Høstens tingeling

 

 

Ute er det gult og grått. Og litt spisst. Lufta. Men ikke slik at den stikker.

 

 

 

For så kaldt er det ikke. Jeg har sett på værappen, både her og der.

For om noen timer skal jeg ut på hjul. Og på min bil er det fortsatt sommer-.

Nå skal jeg over fjell mot nord.

Fant ut at jeg venter med hjulskiftet, ingen blå grader den nærmeste tida. Jeg syns det er ubehagelig å kjøre på bare veier med pigg. Men må snart.

Snart.

Det er over midten av høsten.

Ikke har jeg satt ned veistikkene i oppkjørselen heller. Det er en traurig jobb. Få de dypt nok, slik at de sitter gjennom vinteren.

Det er nok en motstand mot snø, at jeg ikke har satt de ned. Men tror nok ikke det hjelper.

 

 

På terrassene står det to solstoler som ikke er satt inn.

Alt slikt får jeg gjøre når jeg kommer hjem. Fra byen.

Og etter møtet, som jeg må lese en bunke av papirer til. Da er onsdagen over.

 

 

Jeg har ikke bada siden torsdag for litt over uke siden. Hadde egentlig en badeavtale i dag, men det blir sikkert bare ut å spise med kino etterpå. Skal se filmen om Leonard Cohen, kjærligheten og Hydra.

For 40 år siden havna jeg på den øya.

Da vi kom dit trodde vi det var feil øy, for folk sa Idra – vi hadde kjøpt billett til en anna øy, trodde vi.

Den var hvit og blå og veldig gresk.

Det var ikke vanskelig å forelske seg der.

 

Så det blir fint å se filmen. Om stemninga fra øya er fanga. Så da rekker vi nok ikke bading.

Kanskje er siste bad tatt.

For i år.

 

 

I morgen skal jeg på sykehuset, i Trondheim, prøve å få satt opp en mest realistisk oversikt over tilstanden. Min tilstand. Reumatismen. Ellers vil nok prøvene som er tatt fortelle best, og kanskje er alle innom normalen. Og det er bra. Det er bare dette øyet mitt.

Liker ikke medisin.

 

Har begynt å tenke lavkarbo-tanken. Har lest en del om det i det siste. Skal være betennelseshemmende noe av den maten.

 

Det er et styr.

Og så er det høst.

 

Høst.

 

 

 

 

Som kan være strålende vakker, slik som i går. Da brant fargene i sola.

Der sola traff.

Den er lav og intens. Når den er framme.

 

Jeg har nettopp tatt inn tåren min, kanskje berger den til neste år. Skal få stå i et rom i kjelleren.

 

Fuglene har begynt å leite etter mat. Jeg tok ned materen som hadde mista bunnen sin, det viste seg at det var en skrue som hadde forsvunnet. Om jeg finner skrue med riktig størrelse, kan den funke videre.

 

Høsttanker.

 

Om seks måneder er vi langt inn i våren. Men først er det alt dette andre.

Nå skal jeg ut i denne høsten. Kanskje jeg skal fange noen bilder, for å legge inn i dette innlegget. Før jeg poster.

 

Ha en riktig fin mandag <3.

 

 

 

 

Nostalgi og det som betyr

 

 

En liten gjennomgang, i light form. Litt raske penselstrøk av et liv og det som ble viktigst.

 

 

 

Jeg ser på gamle bilder. Fulle av stemningsekko.

Og mine tre håpefulle.

Her er en snapp jeg printscreena for et par år siden, eller noe der omkring. Alle tre bodde i samme by, etter å ha bodd forskjellige steder på grunn av skolegang og arbeid.

 

 

Alle tre har har mye felles; kreativitet, nysgjerrighet, fabulering, sosialisering og mangt anna. Sjøl om de som typer er forskjellige.

De lekte mye sammen som barn.

Her er fra besøk hos en tante. De kikker alvorlig på fotografen.

 

foto: Jane-Britt

 

Men de var en gjeng med høy aktivitet og et rikt fantasiliv.

I dag koser jeg meg veldig når de forteller om det parallelle livet de hadde, som barn har sammen med voksne.

Tanker, følelser og leik.

 

De fleste åra i barndommen bodde vi i et gammelt hus med flere mål eiendom i rundt og masse natur utenfor der igjen. Der levde de sterkt.

 

Husker en gang de hadde tatt turen til skogs sammen med en nabogutt. Jeg hørte stemmene deres i skogen. Stemmene bevega seg etter som de gikk i lia rundt. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde gått seg vill. De hadde ikke visst hvordan de skulle komme seg hjem og det hadde vært en skummel opplevelse.

Spenning i trygge omgivelser som fører til mestring, er ikke det dummeste.

 

Her er det fra leik i hagen, eldstemann er gravd ned i gressavfall. 

 

 

Det er godt å høre de forteller om barndommen sin, som sagt. Kjenner jeg blir så glad.

Alle tre ble født i Trondheim, der vi bodde de aller første åra.

Her er fra et besøk hjemme hos mine foreldre. Mellomste, ei blid lita tulle.

 

 

Gleda over å bli mor var stor.

Ikke mye jeg forsto av slikt som ung jente. Barn var ikke noe som interesserte meg. Jeg ville lage og skape.

Her er et skolefoto, jeg er tretten eller fjorten år.

 

 

Jeg ville oppleve alt, men var såpass sjenert og stramt oppdratt, slik eldste i en søskenflokk oftest blir. Og så distre i alle drømmer, at jeg ikke alltid visste fram og tilbake på med sjøl.

Som nittenåring var jeg en ganske så ufri og sjølopptatt ung dame. 

 

Passfoto

Den store drømmen var å komme inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, på linja klær og kostyme.

Klær og utseende sto sterkt.

I overkant av ti år etter, var jeg i gang med å bestemme meg for et annet liv.

Det visste jeg nok ikke.

Da hadde jeg hatt en lang ungdomstid som gikk alt for fort.

Jeg flytta fra byen i mitt hjerte, Oslo, og som jeg aldri skulle flytte i fra…

Plutselig satt jeg med alt mitt bak meg i en varebil med henger, retning Trondheim. Katta lå i fanget.

 

Litt etter sa jeg ja, og det er her alle eventyr slutter -. 

 

 

Mitt begynte da. På et vis. Eller – ble helt annerledes.

På godt og på vondt. Det viste seg livet hadde behov for å slipe meg noe mer.

Det som hadde vært sorg til da, var inga sorg. Det som hadde vært glede ble så mye rikere.

 

Og barna som til slutt kom, ble hellige, de ble det store, det fantastiske, det som ga rikdommen. Og så klart utfordringene.

 

I dag er de tre voksne individ det er artig å følge. De har alle tre veldig fin og positiv utvikling.

Og det er virkelig godt.

 

 

 

Blå morgen

 

 

Månen henger på himmelhvelvingen. Himmelen er dyp blå. Sjøen like så.

 

 

 

Dagen har starta.

På med klær.

Ut.

 

 

Vi begynner å bli vant til dette. Boffen og jeg.

Det er godt. Og litt kaldt. Men aller mest er det blått.

 

Dagen ligger ubrukt.

Det er mildere enn hva som har vært i det siste. Skal jeg likevel bestille dekkskift….

(etter og ha lest pensjonistgunna sitt innlegg, ser jeg at jeg både sier det feil og kommentaren min i hennes innlegg er faktisk en blank løgn :)).

 

Det er ikke rimfrost på bilen, men glatt på bakken.

 

Jeg trasker trøstig i vei.

Ned bakken, bortover og oppover.

Dagen starter vakkert.

Så blå…med måne på….. 

 

 

Jeg er i gang.

Snart er det jobb.

Vet hva jeg må, få sendt ut innkalling. Må få lest en haug med papir.

Slik går tankene.

Så inn for en dusj.

Lage matpakke.

 

Dagen er i gang.

 

Ønsker akkurat deg som leser en fantastisk fin onsdag <3.

 

 

 

Da er sløret revet vekk foran øynene mine

 

Hva de siste måneders ubevissthet har resultert i. I reine ordelag.

 

 

– 10 kg, sa hun uten omsvøp.

Legen min.

Jeg var der for den rutinemessige kontrollen. Jeg fortalte om ståa.

Hun lytta mer enn spurte.

Da det viste seg at blodtrykket hadde hoppa opp ville hun vite hva vekta var.

 

Jeg sa nei til tabletter, ville gjøre i stedet -.

Om tre måneder er ny kontroll og da må resultatet være annerledes.

 

Så nå har jeg fått realiteten servert.

Kanskje var det det som måtte til.

 

Da jeg kom hjem i kveld, var det på med annet tøy og ut. Tror kanskje ikke jeg hadde tatt turen i dag, for det var seint nok. Men kjente jeg måtte.

 

Satte i gang en blomkålsuppe og en deig med rundstykker før jeg dro. Det måtte jeg snappe om til ungene :). Følte meg nok litt flink.

 

 

 

-Ikke halvfabrikata, sa legen min.

Men akkurat det forekommer nesten ikke i kostholdet mitt. Maten er faktisk ganske sunn, men aktiviteten må opp.

Nå har jeg allerede tatt tak, fokuset er der. Har allerede skrevet noe om det.

 

Etter legebesøket, var det bilen sin tur.

Før den skulle inn på verksted, hadde jeg noe tid til å disponere. Jeg gikk inn på et kjøpesenter, de hadde utvidet siden sist jeg var der. Så tok meg en runde. Hadde lyst på noe i varme farger, helst i ull – men det var for mye blanding og for lite ull.

Til slutt kom jeg til Stormberg, der fant jeg -.

En handlepose full var det jeg gikk ut med; Ullundertøy, turbukse, dunjakke og regnjakke. Den posen var jeg virkelig svært fornøyd med….eller innholdet da.

Dunjakken var i trangeste laget, så det er bare å jobbe på.

Kom i mål med skrittelleren i kveld.

 

Det var nok bra jeg fikk se realiteten i hvitøyet.

 

Forresten, legen sa også at jeg måtte bare fortsette med bading. Ute.

Så det så.

 

Helg på hell

 

 

Jeg unte meg et glass rødvin til middagen og er lystig. 

 

 

 

Så litt småbrisen.

På en søndagskveld.

Jeg er helt flytta inn i meg sjøl, de innerste krokene.

Etter en mager dag, tåles ikke slikt. Som et glass vin.

Men morsomt er det. Jeg kan flørte og jeg kan le, og jeg forstår alt og det meste.

I bakgrunnen stå tv’n på. Forkynner gamle hits. Og kanskje noen nye.

 

 

Jeg sitter her og lever, midt i kvelden.

Snart skal kvelden og videre natta, inntas, med seng og det hele.

 

 

I morgen er en ny dag. Jeg skal både hit og dit, men ønsket jeg bare skulle være her.

 

Jeg må si jeg har vært ganske flink til å komme meg ut. Båe kortere og lengre turer.

I dag ble det bare kort tur.

 

 

Jeg møtte henne jeg har møtt mange ganger.

I dag.

Henne som ikke tar ansvar.

Ikke for seg sjøl.

Jeg husker henne som bøtta ned med te, veldig sosial sjøl om hun burde jobbe.

Med klær.

Med design.

Men sa hun det, måtte hun – derfor drakk hun te og valgte de sosiale settinger.

 

 

I dag skulle jeg bade og lese.

I stedet har jeg vært sosial, gjort ting for andre.

Ikke krevd, bare vært hyggelig.

 

Ser mønsteret.

 

 

Tenker det er bra. At jeg ser det.

Først når en ser det, kan en gjøre noe.

 

Jeg har nok sett det.

Før.

Det er ikke det. Men valgte å ikke forholde meg.

Latt det skure.

 

Men helga….

 

 

Helt ok.

Litt bedre kanskje.

Litt opp, fordi jeg faktisk har vært flink. Til å komme meg ut.

Litt gamle synder er det plass til. Som ikke å ta ansvar for seg sjøl.

 

Mange bilder har jeg samlet.

Fotoapparatet og jeg på tur…

 

 

Nå kommer jeg på at jeg tenkte å være med å på fotokonkurransen til Utifriluft….men se, den forsvant. Men gleder meg til å se bildene folk har levert inn.

Typisk meg, hodet under armen og armen i bind. Ting og tid forsvinner i alle tanker som må tenkers. Likevel, det er akkurat slik en må være. Seg sjøl, med alt godt og det som ikke er like bra.

 

Ha en riktig fin uke.

 

 

Pushe stoff

 

 

Hormoner, kjemi og livet sjæl. Det kan gi både nedturer og oppturer. Reine rutsjebanen dette…

 

 

 

Snakka om dette med søstera mi. At jeg ikke syns det er så morsomt om dagen. Hun foreslo at jeg hedde en lett depresjon. Jeg sa at det trodde jeg ikke, men at jeg nok var noe nedstemt. Hun var enig, at det nok var det.

 

Har skrevet om det tidligere, at det er noe motbakke.

 

Det som er det mest vanlige er at jeg har det greit, fint og noen ganger veldig bra. Tenker jeg har bra produksjon av diverse positive hormoner. Men nå har de vært nedadgående over ei tid.

 

Så må ta tak.

 

Fotografert på min lille morgentur.

 

Kan ikke tillate dette.

må -, men er aldri helt sikker på om det jeg føler er reelt eller om det er noe som foregår i hodet.

 

Jeg tenker; alt er over, jeg har passert 60.

Det er er en tullete tanke, det vet jeg – prega av den kulturen vi er en del av. At alt skal være så ungt, det er liksom bare da en kan leve. Sier alle medier. Men leve gjør en til en dør, og hvordan jeg forholder meg til det er min oppgave.

Masse å føle glede over og være opptatt av, og for den del; starte med. -Om det er noen år i “ryggsekken”.

Faktisk er det mange fordeler med åra en har praktisert livet.

 

Tenk om jeg ikke klarer arbeidslivet, det er nok en mer relevant tanke – og ikke minste morsom.

For mange ganger er jeg så sliten at jeg mister helt kontroll på hva som er bra for meg sjøl.

 

Her er det snakk om å finne balansen.

Negative tanker vil ta bort energi, men det er også en kjensgjerning at de helseproblemene jeg har, kan gi fatigue – lite energi.

 

Fotografert på min lille morgentur.

 

Så her må jeg greie å være fryktelig ærlig overfor meg sjøl, skjønne, og ikke minst gjøre det jeg kan.

Dette er en stor bøyg, for når jeg blir fryktelig sliten og tar de dumme valga blir jeg ennå mer sliten. Dette er en utfordring, leve og tenke på et slikt vis at det gir det beste resultatet.

 

Nå har jeg forandra på noen av rutinene mine, for jeg må finne ut hva som fungerer best. Når jeg står opp, er jeg oftest en krok med umedgjørlige lemmer. Det er tungt å komme i gang med dagen, men jeg vet det går over – så helt til å leve med.

Men det er verre når det forverrer seg.

Nå har det gjort det, mer sliten, mer alt – og da mister jeg helt kontrollen, sukkeret seiler inn på menyen.

Og da blir det bare ennå verre….ja, om du fortsatt henger med skjønner du tegninga.

 

Jeg må unngå å bli så sliten at dette skjer. Det er der jeg er usikker på om jeg kan ha denne kontrollen min, eller om jeg må velge å være med på det som skjer i systemet mitt. For dette syns jeg er vanskelig å forstå. Så nå prøver jeg ut noe annet.

 

Jeg tar en morgentur, rusla meg en runde ute, som det første. 

Frisk luft og bevegelse.

Det er veldig positivt.

 

Fotografert på min lille morgentur.

 

Og så har jeg klart solhilsenen igjen, men du verden det er tung. Fysisk tung. Vekt som har vokst og muskler som har minka.

For vekta har øka, tør ikke ta innover meg realitetene.

La bort sommerklærne her om dagen. Tenkte at når jeg tar de fram igjen, skal magen være flatere og kroppen lettere.

 

En av de andre tiltaka har jeg skrevet noe om.

Bading ute.

I går kom jeg meg igjen ut i sjøen. Hadde bademøte, og her foregikk det. I sol og grei temperatur, ca. 10 pluss både på land og i vann.

 

 

Fungerte fint på jobb og slikt, i etterkant. Det var en grei observasjon.

 

Så slik holder jeg på. Leter etter det som fører til forbedring. Om det er været som har servert sol de siste dagene, eller om det er forandringene i rutiner, som gjør det-. Akkurat det vet jeg ikke. Men har følt på en oppsving i skala bare på de siste par dagene.

Får jeg dopaminet, serotonin og endorfiner til å øke, og kanskje litt mer adrenalin, så er det bra.

Riktig så bra.

Da har jeg pusha fram det jeg trenger.

For det å klage eller ha det bra, er i stor grad prosesser i hodet. Har ikke så mye med helse, økonomi eller alder å gjøre. Det å syns synd i seg sjøl er greit i små porsjoner, men ikke noe blivende sted. Da blir det bare verre.

 

Ønsker deg en fredag med alle de gode hormoner i fint samspill.

 

 

 

Dagen rett i fleisen

 

 

Ting og tang står i kø, mandagen kom meg i møte med et smell.

 

 

Blå og blåsende sto dagen bredbeint foran meg.

Jeg måtte tenke og handle.

 

Plagsomme greier.

 

Jeg måtte foreta noen valg.

Det satt så langt inne, at først skjønte jeg ingen ting. Jeg ville bare ha fullstendig fred og fri.

Men måtte innom jobbemailen.

Så der satt jeg da.

 

Forvirra.

 

Først tok jeg telefonen til legekontoret, begynner å haste med den legetimen og blodprøvene til St. Olav. Jeg fikk time samme dag som jeg skal til Kristiansund med bilen. Det passa bra, legekontora ligger på den aksen. Skal skifte airbag på bilen.

Pålagt.

 

Men så var det Osloturen, personaltur, skal jeg ta meg tid-.

Tok en gjennomgang av programmet og fant ut at det er veldig relevant. Sendte noen mail, for den ene dagen blir på bibliotekdagen min.

Fikk klarert og har bestemt meg for å dra.

 

Men skal jeg ta fly eller tog, skal jeg reise litt før… Ser jeg kan ikke være der helga som stunder til.

 

Da følte som jeg hadde foretatt meg mye.

 

Tok meg en tur ut. Hente ved, tenkte jeg, og skunda meg inn i vedboden.

Booiiing, sa det.

Hodet smalt inn i en bjelke.

 

Jeg registrerte at jeg fortsatt sto på føttene. Og at jeg var fryktelig irritert.

Så unødvendig. Jeg burde kunne denne boden. I stedet må jeg drasse på en svak hodepine.

 

Jeg fikk ryddet i noe ved. Tømt en pose med aske og kastet noe avfall.

Må ut siden i dag, tenkte jeg, jobbe litt ute.

 

Det er sol.

Og vind.

Fortsatt.

 

Ennå er det ting jeg ikke har blitt enig med meg sjøl om, men utsetter videre avgjørelser til i morgen, når jeg er på jobb. Drar jeg til møtet langt over alle hauger, på onsdag. Rakk ikke å melde meg på et seminar, neste uke, men kan kanskje ta en dag – da trenger jeg ikke overnatting og bør kunne få være med.

Alt dette som skal bestemmes; budsjett, prosjekt, møter og mangt.

 

Midt i alt dette skal en også bestemme ferie. Har to uker igjen. Men tror jeg kanskje har funnet ut når-.

Må også over til Kyrksæterøra i dag. Handling både til meg og foreldra.

Tok en telefon og fikk snakka med mor, om at jeg ikke kommer i dag. Men i morgen. Etter jobb.

Snakka med yngste, hun hadde hatt en fin helg på Oppdal. Det hadde vært visning av filmen hun var med på å lage.

 

Tror jeg bare avslutter dette kaotiske innlegget med en musikkvideo. Det morsomme er at det er yngste som har hovedrollen i denne snutten. Nå skal jeg se på den, for den er fin til å roe seg ned med. Tror jeg trenger det. Før jeg fyker ut for å henge opp klær.

 

De som spiller heter Sideway, trykk på bildet under så kan du også høre og se.

 

Om fråtsing og melankoli

 

 

Kunne gå ut døra si. Glede seg over alt. Alt som er vakkert. Riktig kunne fråtse i det en ser.

 

 

 

 

I dag gikk jeg ut. Ut i sol, kulde og glede.

 

 

Nei, jeg er ikke glad i kulden. Men det er søndag og dagen er min.

Helt min.

Ingen andre er lovet en liten bit av den en gang. Jeg kan kjenne på at jeg bor i meg sjøl. Jeg kan se og nyte.

Sjøl om disse timene også raser avgårde.

 

Tror jeg kan sitte rett opp og ned, med hendene i fanget, og føle tida raser. Kanskje jeg var tiltenkt å være en snegle, men så skjedde det en forbytting i siste stund.

 

-Eller, før ville jeg ALT skulle skje. Det skjedde alt for lite den tida ting skjedde og jeg løp rundt med vind i håret og alltid for lite av tid.

 

Så rart alt er.

 

Jeg er som høsten, eller jeg har blitt høst.

Alt er mer krystallklart, mer fargerikt og ennå kan det spire. 

Bare rusle for å se etter det som fanger ens oppmerksomhet. Høstastersene tåler nok noe flere minusgrader, før den takker for seg. Den også-. 

 

 

Se ned i det rimfrosne gresset, finne små skatter for øyet.

 

 

Min firbente venn syns denne nye rutinen er helt ok.

Gå seg tur før alt. Mens matmor får en kropp til bruk. Ikke sikkert denne øvelsen er like fin når det båser pilspyd og annet trollskap-. Men i dag er det bare lav temperatur, om enn den har bevega seg opp på et par pluss.

 

 

Boffen springer glad og hoppende rundt meg. Vi tar turen over veien. Han setter seg ned når jeg ber han om det. For å være sikker på at ingen biler kommer. Så sier jeg “klar” og vi går over veien. Går nedenfor huset vårt, ser på rimet, på høsten. 

 

 

Her varmer sola. Den skinner inn i skogen, på trestammer som lager rytme med bare å stå der. 

 

 

Tenk all skjønnhet som finnes i det avblomstra. Det avfeldige. 

 

 

Jeg har tenkt en del på dette de siste dagene.

Det som er avfeldig, det som ikke har tida foran seg.

 

Det har laget et matt skjær over alt.

Ja, over alt. Litt slik håpløst.

Alt som ikke kan bli.

Det som ikke lengre har tid.

 

Høsten kan være krevende, om den får lov.

 

Men det å vatre seg sjøl, få finne fram til sine behov og det som en påfører seg av det en tror.

Det kan det være en stor distanse mellom disse to punkta.

 

På mange måte er jeg heldig og på mange andre måter har jeg mye å jobber med. Ikke det dummeste utgangspunktet å ha.

 

Jeg ville så mye.

 

Men jeg greier fint å forholde meg til slikt det ble. Det ble mye, men på en helt annen måte.

Helt annen. Enn hva mitt unge hode trodde var et mål.

Det ble noe helt annet.

Nok noe som var mye bedre.

 

Og så, i all verdens himler.…jeg er da ikke død ennå. Jeg er høyst levende.

Det er bare høst.

Ha en vakker søndagskveld.

 

Kan høsten gjøre deg melankolsk?

 

 

Fotspor

 

 

Sol med hvitt. Det hadde rima ute. Høsten har satt sitt tydelige merke.

 

 

 

Før jeg gjorde noe annet, tok jeg på meg varme klær.

Skal teste ut å starte dagen med bevegelse, ute, først av alt.

Fotoapparatet fikk også bli med. Det er viktig.

 

 

Og boffen. 

 

 

Det var frossent. Vekster og blad hadde fått et strøk rimfrost.

 

 

Bilen var rima, men slipper skraping i dag. Skal ut senere, men tenker sola har gjort nytten da.

 

 

Vil også tro klærne blir nesten tørre. Jeg lar meg fascinere av klær på en klessnor. Sikkert fordi jeg liker så godt klær som har tørka ute i frisk luft.

Lukta som sitter i.

Lykke <3

 

 

Bjørka jeg har latt stå, like ved fjøsveggen, er blitt ordentlig høstgul eller nesten tom for blad. 

 

 

Stråene, så fint tegna i naturen. Får stadig lyst til å forevige de. 

 

 

Det er så mangt som kan tas bilde av, sjøl om en beveger seg i sitt egen nære nærmiljø. Men det går fort noe tid når jeg rusler rund slik. Det gjør godt, kjenner det blir lengre radius på bevegelsene.

Kroppen våkner.

 

 

Nok til å være i gang.

 

Dagen skal brukes først hjemme, så er det ærend med å handle og til slutt en kino.

Men ennå er dagen lang, fotspora mine står i gresset da jeg kommer opp til inngangen.

 

 

Men en dag går så alt for fort. Plutselig er mange timer gått, i å nesten ikke gjøre noe. Litt prat, litt mat og en kopp kaffe.

 

Ønsker dere som er innom en nydelig lørdag.

 

 

<3

Om å våkne

 

 

Jeg våkna til lyden av basking av fjær og vingeslag. Åpna øynene med det sammen fuglen kom seg gjennom den smale sprekken.

 

 

Vinduet sto så vidt på gløtt. Jeg kom meg opp i en fart. Prøvde være så lite skremmende som mulig.

Den kvitra.

-Fikk vinduet opp og fuglen fløy ut.

 

Slik starta dagen min i dag.

 

Boffen er også klar for dagen.

 

Om det var dette, eller det faktum at sola stråler i dag, vites ikke. Men dagen føles bare helt herlig. Sol, fri og en absolutt tilstedeværende arbeidslyst.

 

De siste dagene, ukene, ja månedene, har vært krevende. På en måte. Ikke noen dramatikk eller kritikk.

Det har bare vært litt tungt. Ikke deprimerende, bare grått, høst og gammelt-.

Så overlevelses genet har slått til.

Mat og noe søtt….energi, sukker er energi – så jeg har vært ut av kontroll.

 

I dag fikk jeg satt på en vask, vaska kopper, tømt søppel – lekende lett.

Til og med solhilsen. Andre dagen på rad.

Slikt gjør meg glad.

Glassflater som bør ha en vask.

 

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skulle få meg til å virke bedre enn i det siste. Hvordan få dagen til å ikke være helt tappa av gjøremåla som gjøres?

 

I dag tenke jeg på det som er energityver. Det er alltid noe en kan se mer på.

 

 

For noen dager siden fikk jeg en ide; foreldra mine begynner å bli gamle og de trenger mer hjelp, mangt kan ikke lengre bli utført. De bor i eget hus, med alt arbeidet det fører med seg. De vil ikke flytte til enklere bolig, og spesielt far føler nok frustrasjonen over alt han ikke får gjort lengre.

Jeg som er den “friske”, av oss som bor slikt til, greier ikke en gang ta meg av mitt eget hus. Så mange av oppgavene de trenger hjelp til, har jeg ikke nok kapasitet for.

Det var da fikk jeg denne ideen, hva med å aktivisere oss alle i familien, som har mulighet.

Alle syntes det var lurt, både søsken og barna våre ble med på den plana jeg la fram.

 

Nå skal en av oss ta turen anna hver helg for å hjelpe til med slikt hver enkelt kan hjelpe til med. Dette betyr en turnus med to måneders mellomrom. Overkommelig og som en av tantebarna mine sa, en vinn-vinn situasjon.

Viktig å gi seg tid til å dele tid.

I tillegg vil vi to som bor her fortsette med de oppgavene vi allerede gjør. Men det vil bli mindre frustrasjon, så allerede at foreldra mine virka letter til sinns. Da jeg var innom de sist. Hele situasjonen blir enklere for oss alle.

 

Når ting virker vanskelig er det alltid løsninger, de finnes alltid.

 

 

Og jeg har flere energityver, som jeg skal leite fram. Oppgåtte stier som kanskje må gåes annerledes.

For eksempel har jeg nå praktisert å stå opp to timer før jeg må ut, for å få dagen i gjenge. Det er mye tid, og litt håpløst. Kanskje jeg skal rydde ut denne tanken, kanskje jeg vil virke snarere om jeg ikke “tror” jeg dette.

 

Jeg er et menneske der følelsene spiller en ganske stor rolle. En slags sårbarhet i meg.

Så å få opp bevisstheta av hva en bruker tid på og lar meg bli såra av, kan være lurt. Der er det nok en del energi å hente. Tenker jeg.

 

Noen av mine begrensninger må jeg nok bare akseptere og leve med. Men alle de andre, som jeg kan styre, vil jeg styre.

Det å finne fram til muligheten i det som virker umulig.

Slike tanker er lette og gode en dag med strålende sol. Kanskje kan jeg bade i dag, teker jeg.

 

 

Badinga er også et ledd i det å få ting bedre tid. Las en artikkel om en som kunne legge bort medisinen. Han hadde en reumatismetype.

Tenk om det går an, tenk om jeg slapp å ta disse sprøytene som jeg blir kvalm av bare ved tanken. At det røde øyet mitt ble normalt igjen og mange andre ting som jeg tror er resultat av det jeg spruter inn i kroppen.

Da skulle jeg ha bada året i gjennom. Derfor er det jeg tester ut min egen tåleevne med vann og kulde.

 

Nå ble nok innlegget helt annerledes enn jeg tenkte å skrive.

Husker ikke en gang hva jeg tenkte. Men det hadde nok med å rydde opp i det som tar energi.

Nå først må badet vaskes.

 

I dag er det sol og energien min er høyere opp enn på lenge.

Hurra meg rundt for det.