Det var godt med middag, mat som passa veldig godt til en slik fantastisk dag.
En dag jeg skulle bruke bare på meg. Jeg sto opp til en sol som stråla fra en skyfri himmel. Hengte ut sengeklærne til lufting og åpna armene for dagen.
Når jeg ser på YR, viser appen en drøm. Dager med sol og tempreturer som får det til å krølle seg i lykke.
Og så ha ferie i tillegg.
Det er så mye jeg kan gjøre. I går fikk jeg kjøpt løpestikke. Den skal stå ved rabarbraen, der det vokser uhemma med ugress.
Så jeg gikk igang, fikk fjernet en del – men små tre vokser opp også. Fikk tatt opp rabarbraen i samme slengen. Når det er så fullt av andre ting enn det ikke skal være, blir det mindre av rabarbra. Jeg fikk tatt inn det som var. Nå står det i kjøleskapet med sitron, sukker og ingefær, skal stå der over natta. I morgen blir det syltetøy av dette.
Jeg fikk også satt ned de siste potetene, men er nok i seneste laget. Da jeg holdt på med dette ble jeg angrepet av klegg. Jeg ble ferdig, i full fart kan en si, men bør nok dekke over mer jord.
Det lå en enslig brun banan på kjøkkenbenken. Den fikk bli til bananpannekake.
Så fant jeg fram bikinien og tok på støvler. Og ja, skjønner det kan høres ut som en merkelig kombinasjon.
Men jeg skulle ned til sjøen og veien er mildt sagt variert.
Og så lå den foran meg, sjøen med krystallklart vann.
Det viste seg vannet var perfekt, friskt, men ikke kaldt.
Jeg begynte å kaste bort tang og fikk laget meg en fin renne til å svømme langs.
Jeg kunne ha bodd i sjøen, jeg svømte, jobba med tangen og livet kunne ikke være bedre. Skikkelig sommer.
Så fint at alt føles helt perfekt.
Telefonen ringte, om jeg ville bli med og spise – men jeg avsto. Ville være ved sjøen så lenge jeg kunne.
Men til slutt mått jeg opp igjen, det var da jeg oppdaga at støvler på fuktige føtter ikke var så greit. Det ble vakum inni støvelen og jeg var temmelig oppgitt av dette strevet.
Neste gang blir det ikke støvler.
Så gikk turen opp igjen. Gjennom jungelen.
Og middagen ble kryddersild, mandelpotet, rødbeter, koka nykål, kokt egg og rømme med et glass øl til.
Dagen starta tidlig, de siste etter helga skulle reise.
Mellomste og hennens kjære.
Helga har vært travel med fullt innhold.
Fredag og jobb. Museet og innkjøp.
Her er jeg hjemme igjen på fredag.
Om kveldne kom de to som allerede er nevnt og eldstemann. Maten er nesten en tradisjon etter jeg fant den i et blogginnlegg for lenge, lenge siden. Fajitas. Gjengen hjalp til.
Meste dag var det besøk hos mor, rømmegrøt fra jonsok og nydelig vær.
foto:asbjørg
Før vi reiste, kom et regnskyll. Da hadde parasollen blitt satt ut. Den har hatt et par års pause.
Hjemme var det matoppordning, men likevel ble det en ganske tidlig kveld. For neste dag skulle vi alle ut til museet. Tidlig.
Mellomste hadde tatt på seg synging. Samboeren ble også med på opptreden.
Og det kom både barn og voksne, men vi hadde hatt plass til flere.
Min siste dag med aktivitet på museet.
En nabo ville vite om jeg kom til å savne museet.
15 år er et stykke tid.
Og sannsynlig vil jeg føle vemod og dveling ved en tid som var. Slik en alltid gjør inn i mellom. I alle fall jeg.
Men akkurat nå er det gleden over å ikke ha stresset hengende over meg. Her er jeg ferdig med gårsdagen.
foto:asbjørg
Nå har jeg fire arbeidsdager igjen, men med overtid betyr det bare fem arbeidstimer. Og akkurat det skjønner en tidsoptimist som meg til og med at ikke går.
Men nå er det først tre uker ferie.
Tenk å våkne til dette.
Full sommer og sol.
Jeg fulgte datter og kjæreste ned til bussen.
I går dro sønnen, vi kjørte han rett over fjellet til buss og pizzaspising. Vi trodde vi måtte bestille to, men det holdt med en stor pizza. Ble fort mett etter dagen.
Vi kjørte han ned til bussen før vi tre andre kjørte hjem.
Da var vi alle så slitene at vi orka ikke være mer sosial og avslutta dag.
I dag skjønte jeg at de siste dagene hadde vært krevende, for jeg ble skikkelig kroppssjuk. Helt elendig så kroppen vrei seg, men det var ikke noe særlig som kom da jeg begynte å brekke meg. Nå er det slutt på slikt. Slutt på å presse seg.
I går sleit jeg mer med dagen. Fant ut jeg skulle vaske et stoltrekk, som det viste seg at trekket til puta ikke ble med inn i maskina. Når går putetrekket rundt og rundt i maskina.
Men det aller verste i går var det tekniske, det satte seg helt på bakbena. Vet ikke hvor mange ting som lugga. Komfyren som ikke ville slå seg på, data som ikke ville virke, det var så mye gjennom dagen.
Jeg våkna med kaosdrømmer, om ting som skulle flyttes, pakkes, fraktes og at det ikke gikk an å løse.
Natta speiler dagen, alt som bobler inni meg av det jeg burde, det jeg ser for meg. Pisken henger der, stram i snerten.
Tenker tilbake til da jeg som lita kunne ligge på magen å se inn i gresset, på livet der, som en skog. Små liv, insekter, som streva seg gjennom skogen av gras. Ligge der å observere i fred, mens sola skein i ryggen… Det var fred.
Etter hvert lærte jeg at jeg skulle-.
At hendene hang uvirksomme langs siden, eller drømte seg vekk i streker og farger, var ikke helt bra, det var så mye en måtte.
Og en lærte.
Alt som en skulle gjøre.
Drømmene kom i veien, men prøvde å kombinere drømmer og skulle-. Faktisk ble jeg flink til å hoppe over både mat og søvn. Og det gikk, jeg var ung.
Men etter at livet hadde gitt en grundig leksjon om at det nødvendigvis ikke går på skinner, sto bare «må’et» igjen. Og etter at alt som ikke ble som det skulle, slik en trodde uten at en tenkte tanken, sto en der med den berømmelige veggen. Og når en sakte kom seg mer fri fra den, ble det å slynge seg videre i alt som skulle utføres.
Nå er jeg igang med å avlære.
I dag sitter jeg med alt for mye å gjøre og jeg har nesten ikke tid.
Nå har jeg lagt bort pisken. Og jeg vet at jeg ikke kan trylle.
Jeg sitter her på slutten av den siste hele uka av arbeidslivet. En uke på halv tid med alt for mye overtid. Jeg har gått inn i rollen som vanlig arbeidstaker, jeg har den tida jeg har. Det jeg ikke får til får jeg ikke til, sier jeg til meg sjøl. Men jeg drømmer kaos om natta og våkner med stress.
Over helga har jeg tre uker ferie. Etter det har jeg fire dager igjen med arbeid på halv tid og fortsatt for mye overtid.
Så er det slutt.
Greier jeg igjen å være fullt ut i nå’et. Som da jeg var barn.
Det er målet.
Piisken skal kastes. Innbiller meg at jeg allerede har kasta den.
Jeg kan fortsatt gjøre masse, men det skal være innom mestring og stress kan bare brukes kun til konturer.
Håper også kaosdrømmene forsvinner i mitt snarlige, nye liv.
Denne sommeren har bestemt seg for å bli i overkant våt, men har det egentlig noe å si. Det er uansett sommer.
En pause siste dag i juni.
Jeg føler friheta.
Det er mye som bør gjøres, men kjenner på at jeg er fri.
Det som ikke er mulig er ikke mulig. For jeg er så lei av å piske meg gjennom tid for det jeg syns skal utføres. Forrige uke satte jeg bremsene på, for jeg hadde alt for mye overtid. I dag var regnskapet halvert seg. Litt i overkant av 12 timer overtid. I timer har jeg igjen å arbeide 21 timer. Egentlig helt vilt.
Endelig fikk jeg sendt søknaden om pensjon som allerede er innvilget.
Tenk det.
Jeg bevilget meg pause og mat.
Har nesten en euforisk følelse.
Nå er jeg klar over at økonomien ikke blir bedre. At tanken på hvilken liga jeg er havnet i kan prege tankene. At det å ikke være en del av et arbeidsliv kan gjøre noe med psyken. Men det jeg gleder meg sinnsvakt til er alt stresset som skal bort. Det jeg lager i meg sjøl. At jeg kan ligge hele dagen, om det var et ønske. Noe det ikke er.
Det å kunne gjøre som jeg vil i mye større grad blir godt.
Pausen ble plutselig veldig lang, så jeg må og må…noe som ikke er å sitte her.
Det er atter søndag, vindfull, våt og ganske vill. Ingen solfylt sommerdag som er snill.
Da er det tid for å kose seg.
Hva skulle jeg spise?
I kjøleskapet lå en vannmelon som ikke burde ligge der lengre. Tenkte først å juice den. Men så var det dette med fiber.
Jeg hadde også en kiwi og en mango som jeg også ønsket og få bruk opp. Saken var at det ble veldig mye. Derfor ble det en varierende sammensetning av smoothie, først et glass med bare vannmelon. Så etter et glass med litt blanding men med fortsatt hovedmengde av melon. Til slutt et glass med hovedsak av mango og kiwi.
Det ble fine farger.
Drikken ble i samme farger som jakken jeg fikk montert ferdig for litt siden.
Garnet kjøpte jeg for lenge siden, det lå lenge til modning. Tenkte først det skulle bli en ensfarget genser, men så gikk jeg for jakke. Jeg fikk bange anelser for at det ville bli for lite garn, både kjøpte til og fant i garnlageret mitt.
Ermåpet ble for stor til ermene, så jeg hekla i luftmasker under armene.
Bak ble det strikket en smalere rygg som fikk noen striper i ryggen. Ellers ble delen stramma opp av en hekla kant.
Mora mi syntes veldig om den, sjøl syns jeg den fikk en touch av 80-tallet og det er jeg egentlig lagt bak meg for lengst. Til tross for at det var et veldig bra tiår.
Derfor ble det morsomt da jeg skulle finne meg mat, fant ut jeg skulle bruke disse fruktene. Det ble helt match.
Men måtte ha brødskive, så jeg blir nok temmelig mett etter alt dette.
Etter hvert stikker jeg av fra vinden her hjemme, drar inn til mor. Kjøpte to kakestykker, som egentlig skulle serveres fredagskvelden, men ble glemt. Så da blir det kaffe og kaker hos mor.
Mat ass…
Og ute et det grønt og vått.
Men det er viktig å kose seg. Og mat er absolutt en slik greie, for det er mye kos i mat. Men kos i mye annet også.
Og det er helt greit, trenger ikke blå himmel og sol for å ha det bra. I dag finnes det ikke en enda plan som i avtale. Jeg er fri som fuglen. Det er bare så herlig.
Denne ferieuka mi ble regnfull, men helga vi passerte var fantastisk.
I går fant jeg ut at dagen var til for et stort ønske.
Mor sitt.
Hun ønska å besøke broren sin.
Det som var litt morsomt var at det var dagen for moren deres fødselsdag, 17. juni.
Mor har fortalt at mormor sa at hun hadde fødselsdag når rogna blomstra.
Jeg kom inn hos mor og hun var med på planene med en gang. Hun måtte bare kjemme håret sitt først. Ringte morbror min, og han var glad i stemmen da han sa:
– Jeg gleder meg.
Han bor ikke så langt unna, bare litt lengre ned i bakken, men mor må jeg kjøre. Så vi satte oss i bilen og kjørte aller først bortom et bakeri.
Og så fikk de to søskene møtes. De eneste som ennå lever av seks søsken som alle sto hverandre nærme. Mor som blir 93 år i sommer og morbroren min bli 89. De er blitt voksne.
Mor hører fryktelig dårlig og broren snakker med en stemme uten kraft, så mye måtte oversettes. Jeg dekte på bordet og satte fram bakerivarene, morbror har kaffimaskin og laga kaffe til oss.
Det ble snakka slekt, historier fra eldre tid. Jeg fikk vite hvordan alle husstandene fikk vann, da jeg fortalte om mine vannproblem.
Hjemmetjenesten kom innom og skulle ha noen øvelser, men sa at det fikk han ta neste dag. Søskenea måtte få tida sammen.
Og jeg var glad for at jeg brukte denne dagen til dette møtet. I ferien min. For en må ha et overskudd for å være den som får rollen som broen i samtalen.
Jeg spurte om han ville kjøre seg en tur opp til mor, en finversdag – for mor kunne komme ned og at de kunne få møtes slik. Men noen av oss bør nok være der, mor greier ikke ta med seg noe ned trappa for å servere. Hun vil kanskje ikke oppdage at han har kommet rullende med stolen sin en gang.
Men de fikk møttes i går og det er en god følelse.
Klokka sju er det på tide å stå opp, til en fri dag, til en fredag, til en uke ferie.
Til sol og varme meldinger.
Og ingen avtale.
Jeg kan både gjøre masse og ingen ting gjøre…
Vaskemaskina durer, en vask som skal henges ut og samle lukta av syrin og sommer.
Det er en slik herlig følelse å sitte her, kjenne på dette.
Et blomsterhav av glede. Og noen tanker som prøver å hoppe opp og forstyrre idyllen. De klapper jeg mykt ned, slik at de ikke skal bli lei seg. De får komme tilbake og få plass når det er deres tur.
I går henta jeg mor og fikk behandling for føtter.
– Lenge siden dere har vært her nå, sa fotterapeuten.
Vi påsto begge at vi var her i høst, før jul.
Men nei, det viste seg det var et år siden.
Mine føtter var full av fliser, for jeg går mye barføtt.
De ble plukka ut.
Og min egen doktorering for noen uker siden hadde heller ikke vært vellykket. Men heldigvis ikke noe som har laga trøbbel.
Så er klokka ni og jeg får et varsel på mobilen. Det er et møte og tenker at en times jobb går sikkert bra.
Jeg setter ikke på kameraet, bare hører og jobber med mitt.
Får vaska en stygg plate, klipt stilker på blomstene jeg fikk om dagen.
Tenker jeg skulle teste om jeg fikk syrinbuketten til å vare lengre også.
Her henta jeg de ultemate sommerrosene i mors hage i går.
Duften, jeg slår krøll på meg av å nyte det som treffer nasen min.
Etter møtet fikk jeg hengt ut den første maskina med klær.
Skjønne at du igjen eier tida di, mens stresset enda sitter i hodet.
Lufta er kaldt, men sola skinner fra knallblå himmel.
Det var for tidlig første gang øynene spratt opp. Litt senere var jeg igang; legge sammen klær, sette på vask, ta koppvasken…hvordan ser framtida ut, egentlig.
Som sagt, stresset sitter i toppen.
Og jeg er slik at når jeg arbeider meg nok ned er det lite som er bra. Alt føles skeivt og galt. Hele livet mitt er et ‘miss’. Nå tror jeg ikke at jeg er aleine om å ha det slik. Det er bare et tegn at en har tatt seg for mye ut. Og det går over.
Det har allerede gått over ganske bra nå, det hjelper å jobbe det av seg. Gjøre-, rett og slett.
Jeg skal jobbe som i jobb, minst mulig de neste to dagene. For å avspasere alt for mye overtid. Neste uke er det en friuke igjen, ferie, og det tror jeg er bra.
Og så er det to dager og fire dager igjen…
I arbeidslivet.
Vilt!
Snart ferdig.
Tenk, være ferdig med det rennet jeg har gitt meg. Ta det bort. Levere fra meg nøkkel.
Ikke for det, det er bare å måkke på den tida som står igjen.
I går var det formidling i nydelig vær med glade barn.
På slutten av forrige uke fikk jeg rapporten om den private forbruket mitt på skjerm, gjennomsnittet pr. dag. Det var nede i 47 minutt om dagen. Det var absolutt til å leve etter og noe og fortsatt strekke seg etter.
Om noen timer skal jeg hente mor, vi skal la våre undersotter få det de fortjener, en behandling. Det blir godt.
Og denne sola, meldingene for helga, er bare så herlige og gode og alt slikt.
Stresset skal helt ut av kroppen. Og egentlig har jeg lovet meg aldri mer, aldri mer et så hysterisk løp. Jeg skal slippe det, jeg skal få ha mer ballanse i kropp og sinn. Jeg skal slippe å våkne med hjertebank.
