Dagen gikk som tenkt. Egentlig ikke så mye mer å si.
Var oppe og i jobb før halvåtte. På tur inn til sentrum ble det bulder og brak. En greie som sikkert skal beskytte rundt hjula, lå og slura ned på ene hjulet. Jeg stoppa mange ganger for å prøve å feste det, uten at det hjalp. Til slutt falt en del av.
Så har jeg fått kostnadene og utbedringene etter EU-kontrollen. Den skal jeg ha ferdig til 1. mars, så da håper jeg bare delene kommer innen fredag.
Sa det, at jeg er lei av min loslitte tilværelse; bil, meg sjøl og hus.
Det er nok.
Jeg må gjøre noe.
Etter jeg hadde vært med søster mi til en timeavtale, kjørte vi inn til mor. Hun var veldig glad for besøket. Og det blomstra altså i februar.
Det var veldig godt å komme hjem nå i kveld, til en pastellhimmel som holdt på å mørkne. Jeg gikk meg en liten tur og bare nøt at verden virket som en vårkveld. Temperaturer over 10 pluss er faktisk ikke å forakte på slutten av februar.
Og grunnen… den får ligge i kveld, ikke fordi jeg vet den heller. Men vi mennesker har vel ikke vært så flinke med naturen, verken på det ene eller andre viset.
Pus har blitt glad i å være ute. Han spratt ut i sted, da jeg åpna døra. Og så står middagen i ovnen; skar opp løk, potet og rulla små boller av kjøttdeig av lam. Hadde over hjemmlaga tomasaus.
For n’te gang kan jeg fastslå det. At mat er godt.
Sola treffer fjella i tidlige morgentimer
Sjøl om jeg tok et kraftig bitt av innsida mi, inne i munnen, som er sabla vondt. Var nok for sulten.
Dagen har labba avgårde i jevn fart.
Jeg labba også ned til veien tidlig i dag, for å trille ned søppeldunker og grave ut bilen. Da viste det seg at bilen ikke hadde stemme i tillegg hadde den pusteproblem. Det var så vidt det knirka i den.
En annen måte å si det på er «flatt batteri».
Jeg skal få ladehjelp, sannsyligvis i kveld.
Men avbestilte tannlegetimen nok en gang. Om det ikke er liv i bilen i morgen. Satser på at alt er i orden i morgen ettermiddag, lovte å hente søsteren min etter hun har satt sin bil på verksted.
Har også sagt jeg skal hjelpe henne med en klage. Det viste seg klagefristen går ut i morgen.
Så fikk jeg spørsmål om å sitte i styret til kunstlaget. Jeg sa nei, men de er nok så i beita for folk at et nei ikke er nok. Så må nok si nei enda en gang, sjøl om jeg følte meg veldig tydelig. For jeg kjenner så langt inn i det innerste, at nå skal jeg bruke tiden utenom mor, til meg sjøl. Så kan det hende at jeg fram i tid velger å delta i frivillighet.
Men ikke nå.
Ikke etter jeg er ferdig med arbeidslivet.
Jeg kjenner jeg blir nesten som bilen, får pusteproblem, om jeg skal takke ja til slikt.
Den følelsen av at det ligger masse frihet frami der, i tida, er faktisk hellig.
Føles som jeg snart nærmer meg å være ferdig med mange års militærtjeneste.
Jeg vil finne fram til min egen kreativitet. Og så kan det vise seg at ingenting skjer, men det får jeg se når jeg er der.
Og så over til starten, om maten.
Når en er sulten er det så godt å få mat.
Jeg stekte mandelpoteter, gulrøtter, blomkål, sjarlottløk, hvitløk, smør og krydra med pepper, dill og salt i ovnen. Enkelt og greit. Og da jeg fikk det munnen var det så godt at jeg prøvde å ta et jafs av meg sjøl også. Det var ikke lurt.
Men nå skal jeg sette meg ned med klagen til lillesøster, er ikke greit når en har fått funksjonsnedsetting.
Ja, for du veit, det er snart jul. Jul med din glede, slik i alle komplikasjoner.
I går kveld, på hengende håret, egentlig…gikk jeg igang. Med deiger.
Rota sammen til en smultringdeig og til havregrynskjeks. Det skulle stå over natta.
Så arbeidsøkta starta med begge deler, smult opp i en kasserolle og mel bakt inn i havregrysdeigen.
Så en periode stekte jeg både smultringer og kjels. Skikkelig effektiv.
Etterpå en rask dusj for å få bort smutlukt.
Samla sammen bøker, noe skulle på biblioteket. Litt irriterende over at jeg ikke hadde fått med meg alle bøkene som skulle leveres, men pytt…det måtte ikke føre meg down.
Etterpå innom Rådhuset som nesten har blitt som et fort.
Ene boka skulle ordføreren få, ble låst inn og fikk levert. På tur ut går jeg framom min gamle arbeidsplass og stikke hodet innom. Sier ja til en kopp kaffe som jeg drikker på mitt gamle kontor.
Så var det framom mor med noen smultringer, hun var bekymra for at hun ikke ble ivaretatt i jula og jeg prøvde å trygge henne med at alt blir gjort, hun kunne bare slappe av.
Hjem for å lage meg en enkel middag, da ser jeg det…
Inne i kjøleskapet ligger en «gjeng» ustekte smultringer.
I et tilbakeblikk ser jeg det ene brettet med papir på, at de rå smultringene ville sette seg fast. Så jeg samla de i papiret og fikk lagt de i kjøleskapet for å få de hardere. Skulle steke de til slutt. Men jeg var for effektiv.
Nå er det store spørsmålet om jeg orker å sette i gang prosessen igjen, få smulta varm nok for å steike noen få smultringer…
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Jeg trodde nok på denne dagen. Etter en natt med masse drømmer, med våkne stunder, var jeg ikke helt der jeg ønska.
Da Ni-timen kjørte avgårde denne låten…
prøvde jeg sågar å danse.
Det ville seg ikke helt.
Etter hvert gikk jeg ned på kontoret til en heller kort arbeidsøkt.
Tenkte å jobbe mer oppe, har masse å lese igjennom, så tok med meg bøkene og arka opp.
Etter frokosten/lunsjen var jeg fortsatt på siste still. Men jeg begynte…
Først gikk jeg gjennom oppskrifter, tok ut slikt jeg rekker å lage og slik jeg tror jeg skal lage, men ikke rekker.
En liten dunge.
Oppdaga at jeg hadde ikke solsikkefrø, så da må jeg vente med «Kåre Nordrum» brødet. Et brød fra Ingrid Espelid sin tid. Her skriver jeg om det samme i fjor, men jeg var tydeligvis langt tidligere ute og mye mer snill i både matvei og med å komme meg ut.
Da fikk jeg gå i gang med hvetebrødet, en enda eldre oppskrift fra da mor gikk på husmorskolen.
Samtidig gikk jeg i gang både med middagen og tok en telefon.
Jeg bruker ferskgjær, da jeg skulle kaste et blikk på litermålet så det slik ut…
Jeg fikk berga det før alt for ut over benken.
Kan bare fastslå at jeg virker dårlig, ingenting i flow hos meg.
«DUNK» sa det!
Jeg ble så forskrekka at jeg glemte å ta bilder av hendelsen…
Hele maskina med brøddeigen hoppa utom benken og boms i bakken. Mel og melk nedover benken og utover golvet.
Det gode var at støpselet ble revet ut av veggen så maskina ikke fortsatte å gå.
Og den virka da jeg fikk satt den opp og prøvd den.
Heldigvis ble heller ikke golvet skadd.
Det er bare å fastslå, denne dagen er av de mer krevende.
Trøtt er jeg også.
Så dagen skal ikke drøyes – men deigen som ikke falt ut må gjøres ferdig.
En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.
Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.
Jeg hører på podkast.
Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.
Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.
Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.
Første arbeidsdag etter en uke ferie.
Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.
Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.
Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid.
Da sovna jeg.
Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.
Skal skifte på senga.
Nydelig.
I morgen er det jobb igjen.
Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.
Det er mest strev jeg skriver om. Men mener sjøl at det ikke er bare det.
Nå har det vært nesten bare det, må innrømmes.
Kombinasjonen bil, helse, vær og økonomi -.
Før helga gikk jeg i stå. Med å finne ut. For det kom liksom bare mer og mer.
Plutselig var været ille igjen, meldinger opp i orkan i kasta.
Så på fredag bestemte jeg meg for å dra til mor…været og om lyset skulle gå hos henne -.
Mulig jeg lever in the old times, det er lenge siden lyset har gått, egentlig.
Så jeg sitter jeg på verkstedet fredag, venter på at bilen skal bli reparert mens jeg jobber med jobbegreier.
– Snart ferdig nå, sier han som jobber i verkstedsbutikken.
Det viste seg at bilen var ikke det. Overhodet ikke det. For de fant mer, «mer» som i at bilen ikke kunne kjøres.
Skal ikke utbrodere følelsen.
Utenom at den var både rutete og prikkete.
Under over under, jeg huska både på å ta med meg nøkler, bag og slikt en må ha, ut av bilen da jeg ble henta.
Det var lillesøster som forbarma seg, før hun fikk besøk og plassert en avtalt avtale.
Mens jeg venter på at hun skulle bli ferdig slik at vi kunne dra videre, gikk jeg ut. Så mot sola som var gått ned bakom fjellet, mens vinden var i ferd med å øke styrke og luften var varm, nesten som en sommerdag.
Nå har jeg vært hos mor fram til i dag.
På fredagskvelden spurte jeg mor om hvordan hun hadde det.
– Jeg har det bra, sa hun.
– Nå, …
Plutselig så jeg ensomheta hennes. Jeg ble helt overmanna av den følelsen hun på en måte formidla uten ord.
Jeg dukka ansiktet ned i skjorta jeg hadde på meg, for tårene trengte seg fram og jeg ønska ikke vise de. Styrken i følelsen var for sterk.
Mor som i en alder av 88 måtte venne seg til å være alene. Som alltid har hatt folk rundt seg. Som ikke hadde fått prøvd det i hele sitt liv. Før hun ble det. Veldig ensom.
Jeg tenkte tilbake til meg sjøl som 16 åring, som måtte flytte på hybel fordi jeg bodde for langt unna videregående. Og sjøl om jeg likte godt å flytte var søndagskvelden ensomme, når jeg kom tilbake til hybellukta, hadde reist i fra foreldre og søsken, mens jeg pakka ut bagen med toalettsaker, rene klær og kanskje et brød eller en middagsrest… eller begge deler. Da var det tomt i hele meg. Grusomt tomt.
Kanskje er det enda verre og ha levd i denne ensomheten i fire år og vite at slik er det.
Kanskje føles det som en desperasjon.
Jeg er herda. Jeg liker selskapet med meg sjøl, der jeg er alene. Som koser meg med å være alene.
Fortalte opplevelsen om mormora til eldstemann. Han ble tykk i målet og svarte at neste gang han kom måtte vi dra til henne og overnatte.
Lillesøster kom og henta meg og etter vi hadde spist skolebrød, for i går bakte jeg hos mor, kjørte hun meg hjem i ettermiddag.
Jeg har skrudd opp varmen, fyrt opp i ovnen, tent talglys og så tar denne praten med deg, dere og meg sjøl -.
Den eneste jeg er sikker på er at jeg må ringe verkstedet i morgen klokka 7.
Så får jeg ta dagen etter hvordan den samtalen blir.
Tror jeg skal klare å få til det sedvanlige mandagsmøtet, ett eller annet sted.
Timen for blodprøve, som ble utsatt fra forrige uke, kanskje får jeg tatt den eller utsatt den en gang til. Alt avhenger av den samtalen i morgen. Men jeg vet at den eneste bussen inn til sentrum går ti over åtte… dvs., et annet busselskap kjører innover på ettermiddagen.
Grisgrendte strøk, sier jeg bare…
Egentlig er det bare å slå av tanken.
Og økonomien i dette…, jeg vet bare at jeg må klare det. Og all erfaring har vist meg at det gjør en. En klarer det.
Men nå ønsker jeg meg noen saftige oppturer, blir så kjedelig å øve på det samme hele tiden.
Det er fantastisk godt å sitte under et ullpledd, men talglys som kaster sitt skinn. At vinden ennå suser utenfor, om mye roligere.
Det snør, tiddelibom. Og det er virkelig en gedigen bom.
Jeg sitter her med «frokosten» min. Eller, kan vel kalle det lunsj. For jeg spiser oftest etter klokka 12 om dagene.
Men mat er uansett godt da også.
Men planene mine, været og YR har ikke vært samarbeidsvillig.
Jeg har satt på oppbyggelig meditativ musikk, for jeg vil bare ikke stresse når ting ikke går min vei.
Sommerdekka skal jeg ikke si noe mer om, men tenker at de får vente på dager med mildere lynne.
Nå MÅ nok det skje allerede i morgen, helst i dag. For i dag kommer to av mine «små» barn (ca. 190 og 176 høye centimeter) hjem, det vil si de kommer seg fram til toppen av et fjell – der går fylkesgrensa. Da har ikke dette busselskapet mer ansvar for frakt og fart, sjøl om bussen har trase forbi meg noen ganger.
Men så slo en veldig lur tanke ned i meg, syntes jeg… for regner med de har taxi som forlengelse av buss.
Altså fram til fylkesgrensa.
At kanskje det gikk an å bestille den bilen til å kjøre ned de fem minuttene til der jeg bor og barna skal. For da slipper de å traske den timen ned fra fjellet.
Men så klart, veien er bare sørpete og ser ikke ut som det er frost, så den kan hende jeg også kan kjøre. Men må avvente å se hvordan teperaturen er da. Akkurat nå sier YR 1 varm grad. Da toer jeg mine hender og lar hjula stå.
Så slik holder en på.
Jeg er liksom lei vinteren før den starter. Men regner det vil hjelpe masse med piggkledde dekk på tirsdag. Og så var det bare at YR sa varme grader da jeg la planen for dette.
Været skal en ikke tro på, altså.
Vil ikke tro på været som er meldt til natta heller.
Og nå da jeg sjekker sier meldingene «bare» 25 i kasta, på sitt verste til natta. Tidligere sto det 29.
Det er lørdag og jeg har ikke tid til å være på blogg. Trodde jeg skulle få tid til en lese-økt, men det må bli en annen gang.
