Noe slikt som bare må la tida gå. At jeg kan lese, kose meg og skrive.

 

 

For snart er alt som om ingenting har skjedd.

 

Å våkne i dag, det var godt.

For alt som jeg egentlig hadde grudd meg til, ligger nå bak.

Nå skal jeg ikke ut med bilen før tirsdag, da jeg skal kjøre den på verksted.

Tannlegen har ringt, jeg vet nå hvilke reduksjoner jeg får på grunn av Sjøgrens.

Sykehuset har ringt, vi er kommet fram til når jeg skal starte på med å sette sprøyter og at jeg skal kutte den ene inn til videre.

Konsultasjonen med St. Olav er utsatt til jeg er kommet mer à jour.

For alt dette med reumatisme har blitt satt på pause.

 

Nesten som jeg går i surr med alt.

Men snart, snart er dette historie.

Når syn og øyner er stabilisert, tenner i orden, ikke minst bil…og jeg kan til å konsentrere om andre ting, da…

 

Jeg gleder meg.

Tenker på alt jeg skal.

Alt fra å lese bøker til å få fart på pulsen.

For nå må jeg også ta det rolig.

Ikke en gang få såpe i fjeset, øynene igjen…

 

Uff dere må bli så lei av å lese om dette, aj, aj…

 

 

Avslutter innlegget med et lite spørsmål, kanskje dere kan utfordre meg?

Utfordre meg om hva jeg kan skrive om, legg inn forslag.

Nå blir det så klar veldig flaut om ingen gir meg utfordring.

Men satser på at noen av dere gjør.

 

Skriv i kommentarfeltet nedenfor, så skal jeg skrive et innlegg om det jeg får ønske om. Ett innlegg for hvert ønske.

 

 

♥

 

 

 

 

Mørket er mørkt når regnet lager kvelden våt. Septemberdager og septemberkvelder.

 

 

 

Jeg er tilbake i hverdagen og skal virke.

Etter første dag føles det langt fra optimalt.

Til slutt var det som det begynte å skjelve innmed beinet.

Kanskje ikke unaturlig…

Men så vil en så gjerne virke å få til.

 

Dagene må bli bedre slik.

Og blir det.

Prøver å være fornøyd.

 

Morgendagen er også umulig i forhold til tid og gjøremål.

 

Eldstemann sa at det skal egentlig ikke være mulig å være født, være til.

Han satte opp et regnestykke.

Hvor utrolig rart det er at man er født.

 

 

Sjansene til ikke å være født er så enormt, og da mener jeg enormt som i uendelig.

Altså helt ekstrem liten sjanse for at jeg skulle få sitte her å streve med dagene.

 

Så glad er det jeg skal være-.

Fordi jeg får lov til akkurat det.

 

Det er en god tanke.

 

 

♥

 

 

E=energi

Nå har jeg visst funnet meg en serie å skrive som er skikkelig uinteressant for andre enn meg sjøl. Men for meg er det viktig.

 

 

 

Jeg prøver å bruke ferien min til å komme opp i energinivå. For den er slitsomt lav.

Når jeg leser, ser jeg at flere av disse helsemessige greiene som er klistra til meg, fører til fatigue.

 

En blir så lei av å “limes” fast til en stol.

Heldigvis har jeg ikke vondt om dagen.

Ikke tar jeg sprøytene mine heller, så kanskje blir jeg innhenta av det.

Er jeg for lenge aktiv blir det vondter, det er nok naturlig for de fleste, uansett.

 

 

Jeg  har nok brukt “slegga” mot meg sjøl i årevis.

Gjennom jobb og for andre kan jeg stå på.

For meg sjøl er ingenting igjen.

 

Jeg tror overhodet ikke dette er lurt.

Eller smart.

Eller at det er slik det skal være.

 

Vet ikke om jeg er dum heller. Men man lever livet lineært, lærer seg til måter å reagere på sammen med den genetiske lapskausen man er rota sammen av.

 

 

Så denne ferien er et oppgjør mot slikt.

 

Resten av livet mitt, liksom.

Nå er jeg klar over at det meste er statistisk levd ferdig.

Men så er det det jeg har igjen.

Om det er i morgen eller om tredve år det er slutt.

 

Jeg vil ha det bra.

Uansett!

 

Bra har jeg det forresten, veldig bra. Tror ikke jeg av dem som skal klage.

Men jeg vil ikke gå å bite sammen kjakene eller heise skuldrene opp til ørene og ha “betongnakke”.

 

Det er det jeg ikke vil.

Jeg vil ikke ha det slik.

 

 

 

Nå har tankene mine gått mer over til alternativ tenkning.

Igjen.

En lengre pause på mange år er på tur til å endres for å slippe inn den alternative tanken.

 

Og jeg vil opp med mitt eget energinivå.

Jeg tror på tankens kraft.

Er litt i søkemodus.

I meg sjøl.

 

Ikke vits å overbevise meg om en eller annen dogme.

 

Men fokuset er energi.

Og jeg tror ikke på at jeg behøver å ha lite av den.

 

Leser om blokkeringer.

Ja, dem tror jeg på.

Jeg tror jeg er så inn i hampen blokkert.

Av påvirkninger, sorg, arv, tunge tanker, hendelser…

Kan sikkert fortsette i det uendelige.

 

Så ferien min brukes til et forprosjekt, et forprosjekt for å finne en annen retning.

For jeg gidder ikke gå rundt å tro på det jeg ikke behøver å tro på. Jeg tror ikke på sykdommene mine, diagnosene-.

 

Jeg vil ha friheten.

 

Intet mindre.

 

 

Så hvordan gikk dagen i går?

 

Starter med listas siste punkt;

• Tegning…Nope, verken tegning eller maling. Ikke fotograferte jeg heller.
• Skriving…litt, men ikke mye. Må få levert inn mac’en min snart for å få en gratis sjekk. Men kan ta fram en gammel pc. Og så kan en så klart skrive for hånd (sjokkerende tanke).
• Lesing…jaaaaa, jeg las ut boka mi i går. Litt usikker på om jeg skal lese “Nytt blikk på autoimmun sykdom” av Sofie og Erik Hexeberg, eller en bok om alternativ tenkning igjen eller gå for noe skjønnlitterært. Så – SJEKK! Done.
• Chakra-rensen ble utført etter jeg hadde lagt meg, tror jeg sovna både mellom harachakra og hjertechakra og halschakra. Så de siste tok jeg fort.
• Meditasjon…det ble, i hele 12 minutter. Men vanskelig å konse, spacet ut i ett sett…likevel, fornøyd.
• Tai chi…SJEKK! Sjøl om jeg bruker mest fokus på oppvarming og må komme meg videre med øvelser.

 

 

Alt i alt, besto gårsdagen fint.

 

 

Men så var det over til dagen i dag.

Tar bare å kopiere gårsdagens liste, men kutter tegning og fører i stedet inn en tur.

 

• Tai chi 
• Meditasjon 
• Harachakra-rens
• Lesing.
• Skriving.
• Tur                          

 

Etter telefonsamtaler i øst og vest kan dagen komme i gang.

 

Været er nydelig. Kanskje jeg skal slå ferdig plenen, plukke inn noen bær, vaske klær…og være bittelitt sosial.

 

Det er så herlig med dager full av frihet, ingen avtaler uten de jeg gjør med meg sjøl.

 

Og så har jeg lyst til å finne noe ny musikk. 

 

 

♥

♣

♦

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært en hangleskriver, det vil si, skrevet, lest og kommentert svært sporadisk.

 

 

 

 

Er usikker hva som gjorde det, for tror ikke jeg hadde noen formening om å forandre strategi.

Her på bloggen.

Men for nesten to uker siden skjedde det noe-. Jeg begynte å skrive hver dag, eller nesten hver dag.

Greidde også å lese og kommentere flere blogger enn tidligere.

 

Om dette er et tegn på noe mer overskudd…det er i hvert fall å håpe på at det er det det betyr.

Så vil tro det er litt barometer på energinivået mitt.

 

 

Jeg har absolutt hatt både up’s and down’s, for slik er livet.  

Likevel, jeg har tatt flere bilder enn på lenge. Det å ta bilder er en stor glede.

 

Jeg vet ikke om dere har det slik, men jeg liker å lese gjennom min egen blogg – for jeg gjenopplever stemninger gjennom bildene og teksten. Blir litt dagbok, på en måte og et ekstra galleri fra mitt eget liv.

 

 

Jeg har aldri vært særlig opptatt av hvor mange jeg nådde, aldri lastet ned google analytics.

Har blitt glad i menneskene til de bloggene jeg leser, kommentarene jeg får fra en varierende gjeng. Føler jeg kjenner dem. De har blitt mine virtuelle venner.

 

Men jeg skal innrømme at jeg likevel syntes det var morsomt når profilnavnet dukka opp nederst på blogg-lista. Altså som en av de elendige til å skrive, som jeg har sett det har blitt spekulert i :).

Nå syns jeg det er like så mange interessante innlegg langt nede som øverst, eller det er stort sett mange fine innlegg. Og jeg tenker på det folk gir av seg sjøl og sin tid med å skrive. Uansett hvilken plassering folk har. Det er til å få respekt av.

Jeg tro også at det finnes mange fine blogger under denne 100-grensa, så fint om denne lista kunne gå lengre ned.

 

Sjøl om blogginga har forandra seg, det er ikke sikkert det er så mange aktive skribenter som tidligere.

En del av oss er også godt voksne. Personlig liker jeg denne varierende sammensetninga av mennesker. Men skjønner reklameeffekten inne på bloggen ikke er slik den en gang var.

 

Ønsket mitt er at jeg greier å fortsette med skrivinga slik som de siste to ukene.

Det er på en måte mye lærdom i å være en del av dette konseptet. Både hva andre skrive, steder og opplevelser, helse og fokus folk har. Også mine egne skriveferdigheter, tekstarbeid…sjøl om jeg kan finne ubehagelig mange feil ved senere gjennomlesing.

 

Men først nå må jeg en tur på jobb. Det er mandag med mandagsmøte. I dag skal jeg få unna meg et referat som har ligget ulovlig lenge. Så mer skriving, men skriving på en annen måte.

 

 

Riktig fin og nydelig dag rundt om i Norges land.

 

 

♥

 

 

 

Det er sakt at en skal ta elefanten stykkevis og delt, ikke alt på en gang. Eller var det den unevnelige elefanten i rommet…

 

 

Som barn var jeg ikke så opptatt av slik tankegang. Men det jeg var opptatt av var støttennene.

Noe så fantastisk.

Så planen min, når jeg ble stor, var å bli en elefant med store, flotte støttenner.

 

Nå ble jeg ikke det.

Jeg vet nesten ikke hva jeg ble.

Mer en potet, kanskje.

Jeg ble vel en utgave av et menneske i alle fall,  så ikke elefant. Et menneske som prøver å forstå at elefanten må tas stykkevis og delt.

 

I går møtte jeg noen som hadde blitt noe anna som fascinerer. 

Forfatter.

Disiplinen, kunnskapen…tror spesielt kunnskapen imponerer. Og ja, jeg vet om reachers, men likevel, likevel må du vite en hel del.

Troverdigheten.

 

Likevel; For en tid tilbake las jeg noen bøker av en forfatter som hadde samme måte å uttrykke seg på om det var advokaten eller uteliggeren som snakka, det ødela handlinga for meg. Så alle er ikke like fascinerende.

 

Men det å skrive…hva med tida, er det nåtid eller fortid-.

Hva med å skifte tid som et språklig virkemiddel…

Hvilken vinkling, skal en skrive allvitende eller bruke personlig pronomen.

Dette er så interessant, tror jeg har kunnet sittet i timevis og hørt på slikt.

 

Det var Mikkel Bugge som snakka om boka “Et liv forbi”, både av og med Helga Flatland. Jeg har ikke lest noe av henne, men nå skal jeg.

 

 

Veldig fin måte å avslutte en dag på.

 

 

Det vil si, da jeg kom hjem gikk jeg i full fart rundt huset, hadde lasta ned en app om hurtig gange i 10 minutter.

Skuffelsen var stor da jeg så at jeg hadde ikke gått fort nok, lenge nok, sjøl om jeg gikk fort mye lengre enn 10 minutter.

Derfor prøver jeg på igjen i dag, etter jobb.

 

 

Og mellom jobben og forfatterpraten, fikk jeg besøkt mor. Hun hadde vært alene hele helga og var sulten på folk. Hun var lite begeistra av at jeg ikke var sulten på sukker.

Noen få ganger kan jeg så klart-, men de aller fleste dagene må jeg likevel unngå søtt.

Det er faktisk ikke noe savn.

Hun forstår dette med forstanden sin, men følelsene forstår det ikke helt. Det er så knyttet opp i mot gjestfrihet og det å kose seg. Men hun venner seg nok til det. Glad for besøk var hun likevel.

 

 

I dag håper jeg å bli ferdig med det jeg skal tidlig.  For dagen skal nytes når jeg kommer hjem. Så fint vær som det er på årets første sommerdag.

Kanskje jeg skal ta fram solstolene, slange meg i den ene, med en bok…

 

Og litt elefant ble jeg likevel, riktignok uten støttenner. Men satser på at solstolen bærer meg i år også.

 

 

 

 

Heldigvis er det vår. Heldigvis er det fint vær. Heldigvis.

 

 

 

Noen dager må en klamre seg til “heldigvis”.

Vaskemaskina virker, for eksempel. Det er er godt.

Dagene er lette og lyse.

Det blomstrer.

 

 

Så en får fokusere på alt som er glede.

Det andre, det som hviler tungt på skuldrene en periode, det går over.

 

Heldigvis.

 

Så det behøver en ikke skrive om.

 

 

 

 

♥

 

 

I dag bestemte jeg meg for å være med på tur. Til tross for været.

 

 

 

Jeg koka kaffe og smurte matpakke.

Glemte å kjøpe noe å grille, da jeg dro innom butikken for å kjøpe akkurat det. Men jeg fant andre ting.

Himmelen var mørk over oss, da vi vandra innover mot fortet. Dit vi skulle, et opparbeidd område fint for tur.

 

 

Sola var likevel fram inn i mellom.

 

 

Og så hagla det. Vinteren banker på og har strødd snø oppi fjellet.

Vi bosatte oss i en gapahuk. Inn i mellom pøsa det, mest regn likevel.

Det ble tent opp i bålpanna.

 

 

Blir jeg med neste søndag kan jeg huske å ha med kjelen min, for bålkaffe er litt ekstra godt.

Havet utenfor skifta farge etter hvordan himmelen så ut.

 

 

Det gjorde godt, godt å være ute.

Er det ikke rart at det bare er dårlig vær når en er inne. Ute er det nesten alltid bra, uansett.

 

Veldig stor riktighet i dette ordtaket om at det ikke er dårlige vær, bare dårlige klær.

 

 

   ♥

 

 

 

Har tatt opp igjen en vurdering jeg tenkte på tidligere. Jeg ønsker å få innspill.

 

 

 

Jeg vurderer atter en gang å gå til innkjøp av symaskin.

Jeg har vurdert det tidligere.

 

Har en gammel Husqvarna som takka for seg for flere år siden.

 

Og ja, jeg har vært på Finn.no uten å finne noen. Men skal jeg kjøpe meg ny, hvilke maskin skal jeg gå for?

 

Når jeg nå har gått igjennom stoff flere tiår tilbake i tid, er det synd å ikke bruke de.

 

 

En litt morsom betrakning, da jeg som 16 åring begynte på kjole og draktsøm fantes det en butikk i byen med stoff tilbake til krigens dager. Morsomme og annerledes stoff, kjøpte flere stoff fra en annen tid, tredve år tidligere.

Nå har jeg mange stoff liggende som er enda eldre enn de jeg kjøpte da. Men det er mange fine stoff, stoff av ren ull, silke, fullt brukbare stoff.

Så jeg bør nok få en symaskin i hus.

En som kan sy både tynne og tykke stoff. Ha hastighet og variasjon av sting.

 

Har du en symaskin du liker?

Da ønsker jeg du forteller om maskinen din.

 

 

 

♥

 

 

 

En – to – tre dager, igjen. Kanskje fire.

 

 

 

 

Det nærmer seg.

Det er ferien som står utenfor døra.

Den lengste.

Ikke den lengste døra, nei…

Har hatt to uker ferie, nå er det tre uker, hele resten av august.

 

Her er et bilde fra siste ferie. 

 

 

 

I dag jobba jeg som en helt, egentlig kosa jeg meg.

Liker å jobbe med layout og design.

Jeg har fått all teksten inn i plandokumentet jeg tok på meg å mekke.

Men må også skrive noe tekst, og finne flere bilder. Den kan likevel legges fram til presentasjon på neste møtet.

Det møtet skal ikke jeg være med på. Jeg har vel sagt det…det der med ferie…

 

Prøver bare å være morsom.

Er ikke riktig så glemsk.

Bare nesten.

 

Men altså, tre eller fire dager igjen.

I morgen tenkte jeg å bruke nesten hele dagen på jobb, men så er det denne helsen da.

 

Sukk!

Så må vei å for noen blodprøver.

 

Fredag tenker jeg å feire sønnen, siste år som tyve åring, lørdag en tur til Trondheim.

Så siste sommer-arrangementet i museet på søndag.

 

Her er fra journalistbesøket og arrangemanget jeg nevnte her.

 

 

Her er forresten et lite klipp fra konserten nå siste helga på museet.

 

Men tilbake til oppramsinga;

noen korte timer jobb på mandag, før igjen helsegreier. Jeg responderer ikke optimalt på denne guffen jeg sprøyter inn i kroppen….blæææææ…

Røntgen denne gangen. 

 

Men daaaa håper jeg at ferien er i gang. Etter turen til Kristiansund og bilde av indre liv , eller mer korrekt benstruktur, der.

I verste fall kan jeg bruke tirsdag. Om det er noe jeg ikke rakk på jobben, før tre uker friiiiii.

Tenkte meg til Oslo for feiring av en rund dag der. Men har bestemt meg for å droppe den. Så mange ting som har dukka opp i dette livet mitt i det siste, er det best å vente. Kan da reise senere.

 

Håper på sol og masse sommer her jeg bor.

Hele august.  

Og ja, jeg gleder meg.

Kanskje jeg får gjort noe av dette som har vært umulig å gjøre også. Som jeg bare har tenkt jeg vil gjøre-.

Men ennå noen dager til.

Noen få dager…

 

 

 

Er du ferdig med ferien din?

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Jeg skal sette meg mål og skrive brev. Skrive brev til meg sjøl.

 

 

 

 

Hvorfor?

 

Faktisk er det så mange svar, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Men jeg fikk en mail for noen dager siden, fra NRF.

Det kan stå for mye; Norsk rødt fe, Norske Rørosgrossisters Forening og Norsk Revmatikerforbund.

 

Jeg har fjøs, men inga ku, verken gul eller rød. Men jeg bærer meg inn i mellom, au, au, sier jeg.

Så det var fra den siste, jeg er en revmatiker.  

 

Det siste året har det vært et fall nedover, litt slik fallera, fallerei -.

Jeg bør kanskje ikke bruke humor når jeg skriver om dette, men jeg syns humor hjelper.

Men tydeligvis ikke nok. For jeg har ikke blitt nevneverdig bedre, mer det motsatte.

Det handler nok om alt dette jeg vil og skal pakke inn i livet mitt og alt for dårlig kapasitet til å takle det.

Og så liker jeg ikke å putte inn i kroppen det jeg har fått resept på. Blir kvalm bare av å tenke på det. Håret begynte å falle av,  problemer med et øye, konstant munnsår som dukker opp og ennå mer ubehag utover dette.

Men i perioder var jeg nesten helt uten vondt. Jeg bedreiv en enkel yogaøvelse nesten hver morgen også.

Jeg har hatt flere opphold med disse sprøytene, kasta meg ut i kosthold uten sukker og lite karbohydrater. Måtte prøve.

Bare at det siste halvåret har ingenting fungert. 

Aller minst kreftene.

Sliten, stress, vondter og tanken på at var det slik det skulle ende.

 

Så kom altså mailen.

Fra NRF.

 

Den minner meg litt om barndommens konvoluttmappe.

Det var en spennende sak.

Foreldra mine arbeida på kontor, de kastet haugvis av konvolutter. Dette var lenge før datateknologi.

Så en sommer samla jeg mengder av konvolutter, lima dem sammen og laga en mappe som jeg kunne legge mye rart i. Ble også et par hemmelige rom, i ett av dem la jeg lapper der jeg skrev hvilke gutter jeg syns var pene. Vågale saker. Det synte seg at rommene ikke var så hemmelige som jeg trodde, da en av de eldre, noe frekkere jentene, nappa mappa fra meg og ropa ut mine hemmeligheter. Akkurat det var et forferdelig minne. Krympa meg lenge etter denne opplevelsen når jeg møtte på en av de gutta. Men hadde de visst det, så fikk de bare et kompliment. Det var ikke så enkelt å se slik på det når en er 10 år.

Ellers var ikke konvoluttmappa så oversiktlig, og det er heller ikke opplegget fra NRF, men tror ikke det finnes noen hemmelige rom.

 

For jeg roter meg bort i nivå og teknikker, dokumenter og videoer.

 

Men jeg ser nytteverdien.

Jeg skjønner godt at jeg må bli mer aktiv.

At jeg må gi meg sjøl mer plass i livet mitt.

Så jeg leser, ser og prøver å forstå og tenke ut en struktur for å få dette til å fungere

De sier at en må sette seg et mål. Og så skal jeg skrive et brev til meg sjøl, et positivt brev som skal åpnes opp igjen om akkurat ett år, om hvordan dagen min er nå, altså da, i framtida.

 

Jeg tenker å skrive det brevet i dag.

 

Jeg spekulerer på om jeg må sette meg opp en timeplan. En timeplan som er hellig. Der jeg legger til rette for øktene.

For en ting vet jeg, jeg vil ikke ha det slik som nå. For det å ha blitt så voksen og være i så dårlig form, det er ikke bra. Da blir jeg fort fryktelig gammel, mye “gamlere” enn jeg er.

 

Så jeg går inn på mailen, gjennom kodeord og prøver å få oversikten av hvordan og hva og når -.

Brevet skal skrives.

Målet har jeg ikke funnet, det overordna målet. Har mange mål, ete sunt, sove nok osv.

Men det OVERORDNA.

Dette må jeg tenke mer på.

 

Kanskje du har et tips. Har du et overordna mål du lever etter?