Fram og tilbake er det like langt, er det sagt. Men en kjenner det, etterpå, både turen fram og tilbake.
Det er søndag og jeg har tent et lys.
Nå sitter jeg her, fyrer på ovnen og koser meg.
Radioen står på og sender ut kaskader av musikk.
For litt siden gikk jeg på soverommet og tok ut en eske av skapet.
Den har stått der i mange år. Tror den havnet der gjennom far, da hans søster døde, at det var noe hun hadde fått, men aldri vært brukt. Så kom det hit av en eller annen grunn.
Et varmeteppe.
Et tepper for gamle folk, har jeg tenkt.
Og jeg var ikke det.
I dag tok jeg det fram, jeg skal skru det på om litt.
I går satte jeg meg i bilen i retning Trondheim.
Det var så vakkert.
Kaldt og vakkert.
Og glatt.
Hadde kjørt et stykke da jeg møtte skiltet. Veien er stengt, sto det.
Litt usikker på hva jeg skulle gjøre, kjørte jeg tilbake og tok en annen vei. En smal og bratt vei som jeg ikke vil ha valgt, men det går bra når en tar det med ro.
Etterpå fikk jeg vite det var et bra valg, for veien hadde vært stengt i timer. En trailer hadde kjørt inn i en berghammer og fisken som ble frakta hadde havnet i veibanen.
Fotoapparatet fikk jeg ikke tid til å dra innom butikken med, jeg må levere det inn. Det funker ikke. Sist jeg var innom for å levere det sendte de det med meg.
Fra Orkanger gikk turen rett til Trondheim, etter å ha bytta bil.
Og så var vi framme.
Vi skulle feire mellomste, det var 30 år siden hun kom til verden.
Her er jubilanten.
Ikke en illustrasjon at vi var uklare. Nesten alle kveldens bilder ble slik.
Men kvelden ble glitrende.
Jubilant og samboer hadde nettopp flytta inn. De som bodde her inn til nettopp, var også her fordi de måtte tilbake til Trondheim med flyttebilen.
Her går de bortover stuegolvet på det som til for noen få dager siden var deres.
Og plutselig så leiligheta annerledes ut, enn hva den hadde vært.
Men begge leilighetene er like koselig, på hvert sitt vis.
Vi spiste og etter hvert begynte stua å fylles med ungdommer.
Veldig hyggelige folk. De fleste hadde jeg møtt før og flere var min gjeng. Fikk snakka nesten med alle. Stemninga var fin, latteren satt løst.
Og tema alder var oppe. Hovedsaken til det var nok at vi to gamle var der, opphavet til henne som fylte år.
Vi var der en stund.
Men så var det tids for sjåfør og far å ta turen tilbake.
Og jeg hadde drukket to glass vin, og var litt småsliten av å være sosial.
Så da klemte vi alle, tok på oss og gikk ut i kulda.
Jeg hadde vært forutseende og tatt med meg dyna mi. Nå hadde jeg også fått tilbud om overnatting på Ranheim hos søstera min også, men syntes det var greit å bevege meg i riktig retning.
Jeg skulle bruke et rom som hadde vært en bod, men er et isolert soverom.
Likevel…
Varmen ville ikke komme og det var iskaldt sjøl om det til og med sto en liten varme på.
Til slutt måtte jeg stå opp å kle på meg mer klær, uten at det hjalp. Vurderte om jeg skulle ta med meg dyna inn i stua.
Likevel, jeg hadde sova. Men våken hadde jeg vært et utall av ganger.
Så starta jeg bilen, dvs. den ville nesten ikke starte. Den måtte bare stå å gå mens jeg tok meg en god varm kopp med kaffe og spiste et egg.
Snakka litt om jula.
Så var jeg på tur igjen.
Glatt, men det hadde vært strøbil ute.
Over fjellet var det noen stedet -22.
Men vakkert.
Det var så nydelig.
Bildet under er fra forrige kveld, med de hvitrima trærne og himmelen i pasteller så slik ut i dag også.
Hjemme var det å tenne opp i ovnen, ellers har jeg bare spist.
Vurderte om jeg skulle ut å gå, men tillot meg å ta det med ro.
Høre musikk.
Tenne det første lyset.
Bare være og nyte en rolig ettermiddag og kveld.
Snart skal jeg slå på det elektriske teppet, for i kveld vil jeg ha en varm og god seng. Ikke kjenne på kuldebroer og iskalde legemsdeler. Jeg er gammel nok til å bruke teppet.
Tror aldri jeg har opplevd så kald en natt.
Men jeg tror det kan være litt sunt.
Og i hvert fall gleder jeg meg til en varm seng i kveld.
Kos deg med 1. advent.
♥
