Nesten ingen ting på programmet. Åpen kalender, nesten uten en avtale.
Det høres kanskje trist ut, for meg føles det så godt. Det er bare meg som kan gjøre avtaler med meg sjøl. Etter og ha vært vant med til dels tett program føles det som en luksus. Disse åpne ukene med få noterte tidspunkt. Våkne å stå opp til ingen ting som skal gjøres klokka da og da.
Jeg bestemmer.
Hva har jeg lyst til at dagen min skal inneholde… jeg er ennå der at jeg trenger at det flyter.
Men noen holdepunkter har dukka opp, noe er nytt og noe er fra før.
Vanndrikkinga mi har vart en stund, lunka vann på tom mage, snill igangsetting av kroppen. Glasset med sitronvannet til slutt har fått et tillegg; ingefær. Tenker det kan være lurt på denne tida av året.
Og så har jeg øvelsene mine. De tar omtrentlig 20 minutter og har i hovedsak fokus på føtter og mage. Jeg kjenner at de påvirker dagen bevegelser. Magemuskler er blitt sterkere. Det er så godt å kjenne.
I dag hadde Canettssinetanker et innlegg om bruk av mobil, og jeg er så enig i det hun skriver. At en må se på forbruket sitt, hva med å oppleve det som er utenom mobilen. Være tilstede.
Jeg er av dem som har hatt alt for stor bruk, har sett det på den ukentlige oppdatteringa. Jeg har tenkt at dette må jeg gjøre et bevisst oppgjør med. Men så ser jeg at i sammenheng med mindre stress og kanskje litt mer energi faller forbruket. Nå er jeg ofte under en time med scrolling, det kan jeg leve med. Ønsker å få bort scrollinga på senga, har ført inn bok på nattbordet. Den er jeg kommet over halvveies i.
Og i går tok jeg det store skrittet, tok ikke med meg mobilen på soverommet. Slippe unna strålene fra mobilen, ha et godt sovemiljø. Utenom å sove med vindu åpent, luftnig av sengtøy og slikt. Som vekkerklokke vil den nok bli brukt, når jeg trenger det.
Alt dette handler om at jeg ønsker å fungere bedre med det jeg vil. Når jeg har passert 67 sier det seg sjøl at de fleste åra er brukt opp. Nå er ikke målet å ha så langt liv, men et liv jeg fungerer i. Når jeg hører på nyhetene om horden av oss, oss som er gamle og hvordan det vil knekke den økonomiske ryggraden på samfunnet, omtrentlig. At eldre er i konkurranse med barn og skoler, så er det ikke så godt å høre på.
Jeg tenker at jeg vil leve så lenge jeg klarer meg sjøl, ingen ønske om å havne på institusjon av noe slag. Ingen pleie, vil ikke ha noen til å tørke meg i baken. Er jeg kommet dit ønsker jeg ikke mer. Demens kan jeg ikke uttale meg om, en bestemmer hverken det ene eller det andre hvordan kroppen og hjernen utvikler seg.
Men jeg skal gjøre mitt.
Nå tenker jeg at de neste ti åra har jeg en rimelig tro på at livet mitt kan være tilnærma som i dag.
Sannsynligheta for at jeg må finne meg et enklere bosted fram i tid er logisk, noe som vil innebære ganse mye logistikk, regelverk og organisering. Men ennå er det litt fram i tid det.
Om livet varer, det vet en aldri – men jeg ønsker å ha det morsomt de åra jeg har igjen. Gjøre det som gir meg en gevinst utenom den kortsiktige dopaminpåfyllet av skiftene bilder i scrollinga på en mobil.
Finnes det noe mer utenom meg og inni meg, hva kan jeg oppleve i musikk, natur og mat. Kanskje forelsker jeg meg igjen. Kanskje finner jeg igjen gleda i fargene og strekene. Alt dette som livet byr meg. Jeg vil leve det, dette som har alt det vakre, såre, gleden, sorgen, hele spekteret vil jeg ha og leve gjennom med en kropp som fungerer optimalt ut i fra mulighetene. En hjerne som ikke sløves ned. En nysgjerrighet på alt.
For livet er egentlig forbaska kort og det er mitt ansvar hvordan jeg har det.
♥
