Hvorfor heter du det du gjør?

 

 

 

Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.

 

 

 

 

Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.

Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…

Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.

 

 

Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.

 

 

Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.

Tidsfristen er innen mandag.

 

 

Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.

 

Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen  her inne.

Glemte å lagre den.

 

For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.

Det skulle bli et konsept.

Foretningskonsept, var plana.

 

Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.

 

Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.

Jeg kalte den bloggen for B for Bakk.

Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.

 

Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b  altså BforB, ble til.

 

Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”

Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.

 

 

 

 

Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.

For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.

Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.

Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.

Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.

Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.

Men jeg må tenke på akkurat det.

 

I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.

 

 

 

Nå over til DEG!

Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?

Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.

 

 

 

 

 

 

En nøkkelhistorie

 

 

Lange dager er lange. Lange dager som går fort av sted. En dag igjen. Så…

 

 

 

…da er jeg der.

En dag igjen.

Som sikkert blir lang.

Men i morgenkveld, i morgenkveld har jeg fortjen noe, ett eller annet.

For da har jeg ferie.

 

I dag jobba jeg igjen intenst.

Plutselig fikk jeg en bukett roser.

På jobben.  

Skikkelig overraskelse.

Og veldig hyggelig.

 

 

 

Men altså, i morgen er det starten på tre uker ferie.

 

 

Starten på den uka her var langt fra ferie.

Har lyst til å dele denne historien.

 

Jeg skulle ha et møte, helt i andre enden av kommunen fra her jeg bor.

Hadde en del å orden, som jeg ikke hadde rukket. Så tro avgårde tidlig på morgenen for å rekke det.

Det tar nesten en time å kjøre dit, kontoret ligger halvveies på ruten og der skulle jeg innom for å hente ting.

Jeg setter nøkkelen i låsen, får kasta noen sitteunderlag inn i bilen, for det er kaldt der møtet skal være. Får resten inn i bilen og legger i vei de nesten to mila til sentrum.

Parkerer og er på tur inn.

Rådhuset er ikke åpna ennå.

 

Skal plukke fram nøklene, begynner å lete og etter hvert som sannheten går opp for meg kan jeg ikke tro det er sant -.

For jeg husker ikke at jeg tar nøkkelen ut av døra hjemme, nøkkelhanka med alle nøkler og nøkkelkort på.

 

Det var ingenting anna å gjøre.

Hanken måtte jeg ha, jeg skulle ta med meg både pc og projektor fra kontoret. Det var bare å sette bilen i revers.

Og nøkkelen – ja den sto i døra…

 

 

Slik kan en styre på om en ønsker enda mindre tid enn en allerede har.

Og ja – jeg VAR oppgitt.

Mer enn det.

 

Men – jeg kom dit jeg skulle, jeg fikk kokt og fylt flere kanner med kaffe, montert opp og henta mat.

Og – jeg fikk hjelp fra de som kom tidlig.

Så ALT gikk bra, til og med å miste halve tida når en i utgangspunktet hadde liten tid.

Så det var omtrentlig siste jobbigt-historien på en stund.

Tror jeg.

 

 

Hva har vært din størst utfordring den uka her?

 

 

 

 

I kveld burde jeg

 

 

 

 

I kveld. I kveld er jeg overtrøtt. Så burde ikke skrive, burde ikke.

 

 

 

Fordi en vet ikke hva en kan komme til å skrive.

Egentlig burde jeg finne senga mi en slik kveld.

 

Men mens jeg drikker en kopp te, kan jeg skrivet et ord, to eller tre -.

Samtidig som øynene går litt slik i kryss.

 

Våkna halv seks i dag tidlig, fordi jeg skulle.

Siden har dagen gått i ett.

Nå snart skal dagen ta slutt.

Sjøl om det har vært flere ting å gjøre.

 

To dager igjen til ferie.

To dager.

Det skal plasseres mye i de dagene.

Veldig mye.

 

Nå har jeg ønsket meg litt mer tid, tid til å besøk alle jeg ønsker og kommentert.

Vet bare ikke det går.

Burde legge meg.

Burde absolutt legge meg…

 

 

 

 

Sommerminner

 

 

 

Å bla seg bakover i tid. I kveld har jeg kikka på bilder fra tidligere somrer.

 

 

 

Ikke så lenge siden, men likevel lenge.

 

Fra da vi flytta ut fra byen og fant Huset.

Jeg ble forelska i det huset.

Hadde nesten mareritt om at vi flytta tilbake til det mørkebrune og hvite rekkehuset i Trondheim.

 

Det å flytte hit var idyll.

Herlige sommerdager og iskalde vintrer.

Her gikk vi inn, døren var rød men ble malt blå.

 

 

Når vi kom ut så vi rett mot det gamle stabburet.

Tenkt det, eget stabbur.

 

 

En eiendom på tre mål.

Barna hadde ni år massiv barndom her.

De har snakka om den.

At det var så fint.

De levde i eventyret med fantasi over alt.

 

 Her fra en eller annen middag en sommerdag. Kan ikke huske det var noen anledning. Sannsynlig var det søndag i og med vi har valgt å spise på stua.

 

 

Tre barn som fokuserer mot en knipsende mor.

 

 Stedet jeg aldri skulle flytte fra.

Og så gjorde jeg det likevel.

Da det ble bestemt var det greit.

 

Livet går alltid videre.

I dag er huset totalrenovert og det har mistet sin sjarm. Kanskje spøkelsene også forsvant.

Jeg var innom på besøk ikke så mange år etter, allerede da var mye forandret. Følte faktisk sorg da jeg så det. Noe av sjelen forsvant.

 

Disse bildene er fra august 2003.

Atten år siden.

 

Tar du fram gamle bilder og minnes?

 

 

 

 

Om å bli overrasket

 

 

 

Litt svimeslått av dagen, tumler jeg ned i min gråe stol. Etter først en tur foran tv’n som bare fikk meg til å sovne.

 

 

 

 

Hva skal jeg skrive om i kveld, tenkte jeg og satte mac’en på fanget?

 

Korona og sprøyter kunne være ett tema.

Eller hva som skjer når en har liten tid og på et mirakuløst vis greier å gjøre den enda mindre, med de farer det innebærer.

 

Jeg slår opp maskina og går inn på blogg.no.

Svarer på kommentarer.

Tar en kikk på de siste innlegga som er lagt inn.

 

Da ser jeg det.

Jeg ser!

 

Sjekka før jeg dro ut i travelheta, at jeg hadde tilrana meg 67. plass.

Så morsomt, tenkte jeg før jeg la alt i bilen og kjørte ut til dagens umuligheter.

For det skulle bli det, men det kan jeg kanskje skrive noe om en annen gang.

 

Så faller øynene mine på Gryende.blogg sitt innlegg.

 

Og HVA SER jeg!?

Min blogg er omtalt.

 

Bildet er tatt av Peter Lomas fra Pixabay

 

 

 

 

Jeg ble faktisk så flau at jeg nesten løper bak en stol for å gjemme meg.

Dette er ikke koketteri, jeg visste en stund ikke hvordan jeg skulle reagere.

 

Litt slik tralala mens jeg holdt for ørene.

Eller kanskje øynene blir mer riktig.

 

Bare forsvinne.

 

Om jeg ikke ble glad?

klart ble jeg glad, jeg ble så glad at jeg ble flau.

Visste ikke hvordan jeg skulle takle denne herlige oppmerksomheta.

 

Som alltid når jeg leses hennes vurderinger av blogger, er det alltid mange fine ord og superlativer. Ikke noe unntak denne gangen. Og ja, jeg inviterer folk inn i hodet mitt, som hun skriver. En verden uten oppskrift.

 

Når jeg fikk samla meg, var innlegget mitt klart, jeg måtte skrive om henne som skrev.

For det er heller ikke så lenge siden jeg begynte å ta turen innom hennes blogg. Hun skriver friskt og har meninger, men er aldri ufin. Den friske tonen er veldig befriende.

Og så viser bildene en flott dame med sterkt ansikt, der hun redigerer bildene til å bli enda sterkere.

 

Det er alltid fint å bli kjent med nye blogger.

 

Så egentlig, etter flauheten hadde lagt seg, syns jeg dette var veldig artig!

Jeg skal bli bedre kjent med henne, er i hvertfall plana.

 

Hun syntes forresten jeg hadde en særegenhet hun ikke helt kunne sette fingeren på, som vel kan handle at jeg nok har en tendens til å skrive ufullstendige setninger og la ting henge i lufta.

Kanskje.

Og så er det mest naturlig å være den jeg er.

Slik det er for alle :).

 

Takk, Gryende <3.

 

 

Frokost til kvelds

 

 

 

 

Ikke det at jeg spiser frokost til kvelds, men jeg skriver om frokosten nå når det er kveld. Med en interessant oppramsing av alt som gikk ned etterpå…:):)

 

 

 

 

Utifriluft kom med en oppfordring i går, tror det var mer det enn utfordring.

Samme det…

 

Men jeg kaster meg nesten aldri ut i slike fellesaktiviteter, så tenkte at i dag skulle jeg.

 

Egentlig var dagen full av planer som ikke ble.

Nok om det.

 

Frokosten skulle jeg i hvert fall få inn.

Nå blir det litt mer en akkurat bare frokosten.

 

 

I alle fulle fall, frokosten min de aller feste dagene er slik:

 

 

 

Ja, så enkel er den.

 

Tror det er en blanding av mange ting som har gjort dette. Noe er snappet opp fra her og noe fra der. Sunt bra og slikt bortetter,  tanker plukka opp til egentlig en enkel…kan jeg si lapskaus?

Ett glass med lunka vann med en halv pressa lime i (kan kanskje ikke kalles lapskaus, mente nok et sammensurium av tanker).

 

Så sitter jeg der da, koser meg med en slurk og en slurk til.

Til glasset er tomt.

Da er jeg klar for dagen.

 

Unntak skjer så klart. I juler og andre dager der jeg ikke er bare meg.

 

I tolvtida kommer det som jeg kan tygge på.

I dag så det slik ut:

 

 

Grovt surdeigsbrød med peanøttsmør og sardin i tomat.

Skeia ut med en grov bolle, den også av surdeig og med vellagra ost på. Kaffe og kefir til.

Og da var jeg godt mett.

 

Skal jeg fortsette matpraten ble det pizza på pub til middag, sammen med minstesøster og mor.

Skeia også ut med en kuleis med jordbær.

Er det søndag så er det søndag.

 

Nå går det i te her.

Så her dala det ned hele kostholdsoversikta for dagen.

Om du ville eller ikke… 😀

Før natt og seng.

 

Må fryktelig tidlig opp i morgen, for alt jeg ikke fikk gjort i dag.

Møtedag.

Mitt ansvar, så mye igjen å klarere.

 

Vi snakkes.

 

Nå må dagen brettes fint sammen og pakkes ned.

 

 

 

God natt!

 

 

 

 

 

Hemmeligheten

 

 

 

Noen dager skjærer alt seg. Absolutt alt. Og noen dager tåler en slikt dårligere.

 

 

 

 

Alle, tror jeg, har slike dager. Uten at det blir bedre av den grunn.

 

Her om dagen hadde jeg en slik dag.

 

Pc’n klikka -.

Jeg fikk ikke lov -.

Jeg var for sen -.

Og det var for dyrt -.

 

Dette var fire forskjellige hendelse.

 

Høres ut som jeg er et barn. Og noen ganger er man vel det.

Et barn.

 

Enda kom det ramlende flere utfordringer.

 

Det som er sikker er at slikt kan kreve mye og mer arbeid.

Da jeg gikk ut en dør hørte jeg meg sjøl banne, høyt. Tror aldri jeg har gjort det før.

Slik.

Jeg syntes ikke synd på meg sjøl, men at jeg var oppgitt og opplevde det mer enn slitsomt.

Virkelig mer enn slitsomt.

 

Jeg vil slutte, det var tanker som dukka opp.

Jeg vil ikke holde på med dette!

 

 

Kanskje er det jeg som ikke tåler slike utfordringer godt nok.

Absolutt en mulighet.

Men resultatet er likevel de samme.

 

 

Da var det nesten vittig og noe spesielt, at i disse turbulente følelsene dukka noe opp…

 

Dette er ikke noe jeg snakker høyt om.

 

Det er min hemmelighet;

Et halvveies skrevet manus.

 

Det er vel likevel ikke akkurat en bombe at jeg som blogger liker å skrive.

Tror det kan gjelde mange av oss. Jeg legger av og til inn små noveller her.

En stund siden nå.

Det som var spesielt var at det dukka opp da jeg sleit såpass i hverdagen min.

 

 

For noen år siden satte jeg med ned for å skrive i en sjanger jeg verken liker eller behersker. Men det som var morsomt var at jeg greidde å skrive over 50 000 ord uten å kjede meg. Jeg ble i stedet enormt engasjert.

Det dukka opp et persongalleri som ga meg overraskelser.

Personene fikk sitt eget liv.

Jeg fikk lyst til å snakke om det med folk, slik som at jeg kunne få lyst til å si “vet du hva hun har gjort nå?”

Men jeg gjorde så klart ikke det, for alt foregikk i mitt eget hode.

Jeg flytta på en måte inn i en fantasiverden.

Det var veldig fascinerende.

 

 

Jeg las igjennom manuset.

Hadde glemt mye, men måtte lese alt,  før jeg la det ned. Så fortsatt fanga stoffet meg.

Men det var mange feil, mange, mange

Mye å ruske opp i, mye som burde rettes opp.

 

Tanken dukka opp, skulle jeg skrive det ferdig?

Flytte inn i denne verden igjen?

 

Nå har jeg fortalt en av mine hemmeligheter.

 

Om ikke anna, så hjalp det meg bort fra en tung dag. En dag jeg ikke forsto hva jeg egentlig holder på med i dette livet.

 

 

 

Liker du å skrive mer enn på blogg?

 

 

Deler tre sider med dere. En i starten og to midtveis i handlinga.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dårlig smak

 

 

 

Veldig upassende når smaken forandrer seg. Forandrer seg, bokstavelig talt. 

 

 

 

 

Blir slik ille.

Smaken-. Riktig ille.

Inni munnen.

I koronans tid kan en bli redd slike plutselige forandringer.

 

Jeg googler.

Min venn Google forteller meg veldig mye.

Men den sier også at en mister smak, så da kan jeg sukke lettet å lete videre.

 

Jeg har for mye smak.

 

Her kan jeg falle for fristelsen å begynne å raljere…for mye smak, smakfull, god smak…tror jeg har poengtert det bra nok.

Men skal ikke falle for den fristelsen.

 

Jeg har for mye stygg smak.

Akkurat som jeg har suttet på en løvetannstilk eller fått hårspray i munnen.

Skikkelig ekkelt.

Og når jeg ikke har gjort noen av delene, som smaken tilsier. Det har gått flere dager med denne smaken, da må en undersøke.

 

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay

 

Må innrømme at da jeg starta undersøkelsen, tenkte jeg at dette var det nok liten vits i.

Dårlig ånde, sto det…jeg prøvde å lukte min egen ånde uten videre godt resultat.

Prøv det sjøl, lukte på din egen ånde…

 

Kreft?

Nei.

Antidepressiva?

Nei.

 

Jeg leser.

 

Det står faktisk beskrevet smaken jeg kjenner.

Løvetann og hårspray.

 

Sopp og fordervelse.

Gurgle med salt…

Visst kan jeg prøve på det.

Tannkjøttbetennelse?

Nei…tror ikke det..

 

Plutselig ser jeg det.

Har du spist pinjekjerner står det-.

Ja visst, en pakke, for noe dager siden.

 

Av pinjekjerner, står det, kan man få løvetannsmak i munnen, eller som om en har fått hårspray i munnen. Og det kan vare opp til 10 dager.

Står det.

 

Der var svaret.

 

Jeg skal passe meg for fristelsen med å sluke en hel pakke pinjekjerner. Det får holde med noen få i salaten, eller som ingrediens i pesto. Får ikke hjelpe at det er godt. Denne smaken vil jeg ikke ha.

Og all mat får denne smaken.

Kanskje en slankemåte…

Men nei, maten vil jeg nyte med gode smaker.

 

Det er alltid noe nytt å lære.

 

 

Har du opplevd noe slikt?

 

 

 

En grønn dag

 

 

 

Noen ganger får en lyst til å gjøre noe helt anna. Rive seg løs.

 

 

 

I dag tar jeg meg bare god tid.

Har vært ute og rusla barføtt med fotoapparater i posisjon. Varmen i lufta, sjøl om det er overskya.

Alt!

Må bare nyte.

For snar kommer regnet.

Og det blir kald luft.

 

 

Og i gårkveld, da jeg gikk ned til veien med papirsøppel, da var jeg også akkurat der jeg skulle være. Ikke på grunn av søpla, men for alt i rundt meg.

Temperaturen, lyden av fuglene som sang og duftene fra blomster.

Skyene var lette.

Det er fantastisk å dra inn alt dette vakre.

 

 

Ellers ble det en lang dag på jobb, en dag som like vel gikk lettere en forrige dag.

For på onsdag skar det meste seg.

Til og med musa døde og pc’n var uten nett.

 

 

I går starta arbeidsdagen nesten før jeg hadde stått opp og lenge før jeg dro på kontoret.

Og om en uke skal jeg ha fri, når alt baller seg slik til, er jeg usikker om jeg kan ta fri.

Var det alle edderkoppene jeg drukna, som jeg nå blir straffa for…

 

Og i dag, som bruker være fridag, i dag må jeg på jobb. Men drar først etter en lang og rolig morgen.

 

 

Dagen da alt skar seg, dukka noe plutselig opp.

Kanskje var det et tegn?

Og kanskje skal jeg fortelle hva det var.

Men det blir senere.

Akkurat nå skal jeg tenke over- og se og tenke ennå litt mer. 

 

Nå har jeg drukna  innlegget her med bildene jeg nettopp var ute og tok.

 

 

Men snart, snart er det kontor, skal lage en presentasjon, så ut til museet for å klarere der og handling for mor.

Så sannsynlig er jeg hjemme først sent i kveld.

 

 

Ønsker dere en fin fredag.

 

 

 

Fødsel på kjøkkenet

 

 

 

 

Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si. 

 

 

 

 

Det kom aldri på nyhetene.

Faktisk er det mye som aldri kommer dit.

 

 

Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.

 

Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.

Plutselig høres et hyl!

Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.

Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.

 

 

Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.

 

Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.

Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.

 

 

Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.

Da ser jeg prikkene lever!

De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.

 

Og jeg skjønner.

 

Det er små eddekopper, edderkoppunger.

Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.

 

Jeg ser ingen fler der og da.

 

Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.

Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.

Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.

Drukner dem rett og slett.

 

Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.

 

 

Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.

 

 

 Bildet er tatt av Mylene2401 fra Pixabay

 

 

Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som venter meg, det tør jeg ikke tenke på.

 

 

Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.

 

 

Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.

Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.

 

 

Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.

Da blir jeg morderisk.