Et døgn kan være så mye. Både langt og kort. Jeg tror det siste har vært langt.
For gårsdagen kom, tok bort alt som jeg har planer om og forsvant i tid. Det viktigste var likevel å rydde kjøkkene slik nogenlunde. Herr Robe, robotstøvsugeren, fikk gå noen runder gjennom både fredagen og dagen i går.
Nei, det var ingen som kom hit. Bare det at jeg skulle avgårde, var plana. Plana tok derfor ifra meg tur ut, øvelser og alt slikt som mitt nye liv skal inneholde.
Jeg ryddet i kattkassene og til slutt var jeg ferdig til å forsvinne. Igjen, helt alene, skulle pusene være, en kveld og en natt. Så lenge kunne de ikke bli stengt inne med et bad og soveromsgang til å bevege seg på. Og jeg ville at de skulle ha det slik greit nok.

Men til slutt var jeg på tur, med toalettsaker og nattklær.
Men først var jeg innom en butikk. Møtte et søskenbarn.
– Er det her du er, sa han.
Og jeg svarte:
– Ja. Og du er også her.
Så fikk vi stadfesta det.
Vi spurte hverandre om mødrene og jeg spurte han om hvordan kona hadde det. Men ingen av oss spurte hverandre hvordan vi hadde det.
Vi mennensker er morsomme.
Mor var glad over at jeg kom, at jeg laga middag og skulle tilbringe hele kvelden på andre sida av salongbordet. Så var kvelden hennes over, jeg hjalp henne med kveldstell og la en varmeflaske i senga. Etter å ha rydda gikk jeg også å la meg. Men fikk jeg sove…
Det var kul umulig.
Jeg snudde meg og snudde meg. Hodet var alt for aktivt.
Hva skulle jeg plante i hagen når våren kom, skulle jeg begynne snart…
Hvilke klær skulle jeg bruke på jubileet på Folkehøyskolen jeg en gang gikk og jeg måtte bestille meg overnatting.
Himmel, jubileet er ikke før i slutten på mai.
Jeg sovna likevel til slutt.
Hørte bevegelser oppe da klokka var ni. Mor var oppe og først la jeg ikke merke til det -.
Mor kan være glemsk, glemme ganske vanlig ting, andre ganger er hun rett så på plass. Men den morgenen her var helt surrealistisk, hun fikk ikke ut vanlige ord. Prøvde å forklare med bevegelser som ikke var til å forstå. Jo, jeg forsto hun prøvde å si «mat» og kanskje var det høreapparatet hun prøvde å si noe om. Hun sa hun hadde ikke blitt gal.
Jeg fikk sagt fra til hjemmetjenesten og ringte siden sykepleiersøsteren min som snakka om noe som heter TIA-drypp.
Det kom seg etter hvert, forvirringa forsvant og orda kom mer tilbake. Men jeg kunne bare ikke dra, måtte se hvordan dette utvikla seg. Derfor ble klokka fem før jeg dro hjem.
Ellers hadde Øre-, nese- og halsavdelinga sendt noe som skal forsterke lyden i høreapparatet og en bruksanvisning som ikke var til å forstå. Jeg fikk det ikke til og må nok ringe avdelinga.
Det var godt å komme hjem, kattene kom ikke spurtene ta jeg låste meg inn. De kom til slutt svimlende fra stua. Det virker ikke som de har lidd noen overlast.

Nå må jeg avklare puser på tur, først er det bur og veterinær. Siden skal turen gå til Trondheim der mellomste og samboer skal å passe pusene. Vi ble forresten bedt på feiring av bryllupsdag også, mor og jeg, slik rund type av det mer voksne slaget. Så da blir spørsmålet om vi skal ta turen, om jeg skal ta turen til Oslo når jeg først er på farten. Men så er det å få mor hjem igjen, om hva som passer døtrene og rett og slett logistikk.
Men det skal jeg ikke finne ut i kveld.
I kveld skal jeg ta det
heeeelt med ro.
♥
























