I slufs og slafs rulla piggdekka gjennom sørpa. Enn at det skulle være et slikt føre.
Heldigvis hadde jeg bevilga meg god tid, så om jeg ikke rakk den første ferga gikk det likevel bra.
Dagen ble intens, men så kunne vi ta helg.
På tur ut av byen ser jeg en jente på fortauet, med et instrument hengende over aksla.
Det kunne være en hora (instrument), muligens.
Hun var lita, med rød trutmunn og hatt.
Ansiktsuttrykket er mutt.
Hun går sikkert på musikklinja, tenker jeg.
Attityden.
Tankene om hvordan det var å være lærer, møte nye elever hvert år… ramla ned i hodet mitt.
Elever med drømmer, ønsket om at det i framtida lå berømmelse.
Alle disse som går gjennom systemet, med drømmen om at de er spesielle.
For ti år siden var en av jentene mine ferdig på videregående, på musikklinja.
Denne strømmen av ungdom.
Plutselig er tankene der på meg sjøl som sekstenåring.
Jeg går oppover gata til skolen.
Sjølsenterert.
Inne i alle bilene som passerer sitter mennesker og ser ut, på meg!
Husker jeg tenkte; er jeg lilla i ansiktet, alle ser på meg…
Så opptatt av meg sjøl og liten evne til å tenke mer enn forknytte tanker.
Hallo, skulle noen sakt til meg, når man sitter i en bil ser en da på menneskene som passer forbi, slapp av.
Verden handler om mer enn deg.
Ti år etter flagrer jeg opp den samme gata, full av meg sjøl da også.
Men ikke forknytt lengre.
Tida før bussen gikk skulle utnyttes, jeg fyker oppover gata sammen med en kamerat, vi kom med flyet fra Oslo. Han var i sort sid frakk og hatt, jeg i sidt blondeskjørt og sort skinnjakke.
Vi skulle innom polet, før vi reiste videre.
Med stor bag og kattebur, vi skilte vi oss ut.
Vi kniste og nøt det.
Ganske høye på oss sjøl.
Tid.
Egoet.
Ikke se på meg…
Se på meg…
Denne bevisstheta rundt eget individ.
Tanker i hodet på en fredag etter en lang dag.
Glimt fra livet.
Livet som farer i vei med oss.
Jeg skulle aldri bli musiker.
Jeg var designer.
Jeg var heller ikke som alle andre.
Til likt med hun med den røde trutmunnen i går.
Følelsen av å være annerledes.
Som noe godt.
Så opptatt av vår egen rolle.
Det er godt å slippe å være i den bobla.
Det store egoet.
Slippe å tenke så mye på hvordan en blir bedømt.
Slippe det i mye større grad.
♥
Det dukket opp mange tanker underveis mens jeg leste det du skriver her ♥
Så spennende 🙂 <3.
Ja, tenker jeg har vært prikk lik opp gjennom. Først redd for hva de tenkte når de passerte.. Bra nok? Etter hvert tøff og annerledes ut fra valg. Bra nok i massevis, og vel så det! Så etter hvert voksen. Passerer noen som ser i bakken, og også noen som er høye på seg selv mens jeg smiler.. Sånn er livet 😊
Jaa, det er slik, for mange av oss. Er egentlig fint med denne utviklinga :). Klem <3
Det er livets mange perioder som de aller fleste går igjennom 🙂
Jeg var ikke høy på meg selv, jeg var tvert i mot, veldig usikker og sjenert. Ble til og med verre før jeg ble bedre (voksnere). Egentlig ikke den beste tiden i mitt liv. Men man måtte jo gjennom det 🙂
Artig å tenke sånn tilbake 🙂
Ja, det er nok det. Fasene kan være forskjellig, i hvert fall godt å komme dit at en slipper det meste av usikkerheten. Og så gir det en del erfaring. Klem <3
Kjenner meg igjen her 💚
Klem <3.
Jeg såg for meg en sånn musikklinje attitude. 😊 Gikk på musikklinjen selv. Og mange skal helst være litt orginale der og noen kunstmiljøer, hehe. Alle kan nok være litt i sin egen boble, men spesielt når man er ung tror jeg man kan være ekstra selvsentrert til tider. Men fint å bli eldre og kanskje ha mer avslappet holdning til mye og se mer utover.
Da kjenner du godt til ønsket om å være original. Var slik der jeg tok utdannelsen min også. Ja, det å skjønne mer av mangfoldet og kanskje ikke alltid være så sentrert om seg, hjelper på etter som åra går. <3 <3
Bra du skrev instrument i parantes, jeg kvakk liksom litt til 😂
He, he, :D. Så den.
Mange tanker kom i mitt hode også. Rart å tenke tilbake og fundere på hvem vi var, og hvem vi ble. Jeg vet jeg har forandret meg. Noen ganger blir jeg minnet på det, når jeg ser ut av et bilvindu…..
Vi forandrer oss, tankene, utseendet og holdninger. Har jeg kunne valgt har jeg gått for den jeg er, til tross for forfall og helse. Ble nysgjerrig på hva du ser utenfor bilvinduet… Klem <3.
Ja, det skulle du vel ha visst. 🙂 Jeg var mye mer original som ung. Som voksen og eldre, så har jeg moderert meg, for liksom å passe inn. Men jeg har begynt å ta det tilbake. Hvorfor i all verden skal vi være som alle andre. Jeg er meg og du er deg. Opp med hodet tenker jeg. Ha en fin dag 🙂
Skjønte det etter hvert :). Vi tilpasser oss, de fleste, tror jeg. Det ble sagt en skulle tenke på hva som ga en glede som barn, det har jeg tenkt en del på. Viktig å finne fram til den en er. Så bra du er på vei til å finne tilbake til den DU er. Er nok også i en prosess, lei av å please så mye. <3
Så flott innlegg, og fine tanker! Kjenner meg igjen i mye der 🙂 Jeg var en grå mus, så jeg har utviklet meg til å tørre mer, være litt tøffere heldigvis. 🙂 Fikk fram mange tanker du nå med dette innlegget. 😀 <3
Tusen takk, så fine ord. Bra du tør mer, jeg ser gjennom bloggen en varm, reflektert og ordrik dame. Men tror generasjonen fra noen og femti år og langt opp i åra, ble oppdratt til ikke og høres. Gjelder så klart ikke alle. Men i hvert fall ikke så greit å bryte ut av et mønster en er blitt plassert i. Men tror det er fryktelig viktig å se med kjærlighet, forståelse og aksept på seg sjøl, la kritikken fare. Klem <3