En pause var litt på sin plass. Mat også. En stille stund, eller neste stille. Radioen står på
Men skal ned igjen. Ned på kontoret. Må arbeide noen timer til før jeg tar helg.
Eller helg…
I morgen bikker vi over til mai.
Enn det, at vi allerede er der. At vi står foran den mest «hurra» ropende måneden.
Og så må jeg legge ut på en vandring, enten i dag eller i morgen formiddag. Mellom regnbygene.
Nå må jeg nok avslutte pausen og gå tilbake til mine oppgaver.
♥
Mandagen er et faktum. Grå og våt. Og jeg måtte bare ha en utmelding.
Kjente det da jeg sto opp, energien strømma ikke direkte sprudlende gjennom meg. Helt greit, slik akkurat greit nok at det var slik.
Jeg var på plass til mandagsmøtet. Etterpå var det mer tungt, litt motvilje rett og slett.
Fant ut at det lureste var bare å pause.
Så her ligger jeg i sofaen og pauser det beste jeg kan.
Slik var det i går.
Helga var fin, den. Eldstemann kom og hadde mye å medele, for han hadde samla opp viten han følte han ikke hadde hatt noen å diskutere med. Og ennå holdt han nok mye inne. Det kan være krevende å «grave» i de mørkeste hjørnene av verden vi er en del av.
Han sov lenge og fra rommet hans hørte jeg prat, rop og sannsynlig urolige drømmer. Jeg sa at jeg troddet kanskje det var tungt for underbevisstheta hans, sjøl om han følte han takla det han kom over.
Men bra han snakker.
Jeg har vært mye redd for han gjennom åra, for noen av oss har mer uro, er mer utforskende.
Og han har sagt ved flere anledninger at hadde det ikke vært for meg, kunne redslene mine blitt sanne. Det er en nesten for stor «byrde» å ta innover seg, om en har hatt den type påvirkning.
Jeg har fått tilbakemelding om min egen familie og oppvekst, fra utenforstående, at vi; søskenbarna mine, jeg, onkler og tankter, var så rolige, ikke utagerende, bare tilpassa det vi voks opp i og hadde ansvar for, så det ut som. Nesten blodfattig, kunne det tolkes. Ingen så opprøret i ens indre, så klart.
Så jeg var vant til at folk oppførte seg, ikke hadde jeg brødre, så jeg fikk nok sjokk da jeg fikke en sønn som skulle prøve ut alt han ikke skulle prøve ut.
Men til tross for dette, vi er også like, på et merkelig vis. Og vi har åpning for hverandre og liker å kommunisere.
Så vi snakker for oftest godt sammen.
Det ble liten tid til det vi skulle rekke. Han skulle lage render for potet og jordskokk.
Det ble en.
Jeg rydda i gammel kvist og kjente meg glad. Det var i fjor det ble tatt ned av kjæresten til mellomste. Og jeg hadde ikke kapasitet i fjor til å gjøre mer med det da.
Kjørte alt ned til bålpanna, samtidig tenkte vi å grille pølser.
Men tida gikk alt for fort. Det blåste også. Så bål fikk være bål. Vi spiste middag inne og måtte løpe ned til veien da bussen kom.
Disse to dagene var altså både fine og intense og bittelite grann nyttig.
Det er noko av det viktigste å kunne dele tid sammen, ikke alltid man har sammenfallende syn, men det må det være rom for. Ærlighet er det viktigste. Det og respekt + kjærlighet, blir en bra miks.
Hva syns du er viktigste, om det er overfor deg sjøl eller andre?
♥
Tar litt helg på en mandag. Strekker den ut over timene den hører til innen. For jeg vil bare delta…
Og det jeg vil delta på er Utifrilufts utfordring i helga vi stengest tatt har passert. Men helga ga meg ikke anledning.
For hvor er jeg når jeg er på min rette plass…
Og jeg innså det, det er en mengde plasser; på setra en fin sommedag eller Sandvatnet like ved, utsikt over Middelhavet, eller nesten «brenne» opp i tankene når kreativiteten blir virkelig. Være i en stor by og kaste seg på en buss en ikke vet hvor går. Ved sjøen, ved en elv, det er så mange steder som er «rett plass» for meg. Men alle disse stedene har en fellesnevner -.
Ballansen med å være i midten av seg sjøl. Ingenting annet trengs, enn denne følelsen.
Og det som er så bra, jeg er både oftere og oftere der, der alt er mer enn greit, der det er skikkelig bra.
Andre får holde på med sitt, mene det de formidler, være den de er. Jeg kan glede meg sammen med det de opplever og som de sjøl gleder seg over, jeg kan føle en intens god følelse overfor andre mennesker uten at jeg behøver være en del av det.
Det er godt.
Og jeg får være meg.
-Sittende ved elven og høre brusen.
-Høre stillheten i vinden i høgdedraga som heter fjell.
-I min egen stue mens sola lager firkanter på veggen.
-Når latteren bobler opp helt fra tærne, opp og gjennom kroppen sammen med andre. Le godt sammen.
Og det heter enkelt; harmoni.
Å være i harmoni med seg sjøl, andre og alt.
Da er jeg på rett plass.
♥
Overskya dag, det lukter møkk og fuglene kvitrer. Det er full vår.
Jeg sitter her med data’n i fanget. Kommuniserer med folk på messanger.
Venter på at dagen skal starte for flere -.
Godt å sitte slik i stillhet.
Søndag… smak å ordet. Ukens kjedeligste dag har blitt en god dag der stillhet er godt.
Det har vært så mange fine dager den uken her.
Fredag skulle sønnen komme, men han var alt for sliten etter arbeidsuke og tannpine. Så han skulle da komme på lørdag i stedet, avtalte samkjøring med faren. Bussavgangene er sparsomme på lørdager.
Litt før jeg skulle dra fikk jeg beskjed om at vi måtte utsette dette en time.
Jeg kjørte dit vi skulle etter timen var gått, uten at noen kom.
Det viste seg de ikke hadde dratt og jeg fikk masse beklagelse, men uansett var jeg en liten time hjemmenfra, så å kjøre tilbake var uaktuelt. Det var det å bli stående der også. Så det endte med at jeg kjørte helt fram, for jeg ville stikke innom et garneri.
Det var lenge siden jeg hadde vært der, fikk tiden litt slik rett i ansiktet. Var der mye da jeg bodde i Orkdal. Det var mange forandringer, hun som hadde drevet det var der på grunn av mange folk, men var tydeligvis pensjonert. Det var unge folk med gravide mager og el-biler med framtiden foran. Og der loffa jeg med håret i tutt, slitte «hjemme» sko og ikke klarert for en dag i “offentlighet».
De hadde ikke det jeg ville se etter; kvann og løpestikke. Men kjøpte en svartsurbærbusk og tre urteplanter.
Så i dag skulle jeg hatt hejlp til å gravet i jorda.
Og det blir nok etter hvert, når han som sover en uke av seg, våkner. Da blir det ut i lukt av frau, altså møkk, som er en del av bildet på denne tida.
Og enda er ikke det nærmeste jordet tatt…
♥
Etter en dag som begynte før den var starta, ringler kveldsklokkene for å fortelle at snart er dagen bare din.
Det er så godt der i lyset av en sid sol-.
De lange skyggene.
På tur hjem.
Kvelden som en eier. Etter en dag en ikke visst hvor gikk.
Sjøl om den var planlagt.
For telefoner ringer.
Skal jeg hit eller dit.
Gamle naust som skal i bok, plantefarging, bortkomne ting kommer tilbake, bankkontoer som er sletta, møter som er glemt, oppvaskmaskiner som endelig kommer og rørleggere som ikke kommer.
Alt greier seg i sjøen er det sagt. En termologi som passer godt til jobben min, enn så lenge.
Etterpå, etterpå da pc’n var slått av, pakka ned i en sekk… for i morgen er strømmen nede her jeg bor, så da blir det jobbing på museet. Etter dekkskift, henting av kode til Stikkut og handling av grev.
Kanskje skal jeg ta et intervju eller lete etter ting jeg ikke vet om finnes.
Det er snart helg.
– Kommer du i morgen, det var mor som spurte.
I morgen kommer sønnen.
Mor ville jeg skulle overnatte.
– Jeg må ha dekka til bilen, sa jeg.
Mor syns jeg har mye, hun ønsker vi skal besøke broren hennes.
Må få til alt.
Men godt å komme hjem, lage seg en alt for stor middag. Det var ikke så godt. Blir for mett.
Bare ha litt tid med seg sjøl, en liten stund mens klokka blir for mange.
Ønsker morgendagen velkommen og fin fredag til deg.
♥
Fra kjelleren, opp i skogen, til sofaen, dusjen og til slutt er dagen slutt. Denne spesielle dagen.
Hvorfor denne dagen er spesiell?
Nei si det, den bare er det. Tre måneder før fødselsdagen min.
Etter å ha vaska kopper gikk jeg ned ned for å jobbe. Uten motivasjon eller lyst. Men jeg sto tiden ut, er nok prega av det jeg er i gang med.
– Avslutning på arbeidslivet.
Etter middag rusla jeg ut, ut i den tindrende sola, den stikkende vinden og de kalde gradene. Jeg hadde virkelig ikke lyst. Men jeg nesten tvang meg opp til denne plassen jeg drømmer om bålpanne og benk. Det er en nydelig plass.
Rognbærbladen som var på tur mot sommer.
Følte jeg trappa på alt som var ujevnt og spisst. Føttene ble skitne av våt jord på turen opp og ned.
Jeg satte meg ute på terrassen og prøvde å lese en bok. Og mens jeg satt der kjente jeg den nydelige duften. Den var himmelsk. Jeg spora hvor den kom fra…
Helt ved siden av meg. I krukken bak stolen. Jeg trodde det var hvite påskeliljer da jeg kjøpte dem, men de ser ikke helt slik ut. Ikke har jeg funnet ut hva de heter heller.
På andre siden av meg sto perleblomsten og bød på seg sjøl, uten en himmelsk duft.
Det ble ikke så lenge jeg satt der, det var for kaldt. I stedet ble det en skikkelig varm dusj, føttene ble rene og jeg la meg ned for å høre en podkast.
Der sovna jeg.
Det som gjorde dagen så fantastiske er at jeg lot meg gjøre det som føltes best, bare være i meg sjøl.
Og i kveld tok jeg fram en bunke med bøker. Jeg ble overraska over å se hvor mange skrivebøker jeg hadde.
Så tok jeg opp en. Den ville jeg bruke.
Jeg ville skrive om å jobbe med å utvikle meg sjøl.
Foran i boka sto det “For utvikling».
Den boka hadde altså vært dedikert til det tidliger… og glemt. Det var en notat i den fra 21. juli 2024. Etterpå ble den altså glemt.
Nå er den tatt fram igjen og jeg føler det er en stor ting. Denne gangen skal den ikke gå i glemmeboka, men være en åpen bok.
♥
Og så var det over. Påska 2025 er et minne. Og tida etter er åpna. Det som var framtid er plutselig blitt tiden en er i.
I natt våkna jeg, det var mørkt ennå. Og så mange lyder.
Det føltes tungt.
Noe så inn i hampen tungt.
Jeg somna igjen.
Heldigvis letna følelsen.
Men nå sitter jeg her etter en kort arbeidsdag og føler på at det ikke er så lett. Men jeg er klar over at det endrer seg. Så tar det ikke så tungt at det ikke føles lett. For jeg vet det er mange muligheter, jeg vet at humørskalaen min stort sett er nokså høy. Jeg vet alt dette.
Det er nok tida der framme som fører til det jeg føler. Alt som må gjøres og tid som går.
I tillegg har påska vært søt. Det verker i ledd etter for mye sukkerinntak. I går fikk også ryggen «tannpine», det er lenge siden sist.
Men alt dette har går over.
Ute kvitrer det.
I går var jeg igjen aleine, alle hadde dratt.
Jeg har hatt en fin påske.
Torsdagskveld kom døtrene.
Mat er viktig, om kvelden ble det potetball og salta lammekjøtt.
Morgenen starter med frukost og ferskpressa appelsinjuice.
Godt å spise sammen med døtrene. Denne gangen kom ikke sønnen hjem.
Det er så godt å klemme og tulle med de som kommer.
Senere på dagen dro vi innom mor.
Mellomste var en flittig fotograf.
Utsikten fra mors stuevindu.
Natur med solrenner.
Vi hadde gode samtaler med alvor og humor.
Latteren fikk lufta seg godt.
Påskelørdag kom med både sol og en innspurt.
Yngste og jeg dro til butikken for å handle både til mor og til oss. Etterpå henta vi mor og datter til søskenbarnet mitt. Datter til søsteren min kom også. Søsteren min var bedt, men hun valgte å være hjemme.
Mellomste hadde funnet på en lur vri på påskeegget. Tidligere år har jeg gjemt egga, men denne gangen gjemte vi alle hvert vårt egg.
Vi starta med påske-egg leiting.
Og så fikk alle et egg å kose seg med.
Kaffe måtte til.
Praten gikk mellom oss, de unge og vi som var krydra med flere år.
Var så fint å ha tremenningen til barna mine her, vi har en så fin fellesskap føler jeg. Hennes bestefar er mors bror.
Mellomste sleit med en stygg hoste og var ikke i direkte superform, men blid for det.
Yngste lasta opp Chat GPT til meg.
Det var en spennende «samtalepartner». Jeg fikk spurt om masse, fant ut om steikovnen som viser seg ikke virker. Og hva man kan gjøre.
Mor ble forklart om hvordan dette var. Hun var i utgangspunktet skeptisk, men syntes det kanskje ikke det var helt dumt heller.
Siden reiste mor hjem igjen, ble kjørt hjem av det ene barnebarnet sitt.
Om kvelden spiste vi lammelår. Fikk heldigvis til å steke låret uten undervarme. Gikk greit med varmluft. Og vi fikk et godt måltid, til tross -.
Siden ble det kortspill, et nytt ett som jeg ikke husker navnet på. Men regner med jeg får prøvd det siden.
Her har jeg tatt fram et fotoalbum med bilder fra en segletur fra Bergen til Egersund sammen med søskenbarnet mitt. Mor til henne som er besøk og som døde så alt for tidlig. Et blikk tilbake til åttitallet, da vi var like gamle som de som så i albumet er nå.
Første påskedag starta som en ny strålende dag.
Påske-egg ble malt før vi starta med frokosten. Brukte matmaling, men fargene ble koka bort.
Likevel, det hadde egentlig ikke så mye å si.
Og så var besøket over. Det ville si; de unge skulle opp til Oppdal og yngstes hadde ikke sett sin kjære på nesten to uker. Vi skulle starte samtidig, men kjæresten starta å kjøre før vi var klar.
Og gjennsynsgleden var stor.
De skulle overvære en åpning, eller for-åpning, på en kaffe og bruktbutikk. Kjæresten hadde vært med på å sjaue før han kom.
Og så reiste gjengen vinkende videre.
Jeg kjørte hjem i sol.
Besøket var dratt, men det var en påskedag igjen. Og den gikk fort, som resten av påska hadde gjort.
Og i dag var jeg tilbake til arbeidet, til alvoret og tanken på at tiden jeg har igjen som har krympa. Tror det var derfor jeg våkna i natt, at jeg følte på en tyngde.
Det blir bra, men jeg har en jobb å gjøre.
♥
For en fantastisk tid. Våren fosser på. Den byr-. Det grønnes. Og fuglene… Det er en sang, et sus og alt er i vente.
Men det er bra i nå’et, også. For vi er her, alltid.
Nå er påska her. Jeg har en stille morgen.
Snart skal jeg til.
Men nå sitter jeg her.
Dveler litt ved det jeg er i.
Dagen som ruller over himmelen.
I gårkveld, eller natt, gikk jeg en tur ut på terrassen.
Fant ut at jeg ville sette ut tulipanene, det var for varm inne.
Der på himmelen flomma en elv av nordlys. Jeg ble stående med hodet bakover å se rett opp. Det var et mektig syn.
Jeg fikk levert det jeg skulle i løpet av gårdagen. En frist gjennom jobb.
Etterpå kjørte jeg til butikken, eller mer butikkene.
Så jeg hadde et maratonløp med tilbudsappen oppe. Som jeg hadde gått igjennom føråt.
Bilen ble full.
Middagen for nesten alle påskedager er planlagt.
I kveld kommer folk.
Tidligere i uken var mor og jeg og klipte oss. Tok med mor på en kjøretur og hun blomstra.
Få våren inn gjennom bilvindu i stedet for å kikke inn i et tv-apparat.
Og så er det vår på alle plan, fra kroker og krær kommer henvendelser. Noe har våkna.
Jeg sier så klart ja til å bli bedt til Ungarn, sier til andre vi kan være venner, men skjønner mer enn jeg skjønner.
Erfaringer kan en ikke hoppe over. Dette er erfart og trenges ikke flere forsøk.
Regner ned ukene i arbeidslivet. Det er ikke mange igjen. Men ferien er enda ikke lagt. Jeg er kalt inn i en møterekke nå. Det blir vel alt.
Jeg drømte at jeg var redd for ikke å få overlevert alt jeg kan. For i drømmen hadde jeg kunnskap, det var en ny vinkling. Alle drømmer tidligere, og det har vært mange, har jeg kava og alle var misfornøyd.
En snuing i min egen holdning til meg sjøl. Antakelig.
I gårkveld satt jeg foran bokhylla og kikka på bøker. Fant fram en, den må jeg lese, tenkte jeg. Jeg las ned en side, så la jeg boka på nattbordet. Fast bestemt er jeg på å tilnærme meg lesinga igjen.
Men kjenner det er tungt, hjernen har så lite konsentrasjon for lesing. Men med øving greier jeg det nok. Var så glad i lesing.
Jeg jorder meg, tar mine barfotturer opp i skogen.
Det er så enkelt, bare gå ut.
Og naturen er så fin.
Pus har jeg verken sett eller hørt mer om.
– Ørn, sa sønnen, som har et navn som betyr akkurat ørn.
Han ville ikke tenke mer på det, gå videre. Bli overraska om han tok feil.
Kjente noe slukna i meg også.
Inn i mellom lytter jeg, roper jeg, ser… men ingen pus er der.
Men alt er slik det er.
Alt er også slik det skal være, ingen vits å tenke annerledes.
Mitt nåtids-prosjekt fungerer ganske greit. Jeg greier å være mye mer i nåtida. Det fører til at jeg har mindre å meddele.
Jeg lytter til podkaster og får næring. Er så spennende alt en kan åpne opp og skjønne. Samtidig er det fryktelig mye å lære, så får prøve det beste jeg kan.
En ting jeg har veldig mye å lære om-, utvikle meg i…, er irritasjon.
Jeg blir for lett irritert.
Irritert på andre sine valg. Det har jeg ingen ting med. For jeg kan ikke forvente noen fra andre, bare ta ansvar mine egne valg.
Dette er vanskelig.
Er du dyktig til å akseptere det andre gjør?
♥
Vi står foran den stille uke. Jeg tok bilen og trilla over fjellet.
Været er beint ut ustadig. Sola er framme, så regner det og vinden rusker også.
Jeg måtte på apoteket. Tok meg en tur innom en matbutikk også. Plutselig ringer telefonen, den ligger i handlevogna.
– Har du vært på Extra i dag, spør stemmen.
Jeg svarer at jeg fortsatt er her.
Hvilken reol er jeg attmed er neste spørsmål. Det viste seg at kortholder med alt hadde falt ut. En kunde hadde funnet den og levert den i kassa.
Det gjorde ikke dagens følelse av forvirring bedre.
Jeg fant ingen ting.
Gikk på kryss og tvers i butikken, fram og tilbake. Varene jeg tenkte å handle inn så jeg ikke.
Så var en lettere forvirra person. Tenkte med nedom en annen butikk, men det fikk være. Dette holdt for meg i dag.
På tur hjem stoppa jeg på fjellovergangen, så klokka straks ble 11.11. Parkerte for å meditere.
Foreslo for søstrene mine at vi kunne ta med oss mor ut for å spise i dag. Den ene søsteren hadde ikke råd og den andre svarte ikke. Men godt bare å kjøre hjem og ha en stille dag.
I går fikk jeg endelig bestilt frisørtime til mor og meg.
Mor var glad for å høre det.
Det er ikke bare på butikken jeg føler meg forvirra. Jeg føler meg forvirra om dagen.
Det humper og bumper. En vet ikke om det går rett opp eller rett ned. Om det er komfyren som viser tegn på å takke for seg, eller at fra å syns dårlig til å bli eksponert. Føler at at jeg ikke vet hva som blir det neste. Som om tida er i uforutsigbar. At den urolige situasjonen i verden har flyttet innom mine vegger. Som jeg befinner meg i en malstrøm. Jeg vet ikke om det går hit eller dit. Om jeg lander mykt eller hardt.
Føler du at det i perioder skjer masse, både på godt og vondt, uten at du løfter finger, uten å ha noen påvirkning?
♥
Dagen blir ikke slik som tenkt. Og det er helt greit. Slikt skjer inn i mellom. både ofte og skjeldent.
Oppdaget det for et par dager siden.
På Yr.
Været.
Vinden.
Enda en gang blåser det opp. Blåser slik at en blir redd for vegger og tak.
Nå begynner dette med taket og slikt, å nærme seg utbedring. En vilt, god tanke.
Men altså enda en vindfull dag i vente.
Jeg skulle egentlig ut til museet, både avtaler og møte. Men sannsynlig er vinden en av årsakene til at møtet er avlyst. Avtalen får også utsettes. Museet ligger ut mot havet, så det får ikke besøk i dag.
Og jeg rømmer mitt hus, er tanken.
Vel er det mindre vind der mor bor, men jeg tar med meg laptop og arbeidsoppgaver dit. Om strømmen går, så er jeg der.
Ser at vindkasta her er meldt opp i 27 m/s i kasta. Det er fra full- til sterk storm i kasta.
Nå er det allerede opp i liten storm i kasta.
Ellers er det liten kuling nå og vil stige til at den er stiv.
Dette var alt fra metrologiske institutt i dag.
Nå er det lunka vann som skal ned innvendig, tenker å ta en liten trening og så dusj, det utvendig. Da vil jeg være klar til å sette meg i bilen.
I går hadde jeg en spesiell dag. Egentlig sliter jeg ikke kjempemye med irritasjon, noe dukker opp inn i mellom.
Men i går, det var ubehagelig. Nesten som det stakk over hele kroppen. Livet var liksom ganske langt unna en flow-modus.
Jeg hadde satt en brøddeig, en veldig grov en jeg bruker å bake. Gjorde alt etter slik det skulle gjøres. Oppdaga plutselig at oppskrifta var misvisende. Oppdage det etter alle år. Fikk oppskrifta i 2015.
Til slutt sto brøda likevel i ovnen. Da jeg tok brøda ut var de råe i bunnen. Jeg satte de inn og satte på varmluft. Så på en måte ble de stekt, men…
Er ovnen «out of order»?
Akkurat det er upassende i så fall. Men opplevde at automatsikringa slo seg ut for ovnen, for en stund tilbake. Da jeg pussa opp kjøkkenet i 2014 ble innventar handla fra Ikea. Oppvaskmaskina stoppa å fungere da den var litt over 5 år. Kjøleskapet har vært usikkert, men det er greit nå. Lysskinner over kjøkkenbenken slutta å virke.
Altså, det er veldig ugreit.
Burde kanskje ha kontakta elektriker først, har også lys som pulserer.
Hadde måling av spenning for mange år siden uten det var funnet noe som tilsa dette.
Det er så mye.
Ute grønnes det.
Inne har jeg hatt noen økter i å rydde og renske i gamle ukeblad. Arva noen Familien fra mor, så nå er jeg omtrentlig ferdig med dette.
Har begynt å sette meg om en liste av oppgaver som skal utføres privat, slik jeg gjør på jobb.
Jeg har 16 uker igjen på jobb, av de er 7 uker ferie. Altså 9 uker jobb igjen.
Det er ikke bare ute det blåser, det er «vind» i livet mitt også. Det er alltid så mye som skal gjøres på alle hold.
♥
