Litt fred

 

 

 

Det er nesten helg. Jeg ser fram mot den. Virkelig.

 

 

Torsdagen starta knall tidlig.

Jeg våkna i sekstida med speed-tanker.

Det var ikke måte på, liksom.

Snø, vind, tidsfrister og kom jeg meg opp i boligfeltet jeg skulle.

 

Da dagen var i gang gikk det meste bra, bare boligfeltet gikk det ikke å komme opp i.

 

 

Jeg hørte litt på ni-timen i dag tidlig, der snakka dem om pasta carbonara. Så ved endt dag gikk turen innom en butikk.

Fersk pasta og tørr salta bacon.

 

 

I dag fungerte jeg normalt, greit.

Fikk sendt mailer, lagt ting inn i timeplana, egentlig ganske konstruktiv.

Det er enormt godt etter en dag som spora av.

Tror jeg forstår meg sjøl, noen ganger blir det slik.

En slags kortslutning.

 

Er det for mye som skal fordøyes, tror jeg det bil bli slik for de fleste.

Så godt at dagen i dag var til å fungere i.

Til tross for tidlig start med et hode i stressmodus.

 

 

Og gjett, det blåser ikke.

Det snør, men temperaturen vil stige igjen.

Traff ei dame fra Sveits, snø var hun vant til, men ikke slike skiftinger som er her.

 

 

Det smakte godt med pasta carbonara.

Stekte bacon til slutt sammen med hvitløk, det har jeg ikke gjort før.

Det var mektig og godt.

 

Og det er mektig godt å sitte her uten vind med en helg like rundt hjørnet.

 

 

Har dagen din vært bra?

 

 

 

 

Dette er ubehagelig

 

 

 

 

 

Det høres som et tog er på vei og huset rister. Enda mer vind.

 

 

 

 

Jeg tror jeg bare legger meg under dyna.

Trodde ikke det skulle bli så ille i kveld.

Men det dundrer når vindkastene kommer.

Denne gangen blåser det rett på.

Huset står nok.

Håper jeg-.

Nå spørs det om det blir enda mer skade.

 

I dag ble verden hvit.

 

 

Både i morgen og fredag skal jeg ut å kjøre, begge dagene er det mor som skal til timeavtaler.

Er det snø kommer jeg meg ikke opp til dit hun bor.

Plana var hjemmekontor i dag, men det ble heller kort dag.

 

Jeg fungerer ikke.

Er vel kanskje logisk. 

 

Men, i helga er det gode meldinger, uten vind.

 

Det er ubehagelig å sitte i et hus med all denne vinden.

Nå drar jeg dyna over meg, så håper jeg på en god dag i morgen.

 

God natt!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er det nå jeg skal hyle

 

 

 

Jeg setter ikke spørsmålstegn. Og jeg hyler nok ikke. Men kjenner jeg falt ned i en emosjonell dal.

 

 

 

Treet som falt.

 

Midt i alt ser jeg også en type flaks, på en skeiv måte.

Jeg føler likevel på en slags livskrise.

En lett og nok raskt forbigående livskrise.

Liksom jeg har fått hele livet i hodet.

Det handler bare om taksten jeg slapp å få i hodet. Som ikke ødela bilen min, om den hadde stått der.

Bilen jeg kjørte bort i går.

Det var faktisk flaks.

 

Men likevel…

 

Jeg kom hjem i ettermiddag, og ser at det hadde vært vær.

Fra fjøstaket lå det strødd blikkplater.

 

På andre sida av taket var en stripe av blekket borte.

 

Trær lå veltet.

 

 

Fra bolighuset hadde det falt taksten, mange.

De lå strødd bortover.

Til og med et mindre tre ved bolighuset hadde vinden røska opp med rota.

Et par søppeldunker lå kasta utover.

Juletrelysa var også røska ut.

 

Det hadde vært vær.

 

Om jeg slapp å få takstenene i hodet, dundra virkeligheta ned som en tung dask.

 

 

Livet mitt.

Hva ble det til?

Alt strevet.

Alle motbakker.

Hvor gikk veien feil?

 

En liten livskrise.

 

Skulle det liksom bare være strev, streve seg opp alle disse motbakkene uten å komme opp…

 

Men nei, jeg hyler ikke.

Jeg må nok bare gå i gang.

 

Tok med en blikkplate for å får den unna om det kom mer vind med det første.

Da jeg tente opp i ovnen la jeg merke at en vedskie har så rar farge. Det viser seg at blikkplata har kutta meg til blods.

Det er ingen krise bare å vaske og plastre.

Og jeg må gå til handling med alt det andre også.

Jeg må få denne hendelsen til å gro, heles.

Framtida vet en aldri, uansett, noe om.

Bare at jeg må få ordna opp i dette her.

 

Nå.

 

Alle disse tunge tak man må ta.

Var det bare slik…

Og jeg kjenner svaret bryter seg fram fra mitt indre, et stort NEI!

Det er mer enn slit, det er det.

 

Og nå er det på tide…

 

 

 

 

 

Vind-fullt vær

 

 

 

Det suser utenfor, det har vært stille noen timer. Nå kommer neste omgang.

 

 

 

 

Jeg hadde bestemt meg for å kjøre hjemmefra klokka tre.

Da ville vinden til å bygge seg opp, var det meldt.

Gikk lyset måtte moren min slippe å være aleine.

 

Meldingene sa hele 50 m/s i kast på YR, hos henne. Det ville det være orkan i kasta, ellers var sterk kuling.

Vinden ville komme fra retningen bak huset, der det går bratt opp til fjellet. Så sannsynlig ville vinden treffe bakom fjellet.

Men lyset kunne altså gå.

 

Så jeg tok med meg pikk og pakk og kjørte.

Broene var skumlest å kjøre over.

 

Jeg bor i en kommune med mange broer.

For å komme til mor måtte jeg over tre av dem.

Snøen dreiv vertikalt i god fart, men jeg kom meg helt fram uten utfordring. Men da braka været løst også, snø, vind, skikkelig kav. Så det var akkurat i rett tid.

 

Resten av kvelden har gått rolig, vinden hørtes, men vi kjente den ikke noe nevneverdig.

Det dundra i vei med lyn og torden en periode og lyset blinka en del, uten at det gikk.

 

Nå er talglys og fyrstikker satt fram.

Vi har spist rakfisk med tilbehør, drukket øl og akevitt til.

 

 

På ovnen ble det fyrt kraftig, om lyset gikk skulle ikke vi fryse.

Det ble badstue.  

 

Vi har hatt en veldig fin og hyggelig kveld.

En kveld som ble natt før vi la oss.

 

 

Nå hører jeg vinden bygger seg opp igjen, utenfor rommet mitt.

 

 

 

 

 

Modig maur

 

 

 

 

En lørdag i januar har tatt på seg den mørke kappa si. Dagen er gått over til historien.

 

 

 

Når sommeren er her er det dag ennå.

Ettermiddag og lyst.

 

 

Jeg sov nok for lenge, så den lyse dagen ble kort.

Tenkte jeg skulle ut, og var faktisk en liten tur utom døra.

Fikk satt ting på plass.

Været gir seg ikke.

I morgen er det enda er vind i vente, faktisk verre enn hva som har vært.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å hente mor hit i kveld, for å spise rakfisk. Men hun syntes det var usikkert å legge ut.

Er så enig, men lovte å komme innover til henne i morgen ettermiddag.

Vinden er meldt opp til 45 m/s i kasta.

Det er vilt.

Her hos meg tar vinden, og ja, jeg er redd for tak og ting.

Det har allerede vært ødeleggelser.

 

Ble mye vær i det nye året.

 

 

Men noe som er positivt, jeg har vært modig maur.

 

 

 

 

Etter å ha banka et par ganger i takluka, åpna jeg den og fikk tatt ned kassene som julepynten skal ligge i.

Pynten har ligget samlet i påvente av at kassene skulle tas ned.

 

Det å gjøre den jobben føltes som en hel økt.

Å ta ned kassene-.

Og jeg er en tanke stolt.

Grunnen til at dette føltes som en utfordring kan du lese om HER.

 

 

 

Foran meg ligger en rolig lørdagskveld uten krav.

Det brenner i ovnen, jeg har tatt ut aska tidligere i dag.

Ikke henta inn ved, men har nok inne ut kvelden.

 

Ønsker deg som er innom en fin lørdagskveld.

 

Vet du hvor lenge dagen har lengtes etter vintersolverv, altså 21. desember?

 

 

 

 

 

Fri og han Frank

 

 

 

Litt slik tulleoverskrift. For han Frank har jeg ikke sett noe til.

 

 

 

Men fri og frank er jeg igjen…hva betyr egentlig det utsagnet der?

 

Den 19. mars, 2002 skrev Nrk Vestlandet følgende:

Fri og frank

Egentlig smør på flesk…

“Frank”, som sjelden eller aldri brukes alene i norsk, kom til oss fra middelalderlatin via fransk – “franc” = fri. Vi finner det f.eks. idag i det franske verbet “afranchir”, som betyr frigjøre, løse. På norsk bruker vi “frankere” som egentlig betyr å “frigjøre” et brev, slik at det kan passere fritt gjennom alle land fram til adressaten. Sammenlig “FRImerke”.

“Frankerne” var “frie menn”, og Frankrike betyr opprinnelig “de frie menns rike”.

“Franc” – den over 600 år gamle myntenheten som i år ble erstattet av euro’en – har sin opprinnelse i en fransk konge som ble sluppet FRI fra engelsk fangenskap og feiret dette med å slippe en ny mynt.

 

Så da vet vi det.

 

Jeg kunne i går bevege meg rimelig fritt i samfunnet.

Det var rart å møte folk, se og snakke med mennesker. Ble nesten sliten.

Skjønte det etterpå, dette var bare rart.

Og godt.

 

Etter handling, tenkt å få kjøpe meg potet igjen.

Jeg som nesten ikke bruker det, ble opphengt av å ha potet i hus.

 

Etter jobb og handling, full av frihetsfølelse, kjørte jeg inn til mor.

Først kvapp hun sikkelig og så ble hun glad.

 

Da klokka var mange, vinden ute intensiverte og mor hadde spurt om jeg kunne overnatte og jeg hadde svart nei, bestemte jeg meg til likevel bli.

 

Og i dag har vi prata, prata om mye, om far, om følelser, om det å være menneske, om å fylle seg sjøl helt og så glemme seg sjøl.

Det som var godt å se var at mor på disse dagene hadde kommet seg, hørselen var bedre og det kognitive.

 

Tror at det fallet i høst gjorde mer skade enn hva vi skjønte.

Slikt er veldig fin å være vitne til, bedringen.

Det er en slik oppfatning i samfunnet at når eldre mennesker blir dårligere, går det bare nedover.

Jeg tror at om eldre blir godt behandlet, kan dem absolutt ha en positiv utvikling, bli bedre.

Mange  ganger mye mer enn hva vi tror.

Tror jeg.

 

 

Det er fredag.

Gjett hva jeg har kokt meg…

Mandelpotet.

 

Jeg skal spise fiskeburger med chili, råkost av rødbeter og gulrot med rosiner på, med en salat av erter og majones.

 

 

Gleder meg. 

Tror det blir godt.

(Og det kan underskrive det var, chiliburgeren var nydelig).

 

Riktig fin fredagskveld.

 

 

 

 

 

 

 

I Gyda’s favn

 

 

 

Det blåser. Gyda er på besøk. Bare en Gyda kan bråke slik. 

 

 

 

Snøen er borte.

Isen ned til veien kunne forseres rimelig trygt med piggsko. Det var i går.

For noen få dager siden var jeg ute for å fotografere det blå lyset.

 

 

Våkna i firetida i går morges, hørte på kasta og fant fram alt som var å bekymre seg over.

Ikke minst søppeldunkene som skulle ned til veien, ville de blåse bort, ville søppelbilen komme etter jeg hadde vært nede.  

De ble liggende i hulter og bulter etter de ble tømt, fikk henta dem opp i dag.

 

Det blåser.

 

Jeg skulle vært i Surnadal, egentlig var plana aller først i Kristiansund, men så er det all smitte i byen.

Det er mye smitte i min lille kommune.

Sent i går kveld fikk jeg svaret: negativ.

Så nå anser jeg meg som et fritt menneske igjen.

 

Fryktelig snart må jeg ut, jobb, handling…og kanskje en tur innom kontoret for å hente en mappe.

Jeg må ha den for å jobbe videre.

 

Det blåser.

 

 

Blåser det der du er?

 

 

 

 

 

Ett helt år

 

 

 

Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.

 

 

 

Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.

Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.

Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.

 

 

Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.

Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.

På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.

Det var veldig trist og veldig naturlig.

 

Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.

Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.

Men dagen var så lett og fin.

Uvirkelig og svært vemodig.

 

Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.

Det ble mye sorg.

 

 

Året mitt blev hjelperens år.

For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.

Ennå er det litt igjen, faktisk.

 

 

Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året. 

Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.

Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.

Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.

Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.

Slitenheten ble ikke mindre med øynene.

Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.

 

 

 

I tillegg har det vært mye forandringer på jobb,  har følt meg både usynlig og aleine i perioder.

Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.

Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.

Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.

Tiden til det har ikke vært her.

 

 

Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.

Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.

 

De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.

Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.

Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.

Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.

Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.

Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.

 

Året har vært et pes.

 

 

Men har året bare vært helt ille?

 

Nei, det har det så klart ikke vært.

 

 

 

Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.

Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.

 

Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.

 

 

Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.

Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.

Hittil har det mest vært tidligere arbeid.

 

 

I året som har gått har jeg klart ikke å  stresse.

Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.

 

Barna, barna har vært og er til stor glede.

Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.

De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.

De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.

Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.

 

Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.

Er plana.

 

 

Og hva lærte jeg av året?

Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.

Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.

Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.

Noe slikt.

Og ikke minst, dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.

 

 

Hva var det viktigste du lærte i fjor?

 

 

 

 

 

 

 

Brum, brum

 

 

 

 

Dager som går, spaserer og løper forbi. Jeg sitter på sidelinja.

 

 

 

 

Plutselig var energien borte.

Helt borte.

 

Brum, brum, nesten som jeg har gått i hi.

Som en bjørn.

 

Jeg er i unntakstilstander.

Slike normale unntakstilstander. Slik som har blitt normalt

 

Her er et bilde fra torsdagen.

 

 

En lang rekke med bilder, både foran og bak der jeg sto i kø.

Tredje gangen jeg blir testet.

 

Naivt trodde jeg at ved negativt svar fikk jeg bli fritt menneske igjen.

Men riktig så enkelt er det ikke.

Det var 10 dager i karantene uansett og så en ny test, sa testerne.

Så da ryker neste uke.

Jeg skal egentlig på et møte i Kristiansund. Da skulle jeg hente ut brillene mine, noe jeg gledet meg til.

Det er bare å finne en tykk tusj og sette strek over planer.

 

Jeg må møte meg sjøl i døra om morgen på tur til badet eller inn til hjemmekontoret.

“Morn, morn” får jeg si… eller det vil bare være dumt.

Det holder med et “hei”, det er slik jeg hilser, vanligvis.

 

Men nedtur med så lenge ufrihet.  

Ubehagelig å få pinner stykket så langt bak i svelg og nese.

 

“Hei” sier ett av de innpakka menneskene på teststasjonen, ikke så lett å se hvem som er bak all plast og masker, om det er kjente eller ukjente.

 

Jeg gikk inn på helsenorge for å se om svaret var kommet.

Først trodde jeg det, 7. januar, sto det, helt riktig dato.

Men så oppdaga jeg at det var feil årstall, for akkurat ett år siden ble jeg også testa.

Det syns jeg var veldig godt gjort. Neste år håper jeg å slippe, at vi alle slipper dette.

 

Og før den i fjor, mars i 2020.

Like etter landet begynte å stenge ned. Jeg hadde vært i Trondheim, spist sushi og feira yngste.

Etterpå ble jeg syk.

 

I går kom svaret, negativt sto det.

Heldigvis.

Fikk meldt i fra til de aktuelle.

Men sjøl må jeg altså ta enda en test før jeg er fri.

 

Ringte matbutikker for å høre om de hadde utlevering av varer. 

Jeg tærer på det fra jula.

Fant en potet, den ble middag en dag. Sammen med et par medisterkaker.

Brød har jeg igjen, av det jeg bakte.

Men tom for melk og egg. Og potet. 

Har sikkert fått noen til å handla, men tror det skal gå greit.

 

Verst var tiltaket som forsvant fullstendig.

Jeg sovner.

Men jeg har nok pådratt meg en helt normal forkjølelse midt i alt dette.

Så den er nok med på denne kollapsen, pluss høsten og jula.

Det blir bedre, men akkurat nå kan jeg og må jeg være i hi.

 

Brum, brum…

 

 

 

 

 

 

 

 

Spenning over hodet

 

 

 

Trettende dag jul betyr… og så betyr det… oj, oj, men det går nok bra.

 

 

 

Spenning i hverdagen skal være bra, mener jeg og ha hørt.

 

Jeg syns egentlig jeg har nok av den, så føler ingen behov for nye doser.

Men altså, i dag, 6. januar, er det mange som mener jula er over.

Og uansett hva man måtte mene både i gammel og ny tid, så tenker jeg å rydde jula, i hvert fall sammen.

Kassene tingene skal ligge i ligger på mørkeloftet.

 

Der er det for tida levende.

Små føtter løper i kryss og tvers over meg.

 

Ja, det er fryktelig ubehagelig.

Fører til ubehagelige drømmer og følelse av kravling i nakken.

 

Nei, jeg er ikke redd for mus.

Men jeg vil ikke ha det i hus.

Og det har jeg altså.

 

Regner med de-, for tenker det må være flere, -løper og gjemmer seg når jeg åpner luka.

Og så bør jeg nok opp med musefelle, uæææ…

Finnes det ikke noe som bare ber dem gå ut og finne seg et annet sted å bo?

 

 

Rart det der…

Fuglene mater jeg og er gode venner med.

 

 

Kanskje kommer det av at de ikke kommer inn, de er ute.

 

Jeg opplever i hvert fall dette fryktelig ubehagelig.

De små føttene som farter over taket over meg.

Tenk om de kommer ned til meg.

 

 

Etter mye prøving, har jeg endelig fått bestilt meg korona test på riktig dag, i morgen.

Dette viste seg ikke være helt enkelt. Måtte faktisk bruke en del tid på å få det til, ikke minst oppsto en del frustrasjon.

 

 

Og så er det kommet mer snø.

Så litt usikker på hvor lett det er å komme seg ut på veien.

Fikk tilbud om brøyting i vinter, som jeg takka ja til.

Men det ligger nok en misforståelse i det som ble sagt og det jeg hørte, på bakgrunn av samtale senere.

 

Etter å ha bodd her i 14 år har jeg lært meg til at vintrene kan være vanskelig, det er bare slik det er.

 

Det blir bare veier igjen, det blir vår og sommer.