Det starta med at jeg oppdaga det så vidt rann vann ut av kranen.
Etter jeg kom hjem.
Jeg hadde vært ute med x2 puser.
Vetrinær, chipping og vaksine. De skreik inne i buret. Denne turen likte de ikke.
Det viste seg at Iris reagerte mest, da jeg tok henne ut skalv hun som et aspeløv. Achia hadde en helt annen puls, hun var rolig og avslappa. Men det var riktig godt å være hjemme med dem. Det var da jeg oppdaga vannet…eller fare for tomme kraner. Det er jeg som mister vannet først.
Det var bare å legge i veg.
Opp og ned bakker.
Over islagte områder. De var det massivt av.
Så gjett om jeg var glad for sko med pigger.
Endelig var jeg oppe ved brønnen. Fikk kjempa det tunge sementlokket til sides og så det var lav vannstand.
Bort til elva, den var ei isrenne av tykk is. Jeg begynte å banke i isen.
Is og vann spratt tilbake og klærne frøs seg stive ganske fort.
Det først laget gikk greit å banke igjennom, neste var verre. Og så begynte jeg å tenke at om jeg kom meg ned, om jeg fant noe vann… ville det også fryse.
Jeg ringte en nabo og vi kom fram til at dette ikke var noen vits i.
Da jeg kom ned var jeg utlada og sovna i den berømmelige stolen. Vi skulle arbeide mer med dette etter hvert som folk kom hjem fra arbeid og jeg venta på mer beskjed fra andre naboer.
Det er krise når vannet forsvinner og det er ikke meg det er verst for. Det er både hus med små barn og dyrehold rundt de som ble uten vann.
Så fikk jeg telefon.
– Kan du skru opp kranen, fikk jeg beskjed om.
Og der fossa vannet ut.
Vannet kom fra en annen brønn, det hadde vært noen omkoblinger.
Jeg var veldig glad for at det igjen var vann. Jeg var også glad for jeg slapp turen ut for jeg hadde fått frost i meg.
Nå var det fra en brønn alle rundt her fikk vann. Flere hus med små barn og gårder med dyr.
Det var ikke tilsig i den andre brønnen heller, så den vil også bli tom. Men nå er kommunen koblet på og det er kjørt ut vann til oss. De skulle også prøve å få en tankbil med vann til å fylle opp i brønnen.
Jeg har ikke sjekket dette for fikk nok en uventa og overaktiv dag i går.
Men denne kvelden, etter alt var i orden en stakket stund, var god.
Iris hadde også gjenvunnet tro og tillit på verden der hun stolt satt å kneisa på stolryggen.
Dette er første gangen jeg opplevde å bli helt vannløs fra den brønnen jeg får vannet fra på de 18 åra jeg har bodd her.
Tidligere dag for dag fargelegger sola fjellet på andre sida av fjorden. Nå er det ikke så mange dager før sola også finner veien inn gjennom mine vinduer.
En må nesten ut i det kalde og fine været.
Her er bilder fra tidligere i uken. Da var det riktig nok ikke så mange minus som nå, men likevel måtte en ha ull på.
Å komme ned til sjøen med gyllen sol bortover vannflata er så fint.
Enn å bli så glad i en baklies strand, et sted med mye skygge. Fargespillet bort over sjøen, med valører.
Det var fjære og vurderte om jeg skulle sanke med meg tang opp, men så tanget hadde rimfrost.
Det var så isete langs stranda at jeg måtte gå ned på steinene i strandkanten. Det var flere parti med oppsvella is langs stranda.
Is med mønster som så ut som et maleri.
Kanskje jeg skal prøve meg på det en dag, male etter bilde med is…
Og fjorden, tilbake til fargene i sjøen, det minner om gyllen sjampanje.
Fargene på fjorden har alltid mint meg om det i januar og februar.
Natur og farger uansett årstid, har så mye vakkert å by på. Gjør til at alle årstider har noe fint i ermet.
Nå skal dagen min starte her, en ny dag med opplevelser og gjøremål. Skal siden hente lillesøster og kjøre inn til mor, far ville ha vært 102 år i dag. I morgen er det 5 år siden han gikk ut av livet. Tida går så fryktelig fort.
Når et årevisst problem står foran deg, ikke som noe som skjer en gang, men som skjer…
Det er over ti år siden problemet begynte. Da var jeg midt inne i en periode med mange andre store utfordringer og jeg husker bare jeg følte meg fullstendig overvelda. Problemet ble likevel løst inn til videre, innbilte jeg meg. Den løse steinen på taket ble lagt der den skulle ligge.
Men etter som åra gikk skjedde noe der oppå taket og ene veggen på huset va ramponert. Da en av de navngitte stormene herja området med presisjon var problemet et faktum. Det gikk ut over både fjøset og bolighuset. Fjøset tok forsikringa, men bolighuset hadde skade på taket fra før, fikk jeg beskjed om. Det var strødd med takstein foran huset og gått hull på taket over verandaen fordi takstein ble blåst av.
Følelsen, fortvilelsen og forferdelsen var prega av det som hadde skjedd. Diskusjonene var mange og mulighetene var bortimot fraværende. Jeg kunne våkne om natta i fortvilelse og når nye vindrosser fant veien var jeg bort i mot nummen. Flau var jeg også, lenge. Men etter hvert ble jeg tykkhuda, folk fikk tenke det de ønska å tenke. Jeg visste ståa.
Og så fikk jeg mulighet til å gjøre noe. Da viste det seg at håndverkere ikke var lett å booke. Men fikk noen til å komme og se, andre sa de kom uten å komme, de var ikke lette å få tak i…heller få oppå et tak.
– Du må ringe han, sa ett av søskenbara mine.
Fikk vite at han hadde et godt renommé .
Han kom og han sa ja, men visste ikke når.
– Til høsten, spurte jeg.
– Ja, det måtte bli da.
Høsten gikk, men før jul måtte det bli fikk jeg vite.
Nyåret kom og jeg tenkte jeg måtte ta kontakt uten at jeg slo nummeret. For tenkte også at det måtte likevel skje snart.
På lørdag kom telefonen.
På mandag kom stilasa.
Da jeg så dette synet var følelsen bortimot hellig. Det er ikke så lett å se, men stilasa er oppe og arbeidsbiler parkert.
Men her vises det at noe skjer.
Her er stolper som bar overbygget tatt bort, nye skulle inn og kom opp neste dag. En del av takstenen er fjerna.
Endelig skjer det.
Dette synet med kveldslyset gjennom stilas er symbolisk, lyset og håpet som ligger der.
Det blir lysere dag for dag og det blit tett tak. Så får jeg håpe at skadene som avdekkes ikke er verre, men bedre enn hva en kan tro. Vil tro svaret avdekkes ganske snart.
Det lysner av dag, det er mandag foran en rimelig aktiv uke.
Det kommer håndverkere i dag, i morgen er det både legebesøk, møte og besøk, onsdag veterinær og i tilegg har helga vært passe aktiv.
Det starta vel egentlig lørdagskvelden, fredag var jeg på et vanlig besøk hos mor. Det vil si, vanlig var det vel ikke for jeg hadde blitt oppringt av hjemmetjenesten et par dager tidligere om at mor hadde en løs tann. Først fikk jeg ikke tak i tannlegen, men da jeg endelig fikk tak i han hadde jeg en og en halv time på meg til å komme dit med mor. Da måtte det gå fort og det å få mor med seg ned trapper og inn i bil var ikke helt enkelt. Hun hadde også fått vond rygg, så hun hadde problemer med å gå.
Etter tannlegen besøkte vi lillesøster.
Tenkte mor kunne være hos henne da jeg handla for henne, men så kom lillesøster på at vi kunne besøke morbror vår. Da vi sto utom sjukehjemmet sa mor ifra om at det ble for mye og at hun ville hjem. Så fant ut at to aktiviteter på en dag er mer enn nok for mor nå, vi får ta besøke til broren en egen dag. Det er de to som lever igjen av seks søsken og de er så glade når de får møtes.
Så etter alt ble det sent før jeg var hjemme hos meg sjøl.
Lørdagen skulle jeg bare være hjemme. Det var mye jeg ville denne dagen, men våkna til en lat dag. Så mangt ble bare urørte planer.
Valgte tv og vegetarpizza om kvelden. Det sto igjen en boks øl fra jula, så tenkte den kunne passe til. Men det viste seg være et dumt valg. For i nitida får jeg en telefon fra hjemmetjenesten, mor hadde falt.
Hun hadde falt ned trappa.
Det virka som det hadde gått mye bedre enn en kunne frykte. Antakelig hadde hun rutsja ned trappa på baken, så hadde hun sannsynlig krøpet ut på vaskerommet. Men hendelsesforløpet og hvor lenge hun hadde ligget på vaskerommet er uvisst. Hun hadde ropt, sa hun, hele tiden. Hun hadde fått frost i seg og jeg ba om at de fylte på en varmeflaske. For jeg kunne ikke dra dit, kunne ikke kjøre etter denne boksen med øl. Derfor kom jeg meg opp tidlig neste morgen, søndag, og kjørte innover til henne. Hjemmetjenesten var der så fikk snakka med dem.
Mor var nok i et slag sjokk, hun var fortsatt kald i kroppen.
Mellomsøsteren i Trondheim kom, så da mor hadde sovna gikk vi oss en tur.
foto:malmfrid
I bratta på skaren.
foto:malmfrid
Det var fint å komme seg ut og se utover barndommens rike.
foto:malmfrid
Da vi kom opp til mor etterpå spiste vi middag sammen, mor hadde hatt godt av søvnen og var mer tilstede. Så det ble en trivelig avslutning på en heller dramatisk helg.
Det er økt besøkene hos mor framover fra hjemmetjenesten. Det er ikke bare, bare å bli eldre.
Men vi får håpe det roer seg med hendelser rundt mor og at hun har en god sommer foran seg.
Det starta en gang i høst. Jeg gikk ned i kjelleren med en soleklar plan.
For noen ganger tror man at en har fått en super idè. Så jeg gikk altså ned i kjelleren hos mor. På vaskerommet har hun masse garn etter alle tidligere prosjekt. Mor har vært veldig glad i håndarbeid, så det blir en del rester.
Fingrene hennes ble liggende uvirksom for flere år siden. Hun har et par sokker i bølgemønster og en jakke i tynt garn som nok ikke blir avslutta.
Nå har jeg en tro på det å kan bruke hender og hode er heldig, uansett alder. Og mor har bare tv’n, hvemmetjenesten og meg som input. Så kanskje, tenkte jeg…
Plana var å finne garn for å strikke firkanter. Det måtte gå, håpte jeg. Og jeg fant tre nøster, et rødt, et sort og et naturhvitt. Fant fram to sett pinner og la opp.
Her ligger det naturhvite nøstet på et smårotete bord.
Kom ellers aldri på å ta bilder mens prosjektet var igang.
Tenkte jeg også fikk strikke lapper når jeg var der.
Det fikk bli et lite kast for varme rundt nakken. Mor er en frossen dame, så hun må ha mye varme. Hun strikka vel slik en og en halv lapp. Det viste seg at dette var ikke noe som interesserte, det satt ikke i hukommelsen hva dette skulle bli liksom… Men jeg strikka trøstig lapp etter lapp.
Når det var andre besøkende fikk de også pinner i hendene, så vi var mange som la masker inn i lappene. Og endelig var de 21 lappene ferdigstrikka og kunne settes sammen.
For noen dager siden kunne kastes legges rundt halsen.
Dette bildet er heller ikke så flatterende, hun likte ikke det hun så – derfor redigerte jeg bort ansiktet. Jakken under en flott jakke mor strikka for mange år siden.
Det ble ferdig og jeg var kanskje mest glad. Så nå kan jeg igjen ta med min egen strikk når jeg drar dit på besøk.
Og jeg gleder meg til at jeg er ferdig med dette prosjektet for etterpå skal jeg igang med en skikkelig fargerik genser.
Dette lange ubrukte året som ligger foran må ha en plan. Nå er snart januar bruka opp.
Det er ikke det at jeg har laga meg noe nyttårsforsett, utenom jeg vil ha mye latter og glede. Eller, jeg vil at jeg skal se gleden uansett hva som skjer. Ikke det at jeg skal få servert som i «å ha», men jeg vil evne «å se».
Ellers er det mye jeg vil, men først og fremst må jeg ha fokus på å bygge energi. For uten energien er det mindre å få til. Jeg ønsker ting både for hus og hage, kropp og skjel. Det er ikke måte på hva jeg ser for meg.
Men en veldig konkret ting er at jeg skal bli mer sosial, ta meg mer tid til å møte flere folk på mine premisser. Var mange nok å møte da jeg var i jobb. Jeg kan så klart ikke gape kjeften min ut av ledd.
Likevel, her om dagen sendte jeg ut noen meldinger til et par tidligere kollegar. Vi har snakka mer om det enn gjort det. Altså, det er snakk om å gå tur sammen inn i mellom.
Det var flere meldingene jeg sendte denne dagen og ut fra de ble til flere avtaler, men som sagt…jeg vil ikke gape for høyt.
Men den ene, den med turgåing ble. Med den ene. Så i sol, blå himmel og minusgrader møttes vi.
Vi rusla avgårde, passa oss for glatte parti.
Slik halvveies kom vi til en gapahuk der vi tok fram det vi hadde med oss for å spise. Sola skein over isen og glitra mellom granleggene.
Praten gikk om mye, ikke minst såing og planter. Hun skulle sende meg et par linker om en måte en slapp å grave så mye.
Sola rulla så vidt åskammen.
Men sola og lyset, våren i vente, planting og planer…det er så spennende.
Alt dette vi er i og har foran oss.
Da vi hadde tatt runden var flere timer gått. Det føltes godt, friskt og trivelig.
Neste gong må vi satse på at hun andre også kan være med. Hun er ikke helt ferdig med arbeidslivet, men snart er vi alle tre i samme kategori.
Det er ikke så lenge siden jeg skulle gå igjennom siste år. Det er et år siden. Så et år går fort, er flyktig og kort.
Det som overraska meg er at det har gått et år siden jeg fikk veldig fokus på slikt jeg trodde det var kortere siden. Slik som å skru av tanker, øve på å ikke være så mye i fortid og framtid, men la nåtiden få mest mulig fokus.
Jeg sa opp jobben ganske tidlig, allerede i januar. La inn ønske om å få ferien lagt inn i slutten av arbeidsperioden, men eneste respons var at sjeften sa at hun tror det er den fineste oppsigelsen hun har fått.
Det var slitsomt å ikke få klarhet.
Fikk opp lekeutstillinga, egentlig en utstilling som jeg tenkte å ha i 2024.
Det er mange hendelser før jeg en dag går fra museet med viten om at det var siste arrangement jeg hadde ansvar for. Det var en lettelse.
Likevel sto mye igjen, rydding både på nett og kontor. Og det tok ganske mye fokus bort fra at jeg kunne trekke meg tilbake og nyte at siste arbeidsdag gikk av stabelen i midten av august.
Først ut i november for alt utstyr ut av huset og nøkkelen ble levert.
Det var en helt vill følelse, endelig kunne jeg legge jobben bak meg.
Livet som pensjonist kom med en flodbølge av slitenhet. Den siste tiden i et arbeidsliv hadde tatt krefter, tanker, stress og følelsen av å ikke bli møtt så godt. Da alt kunne legges bak var den følelsen helt gedigen god.
Jeg var fri.
Alle tanker om forventninger kunne legges bort.
Jeg var en tur på museet for å hente leker jeg hadde lånt ut til sommerens utstilling og opplevde jeg ikke hadde tilhørighet der lengre. Jeg var borte, det var ikke «mitt». Etter alle år hadde ikke museet noe med meg å gjøre lengre. Det var veldig fint å kjenne. Et kapitell var over og nytt sto klart.
Som et bakteppe skifta årstider, våren kom.
“Lykkens plass” like oppom huset mitt, blomstra det like fint av blått i blått, som det brukte.
Sommeren kom som en varm bølge med blomster mellom tærne.
Av sol, turer gjennom skogen og ned til den lille stranda mi.
Da jeg fylte år var en del av gjengen min med å feira sammen med meg. Dagen starta med sjøbad. Og der uti sjøen, plaskende i varme bølger opplevde jeg å få servert fødselsdagssang. En nydelig opplevelse.
Flokken min kom og reiste gjennom året, det var mange gode opplevelser..
Til påske kom en litt utvida flokk. Bildet over er fra overlevering av tre damer der kjæresten til yngste skulle ta de med seg til Oppdal. Yngste har vært en del opp og ned fra Oslo, hun syns det er litt mange steder å fordele seg på; Oppdal, Tronheim og heime hos a’mor.
foro:asbjørg
Litt utpå høsten kom også utvida flokk, vi hadde en kreativ samling som vi var enig om å fortsette med.
foto:asbjørg
Eldstemann og jeg hadde disse samtalene gjennom hele året, der praten om livet, samfunnet og andre dyptpløyende tema fikk til dels stort fokus.
Han mente vi burde opprette en podkast med disse samtalene, men det ble liggende igjen som planer som sikkert ikke blir.
En anna ting som dukka opp i våren var flere gamle, flyktige herrer. Dene ene var jeg såpass klar over flykigheta til og medregna. Jeg satte krav og de ble som forventa ikke innfridd. En annen åpna jeg døra for av en eller annen merkelig grunn og da det ikke gikk var jeg barnslig nok til å irritere meg over at jeg ikke ble først til å avslutte. Føltes som en skikkelig unødvendig opplevelse.
Det samme følte jeg med Truls, også en herremann med fire bein.
Han gledde med stort. En nydelig vårdag var han borte.
Bare sola var igjen.
Ingen glade mjau.
Tiden etter gikk med til leiting i nærmiljø og søking på nett. Skikkelig trist var det. Og til slutt, etter mange måneder la jeg håpet fra meg.
Jeg skulle aldri mer ha dyr i huset.
Så jeg vet ikke hva som skjedde, jeg. For plutselig hadde jeg gjort en avtale da jeg kom over dette bildet.
Og så flytta Archia og Iris hjem.
To puser med mye varhet og en kattemor som hadde blitt funnet i skogen og nok hadde overført til pusene denne forsiktigheten. De blir kanskje aldri slike trygge katter jeg har vært vant til. Nå spretter de ikke opp når jeg nyser, men ved nye lyder er de i sprang.
Jeg hentet de i oktober med denne bilen.
Min gamle Toyota som hadde holdt i mange år begynte å få mange reperasjoner og fant hele tiden på nye problem. Så dermed gikk jeg for en nyere bil. Den hadde også noen startproblem, men det ble ordna greit.
I dag er jeg veldig gode venner med min lille sportsaktige kraft plugg som jeg kunne kjøpe takket være for at jeg hadde tatt opp et lån for reperasjon av taket på huset. Men håndverkere er ikke enkelt å få tak i. Etter flere befaringer tok endelig to det på seg. Så det står på lista over ting som skal skje i år.
Siste helga i august var det bryllup til et tantebarn, en fin dag.
Mor og jeg bodde hos søsteren min og mannen hennes, foreldra til bruden.
Mor begynner bli eldre, hun hadde kanskje ikke den største gleden av å befinne seg sammen med så mange folk. Jeg syntes far sto ved siden av henne i grå dress etter vielsen.
Hun bor hjemme, hjemmetjenesten er der flere ganger om dagen og jeg er innom henne nesten annenhver dag og har hovedansvaret.
Hun klarer seg ganske bra, til tross for et varierende minne.
Da jeg bestemte meg for å reise etter døtrene som hadde dratt til Hellas, var det en del logistikk rundt mor for å få turen til.
Turen ble noen fantastiske dager med varme og bading.
Og et lite innslag av kultur med et svært varmt besøk på Knossos på Kreta.
Det har også vært turer i mindre format, endelig fikk jeg besøk henne som en gang var svigermor. Var også framom en strand med de vakreste steiner.
Jeg hadde overnatting i leligheta til mellomste søster og mann, der bading og prat hadde god plass.
Og det har vært mange turer i nærmiljøet der jeg fant en ny skog med gamle trær og ubehagelige fluer. Her er mellomste med opp til trærne.
Mellomste ga meg flere konserter der hun sjøl opptredde.
Hun innviterte meg også med på konsert med Kaizers Orchestra. Også en fin opplevelse.
Jeg prøvde meg også som sanker. Noe jeg samla inn og har stor glede av er te av rødkløver.
Helseproblem har jeg lett for å glemme, men det har vært noen behandlinger for nerver i nakke som er i klem med redusert følighet i noen fingrer. Jeg gikk meg opp i en skikkelig betennelse av å gå barfot i naturen med gnagsår. Ikke å anbefale. Ellers er det noe rusk og rask som er litt logisk etter levde år.
Til tross for at jeg lot høsten gå etter følelsen av slitenhet, har jeg ført inn både noe trening og turer.
Maten har jeg et ganske bevisst forhold til.
Klarte å få bort 10 kilo etter sommeren uten egentlig slanketanken.
Har hørt enormt mye podkaster i hovedsak om spiritualitet og tatt fram gleden ved å lese bøker igjen.
Som hovedregel skal jeg kjenne etter hva jeg har lyst til.
Da jula nærma seg, som jeg egentlig ikke trodde jeg evna å gjennomføre både på grunn av energi og økonomi, ble den likevel. Barna ville komme, faren kom, mor, lillesøster og tanteunge.
foro:asbjørg
Alt la seg greit på plass til å kunne gjennomføres. Det eneste var at jeg ikke fikk inn oppvaskmaskina til denne jula heller.
De aller siste dagene i året valgte jeg å være mest mulig aleine. Jeg følte jeg hadde behov for det. Så da nyttåret spraka på himmelen så jeg på raketter i det fjerne, ønska meg sjøl et godt nyttår og tanken på dette året som var starta. Krig og fred, nyhetsbilde, uansett alt, jeg kjente jeg gledde meg til et nytt år.
Et nytt år med tanken på at jeg var et fritt menneske.
For gårsdagen kom, tok bort alt som jeg har planer om og forsvant i tid. Det viktigste var likevel å rydde kjøkkene slik nogenlunde. Herr Robe, robotstøvsugeren, fikk gå noen runder gjennom både fredagen og dagen i går.
Nei, det var ingen som kom hit. Bare det at jeg skulle avgårde, var plana. Plana tok derfor ifra meg tur ut, øvelser og alt slikt som mitt nye liv skal inneholde.
Jeg ryddet i kattkassene og til slutt var jeg ferdig til å forsvinne. Igjen, helt alene, skulle pusene være, en kveld og en natt. Så lenge kunne de ikke bli stengt inne med et bad og soveromsgang til å bevege seg på. Og jeg ville at de skulle ha det slik greit nok.
foto:asbjørg
Men til slutt var jeg på tur, med toalettsaker og nattklær.
Men først var jeg innom en butikk. Møtte et søskenbarn.
– Er det her du er, sa han.
Og jeg svarte:
– Ja. Og du er også her.
Så fikk vi stadfesta det.
Vi spurte hverandre om mødrene og jeg spurte han om hvordan kona hadde det. Men ingen av oss spurte hverandre hvordan vi hadde det.
Vi mennensker er morsomme.
Mor var glad over at jeg kom, at jeg laga middag og skulle tilbringe hele kvelden på andre sida av salongbordet. Så var kvelden hennes over, jeg hjalp henne med kveldstell og la en varmeflaske i senga. Etter å ha rydda gikk jeg også å la meg. Men fikk jeg sove…
Det var kul umulig.
Jeg snudde meg og snudde meg. Hodet var alt for aktivt.
Hva skulle jeg plante i hagen når våren kom, skulle jeg begynne snart…
Hvilke klær skulle jeg bruke på jubileet på Folkehøyskolen jeg en gang gikk og jeg måtte bestille meg overnatting.
Himmel, jubileet er ikke før i slutten på mai.
Jeg sovna likevel til slutt.
Hørte bevegelser oppe da klokka var ni. Mor var oppe og først la jeg ikke merke til det -.
Mor kan være glemsk, glemme ganske vanlig ting, andre ganger er hun rett så på plass. Men den morgenen her var helt surrealistisk, hun fikk ikke ut vanlige ord. Prøvde å forklare med bevegelser som ikke var til å forstå. Jo, jeg forsto hun prøvde å si «mat» og kanskje var det høreapparatet hun prøvde å si noe om. Hun sa hun hadde ikke blitt gal.
Jeg fikk sagt fra til hjemmetjenesten og ringte siden sykepleiersøsteren min som snakka om noe som heter TIA-drypp.
Det kom seg etter hvert, forvirringa forsvant og orda kom mer tilbake. Men jeg kunne bare ikke dra, måtte se hvordan dette utvikla seg. Derfor ble klokka fem før jeg dro hjem.
Ellers hadde Øre-, nese- og halsavdelinga sendt noe som skal forsterke lyden i høreapparatet og en bruksanvisning som ikke var til å forstå. Jeg fikk det ikke til og må nok ringe avdelinga.
Det var godt å komme hjem, kattene kom ikke spurtene ta jeg låste meg inn. De kom til slutt svimlende fra stua. Det virker ikke som de har lidd noen overlast.
foto:asbjørg
Nå må jeg avklare puser på tur, først er det bur og veterinær. Siden skal turen gå til Trondheim der mellomste og samboer skal å passe pusene. Vi ble forresten bedt på feiring av bryllupsdag også, mor og jeg, slik rund type av det mer voksne slaget. Så da blir spørsmålet om vi skal ta turen, om jeg skal ta turen til Oslo når jeg først er på farten. Men så er det å få mor hjem igjen, om hva som passer døtrene og rett og slett logistikk.
På nyåret har jeg begynt med noe nytt. Det nye er jeg ikke så begeistra for. Så jeg må gjøre en innsats for at det ikke skal være slik. Dette nye er at jeg våkner klokka halv ti om morgenen, det vi si, står opp da. Dette syns jeg er for sent, jeg tenker at en par timer tidligere er mer passende. Regner med at dette skal gå fint, men da må jeg være i søvn før midnatt.
Jula ga meg mer tyngde, egentlig ikke en stor overraskelse. Det er heller ikke så mye, en og en halv kilo – så det skal vel gå greit å få bort. Men saken er at utenom denne vekta skal en del flere kilo bort. Og det har jeg tro på skal gå rimelig greit også.
Jeg er tilbake med øvelsene mine, løft av føtter, vridning av kropp, løft, ballanse og avslutting med hopp. Det har kommet nye øvelser til og kjenner godt at styrken i kroppen har økt. Slik det blir når øvelsene blir gjennomført over måneder.
Har også kommet meg ut noen dager. I går var det opp i skogen da mørket begynte å dempe lyset.
Gir en spesiell stemning.
Og var så vidt nedom leiligheta og tegna ferdig en tegning.
Ikke bra, men dette er øvelser som må til for å få tegning inn i litt stive fingrer.
Neste tegning skal være etter et bilde som mellomste sendte meg.
Over år hadde jeg bare hatt energi til å gjøre det jeg måtte og knapt nok det. Eldstemann var frustrert over at jeg ikke fikk sendt ut regninger, regninger over år. Det handla om diverse leiesaker.
På starten av forrige måned fikk jeg sendt ut til flere slik at det fører til mer frihet. Det føles så godt. Slik som at jeg skal få kjøpt inn en ny oppvaskmaskin. Da er det ekstra fint at en nabo ringer for å tilby at han kan hjelpe til å få satt den inn. Så om den ikke kom inn til jul, har jeg den forhåpentlig på plass til påske.
Dette livet med sine små og store ting.
Jeg burde også ha kommet meg i butikk for både sko og klær, men til tross for at det er januar og en kan finne gode tilbud… jeg liker ikke bedre å gå i butikk fordi. Men en ting jeg gleder meg til, en butikk jeg liker-, det er «Bruk om» i Trondheim. Den liker jeg, bare å se. Men ikke sikker jeg kjøper noe, for det er så mye jeg ikke trenger sjøl om det er mye jeg ikke har. Vurderer en Trondheimstur før jeg tar en tur til Oslo. Men det er så godt å være heime også.
Det er fredag.
En liten innsats for dagen bør nok tas. To store glass med varmt vann er drukket.
Jeg har brukt noe tid på en oppgave. Nå er jeg snart ferdig.
Så kanskje jeg kommer i mål denne gangen. Jeg leser meg gjennom fjoråret mitt her på blogg og tenker å skrive en gjennomgang. Det at jeg gjør dette er nok aller mest for min skyld. For mye er glemt og mye tar fram minnene, en del av minnene blir jeg sliten av å lese om. Minnet om hvordan jeg følte meg kommer fram.
Jeg tenker jeg er glad for at året er over.
Jeg begynte å skrive med overskrifter, men muligens skriver jeg den mer i flyt for blir det for organisert mister jeg lysta til å skrive. Jeg må nok skrive mer intuitivt, slik jeg bruker. Det er nok derfor min egen blogg kan koste å lese igjennom. For jeg vet og føler hvordan det var.
Da.
Dagene i fjor.
Nå høres det ut som det var bare ille og det var det ovehodet ikke.
Pusene bedriver pelsstell ved siden av meg. De skal få siste dose av markkur i dag og jeg må huske å knuse tabletten. Tror det blir enklere da.
I går skulle jeg gjerne vært i Trondheim, jeg syns kortfilmer er artig å se på og det starta en kortfilmfestival. Jeg vurderte faktisk å kjøpe meg festivalpass da den ble annonsert før jul.
I går fikk jeg melding fra mellomste. Filmen hun var med i for et par år siden og som vi trodde ikke ble noe mer av, var ferdig og blir vist. Sjøl hadde hun lyst til å se den hjemme og da sa jeg at kunne hun vise den slik, ville jeg gjerne komme.
Veiene opp til mor var bare i går, så da snakka også lillesøsteren min om at hun kunne besøke henne. Så da tenker jeg at jeg kanskje kan ta litt slakke med å reise inn til henne anna hver dag.
Det er fint å besøke henne, glede henne, hun trenger prat. I går så vi på bilder av henne og far blant anna .
Hun gledde seg stort over bildene.
Her er av gjengen min, eldste feirer år og vi er der for å feire han. Gjengen er i alderen barneskole, ungdomskole og videregående, tror jeg.
Men i dag skal jeg være hjemme. Tanken er en tur ut, men ellers pusle innom min egne vegger. Og å lese ferdig bloggen om fjoråret mitt.
Jeg drikker vannet og gleder meg til dagen jeg skal igjennom.
