Ett år har gått. Det har vært et spesielt år. Noen av oss har samla oss for å være sammen

 

 

 

 

 

Planene for dagen var klar.

For ett år siden.

 

Jeg skulle hente mor, vi skulle kjøpe kake og så dra opp på sjukeheimen for å feire far.

Fars 97 års dag.

Det var begrensninger for å komme på besøk, vi fikk ikke være flere enn to stykker.

Far hadde bedt om at han ikke ønsket mer livsforlengende medisin.

 

Jeg er på jobb denne dagen, og der får jeg telefonen, om at vi måtte skynde oss dit.

Jeg husker ikke alle detaljer, men jeg drar rett opp på sykehjemmet.

Det blir ringt etter taxi til mor, da vi opplever det utenkelige, at taxien nekter å kjøre opp veien dit hun bor.

For glatt og for bratt, mente taxisjåføren.

Får kontakta naboen, så mor blir henta og kjørt. Og kommer seg fram til sykesenga hans.

 

Han er gått inn i en komalignende tilstand.

 

 

Jeg får ringt og sagt i fra til alle familiemedlemmene.

Yngste datter er på tur hjem fra Trondheim.

 

Da natten faller på er vi tre, en fra hver generasjon, mor, meg og yngste datter.

Det føltes så riktig.

Vi vaker over han om natta.

Føler vi har en slags kontakt med han.

Jeg er redd jeg ikke skal skjønne om han dør.

Vi gjør vårt beste med lindring.

Neste morgen, på formiddagen drar han sitt siste pust.

Dagen etter han fylte et nytt år.

 

Det er så klart fryktelig sørgelig å miste faren sin.

Det var også veldig godt å få dele den siste tida slik, med han som for og oss som var samla.

 

Fikk spørsmålet her om dagen, om det var trist at far var borte.

Det som er trist er all tid som er gått.

Alle skal vi dø.

Det er helt naturlig.

 

Nå har det gått ett år.

 

To av oss søstrene deler helga med mor.

Det er hun som ble aleine etter et 65 års ekteskap.

Vi har levd gjennom det første året uten han.

 

Han som fikk være til stede i livet sitt helt fram til det siste døgnet.

Som fikk være hjemme mer eller mindre til siste måneden av livet sitt.

Den siste dagen før nyttår ble han lagt inn på sykehjemmet.

Han hadde i starten et håp om å komme hjem igjen.

Han rista på hodet over beina som hørte han til, men som han ikke fikk til å røre.

Se på dette, sa han og lo.

At dette skulle være hans bein syntes han nesten var komisk.  

 

HER skrev jeg om livet til far for noen år siden.

 

 

Ett år har gått.

Nå skal vi til med neste året. 

 

 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

 

 

I slufs og slafs rulla piggdekka gjennom sørpa. Enn at det skulle være et slikt føre.

 

 

 

 

Heldigvis hadde jeg bevilga meg god tid, så om jeg ikke rakk den første ferga gikk det likevel bra.

Dagen ble intens, men så kunne vi ta helg.

 

På tur ut av byen ser jeg en jente på fortauet, med et instrument hengende over aksla.

Det kunne være en hora (instrument), muligens.

Hun var lita, med rød trutmunn og hatt.

Ansiktsuttrykket er mutt.

 

 

Hun går sikkert på musikklinja, tenker jeg.

 

Attityden.

 

Tankene om hvordan det var å være lærer, møte nye elever hvert år… ramla ned i hodet mitt.

Elever med drømmer, ønsket om at det i framtida lå berømmelse.

Alle disse som går gjennom systemet, med drømmen om at de er spesielle.

 

For ti år siden var en av jentene mine ferdig på videregående, på musikklinja.

Denne strømmen av ungdom.

 

 

Plutselig er tankene der på meg sjøl som sekstenåring.

Jeg går oppover gata til skolen.

Sjølsenterert.

Inne i alle bilene som passerer sitter mennesker og ser ut, på meg!

Husker jeg tenkte; er jeg lilla i ansiktet, alle ser på meg…

Så opptatt av meg sjøl og liten evne til å tenke mer enn forknytte tanker.

 

Hallo, skulle noen sakt til meg, når man sitter i en bil ser en da på menneskene som passer forbi, slapp av.

Verden handler om mer enn deg.

 

 

Ti år etter flagrer jeg opp den samme gata, full av meg sjøl da også.

Men ikke forknytt lengre.

Tida før bussen gikk skulle utnyttes, jeg fyker oppover gata sammen med en kamerat, vi kom med flyet fra Oslo.  Han var i sort sid frakk og hatt, jeg i sidt blondeskjørt og sort skinnjakke.

 

Vi skulle innom polet, før vi reiste videre.

Med stor bag og kattebur, vi skilte vi oss ut.

Vi kniste og nøt det.

Ganske høye på oss sjøl.

 

 

Tid.

Egoet.

Ikke se på meg…

Se på meg…

Denne bevisstheta rundt eget individ.

 

Tanker i hodet på en fredag etter en lang dag.

Glimt fra livet.

Livet som farer i vei med oss.

 

Jeg skulle aldri bli musiker.

Jeg var designer.

Jeg var heller ikke som alle andre.

Til likt med hun med den røde trutmunnen i går.

Følelsen av å være annerledes.

Som noe godt.

 

Så opptatt av vår egen rolle.

Det er godt å slippe å være i den bobla.

Det store egoet. 

Slippe å tenke så mye på hvordan en blir bedømt.

 

Slippe det i mye større grad.

 

 

♥

 

 

 

 

Om en halv time må jeg være ute. Det er bare litt travelt.

 

 

 

Så en snartur innom.

Skal med ferge og hører det er noe vind.

Den kombinasjonen der er jeg ikke så glad.

Møter i hele dag.

Men det som er bra er at jeg ENDELIG får henta brillene mine, så nå blir det nok et nytt syn, tenker jeg :).

 

Håper der alle har en fin fredag.

Så snakkes vi igjen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Hvor er blokka, hva er klokka, tida går og her jeg står. 

 

 

 

 

 

Hvordan kan det du la fram, komme bort når du skal ta det.

 

Og tida er på overtid.

Men til slutt er alt pakka ned, skoa er på og bilen gir fra seg to blink når du låser opp et par meter før du kan åpner bildøra.

 

Det regner og blåser i dag også.

Etter smaler veier, som svinger hit og dit, opp og ned.

Heldigvis lite trafikk.

 

Og så er en framme.

Framme ved et hus i mørket.

Ikke ser en naturen, ikke ser en huset.

Bare døra i mørket. Ut av døra strømmer varm lys og en blir ønska velkommen.

 

 

Blir tatt med inn i huset man ikke aner noe om, fordi mørket gjemte det.

Bli vist i rundt, som et eventyr, fra rom til rom.

Her er badet, her er kjøkkenet, her skal det bli bibliotek.

Det er bøker over alt, mange bøker.

Nye rom.

En oppdagelsesreise i et hus en aldri har vært i.

 

En dør man gikk inn, en dør i mørket, opp trappa, det åpna enda flere rom seg opp.

Soverom her, bad der, dette skal bli stue.

Store vindu ut i mørket.

Nesten som en sal, en glassdør inn til et nytt rom, et langt og romslig rom.

Et rom for å lage ting.

 

Enn å gå inn gjennom en dør, fra mørket til lyset.

Bli overraska av et hus som en ikke hadde sett konturene av.

En liten reise i overraskelse.

 

Jeg er på besøk.

En kollega.

Vi skal møtes for kreativitet og avslutte med kveldsmat.

 

Jeg tar opp blokka mi og fargestiftene.

Jeg skal tegne.

Bare la blyanten svinge seg over A3-arket.

Litt famlende.

Ta opp fargestifter.

 

Fargelegge.

Snakke.

Trives.

 

En god kveld, en vitamininnsprøytning.

 

Og alle skulle ha prøvd å gå inn en dør i mørket, blitt overraska av alle rom en fikk gå inn i.

Det var fint med en slik kveld.

 

Riktig fint var det.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Det regner og blåser. Jeg er midt i mellom hjem og kontor. Er i en slags uvirkelighetstilstand.

 

 

 

 

 

 

Før jeg ble født sa jeg nok: gi meg masse utfordringer.

 

I går ble en spesiell dag, der ingenting gikk i ønsket retning.

Ikke konsultasjon om helsa over telefonen, jeg vil få en ny innkalling til en fysisk time.

Møtet på slutten av dagen trodde jeg var over teams, men det var feil, viste det seg.

De andre hadde møtt opp fysisk. Så da var det bare å kaste seg inn i bilen å kjøre til sentrum.

 

Jeg hadde også et møte mellom disse, det gikk såpass dårlig at jeg er i en uvirkelighetstilstand.

 

Dette vil kanskje føre til store forandringer.

Så dette har kastet meg ut i denne tilstanden. Ennå vet jeg for lite, så ingen ting er sikkert om noe.

Og det er heller ikke sikkert at forandring, om det er det det blir, fører til forverring.

Men ennå vet jeg for lite.

 

Og jeg har en ting å jobbe med, se opp og fram.

Har ikke bruk for å gå til bunns.

 

 

Problemet er at en blir sittende å se på “hele elefanten“, men jeg må ta bit for bit.

Nå er det over til hjemmekontor.

 

Håper dagen din er fin og god, det er da det er best.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg liker det så godt, når noen gjør noe som er helt uventa. 

 

 

 

Så klart må opplevelsen være positiv.

Jeg liker når folk gjør noe som jeg ikke forventer. Som går utenfor det en forventer skal skje.

Og jeg er nok ikke alene om det, regner med vi fleste er sammenskrudd slik.

 

Dagen i dag starta slik den bruker på mandager, med et møte på teams.

Var så vidt jeg rakk meg ned i kjelleren og til hjemmekontret mitt, før det var i gang.

Etter det skulle jeg ut for å kjøre noen mil, da var bryteren slått over på privat.

 

Slik omtrentlig hver tredje måned må jeg ta blodprøver for å sjekke ut verdier på grunn av sprøyten jeg tar.

Samtidig får jeg også beskjed om å ta blodprøver før jeg skal ha konsultasjon med St. Olav. Det er den reumatiske avdelinga der som har den kontrollen.

I dag var en dag for stikk.

Jeg har med meg arket jeg hadde fått tilsendt fra sjukehuset.

 

– Jeg kan kanskje ta de andre blodprøvene også, sier sjukepleieren.

– Andre, spør jeg, og skjønner ikke helt hva hun mener.

– Ja, som fastlegen hadde rekvirert, svarer hun.

– Når da, spør jeg.

 

For fastlegen min hadde jeg ikke vært hos på mange måneder. Hun hadde hatt svangerskapspermisjon og starta på etter nyttår.

Svaret er at det var nå, etter hun kom tilbake.

 

Jeg tror fastlegen min har slik omtrentlig fulle pasientlister, hun har et bra renommé.

Hvordan kan hun da ha kapasitet til å tenke at hun vil sjekke ut blodprøver når jeg ikke har vært i kontakt med henne.

 

Har hun gått igjennom alle pasientene sine etter hun kom tilbake?

 

Skjønner dere?

 

For jeg skjønner det knapt.

Sitter her med en følelse av å bli ivaretatt.

Det er nesten for utrolig, for jeg tenker at det nesten ikke skal gå an.

Men jeg kjenner at jeg føler jeg er veldig heldig med fastlegen min.

 

Kanskje er det noe jeg ikke forstår.

Men jeg nyter følelsen av å være svært overraska.

Det er så fint å få bli positivt overraska.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Mildt, bart, søndag, hva passa bedre enn en tur. Men jeg drøyde det, så har jeg gått denne turen for noen uker siden, hadde det vært mørkt.

 

 

 

 

Men ennå holdt lyset til en tur.

Tenkte jeg ville se om vinden hadde gjort noe skade i skogen ned mot sjøen.

Fra huset så jeg flere trær var tatt på andre siden av veien.

 

Og det viste seg at det var mange nedblåste trær.

Det var flere splintra trestammer.

 

 

Regna ikke hvor mange rotvelter jeg så.

 

 

Men det var mange.

 

 

Her kan det bli mye ved.

 

 

Her dukka det opp en stor stein under treet.

 

 

Nede ved sjøen oppdaga jeg ett av trea vi bruker å festa hengekøyer til, var falt.

 

 

Trekrona lå utover sjøen.

 

 

Sjøen sjøl låg hemmelighetsfull og stille i dag.

 

 

Jeg kjente jeg var glad jeg ikke hadde vært i skogen da vindkreftene målte seg med trærne.

Det var mange som hadde gitt tapt.

 

Jeg snudde, mens jeg tenkte på bading. Enn om jeg bare hadde vrengt av meg klærne å hoppa uti.

 

En drøm.

 

Men dagen om dagen er ikke slik en ønsker.

Det er vanskelig nok å ha på seg klær når huda er tør.

Jeg får lyst til å sende fra meg en regle.

Men hva hjelper det?

 

Så jeg bare snur, glad for at jeg kom meg ut.

 

 

For slikt må til.

Gå bakker, gå i skogen, masse.

Det hjelper ikke på motorikken i hendene, men det hjelper på muskelmassen.

Turen opp gikk jeg ikke helt etter samme område som nedover.

Nye trær ser jeg ligger veltet.

 

Jeg må kalle inn til en ved-dugnad, men kunnskap om rotvelter.

 

Så er jeg oppe på ved enga, der et gammelt steingjerde er et minne.

Mørket som senker seg gir naturen en nesten eventyrlighet.

 

 

Jeg labber oppover med tiltrengte mange pustepauser.

Og så er jeg nesten oppe.

 

 

Skyene har fart.

Vinden har ikke tatt helt pause enda.

 

Da jeg kom inn i hus måtte jeg tenne lyset, for det hadde blitt mørkt.

Det gjorde godt med turen, trist å se vindens herjinger, men får jeg en dugnadsgjeng bør det bli ved til flere enn meg.

Og så er jeg glad for at jeg kom meg ut.

Det gjorde godt for en dame som ikke vil innse at helse og alder ikke er på parti.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Musikk på en lørdag. Lørdag i huset mitt. Endelig.

 

 

 

 

 

 

For i går var jeg til for andre, langs veier som var så våte og grå at de nesten nådde sjelen min.

 

Da vi endelig var tilbake, omtrentlig ved utganspunktet, var klokka såpass mange.

Så jeg ble for å se tv lineært.

Dette førte til overnatting.

Jeg sa til meg sjøl at jeg skulle komme meg tidlig hjem i dag. Men det gjorde jeg så klart ikke.

Skjønner ikke at jeg klarer å narre meg sjøl slik, at jeg ikke lærer…

 

Men jeg fikk tatt aske ut av ovnen, hentet ved og slikt.

Til slutt gikk turen hjemover, hjem for lørdagskveld hos meg sjøl.

 

Og hvor kommer musikken inn…

Joo, i går ser jeg at en musikkvideo som ble spilt inn i sommer, endelig ble lagt ut.

Yngste og en til i filmgjengen hadde mekka den.

Ved midnatt ble den lagt ut.

Jeg deler den, sjøl om kanskje ikke så mange av dere som leser inne hos meg er opptatt av rapp.

 

 

Jeg syns både filmen og musikken samtemte, veldig laidback.

 

Jeg er en slik smågal mamma på barnas vegner.

 

Mellomste skal i gang med bacheloren, og hun har disse små snuttene om hverdagene.

Så da måtte hun poste en snutt om situasjonen.

 

 

Deler den også med dere HER.

 

 

Når jeg sjøl ikke greier å være særlig kreativ, gleder det meg at gjengen min er i gang med sitt. I det siste er det kanskje helst de to yngste som er mest i gang.

Bildet øverst er av de to som små. Fantasien og skaperevnen sto høyt i kurs da også.

 

 

Nå skal kvelden nytes både på langs og på tvers.

Det er mye som popper opp, av gjøremål, men i kveld tror jeg skal ta verden helt i vater.

Eller, nesten i vater…tenker ikke å legge meg. Bare kooooose meg i fred og ro med litt god mat.

 

Nyt lørdagskvelden. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det er nesten helg. Jeg ser fram mot den. Virkelig.

 

 

Torsdagen starta knall tidlig.

Jeg våkna i sekstida med speed-tanker.

Det var ikke måte på, liksom.

Snø, vind, tidsfrister og kom jeg meg opp i boligfeltet jeg skulle.

 

Da dagen var i gang gikk det meste bra, bare boligfeltet gikk det ikke å komme opp i.

 

 

Jeg hørte litt på ni-timen i dag tidlig, der snakka dem om pasta carbonara. Så ved endt dag gikk turen innom en butikk.

Fersk pasta og tørr salta bacon.

 

 

I dag fungerte jeg normalt, greit.

Fikk sendt mailer, lagt ting inn i timeplana, egentlig ganske konstruktiv.

Det er enormt godt etter en dag som spora av.

Tror jeg forstår meg sjøl, noen ganger blir det slik.

En slags kortslutning.

 

Er det for mye som skal fordøyes, tror jeg det bil bli slik for de fleste.

Så godt at dagen i dag var til å fungere i.

Til tross for tidlig start med et hode i stressmodus.

 

 

Og gjett, det blåser ikke.

Det snør, men temperaturen vil stige igjen.

Traff ei dame fra Sveits, snø var hun vant til, men ikke slike skiftinger som er her.

 

 

Det smakte godt med pasta carbonara.

Stekte bacon til slutt sammen med hvitløk, det har jeg ikke gjort før.

Det var mektig og godt.

 

Og det er mektig godt å sitte her uten vind med en helg like rundt hjørnet.

 

 

Har dagen din vært bra?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det høres som et tog er på vei og huset rister. Enda mer vind.

 

 

 

 

Jeg tror jeg bare legger meg under dyna.

Trodde ikke det skulle bli så ille i kveld.

Men det dundrer når vindkastene kommer.

Denne gangen blåser det rett på.

Huset står nok.

Håper jeg-.

Nå spørs det om det blir enda mer skade.

 

I dag ble verden hvit.

 

 

Både i morgen og fredag skal jeg ut å kjøre, begge dagene er det mor som skal til timeavtaler.

Er det snø kommer jeg meg ikke opp til dit hun bor.

Plana var hjemmekontor i dag, men det ble heller kort dag.

 

Jeg fungerer ikke.

Er vel kanskje logisk. 

 

Men, i helga er det gode meldinger, uten vind.

 

Det er ubehagelig å sitte i et hus med all denne vinden.

Nå drar jeg dyna over meg, så håper jeg på en god dag i morgen.

 

God natt!

 

 

♥