Akkurat nå

 

 

 

 

 

Det er lørdag over hele fjøla. Overskya og litt mildere.

 

 

 

Klokka halv ti i går kveld tikka meldinga inn fra Helsenorge, og heldigvis var det slik jeg trodde, negativ.

En negativ som er positivt.

Det var godt å få det bekrefta.

 

Vi får også tillatelse til å besøke far på sykehjemmet. Usikkerheten er vel såpass stor, hvilken vei det går.

Så tida er krevende, men vi er heldigvis en familie som står sammen.

 

Her forsvant verdens største juletre, ut.

 

Treet ble tapa fast i taket, så det fikk være stjerna i treet jula 2020.

 

Pynten ligger gruppert og samla, skal etter hvert ta ned kassene for å få legge på plass.

Må nok ta årets første-, eller nesten første, handletur.

 

Jeg er i en rolig lomme av tilværelsen.

Akkurat nå er alt greit.

Akkurat nå kan jeg se på at lyset vender tilbake.

Ikke blåser det, ikke snør det og temperaturen er akkurat 0.

 

Jeg så på året i fjor, kom til februar og fant ut at jeg tok feil i at ingenting skjedde i fjor. I februar skriver jeg at nå håper jeg at det roe seg ned, da hadde det vært fult av hendelser med mobilnettet som var kritisk nede, jeg ble sendt i ambulanse til sykehus og i hele tatt…fullt av utfordringer. 

Jeg visste ikke hva som lå foran.

 

Kanskje en bare skal konsentrere seg om at alt er akkurat nå.

Glede seg dobbelt over gleden, vite at det triste blir historie.

 

Tenker jeg akkurat nå.

Her jeg sitter i stolen min med mye av lørdagen foran.

 

 

 

 

Verden er ikke statisk

 

 

 

Sol oppe i fjella og sår hals har ingenting med hverandre å gjøre.

 

 

 

Nå er ikke halsen så sår, og bare litt snufsete.

Sannsynlig en helt ordinær forkjølelse, men skal en bare tro det…

 

I går skulle jeg egentlig til tannlegen, men det kunne jeg ikke. Så sa i fra om litt snufs.

 

I dag skulle vi egentlig ha møte mellom hjemmehjelp og sykehjem, så klart på Teams. Men mor burde vært med. Jeg kan bare ikke hente henne nå.

 

I og med at jeg ikke kan stenge meg helt ned, måtte jeg bestille en test.

Tenkte det på tur hjem; rar tid!

 

Ved teststasjonen står biler i kø, og en etter en blir en tatt inn.

 

 

Det er fort gjort, har gjort det en gang før.

I vår.

Overlever fint det lille ubehaget.

 

Så kjører jeg rett hjem.

Møtet i helse mellom sykehjemmet og hjemmetjenesten er utsatt til i morgen.

Jeg får svar fra testen i løpet av helga og vil sannsynlig være et fritt menneske igjen.

 

Hvor fort venner ikke vi mennesker oss til disse nye tilstandene. Som det mest dagligdagse sitter en i en bil, i kø, for å få stukket pinner i nasen. Før en kjører hjem for å holde seg unna mennesker.

 

Og i USA gikk mennesker bananas og brøt seg inn der det ikke skulle gå an, inn i kongressbygningen i Washington

.

 

Det er en veldig rar verden.

Men verden har vel aldri vært slik vi tror, men et menneskeliv er såpass kort at vi tror verden er slik vi tror.

 

Sannheten er vel at regelen er forandring.

 

 

Hva blir det neste?

 

Det nye året gliser kaldt

 

 

Femte dag med minusgrader, skyfri himmel og nedstengning. 

 

 

I går skulle hverdagen starte. Gikk rett til et Teams-møte, helt blank.

Jula satt igjen.

Traff kollegaer. 

Tror vi alle hadde vært helt i fri-modus.

 

Så kommer beskjeden;

 

Hjemmekontor!

 

 

Så ved dagens slutt pakka jeg med meg et lass for å kunne arbeide og kanskje kunne gjøre slikt jeg ellers ikke rakk.

Optimismen skal ingen ta fra meg.

 

Etterpå dro jeg framom mor.

En kan ha kontakt med en person de neste to ukene, da må det bli henne. Må handle og slikt som krever bil. Hun er avhengig av å få slik hjelp.

Sjøl har jeg gått til innkjøp av munnbind.  Det må brukes i det offentlige rom fra i dag, nå er det pålagt her også i min lille kommune.

 

Det ble sen middag da jeg endelig var hjemme.

Mye mat igjen ennå. 

Flere ringte, så det jeg hadde tenkt å se på tv forsvant i prat.

Da jeg til slutt satte meg foran tv’n sovna jeg der jeg satt.

Dagen hadde gått i ett.

 

Satte ikke på alarm da jeg la meg, noe som førte til en unevnelig sen start på dagen og utsettelse av hjemmekontor til i morgen.

Var glad da jeg bestemte meg for det.

Tror jeg trenger denne dagen med lave bestillinger.

Hente inn ved, dra opp søppeldunken fra veien, støve over golvet, vanne planter.

 

 

Tenke.

 

Hva ønsker jeg av det nye året.

Hvilke forandringer evner jeg å gjøre og hva er greit slik det er…

 

Ingenting er så mye annerledes enn tidligere år.

Her kan det være rom for desillusjon, så hva er realistisk?

 

Om ikke annet vil jeg gjerne se litt på de spørsmåla.

Kanskje se gjennom fjoråret også, men egentlig vet jeg ikke om det er noe å se på, året gikk bare veldig fort.

 

Skjedde det egentlig noe?

 

 

Jooo, vi fikk korona.

 

 

Det er en ufravikelig faktor som er et faktum, år har gått…mange

 

Det bør jeg ikke lage til en hindring.

Det tror jeg er viktig.

Ikke lage seg begrensninger, men se mulighetene.

 

-Sjøl om mange, mange nye år har kommet og passert.

 

 

En må være levende så lenge en lever.

 

 

Det var godt å komme seg ut i den kalde lufta før det ble mørkt. En liten tur ut.

 

 

Jeg ble helt fanga av lyset.

Lyset som holdt på å forsvinne.

 

 

En liten fototur i nærmiljøet.

Få gort noen småting.

Dra pusten dypt inn.

Være på plass i seg sjøl.

 

 

Før en gikk tilbake til huset og inn i varmen igjen. 

 

 

 

En jul, ett år og et nytt år

 

 

 

Ett år er over. Det nye er i gang. Og jeg er atter alene i dagen min.

 

 

 

En bevegelig jul er over, nyttårsfeiringa er gjennomført og vi er framme ved januar. Det har vært lite tid til stillhet og refleksjoner.

 

Like før jul gikk det opp i for meg at det var like før jul. I all sin forståelse av det en ikke rakk.

Men jula rekker en alltid.

Og når mellomste kom hjem mange dager før jula ringte inn, da var jeg heldig. For hun er effektiviteten sjøl.

Sønnen kom også hjemom noen dager, men han skulle jobbe i jula. Han fikk hentet hjem det største juletreet noen gang.

 

Juletreet fylte stua.

 

Han fant det minst treet noen gang, til foreldra mine. De ønsket det slik.

Vi var der på juleaften med grøt og treet, jentene og jeg. Treet ble pynta og mor fant mandelen i grøten.

I år kunne ikke foreldra mine være med på feiring hos oss. Far hadde blitt for dårlig. Var med han til lege like før jula. I romjula ble det nytt legebesøk og innleggelse på sjukeheimen. Så dette har vært en jul med kontraster, for vi gjorde oss mange tanker da far ble sendt avgårde.

Jeg var med og fikk vite at sjukehjemmet er stengt for besøkende, noe som gjør vi ikke kan besøke han. Men i perspektiv til ulykken på Gjerdrum, er dette en liten ting. Og vi må håpe på at far enda en gang kan komme seg ut, til tross for sin høye alder. Vi vet han får god pleie.

 

I huset kom og gikk folk.

 

 

Faren til barna kom, kjæresten til mellomste.

Tredje juledag reiste mellomste, samboeren hennes og faren.

Hun skulle jobbe noen dager.

Så kom eldstemann hjem og kjæresten til yngste.

 

Nyttårsaften kom de som reiste, tilbake.

Det har vært mat, skravling, sene kvelder og full aktivitet.

 

 

En dag tok jeg med mor hit en tur, før far ble lagt inn, for hun begynte bli sliten. Far fikk selskap av de unge.

En annen dag var lillesøster mi og datteren hennes hit. Vi valgte stående buffe og avstand.

 

 

Vi hadde en veldig fin nyttårsfeiring. Spiste i kjellerleiligheten ved langbordet, for å kunne holde avstand. Det ble spilt på pianoet og på gitar, stemninga var høy. 

 

        

 

I dag sitter jeg her nesten litt omtumla.

I går reiste alle. Huset er tomt med minnene igjen. Henta mor hit på middag. Kjøring etter veier med glitrende frost og en måne som er minkene. Vi fikk snakka med far. Jeg fikk vondt inni meg, vet han vil ha vært hjemme. Nå brenner det telys og på ovnen. I morgen skal jeg prøve å samle meg om det nye året, hverdagen som kommer tilbake. Tenke gjennom året som har vært. Tenke gjennom året som kommer. Dagen i dag er straks over og vi er i gang med det nye året.

 

Godt nyttår til alle venner her inne .

 

 

Noen dager er godt er over

 

 

Grålysninga ordner dagen lysere, etter hvert. Jeg bosetter meg i kroppen min for en ny dag.

 

 

 

Med sitronvann i glasset og ild på ovnen.

Hører på ni-timen.

Snart skal jeg ut.

Skal både på kontoret og biblioteket.

 

Men er så glad for at vi er kommet til i dag og ferdig med gårsdagen. For den grudde jeg meg til.

Den starta for lenge siden.

 

Foreldra mine går til øyelege.

Etter jeg begynte med medisin for reumatisme ble det mye trøbbel i kroppen. Blant anna ene øyet. Så da fikk jeg time til samme øyelege.

På grunn av omstendigheter og mye, gikk det plutselig tid  som passerte året – siden sist gang vi alle skulle vært der.

Så her for en tid tilbake tok jeg sats, peila meg inn mot det lille ringevinduet som er disponibelt til å ta kontakt.

Vi fikk time alle tre, og dagen var i går.

 

I og med at jeg også skulle ha kontroll kunne jeg ikke kjøre. For kan risikere å bli dryppet med noe som utvider pupillene og som gjør en veldig lysømfintlig.

Etter hvert var det tydelig at jeg ville få problemer med å få far med. Så det har vært ringing og styring for å få dette til.

Legekontor og hjemmesykepleien.

Og tanker om en skulle utsette faren min for dette.

 

Da jeg parkerte nedenfor huset deres i god tid i går, sto hjemmesykepleien å vinka oppi bakken. Utenfor inngangsdøren holdt ambulansepersonell på å løfte far inn i bilen. Og så kom taxien som skulle ta med mor og meg.

Underveis forteller sjåføren at vi ikke kunne blitt med alle tre i bilen uansett, for reglene under koronaen sa toppen to passasjerer.

 

Slik  dura vi avgårde i god tid. Såpass god tid at vi tok ferga før den vi skulle. Det er halvtimes ruter.

Kommer dere såå tidlig, sa hun i resepsjonen.

Far hadde lånt en stol fra ambulansen, så undersøkelsene gikk greit med at han satt i den. Men han sjøl ble veldig sliten av at den ikke hadde noe komfort.

 

Og faktisk gikk det slik at vi alle ble ferdige samtidig og at da sto både taxien og ambulansen utenfor. Samme ferge tilbake og retur til huset deres.

Regna egentlig med at far for hjem først og hvordan en skulle løse dette med nøkler og folk der, så han ikke var alen etter hjemkomst.

 

I hodet mitt foregikk det så masse organisering og problem-senario, at før vi kom fram begynte jeg å plage meg sjøl med tanker som “tenk om jeg hadde notert timen på feil dag…”

 

I dag kjennes det, jeg ville ikke våkne, jeg er stiv og støl, men snart nå…skal jeg til.

Vil gjøre godt med en solhilsen, strekke, puste dypt og kjenne en er til.  

 

Gårsdagen er over, alt gikk bra.

Jeg har for mye grå pipp-pipp på øynene, men det er det løsning for. Så på nyåret blir det et lite inngrep. Da blir nok synet mitt skarpskodd.

 

Denne øvelsen her gjør jeg ikke opp igjen. Får heller ta flere byturer. For å kordinere en slik utflukt var krevende.

Men jeg er glad det gikk så bra, og vil sende en takk til hjemmetjenesten for at vi fikk dette til.

 

 

 

 

Midt i ferien

 

 

Som perler på en snor kommer dagene. I forskjellige farger og mønster.

 

 

 

Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…

Dette er livet.

Hver dag er livet ditt, det du lever.

 

Jeg er midt i en ferie.

Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.

Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.

 

Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.

Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.

Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.

 

 

Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.

Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.

Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.

Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.

Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.

Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.

 

Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.

 

Jeg har forresten vært på flere skogsturer.

Tatt inn bar og mose.

Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.

 

 

Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.

Både i tujaen og ved inngangen.

 

 

Følte glede ved dette.

 

Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.

Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.

Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.

Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.

Nå står det steiking av lyst brød.

 

 

Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.

 

Dagene har gått.

Ikke så effektive som jeg håpte.

Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.

Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.

 

I dag er det to lys som tennes.

 

 

Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.

 

Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.

Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.

 

Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.

 

Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.

Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.

Holder alle seg friske?

Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.

Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.

Men noen blir det nok.

I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.

Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.

Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.

For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.

Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.

 

 

Ønsker deg en riktig fin andre søndag i advent.

 

 

 

Om å miste både det ene og det andre

 

 

 

I dag mista jeg munnen min. Ikke munn og mæle, bare munnen.

 

 

 

Tannlegen sier ikke gap opp, lengre. Ikke stiller de spørsmål du ikke kan svare på heller, når du gaper.

Slike besøk er best når du kan gå ut igjen uten noe mer enn en kikk.

 

Slik gikk det ikke.

 

Jeg hadde fått en time som jeg måtte utsette.

 

I forrige uke ble server twist og kaffe i ett møte. Møteleder forteller om sin erfaring med karamellene som befinner seg i posene og en plombe som løsna.

Jeg tenkte at jeg kanskje ikke burde spise karamellen jeg hadde henta.

Men tenkte så;

det går så klart bra.

 

Det gjorde det ikke.

 

Plutselig kjente jeg noe hardt, og det var ikke bare plomben, det var forresten ikke noen plombe.

Nesten hele tanna, en jeksel, plukka jeg ut.

 

Flaks i uflaksen var at jeg hadde den utsatte timen neste dag.

 

Gammel vil ingen bli.

 

I tannlegestolen får jeg dommen…og ja, den var dum.

For akkurat denne tanna var rotfylt, og til og med rota var delt i to, antakelig under karamell-økta.  Det eneste som kunne gjøres var å sette tann på stift, om forholda i kjeven var til stede.

 

Men på andre sida var det også en lignende tann, rotfylt, som begynte å se dårlig ut.

I tillegg hadde det blitt hull under en fylling i en annen tann.

 

Her var det tilstander som aldri passer og hvert fall ikke før jul.

Men hvem vil bli tannløs…

Så det som sto igjen av tanna og hele rota ble røska ut, med påfølgende penicillinkur. Som ikke passer med medisinering for reumatismen. For jeg vil ikke ‘miste’ kroppen min, verken nå, i jula eller ellers.

 

Men må man, så er det det en

 

 

I dag hadde jeg time igjen og spurte om tannlegen kunne ta tanna med hull under plomben, for den var øm å tygge på.

Underveis under arbeidet stopper tannlegen opp, det var verre enn hun hadde trodd. Hadde jeg ikke hatt smerter i tanna, ville hun vite.

Nerven var betent, så her måtte tanna rotfylles.

 

Nå sitter jeg her, mens mørket begynner å skjule dagen.

Bedøvelsen holde på å slippe taket.

Men jeg måtte gi opp å spise da jeg skulle prøve, for gang på gang knaka det i indre kinn når jeg beit åt.

Så her er det tilstander.

 

Nå skal jeg ikke tilbake før etter nyttår.

 

Enn å må gjøre slikt, vondt er det, dyrt er det og ikke er det det minste morsomt.

 

Men dette blir også historie.

Noe en gjorde en gang.

 

Det trøster jeg meg med.

 

 

Gratulerer, mellomste mi

 

 

Med overhengende fare for gjentakelser, legger jeg ut et nytt gratulasjons-innlegg.

 

 

Treårs-dagen

 

Mi gode mellomste er i ferd med å klatre oppover andre halvdel av tyve åra.

Da jeg fikk noen minutter med henne på telefonen, sa jeg akkurat dette. At jeg syntes at nå hadde hun blitt eldre enn det jeg syntes hun var.

Ikke nevn det, sa hun og hadde det på samme måten.

 

Storebror med en lillesøster som nærmer seg året.

 

Jeg hadde tenkt og dra til Trondheim for å feire, men hun er midt i eksamenstida.

Drar opp på universitetet klokka åtte om morgenen og holder på til åtte om kvelden. Det er framføringer og gjennomgang.

Neste fredag er hun ferdig med  denne perioden.

 

Vi skal feire når hun er kommet i gjennom.

Det har vært både artig og utfordrende sier hun. Hun holder på med en bachelor i drama og teater.  

De hun går sammen med hadde laga kake med lys.

 

Yngstejenta hadde en plan om å lage middag og dra dit sammen med sin kjærest, men hun skulle sjekke opp om det passa, med samboeren til fødselsdagsbarnet.

 

Mellomste har blitt storesøster.

 

Sjøl trodde hun at hun kom hjem og skulle spise middag med han.

Jeg er ikke informert om hvordan det gikk.

 

Hun har jobba mindre med å lage  musikk , men her har hun posta på sin åpne Instagram-konto et arbeid hun er i gang med.

-Spilt inn på mobil.

 

Her er fra en oppgave på studiet, der hun opptredde som et ånde-vesen som samla inn søppel.

 

Jeg koser meg med det hun kreerer, og tenkte en fødselsdag var naturlig å dele slikt. Og jeg har kunna delt så mye mer.

 

Skal jeg rekke å poste gratulasjonen innen datoen, må jeg jeg avslutte og sende GRATULASJONEN

til deg,

fantastiske,

snille,

jenta mi

<3.

 

 

 

For dårlig til å skyte

 

 

 

Går livet i loop? Opplever vi det samme om igjen og om igjen, som paralleller, spekulerer jeg på i dag.

 

 

 

 

Da jeg gikk på barneskolen spilte vi en del kanonball.

Jeg var lang, tynn og bevega meg rimelig raskt. Så jeg var ikke så lett å treffe og var ofte igjen som den siste på  laget.

En gang uttalte en medelev at det var det ingen vits, for jeg greidde ikke skyte noen, likevel.

 

Jeg var ingen populær unge, ble valgt som den siste, alt for sjenert og følsom.

Uttalelelsen huskes ennå, så mange år etter, for jeg ble lei meg.

 

Men medeleven hadde rett, jeg hadde ikke trykk i skudda mine.

Sannsynlig var det bare irriterende at jeg hoppa i rundt uten å bli truffet.

 

Om dagen spør jeg meg om det er det samme nå også?

At jeg har for dårlig “skudd-hånd”.

 

Det er 13 år siden jeg flytta tilbake til kommunen jeg flytta fra som 16 åring. Det var godt å flytte bort, for jeg ga meg lov til å bli et fritt menneske, så langt som en stram oppdragelse gir plass til.

 

 

I mange år har det vært fokus på ønska tilflytting, for kommunen sliter med nedadgående folketall som mange små kommuner.

Barnefamilier ønskes.

 

Da jeg kom flyttende med to barn, opplevde jeg ingen velkomst.

Jeg måtte forsere mange motbakker.

Etter et par år fikk jeg i hvert fall fast jobb – men da var jeg såpass sliten etter stadig usikkerhet i vikariatene jeg gikk i og som ble vurdert med noen måneders mellomrom.

Nå er det ikke uvanlig i den kommunale sektoren at folk blir gående i vikariat.

 

Men for min sin del, etter skilsmisse, barn med syndrom, kamper, salg og flytting sammen med den usikre jobbsituasjonen, begynte jeg å få problemer både med hukommelsen og det muntlige. Ord og begrep forsvant.

Og ikke minst vondter, vondter jeg ikke trodde på.

For midt i alt dette var jeg også svært redd for livet til det ene barnet mitt. For noen år siden forsto jeg at jeg hadde opparbeidet meg en slags posttraumatisk stresslidelse. Redselen hadde vokst seg altomfattende.

 

 

Jeg blir i dette tidsrommet hengt ut i offentlighet som udugelig. Noe jeg valgte ikke å besvare, for å gi det minst mulig oppmerksomhet. Fant her om dagen svaret jeg skrev, det var ikke noen harde skudd der heller. Saken var i sentrum, ikke meg som person.

 

I 2017 blir jeg diagnosisert med revmatisme.

Arbeidsmessig gikk ned til halv maskin.

 

Jeg har vært mye sliten, men jeg har satt arbeidet…eller arbeida….høyt.

Investert.

På hjemmebane hadde jeg ikke krefter igjen, ingen kapasitet til å være sosial utenfor jobb. 

Mange har nok falt ut for lenge siden. Men jeg har en type stayerevne. Nødvendigvis ikke positivt.

 

Spiller jeg fortsatt “kanonball”?

Jeg er nok fortsatt for dårlig til å “skyte”.

 

Arbeidskapasiteten min skal jeg ikke uttale meg om, den uttalelsen vil bli subjektivt. Men jeg kan si jeg har brukt det jeg har av krefter på arbeidet. Og jeg er nok ikke så flink til å fortelle om “alt” jeg gjør, men arbeidsmoralen min på det jeg har ansvar for er det ikke svik i.  

 

Er nok en for dårlig strateg, er vel temmelig ærlig (med ansvar) og tror de andre også er det.

Som en kuriositet er jeg nå underlagt personen som fikk meg hengt ut i offentlighet. Så jeg tenker livet går i loop og spekulerer på hva jeg skal lære…

 

 

Og jeg innser at jeg har noen problemer som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse.

Men tror på lærdommen som ligger i alt en opplever.   

 

 

Det som kommer og det som går

 

 

 

Søndagskvelden snirkler seg i takt med musikken som mellomste har sendt meg. Jeg hører og gleder meg.

 

 

 

 

Og jeg skal dele, når hun er ferdig. Det er en stund siden hun har laget musikk.

 

Søndagen starta seint.

For natta starta seint.

Jeg satt alt for lenge og hørte på vinden.

Den huserte.

Huserte rundt husa.

 

Det gjør den forresten nå også.

Jeg kom meg ut på en liten tur ut i skogen, før mørket igjen omhylla naturen.

 

 

Jeg har en intens uke foran meg.

Igjen.

Men så har jeg også ferie snart.

 

Siste uke spora av.

Fordi fotefara laga spor.

 

 

Jeg har passa på.

Passa på værmeldinga.

Da jeg så snøen var meldt, ringte jeg.

For å skifte dekk.

Men fikk ikke time før i slutten av uka. Da fikk jeg også skjenn. Over å ha kjørt så lenge på dekka.

 

Er ikke så glad for dager som sporer av.

 

Fikk et par dager værfaste.

Men fuglene var glade for maten jeg rakk å fylle på.

 

 

De spiste opp alt flere ganger gjennom dagen.

Både oppe og nede.

 

 

Ellers har uka vært lignende som ellers; jobb og familie.

 

Snøen har forsvunnet.

Det har straks helga også.

Og der forsvant orda mine for denne gangen.

 

 

Riktig fin, ny uke til deg.