Det er så grått om dagen at det er rart en ikke blir grå i sitt indre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Litt slik uforklarlig blir jeg ikke det…

Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.

To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.

Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.

Så gammel.

Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…

Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.

En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.

Jeg er et slags vrak.

Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.

Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.

Men likevel…hvor lenge skal dette vare.

Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av  moren min som  ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.

Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.

Disse dagene. To måneder.

Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.

I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.

Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.

To måneder.

Et nytt liv.

Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.

Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.

Håper sola skinner på deg.

♥

I dag er det lørdag hele dagen. Hva gjør en lørdag annerledes enn andre dager…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tror tanken og smaken på dagen gjør den annerledes.

Her sitter jeg i ro etter en travel dag i går. Sitter her med beina på en puff med to puser liggende attmed beina mine.

Jeg sov lenger enn langt i dag. For i går var en vegg-til-vegg-teppe dag utefor hjemmet.

Litt over klokka ni var jeg hos mor. Klær, mat og hjemmetjenesten som kom og så var vi klar for dagens utflukt.

Vaksine, kaffe og handling.

Henta et søskenbarn som også skulle være med. Først var det framom idrettsarenaen der det var rigga opp til å ta imot masser. Så var det innom for å handle ting for å få bort mus.

Etter det dagligvare. Når jeg kommer inn der ser jeg to små jenter som står med ryggen til, med lue på hodet. Tanken på to små jeg er gammeltante til ramla ned i hodet mitt og at det fantes flere små søstre som de to. Da jeg går innover butikken ser jeg plutselig tanteungen min lengre framme og jeg skjønte de to små jentene mine var de to jentene jeg tenkte på. En litt rar opplevelse, men de var altså i kommunen.

De ble også med på kaffe på kommunens eneste bakeri. Så vi ble en liten gjeng.

Da mor og jeg er hjemme hos henne senere, kjenner jeg at jeg er sliten.

– Du kjenner så mange, sier mor.

Ja, jeg vet om mange – men kan bli veldig sliten av å møte mange kjente på dette bekjentskapsnivået. Jeg som trodde jeg var ekstrovert som ung har funnet ut at jeg er mye mer introvert enn hva jeg har trodd.

Det ble boller og det ble grøt hos mor. Og det ble et veldig rotete kjøkken. Da bollene var ferdig var det nesten for mye arbeid å smøre på dem.

Det holdt hardt å rydde. Men en halv time før midnatt var jeg hjemme hos meg sjøl. Fikk satt opp museremediene.

Kattene fikk komme ut å leke.

Så det ble nokså seint. Derfor var det riktig og viktig med en sen morgen.

Tenkte å dra på kino i kveld, men hun jeg skulle gå med har fått feber. Og jeg kjenner det føles godt bare å være hjemme i hele dag også.

Dagen er grå, slik skikkelig grå. Men dagen er god likevel, til tross for at det er nok å være lei seg for. Jeg håper på at det meste skal gå riktig vei.

♥

Akkurat slik føles det, som dagen derpå… for snakk om følelser i mange retninger.

Litt slik at jeg har lyst til å tute…og det helt uten grunn.

Men det kan bli litt mye når en sammenskrudd som meg.

Og det som har opptatt meg i helga var følgende:

1. Hente puser
2. Forholde meg til vær
3. En ganske stor markering
4. Engstelig for sønnen 

1. Puser

Pusene reiste jeg for å hente på fredag, uten at jeg visste helt hvem jeg skulle hente.

Å finne fram gikk greit. Møtte en veldig hyggelig dame. Fikk vite hun hadde kansellert å gi bort den kattungen som var gitt bort. Den jeg hadde lyst på. For hun ble så glad over at jeg ville ha begge jentene, fordi disse to lekte seg så godt sammen. Hun ble så glad for at de fortsatt kunne være sammen med hverandre hos meg.

Det var grusomt å sette de i buret, for de protesterte villt.

Da jeg mørkla buret ble de stille.

Endelig hjemme lot jeg buret med pusene stå i bilen.

Og jeg skal skrive mer om de søte nøstene.

2. Vær

For grunnen til at pusene ikke ble tatt inn var været. Det var meldt opp i sterk storm, nærmere orkan her jeg bor. Huset, som ikke er utbedra, er utfordrende å være inni når vinden rusker.

Mor aleine , om strømmen skulle gå, er heller ikke optimalt. Så jeg tok med meg pusene til mor og innlosjerte de på vaskerommet.

Hos mor var det flere vinduer som ikke var lukka ordentlig, blant anna inn på rommet hennes, som var viktig å få lukka. Hagemøbler som sto ute og som måtte settes i ly. Så det var bra jeg dro dit.

Og mor var overlykkelig over at jeg endelig overnatta.

Der var jeg altså til i går kveld. Det neste var hvordan det så ut hos meg.

Huset sto. Men et tre var «frisert».

3. Feiring

Så var det denne markering som jeg hadde gledet meg til å oppleve.

Den var i går, midt i været. Jeg måtte ta ferje over et havområde. Jeg er egentlig ikke så glad i ruskevær på sjøen. Strekninga ble stengt på formiddagen og jeg sendte melding om dette. Kanskje det var åpent så jeg kom til middagen, fikk jeg spørsmål om.

Dette valget sleit.

For strekninga ble åpna slik at egentlig kunne vunnet alt. Men vinden var meldt øke, jeg var hos mor og fra henne tar det en halv time å kjøre hjem til meg. Pusene måtte innlosjeres med alt som skal til. Hjemmfra og til ferga tar det en time å kjøre…

Jeg visste ikke hva jeg hadde av klær og måtte dusje, sminke meg som seg hør og bør til et slikt arrangement.

Og muligheta var at om jeg hadde prøvd å få alt dette til, kunna ferjestrekninga ha blitt stengt om jeg har jobbet for å komme meg dit.

Nå ble den ikke det, været roet seg og jeg føler meg snytt for noe jeg hadde sett fram til.

Slik burde jeg nok ha ventet med å henta pusene til over helga.

Men slik ble det, på et vis dårlig planlegging både av meg og værgudene.

4. Sønnen

Det aller verste og som kosta mest følelser var nok sønnen. Og her var det nok en gang snakk om redsel. 

Sønnen dro ut på en reise for noen dager siden, til et kontinent som han ikke hadde vært på. Han sendte snapper om kjøring med vannscooter, av mopeder og jubla av all fart og spenning. Yngste datter sa noe om dette, at han sendte disse snappene til meg…

Men andre også, det siste var at han skulle ut på byen.

Så ble det stille.

Det gikk time etter time. Det ble morgen, ennå en dag gikk. Så forsvant avataren hans fra kartet.

Det gikk et døgn og enda flere timer.

I gårkveld bestemte jeg meg -, klarte jeg og tenke at han har det bra!

Og i dag fikk jeg livstegn, han både sendte meldinger, sendt snapp og har ringt. Og han skjønte at jeg nok hadde blitt redd.

Det var telefonen som hadde blitt ødelagt.

◊

Alt dette gjør nok til at det føles som dagen derpå.

Det har vært spenning, glede, stor kjærlighet, utrygghet, skuffelse, usikkerhet og redsel.

Nå er alt på plass, jeg har to herlige puser, huset står, sønnen koser seg, jeg mistet et stort arrangement, det kan jeg leve med.

Det blir bare mye følelsessvigninger inn i mellom.

Heldigvis skinner sola og jeg skal gjør vanlige ting i dag; vaske kopper, rydde, spise og ikke minst kose med to nøster, om jeg får lov.

♥♥

Å gå på seg et gnagsår i ny og ne’ må en bare akseptere. Spesielt når en har lovet seg skritt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sola kaster lyset fra andre sida av fjorden hit jeg sitte i min stue.

Hvordan dagen legger seg er jeg ikke helt sikker på enda. Tenker et besøk til mor og kanskje jeg velger å handle da.

Har opparbeid meg et nytt gnagsår i iherdigheten med å holde det jeg har lovet meg sjøl. Jeg har vel kanskje ikke sagt så mye om det og tenker kanskje ikke å lage en stor utredning om det nå heller. Men da jeg gikk over i min nye status, tenkte jeg en del uten å bestemme noe-. Det har vært så mye plikt over år, at slik strenge planer orker jeg ikke. Hovedoverskriften var at det skulle være plass til det som var bra for meg. Og en ting var overordna viktig, det som heter bevegelse og kan inneholde mye forskjellig. Ett av de viktigste måter å utøve det på er å gå. Samle skritt.

I går la jeg ut på en lengre tur. Vurderte både det ene og de andre før jeg tok på meg skoa.

Så vandra jeg ut i ettermiddagen. Jeg gikk langs veien. Ikke så mye trafikk såpass langt ut på dagen.

Etter litt i underkant av to kilometer tok jeg av på gammelveien, som ikke lengre er gjennomkjørbart – men gå går.

Landskapet er karakteristisk.

Et godt stykke lengre oppe ligger en setergrend.

To veier går opp dit.

Må ta den turen en dag.

Syns naturen er fasinerende.

På tur ned til hovedveien har sola gått ned og fargela himmelen.

Da jeg gikk over ei bru, som ikke lengre er kjørbar, så jeg ned på broa som krysser elva helt nede ved sjøen.

Denne elva renner forbi setergrenda jeg har seterbu på.

Sjøen hadde tegninger der elva renner ut.

Enda hadde et stykke igjen å gå før jeg var hjemme.

Her er det lagt ny asfalt til glede for alle som kjører, for denne veien har hatt dårlig vei i flere år. Men nå på sensommeren ble ny vei lagt.

Jeg kom meg altså hjem med et nytt knagsår, så det er bare å legge beskyttelse på.

Om det blir tur i dag er mer usikkert, men den blir i så fall kortere. Denne her tok over to timer og var på nesten en mil.

Men godt gjør det på mange plan.

♥

Tida flyter som en elv. Det er siste dagen i september og alt er fint.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ute er det gult. Sola kaster lyset over alt som er gyllent.

Det er tirsdag og tenker å ta turen inn til apotek og for å hente et bilde.

Snart.

Jeg sitter her å drikker vann og sitronvann, har dusja og mine enkle øvelser er gjort. Så dagen er igang.

I går gikk bilen inn til mor, jeg parkerte utenfor huset. Første plana var å ta turen oppover lia, men tok turen innom for å si i fra. Mor satt foran tv’n og sov. Jeg brydde meg ikke om å vekke henne for å fortelle at jeg gikk meg en tur først. Så jeg la i vei oppover i mitt barndoms rike.

Det hadde vokst en del vegitasjon siden sist.

Nedefor lå sundet.

Tanken var om jeg greidde å gå opp på setra.

Det er bratt oppover og mye trær.

Men jeg som er så glad i trær fryder meg og syns alle trærne er nydelige.

Jeg tok en pause da jeg kom til hvileplasse vi hadde da jeg var barn. Der det ble inntatt saft, appelsin eller kjeks.

Det er er et mye bruka turområde, så mens jeg satt der kom hun jeg klipper meg hos, nedover. Hun hadde vært helt oppe ved setra og viste bilder av utsikta.

Jeg kom meg ikke helt opp, men kanskje neste gang…

Så jeg hadde brukt en del tid og fant ut at jeg måtte snu.

Ringte hjemmetjenesten og sa jeg varmet opp middagen til mor. Så slapp de ta turen oppom, da jeg kom ned gjorde jeg det. Mor hadde våkna. Tok henne med meg på terrassen for en luftetur.

Sjøl syntes hun at hun var blitt veldig glemsk og at hun ikke likte det.

Da jeg kom hjem til meg sjøl var det nettmøte om alger.

Vurderer i dag om jeg skal ta meg en tur ned til sjøen for å ta opp tang for å legge på planter eller om jeg skal ta en StikkUt-tur. Eller bare gå meg en tur langs veien.

Dagen er enda lang, men først går turen til nabokommunen.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagen er litt ubestemmelig, blir den slik eller slik…

I går var den overraskende fin, mild og snill.

Jeg hadde bestemt meg for dette ene, ut å gå.

Men hvor?

Etter veien var tanken, men forbi meg er det en del trafikk, spesielt utover søndagsettermiddagen. Jeg bor i en hyttekommune.

Opp i skogen er best og fluene jeg var utsatt for bør ikke skremme meg bort. Forresten hadde ikke sønnen, som var med på jakt forrige helg, registrert ekle fluer. Men sønnen hadde tenkt å komme utover på jakt denne hega også, for laget skulle ut. Så jegerne holdt meg borte fra å ta turen opp i skogen. Jeg behøvde ikke gå akkurat der.

Det var da jeg kom på hvor jeg skulle gå, en grusvei på andre siden av fjorden.

Himmelen var blå, skogen var gul og hvite skyer var tegna over det blå.

Nydelig dag.

Og så varmt. Kortbukse og bare armer var perfekt. Det var bare å vandre ut på grusveien.

Sola skein meg rett i ansiktet, men sjøl om det i perioder var vanskelig å se, var det herlig å traske i vei kant i kant med fjorden.

Og etter en del skritt kunne jeg se over på mitt paradis, trær og atter trær. Og så vidt kan taka på fjøs og bolighus skimtes.

På turen passerte det kun to biler, så det var veldig lurt å velge denne veien.

Veien som bukter seg bortover i sol og skygge.

Da skritta viste nok til at jeg var fornøyd, snudde jeg. Skyggen av meg var lang og jeg gledde meg til rester av fårikål.

Jeg passerte sving etter sving, veistrekning etter veistrekning og endelig sto denne her. Noen som hadde laget liv i stubben som sto i enden der jeg hadde parkert.

Og så sto bilen der, strålende vakker i sola.

Godt fornøyd med meg sjøl og egen innsats.

Samling av inntrykk og skritt.

♥

Det å føle en virker bedre er fantastisk. Og bedre blir det.

I går fant jeg ut det var tide for å dra på besøk til moren min. Først dro jeg innom et bakeri og etter to dager sovende, snytende og hostende, kunne jeg knapt formulere meg. Jeg var som noe som hadde ligget under en sten.

Etter besøket hos mor dro jeg innom en butikk for å handle sitron og ingefær, jeg omtrentlig sjangla meg ut. Så enda er det en del å gå på. Men det å ha lyst, lyst til å gjøre ting, er så godt.

Jeg har starta dagen med min mer eller mindre nye morgenrutine, som riktignok har hatt pause nå mens jeg fungerte som dårligst og som også hadde pause på Kreta. Den går ut på å ligge, ta et strikk under beina og løfte beina opp mot taket. Først var det mer enn nok med 10 repitisjoner, nå er jeg oppe i 20. Planen er å samle noen muskler.

Jeg har fått svart på noe mailer og meldt meg på åpninga av et nytt bygg i Kristiansund der min gamle arbeidsplass har flytta inn.

Nå har jeg en stor plan om å ta en renselsesprosess på kjøkkenet og sette på en vask med klær. Solen skinner, så jeg tror jeg kan få hengt opp ute. Er kommet til at det var snart på tide og sette seg opp liste av ting jeg skal gjøre. For eksempel omtale av Airbnb-besøket på Kreta. Men regner med at jeg vil flyte i rundt litt til.

Er klar over at det er ikke nok å tenke, en må også gjøre.

I går kveld ble jeg sittende å se på tv, en realityserie som sendes på NRK. Jeg er av de som ikke liker noe særlig å bruke tid på slike program, for hvorfor skal jeg sitte å se på folk som kjemper om ett eller annet. Sannsynlig er jeg i utakt med befolkninga.

Serien jeg ga en sjanse heter «Ville fristelsen» og den var interessant for det handla om samspill kontra egoisme. Der fikk jeg igjen bekrefta min utakt, denne gangen med gjengen på tv. I ett av valga fikk de sjansen til å sikra seg en større part av beløpet de kunne vinne. Nå skal det sies at jeg vet dette vil komme fram, hvem som har valgt hva, det visste ikke deltakerne. Så hva en tenker en sjøl vil ha valgt var så klart fargelagt av denne viten. Ti mennesker er plassert i jungelen der de skal vandre i varme og fuktighet og blir utsatt for fristelser som vil bli trukket av summen de kan sitte igjen med ved endt tur. Gjengen er satt sammen av av svært forskjelige personligheter, folk som regerer ut fra sitt eget ønske og folk som ønsker å tenke på alle. Psykoligen i dette spillet er høyst interessant. Og jeg er klar over at jeg er vokst opp med sosialistiske tanke der alle skal med og egoisme er et «fy» ord. Derfor blir det interessant både å se på disse menneskene og på min egen reaksjon.

Heldigvis var jeg såpass «strukturert» at jeg slo av tv’n da det viste seg at klokka hadde passert midnatt. Men jeg kommer nok til å se den ferdig.

Liker du å se på realitykonseptet?

♥

Grått og grått. Men det er lovet sol, uten at den er kommet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sjøl sitter jeg i min gule stol som er på en måte en sol. Jeg kjenner at det hopper inni meg av glede av å tenke på livet. Et godt tegn på at jeg begynner å friskne til.

Gleden går på at nå er det kommet fram til at jeg skal leve MITT liv.

Det er som å gå inn i en jungel av opplevelser, der plikt og forventninger er luka bort fra tankene. For jeg er fri!

Hvor langt jeg kommer på veien aner jeg ikke, men det er så artig å gå på denne stien.

Den uka her har jeg bevega meg inn i webseminarer.

De er for å få deg til å kjøpe pakken som tilbys, kunnskap som selges. Jeg ønsker bare å snuse bort i dem nå.

Deltok i ett her om dagen, om hvordan en starter kjøkkenhagen allerede på høsten. Så får se om jeg kommer meg ut og i gang med noe prepping i høst.

Har meldt meg på to til denne uka. Det ene er om hvordan en kan sette smak på maten med krydder for å høyne smaken på maten. Det andre handler om alger. Det gleder jeg meg veldig til. Meldte meg på tidligere, men det kom noe i veien – men nå er det lagt inn i kallenderen for at det er første pri.

I sommer da jeg rydda unna tang for å ha en renne å svømme i, tok jeg ikke bort gristangen med trøffel på. De kan til å høstes nå. Ellers skal jeg også bære opp tang som jeg kan blande i jordsmonnet.

Det handler mye om mat, helse og bruk av natur. Det er så interessant. Gleder meg til våren der jeg kan ha denne fokusen for fullt.

Bruker du å melde deg på webseminar?

♥

Så har høsten blitt en realitet. Jeg er hjemme og klar for ny høst.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Innlegget starter med bilde fra nestsiste kvelden der yngste og jeg vandrer langs vannet og finner nye områder i Agios Nikolaos.

Jeg skal skrive mer om stedet etter hvert.

Nå er jeg hjemme i min gule stol og klar for nye dager. Nye innlegg her og nye opplevelser.

Etter et langt døgn uten søvn og tre flyreiser, stoppa jeg utenfor huset mitt.

Flyet gikk klokka seks om morgenen, noe som betydde vi måtte reise fra der vi bodde i to-tre tida om natta.

Vi hadde en nydelig kveld før vi reiste, på et spisested like nede i gata. Søskenbarnet til kjæresten til mi mellomste, med sin kjærest, kom også.

Heldigvis var ventetiden i Athen kort, nesten skummel kort. Men det var ingen forsinkelser, så vi susa igjennom. Vi hadde landa på å lette fra Gardemoen, altså hverken bil eller tog, men fly. Vi tok farvel med yngste, som tok toget inn til Oslo. Sønnen kom på Værnes og henta oss.

Jeg slumra på deler av reisen og kjøreturen hjem gikk greit uten å slumre.

Etter å ha dusja og spist, sovna jeg sittende. Det å komme seg til sengs var en kraftanstrengese.

I går fikk jeg gjort noen småting. Så laga jeg vaffelrøre og tok turen til mor. Og hun var veldig glad for at jeg var hjemme igjen. Jeg viste henne bildene fra turen, vi kjørte oss en tur og fikk handla.

Hun syntes også jeg kunne ha overnatta, men jeg sa at nå hadde jeg behov for min egen seng. Og den sovna jeg tidlig i.

I dag kaster sola gylne stråler, det er godt å være borte – men det er også godt å være hjemme igjen.

Og jeg gleder meg-.

Gleder meg til dagen og til dager som kommer.

Fin, fin dag til deg.

♥

Sola skinner i dag også. Temperaturen blir god og det er godt. 

Første avtalen i dag ble avlyst, greit det også. Den ble utsatt.

Jeg skal spise litt mat, store blåbær og yoghurt. Tatt første penicillin-tabletten i dag. Opplever det litt styrete, at jeg ikke kan spise før en timer etter-, eller ikke kan ta tabletten før to timer etter jeg har spist, fire ganger om dagen. Men på mandag tar jeg den siste. Var hos legen i går, hun var fornøyd. Tror ikke hun likte dette at betennelsen var kommet inn i vevet. Godt det er på rett vei.

I går ettermiddag fikk jeg besøk av to som skulle se på huset. De skal etter hvert gi meg en prisantydning, men har det travelt. Håndtverkere har det. Den ene sa at vi må nok ta det ganske raskt. Han syntes ikke det så bra ut. Nei, det har ikke sett bra ut på flere år. Tror det blir en ny tidsalder når dette er reparert og på plass.

Nå har jeg satt på en vask, greit med reine klær når jeg skal ut i verden.

Siden skal jeg hente mor. Vi skal forhåndsstemme først og handle etterpå. Neste uke er ikke jeg her for å handle, så må handle inn en del. I morgen skal jeg vei å lage middag til henne. 

Har forresten igjen å bestille togbillett.

Er en del med dette. 

Da jeg var ung ønsket jeg å reise en masse og reiste litt. Så gifta jeg meg, flytta til Trondheim og kom inn i en vanskelig økonomisk virkelighet, så reisene var innenlands og til nød til Sverige. Etter vi var skilt mange år senere tok vi barna med til Kreta for at de skulle få oppleve å reise sammen, da var de ungdommer.

Fram til koronaen ble det litt reiser, et lengre opphold på Teneriff og en tur til Calefornia. Så ble det noen turer til Danmark da jeg en stund hadde en kjæreste som bodde der. Men så kom koronaen, så døde far og jeg fikk ansvaret for mor…

På denne tiden har jeg knapt reist til Oslo. 

Det blir godt å komme bort noen dager, til varmen og luktene.

Når alt er pakka, når jeg har lagt nedoverreisa bak. På turen tilbake er vi en hel gjeng. Og så er jeg fast bestemt på at alt ordner seg og det er ingen jeg skal bruke tid på å grue meg til.

Dette blir bra.

♥