I dag mista jeg munnen min. Ikke munn og mæle, bare munnen.

 

 

 

Tannlegen sier ikke gap opp, lengre. Ikke stiller de spørsmål du ikke kan svare på heller, når du gaper.

Slike besøk er best når du kan gå ut igjen uten noe mer enn en kikk.

 

Slik gikk det ikke.

 

Jeg hadde fått en time som jeg måtte utsette.

 

I forrige uke ble server twist og kaffe i ett møte. Møteleder forteller om sin erfaring med karamellene som befinner seg i posene og en plombe som løsna.

Jeg tenkte at jeg kanskje ikke burde spise karamellen jeg hadde henta.

Men tenkte så;

det går så klart bra.

 

Det gjorde det ikke.

 

Plutselig kjente jeg noe hardt, og det var ikke bare plomben, det var forresten ikke noen plombe.

Nesten hele tanna, en jeksel, plukka jeg ut.

 

Flaks i uflaksen var at jeg hadde den utsatte timen neste dag.

 

 

I tannlegestolen får jeg dommen…og ja, den var dum.

For akkurat denne tanna var rotfylt, og til og med rota var delt i to, antakelig under karamell-økta.  Det eneste som kunne gjøres var å sette tann på stift, om forholda i kjeven var til stede.

 

Men på andre sida var det også en lignende tann, rotfylt, som begynte å se dårlig ut.

I tillegg hadde det blitt hull under en fylling i en annen tann.

 

Her var det tilstander som aldri passer og hvert fall ikke før jul.

Men hvem vil bli tannløs…

Så det som sto igjen av tanna og hele rota ble røska ut, med påfølgende penicillinkur. Som ikke passer med medisinering for reumatismen. For jeg vil ikke ‘miste’ kroppen min, verken nå, i jula eller ellers.

 

Men må man, så er det det en må…

 

 

I dag hadde jeg time igjen og spurte om tannlegen kunne ta tanna med hull under plomben, for den var øm å tygge på.

Underveis under arbeidet stopper tannlegen opp, det var verre enn hun hadde trodd. Hadde jeg ikke hatt smerter i tanna, ville hun vite.

Nerven var betent, så her måtte tanna rotfylles.

 

Nå sitter jeg her, mens mørket begynner å skjule dagen.

Bedøvelsen holde på å slippe taket.

Men jeg måtte gi opp å spise da jeg skulle prøve, for gang på gang knaka det i indre kinn når jeg beit åt.

Så her er det tilstander.

 

Nå skal jeg ikke tilbake før etter nyttår.

 

Enn å må gjøre slikt, vondt er det, dyrt er det og ikke er det det minste morsomt.

 

Men dette blir også historie.

Noe en gjorde en gang.

 

Det trøster jeg meg med.