SOLSKINN

Plutselig hang den der. Synlig. Sola. Snakk om…..

 

 

Det kjentes som den gaven det er.

Og midt i dette og litt før, tok jeg meg sammen.

Kraftig sammen.

Dette går ikke, tenkte jeg. Her er det fare for å bli fanga av en spiral, nedover.

Det går ikke.

Det går absolutt ikke.

Var kommet dit at jeg nesten syntes synd i meg sjøl. Litt slik at jeg spurte tomme lufta, hvorfor ble det slik…..

 

I panikk satte jeg i gang.

Bake rundstykker, tenkte jeg, Jeg tok avfallet etter juicingen og hadde i. Sammen med tørka skvalderkål. Smaken ble varm, ingefær- og gulrotsmakende. Gule av gurkemeie.

 

En morsom smakopplevelse. De fikk følge middagen senere på dagen, woking med både papaya og pak choi, som noen av ingrediensene. Mat er artig. Liker å prøve ut nye matvarer.

Syns du det er artig?

 

 

Så gikk jeg i gang med å slå gress, med ljå….og ja, jeg bokstavelig slo. Da slo en tanke meg, om at dette ikke gikk.

En riktig slik riktig tanke. Noen må lære meg dette sa jeg til jeg sjøl.

Og så vet jeg om en som har vært med i NM i slåing med ljå, han, tenkte jeg.

Nå er det gjort avtale med den saken.

“Tror vi må starte med å slipe ljåen”, sa han. Og det har han nok ordentlig rett i.

 

Ennå gikk jeg ut med et par kontakter til. Ene var å være med i en bigård, må praktisere, finne ut om bi-røkting er noe for meg. Tok også kontakt med ei venninne, som jeg ikke har snakka med på svær lang tid. Faktisk år.

 

Tida går da så fort.

 

Men alt dette ga meg nesten en sjokkarta følelse, energien tror jeg gikk opp noen hakk. Når jeg parkerer noen folk i livet mitt må jeg innføre nytt. Når livet endrer seg, må en endre seg i takt med det.

 

Nå er jeg framme ved siste feriedag. Skal levere bil for oljeskift, handle med mor, slikt. Og – prøve å få kjøpt meg tursko. Har forsøkt et par ganger allerede. Men i dag har jeg tenkt å klare det.

Meldte meg inn i en kontaktannonse greie, Turvenn heter den. Der kan en søke både etter venner og kjærester, jeg vet ikke om slikt funker.

Bestille nye venner, liksom.

Er inne å kikker, men vet ikke riktig hvordan jeg skal håndtere det. Har det vært en ren vennegreie har det kanskje vært enklere.

Greit med gode tursko uansett, for jeg skal vandre videre i dette som er livet mitt. Og fjellskoa mine gikk sin vei for mange år siden, men det er en annen historie.

 

Men først er det dagen i dag, og den har jeg startet godt med – både med annonseringer og mailer. Sjøl om det er siste dagen i ferien min, denne ferien ble noe snublende, ikke helt ren sammenhengende ferie. Det får jeg ta igjen.

 

Hvorfor….

Litt irriterende, må jeg si….

 

 

Når du poster et innlegg, det står det er publisert, men det syns ikke.

Innlegget vises ikke!

 

Er det noe jeg ikke har fått med meg?

Skal det være slik, litt tombola?

 

Jeg prøvede å gå inn å redigere, men like usynlig var det.

Så nå lager jeg en link til akkurat det innlegget her. Det er vel ikke så interessant, men like fullt….

 

Og hva betyr at et innlegg er “klebrig på forsiden”?

 

Håper noen kan forklare dette, er det ikke slik at alle innlegg syns…..

Fortell meg den som vet.

 

Ikke sol ute, ikke inne…..men over skyene er himmelen alltid blå

 

For en sommer. For et vær. Dette er være eller ikke være…all ære til værgudene.

 

 

For alt som er grønt, vokser helt skjønt.

 

Men i går kom den fram. Skjønte nesten ikke hva det var. Men det var altså den berømmelige sola.

 

Jeg satt helt fast i meg sjøl.

Igjen-.

Har hatt en, bokstavelig, tung tid. Jeg sitter som sagt fast, og til mer jeg tenker sunne tanker, til mer får jeg usunne handlinger. Så jeg er misfornøyd på høyt nivå. Bortimot rødt nivå, i hver fall sterkt oransje.

Jeg får det ikke til-.

Med nød og neppe får jeg gjennomført en omgang med solhilsen, og jeg kjenner det….planken er tung, bivrende tung.

 

Men i går, da sola viste seg fram. Sto jeg overfor flere valg. Noen dro opp på setra for rydding, og følte på at jeg burde…

Hadde også lovet mor og far at jeg kanskje kom dit en tur. Det gikk jeg for til slutt.

Far har ikke vært ute av huset eller nede i underetasjen, siden han kom hjem for tre uker siden.

 

Derfor ble det tur på mor og far. Vi stoppa på en rasteplass, en kald opplevelse, til tross for sola.

 

Og bilens varsku-senter blinka; oljeskift og påfylling, sto det. For på fredag glemte jeg timen jeg hadde til slikt.

Må ringe og innrømme glemsomhet og be om aller nådigst bli satt opp igjen.

 

Men tilbake til turen. Foreldra mine var både slitne og godt fornøgde med timene i bil.

På facebook i dag ser jeg bilde av de som var å ordna på setra, kjente på dårlig samvittighet der.  For jeg er inn i hampen tungrodd.

Som allerede nevnt.

Tenker på å bruke en av bøkene til Berit Nordstrand som bibel. Har kjøpt inn masse grønnsaker.

Så det blir, det blir.

Alt.

Og dårlig samvittighet er ingen tjent med. Så det er bare, bare å gjøre det en kan, så godt som er – dagen lang.

I morgen er det faktisk meldt sol igjen. Og da blir det vist ikke så verst. I de siste dagen av ferie nummer en.

 

 

Brød, snø og nervøse tanker

 

Jeg fikk akkurat berget sengeklærne inn, før nytt regnskyll. Litt våte ble de nok.

 

 

Inne i huset durer både vaskemaskin og oppvaskmaskin. I tillegg står en brøddeig til heving. Sjøl om det er bare noen få dager siden siste deig ble omdanna til brød.

Masse fornuftig næring; frø og grovt, både hamp og chiafrø.

Når sønnen opplyser om tur til Galdhøpiggen, når været er beint ut ufyselig, da blir mor redd.

En mors oppgave.

Og når evnen ikke er til stede for å stoppe voksen sønn, da sender hun med han det ene brødet. For det ligg overleving i det brødet, tenker hun.

Det andre, som allerede var godt på vei til å forsvinne, ble med til Trondheim.

Hvor det forsvant.

 

Vi kom fram sent den ene kvelden, yngste og jeg. Mellomste kom også oppover etter jobb.

Så vi prata og la planer, for mellomste hadde fri dagen etter.

 

Og ble det svømmebassen eller kino eller utstilling?

Nei!

Det ble ingen ting.

Energien, eller manko på energi, var til å kjenne og ta på. Vi var beint ut botenløs late. I kveldinga hadde jeg såpass energi nok til å reise meg. Da måtte det skje fort. Få ting ut i bilen å komme seg på hjemvei.

Hjemme ble jeg sittende fast i bilen, hørte lydbok. Kommet halvveies i cd-bunken.

Er dette en krim, har jeg tenkt.

Og der og da fant jeg det ut, på eska sto det “krim”.

Altså, nå hører jeg på en krim – ufrivillig. Men den er spennende. Den skal ha det.

Innenfor dørene fikk jeg laget meg mat, stek en kokebanan jeg hadde liggende. Den var faktisk god, sammen med egg og spekeskinke.

Og så fulgte jeg med på snappen, den er kjekk.

Tidligere på dagen så det slik ut.

 

Nå var det bevegelse over Dovre-flya. De to guttene var på tur hjem. Etter en strevsom tur opp, der folk hadde snudd pga. været. Jeg så at det var flere som gikk turen opp, på snappene som ble sendt. Det ga litt ro. Til tross for at jeg visste det hadde både vært fall og feil retning en stund, på tur ned.

Til slutt fikk jeg meldingen om at bilen var hjemme. Og da jeg visste det, da kunne også jeg gå i seng. Etter noen spennende dager der det ikke skjedde noe. En ferie som bare har inneholdt en våt tur på setra, der vannet lagde nye bilder.

 

Og en tam tur til Trondheim. Ikke en gang en butikk for grønne vekster. Men fint å møte døtrene, og litt trist…….for det er avskjed, avstand med reiser gjennom livet og tanker om hva dette handler om. Dette livet.

 

I dag er jeg altså tilbake til slikt som må gjøres, og så skal jeg se hva jeg har til det jeg har tenkt. Pusse opp litt. Det er ferien sin det!

Og – det er faktisk godt å være hjemme, for det banker en slags energi i at veien er ukjent i alt det kjente.

 

Første

 

Første dagen i juli, første feriedagen og første dagen i resten av mitt liv.

 

 

 

Og det regner og regner.

Bilene som kjører nede på veien sender lyden av våte hjul opp til meg. Her jeg sitter tørt og varmt. Skodda henger sidt ned over fjellene på andre siden av fjorden.

 

For meg er det likevel godt å tenke på at jeg har fri.

Riktignok må jeg lage en plakat og annonsere litt, men det er ikke noe vilt renn. Kjenner halsen er en tanke sår. Kroppen er ikke i samarbeids modus. Men det er nok det våte og kalde været som spiller inn.

 

Både været og kroppen er overgangsfenomen.

 

Planen for dagen er i hovedsak rydding.

Har heller ikke tatt solhilsen på noen dager, så det er nok lurt å gjøre.

Jeg tenker å bruke ferien min til å være flink. Til å organisere både inni meg og rundt meg. For i det siste har jeg latt humla suse.

-Sukker og hvitt mel, så det er nok ikke bare været som kan for kroppen. Men i dag skal jeg lande litt mer. Ta inn over meg at jeg har fri.

 

I morgen er det Trondheim med en overnatting. Planlagt et bassengbesøk, om det er åpent. Bassenget vi dro til da barna var små, da vi bodde i byen. Kanskje har alle tre barna anledning til å bli med. Bare mellomste jeg ikke har hørt med.

Vurderer også å dra innom et plantesenter for å se om de har løpestikke og kvann. På lørdag fikk jeg kjøpt ikke mindre enn seks krydderplanter. Men ikke tida for hagearbeid nå. Vått, vått, vått…

Derfor skal jeg få kjøpt maling. Tenker å male med kalkmaling. Soveromsgangen og den ene veggen på stua. Og sparkel, må også kjøpe det. Får finne ut i dag om jeg må kjøpe alt, eller om jeg har noe jeg kan bruke.

 

Så dette blir nok en planleggingsdag og lande-dag. Å legge planer en dag i regnet, passer fint. Akkurat innenfor den midterste sommermåneden. Første dagen i juli.

 

Ønsker deg en fin dag, om den er sommerlig og varm eller våt og grå.

 

 

F for ferie, R for regn

 

Men aller mest F for fri og det er inn i hampen deilig. Sjøl om jeg er uten en enda ordentlig plan.

 

 

For i dag. I dag starta første avdeling av ferien min. Og det føles fantastisk langt til det innerste, sjøl om det regner, gradestokken så vidt krabber over på to tall, ingen planer og ved gjennomgang av realitetene etter flere år i utlendig slitenhet, er det et stusselig syn, et befriende syn og ikke minst, spennende. For det gir en haug av muligheter. Om den videre veien min.

Men først ferie.

I går, etter en kraftanstrengelse, kunne jeg sette punktum og at bra nok ER bra nok!

Etter bytur med yngsteberta, som måtte være med på moras krumspring av  ideer for å komme i mål, en uke på overtid.

Her er fra bilturen til Kristiansund i går-.

 

Og JA, akkurat slik så vi ut. Helt uten filter…..

 

Yngsteberta ønsker seg tilbake til bylivet, det rykker i skate-ben. 

For meg ser de både rosete og fulle av sår ut, etter fall og knall. Men hun vil trene mer på å stå, trikse og trakse på brettet.

Så vi tar nok en bytur en av de første dagene. Og da blir hun ikke med tilbake med sin mor som både har ferie og ingen planer.

Derfor er jeg overlatt til meg sjøl.

I regnet.

Det er meldt regn så langt som værappen min viser.

 

Og er det synd i meg?

 

Nei, akkurat det er det IKKE.

 

Derfor må jeg FINNE på noe.

Utenom bare å ha fri.

 

Pusse opp, sa det i hodet mitt. Det passer bra i regnvær.

 

For det er alltid noe å gjøre. Også når en ingenting har å gjøre.

For jeg vil gjøre, GJØRE…..og det er så mye en kan, at det går ikke an, å bli sittende med hendene i fanget. Det er en vrimmel av muligheter, det er en enorm mulighet.

Derfor er dette er veldig spennende, ha fri, ingen planer….og noe som minner om energi nok til å se på at jeg ikke lengre ønsker minst mulig av planer.

Se på min ørken av nedbygget sosial omgang.

Jobb og familie i en årrekke er det jeg har brukt tid på, og noen mislykka forhold – det har tatt all kapasiteten min – og litt til.

Nå føler jeg på at jeg vil noe mer. Så slik står jeg foran en ferie, med litt sug i magen og følelsen av at det er opp til meg om dette skal bli bra.

Og svaret er gitt, det skal bli bra.

 

Har du mange ferieplaner?

 

 

Er det ikke i oppoverbakke det går framover

 

Disse ukene går som en røyk, kan de ikke gå senere….bare litt senere…..

 

 

Når jeg endelig sitter her og skal skrive, som jeg har gledet meg til – trykke bokstaver i det hvite.

Fortelle…legge ut….male i vei…..om livet mitt.

Når jeg først sitter her ble det tomt. Hodet er så fullt at det ble tomt. Kanskje alle bokstavene og orda trykker seg sammen til en grå og ullen tåke, når de først får komme ut…..

 

“Du blogger ikke, jeg er spent på om du skriver om forestillinga” sa datteren min for en tid tilbake.

Ja, jeg sa jeg tenkte det.

 

Nå kommer visst alt i hulter og bulter ut-.

Tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om det.

 

For noen uker siden var jeg i Trondheim. En varm dag i trønderhovedstaden befant jeg meg under drivhustaket på Dragvoll.

Det var varm. Og det var en opplevelse.

Første studieår i Teater og drama hadde fått i oppgave å sette opp et stykke av Danio Fo, En anarkists tilfeldige død.

De var delt inn i fire grupper og gruppene skulle tolke det hver på sitt vis.

Jeg fikk med meg alle forestillingene kronologisk, og alle hadde kraftfullt spill og samspill.

Kostymer og scenografi var fine.

Må fortelle at gruppa til dattera mi fikk en A.

Veldig artig.

Overnatta hos søstera mi, vi hadde en hyggelig kveld og en lang tur langs forlengelsen av Ladestien.

 

Neste dag var det yngste og Film og videoproduksjon.

Etter en tur på IKEA, plukka jeg med meg døtrer og kjæresten til mellomste. I regn og rushtrafikk gjennom Tronsheims gater var vi ved kinolokalet, til slutt.

Noe for sent.

Men vi fikk sett alle filmene, fra første studieår til en masterfilm. Yngste og gruppa hennes viste bachelorfilmen sin.

Jeg koste meg fryktelig.

Og gjengen har fått mye skryt, men der er ikke resultatet ferdig ennå.

Jeg fikk hilst på noen av de hun hadde jobbet mest sammen med gjennom tre år. De var bare  hyggelige.

 

Vi skulle ha middag på en shusi restaurant etter dette, det ble en litt ufrivillig morsom affære – for vi tulla og fant ikke stedet vi hadde bestilt bord. Men det gikk bra, det ble et annet sted og det ble shusi.

 

Etter dette har dagene og ukene fortsatt og vært fulle av hendelser. Faren min havna på sykehjemmet etter et fall, han kom hjem i går. Det ble noen turer til sykehjemmet. Moren min hadde også falt samme dagen som far falt. De er såpass gamle så vi var spent på hvordan dette måtte løses. Nå er vi tilbake til situasjonen før falla, men det er koblet på mer hjelp. Midt i dette brann båten til den ene onkelen min opp, på tur med han ombord. Det kunne blitt dramatisk, men to unge jenter fikk berga ham. Båten ble starta bygging på i 1961, og hadde mange finesser og historie.

“Ja, hvem hadde ikke vært ombord i den båten”, sa dattera hans.

Men han, onkelen min, morbror min, berga. Det er det viktigste.

 

Det har vært møter, besøk, bil og vaskemaskin ble reparert. Men så gikk plenkløpperen i stå, jeg hadde fylt på bensin det var kommet vann i.

Den var reparert i kveld.

 

Birøkterkurset ble avsluttet sist lørdag. Har ikke bestemt meg om jeg skal starte med bier.

 

Så har jeg rydda og kasta en del, fått mer oversikt og det er godt.

Min ca ett års gamle romanse, som jeg trodde på.

Lenge.

-Er avslutta.

For det vart ikke riktig etter hvert, men trist er det.

Så klart.

 

Snart skal jeg ha noen uker ferie. Men oppstarten av sommersesongen på museet er på hælene. Det får bli som det blir, men har en del å få på plass før ferien.

 

Jeg har for lite venner, tenkte jeg her om dagen.

Livet mitt består av gamle og syke mennesker og et firkantet administrativt liv. Jeg må finne meg venner. Jeg må gjøre noe annet.

 

Det skjer i rundt meg.

Mye kav.

Mye motbakke.

Men det er bare å orden opp. Komme seg gjennom, finne disse løsningene.

De finnes alltid. Og kanskje nye venner, eller moe annet. Jeg vil bare leve slik at noe av tida er til meg også.

 

 

Nå skal jeg kjøpe meg bokashi, jeg skal omdanne matavfall til jord.

I morgen skal jeg ut å grave opp løvetannrøtter.

 

Slik er det.

Omtrentlig.

For meg.

Om dagen. I går tordna og lyna det, og så ramla det store isbiter ned.

 

 

Nå vil jeg finne ut hvordan det står til med dere i bloggverdenen, dere jeg bruker å lese bloggene til. Håper alle har det fint og iallefall fint nok.

 

 

Når sola og energien titter fram

 

I dag våknet jeg med litt mer energi i kroppen. Slikt er fantastisk deilig.

 

 

Det er lørdag midt i mye fri.

Føler at “militærtjenesten” er over for denne gang.

-Eller begynner å være over.

Nå har det vært en periode der ting har balla seg skikkelig. Tror hverdagenes utfordringer plutselig satte meg helt på sidelinja.

At den holdt meg igjen!

Satt jeg i en stol, var det umulig å reise seg. Satt jeg i bilen, kom jeg meg ikke ut når jeg var framme.

Og så-, en dag, hadde jeg ikke bil en gang. Den skulle inn til oppgradering og godkjenning etter EU-kontrollen.

Gleden var stor i går, da jeg hentet den. Godkjent bil. Både over å ha bil og for at det viste seg regningen ble en tredjedel mindre enn prisoverslaget. For det var ganske så stort.

Nå kan det også virke som vaskemaskina endelig blir kikka på, og da krysser jeg både fingrer og ben for videre liv, for den også.

I dag står jeg opp, plutselig er jeg i full gang med å vaske skuffa med de forskjellige restavfallboksene. Det var på tide.

Etter det blir kattkassen renset.

Så jo da, dagen har til og med solstreif.

 

Det første var at jeg gikk ut og fjernet visne blomsterknopper fra noen krukker med blomster.

 

For noen har jeg, til tross for en mai som har blåst kaldt rundt ørene. 

 

Bildet er fra gårsdagen, da blåste det og regna skikkelig.

 

I dag er vi i gang med juni, måtte den bli bedre.

 

Ellers har det vært folk og fart. Slik fortsetter det også. Dette livet mitt. Så det er bra kreftene føles mer på plass. Neste uke er full av alt fra flere møter til legebesøk. Skal endelig til øyenlege igjen med det tidligere omtalte øyet mitt. Det blir dugnad og i slutten av uka skal jeg vei å se på resultatet av det jentene mine holder på med.

Den ene dagen er det teateroppsetning og dagen etter en filmframvisning. De velger begge kreative fag, og yngste er ferdig med batchelor’en sin, bare filmvisninga til henne og gjengen hennes igjen.

 

Sjøl holder jeg på å oppfriske engelsken min. I midten av denne måneden her får vi et prominent besøk på museet.

 

Og så har jeg gjort noe jeg ikke har vært så flink til, jeg har tatt meg ut ferie midt i sommeren. Usikker på om jeg velger å være hjemme eller tar meg en tur til Danmark, med en stopp i Oslo. I dag kjente jeg på at jeg kanskje har lyst til å være hjemme; male hus, beise terrasse…..slikt.

Men nå bør jeg kanskje kjøre en tur over fjellet, litt lite hundemat igjen, kanskje jeg skal få kjøpt jord til pelargonium. Har stående noen avleggere som har fått røtter, i et glass.

Det er såååå godt og føle på litt mer energi.

 

Hvordan er det med energien din om dagen?

 

I all alminnelighet

 

Så er dagen kommet fram til inntak av føde. Dette virka litt traurig, men nei da…

 

 

Men mange av dagene starter slik.

Først tiden etter jeg står opp er jeg stokk stiv, dette er artritten, reumatismen. Så det første jeg gjør er å sette meg i en stol med et stort glass med varmt sitronvann, og et glass vann for å svelge tabletter jeg må ta og noen vitamintabletter, ned med. Etter en stund virker jeg. Da varierer det om jeg tar solhilsen først, eller ordner meg mat.

Mange morgener starter jeg med en grønn smoothie som består av grønnkål, avocado, appelsin og kokosmelk. Den har blitt bedre og bedre. Første gangen jeg drakk den var den bare grei nok.

I dag er jeg kommet fram til denne,  jeg tar den lille yogaøvelsen min etterpå.

Jeg har fri i dag.,

Det er godt. Sååååååå godt!

I går var det en dag som starta med over tre timer foredrag om arkiv. Jeg holdt på å sovna gang på gang.

 

 

Etterpå var det et brannteknisk møte på museet, etter det en gjennomgang av området for eventuelt et opplegg for sommeren.

Så ble vi bedt inn til en nabo ved museet på kaffe.

 

Tilbake til sentrum dro jeg innom en matbutikk, da jeg satt i bilen for å kjøre hjem, ringte søsteren min om jeg kunne handle med noe. Det helt hardt å gå inn igjen da.

Vel hjemme og før jeg gikk ut av bilen, stoppa det en traktor bak meg. Det var naboen hjemme som ønsker møte om jorda han leier.

 

Da jeg endelig var inne og kunne gå i gang med middagen, var jeg skikkelig oppbrukt. Da hadde jeg vært hjemmefra fra kvart på åtte om morgenen til halv syv om kvelden, der det hadde gått i ett – som allerede omtalt.

Det viste seg at jeg hadde glemt å sette inn bollen med forvella brennesle, men det gikk likevel bra. Det ble suppe.

 

Dagen i forveien fikk jeg høsta inn en del og forvella. Noe ble frosset ned til senere. Men det jeg skulle spise i går, var avglemt på kjøkkenbenken altså.

 

I dag har jeg ingen avtaler. Jeg kan bruke dagen som jeg sjøl vil. Det er overskyet, men god temperatur.

Skal jeg slå plenen, usikker om jeg har bensin?

Skal jeg sanke?

Skal jeg sage trær og rydde i kratt?

Eller plante?

Vaske klær og rydde er nok uunngåelig, og alt får jeg ikke til. For listen min over det jeg vil er uendelig. Men nå er dagen godt i gang, så jeg må til med noe annet. Men det å skrive var ett av ønska, og det har jeg gjort her og nå.

Et slikt småkjedelig innlegg om mitt og slikt.

 

Hvordan er din dag?