For en fantastisk tid. Våren fosser på. Den byr-. Det grønnes. Og fuglene… Det er en sang, et sus og alt er i vente.
Men det er bra i nå’et, også. For vi er her, alltid.
Nå er påska her. Jeg har en stille morgen.
Snart skal jeg til.
Men nå sitter jeg her.
Dveler litt ved det jeg er i.
Dagen som ruller over himmelen.
I gårkveld, eller natt, gikk jeg en tur ut på terrassen.
Fant ut at jeg ville sette ut tulipanene, det var for varm inne.
Der på himmelen flomma en elv av nordlys. Jeg ble stående med hodet bakover å se rett opp. Det var et mektig syn.
Jeg fikk levert det jeg skulle i løpet av gårdagen. En frist gjennom jobb.
Etterpå kjørte jeg til butikken, eller mer butikkene.
Så jeg hadde et maratonløp med tilbudsappen oppe. Som jeg hadde gått igjennom føråt.
Bilen ble full.
Middagen for nesten alle påskedager er planlagt.
I kveld kommer folk.
Tidligere i uken var mor og jeg og klipte oss. Tok med mor på en kjøretur og hun blomstra.
Få våren inn gjennom bilvindu i stedet for å kikke inn i et tv-apparat.
Og så er det vår på alle plan, fra kroker og krær kommer henvendelser. Noe har våkna.
Jeg sier så klart ja til å bli bedt til Ungarn, sier til andre vi kan være venner, men skjønner mer enn jeg skjønner.
Erfaringer kan en ikke hoppe over. Dette er erfart og trenges ikke flere forsøk.
Regner ned ukene i arbeidslivet. Det er ikke mange igjen. Men ferien er enda ikke lagt. Jeg er kalt inn i en møterekke nå. Det blir vel alt.
Jeg drømte at jeg var redd for ikke å få overlevert alt jeg kan. For i drømmen hadde jeg kunnskap, det var en ny vinkling. Alle drømmer tidligere, og det har vært mange, har jeg kava og alle var misfornøyd.
En snuing i min egen holdning til meg sjøl. Antakelig.
I gårkveld satt jeg foran bokhylla og kikka på bøker. Fant fram en, den må jeg lese, tenkte jeg. Jeg las ned en side, så la jeg boka på nattbordet. Fast bestemt er jeg på å tilnærme meg lesinga igjen.
Men kjenner det er tungt, hjernen har så lite konsentrasjon for lesing. Men med øving greier jeg det nok. Var så glad i lesing.
Jeg jorder meg, tar mine barfotturer opp i skogen.
Det er så enkelt, bare gå ut.
Og naturen er så fin.
Pus har jeg verken sett eller hørt mer om.
– Ørn, sa sønnen, som har et navn som betyr akkurat ørn.
Han ville ikke tenke mer på det, gå videre. Bli overraska om han tok feil.
Kjente noe slukna i meg også.
Inn i mellom lytter jeg, roper jeg, ser… men ingen pus er der.
Men alt er slik det er.
Alt er også slik det skal være, ingen vits å tenke annerledes.
Mitt nåtids-prosjekt fungerer ganske greit. Jeg greier å være mye mer i nåtida. Det fører til at jeg har mindre å meddele.
Jeg lytter til podkaster og får næring. Er så spennende alt en kan åpne opp og skjønne. Samtidig er det fryktelig mye å lære, så får prøve det beste jeg kan.
En ting jeg har veldig mye å lære om-, utvikle meg i…, er irritasjon.
Jeg blir for lett irritert.
Irritert på andre sine valg. Det har jeg ingen ting med. For jeg kan ikke forvente noen fra andre, bare ta ansvar mine egne valg.
Dette er vanskelig.
Er du dyktig til å akseptere det andre gjør?
♥
Jeg aksepterer stort sett det andre gjør, ja…… legger meg lite opp i ting…. men – ikke alltid enkelt da! Barføtt altså – det er tøft, usikker på om jeg hadde takla det faktisk! Klem <3
Du er og blir en tøffing. Fint med undring også. Noen gang finner vi svar og andre ganger ikke. Fortsatt god påske. Klemsiklem
❤️❤️
Ja en helt fantastisk tid, skulle hatt tid til å bare være… men våren er mye arbeid også, mest lystbetont utendørs…så bra du drømmer noe som forteller deg noe, for det gjør drømmer vi husker. Synd med pus men det kan være ørn ja… Det kommer veldig anpå å akseptere det andre velger, ikke alltid lett når det er noe man er helt uenig i innad familien… men da må man jo. Valg andre som ikke er nære tar og som er vanskelige å akseptere, da skygger jeg bare banen om jeg kan…