For dårlig til å skyte

 

 

 

Går livet i loop? Opplever vi det samme om igjen og om igjen, som paralleller, spekulerer jeg på i dag.

 

 

 

 

Da jeg gikk på barneskolen spilte vi en del kanonball.

Jeg var lang, tynn og bevega meg rimelig raskt. Så jeg var ikke så lett å treffe og var ofte igjen som den siste på  laget.

En gang uttalte en medelev at det var det ingen vits, for jeg greidde ikke skyte noen, likevel.

 

Jeg var ingen populær unge, ble valgt som den siste, alt for sjenert og følsom.

Uttalelelsen huskes ennå, så mange år etter, for jeg ble lei meg.

 

Men medeleven hadde rett, jeg hadde ikke trykk i skudda mine.

Sannsynlig var det bare irriterende at jeg hoppa i rundt uten å bli truffet.

 

Om dagen spør jeg meg om det er det samme nå også?

At jeg har for dårlig “skudd-hånd”.

 

Det er 13 år siden jeg flytta tilbake til kommunen jeg flytta fra som 16 åring. Det var godt å flytte bort, for jeg ga meg lov til å bli et fritt menneske, så langt som en stram oppdragelse gir plass til.

 

 

I mange år har det vært fokus på ønska tilflytting, for kommunen sliter med nedadgående folketall som mange små kommuner.

Barnefamilier ønskes.

 

Da jeg kom flyttende med to barn, opplevde jeg ingen velkomst.

Jeg måtte forsere mange motbakker.

Etter et par år fikk jeg i hvert fall fast jobb – men da var jeg såpass sliten etter stadig usikkerhet i vikariatene jeg gikk i og som ble vurdert med noen måneders mellomrom.

Nå er det ikke uvanlig i den kommunale sektoren at folk blir gående i vikariat.

 

Men for min sin del, etter skilsmisse, barn med syndrom, kamper, salg og flytting sammen med den usikre jobbsituasjonen, begynte jeg å få problemer både med hukommelsen og det muntlige. Ord og begrep forsvant.

Og ikke minst vondter, vondter jeg ikke trodde på.

For midt i alt dette var jeg også svært redd for livet til det ene barnet mitt. For noen år siden forsto jeg at jeg hadde opparbeidet meg en slags posttraumatisk stresslidelse. Redselen hadde vokst seg altomfattende.

 

 

Jeg blir i dette tidsrommet hengt ut i offentlighet som udugelig. Noe jeg valgte ikke å besvare, for å gi det minst mulig oppmerksomhet. Fant her om dagen svaret jeg skrev, det var ikke noen harde skudd der heller. Saken var i sentrum, ikke meg som person.

 

I 2017 blir jeg diagnosisert med revmatisme.

Arbeidsmessig gikk ned til halv maskin.

 

Jeg har vært mye sliten, men jeg har satt arbeidet…eller arbeida….høyt.

Investert.

På hjemmebane hadde jeg ikke krefter igjen, ingen kapasitet til å være sosial utenfor jobb. 

Mange har nok falt ut for lenge siden. Men jeg har en type stayerevne. Nødvendigvis ikke positivt.

 

Spiller jeg fortsatt “kanonball”?

Jeg er nok fortsatt for dårlig til å “skyte”.

 

Arbeidskapasiteten min skal jeg ikke uttale meg om, den uttalelsen vil bli subjektivt. Men jeg kan si jeg har brukt det jeg har av krefter på arbeidet. Og jeg er nok ikke så flink til å fortelle om “alt” jeg gjør, men arbeidsmoralen min på det jeg har ansvar for er det ikke svik i.  

 

Er nok en for dårlig strateg, er vel temmelig ærlig (med ansvar) og tror de andre også er det.

Som en kuriositet er jeg nå underlagt personen som fikk meg hengt ut i offentlighet. Så jeg tenker livet går i loop og spekulerer på hva jeg skal lære…

 

 

Og jeg innser at jeg har noen problemer som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse.

Men tror på lærdommen som ligger i alt en opplever.   

 

 

Føtter vs bil

 

 

 

Kanskje gå en tur, tenkte jeg i går. En laaaang tur.

 

 

Lørdagen lå blinkende blank og fri foran meg.

En herlighet.

Men så er det så mye en har lyst til når ståa er slik. Og alle ønsker går ikke an å rekke.

For helga ble uten besøk, som plana var.

Inga yngste kom med bussen.

For planer kan bli forandra på kort sikt i disse korona tider. Heldigvis var testen negativ, men hun er likevel satt i karantene. Det hadde vært folk innom arbeidsplassen hennes som var smitta.

 

Etter å ha vaska et par maskiner med tøy og satt en brøddeig, tok jeg på meg joggeskoa.

For å .

Og så la jeg i vei.

Etter veien.

 

 

Det var forrige dagen jeg tenkte at denne veien kunne jeg gå.

Det som bilen bruker fem minutter på, tar en time med føttene som framkomstmiddel. Det blir god tid å studere det en går forbi.

Slik som en hammer.

 

 

Og av en eller grunn så blir jeg fascinert av høyballer. Spesielt når ballene speiler seg som her.

 

 

Elva som renner ut i sjøen, stoppe opp og rette kameraet mot fossen som er fantastisk når vannføringa er stor.

Det var den ikke nå.

Og mølla ved fossen.

 

 

Eller nypebuskena ved elvebredden.

 

 

Dette en suser forbi.

I bil.

Syns det er et fint parti når en kjører i bilen også. For veien går så tett ved sjøen.

Jeg er så glad i vann.

Spesielt i sjøen.

 

 

Så nærmer jeg meg målet og kan roe ned farten…da jeg tok dette bildet tenkte jeg ut denne kommentaren. Litt slik i tørrvittig.

 

 

Men farten var nok en helt annen. Det gikk ikke i så mange kilometer i timen.

.

Til slutt  måtte jeg ta bilde av enda en foss. Denne er også flott etter kraftige regnskyll.

 

 

Returen må innrømmes ble på hjul.

Når jeg fikk tilbudet samtidig som jeg hadde denne brøddeig til heving, slo jeg til. Så da jeg kom hjem ble det nystekt brød, pai, en øl, lakrisbåter og noe tv.

 

Og så var dagen over

 

      

Bright light

 

 

Når verden behandler deg fint og det flyter, er det godt. Når brødskiva faller med smørsida opp, slike ting.

 

 

Jeg er akkurat kommet inn etter og ha trilla papirsøpla ned til veien.

Det er tømmedag i dag.

Jeg tror jeg rakk det.

I gårkveld var jeg for sliten til å gå ned til veien med den, og så ble det for mørkt.

 

Jeg tar vannkanna og slår i et glass varmt vann, mens jeg ser ut.

Der!

Gjennom vinduet ser jeg bilen komme opp i fart og bakpå står en gutt, en oransje gutt og holder seg fast.

De har nettopp tatt med seg min søppel.

Snakk om…marginene var på min side.

De små marginene.

 

Jeg leser om at en får det en gir fra seg.

De gode og de negative tankene.

Husker en periode i ungdommen at jeg samla på negative tankene.

“Så klart måtte dette skje” tenkte jeg når det skjedde noe jeg ikke ønska.

 

Men ikke enkelt å vakte på negative tankemønster. Tanker som drar ned. De kan være så flyktige.

En må samle på de positive. Alltid samle på de.

Tankene som løfter.

 

Jeg trener på å bli bedre.

En kan alltid bli bedre.

 

I dag skal jeg bli bedre på håret.

Jeg ser virkelig ikke ut. Ettervekst som fy.

I dag skal det bli klipp.

Med striper.

Ser det er på tide.

 

 

Fra sist jeg ble klippet.

 

 

I kveld får jeg yngste hjem. Det blir sikkert rart for henne. Komme hjem for første gang uten boff.

Men slik er livet.

Likevel, første gang er nok spesielt. Sjøl om hun ikke har sagt noe.

Noen kommer og noen går.

Både dyr og mennesker.

 

Vi skal kose oss. Med noe riktig godt å spise.

Men før klipping og før besøk skal jeg lage litt godt duft i huset. Jeg tror jeg skal bruke vann og såpe. Kanskje vaske tretrappa meg grønnsåpe.

Hvilke muligheter….


Jeg gleder meg til fredagen min.

 

 

Besøk på IKEA, der yngste finner et pledd med navnet sitt på.

 

Hva skal du spise i kveld?

 

 

 

Plutselig

 

 

 

Jeg er litt “plutselig” for tida. Plutselig er jeg i gang med ting jeg ikke hadde tenkt.

 

 

 

 

Jeg har et lite kott.

Den gangen jeg hadde vannlekkasje og fikk en stor renovering, fikk jeg revet noen vegger og stengt en døren fra gangen inn til stua.

Det ble et lite kott i det som var enden av gangen.

Et greit lite rom til lagring. Og et greit lite rom til å får rot i.

 

I dag skulle jeg legge inn noe, plutselig var jeg i full gang med rydding.

Fikk tatt ut tomflasker og lagt sengetøy/håndklær som ikke er i bruk alltid, på plass.

Før jeg hadde gjort noe av morgenritualet mitt.

 

Slik kan en overraske seg sjøl.

Og jeg liker overraskelser som er positive. 

 

 

Midt i

 

 

 

Onsdag er midt-i-dagen. En gang gikk den under benevnelsen “lillelørdag”, det er en god stund siden. 

 

 

 

Nå er det en onsdag, midt i høsten. En nydelig høst må sies.

Riktignok har det falt noe regn.

Men da jeg var ute for litt siden, var det oppholdsvær.

 

Dagen er rimelig grei, en del oppdrag.

Snart jobb.

Først kontor, så en avtale og etter det et møte. Må forberede meg noe til møtet.

Etter jobb skal jeg besøke foreldra mine.

 

Da tror jeg dagen har gått. Om jeg rekker en sen middag gjenstår å se.

Så er jobbuka mi slik omtrentlig over. Noen få timer i morgen.

 

Så her er det fult av hverdag og lite spenning.

På innsida av hodet skjer det en del, men det er en annen sak for en annen gang.

 

Ønsker deg en nydelig onsdag.

Hvordan er dagen din?

 

 

En helg i selskap med meg sjøl

 

 

 

En helg over. Den har vært vakker. Og jeg valgte å være deilig usosial.

 

 

 

Fredagen på tur til parkeringsplassen ble jeg møtt av dette:

 

 

En sol som gikk ned og en disig atmosfære. Det var et herlig syn.

En fredag med gode værmeldinger foran.

 

Fredag er den beste dagen i uka. Men den går alltid over og lørdag kommer.

Ikke så verst den dagen heller.

 

Nydelig, mild og snill med sol på, var denne dagen.

 

 

Jeg fikk ett eller annet i kroppen. Jeg ble slik propell…så langt en kan dra det begrepet.

Men til meg å være var jeg det.

Jeg vaska klær, støvsuga, planta, rydda og styra.

 

 

Så da kvelden kom fortjente jeg å sette meg.

 

Søndagen kom med skyer i fart over himmelen.

Det blas skikkelig.

I meg blas ingenting.

Jeg var skikkelig helt flat.

Stolen og podkast nesten hele dagen.

Egentlig ganske viktig.

Gjennom lytting begynte jeg en  jobb jeg lenge har tenkt å ta. Hvem er vi og hvordan er ting i et større perspektiv.

 

Meeeen….en må prøve å komme seg ut.

Jeg har foresten meldt meg inn på ei facebooks side der målet er å gå 100 km i oktober. Så til slutt fikk jeg altså krekt meg ut.

I vinden.

 

På sjøen hadde bårene hvite topper.

 

 

Rundt lyste høstfargene på haugen, min haug.

 

 

Nedenfor svutsja biler forbi. På tur til byen etter en helg på hyttene.

 

 

Jeg bor i en hyttekommune.

 

Så var runden tatt.

Det lille, runde, søte rogntreet sto å bøyde seg i vinden.

 

 

Jeg kom meg opp bakkene og hjem til middag som hadde blitt ferdig mens jeg var ute. Søndagskvelden ble mørk med mye vind.

Litt skummel.

 

I dag er det mandag og jeg har tatt en telefon allerede. Nå skal jeg på kontoret og skrive en årsmelding.

 

Håper mandagen din er fin. Vi trenger alle de fine dagene vi kan få.

 

 

 

 

Rom av muligheter

 

 

 

 

Så var dagen kommet. Dagen jeg hadde sett for meg. Stå midt i et tomt rom og tenke på muligheter.

 

 

 

 

Jeg har vært spent på hvordan det ville bli.

Skal innrømme at jeg hadde sett fram mot dette.

Noe som skulle være en overgangsperiode, varte i nesten ti år.

Jeg vitsa litt om at vi var to gamle søstre som var stucked på en avsides gård ved en mørk fjord.

Det hørtes så tragisk ut å si det.

Men egentlig var det ikke så ille.

Vi drakk kaffe hos hverandre og i starten hadde vi begge barn som bodde hjemme og gleda seg over hverandres selskap.

 

Men det blir en ubalanse i lengden å være utleier til sin egen søster.

Det blir nok og en ubalanse i å leie av sin egen søster.

Så det var nok på tide, og jeg tror vi begge var like glad over at dette skjedde, at ho valgte å flytte.

 

Leiligheta hadde også ett soverom for lite. Derfor hadde et av soveromma i min leilighet vært deres.

Nå er rommet tomt og plutselig har jeg et rom til alle tre barna mine. 

 

 

Som en strengest sagt ikke kan kalles barn, men de kommer hjemom og av og til alle tre samtidig.

Eldstemann som ikke ble med på flyttelasset på grunn av skolegang, får nå et rom som kan være hans eget.

 

Jeg åpna døra ut i vindfanget som i utgangspunktet var begges, men de siste åra valgte jeg å bruke inngangen bak huset, fordi dette rommet ble tatt mer og mer i bruk.

 

Nå vurderer jeg å ta det til inngang igjen.

 

 

Stå midt inne leilighet å bare se.

 

 

Kjøkkenet som er modent for oppussing for lengst.

 

 

Soverommet, som har synlige vannrør etter nye forskriftsmessige vannrør ble lagt inn for noen år siden.

 

 

Badet, som fikk nytt dusjkabinett og delvis ble pussa opp. Men de blå veggene syntes søsteren min var så fine, så jeg lot dem være.

 

 

Leiligheta er prega av tidens tann og burde egentlig vært pussa opp. Men akkurat det har jeg ikke mulighet til.

 

Så det å stå midt i rommet å spekulere på – hva nå?

 

Akkurat det hadde jeg sett fram til.

 

Skal jeg bare ta den i bruk til et gedigent stort lekeareal??

Eller skal jeg leie den ut som den er?

 

 

Har vært inne på tanken om Airbnb.

 

Så her står jeg, hva gjør jeg nå?

 

Ennå er jeg ikke landet i tankene.

Men jeg har en enorm mulighet. Til å lage et rom for muligheter.

 

Døra står åpen mot framtida… 

 

 

Riktig fin lørdag til deg som er innom.

Hvilken planer har du på første lørdagen i oktober?

 

 

I sol og musikk

 

 

Lyset bosatte seg i helga. Sola skein i gyllent løv og jeg følte på ekstase.

 

 

 

På lørdagsmorgenen våkna jeg til tomt hus og sol inn gjennom vinduer og åpne dører.

Lyset overdøvde rotet.

 

 

Og rotet greide seg opp og forsvant, litt mer og litt mer.

– Gjennom helga.

Jeg satte på musikk, skikkelig høyt.

Plutselig dansa jeg og innimellom føyk hendene rett til vers og jeg ropa “yes“.

 

Jeg følte på en enorm frihet.

 

Fikk vaska enda mer stoff.

Silke og sateng.

Gult og oransje, det var samstemt med naturen.

 

 

I dag tok jeg en liten tur opp i skogen.

Første gangen siden menneskets beste venn forsvant. Ingen som prøvde å gå foran meg opp gjennom stien.

Kjente på tristhet.

 

 

Sola flomma gult.

 

 

Jeg var aleine. Kjente det var både sårt og det var godt.

 

 

Jeg har aldri bodd helt alene før, nå gjør jeg.

Helt alene.

Helt alene i et hus.

Og jeg kan spille musikk så høyt jeg vil.

 

 

Men denne helga gikk også over. 

En vakker helg der jeg smakte på det nye livet.

 

Det nye livet!

 

 

Jeg kjenner på en ekstatisk glede.

For jeg drømmer om så mye.

Om å kunne glede seg.

Og jeg kjenner det pipler dråper av energi ut i årene. I helga har huset blitt ryddigere uten anstrengelse.

Det bare skjedde.

I sol og musikk.

Midt i alt, midt i å leve og glede seg. 

 

 

 

 

 

 

Høst

 

 

En helg i tjenestens tegn. Og med vakre høstfarger.

 

 

 

Det har vært dager som tok tak i det en føler en bør prioritere.

Livets høst i høsten.

 

 

Det kan føre til utfordringer.

 

På onsdagen kom far hjem fra sykehjemmet med stort behov for hjelp. Hjemmetjenesten hadde nok sett han ble lengre på sykehjemmet.

Men når han først hadde kommet hjem kunne en ikke bare sende han tilbake.

Han er ingen pakke.

 

Og det kunne føre til en knekk, for sjøl var han overlykkelig over å komme hjem.

 

Så jeg gikk inn som en hjelpende ånd.

For å hjelpe og avhjelpe.

 

I kveld var det godt å komme hjem til meg sjøl. For jeg kjente at jeg ble temmelig sliten ette hvert. Jeg har ikke sovet i barndomshjemmet mitt riktig hver natt, men ikke langt i fra.

 

I dag tok jeg en tur ut i mor og fars hage.

 

 

Den er forfalt, men flotte farger.

 

 

De likte så godt å jobbe med hagen i sin. Den gangen kroppene var på parti.

Nå er de begge innhentet av alder og begrensninger.

Far med arm i fatle som er snørt inn til kroppen og føtter som ikke er til bruk, som må ha hjelp til  alt det vi opplever som sjølsagt å gjøre sjøl.

Fratatt rettighetene til sjøl å bestemme.

Alt.

Han følte på frustrasjonen i dag.

 

Det var godt å komme hjem.

Til mitt eget.

Kjenner disse dagene har tatt på.

Nå skal jeg legge meg for å prøve å hvile ut til en ny uke.

 

 

 

Betrakninger fra stolen

 

 

Her sitter jeg og ser ut, mens katta ser inn. Miranda syns hun også skulle vært inne.

 

 

 

 

Jeg sitter her i stolen min.

I dag kan jeg ikke så mye annet.

-Enn å sitte her.

Eller…litt kan jeg foreta meg av bevegelse. Så klart.

Og alt gikk bedre enn trodd.

 

Da jeg var på St. Olav i august, ville de ta ut veske av knærne – men i og med jeg ikke hadde noen til å kjøre meg hjem, ble det utsatt slik at jeg hadde et opplegg i rundt det.

Før timen jeg fikk, ble jeg en anelse snufsete, så utsatte den.

Fikk time forrige mandag, men var opptatt. Derfor ble denne timen først i går.

Hadde lagt opp til dette i øst og vest, planlagt og klarlagt.

 

Så synte det seg at i løpet av denne måneden hadde betennelsen gått ned, så ansamlingen av veske lå nå bare i små hulrom og kunne bare ligge.

Det ble satt kortison bare i ett kne, ikke begge.

Derfor ble alt mye enklere.

 

Sønnen behøvde ikke kjøre meg helt hjem.

Vurderer om jeg ikke behøver to dager hjemme, som planlagt, men kanskje dra på kontoret i morgen. Men så fikk jeg vite far kommer hjem fra sykehjemmet tidligere enn antatt. Mor ønsker meg tilstede når sykebilen returnerer med far og hjemmetjenesten ankommer.

Allerede i morgen.

Så tror jeg bare tar disse dagene med hjemmekontor, som avtalt.

 

Gleder meg til jeg kan bli mer aktiv.

Det er virkelig på tide at jeg kan.

 

Men kanskje jeg skal slippe inn kattene og gi både Miranda og Cleo mat.