Ikke helt på dagen, absolutt ikke på noe vis… Men vi sier det likevel-.
Ett år som pensjonist. Egentlig slutta jeg i august, men alt sto og ingen ting ble rydda før flere måneder etter. I november i fjor fikk jeg endelig overlevert nøkkel og alt for ut dørene. Jeg følte en vill glede ved denne overleveringa.
Endelig fri!
Fri fra alt jeg ville gjennom jobben, fri fra for liten tid til alt. Og jeg har ikke vært innom arbeidsplassen min en gang.
– Du vil bli invitert til avslutning, ble jeg fortalt.
Det skjedde aldri. Det ble heller ikke ansatt noen ny person etter meg. Så jeg fikk liksom fortalt hvor viktig mitt bidrag var…
Men jeg var ferdig.
Veldig ferdig, egentlig.
Friheten når nøklene skiftet eier var formidabel. Og etterpå, med tomt rom, spekulerte jeg på hva skulle skje her nå. jeg burde kanskje leie ut, men jeg hadde ikke lyst. Jeg hadde lyst til å bruke det kreativt.
Intens brukt har det ikke vært, men det har vært i bruk.
Da jeg dekte på til fødselsdagen min der i sommer, oppdaga vi lekkasje i taket. Den er nå utbedra og jeg har til og med tatt fram malesaker og meldt meg inn i min gamle kunstforening.
Men ellers ville jeg svært lite, jeg ville slippe all dårlig samvittighet. Så jeg sa nei til alle forespørsler om å sitte i styrer og slikt. Det eneste jeg gikk inn i var et kurs om tang.
Ellers ble det lite utover, jeg satt mye. Satt og sovna. Det var som kroppen higa etter ekstremt ro. Og jeg hadde lovet meg dette, at jeg skulle gi meg fullstendig slakke. Slitenheten var gedigen.
Nå kunne jeg ikke helt melde meg ut fra alt, i familiene er det flere som treng hjelp. Med en gammel mor og en syk søster som jeg syntes fikk feil behandling, måtte jeg så klart noe.
Da våren kom meldte jeg meg på en liten serie med filosofiske samtaler, fordi jeg hadde lyst. Til høsten gjorde jeg det samme.
Jeg gledde meg til sommeren, den ble en våt affære. Regn uke etter uke og lite varme. Men jeg fikk forsøkt meg på noe grønnsaksdyrking.
Bading ble det dårligere med. Men et par ganger kom jeg meg ned til mitt baklies paradis.
Helse, mat og podkaster har vært et tema som jeg brukt tid på. For jeg var klar over at jeg måtte opp med energien. Så jeg måtte velge riktig og å samle sammen mer kunnskap føltes ikke feil. Da jeg kom over treningsopplegg som het «sterker sammen» meldte jeg interesse. Det starta i august og varte i 12 uker.
I går var jeg på evaluering av hvordan det hadde gått. Det var gode forbedringer, men den aller beste forbedringen er den som var viktigst; mer energi.
For jeg har kjent at jeg greier mer, til og med fungere litt om kvelden. Så den følelsen er fantastisk. Jeg kan ennå sovne av utmattelse, av for mange inntrykk og for mange forventninger – men jeg kommer meg lettere opp fra min gule stol.
Vekt har ikke vært tema, vekta er forresten kassert. Men jeg måler livvidda mi inn i mellom.
Nå er det fortsettelsen som har fokus, for det er ikke bare å trene…jeg gjennomfører et 8 minutters treningsprogram på badet hver morgen. Men det er denne treningen som fører til intensiteten, det å presse seg sjøl som er verre uten instruktører. Nå er jeg klar over at jeg må få det til.
Jeg må si jeg er godt fornøyd med mitt første år som pensjonist. Den friheten jeg føler nå er så godt. Det jeg ønsker å forbedre er mer samvær med mennesker jeg trives sammen med, kanskje finne nye venner. Ha overskudd til å være med på slikt jeg syns er interessant. Skrive mer, male mer, tegne mer.
Det første året har stått til forventningene. Endelig har jeg mulighet til å følge hjertet mitt, ikke det jeg tror blir forventa og det jeg la på meg sjøl… nå kan jeg følge det jeg kjenner jeg VIL.
Det er en fantastisk mulighet.
♥

































