I dag tar jeg fri, tror det er lurt. En torsdag i april med program fordi. Litt snufsete, halooo… virker ikke det jeg heller i meg?

 

 

 

 

Å si til seg sjøl, at i dag, i dag skal jeg ikke jobbe jobb, tror jeg er superlurt.  

For i går var plutselig energien brukt opp. Sitter der i møtet og kjenner at hjernen stopper å virke, den vil ikke mer. Da var kapasiteten til mer ikke der.

Før møtet, på tur dit, kom jeg på for sent de stengte veiene. Da jeg kom fram dit så jeg at i dag var den stengt, det var 40 minutter til den åpna for gjennomkjøring. Så jeg snudde for å ta en annen, lengre og fryktelig dårligere vei. Bratt, rett opp og ned i sjøen. Der begynner lillesøster og sende melding om jeg kunne hjelpe henne. Telefonen var utkobla i skiftet mellom selskap, skriver hun.

Hørte ikke mer, så etter og ha henta papir på sentrum, tok jeg meg tid til å kjøre oppom henne. Hun var ikke hjemme. Etter møtet ringte jeg mor, hun tok ikke telefonen. Den ble brutt. Så måtte kjøre framom henne på tur hjem, heldigvis var alt i sin skjønneste orden. Lillesøster hadde også vært der på besøk. Så alle hadde det bra. Bare jeg som for som en tulling for å sjekke alle.

Dro ganske fort videre fra mor, for var skikkelig oppbrukt. Mor ville gjerne jeg skulle spise, for da tenkte hun jeg ville bli mindre sliten. Hun så det også hun, at jeg var temmelig tappa. Men jeg hadde bare et vilt behov for å komme meg hjem. 

 

Er  godt med fri i dag. 

 

Men må ta et krafttak med huset, fram med støvsuger og vaskefille. Er ikke så glad i denne støvsugeren, vi kan fort bli uvenner. Er likevel fryktelig glad i et rent og ryddig hus. Får besøk av en venninne i ettermiddag og i helga kommer Trondheimsdatteren og kjæresten. De tenker å overnatte hos mor fra fredag til lørdag, tror kanskje jeg bare blir hjemme hos meg sjøl og ikke bli med. På lørdag kommer mann og midtisøster dit, og lillesøster ville også være med på dette. Det kan så klart være koselig å møtes slik, alle, men føler større behov for å bare være i ro. For jeg må stille opp når de andre ikke kan.

 

Tankene, tankene, tankene…må finne tilbake til energien som ligger i å ikke tillate alle tanker. 

Det var faktisk fantastisk, oppdage at når en ikke tillot en del av tankegodset, så ble jeg nesten uovervinnelig. Når styrken som en har, fikk slippe å bli «nedsnakka» av en sjøl. Når den fikk kjenne på den, som ren, pur kraft. 

Jeg bør få plass til meditasjon, til å ha stillheten, til å tømme alle tanker, til bare være.

For det er veldig fint å være menneske, vi kan så mye. Så mye som er bra for oss sjøl, da vil vi bli bra for de andre også.

 

Men nå må jeg vei å finsnakke med støvsugeren. Tror jeg begynner nede i gangen. Gleder meg til besøket.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Opp og hopp, opp, opp… arbeidsdagen er ferdig. Eller nesten. Kanskje lese relatert arbeid. Skjønner meg ikke på at noen ikke liker mandager.

 

 

 

 

Min mandag har føltes og oppført seg bra. Det var godt og avslutte arbeidsdagen nå. Endelig har jeg fått lagt inn ferie også.

Kjenner jeg har lyst å gi alle som er lei seg en klem. Ønsker så at folk skal ha det fint inni seg.

Rart dette, det handler egentlig lite om penger og flotte ting.

Så klart må en klare minimumet.

 

– Uff, sa ene datteren min i dag.

 

Hun ringte og vi kom inn på økonomi. Jeg sier jeg har vent meg av med å kjøpe. Det var da hun uffa seg.

Så klart et utsagn med modifikasjoner, men føler jeg trenger lite. Men ser skotøyet mitt begynner å bli slik passe shady.

Jeg som likte sko og syns det er viktig både estetisk og for velvære. Så må nok gjøre et framstøt her. Men jeg syns butikker er både slitsomt og kjedelig. 

 

Jeg har tegna kua mi og meldt fra om at jeg trekker meg fra kostymetegningen. Skriver om dette HER.

Og så skal jeg ikke ut å kjøre, bare være hjemme. 

 

Uka vil uansett småjogge avgårde.

I morgen er det også jobb, så mor der jeg skal lage middag. Onsdag er det et møte på ettermiddagen, jobb. Et spennende møte. Muligens bør jeg ta fri på torsdag, får se, må helst ikke jobbe mer enn jeg skal. Fredag er det besøk på museet, som jeg gleder meg til. Uka med blandingen av jobb og privat. 

 

Bør komme meg ut på en tur, da har jeg blitt glad…om føttene har bært meg ut… kanskje med lydbok på øret. (Det ble det).

Alle disse mulighetene. 

Og så har jeg strikkinga mi…nå har jeg lagt opp. Blir litt slik babyaktig genser…

Til meg.

Ha, ha, kanskje den blir bra. 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det snør hos meg. Men er nok ikke alene om dette. Og alle har vi lørdag. Ikke så verst en dag, det. 

 

 

I dag sitter jeg her i stolen min med god samvittighet, fordi det er lørdag. Jeg har nesten ikke sagt til meg sjøl at det er noe jeg MÅ.

På bordet ved siden av meg er drikken min satt på geledd.

Men først drikke jeg limevannet i midten.

Rart dette med rutiner. 

 

Jeg har avtale som fører til en kjøretur. Må over det lille fjellpartiet i skillet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag. Om ikke sola kommer fram for å smelte bort det som har falt ned, må jeg utsette. Orker ikke å legge ut på sommerdekk om det ligger snø på veien. Det er ikke så mye som har falt ned, men blir nok mer når en kommer høyere opp. Slik ser det ut når jeg ser ut.

Ikke mye snø, men kan nok være mer i høyden.

 

Utenom denne kjøreturen er ikke planene så mange. Alltid greit med pleie av huset.

Håper som vanlig at dagen må være veldig lang.

I går, da jeg dro inn til mor, plukka jeg fram noe garn. Det har ligget lenge på modning. Jeg liker så godt strukturen i det, så har tatt det fram før for å prøve. Hvordan skal jeg få strukturen best fram i samspill med de sarte fargene. Vil ikke strikke mønster, fordi jeg ikke vil ha tråder som ligger på vranga.

Dette har jeg tenkt lenge på.

I går tok jeg det altså fram for å prøve meg på en prøvelappe.

Så vi får ser. Om jeg får til noe.

Har ellers flere umonterte prosjekt liggende.

 

Det er lørdag, på radioen er det Pop-quiz. Kan bli imponert over kunnskapen hos mange.

Ute ser jeg det snør mer. Jeg drikker meg nedover glassene mine. Var tom for MCT olje, så må få kjøpt det inn. Likt meg ghee-smør, kanskje bestille på nett. Burde også bestille meg Matcha te. Kanskje jeg skal få dette i bestilling. Og så må jeg tegne på kua jeg la ut i sist innlegg. Den er ikke ferdig.

 

 

Håper du har en fin lørdag og har noe du gleder deg til.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Hva har skjedd om alt har bitt tatt bort. Alt rennet, alt som gjør at jeg tror jeg er uunnverlig. Hva har skjedd da?

 

 

 

Det er sol, kaldt, grønt med rimfrost om morgenen.

Jeg sitter nede i kjelleren. Der jeg er uunnværlig, der verden går under om jeg ikke står på…

 

Jeg gjorde en øvelse, eller kanskje er jeg i gang med flere øvelser.

Noen kom av dette.

For etter denne dagen var jeg ikke til noe. Rennet var for stort og jeg var under «ikke i funksjon» i går.

Jeg- eller kroppen min, ville bare ikke, ville ingen ting. Midt i dette med å prøve å gjøre fikk jeg en telefon, en telefon med enda mer stress i kroppen enn meg. Jeg ble spurt om å tegne et kostyme for en stund siden og svarte «ja», for da må jeg tegne – enda jeg egentlig ikke har tid.

Dette er på fritid.

Etterpå hadde jeg denne følelsen av dess flere kokker desto mere søl. Og jeg kjente på at dette tror jeg bare blir for mye og ikke var det kreativiteten som ble etterspurt, mer å utføre. For alle ville være kreativ.

Sjøl om det førte til at jeg har måttet tegne, som jeg så positivt på, så følte jeg det oppsto noen jeg ikke ville ha. Å få enda mer stress fra sidelinja trenger jeg ikke.

Jeg ble spurt om å tegne en logo, tror jeg konsentrere meg om den.

 

Og ellers skulle jeg både i dag og i morgen.

Ut på farten, både hit og dit.

Etter den ufunksjonelle gårdagen, meldte jeg meg av. Ingen vits om en skal styre seg ned i apatien av at en tror en må…

Jeg fikk en melding på formiddagen, en nabo som hadde en kaffekopp. Det var så koselig at jeg sa ja, tok meg fri i lunsjen og satt ute i sola og var sosial.

Så i kveld er jeg varm i kinnene etter sola.

Snakka om barndom, om variasjoner- for jeg er oppslukt av utstillinga til sommere.

 

Hjemme igjen fikk jeg noen timer til på kontoret.

Dette rennet mitt.

Hva om alt hadde blitt tatt bort?

Når jeg er full av stress føles tanken besnærende.

Men hvem ble jeg da?

Neste år får jeg nok vite det.

Når det meste blir borte.

Det meste av den jeg er i dag ikke er mer.

Dette blir nok en enormt interessant reise.

Når jeg er ribba for jobb, bolig og blir sittende igjen med dårlig kropp, dårlig økonomi på reisa inn i alderdommen.

Og jeg ser hva jeg skriver, enormt følelsesmessig patetisk.

Men det er faktisk sannheta.

 

Da vil jeg få en frihet av en annen dimensjon.

Når jeg sitter her, over et år før hendelsen, syns jeg det må bli deilig.

Samtidig er jeg klar over at dette vil bli krevende.

Men det er også klart en muligheter.

 

Så hva har skjedd om jeg ikke har travelheta mi, ALT dette, som jeg MÅ…

Som jeg tror jeg må.

 

Det er ikke synd i meg, men er klar over at akkurat nå ser jeg denne framtida kan bli krevende.

Men dagen i dag er også krevende, når jeg ikke tåler for aktive dager. Og av og til ønsker jeg ikke at jeg har alt dette. Alt jeg må, tenker jeg må…

Men jeg er ikke uunnværlig, men må prøve å legge opp så at dagene ikke knekker meg.

Så derfor er det bra jeg ikke reiste bort i dag. Tror også det er bra jeg kutter dagen i morgen slik den var tenkt. Og denne tegninga av en kostyme er ikke så viktig å gjøre, om den fører til enda mer stress.

 

Nå er jeg nok «sulten» på et ferdig produkt, at jeg kan se resultat av noe av det jeg er i gang med. For det er veldig mange baller i lufta.

 

 

Er du flink til å tilpasse gjøremåla dine etter energien?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

I min verden skjer alt så treigt og tiden går så fort. Så mye blir bare med tanken. Men denne skal jeg føre i mål -.

 

 

 

 

Noen ganger tenker jeg å lage et innlegg på noe noen har skrevet. Både i og før helga var det ting Bunny tok opp jeg tenkte å lage innlegg om.

Det som handla om helga lar jeg bare ligge, sjøl om jeg hørte et foredrag om oldtidshjernen, den vi har hatt med oss fra urtiden, den trekkes mot det negative av en spesifikk grunn… Fordi vi skulle overleve var den spesielt retta mot dette, fordi det kunne bety fare. Og med å ha fokus på det negative kunne vi overleve. 

 

 

Om hjernen var spesielt retta med blomster, vet jeg ikke. Men Bunny kom med en oppfordring om å dele ut blomster. Jeg fikk en gjennom Fruensvilje, så takk til henne, nå vil jeg dele blomster videre utover. Tror det var oppfordringa.

I og med at både Fruensvilje og Bunny både har fått og gitt, vil jeg gi fem nye. Nå kan det hende de også har fått, egentlig vil jeg gi de som ikke har fått i denne omgang. 

 

 

Den første skal annebe få, hun blogger ikke så ofte – men når hun gjør er det feiende flotte innlegg. Hun har ikke så mye tekst, men bildene hennes er alltid vakre. Hun blogger mest om antrekk og viser det ene antrekket etter det andre. Godt sammensatt. På bildene stråler hun til tross for at hun sliter med ME. En blir glad når en kommer inn til bloggen til denne flotte damen. Hun fortjener en lilla syrin, en blomst med en nydelig duft.

 

Nest jeg vil gi en blomst er Maiken. Også en vakker dame, hun jobber i helse om natta. Hun bor i et naturskjønt område, så hun deler mange bilder fra Øygarden. Jeg tror hun er effektiv og får gjort ting, hun fikk pussa opp huset hun flytta til, der mora bodde. Hun mista mora si for ikke lenge siden. Hun har en gjeng søstre, like vakre som henne og er av de som alderen ikke biter på. De har godt samhold. Jeg liker så godt skrivestilen hennes, hun reflekterer og hun formidler i mellomromma. Hun er så glad i sommer og må få en en nyperose.

 

Så vil jeg gi en blomst til en dame jeg aldri har snakka med. Tror faktisk ikke hun kommuniserer med andre bloggere. Men jeg må lese innlegga når hun legger ut, det er ikke ofte men til gjengjeld er de lang. Hun skriver om sin store familie, blomster og mat. Jeg ser at hun er kreativ, fatastisk til å lage dekorasjoner, om det er blomsteroppsatser, kaker eller stilleben. De elleve barna begynner å vokse til og er en aktiv gjeng. Jeg tror det må ha vært utfordrende, mye flytting og en familiefar som ble syk. Drømmen om en gård har ikke skjedd ennå. De flytta fra vestlandet til østlandet for mange år siden med den drømmen i bagasjen. Det er facinerende å lese om folk som lever sine liv veldig annerledes enn en sjøl og denne bloggen heter Vabofamily. Hun glemmer ikke sine, så her må jeg fram med forglemmegei. 

 

Og så har vi gode Happy, som ikke vet hva godt hun skal gjøre for andre. Samtidig sliter hun med helsen sin, slik mange av oss her inne gjør. Men hun er en solstråle, feiende kvinnelig og flott. Hun har en krevende fortid som hun har skrevet en del om inne på siden sin. Hun kom flyttende til Trøndelag fra Filippinene, der hun bor sammen med mannen sin. Hun og han tar seg en reise inn i mellom og sjøl reiser hun til hjemlandet sitt av og til.  Der har hun en stor gjeng med barn og barnebarn. For Happy er gudstroa viktig. Hun må fargesterke tulipaner.

 

Ønsker å gi Mamma på hjul en blomster. Hun er den eneste som er på toppen av blogglista. Jeg skal innrømme at jeg ikke greier å lese bloggen hennes så ofte, for hun har fått utdelt den verste sykdommen jeg vet. En sykdom som har tatt fra henne mye, ikke minst kroppen hennes. ALS er det verste. Men hun har et liv, hun har en familie og en liten gutt som vokser til. Livet hennes består seg av hjelpemiddel og hun setter så bra ord på det som er hennes hverdag. Hun fortjener alle blomster som finnes. Fra meg får hun røde roser.

Til slutt vil jeg gi en blomst til Kari Engesvik. Hun sliter også med ME. Hun er den eneste jeg har truffet av denne gjengen her, det er snart et år siden. Hun viste seg som en flink administrator og arrangør. Hun er søkende etter kunnskap og formidler godt det hun tilegner seg. Kari er en varm dame, hun er ikke redd for å vise følelser og jeg tror hun kan ha en tanke temperament. Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Hun fortjener en kraftfull løvetann, en av de blomstene jeg er mest glad i.

 

 

Egentlig fortjener alle blomster, alle har noe som er bra.

Jeg er glad i mennesker. Ikke slik at jeg må omgi meg med mange folk, for jeg er blitt veldig glad i å være alene også. Men alle mennesker ble født som små barn, sårbar og avhengig av de i rundt. Dette er er en sterk historie med mange fortellinger.

Jeg sender et hjerte til alle.

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så er vi der igjen. Vi står straks foran en helg. Denne helga vet jeg ikke helt -, men ikke tenke alt for mye på det nå…

 

 

 

Dagen starter rolig. Utenom at jeg har vaska en gedigen oppvask med bestikk. Bestikk er kjedelig det…

Nå har jeg laga morgenens drikke-eldorado. Det vil si, presskanna er ikke pressa ned ennå. Men når det er gjort er det bare å slå innholdet opp i koppen, der har jeg blandinga med olje og fett klar. Ser også at flaska med ingefærshot ble tom. Vanligvis tar jeg med ned og begynner å jobbe mens jeg drikker «frokosten» min. 

 

I dag starta dagen sent. Klokka var over ni da jeg sto opp. Kom også sent hjem i gårkveld og ikke hadde jeg forstand til å legge meg. Ble sittende å høre på lydbok og greidde ikke slutte.

Fant mange viktig navn på mennesker som har påvirka gjennom tiden i går, finner de igjen hos andre og i NOU-rapporta. Det er så interessant, barndommen er grunnlaget for oss alle og de forskjellige faglige meningene om dette er spennende, de har påvirka den barndommen vi fikk. På ett eller anna vis.

Utenom det som ligg som den menneskelige faktor i dem vi kom til. Den vil alltid være der på de forskjelliges premisser.

 

Etterpå laga jeg en eggsalat, ringte mor og sa jeg kom og spiste kveldsmat sammen med henne.

Gleda i stemmen hennes.

Jeg var der til hun la seg. Låste døra hennes og hørte lydbok på turen hjem. Om en gutt som rømmer fra Afganistan. En sann historie.

 

Nå skal jeg straks ned på kontoret, håper jeg får noen gode og effektive timer. Skal levere tekst i morgen. Det blir en sen jobbedag i dag. Ut på ettermiddagen drar jeg ut til museet. Må steke opp en stabel med vafler. Har invitert befolkning til å bli venner med museet. Spent på om det kommer mange. Skal også ha en foredragsholder som skal fortelle om frivillig arbeid.

Ingen kan påstå at jeg har en ensidig jobb.

Jeg tenkte på dette kavet mitt.

For livet mitt har vel nesten aldri vært en seilas i rolige farvann. Man har dette ideal bildet av livet, et liv som sola skinner og alt er fint. Men faktisk kan det bli et kjedelig liv også. Når en må «finne på» innhold. Så kanskje jeg er heldig med alle utfordringene og dette at det er så mye som må løses, tenkes over, prosesseres og noen ganger rives hodet mitt i «fillebiter».

Jeg slipper stagnasjon, for det er en følelse av full akselerasjon. 

 

Neste uke må jeg fortsette produksjone av tekst, da et anna tema. Bør nok jobbe i helga.

Men… tenkte det her om dagen, at alt det jeg tror jeg må være med på, kan jeg ikke være med på.

Nå er jeg nesten ikke med på noe i fritiden, den skal også sies. Det har jeg ikke kapasitet til.

Jeg syns likevel livet er knallspennende. Og så liker jeg å flytte på lyskasteren på livets scene, få nytt fokus.

 

Fin torsdag til deg, hva skal du i dag?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Med musikk på ørene inntar jeg kvelden. For jeg trenger den balsamen som musikken gir.

 

 

 

Ute er dagene de nydeligste dager du kan tenke deg.

Om dagen, i dag var det 15 pluss.

I livet mitt er en stille storm.

Men jeg klarer det.

Det er bare for mye på en gang. Som en brottsjø.

Nå er det oftest slik at det kommer mye av det samme på en gang.

 

 

I kveld dro jeg på en middag jeg var bedt på.

Min gamle arbeidsplass, mange hadde kommet til og noen kjente jeg godt fra før.

Før jeg kjørte tenkte jeg at det var et par jeg kjente godt, men så var det mange…

Hadde nesten følelsen av at folk kom stormene til, at jeg skulle hatt flere hoder og flere munner.

Var så mange jeg gjerne ville ha snakka med. 

Jeg fikk blomster og en vase/lykt som takk for åra.

Hadde faktisk forberedt noen ord om de 15 åra jeg hadde vært en kollega. Men det var ikke var plass til det, noe som var helt greit. 

Hjemme fikk jeg satt buketten i vasen.

Skal kose meg med synet.  

Er veldig glad i blomster, så bra jeg ikke fikk de da jeg slutta for godt over et år siden. 

Ellers er jeg, som jeg skrev i starten, i en brottsjø om dagen.

I dag tok jeg fri for å være ute i det fine været.

Jeg brukte mest tid på å gå gjennom gamle dokumenter. Tok kontakt med banker, må se på muligheter og valg. Fikk sendt inn bestilling på hva jeg får fra Klp. Det neste er hva jeg får fra Nav, som pensjonist.

Er litt forvirra over noen ting, derfor leting i gamle dokument. Så da møter jeg alle disse åra som er gått, alle problemer og alt strevet. Møtte tida da jeg nesten holder på å dukke under og miste taket.

Det koster noe å gå gjennom denne historikken.

 

Og så kjenner jeg et stort NEI!

At det er nok nå, at jeg ikke vil ha alt dette som har har hatt så høye “pris”.

Jeg vil bare ikke ha det.

Kvelden er atter her.

 

Jeg får virkelig øvd meg på å ikke tenke. For jeg nekter på å gå i dybden, jeg vil bare ikke.

For når det er nok er det nok.

Jeg vil ikke ha bekymringene, jeg vil ikke dra på all sorgen, ikke ta innover meg andres gjøren og valg.

Jeg vil ha friheten til å være den jeg er.

 

Nå skal jeg kose meg med blomstene og musikken.

Jeg er lett som en fjær og sterk som en løve!

For jeg har en ny start.

Den starten er ærlig og sann, det er det jeg vet.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Svinge innom en snareste tur. Sent er det og trøtt er jeg.

 

 

 

 

 

Nokså nettopp kommet hjem.

Det er mandag med sitt. Jeg satte meg motvillig bak data’n i morges. Nesten litt vanskelig å sette hodet i gang. Planlegginga gikk likevel forbausende lett.

Neste punkt var en tidsfrise, oppdaga til min glede at jeg nesten var innom tidsfristene jeg hadde satt opp. Så var det mandagsmøte på Teams. Etterpå kasta jeg meg…eller pressa meg inn i artikler på nettet for å lese om barndom. Faktisk fant jeg ganske mye og litt fikk jeg skrevet.

 

Ute skein sola forteranes.

Det var ute en skulle ha vært.

Tok meg en pause for å vanne noen krukker, se på jordbærplantene og henge opp tøy.

 

Ned i kjelleren igjen.

Etterhvert som arbeidsdagen var over hadde det også skya over.

Oppe ringte en telefon som jeg tok, kom på at dette egentlig ikke var jobb.

Etter restemiddag gikk endelig turen ut.

Jeg ville se etter vårtegn.

Disse var det kommet mange av.

Men hvitveis fant jeg ikke.

Men se dette da…

Nesten sjokkerende å se hvor langt trærne var kommet i sitt vårarbeid.

Det bars inn i skogen samtidig med en ny telefon. Den hadde for så vidt med jobb å gjøre, har et arrangement på torsdag.

 

Det var fjøre og vinterbleikheta sitter i naturen.

Jeg begynte å leite etter skjell, nok en handling som har med jobb å gjøre.

Til sommeren må jeg ha funnet masse skjell.

Min rompesittende aktivitet de siste dagene hadde gitt resultat, hjerte pulserte tungt og pausene var tette.

Likevel gjorde turen godt, fin temperatur, tenk at den hadde to siffer…

Og se bladene da, villt spør du meg.

Vi er så vidt en uke ut i april.

 

Men nå er det slutt på denne dagen.

Avslutta med besøk hos mor, jeg var for sliten og hadde lett for å bli irritert. Prøvde å si det, at jeg var for sliten. Men slikt er ikke så lett for henne å forstå.

Men til slutt låste jeg døra og satte meg i bilen.

Så lyset sluktes oppe på stua, hun gikk for å legge seg, tv’n virka heller ikke i kveld. Kjørte forbi bilen der et menneske hadde blitt sendt ut for å finne feil på bredbåndssystemet…

 

Må sjekke ut om tv’n er sebar og så må jeg sjekke opp om bestillinga på mat er i orden.

I morgen er det en ny dag med alt sitt.

 

Nå skriver jeg snart i søvne…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er i tankemodus mens sola lager gjenskinn i glassplata på det oppstripa- og ikke helt rene  bordet. For tankene… og handlingene…

 

 

 

 

Det er enkelt og greit lørdag igjen. Faktisk med nokså gode værmeldinger, til og med at temperaturen skal stige.

Uka har som vanlig vært travel med fyking og farting. I dag er det bare stille, sola med strålene sine og tankene mine. 

Jeg gledde meg til helga, til å ha ro. Ble spurt om å bli med på en tur i fjellet med overnatting og den turen gleder jeg meg til. Men måtte si nei til den denne helga. Hadde behov for at lite skal skje, meldt meg på et lite webseminar som både var i går, i dag og i morgen. Fint å gå inn i sine egne tanker, jeg er så glad i tanker og stillhet. Tenke på hvordan en tenker. Jeg trenger en opprydding i mine tanker. I det siste har de vært for tunge, kanskje er de for tunge. Jeg vil gi slipp. En kan ikke gruble over det en ikke kan påvirke.

En annen dag ramla fullt av grupper ned i feeden min på facebook. Jeg er nok ingen stor fb-bruker. Bruker helst å promotere ting som skjer i jobb og dele når noen av mine gjør ting som er ønsket delt. Tror kanskje det også kommer av at jeg skriver blogg, nok det jeg deler der. 

Men jeg meldte meg inn i tre grupper her om dagen. Den første var om fugler og heter “Småfugler og andre små i hagen. På og rundt fuglebrettet.”

Den har nitten tusen følgere. Jeg syns fugler er fascinerende. Tenker at jeg kanskje kan lære mer om hvilke fugler jeg ser hos meg.

 

Den andre gruppa heter “Vi på 60 pluss” og har over 22 000 følgere.

Den mest aktive gruppa jeg har vært borti og gir en god pekepinn over mangfoldet av oss mennesker. Også dette at man ikke nødvendigvis blir så mye klokere om alderen har gjort sine inngrep.

Herligheten, vi er bare mennesker uansett hvor mange år vi teller. Nå er vi blitt mer krønsja etter år og liv på planeten vår. Noen, faktisk mange, bruker filter. Fordi mange legger ut bilder og jeg forsto ganske raskt at her var det mye ensomhet og ønske om å finne noen. Nå er det ikke bare single der da, bare mennesker som har fylt 60, og de begynner det å bli fryktelig mange av –  har jeg hørt. Dette er nok en gruppe som kan sluke tid og gi mindre tilbake.

 

Den siste gruppen er den mest interessante, den heter «Leve uten ultraprosessert mat». Den har nesten 35 000 medlemmer. Her også får en hummer og kanari, men likevel mye jeg syns er veldig interessant. Sjøl om det er vanlige folk som er medlemmer, vil noe av det som skrives gi meg økt kunnskap. For dette med maten har blitt et felt jeg har fokus på. Jeg er i min fase, andre i sin. Jeg fikk påvist uspesifisert leddgikt for sju år siden. Hadde masse betennelser, slik som ankler og kne var både vonde og betente… og sikkert mye av de andre vondtene rundt om i kroppen. Det ble flere år med medisinering, flere typer og enda mer problem, bare andre og nye. Så da gjorde jeg slik mange gjør, begynte å forske i meg sjøl.

Nå har jeg vært uten medisin i et par år og fungerer. Og når leger sier at vi kan ikke vite om det er maten, så er jeg ikke uening – men samtidig tenker jeg mitt. I tillegg kan jeg så klart få tilbakefall. Men jeg er veldig klar over at dette er min reise og mitt løp, altså ikke behov for å predikere. Men jeg trenger påfyll av kunnskap. Og så er turen innom butikken mye enklere og faktisk billigere, fordi jeg kjøper så minimalt av mat som er prosessert. Alt slipper en så klart ikke unna. Derfor var denne gruppa fin å komme over.

 

Fugler og mennesker er også helt greit. Men dating har jeg lite tro på, folk på over seksti er for skrukkete og sære til å falle for hverandre. Det siste her var en spøk…men kanskje med litt sannhet også.

 

For å ha dette gode livet en ønsker seg, er det en del en gjerne vil ha på plass. Og så klart er kjærlighet en av de. Men å ha kjærlighet til seg sjøl tror jeg er grunnleggende viktig og en kan alltids elske. Vondter er nok noe relativt – men et akseptabelt nivå er å foretrekke, bevegelse er også enormt viktig og det som er så bra med det er at det aldri er for sent. Og så er det tankene, som så klart henger sammen med det andre, likevel er det her en kan gjøre den største jobben. Hva en tillater seg å tenke. 

 

Dette ble et langt innlegg om tankemoduset jeg er i.

Heldigvis er jeg så sliten at tankene bare må få seile lett over overflata.

Solglitteret i bordet forteller meg at jeg må ut en tur.

Etter en smak på det mislykka surdeigsbrødet jeg bakte i går, kanskje er det godt likevel…

 

Riktig god lørdag, håper du har noe du gleder deg til i dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.

 

 

 

For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.

Her er det innlegget.

På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.

Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien. 

 

Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.

Vi gikk av litt før dit han skulle.

 

 

Så la vi i vei innover marka.

Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.

Vi skifta litt retning og det var bratt.

Ett sted måtte vi klatre over store steiner.

Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.

Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.

Den svinger hurtig oppover.

Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…

Jeg begynte å tvile om vi greidde det.

Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.

Vi klatra oss videre oppover.

Plutselig var vi bare oppe!

Termosen med te kom fram.

Appelsinene fikk være.

Og så var det tid for å ta selfie.

Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.

Her er utsikt mot Trøndelag.

Fjellet var som kjølen på en båt.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.

Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.

Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.

 

Skal man tørre seg utpå…

Heldigvis holdt isen meg.

Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.

Men yngsteberta fant en larve utpå isen.

Har du sett en slik?

Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.

Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.

Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.

Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.

Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.

Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.

Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.

Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.

Da var middagen ferdig.

Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.

 

Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.

 

Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.

Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.

Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.

 

Her er fra forrige mål.

 

Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.

Har du noen mål du tenker å utføre?

 

 

♥