Når gråten tar deg

 

 

Tilbake til lørdag, med skiftende vær, bollebaking og et bilde jeg avsluttet gårsdagens innlegg med…

 

– At sola også fikk lov til å skinne på fjellet på andre sida. Solskinnet som går lengre og lengre ned mot sjøen etter hvert som sola stiger på himmelen.

 

Det var da jeg så det…

Sola skein på bortsida av fjøset og laga en forsiktig solstripe nesten borte ved oppgangen min. Jeg kjente gleden inni meg…er det det skjer…

Plutselig hadde solstripa kryssa oppkjørselen.

Jeg sprang fra vindu til vindu.

Der hadde strålene truffet på hitsida av fjøset.

Og trærne nedenfor huset, nedefor veien fikk sol på seg.

Plutselig var den kommet fram til trærne like bortenfor terrassen, der klessnorene er. 

Og så skjedde det…

Som en eksplosjon lå sola i sprekken mellom to fjell.

Skein meg rett i ansiktet!

Den var der igjen!

Sola var tilbake her hos meg.

Og så som gråten.

Tårene spruta vilt i glede.

Vi var framme ved den fineste tida.

For en gave universet sjenka meg på kjærlighetens dag.

 

Og gjennom skitne vindu speila strålene seg i pyntegjenstander.

For en euforisk følelse og for en overraskende reaksjon. En glede som stråla i kapp med solstrålene.

Så jeg kan bare oppsummere med at nå er i hvertfall sola tilbake.

 

 

 

 

 

 

12 kommentarer

Siste innlegg