Det er ikke ikke like lett å si det en mener. Noen ganger vet en ikke en gang hva en egentlig syns.
Jeg må mange ganger prossesere tankene, stemmer det jeg syns ført med det jeg kommer fram til…
Så klart har jeg mange temaer jeg bare står påle i.
Respekt er en av de, respekt for at andre har like stor rett til å mene sitt. Jeg vet bare om livet fra min egen utsiktspost. Jeg kan syns det er det eneste riktige også, men likevel har jeg bare levd mitt liv inni den personen jeg er.
Den personen kan faktisk være verre å respektere.
Står opp for.
Nå skal det sies jeg har blitt langt flinkere enn jeg var.
Jeg var hyggelig, jeg.
Og det er ikke så vanskelig å være grei mot andre. Men handler det om meg og det å kreve, kan det bli utfordring. Spesielt om det er økonomi i bildet.
I april var jeg hos tannlege, det har gått hardt utover tennene mine og jeg skulle sette inn det som heter bro. Det gikk faktisk bedre enn frykta. Men da jeg spurte om dette opp mot Sjøgrensdiagnosen, peip jeg lavmelt.
For det er flaut og jeg føler skam over at det har gått så ille med tennene mine.
Tannlegen avviste og jeg luska ut.
Men det føltes feil, så tenkte jeg skulle skrive til henne. Jeg fant uttallesen fra St. Olav, om munntørrheten som ble kartlagt i 2020. Jeg mener jeg fikk et brev fra Helfo om hvilke rettigheter jeg hadde, men det fant jeg ikke og dermed ble ikke noe brev sendt. Men tenkte jeg skulle skrive en sak til jeg skulle til tannlegen igjen. Men timen kom mot meg fortere enn jeg rakk å skrive. Jeg går to ganger i året.
Kvelden i forveien kom jeg fram til at jeg skulle si det, si det direkte, si at jeg ikke var fornøyd med slik det var i munnhulen; At jeg beit veldig ofte i tannkjøttet, at tennene hadde bevega seg fordi mange tenner var trekt og at broa føltes feil i størrelsen.
Da jeg kom dit ba jeg om at eventuell behandling fikk vente, men jeg ville ha en prat.
Så sa jeg det, men tona ned kritikken direkte til tannlegen… og egentlig har jeg vært veldig fornøyd med henne.
Først fortsatte hun i samme spor som sist, men til slutt satte hun seg ned å begynte å gå gjennom hva hun hadde på mail. Hun fant brevet fra St. Olav og fant en søknad sendt til Helfo tidligere. Hun fant heller ikke noe eget brev fra instansen. Men det endte til slutt at hun skulle søke igjen.
For min påstand er at diagnosen har vært med på å forringe tannhelsa mi. Så får vi se hva jeg får til svar, jeg liker ikke forandringene i munnen min og jeg fikk sakt det, følte ikke en gang skam. For livet…livet gir en både det ene og det andre.
Om det blir resultat er jeg nok mer tvilsom til, men jeg fikk sagt det.
Er du flink til å gjøre deg gjeldende angående deg selv eller syns du noe kan føles vanskelig?
♥



































