Gratulerer Nunni

 

 

I dag er det 24 år siden første gang jeg fikk holde deg i armene mine.

 

 

Du kom som ei kule, lang og smal.

Visste tidlig hva du mente. Full av uttrykk og følelser.

Du har delt mye glede med oss i rundt deg.

Så glad for at du kom til oss.

Her kommer noen bilder av deg, jenta mi.

 

Her har du fått en bamse, og gleden var nok stor.

 

Første skoledag var en spennende dag.

 

 

Dette bildet er så fullt av uttrykk, Sommer og soleia under haka, barndommen med alle leiker.

 

 

Bading i fjellvatnet som vi så ofte drar til. Du hadde blitt ungdom.

 

 

Ett annet sted vi har dratt en del ganger til, både for bading og for å henge mellom trærne.

 

Og siste bildet har jeg lånt og viser to av dine store interesser; filming og skating. 

 

Foto: Jenteskate, Trikkestallen

 

 

Håper du har en fantastisk fin dag i dag, med alle som er glade i dag.

Og så gleder jeg meg til å høre all lyd du vil samle.

Hurra for deg.

Gleder meg til å få feira deg hjemme om litt.

 

Stor klem.

 

Tenner, drømmer og livet sjæl

 

 

I natt drømte jeg ville drømmer om folk, bilkjøring og det vanlige, når verden byr på nok.

 

 

 

Nå er det en enkel pause i alt. Pause i mitt eget hjem, med sola glimtvis over stueveggene. Fjella utenfor er dusa ned i et slør av sludd.

Tannlege timen er atter over.

Jeg har om dagen en serie av slike besøk. Flere tenner som har tatt dagen. Jeg går på slikt som skal ta ned immunforsvaret i kroppen min, men ikke noe av det sto på listen for å få reduksjon på tannbehandling.

Så det blir et spørsmål om tenner eller vedlikehold av hus.

Ingen artig situasjon.

Så det var nok dette drømmene speila.

 

 

I går hadde jeg et møte som jeg ikke direkte hadde sett fram mot.

Nå er møtet lagt bak. Møtet gikk bra og jobben med dette snart over.

Jeg hadde også konsultasjontime over telefon med sykehuset.

Legen fortalte at  verdiene i levra var for høye. Hvordan er det med alkoholbruken din, fikk jeg blant anna spørsmål om-.

Trur legen på svaret mitt, tenker jeg etterpå. Men uansett har det vel egentlig ikke så mye å si, så lenge jeg vet at jeg snakker sant. Uansett, det kan godt komme av medisinene. Så nå skal jeg holde opp med det det ene i to uker. Er litt usikker på om jeg fikk diagnosen i 2017 eller 2018, men i løpet av den tida har det vært ett eller annet problem.

 

Nå har jeg fri, er hjemme, ild i ovnen og te i koppen.

Jeg skal være hjemme til i morgen, da er det atter jobbedag og etterpå overnatting hos mor.

Det går greit å være der anna kvar dag. Hun likte det ikke da jeg foreslo det. I går var det en måned siden far døde. Hun syntes tida har vore lang.

Og det har den kanskje.

Godt å se hun håndterer det såpass bra. Vi vil at folka rundt oss skal ha det godt. Til tross for sorg.

 

I natt ønsker jeg meg rolige drømmer.

En har bare ett valg, håndtere utfordringene sine. Det hjelper lite å syns synd i seg sjøl. Men tannløs har jeg ikke ønske om å bli.

Må da kunne bite fra meg…

 

 

Vær og hverdag

 

 

 

 

I dag vurderte jeg å gå rett til sengs da jeg kom hjem. Sovna i stedet i stolen.

 

 

 

 

Det regner og blåser. Skikkelig slik været kan være på nordvestlandet.

 

Jeg kjørte bortom fjøset da jeg kom hjem, fikk henta en sekk med ved. Da jeg skulle kjøre tilbake, sendte hjula kaskader av våt jord over bilen. Regner med det har regna vekk til i morgen.

 

Før jeg kom meg inn, tok jeg turen ned til veien for å hente opp søppeldunken. Den var blåst overende.

Ble skikkelig våt av regnet som hølja ned.

Godt å komme seg inn, godt å få av seg det våte tøyet.

Godt at jeg hadde ferdig middag fra i går.

Fryktelig godt å være hjemme.

 

 

Jeg hadde overnatta hos mor. Kom meg tidlig avgårde til jobben, skulle levere bilen til EU-kontroll først.

Og så traske jeg ned til kontoret med trampe skritt.

Alt for lite tid til Teamsmøtet.

Så jeg gikk på.

I blåst og regn.

Rakk møtet.

 

Oppdaga at føttene var helt i ulage resten av dagen. Haika derfor tilbake til verkstedet med kollegaer, for været var også blitt enda verre.

Kontrollen var verre enn jeg tenkte, både hva det kosta og hva de fant ut.

Jeg kan ikke la slikt ødelegge.

Verken vær eller økonomi.

Men akkurat nå trenger jeg ikke flere utgifter. Det er bare at ingen spør meg om akkurat slikt.

 

En dag breddfull av hverdag. 

 

 

 

 

Siste lørdag før vår, det som kommer og de som går

 

 

Ute ser det ut som våren, på mandag er det vårmåned – men vinteren kan komme igjen. Og jeg er hjemme.

 

 

 

 

Hjemme!!

 

Akkurat det er likevel lite av alt som har skjedd.

Sjøl om det er godt å være hjemme hos seg sjøl.

Normaliserer.

 

 

 

For knapt en måned siden skulle vi feire fars 97 årsdag.

Det ble hans siste, neste dag reiste han.

Jeg fikk være med han de siste timene, noe jeg er glad for. Det har var sterkt, trist og fint.

Han ville sjøl fordi kroppen hans lenka han mer og mer fast den siste tida.

Far hadde vært vant til å kunne virke.

 

Han lo av knærne som stakk opp under dyna, som han måtte ha hjelp til å bevege. For humøret hans, og hodet, fungerte til det siste.

 

Vi har lagt en begravelse bak oss i koronaens tid.

Den ble lys og fin og lett.

På forhand kommuniserte over nett.

Minnestunden etter kunne bare bli for de nærmeste.

 

Tiden etter har jeg valgt å hjelpe mor. Brenner lys, snakke, fyller ut papir, ta telefoner og gå i møter. Jeg har bodd hos henne, vært en par turer hjemme hos meg sjøl for å hente ting.

 

Og jeg har lengtet hjem til mitt eget hus.

 

Dagen etter begravelsen måtte vi til dyrlegen med de to kattesøstrene. De vil ha blitt 19 år neste måned. Mellomste datter hakka tenner da vi sto utenfor veterinæren. Det ble for mye sorg.

Så nå har alle liva jeg tenkte i høst snart ville forsvinne, forsvunnet.

Dette er livet.

– Og døden.

De henger sammen.

 

Men det som har forundret meg er at ved fødsel skjer det meste automatisk, av offentlige og byråkratiske forordninger. Ved dødsfall er det lite automatikk.

 

I helga skal jeg være hjemme hos meg sjøl.

Ett av barnebarna til mor kom, og jeg ble veldig glad for det.

 

Da jeg foreslo en uke etter begravelsen å dra hjem for en natt, skjønte jeg det var for tidig.

Jeg ble litt frustrert, noe med mitt liv og min plass. Da sa sønnen min noe om tiden og jeg slo jeg meg til ro.

For det er i ettertid en vil skjønne -.

Og antakelig vil jeg ikke angre på at jeg brukte noen uker av livet mitt på å hjelpe til at sårkanten får fastne, litt mer. Mor har mistet et menneske hun har kjent i 65 år. Som har vært en viktig del av livet hennes.

 

 

Jeg skal tilbake på søndagskvelden, men har sagt at jeg vil være hos henne annakvar natt. 

Dette er rart.

Det er naturlig.

Og det er uforståelig. Må nok bruke tid på å forstå.

 

Faren min var en fin mann.

Nå kan jeg ikke spørre han om noe, lengre. Så nå var min tid og min søstres tid, kommet, til å bli farløse.

Vi er heldige som fikk oppleve det så sent i livet. Men sorgen må vi ta, uansett når det skjer. Og den tar sin tid.

 

 

Akkurat nå

 

 

 

 

 

Det er lørdag over hele fjøla. Overskya og litt mildere.

 

 

 

Klokka halv ti i går kveld tikka meldinga inn fra Helsenorge, og heldigvis var det slik jeg trodde, negativ.

En negativ som er positivt.

Det var godt å få det bekrefta.

 

Vi får også tillatelse til å besøke far på sykehjemmet. Usikkerheten er vel såpass stor, hvilken vei det går.

Så tida er krevende, men vi er heldigvis en familie som står sammen.

 

Her forsvant verdens største juletre, ut.

 

Treet ble tapa fast i taket, så det fikk være stjerna i treet jula 2020.

 

Pynten ligger gruppert og samla, skal etter hvert ta ned kassene for å få legge på plass.

Må nok ta årets første-, eller nesten første, handletur.

 

Jeg er i en rolig lomme av tilværelsen.

Akkurat nå er alt greit.

Akkurat nå kan jeg se på at lyset vender tilbake.

Ikke blåser det, ikke snør det og temperaturen er akkurat 0.

 

Jeg så på året i fjor, kom til februar og fant ut at jeg tok feil i at ingenting skjedde i fjor. I februar skriver jeg at nå håper jeg at det roe seg ned, da hadde det vært fult av hendelser med mobilnettet som var kritisk nede, jeg ble sendt i ambulanse til sykehus og i hele tatt…fullt av utfordringer. 

Jeg visste ikke hva som lå foran.

 

Kanskje en bare skal konsentrere seg om at alt er akkurat nå.

Glede seg dobbelt over gleden, vite at det triste blir historie.

 

Tenker jeg akkurat nå.

Her jeg sitter i stolen min med mye av lørdagen foran.

 

 

 

 

Verden er ikke statisk

 

 

 

Sol oppe i fjella og sår hals har ingenting med hverandre å gjøre.

 

 

 

Nå er ikke halsen så sår, og bare litt snufsete.

Sannsynlig en helt ordinær forkjølelse, men skal en bare tro det…

 

I går skulle jeg egentlig til tannlegen, men det kunne jeg ikke. Så sa i fra om litt snufs.

 

I dag skulle vi egentlig ha møte mellom hjemmehjelp og sykehjem, så klart på Teams. Men mor burde vært med. Jeg kan bare ikke hente henne nå.

 

I og med at jeg ikke kan stenge meg helt ned, måtte jeg bestille en test.

Tenkte det på tur hjem; rar tid!

 

Ved teststasjonen står biler i kø, og en etter en blir en tatt inn.

 

 

Det er fort gjort, har gjort det en gang før.

I vår.

Overlever fint det lille ubehaget.

 

Så kjører jeg rett hjem.

Møtet i helse mellom sykehjemmet og hjemmetjenesten er utsatt til i morgen.

Jeg får svar fra testen i løpet av helga og vil sannsynlig være et fritt menneske igjen.

 

Hvor fort venner ikke vi mennesker oss til disse nye tilstandene. Som det mest dagligdagse sitter en i en bil, i kø, for å få stukket pinner i nasen. Før en kjører hjem for å holde seg unna mennesker.

 

Og i USA gikk mennesker bananas og brøt seg inn der det ikke skulle gå an, inn i kongressbygningen i Washington

.

 

Det er en veldig rar verden.

Men verden har vel aldri vært slik vi tror, men et menneskeliv er såpass kort at vi tror verden er slik vi tror.

 

Sannheten er vel at regelen er forandring.

 

 

Hva blir det neste?

 

Det nye året gliser kaldt

 

 

Femte dag med minusgrader, skyfri himmel og nedstengning. 

 

 

I går skulle hverdagen starte. Gikk rett til et Teams-møte, helt blank.

Jula satt igjen.

Traff kollegaer. 

Tror vi alle hadde vært helt i fri-modus.

 

Så kommer beskjeden;

 

Hjemmekontor!

 

 

Så ved dagens slutt pakka jeg med meg et lass for å kunne arbeide og kanskje kunne gjøre slikt jeg ellers ikke rakk.

Optimismen skal ingen ta fra meg.

 

Etterpå dro jeg framom mor.

En kan ha kontakt med en person de neste to ukene, da må det bli henne. Må handle og slikt som krever bil. Hun er avhengig av å få slik hjelp.

Sjøl har jeg gått til innkjøp av munnbind.  Det må brukes i det offentlige rom fra i dag, nå er det pålagt her også i min lille kommune.

 

Det ble sen middag da jeg endelig var hjemme.

Mye mat igjen ennå. 

Flere ringte, så det jeg hadde tenkt å se på tv forsvant i prat.

Da jeg til slutt satte meg foran tv’n sovna jeg der jeg satt.

Dagen hadde gått i ett.

 

Satte ikke på alarm da jeg la meg, noe som førte til en unevnelig sen start på dagen og utsettelse av hjemmekontor til i morgen.

Var glad da jeg bestemte meg for det.

Tror jeg trenger denne dagen med lave bestillinger.

Hente inn ved, dra opp søppeldunken fra veien, støve over golvet, vanne planter.

 

 

Tenke.

 

Hva ønsker jeg av det nye året.

Hvilke forandringer evner jeg å gjøre og hva er greit slik det er…

 

Ingenting er så mye annerledes enn tidligere år.

Her kan det være rom for desillusjon, så hva er realistisk?

 

Om ikke annet vil jeg gjerne se litt på de spørsmåla.

Kanskje se gjennom fjoråret også, men egentlig vet jeg ikke om det er noe å se på, året gikk bare veldig fort.

 

Skjedde det egentlig noe?

 

 

Jooo, vi fikk korona.

 

 

Det er en ufravikelig faktor som er et faktum, år har gått…mange

 

Det bør jeg ikke lage til en hindring.

Det tror jeg er viktig.

Ikke lage seg begrensninger, men se mulighetene.

 

-Sjøl om mange, mange nye år har kommet og passert.

 

 

En må være levende så lenge en lever.

 

 

Det var godt å komme seg ut i den kalde lufta før det ble mørkt. En liten tur ut.

 

 

Jeg ble helt fanga av lyset.

Lyset som holdt på å forsvinne.

 

 

En liten fototur i nærmiljøet.

Få gort noen småting.

Dra pusten dypt inn.

Være på plass i seg sjøl.

 

 

Før en gikk tilbake til huset og inn i varmen igjen. 

 

 

 

En jul, ett år og et nytt år

 

 

 

Ett år er over. Det nye er i gang. Og jeg er atter alene i dagen min.

 

 

 

En bevegelig jul er over, nyttårsfeiringa er gjennomført og vi er framme ved januar. Det har vært lite tid til stillhet og refleksjoner.

 

Like før jul gikk det opp i for meg at det var like før jul. I all sin forståelse av det en ikke rakk.

Men jula rekker en alltid.

Og når mellomste kom hjem mange dager før jula ringte inn, da var jeg heldig. For hun er effektiviteten sjøl.

Sønnen kom også hjemom noen dager, men han skulle jobbe i jula. Han fikk hentet hjem det største juletreet noen gang.

 

Juletreet fylte stua.

 

Han fant det minst treet noen gang, til foreldra mine. De ønsket det slik.

Vi var der på juleaften med grøt og treet, jentene og jeg. Treet ble pynta og mor fant mandelen i grøten.

I år kunne ikke foreldra mine være med på feiring hos oss. Far hadde blitt for dårlig. Var med han til lege like før jula. I romjula ble det nytt legebesøk og innleggelse på sjukeheimen. Så dette har vært en jul med kontraster, for vi gjorde oss mange tanker da far ble sendt avgårde.

Jeg var med og fikk vite at sjukehjemmet er stengt for besøkende, noe som gjør vi ikke kan besøke han. Men i perspektiv til ulykken på Gjerdrum, er dette en liten ting. Og vi må håpe på at far enda en gang kan komme seg ut, til tross for sin høye alder. Vi vet han får god pleie.

 

I huset kom og gikk folk.

 

 

Faren til barna kom, kjæresten til mellomste.

Tredje juledag reiste mellomste, samboeren hennes og faren.

Hun skulle jobbe noen dager.

Så kom eldstemann hjem og kjæresten til yngste.

 

Nyttårsaften kom de som reiste, tilbake.

Det har vært mat, skravling, sene kvelder og full aktivitet.

 

 

En dag tok jeg med mor hit en tur, før far ble lagt inn, for hun begynte bli sliten. Far fikk selskap av de unge.

En annen dag var lillesøster mi og datteren hennes hit. Vi valgte stående buffe og avstand.

 

 

Vi hadde en veldig fin nyttårsfeiring. Spiste i kjellerleiligheten ved langbordet, for å kunne holde avstand. Det ble spilt på pianoet og på gitar, stemninga var høy. 

 

        

 

I dag sitter jeg her nesten litt omtumla.

I går reiste alle. Huset er tomt med minnene igjen. Henta mor hit på middag. Kjøring etter veier med glitrende frost og en måne som er minkene. Vi fikk snakka med far. Jeg fikk vondt inni meg, vet han vil ha vært hjemme. Nå brenner det telys og på ovnen. I morgen skal jeg prøve å samle meg om det nye året, hverdagen som kommer tilbake. Tenke gjennom året som har vært. Tenke gjennom året som kommer. Dagen i dag er straks over og vi er i gang med det nye året.

 

Godt nyttår til alle venner her inne .

 

 

Noen dager er godt er over

 

 

Grålysninga ordner dagen lysere, etter hvert. Jeg bosetter meg i kroppen min for en ny dag.

 

 

 

Med sitronvann i glasset og ild på ovnen.

Hører på ni-timen.

Snart skal jeg ut.

Skal både på kontoret og biblioteket.

 

Men er så glad for at vi er kommet til i dag og ferdig med gårsdagen. For den grudde jeg meg til.

Den starta for lenge siden.

 

Foreldra mine går til øyelege.

Etter jeg begynte med medisin for reumatisme ble det mye trøbbel i kroppen. Blant anna ene øyet. Så da fikk jeg time til samme øyelege.

På grunn av omstendigheter og mye, gikk det plutselig tid  som passerte året – siden sist gang vi alle skulle vært der.

Så her for en tid tilbake tok jeg sats, peila meg inn mot det lille ringevinduet som er disponibelt til å ta kontakt.

Vi fikk time alle tre, og dagen var i går.

 

I og med at jeg også skulle ha kontroll kunne jeg ikke kjøre. For kan risikere å bli dryppet med noe som utvider pupillene og som gjør en veldig lysømfintlig.

Etter hvert var det tydelig at jeg ville få problemer med å få far med. Så det har vært ringing og styring for å få dette til.

Legekontor og hjemmesykepleien.

Og tanker om en skulle utsette faren min for dette.

 

Da jeg parkerte nedenfor huset deres i god tid i går, sto hjemmesykepleien å vinka oppi bakken. Utenfor inngangsdøren holdt ambulansepersonell på å løfte far inn i bilen. Og så kom taxien som skulle ta med mor og meg.

Underveis forteller sjåføren at vi ikke kunne blitt med alle tre i bilen uansett, for reglene under koronaen sa toppen to passasjerer.

 

Slik  dura vi avgårde i god tid. Såpass god tid at vi tok ferga før den vi skulle. Det er halvtimes ruter.

Kommer dere såå tidlig, sa hun i resepsjonen.

Far hadde lånt en stol fra ambulansen, så undersøkelsene gikk greit med at han satt i den. Men han sjøl ble veldig sliten av at den ikke hadde noe komfort.

 

Og faktisk gikk det slik at vi alle ble ferdige samtidig og at da sto både taxien og ambulansen utenfor. Samme ferge tilbake og retur til huset deres.

Regna egentlig med at far for hjem først og hvordan en skulle løse dette med nøkler og folk der, så han ikke var alen etter hjemkomst.

 

I hodet mitt foregikk det så masse organisering og problem-senario, at før vi kom fram begynte jeg å plage meg sjøl med tanker som “tenk om jeg hadde notert timen på feil dag…”

 

I dag kjennes det, jeg ville ikke våkne, jeg er stiv og støl, men snart nå…skal jeg til.

Vil gjøre godt med en solhilsen, strekke, puste dypt og kjenne en er til.  

 

Gårsdagen er over, alt gikk bra.

Jeg har for mye grå pipp-pipp på øynene, men det er det løsning for. Så på nyåret blir det et lite inngrep. Da blir nok synet mitt skarpskodd.

 

Denne øvelsen her gjør jeg ikke opp igjen. Får heller ta flere byturer. For å kordinere en slik utflukt var krevende.

Men jeg er glad det gikk så bra, og vil sende en takk til hjemmetjenesten for at vi fikk dette til.

 

 

 

 

Midt i ferien

 

 

Som perler på en snor kommer dagene. I forskjellige farger og mønster.

 

 

 

Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…

Dette er livet.

Hver dag er livet ditt, det du lever.

 

Jeg er midt i en ferie.

Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.

Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.

 

Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.

Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.

Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.

 

 

Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.

Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.

Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.

Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.

Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.

Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.

 

Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.

 

Jeg har forresten vært på flere skogsturer.

Tatt inn bar og mose.

Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.

 

 

Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.

Både i tujaen og ved inngangen.

 

 

Følte glede ved dette.

 

Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.

Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.

Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.

Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.

Nå står det steiking av lyst brød.

 

 

Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.

 

Dagene har gått.

Ikke så effektive som jeg håpte.

Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.

Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.

 

I dag er det to lys som tennes.

 

 

Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.

 

Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.

Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.

 

Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.

 

Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.

Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.

Holder alle seg friske?

Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.

Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.

Men noen blir det nok.

I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.

Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.

Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.

For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.

Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.

 

 

Ønsker deg en riktig fin andre søndag i advent.