De ropa på meg. “Kom mamma, kom å se.” Og jeg gikk.

 

 

 

Hele gjengen var ankommet.

Og de to som sto utenfor døra og ropte.

 

Jeg gikk ut.

Da så jeg det.

De sto der med to små tre.

To plommetrær.

 

Hvordan skal jeg forklare følelsen…

Jeg ble slått helt ut.

Tårene kom.

Gaven var så nydelig på så mange vis.

 

Og – jeg kjenner det er vanskelig å forklare.

 

Jeg skrev om gavekortet.

Gavekortet som var borte.

Kortet som aldri kom til rette.

Uansett hvor mye jeg lette.

Høyt og lavt.

Borte-

Borte.

Det skulle gå til plommetre.

 

Tenkte at fant jeg ikke kortet betydde det jeg ikke skulle bo her.

Ikke plante plommetre.

Grunnen til det skal jeg fortelle.

En gang.

Handler vel enkelt om utfordringer jeg ikke vet om jeg greier å løse.

 

Så da de sto der med de to plommetrærne ble det veldig sterkt.

Og tanken om at jeg skal bo her likevel, kom.

 

 

Nå er dette slik en fortsatt ikke vet.

Men handlinga.

Symbolikken.

Med trærne.

 

Nå viser det seg at trærne var anbefalt for lavere klimasone enn hva det er her.

Så de må byttes.

 

Men tanken…

Tanken var enormt god.

Den var full av kjærlighet.

 

 

 

 

♥