Har tatt opp igjen en vurdering jeg tenkte på tidligere. Jeg ønsker å få innspill.
Jeg vurderer atter en gang å gå til innkjøp av symaskin.
Jeg har vurdert det tidligere.
Har en gammel Husqvarna som takka for seg for flere år siden.
Og ja, jeg har vært på Finn.no uten å finne noen. Men skal jeg kjøpe meg ny, hvilke maskin skal jeg gå for?
Når jeg nå har gått igjennom stoff flere tiår tilbake i tid, er det synd å ikke bruke de.
En litt morsom betrakning, da jeg som 16 åring begynte på kjole og draktsøm fantes det en butikk i byen med stoff tilbake til krigens dager. Morsomme og annerledes stoff, kjøpte flere stoff fra en annen tid, tredve år tidligere.
Nå har jeg mange stoff liggende som er enda eldre enn de jeg kjøpte da. Men det er mange fine stoff, stoff av ren ull, silke, fullt brukbare stoff.
Så jeg bør nok få en symaskin i hus.
En som kan sy både tynne og tykke stoff. Ha hastighet og variasjon av sting.
Har hatt to uker ferie, nå er det tre uker, hele resten av august.
Her er et bilde fra siste ferie.
I dag jobba jeg som en helt, egentlig kosa jeg meg.
Liker å jobbe med layout og design.
Jeg har fått all teksten inn i plandokumentet jeg tok på meg å mekke.
Men må også skrive noe tekst, og finne flere bilder. Den kan likevel legges fram til presentasjon på neste møtet.
Det møtet skal ikke jeg være med på. Jeg har vel sagt det…det der med ferie…
Prøver bare å være morsom.
Er ikke riktig så glemsk.
Bare nesten.
Men altså, tre eller fire dager igjen.
I morgen tenkte jeg å bruke nesten hele dagen på jobb, men så er det denne helsen da.
Sukk!
Så må vei å for noen blodprøver.
Fredag tenker jeg å feire sønnen, siste år som tyve åring, lørdag en tur til Trondheim.
Så siste sommer-arrangementet i museet på søndag.
Her er fra journalistbesøket og arrangemanget jeg nevnte her.
Her er forresten et lite klipp fra konserten nå siste helga på museet.
Men tilbake til oppramsinga;
noen korte timer jobb på mandag, før igjen helsegreier. Jeg responderer ikke optimalt på denne guffen jeg sprøyter inn i kroppen….blæææææ…
Røntgen denne gangen.
Men daaaa håper jeg at ferien er i gang. Etter turen til Kristiansund og bilde av indre liv , eller mer korrekt benstruktur, der.
I verste fall kan jeg bruke tirsdag. Om det er noe jeg ikke rakk på jobben, før tre uker friiiiii.
Tenkte meg til Oslo for feiring av en rund dag der. Men har bestemt meg for å droppe den. Så mange ting som har dukka opp i dette livet mitt i det siste, er det best å vente. Kan da reise senere.
Håper på sol og masse sommer her jeg bor.
Hele august.
Og ja, jeg gleder meg.
Kanskje jeg får gjort noe av dette som har vært umulig å gjøre også. Som jeg bare har tenkt jeg vil gjøre-.
Jeg skal sette meg mål og skrive brev. Skrive brev til meg sjøl.
Hvorfor?
Faktisk er det så mange svar, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Men jeg fikk en mail for noen dager siden, fra NRF.
Det kan stå for mye; Norsk rødt fe, Norske Rørosgrossisters Forening og Norsk Revmatikerforbund.
Jeg har fjøs, men inga ku, verken gul eller rød. Men jeg bærer meg inn i mellom, au, au, sier jeg.
Så det var fra den siste, jeg er en revmatiker.
Det siste året har det vært et fall nedover, litt slik fallera, fallerei -.
Jeg bør kanskje ikke bruke humor når jeg skriver om dette, men jeg syns humor hjelper.
Men tydeligvis ikke nok. For jeg har ikke blitt nevneverdig bedre, mer det motsatte.
Det handler nok om alt dette jeg vil og skal pakke inn i livet mitt og alt for dårlig kapasitet til å takle det.
Og så liker jeg ikke å putte inn i kroppen det jeg har fått resept på. Blir kvalm bare av å tenke på det. Håret begynte å falle av, problemer med et øye, konstant munnsår som dukker opp og ennå mer ubehag utover dette.
Men i perioder var jeg nesten helt uten vondt. Jeg bedreiv en enkel yogaøvelse nesten hver morgen også.
Jeg har hatt flere opphold med disse sprøytene, kasta meg ut i kosthold uten sukker og lite karbohydrater. Måtte prøve.
Bare at det siste halvåret har ingenting fungert.
Aller minst kreftene.
Sliten, stress, vondter og tanken på at var det slik det skulle ende.
Så kom altså mailen.
Fra NRF.
Den minner meg litt om barndommens konvoluttmappe.
Det var en spennende sak.
Foreldra mine arbeida på kontor, de kastet haugvis av konvolutter. Dette var lenge før datateknologi.
Så en sommer samla jeg mengder av konvolutter, lima dem sammen og laga en mappe som jeg kunne legge mye rart i. Ble også et par hemmelige rom, i ett av dem la jeg lapper der jeg skrev hvilke gutter jeg syns var pene. Vågale saker. Det synte seg at rommene ikke var så hemmelige som jeg trodde, da en av de eldre, noe frekkere jentene, nappa mappa fra meg og ropa ut mine hemmeligheter. Akkurat det var et forferdelig minne. Krympa meg lenge etter denne opplevelsen når jeg møtte på en av de gutta. Men hadde de visst det, så fikk de bare et kompliment. Det var ikke så enkelt å se slik på det når en er 10 år.
Ellers var ikke konvoluttmappa så oversiktlig, og det er heller ikke opplegget fra NRF, men tror ikke det finnes noen hemmelige rom.
For jeg roter meg bort i nivå og teknikker, dokumenter og videoer.
Men jeg ser nytteverdien.
Jeg skjønner godt at jeg må bli mer aktiv.
At jeg må gi meg sjøl mer plass i livet mitt.
Så jeg leser, ser og prøver å forstå og tenke ut en struktur for å få dette til å fungere
De sier at en må sette seg et mål. Og så skal jeg skrive et brev til meg sjøl, et positivt brev som skal åpnes opp igjen om akkurat ett år, om hvordan dagen min er nå, altså da, i framtida.
Jeg tenker å skrive det brevet i dag.
Jeg spekulerer på om jeg må sette meg opp en timeplan. En timeplan som er hellig. Der jeg legger til rette for øktene.
For en ting vet jeg, jeg vil ikke ha det slik som nå. For det å ha blitt så voksen og være i så dårlig form, det er ikke bra. Da blir jeg fort fryktelig gammel, mye “gamlere” enn jeg er.
Så jeg går inn på mailen, gjennom kodeord og prøver å få oversikten av hvordan og hva og når -.
Brevet skal skrives.
Målet har jeg ikke funnet, det overordna målet. Har mange mål, ete sunt, sove nok osv.
Men det OVERORDNA.
Dette må jeg tenke mer på.
Kanskje du har et tips. Har du et overordna mål du lever etter?
Det en god stund siden jeg foreslo et område for tur, en StikkUt tur.
Den ene grunneieren var helt enig.
Jeg var med andre ord helt enig med meg sjøl.
Den eneste bøygen var den massen jeg bor inni. Men tok sjansen på at massen ville ordne seg da det var greit at dette ble en rute.
Det gikk ikke akkurat slik-.
Men lykka var at den andre grunneieren også var helt enig og da vi skulle rydde sti og stikke den ut går kveld, var vi ikke mindre enn seks stykker som la i vei.
Og gjengen var mer enn dyktig, noe en ikke akkurat kunne si om henne som kjørte alt i gang.
Turen starta i regn og endte i sol.
Og uansett vær er dette en nydelig stykke natur.
Det ble stukket og satt ned merkepinner og skrudd opp skilt.
Noen tre måtte ned og ble lagt der partia var som våtest.
For vått var det.
Hvitveisen hadde nesten blitt vassblomster.
Siste biten av stien går langs vannkanten.
Og innerst var sandstranda skjult av den høye vannstanden.
Det blåste slik at det var krappe, små bårer som traff land.
Sjøl om det er tidlig vår og naturen ennå er både gul og naken, er det vakkert.
Syns jeg.
Vi fikk ikke satt opp kassen med koden, så vi har enda en omgang igjen. Flere skilt skal også opp.
Vi snudde og klatra oss tilbake, mens lyset laga stemning bak trestammene.
Så var vi framme ved det siste partiet som går over fine berg.
Før vi var nede ved parkeringsplassen.
En og en halv kilometer er denne turen, i luftlinje. Kveldens tur tok fire timer.
-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.
For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.
Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.
Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.
Ting med strikkepinner og tråd.
Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.
Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.
En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.
Fra en visning på Rockefeller, en gang på åtti-tallet.
Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.
Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.
Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.
Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.
Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.
Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.
Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.
Men i dag ble gaven overlevert.
Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.
Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.
Hun liker farger, sterke farger.
Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.
Pinnene ble både bøyd og brakk.
Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.
-At det ble lagt bort.
Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).
Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.
….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...
Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.
Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…
Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.
Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.
Jeg har rota bort oppskrifta.
Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.
Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.
Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.
Mener ikke konkret du skal få se noe, men liksom litt til meg sjøl; se der, det gikk-.
Her bygger vi ned, det var ikke en gang noe spesielt som gikk.
Bare en dag.
Nå er ikke det bare, bare. Spesielt med tanke at denne dagen starta motsatt av den i går.
Da klokka ringte i dag var det nesten umulig å komme seg opp.
Jeg ville bare sove.
Fikk hamla meg inn i stolen min, med stort, varmt glass vann med lime i.
Og der satt jeg!
Ute var det mørkt som det aldri skulle bli lyst igjen.
-Tror ingen blir overraska når jeg forteller at det ble det likevel.
Først var det en hvit snøflekk i fjellet som lyste gjennom mørket. Etterpå kom det mest fantastiske lyset en kan tenke seg.
Som et gyllent håp.
Jeg fikk samla lemmene til bevegelse, på med sko og ut for å fotografere. Da hadde lyset blitt mer gult.
For lyset kommer fort når det først kommer.
I går synte jeg snøbilder. I dag var det bart.
Jeg prøvde å fange lyset som best jeg kunne, men nøt for mye og var for lite konsentrert. Tror det var noe med temperaturen også, for den var så mild og snill.
Etter hvert kom jeg meg på jobb. Jeg er heldig som kan styre såpass arbeidstida mi sjøl. Ut i fra kroppens begrensninger, avtaler, planer og tidsfrister.
Fikk telefon fra St. Olav i dag og fikk sagt at jeg ikke hadde tatt den ene sprøyta jeg skal ta på to måneder. Føler samtalen ble konstruktiv og fin. Jeg skulle ta kontakt når/om jeg starter opp igjen. De skulle fortelle til fastlegen min om forskninga jeg gjør på meg sjøl. Jeg skal til henne over helga, vil spørre henne om hun føler hun kan følge meg på dette. Bør nok ha noen som er helsefaglig i ryggen. Kunnskapen min er alt for liten, sjøl om jeg leser for å prøve og tilegne meg noe. Det viktigste for meg er at jeg greier å være mest mulig objektiv på hvordan det påvirker meg. Har ikke handla inn boka ennå, den jeg skal skrive ned i.
Etter to dager på jobb, vil jeg si det absolutt ikke er så ille som jeg frykta. Jeg holder tråden og føler på mer energi enn da jeg ferierte utslått i en stol i min egen stue.
Mot slutten av arbeidsdagen får jeg krisetelefon fra foreldra mine; tv´n deres virka ikke.
Nye tv’er og eldre mennesker er ikke nødvendig vis en god kombinasjon.
Det hadde også vært torden og lyden, så det var visst flere eldre som hadde problemer. Og denne gangen fikk jeg ikke til noen løsning, så ringte support til slutt.
Etter og ha slåss med ledninger, små skrift og for dårlig lys i flere timer, så voila`, begynte tv’n både å snakke og vise bilder.
Lykke over hele linja.
Da satte jeg både bilsnuten og min egen-, i retning mitt eget hjem. Og ja, det var godt å komme dit og hit. Jeg var veldig fornøyd med at jeg henta inn ved i morgest, at jeg var i hus og at foreldra mine fikk den superviktig tv’n til å fungere.
Sjøl har jeg kokt meg te etterpå, hører på rolig musikk og syns livet ikke er så verst. Sjøl om det blåser og snart ikke blir mørkere gjennom et døgn.
For det betyr at det blir lysere snart.
Og akkurat den tanken er til å slå krøll på seg sjøl i ultimat kosemodus.
Friuka mi flagrer gjennom tilværelsen. Og jeg gjør absolutt ingen ting. Nesten.
Så rart egentlig. At tid bare går, uten plikt og prakk. For jeg har bestemt meg for at det er slutt med slikt.
Nesten.
Helt av kan vel ikke et tankemønster skrus.
Jeg kjenner etter balansen i livet. Den er der og den er derikke.
Vil si det er en spennende leiteprosess. Og jeg skjønner at dette blir jeg aldri utlært i.
Plana er å kjøpe meg en fin bok. I den skal jeg skrive alt. Alt som jeg mener er viktig å skrive ned.
Nesten.
Når jeg legger opp til å kjenne etter, lytte, lese og høre – det som kan høre med, kjenner jeg at jeg er usigelig sliten. Så da får jeg lov til det. Jeg bare aksepterer.
Nesten.
Det er torsdag.
Det å hente ved føles som en lang og strabasiøs tur.
I morges fikk jeg plastavfall ned til veien. Det var så glatt at plutselig lå jeg der. Med nasen ned i et tynt lag med snø. Som var dryssa oppå isen. Like hel, bare maroder nå i etterkant.
I natt tror jeg omlegging av matvaner førte til durabel hodepine.
Verken å falle eller ha vondt i hodet er et ønske.
Likevel er jeg glad.
For jeg tror jeg er i gang med noe som er på høy tid. Framover er jeg i testfase.
Det er mat.
Det er tanker.
Det er omlegginger.
Jeg gjør meg kjent-.
Med både nye og gamle tanker. Jeg hører på hvordan kroppen min responderer på alt.
Nesten.
Tidligere tanker har fått mer tyngde. Litt mer kunnskap bak seg. Og jeg setter så pris på det jeg finner.
Og det aller viktigste, jeg presser ikke på med planer og oppskrifter. Jeg prøver bare å kjenne etter hvordan det er å være inni meg. For der skal det være bra å være.
Så nå om dagen jobber jeg for å finne fram den videre veien.
Akkurat det har jeg gjort lenge. Men det føles åpnere og flatere enn på lenge.
Veien jeg går.
Uten at jeg har noen form før løsning.
For å være litt konkret, handler det likevel om noen konkrete handlinger:
Kosthold med lite karbohydrater og mye fett.
Ikke stress.
Gi meg sjøl plass.
Tankemønster.
Periodisk fasting.
Fornya fokus på olje.
Økning i kunnskapsnivå.
Ta større ansvar.
Økologisk og bevissthet på produkt.
Og ikke minst, økning i bevegelse.
Akkurat nå er bevegelse litt vanskelig, for kroppen er ikke helt til bruk. Jeg har tatt bort noe medisin, for jeg vil se resultatet. Så da får jeg bare finne meg i det.
Ikke sikkert dette går, men jeg har trua.
Så til tross for flatt batteri akkurat nå, skal det bli bedre
Tenker jeg.
Og det er ikke bare nesten.
Håper du husker på å gi deg god plass i ditt eget liv.
Sen middag og sen kveld. I morgen har jeg fri og skal noe helt spesielt.
I kveld kom jeg hjem, gikk inn på bloggen og så ingen hadde kommentert på det siste innlegget mitt.
Det er da en begynner å spekulere hva en gjør her.
Jeg kan så klart ikke angripe noen, for dette er et fritt valg både å lese og kommentere.
Men når jeg skriver så uinteressant at ingen gidder å kommenter, hva er vitsen da liksom.
Ikke har jeg Google Analytics innlagt heller, så jeg aner ikke om jeg bare skriver for meg sjøl.
For så vidt greit, men da kan jeg også legge det jeg skriver inn i et dokument – behøver ikke legge ut ting på nettet for meg sjøl.
Slik gikk tankene mine, da jeg plutselig oppdager og ha fått en kommentar på innlegget mitt fra i går.
Søte, fantastisk skriveføre karidansen hadde kommentert. Jeg ble så glad at jeg kunne gitt henne en klem.
Så da blogger jeg trøstig videre, jeg fikk EN kommentar i går og er lykkelig.
OK, jeg er nok ikke den mest spennende bloggeren i skuffen…
Jeg orker ikke en gang prøve på å gjøre meg spennende, ikke blogger jeg jevnlig eller svarer jevnlig hos andre. Ikke prøver jeg å finne spektakulære overskrifter og innlegg. Bruker nesten aldri være med på konkurranser eller opptrer i noen heiagjeng. Jeg er liksom bare full av hverdag, naturbilder og skriveri om meg sjøl.
Meg sjøl, akkurat som jeg tror det er nok…
Ja, og så skriver jeg om helse inn i mellom….men det er også meg det handler om.
Meg, meg, meg, og noen ganger litt annet…
Sukk…
Som i starten var grunnen til at jeg startet med dette. For å gå over til å skrive mer seriøst.
Blogginga.
For ganske mange år siden.
Akkurat nå er jeg gått inn i en ganske kraftig prossess, det skjer mange ting. Det har vært en positiv utvikling egentlig i flere år.
Om tanker rundt helse.
Nå virker det som det ekspanderer.
I dag fant jeg en blogg om kvinnekraft og ble så lykkelig at jeg fikk lyst til å hoppe opp og ned.
Jeg skriver ikke mer om dette nå, men sannsynlig vil jeg komme tilbake til temaet.
Det som skjer i det virkelig liv er at jeg har begynt å bli tydeligere, både for meg sjøl og andre.
Det er liksom det ramler verktøy ned i verden min, til bruk.
Også at ting som har vært viktig tidligere dukker opp igjen, som fra et tåkehav.
I morgen skal jeg gå 30 år tilbake i livet mitt.
Jeg tenker å skrive om det.
Om jeg orker.
Det er bare så rart at dette dukker opp nå, ikke for ti år siden eller tyve.
Men nå kom det -.
Jeg kaster fram en påstand, som føles veldig riktig, at det var her helsa ramla utenfor for ordentlig.
Leddgikta, eller nå hvilket navn en setter på det som ikke virker som det skal.
Fikk diagnostisert fibromyalgi omtrentlig tyve år tilbake i tid.
Da gråt jeg, fordi noen endelig trodde på det jeg fortalte.
Senere sa jeg diagnosen opp.
Jeg har ikke bruk for en enda diagnose, jeg vil bare fungere.
Jeg vil ikke ta tabletter eller være syk.
Jeg vil IKKE!
Og jeg tror det kan gå an å fungere uten en diagnose, uten en tablett…..og dette har jeg tenkt å finne ut av.
Og tror på!
I dette arbeidet tror jeg dagen i morgen er viktig.
Viktig for å gå tilbake for å gå framover.
Skjønner du, er du med på slike tanker?
Kanskje har du erfaringer fra at hendelser i fortiden og helsen din henger sammen?
