alt dette jeg vil og skal pakke inn i livet mitt og alt for dårlig kapasitet til å takle det.

Og så liker jeg ikke å putte inn i kroppen det jeg har fått resept på. Blir kvalm bare av å tenke på det. Håret begynte å falle av,  problemer med et øye, konstant munnsår som dukker opp og ennå mer ubehag utover dette.

Men i perioder var jeg nesten helt uten vondt. Jeg bedreiv en enkel yogaøvelse nesten hver morgen også.

Jeg har hatt flere opphold med disse sprøytene, kasta meg ut i kosthold uten sukker og lite karbohydrater. Måtte prøve.

Bare at det siste halvåret har ingenting fungert. 

Aller minst kreftene.

Sliten, stress, vondter og tanken på at var det slik det skulle ende.

 

Så kom altså mailen.

Fra NRF.

 

Den minner meg litt om barndommens konvoluttmappe.

Det var en spennende sak.

Foreldra mine arbeida på kontor, de kastet haugvis av konvolutter. Dette var lenge før datateknologi.

Så en sommer samla jeg mengder av konvolutter, lima dem sammen og laga en mappe som jeg kunne legge mye rart i. Ble også et par hemmelige rom, i ett av dem la jeg lapper der jeg skrev hvilke gutter jeg syns var pene. Vågale saker. Det synte seg at rommene ikke var så hemmelige som jeg trodde, da en av de eldre, noe frekkere jentene, nappa mappa fra meg og ropa ut mine hemmeligheter. Akkurat det var et forferdelig minne. Krympa meg lenge etter denne opplevelsen når jeg møtte på en av de gutta. Men hadde de visst det, så fikk de bare et kompliment. Det var ikke så enkelt å se slik på det når en er 10 år.

Ellers var ikke konvoluttmappa så oversiktlig, og det er heller ikke opplegget fra NRF, men tror ikke det finnes noen hemmelige rom.

 

For jeg roter meg bort i nivå og teknikker, dokumenter og videoer.

 

Men jeg ser nytteverdien.

Jeg skjønner godt at jeg må bli mer aktiv.

At jeg må gi meg sjøl mer plass i livet mitt.

Så jeg leser, ser og prøver å forstå og tenke ut en struktur for å få dette til å fungere

De sier at en må sette seg et mål. Og så skal jeg skrive et brev til meg sjøl, et positivt brev som skal åpnes opp igjen om akkurat ett år, om hvordan dagen min er nå, altså da, i framtida.

 

Jeg tenker å skrive det brevet i dag.

 

Jeg spekulerer på om jeg må sette meg opp en timeplan. En timeplan som er hellig. Der jeg legger til rette for øktene.

For en ting vet jeg, jeg vil ikke ha det slik som nå. For det å ha blitt så voksen og være i så dårlig form, det er ikke bra. Da blir jeg fort fryktelig gammel, mye “gamlere” enn jeg er.

 

Så jeg går inn på mailen, gjennom kodeord og prøver å få oversikten av hvordan og hva og når -.

Brevet skal skrives.

Målet har jeg ikke funnet, det overordna målet. Har mange mål, ete sunt, sove nok osv.

Men det OVERORDNA.

Dette må jeg tenke mer på.

 

Kanskje du har et tips. Har du et overordna mål du lever etter?

 

 

 

 

 

 

I dag henger skyene nedover fjellsida, men tror det vil letne.

 

 

Skal opp i fjellet siden i dag, ta samme turen som yngste og jeg tok i går ettermiddag, før bussen kom og henta henne tilbake til byen.

 

Det er så mange gamle trær, forvridde trær.

Gaddj.

Mer spesifikt er det furutrær som har stått ute i vind og vær.

Har lyst til å lage et innlegg bare om fantastiske furutrær en gang.

Her er innsida av en stamme. Mønsteret fasinerer.

– Nesten som å se ned på en by, sa yngste. Husa og gatene.

Ett stykke av løypa går etter blankskura berg. Der er det lett å gå.

Her tiltrakk undersida av et berg interessen. Kanskje det kunne være krystaller her, spekulerte hun.

Ellers var hun opptatt av lav og mose. Fant mange spennende formasjoner og farger av artene. Det var godt å komme seg ut på denne turen.

Slå ut med hår og armer.

Vatnet blinka mellom trærne. Men vi kom oss ikke helt ned denne gangen, vi hadde verken  riktig fottøy eller nok tid.

Men det var mangt og mye å finne på for den som har spensten og energien.

Ellers er det mange ypperlige stener til å hvile på. Både for en rompe og flere-.

Denne turen vil vi nok gå mange ganger denne sommeren.

Både av lyst og av plikt.

 

I dag skal vi ferdigstille løypa.

Plana var åpning til 17. mai, men i og med vi snødde ned blir åpninga nå til helga. Men vi satser på å få opp resten av skiltinga og turkassen i dag.

En fin tur vil jeg påstå det er.

Tenker også å få innover bord og benker for å raste ved i enden av vannet.

 

Velkommen er i alle fall alle som vil ta denne turen.

 

 

Med slegge, sag og drill, gikk det til fjells.

 

Det en god stund siden jeg foreslo et område for tur, en StikkUt tur.

 

Den ene grunneieren var helt enig.

Jeg var med andre ord helt enig med meg sjøl.

Den eneste bøygen var den massen jeg bor inni. Men tok sjansen på at massen ville ordne seg da det var greit at dette ble en rute.

 

Det gikk ikke akkurat slik-.

Men lykka var at den andre grunneieren også var helt enig og da vi skulle rydde sti og stikke den ut går kveld, var vi ikke mindre enn seks stykker som la i vei.

Og gjengen var mer enn dyktig, noe en ikke akkurat kunne si om henne som kjørte alt i gang.

Turen starta i regn og endte i sol.

Og uansett vær er dette en nydelig stykke natur.

Det ble stukket og satt ned merkepinner og skrudd opp skilt.

Noen tre måtte ned og ble lagt der partia var som våtest.

For vått var det.

 

Hvitveisen hadde nesten blitt vassblomster.

Siste biten av stien går langs vannkanten.

Og innerst var sandstranda skjult av den høye vannstanden.

Det blåste slik at det var krappe, små bårer som traff land.

Sjøl om det er tidlig vår og naturen ennå er både gul og naken, er det vakkert.

Syns jeg.

Vi fikk ikke satt opp kassen med koden, så vi har enda en omgang igjen. Flere skilt skal også opp.

 

Vi snudde og klatra oss tilbake, mens lyset laga stemning bak trestammene.

Så var vi framme ved det siste partiet som går over fine berg.

Før vi var nede  ved parkeringsplassen.

En og en halv kilometer er denne turen, i luftlinje. Kveldens tur tok fire timer.

Vi må opp til uka for å gjøre oss ferdig.

 

Denne StikkUt turen blir åpna 17. mai.

 

 

 

 

 

-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.

 

 

For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.

 

Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.

Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.

Ting med strikkepinner og tråd.

Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.

 

Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.

En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.

 

Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.

Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.

Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.

 

Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.

 

Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.

Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.

 

Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.

Men i dag ble gaven overlevert.

Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.

Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.

Hun liker farger, sterke farger.

 

Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.

Pinnene ble både bøyd og brakk.

Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.

-At det ble lagt bort.

Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).

Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.

 

….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...

 

Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.

Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…

Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.

Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.

Jeg har rota bort oppskrifta.

Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.

 

Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.

 

Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.

Den ene er nå ferdig.

Det andre må jeg finne oppskrifta til.

Genseren kan jeg vise når den er ferdig monter.

 

Er du en glad strikker?