I dag vurderte jeg å gå rett til sengs da jeg kom hjem. Sovna i stedet i stolen.
Det regner og blåser. Skikkelig slik været kan være på nordvestlandet.
Jeg kjørte bortom fjøset da jeg kom hjem, fikk henta en sekk med ved. Da jeg skulle kjøre tilbake, sendte hjula kaskader av våt jord over bilen. Regner med det har regna vekk til i morgen.
Før jeg kom meg inn, tok jeg turen ned til veien for å hente opp søppeldunken. Den var blåst overende.
Ble skikkelig våt av regnet som hølja ned.
Godt å komme seg inn, godt å få av seg det våte tøyet.
Godt at jeg hadde ferdig middag fra i går.
Fryktelig godt å være hjemme.
Jeg hadde overnatta hos mor. Kom meg tidlig avgårde til jobben, skulle levere bilen til EU-kontroll først.
Og så traske jeg ned til kontoret med trampe skritt.
Alt for lite tid til Teamsmøtet.
Så jeg gikk på.
I blåst og regn.
Rakk møtet.
Oppdaga at føttene var helt i ulage resten av dagen. Haika derfor tilbake til verkstedet med kollegaer, for været var også blitt enda verre.
Kontrollen var verre enn jeg tenkte, både hva det kosta og hva de fant ut.
Jeg kan ikke la slikt ødelegge.
Verken vær eller økonomi.
Men akkurat nå trenger jeg ikke flere utgifter. Det er bare at ingen spør meg om akkurat slikt.
Ute ser det ut som våren, på mandag er det vårmåned – men vinteren kan komme igjen. Og jeg er hjemme.
Hjemme!!
Akkurat det er likevel lite av alt som har skjedd.
Sjøl om det er godt å være hjemme hos seg sjøl.
Normaliserer.
For knapt en måned siden skulle vi feire fars 97 årsdag.
Det ble hans siste, neste dag reiste han.
Jeg fikk være med han de siste timene, noe jeg er glad for. Det har var sterkt, trist og fint.
Han ville sjøl fordi kroppen hans lenka han mer og mer fastden siste tida.
Far hadde vært vant til å kunne virke.
Han lo av knærne som stakk opp under dyna, som han måtte ha hjelp til å bevege. For humøret hans, og hodet, fungerte til det siste.
Vi har lagt en begravelse bak oss i koronaens tid.
Den ble lys og fin og lett.
På forhand kommuniserte over nett.
Minnestunden etter kunne bare bli for de nærmeste.
Tiden etter har jeg valgt å hjelpe mor. Brenner lys, snakke, fyller ut papir, ta telefoner og gå i møter. Jeg har bodd hos henne, vært en par turer hjemme hos meg sjøl for å hente ting.
Og jeg har lengtet hjem til mitt eget hus.
Dagen etter begravelsen måtte vi til dyrlegen med de to kattesøstrene. De vil ha blitt 19 år neste måned. Mellomste datter hakka tenner da vi sto utenfor veterinæren. Det ble for mye sorg.
Så nå har alle liva jeg tenkte i høst snart ville forsvinne, forsvunnet.
Dette er livet.
– Og døden.
De henger sammen.
Men det som har forundret meg er at ved fødsel skjer det meste automatisk, av offentlige og byråkratiske forordninger. Ved dødsfall er det lite automatikk.
I helga skal jeg være hjemme hos meg sjøl.
Ett av barnebarna til mor kom, og jeg ble veldig glad for det.
Da jeg foreslo en uke etter begravelsen å dra hjem for en natt, skjønte jeg det var for tidig.
Jeg ble litt frustrert, noe med mitt liv og min plass. Da sa sønnen min noe om tiden og jeg slo jeg meg til ro.
For det er i ettertid en vil skjønne -.
Og antakelig vil jeg ikke angre på at jeg brukte noen uker av livet mitt på å hjelpe til at sårkanten får fastne, litt mer. Mor har mistet et menneske hun har kjent i 65 år. Som har vært en viktig del av livet hennes.
Jeg skal tilbake på søndagskvelden, men har sagt at jeg vil være hos henne annakvar natt.
Dette er rart.
Det er naturlig.
Og det er uforståelig. Må nok bruke tid på å forstå.
Faren min var en fin mann.
Nå kan jeg ikke spørre han om noe, lengre. Så nå var min tid og min søstres tid, kommet, til å bli farløse.
Vi er heldige som fikk oppleve det så sent i livet. Men sorgen må vi ta, uansett når det skjer. Og den tar sin tid.
Det er lørdag over hele fjøla. Overskya og litt mildere.
Klokka halv ti i går kveld tikka meldinga inn fra Helsenorge, og heldigvis var det slik jeg trodde, negativ.
En negativ som er positivt.
Det var godt å få det bekrefta.
Vi får også tillatelse til å besøke far på sykehjemmet. Usikkerheten er vel såpass stor, hvilken vei det går.
Så tida er krevende, men vi er heldigvis en familie som står sammen.
Her forsvant verdens største juletre, ut.
Treet ble tapa fast i taket, så det fikk være stjerna i treet jula 2020.
Pynten ligger gruppert og samla, skal etter hvert ta ned kassene for å få legge på plass.
Må nok ta årets første-, eller nestenførste, handletur.
Jeg er i en rolig lomme av tilværelsen.
Akkurat nå er alt greit.
Akkurat nå kan jeg se på at lyset vender tilbake.
Ikke blåser det, ikke snør det og temperaturen er akkurat 0.
Jeg så på året i fjor, kom til februar og fant ut at jeg tok feil i at ingenting skjedde i fjor. I februar skriver jeg at nå håper jeg at det roe seg ned, da hadde det vært fult av hendelser med mobilnettet som var kritisk nede, jeg ble sendt i ambulanse til sykehus og i hele tatt…fullt av utfordringer.
Jeg visste ikke hva som lå foran.
Kanskje en bare skal konsentrere seg om at alt er akkurat nå.
Glede seg dobbelt over gleden, vite at det triste blir historie.
Tenker jeg akkurat nå.
Her jeg sitter i stolen min med mye av lørdagen foran.
I dag mista jeg munnen min. Ikke munn og mæle, bare munnen.
Tannlegen sier ikke gap opp, lengre. Ikke stiller de spørsmål du ikke kan svare på heller, når du gaper.
Slike besøk er best når du kan gå ut igjen uten noe mer enn en kikk.
Slik gikk det ikke.
Jeg hadde fått en time som jeg måtte utsette.
I forrige uke ble server twist og kaffe i ett møte. Møteleder forteller om sin erfaring med karamellene som befinner seg i posene og en plombe som løsna.
Jeg tenkte at jeg kanskje ikke burde spise karamellen jeg hadde henta.
Men tenkte så;
det går så klart bra.
Det gjorde det ikke.
Plutselig kjente jeg noe hardt, og det var ikke bare plomben, det var forresten ikke noen plombe.
Nesten hele tanna, en jeksel, plukka jeg ut.
Flaks i uflaksen var at jeg hadde den utsatte timen neste dag.
Gammel vil ingen bli.
I tannlegestolen får jeg dommen…og ja, den var dum.
For akkurat denne tanna var rotfylt, og til og med rota var delt i to, antakelig under karamell-økta. Det eneste som kunne gjøres var å sette tann på stift, om forholda i kjeven var til stede.
Men på andre sida var det også en lignende tann, rotfylt, som begynte å se dårlig ut.
I tillegg hadde det blitt hull under en fylling i en annen tann.
Her var det tilstander som aldri passer og hvert fall ikke før jul.
Men hvem vil bli tannløs…
Så det som sto igjen av tanna og hele rota ble røska ut, med påfølgende penicillinkur. Som ikke passer med medisinering for reumatismen. For jeg vil ikke ‘miste’ kroppen min, verken nå, i jula eller ellers.
Men må man, så er det det en må…
I dag hadde jeg time igjen og spurte om tannlegen kunne ta tanna med hull under plomben, for den var øm å tygge på.
Underveis under arbeidet stopper tannlegen opp, det var verre enn hun hadde trodd. Hadde jeg ikke hatt smerter i tanna, ville hun vite.
Nerven var betent, så her måtte tanna rotfylles.
Nå sitter jeg her, mens mørket begynner å skjule dagen.
Bedøvelsen holde på å slippe taket.
Men jeg måtte gi opp å spise da jeg skulle prøve, for gang på gang knaka det i indre kinn når jeg beit åt.
Så her er det tilstander.
Nå skal jeg ikke tilbake før etter nyttår.
Enn å må gjøre slikt, vondt er det, dyrt er det og ikke er det det minste morsomt.
Går livet i loop? Opplever vi det samme om igjen og om igjen, som paralleller, spekulerer jeg på i dag.
Da jeg gikk på barneskolen spilte vi en del kanonball.
Jeg var lang, tynn og bevega meg rimelig raskt. Så jeg var ikke så lett å treffe og var ofte igjen som den siste på laget.
En gang uttalte en medelev at det var det ingen vits, for jeg greidde ikke skyte noen, likevel.
Jeg var ingen populær unge, ble valgt som den siste, alt for sjenert og følsom.
Uttalelelsen huskes ennå, så mange år etter, for jeg ble lei meg.
Men medeleven hadde rett, jeg hadde ikke trykk i skudda mine.
Sannsynlig var det bare irriterende at jeg hoppa i rundt uten å bli truffet.
Om dagen spør jeg meg om det er det samme nå også?
At jeg har for dårlig “skudd-hånd”.
Det er 13 år siden jeg flytta tilbake til kommunen jeg flytta fra som 16 åring. Det var godt å flytte bort, for jeg ga meg lov til å bli et fritt menneske, så langt som en stram oppdragelse gir plass til.
I mange år har det vært fokus på ønska tilflytting, for kommunen sliter med nedadgående folketall som mange små kommuner.
Barnefamilier ønskes.
Da jeg kom flyttende med to barn, opplevde jeg ingen velkomst.
Jeg måtte forsere mange motbakker.
Etter et par år fikk jeg i hvert fall fast jobb – men da var jeg såpass sliten etter stadig usikkerhet i vikariatene jeg gikk i og som ble vurdert med noen måneders mellomrom.
Nå er det ikke uvanlig i den kommunale sektoren at folk blir gående i vikariat.
Men for min sin del, etter skilsmisse, barn med syndrom, kamper, salg og flytting sammen med den usikre jobbsituasjonen, begynte jeg å få problemer både med hukommelsen og det muntlige. Ord og begrep forsvant.
Og ikke minst vondter, vondter jeg ikke trodde på.
For midt i alt dette var jeg også svært redd for livet til det ene barnet mitt. For noen år siden forsto jeg at jeg hadde opparbeidet meg en slags posttraumatisk stresslidelse. Redselen hadde vokst seg altomfattende.
Jeg blir i dette tidsrommet hengt ut i offentlighet som udugelig. Noe jeg valgte ikke å besvare, for å gi det minst mulig oppmerksomhet. Fant her om dagen svaret jeg skrev, det var ikke noen harde skudd der heller. Saken var i sentrum, ikke meg som person.
I 2017 blir jeg diagnosisert med revmatisme.
Arbeidsmessig gikk ned til halv maskin.
Jeg har vært mye sliten, men jeg har satt arbeidet…eller arbeida….høyt.
Investert.
På hjemmebane hadde jeg ikke krefter igjen, ingen kapasitet til å være sosial utenfor jobb.
Mange har nok falt ut for lenge siden. Men jeg har en type stayerevne. Nødvendigvis ikke positivt.
Spiller jeg fortsatt “kanonball”?
Jeg er nok fortsatt for dårlig til å “skyte”.
Arbeidskapasiteten min skal jeg ikke uttale meg om, den uttalelsen vil bli subjektivt. Men jeg kan si jeg har brukt det jeg har av krefter på arbeidet. Og jeg er nok ikke så flink til å fortelle om “alt” jeg gjør, men arbeidsmoralen min på det jeg har ansvar for er det ikke svik i.
Er nok en for dårlig strateg, er vel temmelig ærlig (med ansvar) og tror de andre også er det.
Som en kuriositet er jeg nå underlagt personen som fikk meg hengt ut i offentlighet. Så jeg tenker livet går i loop og spekulerer på hva jeg skal lære…
Og jeg innser at jeg har noen problemer som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse.
Men tror på lærdommen som ligger i alt en opplever.
For planer kan bli forandra på kort sikt i disse korona tider. Heldigvis var testen negativ, men hun er likevel satt i karantene. Det hadde vært folk innom arbeidsplassen hennes som var smitta.
Etter å ha vaska et par maskiner med tøy og satt en brøddeig, tok jeg på meg joggeskoa.
For å gå.
Og så la jeg i vei.
Etter veien.
Det var forrige dagen jeg tenkte at denne veien kunne jeg gå.
Det som bilen bruker fem minutter på, tar en time med føttene som framkomstmiddel. Det blir god tid å studere det en går forbi.
Slik som en hammer.
Og av en eller grunn så blir jeg fascinert av høyballer. Spesielt når ballene speiler seg som her.
Elva som renner ut i sjøen, stoppe opp og rette kameraet mot fossen som er fantastisk når vannføringa er stor.
Det var den ikke nå.
Og mølla ved fossen.
Eller nypebuskena ved elvebredden.
Dette en suser forbi.
I bil.
Syns det er et fint parti når en kjører i bilen også. For veien går så tett ved sjøen.
Jeg er så glad i vann.
Spesielt i sjøen.
Så nærmer jeg meg målet og kan roe ned farten…da jeg tok dette bildet tenkte jeg ut denne kommentaren. Litt slik i tørrvittig.
Men farten var nok en helt annen. Det gikk ikke i så mange kilometer i timen.
.
Til slutt måtte jeg ta bilde av enda en foss. Denne er også flott etter kraftige regnskyll.
Returen må innrømmes ble på hjul.
Når jeg fikk tilbudet samtidig som jeg hadde denne brøddeig til heving, slo jeg til. Så da jeg kom hjem ble det nystekt brød, pai, en øl, lakrisbåter og noe tv.
