Det er tiden og veien. Hvordan og hva, et regnestykke på hva som er mulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her sitter jeg med mitt glass lunka vann en uke ut i desember. Det er 17 dager igjen til dagen, det vil si 16 dager til alt skal være klart. Jul vet dere.

Jeg må nok til å se om planlegging kan funke. For av disse dagene går i hvert fall tre dager bort; tannlege, frisør og til Kristiansund med mor.

Det er alltid spennende når jeg skal hente ned mor i kommunens bratteste boligfelt, om hvordan veiene er. Følger med på YR så fort datoer kommer opp. Akkurat nå viser det flere pluss på en av de aktuelle dagene, som nok betyr snøfritt.

Jeg har laget meg liste over det jeg tenker å rekke. Her er litt av den.

Men med å se på tid og gjøremål, må jeg til å fordele utover disse dagene.

Og jeg har ikke lyst. Jeg vil bare har friiiii…

For denne høsten har jeg gjort det jeg ville. Det har vist seg å ikke bli så mye.

Skal lite til for jeg kommer hjem og sovner i en stol.

Mandagen for eksempel, jeg kom hjem etter og ha feira en nabo’s 70 års dag. En del folk og trivelig, absolutt. Hjemme igjen sovna jeg gang på gang i stolen foran tv’n.

Det samme skjedde etter en tur på Øra sammen med ene søskenbarnet mitt.

Trivelig tur tidlig på dagen, spiste lunsj der.

Hjemme igjen var jeg ikke til noe mer.

Etter en tur ned til sjøen en ettermiddag for å sanke tang på nymånefjære skjedde det samme.

Oppe igjen sovna jeg i stolen.

Men fint var det da månen kom opp. 

Jeg måtte ta noen bilder.

Oppe igjen prøvde jeg å få et bilde med både månen, treet med lys og en ny stjerne hengt opp i leiligheten nede.

Det er bare dette med planer.

Få de til.

I går tok jeg turen opp i skogen for å samle inn mose og einer for dekorasjon. Det var fint å gå, underlaget var halvveies frosset.

Men ble forundra over alle trea som så slik ut, knekt hele treet eller grein oppe i treet.

Det var mange av disse trea. Sikkert vinden som har herja en del.

Men jeg håper det løsner for meg.

Dere vet dette med energi…

Det jeg får til er den daglige treninga og det er bra. Og jeg leter etter energien i bevegelse og tanker, at den skal dukke opp etter hvert. 

Men nå må jeg til å gjøre en viss mengde planer daglig, altså planlegge planene.

Det må nok til.

Jeg må fordele de.

I dag blir det i alle fall en tur til mor, hun trenger folk hos seg.

Hun skal hjem til oss i jula, hentes veslejulaften.

Til lutefisk.

Døtrene kommer hjem noen dager før jul.

Faren kommer også til lutefisken og han kan ha soverommet i leiligheten nede fordi det ikke ble noe av utleien av den, som jeg har nevnt. Så soveromsplassering virker vil gå fint opp.

Eldstemann var usikker sist jeg snakka med han, når han kom. Ny kjæreste som han vil feire med og hun ville feire sammen med faren sin.

Lillesøster og datter kommer på julekvelden etter middag og vil være med på frokost og middag neste dag.

Slik omtrentlig er planene nå.

Og jeg har lyst å arbeide unna slik at det ikke blir mer matstyr enn nødvendig, det som kan gjøres klart før er gjort.

Men jeg har 16 dager minus tre dager (minst) og temmelig mange gjøremål. Så jeg må gjøre flere oppgaver om dagen for å få regnestykket til. Og uten å sovne i noen stol. At fingrene virker og i tilegg ha masse gledelig energi.

Føler det er en utfordring og jeg liker utfordringer. Så da er det bare å fordele gjøremål på dager og få dette til å gå opp. En gang må jeg få til å organisere på det gode viset uten stress og stuss.

Jepp, slik er det og kanskje får jeg det til i år.

Ønsker en riktig fin søndag.

♥

Svuiiitch, så forsvant den uka i alt mulig rart og ikke fullt så rart.

Siste uka i november er straks over og 1. søndag i advent  er her. Jeg er kommet hjem for ikke så lenge siden.

Uka gikk med kos, tanker og hendelser.

Kronologisk kom yngsteberta på mandag.

Seint.

Ble en komisk tur.

Var litt usikker på hvilken togstasjon jeg skulle hente henne. Hun ville være på Berkåk litt over halv tolv, altså nesten midnatt. Neste stasjon stoppa ikke toget, så da ville det bli Heimdal – men da var vi i gang med natta. Så bestemte meg for Berkåk samtidig som jeg besøkte gammelnaboene fra der vi bodde før.

Syntes ikke det er så lenge siden jeg var der, de mente det var fem år siden.

Tid er et vilt og hysterisk begrep.

De hadde fått seg større stue og større akvarie.

Facinerende med fiskene som svømmer rundt.

Yngste og jeg hadde bestemt oss for å kjøpe oss nattmat, men grillen var stengt på bensinstasjonen ved siden av togstasjonen. Vi fant ut at vi fikk kjøre en omvei for en annen nattåpen stasjon, bare for å erfare at de hadde stengt grillen sin der også. Men det ble mat til slutt, sein mat, skikkelig nattmat.

Tirsdag skulle vi ta med mor til fotbehanding og kjørt oss fast i oppkjørselen hennes. Det ble en dag som likevel understreka sitatet om at det er “aldri så galt for at det ikke er godt for noe». Min time forsvant i å vente på taxi’en vi bestilte for at mor skulle få sin time, jeg hadde glassbrott i ene foten og hadde sett fram til behandling. Fotterapeutan hadde heldigvis to timer på torsdag, så da fikk både jeg og yngste hver vår time.

Yngste har skadde negler på begge stortåene etter skating. Hun venter på time for operasjon. Nå ble neglene ordna slik at hun slipper all smerte fram mot operasjonen.

Etter mors behandling på tirsdag, hjelpte taxisjåføren oss med å få løs bilen. Det var veldig snilt gjort.

Det ble flere turer til mor/mormor, vi overnatta en natt også.

Yngste syns hun er så langt borte fra henne. Det er et lite stykke fra Oslo til Nordmøre.

Pusene var populære og gleden var stor både for de firbeinte og tobeinte, å bli kjent med hverandre.

På torsdag var vi og henta kjæresten, som er hjemme på Oppdal om dagen. Han skulle bli med opp til Trondheim på lørdag.

Jeg kom meg ned til sjøen på fredag for å sanke tang. Det ble både gristang og sauetang. Jeg fikk tørket tang og gitt bort noe av det. Spennende å se om døtrene får positiv virkning av å ta tang.

Naturen er også nydelig i vinterdrakt nede ved sjøen.

Grunnen til at yngste ville komme var at mellomste fyller år til uka. Så hun avtalte med resten av familien at vi møttes i Trondheim i går, altså på lørdag.

Egentlig skikkelig dårlig føre oppover, men turen gikk heldigvis bra. Trafikken gikk rolig i sluch-snø og null grader. Var innom Orkanger for å hente faren. Eldstemann og kjæresten kom etter med buss.

Så da fikk vi feira at mellomste også runder et nytt år, dagen er 2. desember.  

Vi hadde en fin feiring.

Og for mamma’n var det godt å klemme midtidatter si og bli klemt av henne.

Jeg tenkte å kjøre helt hjem, men veiene og føret var ikke av det beste. Overnatta derfor på Orkanger i verdens kaldeste rom. Det har tre yttervegger og har prøvd å fryse forderva der før. Men fikk nok litt søvn.

I dag var det flere minusgrader og oppholdsvær, så turen over fjella gikk fint i rolig fart.

Da jeg kom hjem fikk jeg tent lys på utetreet og tatt ned adventsstjerne og slikt.

Pusene fikk mat og jeg fikk ordna i sandkassene deres. Fuglene fikk også mat i materen.

 Og så fikk jeg en pause med et stort glass med ingefær og sitron.

Snart er pausen min over.

Jeg har endelig fått sendt ut flere regninger, også for utleie av leligheten til kontor gjennom nesten tre år. Føler jeg har vært flink og fått gjort slikt som fører til misnøye av seg sjøl når en ikke får gjort det.

Det er snakk om at leligheten får ny leietaker og det kanskje allerede til uka, så mye som må ordnes der. I morgen er jeg bedt i fødselsdag. Og om noen uker er det jul og her blir det fullt hus.

Så jeg har ting å henge fingrene i og mye jeg har lyst til å fingre i. Slik som tang, ta inn kvister og mye mer. Men likevel, denne uka blir nok roligere enn den som vi straks avslutter.

Riktig fin desemberuka til deg som er innom bloggen min. For nå skal vi inn i en ny uke.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne uka har gått enda raskere enn vanlig. Men jeg får tilbake til midtveis i uka.

Fra en morgen på tur opp etter jeg hadde vært nede med restavfall. Friskt med en sol på tur oppover på himmelen.

Tidligvår på en tindrene dag.

Mine tanker er i sterkt fokus. Enda var jeg ikke lei, rope med håp uten og få svar tilbake.

Oppe gikk jeg bort i vedbua uten å oppdagen det jeg gjerne ville oppdage…

Inne sto siste kjøpte pakke med sand, enda ikke åpna.

Jeg setter meg inn på kontoret for å arbeide.

Ser ut av vinduet. Der sto Truls for temmelig nøyaktig to dager siden. På kanten sto han. Jeg hadde vinduet åpent og gikk for å lukke det, samtidig til at jeg inviterte han til å hoppe inn.

Han var ikke interssert i det. Så jeg satte meg ned for å arbeide. Tok på meg øreklokkene for møte på Teams. Dørene sto oppe, han kunne gå inn om han ville.

Det var på mandag og to dager siden.

Da det var lunsjtid tok jeg på meg støvler. Kryssa veien og gikk ned i skogen. 

Jeg begynte å gå den på tvers, mens jeg bevega meg nedover. Rista på eska med good’is, noe jeg ofte gjorde når han kom inn.

Til slutt var jeg kommet ned til sjøen.

Dagen var nydelig og jeg var trist.

Ingenting å se annet enn botnen i fjorden der sola skein.

Jeg labba rett opp for å gå en annen vei. Det er så mange lyder i skogen og av til hørtes det ut som mjau i det fjerne. Men når jeg gikk i den tetninga var det ikke mer å høre.

Den ga ikke noen resultat denne dag heller.

Jeg sovna sittende attmed pc’n da jeg skulle fortsette arbeidet. Likevel er det kanskje dette som er veldig positivt. Jeg får veldig mye bevegelse.

Det er en annen ting som er bra også. På disse dagene jeg har vært på leiting har jeg ikke funnet noe som har vitnet om kamp.

-Eller rester av et lite dyr som vi alle ønsker skal være i liva våre.

Om kvelden kom yngste oppover fra Oslo. Grunnen er det jeg skriver om HER.

Hun tok en god økt i går, med lange bein og lett kropp kom hun over et stort område. Hun ringte også på til naboer. Til og med sider for synskhet og hekseri fant hun fram til. Der var det blant anna noen som mente at han var under en terrasselignende sak eller et hus. Ut i mørket med lykte var rådet. Så etter midtnatt bars det ivei til et temmelig spooky hus på sleipe jorder og med dårlig ballanse (for noen av oss).

Nå kom hun akkurat inn, rød i kjakene etter en runde.

Jeg var også ute tidliger i dag, jeg observerte flere kråker/ravner i et tre og måtte sjekk. Men ingenting gir resultat. Vi får bare trøste oss med historiene vi får om katter som har vært borte i både dager og måneder. Og noen har vært svart unge også. 

♥

Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.

Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.

Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.

Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.

Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.

Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.

Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.

Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.

Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.

Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.

Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.

Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.

Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.

Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.

Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.

Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.

Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.

Det var fine samtaler.

Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen. 

Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.

Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.

Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid. 

Trulsepus har fått smaken på livet ute.

Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.

Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.

God søndag.

♥

Lørdagen blåser friskt inn på arenaen. Og kaldt. En ny uke er på tur til å legges bort. Kanskje får noe plass i minneboksen.

Dette har vært en hard uke.

En uke som har krevd til gangs.

Jeg sitter her og pusser fjæra for å heles.

Akkurat dette innlegget gjelder fortsatt.

Men med hard jobbing vet jeg det går fint.

Bildet her tok jeg da jeg var på tur hjem fra Kristiansund.

Utsikt fra ferga som tar meg tilbake til mitt land.

Det har bare vært for mye, for mangt og for liten plass til alt.

Så jeg mister troen.

Men vi er nok flere som er slitne av det vi er i gjennom.

Så da lar jeg det ligge.

I stedet vil jeg fortelle om en fin opplevelse.

Og at ordtaket om at det ikke er vær, men klær som er viktig, stemmer veldig godt.

Sønnen min har for lengst bevæpna seg med alskens turutstyr, økser, kniver til bruk i en villmark. Han syns turliv er interessant.

Han blir mer og mer begeistra for mulighetene her jeg bor.

Så her en dag gikk han  i gang med å lage en bedre definert sti ned til en skogsvei faren min fikk lagd ned til sjøen for mange år siden.

Nå er mye vokst igjen, men jeg har holdt noe åpent.

Jeg bruker å gå denne veien en del. Spesielt sommers tid.

Nå går opparbeida veien fra der gården lå før, et lite stykke fra her den nå ligger, så vi må gå gjennom et stykke skog først.

Det var i dette stykket sønnen har markert stien som han ville vise meg.

Torsdager starter jeg sent på jobb og ellers var det eneste muligheten den uka her.

Så vi pakka sekken med drikke og mat.

Vi skulle spise frokost ved sjøen.

Til alt overmål tok jeg med meg fiskestanga, det var lenge siden den hadde vært i bruk. Så ambisiøse planer på kort tid.

Stien starta helt nederst ved et bratt jordstykke. Det som kan være vanskelig om sommeren er at det er dyr på beite inngjerda av strømgjerde, men bruker å smyge meg utenfor det gjerdet nedover det nokså ujevne jordet.

Men derifra gikk stien slakk og greit i møte med skogsveien, så vi var snart nede ved sjøen.

Det begynte både å regne og sludde pluss at det blåste.

Sønnen skulle lage bål og jeg gikk ned på et svaberg, satte sammen fiskestanga og kasta.

Det ble med det kastet.

Jeg måtte jobbe for å få snøret inn igjen, snella dro ikke helt og til slutt satt angelen fast i bunnen, såpass at den ble liggende igjen.

Imens hadde eldstemann samla ved, litt slik akk o’ve. For den var våt.

Bålet brann sjenert nede på stranda, ville helst gjemme flammene sine.

Jeg laga le for bålet, han kappa opp nye greiner.

Til slutt spikka jeg et par pinner til å stikke i pølsene. For flammen var akkurat stor nok til å steike et par pølser.  

Frokosten vår besto av ostepølser, brød, stekt løk. Jeg hadde også kjøpt med to små ketchup- og sennepflasker.

Så der satt vi i regn og sludd og spiste pølser i brød til frokost.

Og det var aldeles herlig.

Innpakka i ulltøy og regntøy.

Vi led ingen nød.

Bare tida, den rasa avgårde i sin vante tro.

Det var bare å pakke sammen å legge i veg oppover bakkene igjen. Jeg måtte rekke å dusje, kunne ikke sitte på biblioteket som et duftende- eller stinkende bål.

Jeg kom i stedet fram som et blussene bål, det tok sin tid før ansiktet innfant sin normale farge.

Men jeg tenkte at dette hadde jeg skikkelig godt av, få pulsen såpass opp i omdreininger.

Så da får det våge seg med de andre dagene som ikke var fullt så gode, når jeg hadde en slik opplevelse.

Og denne tror jeg faktisk blir liggende i minneboksen.

Vil ha flere av slike.

♥

Tilbake til nåtida. En stakket stund. Nå har det vært mye “før”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så nå er det på tide med å være i tida jeg er en del av nå.

Har enda en historie å fortelle fra et ønske jeg fikk inn.

Dagene mine er veldig ustrukturerte.

Rundt meg er det kaos.

Inni meg lite plass til stress.

Vil bare være her og nå, i det jeg er i.

Sjøl om jeg tok fram noen gamle dagbøker, bøker som har vært lukka i mange tiår.

Møte den unge meg.

Veldig spesielt.

Kanskje jeg kan si noe om det i et blogginnlegg, en gang.

Det er nesten som jeg har problemer med hva tid er, hvor er vi, hva er nå og hva var før.

Hva gjorde jeg i går og hvordan var forrige uke…

Eldstemann var med tilbake etter siste øyeoperasjon også.

Så til sammen har vi hengt sammen borti et par uker.

I morgen reiser han.

I kveld kom vi hjem til denne himmelen, du ser Karlsvogna.

Vi ble stående med bøyd nakke og ansikt vendt oppad.

Det var så fint.

Det er så mektig.

Vi hadde vært framom mor, etter bytur og kontroll av mine glugger.

Vi hadde kjøpt inn til middag og hadde noen timer sammen med henne.

Godt for alle parter.

Ja, jeg sovna i sofaen en stund.

Alt var bra med øynene, ny kontroll om to uker.

Øyelegen kan være i varierende stemninger, i dag var han på den nedre del av skalaen.

Kan være slitsomt og har jeg vært et barn har jeg nok blitt fryktelig lita og lei meg. Men vet at det ikke handler om meg.

Dagen var mild, vi fant oss en kafe som serverte kaffe med chili.

Nydelig!

Temperaturen og været, vi kunne sitte ute og venta på ferga da vi var på tur hjem.

Følelsen av at verden bare er stor og snill.

Kaskader med sol og vakker høst.

I går var eldstemann med på jobb, han arbeida med musikken sin og jeg prøvde å finne igjen trådene i hverdagen.

Etterpå gikk vi ut i solskinnet ned på butikken for å handle.

Endelig, etter dager uten bil var den også gjort i stand. Det ble dyrt, men ikke så ille som jeg var redd for.

Nå kom vi oss ikke hjem etter handlinga, for et møte jeg hadde fått beskjed om var avlyst, hadde blitt satt inn på timeplana igjen uten at jeg hadde fått beskjed. Så der nede på butikken fikk jeg telefon om det.

Sjøl om vi var en god del senere hjemme, så gikk det greit.

Og hjemme har det vært musikk.

Det er artig at to av gjengen min lager musikk.

Eldstemann er i gang med å bevege seg over fra tekno til vikingsjanger.

Artig å høre hva han skaper.

Og snakka, ja jeg behøver ikke fortelle at det har vært mye snakk og mange interessante temaer.

Slikt som alt fra verdensbanken, filosofi, psykologi, konspirasjonsteorier, barndom, mat, livet og døden til det utømmelige temaet; folk. Hvordan vi tolker, hvordan vi tenker og hvordan vi forstår orda.

Barna mine er ikke mindre opptatt av dette enn meg.

Jeg er heldig.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En vårdag med fuglekvitter, det er åttende mai og Norges frihetsdag. Og så er det lørdag.

Jeg har fridag og skal nyte den helt. Og som i forrige innlegget der jeg skrev om helga, vil jeg i dag, i helga, skrive om midt i uka.

Eller kanskje mer et ukesresymé.

Kan være greit å dvele litt ved denne tida som raser forbi.

For å holde igjen. Kjenne på følelsene av dagene.

Så da starter jeg ved sist mandag, etter jobb gikk turen til Trondheim. For på tirsdag skulle jeg få sjekka muligheta til å få satt inn tann på stift.

Etter en “omfattende” undersøkelse som var en kort titt i munnen pluss røntgen, fikk jeg presentert regninga for både dagens besøk og hva herligheten vil koste.

Det er noe som ikke fungerer så bra når helse, framkomstmiddel og slikt, braker sammen. Og det har vært mye en periode så jeg avgjorde ikke der noe mer, må se på saken.

Dagen etter, vel hjemme, kom epikrisen fra forrige Trondheimsbesøk med uttalelse for å legge fram ved tannlegebesøk.

Og enda en diagnose-.

Da jeg sitter der inne i bilen etter å ha plukka med meg posten på tur hjem og åpner konvolutt og leser teksten, kjenner jeg tårene komme.

Fordi jeg er lei.

Lei av å feile noe.

At det skal være noe.

Jeg er fullstendig klar over at dette ikke er slik fryktelig ille, men noen ganger er det på sin plass med noen tårer. Som en ventil som får utløst noe i oss, uansett hva tårene kommer av.

Den nye diagnosen var sekundær sjøgrens. Så nå har jeg lest meg opp på det. Og jeg leser at dette syndromet, for det blir kalt det,  forekommer hos en tredjedel av de som har revmatisme.

Så da så.

Da måtte jeg få det.

Men jeg skal visst har rettigheter ved tannlegebehandling også, men ikke sjekket dette nærmere enda.

Ellers var det hyggelig i Trondheim. Veldig fint å møte jentene, overnatta hos den ene og hun var med meg da jeg hadde timen.

Resten av dagen, før jeg kjørte tilbake, var jeg sammen med den andre.

Opplevde det godt for oss alle. Alle har vi noe å stri med, inn i mellom. Og da er en prat godt.

Resten av uka har det vært jobb. Der gikk dagene i hovedsak med på å planlegge et seminar og et styremøte. Seminaret skal jeg skrive nærmer om senere, for det er så artig.

Slutten av uka var det mor sin tur til tannlege.

Så i går fikk hun dagen min.

Timen var ganske tidlig. Etterpå besøkte vi søstera mi. Før handling og hjem til mor. Jeg ble der over dagsrevyen, før jeg kjørte hjem.

Der fikk jeg noen timer med å se på serier, begge fra NRK; Rådebank og Familien Durrells greske eventyr.

Jeg lot dag bli natt og tok ett jafs av dagen i dag.

Og i dag…i dag er det helg. Så nå skal jeg fortsette med framtida.

Jeg har ganske bra kontroll på noe, om dagen, både bevegelse og at jeg nesten rydda bort inntak av hvitt sukker. Så det er bra og lover bedre for denne framtida.

Men det er nå vi lever.

Ha en super dag. 

♥

Som perler på en snor kommer dagene. I forskjellige farger og mønster.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…

Dette er livet.

Hver dag er livet ditt, det du lever.

Jeg er midt i en ferie.

Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.

Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.

Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.

Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.

Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.

Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.

Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.

Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.

Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.

Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.

Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.

Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.

Jeg har forresten vært på flere skogsturer.

Tatt inn bar og mose.

Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.

Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.

Både i tujaen og ved inngangen.

Følte glede ved dette.

Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.

Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.

Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.

Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.

Nå står det steiking av lyst brød.

Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.

Dagene har gått.

Ikke så effektive som jeg håpte.

Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.

Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.

I dag er det to lys som tennes.

Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.

Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.

Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.

Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.

Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.

Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.

Holder alle seg friske?

Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.

Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.

Men noen blir det nok.

I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.

Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.

Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.

For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.

Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.

Ønsker deg en riktig fin andre søndag i advent.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndagskvelden snirkler seg i takt med musikken som mellomste har sendt meg. Jeg hører og gleder meg.

Og jeg skal dele, når hun er ferdig. Det er en stund siden hun har laget musikk.

Søndagen starta seint.

For natta starta seint.

Jeg satt alt for lenge og hørte på vinden.

Den huserte.

Huserte rundt husa.

Det gjør den forresten nå også.

Jeg kom meg ut på en liten tur ut i skogen, før mørket igjen omhylla naturen.

Jeg har en intens uke foran meg.

Igjen.

Men så har jeg også ferie snart.

Siste uke spora av.

Fordi fotefara laga spor.

Jeg har passa på.

Passa på værmeldinga.

Da jeg så snøen var meldt, ringte jeg.

For å skifte dekk.

Men fikk ikke time før i slutten av uka. Da fikk jeg også skjenn. Over å ha kjørt så lenge på dekka.

Er ikke så glad for dager som sporer av.

Fikk et par dager værfaste.

Men fuglene var glade for maten jeg rakk å fylle på.

De spiste opp alt flere ganger gjennom dagen.

Både oppe og nede.

Ellers har uka vært lignende som ellers; jobb og familie.

Snøen har forsvunnet.

Det har straks helga også.

Og der forsvant orda mine for denne gangen.

Riktig fin, ny uke til deg.

♥

For det burde vært med ved fødsel. Men så er det vel slik at mye blir til mens en går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Også hvordan en fungerer-.

Funksjon kommer vel med åra.

Kanskje…

Nå er jeg der igjen, med snuing av døgn og for stort spisebehov.

Jeg drømmer kaos.

Og jeg våkner og tenker; jeg må på jobb.

NEI!

Jeg behøver ikke dra på jobb, jeg har fri.

Men jeg prøver å presse i gjennom for mye. Akkurat det forstår jeg.

Jeg burde vite om mekanismene på forhånd, så jeg slipper dette-.

Syns jeg.

Enda en uke har gått.

To uker siden siste gjennomgang.

Slikt blir det.

Hvorfor eksakt det blir slik er det nok flere grunner til.

Men flere av kollegaene mine har slutta, det er litt tilbake i tid – men det er ikke bygd om et nytt miljø. De nye virker absolutt trivelige, men altså ikke noe miljø foreløpig.

Fokuset er også forandra. Og har mindre tid til å jobbe med det jeg har som hovedansvar.

Så når jeg kommer hjem sovner jeg sittende, etter middag. Når jeg våkner har jeg behov for mer mat. Klokka blir gjerne over midnatt før jeg legger meg.

Denne uka har det vært flere kvelder slik.

Da betyr det at jeg ikke har sertifikat på meg sjøl. Men ikke alltid lett å vite når dette skjer.

Her tidligere følte jeg så på energien, at jeg til og med tenkte at jeg kunne øke ut stillinga mi.

Jeg går bare for halv maskin.

Det har også vært for få hele dager hjemme.

Så denne uka vet jeg nesten ikke hvor ble av eller hva som har skjedd-.

Forrige kom to av mine hjem, og den ene med ny kjæreste.

Yngsteberta var forelska <3.

Og det som gjør det ekstra koselig, er at det er den første hun tar med hjem.  En veldig fin og trivelig gutt.

Jentene har alltid tatt det rolig med forhold.

Var det samme med mellomste.

Storebror derimot…

Jeg fant et bilde her om dagen. Vi var på et arrangement og der på stein ble han sittende lenge å snakke med den vesle jenta.

For det har jeg brukt noe av tiden til.

Sett på gamle bilder.

Det er både hyggelig og slitsomt.

All tid som er gått.

Dette var en skuffe full av bilder fra da barna var små.

For det er gjennomgang av mye gammelt om dagen.

Jeg fikk bærehjelp og mye er flytta inn i leiligheta nede.

Føler nok det er for lite tid til å arbeide med dette prosjektet.

Jeg har gått gjennom perioder.

Tegninger og oppgaver gjennom livet.

Slikt tar så klart på.

Virvle opp alt dette støvet.

-Av fortid.

Så kanskje naturlig denne slitenheten.

– Stopp å tenk du er sliten, mamma, sa sønnen min.

Og han har rett i det, hvordan en kan tillate seg å være i en tilstand.

Jeg gleder meg i hvert fall til at jeg har fått alt på plass.

Er en del på Finn.no, skal finne forskjellig, speil og vaskemaskin blant anna.

Spennede prosjekt.

Og det gir meg mye akkurat nå, for det er mye; utrygghet med jobben, sykdom, eldre foreldre, økonomi, ikke kapasitet til et sosialt liv, at man blir eldre, usikkerhet med samfunnet og korona.

Prosjektet mitt gir meg i hver fall glede.

Og barna.

Skal fortelle mer om dette siden, prosjektet.

Men denne tida som raser slik avgårde.

Er forskrekkelig.

I dag skal jeg siden handle for foreldra mine, det vil si, mor skal være med. For vi har fått oss ny butikk og det er litt av en sensasjon. I hvert fall er jeg spent på varesortimentet.

Ønsker dere en fin fredag.

Blir du påvirka av at det er fredag den 13., for vi har det i dag?