Folk

 

 

 

En dag for flere år siden. Overskyet da, som nå. Bildet jeg deler.

 

 

Men jeg bader ikke i dag.

Sjøl om jeg har vurdert.

Å bade utover høsten.

Kjenner lyst.

Lyst til å løpe ned til sjøen og ta en dukkert på flo sjø.

Ja, jeg sa løpe.

Ønsket om å være aktiv.

Tror fortsatt det er oppnåelig.

 

Tror jeg har litt tåke i hodet også.

Tanker tenkes.

Om folk, om hendelser.

ofte om folk.

Rart dette at en syns folk er så interessante.

Hvordan vi opptrer-.

 

Sammensetninga om hvem vi er og hva vi har blitt.

En kan føle stor kjærlighet overfor mennesker.

Ukjente.

Men også sorg.

Kanskje aller mest det folk gjør overfor seg sjøl.

Mennesker er strenge mot seg sjøl.

Mange er det.

Og da blir de strenge mot andre.

Er en snill mot seg sjøl blir det også enklere å være snill mot andre.

 

Tanker før jeg må ut.

Ut i verden.

Til oppgavenes verden.

Og i dag skal jeg klippe meg.

Virkelig på tide.

Kanskje det blir mer orden på innsida, når det blir rydda opp på utsida.

 

Ha en riktig fin dag og vær snill mot deg sjøl.

Min sjølpålagte oppgave er å være snill mot andre.

 

 

 

 

Hvordan gikk det?

 

 

 

Jeg skulle fortelle, skrev jeg tidligere i dag. Etter en dag som starta med sol og avslutta med kald luft og en himmel som ikke lengre var blå.

 

 

 

Jeg var ut og fikk plukka inn det jeg hadde som eneste plana i dag.

Stikkelsbær.

Og jeg stakk meg.

Det er ingen vennligsinna busk.

Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.

Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.

 

 

Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.

-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.

-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.

-Som jeg skulle ha disiplin på.

 

Første steg var ikke å stresse.

Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.

Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.

 

 

I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.

 

 

Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.

Jeg gikk i møte og var Vertinna.

Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.

Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.

 

Gjengen var gemyttlig.

De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.

Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.

 

Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.

 

 

Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.

Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.

Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.

 

 

Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.

Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.

Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.

For jeg var i gjennom.

Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.

 

Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.

Jeg glemte bare ett ord, ett ord.

Og det får jeg bare la passere.

 

Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.

 

 

 

 

 

Bare søndag

 

 

Våkne til søndag med blå himmel og fri. Da har jeg ikke noe mer å forlange.

 

 

 

Strekke seg mot dagen for å kjenne i hele kroppen, at en ingen ting skal.

Eller, har satt en ting på timeplana. Bare en ting.

Den skal du få vite helt på slutten.

 

Sette seg ute, høre på vind og musikk.

Raslingen i trærne.

Bare være til.

Inn for en sen frokost.

Presse appelsin, steke egg og bacon av kalkun med bønner i tomat, til. Tine en proteinskive i brødristeren. Koke seg kaffe til.

 

 

En søndag og kroe seg i.Det er så godt når dagen er slik.

 

 

Og så over til den ene plana jeg har i dag.

Det er dette her.

 

 

Plukke de.

Vet ikke hva jeg skal bruke stikkelsbæra til, men finner nok på noe.

Nyt det som er igjen av søndagen.

Her har det skyet over nå.

 

 

 

 

Foto for fatning

 

 

Helt nydelig dag, Jeg prøver å ta det med ro. Før jeg skal ut å “ro”.

 

 

 

 

Håper jeg ikke må hamle…, men at jeg i stedet hamler opp med det som ligger foran.

I kanskje det som er sommerens siste varme dag.

 

Framover hutres det til.

Men jeg greier nok dagen.

Uansett.

Og kanskje jeg bare skal gi litt blaffen. Når en får tredd ting nedover seg med bare få dagers varsel, siste dag i ferien.

 

 

Stressa med meg flere blekker hjem i går, til og med en Stortingsmelding. Men føler på et enormt press, men tror jeg faktisk er avspist med nye mindre tid enn hva som sto i mailen jeg las.

Så hvorfor skal jeg stresse…

Jeg får bare gjøre mitt beste. Og så kan jeg være bitte litt sint, inni meg. Ellers skal være så hyggelig at jeg kan smøres på brødskiva.

Kanskje er jeg bare feil menneske til dette.

 

Egentlig litt morsomt at jeg roter med gamle ting, når jeg var opptatt av det nye, være innovativ, oppfatta trender fort.

 

Før dagens oppdrag måtte jeg ut, ut for å fange dagen.

Jorde meg og kjenne på  gleder.

 

 

Så jeg deler bilder fra prosessen.

 

 

Bare gå barbent i alt for langt og fuktig gress og ta bilder.

 

 

Ikke tenke på noe annet enn å fange former, lyset og komponere i den lille firkanten jeg ser igjennom.

 

 

Det gjorde godt.

 

 

Så jeg samla all energi for oppdraget.

Hvordan det gikk kan jeg skrive litt om i morgen.

 

 

Har lørdagen din vært fin?

 

 

 

 

 

Dager tunge på tå

 

 

Dagen starta så fint. Med sol. Og jeg måtte ut.

 

 

 

 

Ut i den solfylte dagen, der sola lekte med hauger og søkk i naturen i samarbeid med skyggene.

 

 

Det var så fint.

 

Så direkte artig var det ikke å gå over parkeringsplassen, inn en dør og låse seg inn på kontoret. Der ingen andre var.

Markisene som dekket vinduene for å stenge sola ute.

 

 

Jeg ga meg i kast med datoer, for mange datoer brukt opp før tida er her.

Noen måtte jeg forandre, for det ble dobbelt booka.

Da jeg skulle bestille et møterom etter 1,5 år uten å ha gjort det og samtidig oppdaga at den gamle måten å gjøre det på ikke fantes, da….

Å prakkes så med noe som skal være så enkelt.

Det går nok bedre neste gang.

Sjøl om jeg ønsket det ikke skulle være noen neste gang da jeg gikk derifra.

Dagen var rett og slett tung i sessen.

 

 

Men det går seg til.

 

Hvordan skal en kunne bestemme over seg sjøl?

Bestemme over hvordan hode og kropp skal funke?

 

I kveld har jeg følelsen “bli” eller “gå”.

Jeg er bare litt kvalm over alt.

Syns bare overskuddet er så alt for grunt.

Og det er dumt.

 

 

 

 

 

Mat, meldinger og Mbps

 

 

Du verden jeg er trøtt. Tror dagen straks er slutt for min sin del. Første dag.

 

 

 

– Etter ferien.

Dagen starta med et brak. Riktignok et stille brak.

Den kom som en melding på mobilen.

Innkalling til utbedring av høyre øye.

Og det går foran alt.

Bare så utrolig utgjort at det var på eksakt samme dag, på samme tid, på samme sykehuset som jeg har en annen avtale med.

 

Når det finnes så mange dager i et år, hvorfor skal det skje på samme tid?

En skal nesten ha flaks for å ha slik uflaks.

 

Jeg fikk i hver fall avbestilt den andre timen, avlyst blodprøvene på legesenteret her og bestilt callback fra sykehuset. Som fører til at jeg må gå å vente på å bli oppringt fra klokka åtte til tre gjennom tre arbeidsdagen. Det betyr at jeg må ta med med telefonen på do og over alt. Og la meg håpe de ikke ringer midt i møtet i morgen.

Nesten som jeg kan gå inn for å jobbe heldags for meg sjøl og min egen helse.

 

 

Men dagen på jobb gikk greit.

Det var rolig på biblioteket.

Men jeg fikk besøk. Altså, jeg fikk besøk.

Plutselig sto Trondheimssøstera i døra, hun skulle til mor.

Litt senere kom lillesøsteren innom.

Sprøtt.

Ikke så ofte de er innom meg på biblio, og så begge da, på samme dag.

 

Vel og vakkert hjemme var det en utsulta utgave meg som skulle mekke mat i full fart, da banka det på døra nede.

Jeg har begynt å skifte, så hadde bare en stor skjorte på – men løp ned.

Der var ingen jeg kjente, så litt ukomfortabel var det.

Det var en selger som skulle selge fiber.

Altså fibebånd for nett.

Og jeg ønsker så klart det, så skreiv under etter jeg hadde fått den info’en jeg hadde behov for.

 

Nå har mørket senket seg etter en solfylt dag.

Jeg er mett.

Dagen min er straks over.

Likeså første arbeidsdag etter ferien.

 

Håper din augustdag også var fin?

 

 

 

 

Resultatet av sanking av E

E=energii

 

 

Hvordan gikk så alt, under tid på gli som for forbi? En ferie er over, sammen med en sommer…

 

 

 

Vet dere, under min lysegrønne ungdom var “En sommer er over”, sunget av Kirsti Sparbo, noe av det verste jeg hørte.

En fryktelig sang, og budskapet var nok det som var riktig ille.

 

Nå skal jeg ta en kort oppsummering av det som var fokuset i denne ferien, og som forsvant i en sky.

Som ble helt borte, tror det ble fjerna både fra hjernen og gjerninger.

 

 

I først innlegg skrev jeg dette.

Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.

For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.

 

 

 

 

Så det var sikkert det jeg hadde behov for.

 

 

Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.

Kanskje kan det fungere…

 

 

I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.

Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.

En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.

 

Og jeg kjente det i mellomgolvet.

 

Vi er i gang.

Nå er vi i gang.

I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.

Nå er det slutt på å flyte.

Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.

 

Og det blir helt sikkert bra.

Får vi håpe…

 

 

 

En alldeles ærlig tilbakemelding

 

 

Bloggverdenen er en reise i mangfold. Og variasjonene over oss som har funnet tilhold her.

 

 

Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.

Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.

Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.

Forstå vårt ståsted.

Forstå, lære og akseptere vår vinkling.

 

I går ble jeg parodiert av Gryende.

Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.

Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.

 

 

For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:

 

Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.

Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.

Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…

Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.

 

Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..

Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.

 

Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom

 

Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…

 

At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.

Tenkte jeg.

 

Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…

En virkelig interessant tematikk.

For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.

 

Dette er ikke deg, sa ett av barna.

Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.

Det tredje leser sjeldent blogg.

 

Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting. 

 

Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.

 

Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.

 

Bilde fra google

 

Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.

 

Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.

 

Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.

 

Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.

 

Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.

 

Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).

 

Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.

 

 

 

Skikkelig uskikkelig

 

 

Så er tirsdagen godt i gang og vel så det. Ute serveres en grå dag, jeg tenker og reflekterer over at vi er akkurat her vi er.

 

 

Føler behov for å advare, for her kommer mye sykdomsprat. Vil du unngå det, styr unna. Er du interessert i autoimmune sykdommer, kan det kanskje ha en slags interesse.

 

 

 

Har kommet fram til at jeg er grundig lei av å være “flink”,

Bare å tenke tanken er befriende…

For jeg har sagt det tidligere, jeg vil leve, jeg vil le, vil ha det artig, kose meg og nyte.

Las nettopp en bok om at målsetningen burde være nytelse, glede og kjærlighet. Tror det var slik.

 

I går var jeg i bakevja etter søndagen. Den tok på, men hopper over å linke til innlegget jeg skrev om dette.

 

Kom meg i gang med å rydde opp i en tåkeverden;  i  p a p i r.

Når var det igjen jeg måtte ta blodprøver for neste gangs konsultasjon med St. Olav?

 

For jeg har denne reumatismen. Og blir kontrollert hvordan kroppen reagerer både på det jeg tar og verdiene slik generelt.

 

Nå har jeg faktisk vært skikkelig uskikkelig.

 

Jeg kan ikke fordra å ta det jeg tar;

medisin med cellegift og biologiske medisin, begge i sprøyteform. 

 

Ordentlig psykisk uvilje.

 

Og jeg opplever at det bare har blitt ekstra helsemessige utfordringer etter jeg begynte med medisin. Så det er alltid en avveining, hva er verst… 

Fordi jeg har fått problem med levra og fått sekundær sjøgren.  For mange år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som jeg riktignok sa opp. Men vet ikke om det fungerer slik.

Ja, så jeg har en fin liste å vifte med inn mot alderdommen – dette var ironi.

 

Nå syns jeg sykdom er dørgende kjedelig, og jeg tenker, uansett hva helsepersonell sier, at man må da kunne bli frisk fra denne rukla.

Så da leververdiene synte for høye resultat og jeg måtte ta pause fra noen av medisinene jeg tar, tok jeg på grunn av noen andre ting, pause fra alt.

Helt herlig.

For jeg fungerer.

Foreløpig -.

Så jeg tenker å ta blodprøvene uten en dråpe medisin i kroppen, for jeg vil se hvordan verdiene framstår da…

 

Fant i hvert fall papirene som sa noe om tid for neste konsultasjon, men ble for sent til å bestille time for blodprøvene i går. Så det må jeg få gjort i dag.

 

Og jeg beklager for all den infoen om et fryktelig kjedelig tema.

 

Men jeg kom litt i gang, det var det som var budskapet.

Og så fikk jeg satt ned plommetrærne i går. Det tok sin sin tid å få gravd de ned på grunn av dette problemet her.

Det har begynt å grodd, men det tok også tid.

 

Jeg har i hvert fall løfta på en flik av tanken om at det kommer en framtid. En framtid der jeg må fungere og ikke være i denne flytende tilstand jeg har vært i under denne siste ferien min. Noe med å dele tida opp, legge planer, få utført, ikke flyte.

Men egentlig, det har vært aldeles herlig å bare la tida gå. Ikke forlange noe av seg sjøl og i tillegg unngå dårlig samvittighet.

 

Da er det enda en dag nærmere hverdag.

Torsdagen braker det løs.

 

 

 

 

Innhenta av fortida

 

I dag har jeg sulla rundt i min egen verden. Og nå skal jeg skrive et innlegg som kan by på noen problemer å skrive ned.

 

 

 

For jeg havna i en situasjon der det ble naturlig å snakke om en av de perioder i livet mitt som har vært mest krevende. Når du går i mange år og er redd for å miste ett av dine barn, er det krevende. Det har sin pris. For meg handla det både om utbrenthet og helsesvikt i etterkant.  

 

Alt dette håndterer jeg greit i dag.

Mener jeg.

Det var slik det ble.

 

Og jeg har så mye jeg kan glede meg over. Ikke minst livet, at det gikk i riktig retning.

Men når samtalen havner om dette, fordi det viser seg at du møter folk med kunnskap om det jeg måtte bruke mye arbeid og kapasitet på, en gang. Og det kommer fram at systemet kanskje svikta.

At det muligens svikta…

Når du står med den kunnskapen, at det kanskje gjorde det og konsekvensene av dette…

Både hvordan det gikk og hvordan det kunne gått…

Da…

 

 

Da jeg kom inn igjen, etter samtalen, var jeg så pumpa som jeg ikke har opplevd på det jeg vet. Gråten tok meg gang på gang. Og det slo meg at kanskje hadde jeg enda uarbeidd materiale fra denne perioden. For jeg har bitt kjakene sammen og stått i det. Og når en slik samtale fører til såpass sterke reaksjoner, sier det noe.

 

Så det ble en tøff og interresant kveld.

 

Kanskje er det det noe som må tas tak i både på den ene og den andre måten. Både for den ene og den andre.

Kanskje er det her min enorme slitenhet har rotfeste?

 

Jeg har kunna brukt mer direkte ord, men i og med det omfatter flere enn meg, kan jeg ikke.

 

Det interresante er min egen reaksjon, det er den jeg må se på.

Og så kan jeg sende informasjonen videre. At det kan handle om et system som svikta. En husker ikke alle detaljer etter disse åra, kanskje var det annerledes enn hva jeg i dag mener. Men vi kan be om å få utskrift. Vi kan ikke få tida tilbake. Men kanskje er det noe det som bør tas tak i…

Jeg tror også det er sunt å klappe sammen slik, for en skjønner at det ligger ting der en må se på. Kanskje er det ikke så forklart og ferdigbehandlet som jeg har trodd. En skal bli ferdig med fortida. Men en skal ikke fortrenge den med å ikke klarere der det trengs.

 

 

Har du opplevd reaksjoner i etterkant på ting som har skjedd tidligere i livet ditt?