Et hus som trengte litt pleie, slik som feie golv, vaske kopper og vasking av klær.
Og så gjorde jeg det jeg hadde planlagt, tok fram en kommunal plan som var lagt ut til høring. Las delvis gjennom plana, kobla på KI og fikk opp slikt som er vesentlig. Det er vannforholda her vi bo som må gjøres mye med, så i kveld er et lite møte.
Etterpå gikk jeg ut og fikk gjort et lite stykke arbeid der også, til sola forsvant bak fjellet og minte meg på da den dukka opp igjen på nyåret.
Snart er den igjen borte her jeg bor.
Nå først blir det middag og så en tur til mor.
En enkel dag.
En enkel dag med sol.
Og så ble det mørkt og kveld.
Nå er alle oppgaver for i dag løst.
Mor kunne jeg føre en samtale med. Høreapparatene virka og hun var glad for at hun fikk snakke og være med. Og til slutt hadde jeg et møte om vann og jeg skal gjøre en jobb i morgen i den anledning. Og i morgenkveld er det samtale over zoom om alger, så jeg bør ha noen få gjort noen leksjoner om dette temaet.
Trening på torsdag, handling for mor og så har jeg bedt gjester på lørdag.
Tiden det hurtigtoget…jeg skal også prøve å smette litt farger og svingle litt pensel.
Om dagen lager livet action. Men ikke flere lekkasjer.
Maleren holder på å male taket etter forrige lekkasje.
Jeg skal snart på trening, i dag er det spinn. Ikke bestemt meg for om jeg skal delta på det første møtet med filosofiske samtaler, får se utover dagen om jeg kjører de førti minuttene for å være med.
Jeg har hatt en god helg med midterste og hennes kjære. Vi har spist godt, her er fra frokosten med mestparten av pålegget er hjemmelaget.
Og mellomste er en av de som både små og store liker å dele tid sammen med.
Snekkerne har forlatt åstedet og terrassen er ferdig. Her er det den store forandringene har skjedd.
Og her er de to andre retningene som har fått nytt golv og rekkverk.
I går var været slik at vi fikk arbeidd ute og tatt en del av rotet, men mye igjen.
Ute skinner sola, men det var delvis rim på marka og bilen var frosset. Var ute for å flytte den før maleren kom.
På fredag kjørte jeg over til Orkdalen, fikk levert inn panelovnen som svikta i vår. Ennå var den innenfor tiden til forsikring. Jeg fikk handla, til og med to lerret bli med hjem.
I morgen når tenker jeg at jeg kan stille med opp med staffeli nede og at malinga i taket er ferdig.
På tur hjem dro vi innom Kaffe koselig for å gjøre fredagens mathold enkel, det ble pizza med honning og pinjekjærner. Den er så god. Siden sovna jeg i stolen foran tv’n, da var jeg ikke til mer.
Lørdagen dro vi til mor, der søster og mann også var. Det ble både prat, kaffe og kaker. Men varmen i huset og mors tunghørthet tar på krefter til oss andre. Mor har nå fått tilbake høreapparata, håper jeg apperata vil virke lenge.
Nå er jeg hjemme etter trening, spist middag. Rester etter i går, gammelsalta sei med gulrotstuing og bacon. Jeg skal ut å henge opp en vask. Så må jeg bestemme meg for om jeg drar til samtalegruppa. Jeg er usikker, kanskje skal jeg bare være hjemme. Godt med muligheten til å bestemme. Og så må jeg også bestemme hvordan huset skal males til våre. Her er noen forslag Chat GPT presenterte.
Heldigvis er det et halvt år minst til det skal malest.
Og livet jumper videre med alt det strør om seg med.
Da jeg våkna til dagen var jeg trøtt, det var vekkerklokka som satte i og jeg føk opp og sto i giv akt.
Nå, med arbeidsfolk utenfor huset før halvåtte, vil jeg være oppe før de kommer. Men hittil har jeg våkna før klokka, altså inn til i dag.
Kom meg litt etter ned til veien med dunken. Restavfall. Og hva er det jeg ser i gresset nesten nede på veien.
Databrillene mine!
De kom bort for en uke siden og hvordan de nå lå langt nede i veien vet ikke jeg. Virker som de var kjørt over, men glassa var hele.
I dag blir nok terrassen ferdig.
Slik så huset med kaoset i rundt, da jeg tok turen ned til sjøen i går.
Sola holdt på å gå ned og lyset var fantastisk.
Det ble noen bilder tatt.
Sol rett i øyet.
Sol som skapte landskap i relieff.
Sol mellom trestammer.
Temperaturen var bra.
Turen ned til sjøen var for å hente sauetang.
Jeg ville også få med tang som hadde blitt skylt på land for å bruke i hagen.
Nå er sautanget lagt inn i ovnen for tørking, samtidig som jeg baker.
Laga også ferskost i går og mysen er så fin og bruke til gjærbakst…det vil si, jeg håper surdeigsbasen min har fin heveevne.
Og så vasker jeg klær.
For i går banka den ene snekkeren på døra. Og det han sa ville ikke ørene mine høre.
Da de hadde hatt matpause i leiligheta nede hadde han ene hørt det dryppet vann… og lokaliserte det til boden. Der vannet fløt utover golvet.
Et avløpsrør lakk.
Nå er ikke reperasjonen etter forrige lekkasje fra et annet avløpsrør ferdig, og så en ny lekkasje igjen… Det føltes som alt blodet forsvant fra hodet mitt.
Men så klart, en kan ikke sette seg ned, en må handle.
Nå viste det seg at det var en hel serie av flaks i dette, om en ikke skal tenke at ting ikke skulle ha skjedd. For hadde jeg ikke hatt en lekkasje i 2014 der taket ble revet, også uti boden og jeg tok ansvaret for utbedringene sjøl, der jeg ikke fikk reparert taket i boden, førte dette til at rørene ikke var innebygd – men syntes. Hadde ikke snekkerne spist maten sin i leiligheten nede, der ene hadde god hørsel, kunne det ha gått lang tid før jeg hadde oppdaget dette. Og til sist, handy-menn med biler full av utstyr som fant løsning på problemet på null, komma niks…det er egentlig flaks når en har uflaks.
Det eneste som er virkelige dumt i alt dette, er alt stoffet som lå under i hyller og tegningene mine, alt ble vått og noe er kanskje ødelagt. Jeg har gått i gang med å vaske stoffene, varelageret mitt fra åtti-tallet.
Kanskje ikke noe folk har villa tatt vare på. Men det er mye naturstoffer; ull, silke og bomull. Så da går jeg på den jobben. To vasker henger allerede til tørk.
Her er fra da jeg berga stoffet ut etter de var lagra mange år i fjøset. Og her er stoffene lagt i hylla for å få ligge i fred til i går.
Så følelsen av å snuble i tilværelsen er rimelig reel.
Nå er det på tide å begynne å gjøre klart til å steke brød og boller av landhvete, emmer og spelt med honning, myse og surdeig.
Det kan bli bra. Håper jeg.
Og etter jeg skrev dette gikk dagen. Nå er det sene kveld.
Lyset var så nydelig i fjellet da jeg satt i stolen min i tidlige morgentimer. Litt slik rødt. Og plutselig så jeg sol på toppen, et rødt skinn. Jeg må ta bilde, tenkte jeg – men må bli ferdig med det jeg holder på. Da jeg var ferdig var sola borte og så ble det grått. Siden kom også regnet.
Men utefor vinduene holder fortsatt håndverkerene på. Tror de snart er ferdig. Terrassen bak huset er ferdig, til og med fått rekkverk.
På framsida så det slik ut i går.
De holder på der nå. Og foran terrassedøra er det slått inn en stor planke så jeg i glemsel ikke åpner døra og snubler utom.
Terrassen vestover så slik ut i går.
Nå er rekkverket kommet opp her også.
Jeg gleder meg til vår og sol. Men jeg har lyst å forberede der jeg ønsker å lage blomsterbed allerede i høst.
Jeg gjorde et forsøk på å legge inn i kallenderen når ting skal skje. For jeg har lyst til at alt skal få tid. Når er det webseminar om tang, hvilke dager er det filosofiske samtaler, tror jeg går for å være med der også. Når skal bildene leveres inn om jeg skal ha med bilder på medlemsutstillinga, det viste seg var tidlig i november. Jeg rekker det sannsynligvis ikke, men har tatt fram akvarellfargene og prøver meg…eller mer riktig, øver meg.
I morgen skal jeg skifte til vinterdekk. Da jeg skulle legge de i bilen fant jeg ikke hjula. Litt forvirra virra jeg rundt. Men i grunn var det bare en løsning. Verkstedet har tulla en del med at jeg har hjula på dekk-hotellet, til slutt tenkte jeg vel at da får jeg ha dem der da. Så slipper jeg å bære hjul ut og inn hver sessong. Men jeg måtte ringe og det stemte, de var lagra der.
En kan ikke huske alt.
Mellomste sa de hadde tenkt seg utover i helga og jeg sa jeg kunne komme og henta de på veien. Da får jeg levert panelovnen som svikta i vår også. Alle disse småting som må gjøres. Samtidig kan jeg få kjøpt kattsand og gjort noen andre ærend også.
I sted satt jeg til og med å kikka gjennom reklame mor hadde fått i postkassen sin og som jeg tok med for å kaste.
Og skal jeg endelig bestille fra Rekoringen denne gangen…
Slik tenker jeg, uten at det skal bli stress av det.
En ting er i hvertfall sikkert, i dag skal jeg bare være hjemme.
Ikke ut…jo, tenkte meg ut, men ikke slik ut for avtale. Men får se, det er meldt både mer regne og vind. Kanskje jeg skal ta fram strikkinga hjemme også, i senere tid har det bare blitt strikking når jeg besøker mor. Men det monner det også. Har snart to gensre som skal monteres.
Tror energien er mer på plass. Matchateen er drukke. Det brenner på ovenen og dagen rusler rolig avgårde. Med alt sitt. Faktisk sto jeg ikke opp før klokka var halv ni. Det er så godt å gå i gang med å gjøre, slike småting. Legge sammen noen klær, vaske kopper. Klær som legges sammen, klær som har hengt ute og lukter friskt.
Sommerklærne som blir lagt til lagring. Jeg har to plastkasser som jeg switcher mellom, sommer og vinter. Denne gangen delte jeg de sommerklærne jeg liker best i en kasse. Søsteren min og jeg tenkte vi skulle finne sola. Først tenkte vi i starten av november for da var mitt treningsopplegg over. Men så begynte hun på det samme og var først ferdig i slutten av november.
Vi skulle finne billetter og tiden bare gikk.
Jeg skulle bestille opphold til mor på sjukehjemmet mens jeg var borte og ringte hjemmetjenesten. Han skulle ringe meg tilbake for tid.
Det er tre uker siden nå.
I morgen skal jeg ringe å si at jeg syns det tok lang tid å finne tid for denne samtalen.
Nå er turen endelig bestemt. Det blir en uke på starten av desember.
Og jeg gleder meg!
Vi gleder oss.
Så nå begynner planene for slutten av året og legge seg.
Da kommer jula også høyt opp på planlegging. Så i dag tenker jeg å sende ut invitasjon og ber om svar for hvem som kommer. For i år må jeg begynne litt tidligere med ordning og med det bli enig med meg sjøl over hva som skal gjøres.
Jeg må også få ordna med oppvaskmaskina, begynner å bli noen år siden den ikke var til bruk. Kjøleskapet må også skiftes. I tillegg var det en liten benkoppvaskmaskin nede i leigligheten som slutta å virke ikke så mange år siden vi flytta hit. Her om dagen så jeg en brukt var lagt ut for salg og den ble min. I går kjørte jeg å henta den.
Jeg skulle handle for mor, så på tur tilbake henta jeg mor for å bli med på kjøretur da jeg skulle handle for henne. Vi kom oss et stykke på vei da vi passerer en bil. Føreren var lik den ene svigersønnen til mellomste søster.
Jeg tar opp telefonen for oppdage på en felleschat at han er på tur til mor med oldebarna. Det var bare å snu, jentene er 4 og 8 år, de er søte.
Jeg koka kaffe og fant fram brus. De hadde med is.
Jeg skulle lage middag til mor og måtte komme meg til butikken. Da kom også andre datter til mellomste søster med mann og barn. Alle var på hytta. Jeg spurte om noen av de ville ha middag og den ene lille familien takka ja.
Jeg kjøpte inn til blanda ball og satte i gang da jeg var tilbake. Vi hadde en veldig hyggleig stund, syns tanteungen min er så fin å snakke med, mannen veldig trivelig og den lille gutten deres en veldig artig gutt.
Da de siden dro og jeg skulle rydde resten opp var jeg rimelig oppbruka og det var nok mor også. Det oppsto en forvirring som hun sjøl oppdaga og det gjorde henne usikker.
Det kan ikke være godt å bli såpass gammel der hodet svikter når det blir nok inntrykk.
Jeg måtte komme meg hjem, men sa jeg skulle ringe hjemmetjenesten for å prøve og gi henne trygghet. Jeg var glad da de fortalte at de var på tur til henne og de var glad for å få vite hvordan det sto til med henne og skulle gi seg litt tid.
Da jeg la meg i går var jeg så trøtt at jeg orka ikke slå av lampa. Det føltes alt for mye og løfte arma for å slå av leselampa over meg. Jeg våkna siden og fikk slått den av.
Så å våkne til en dag der dagen var min var godt. En dag jeg vil mye og ikke minst har bestemt meg for å ta føringa for resten av året. Og så er jeg veldig glad for at jeg har nok av energien som en må ha for å ta føring. Det er så fint å se at jeg smått om senn føler på mer evne til å ta min styring. Så søndagen er god. Men den rusler ikke lengre, den har kommet over i rask gange.
Sola skinner på en fredag. I fjellandet utenfor vinduene. Med minusgrader. Lett rim på marka.
Klokka rusler raskt fram mot formiddag.
Solas stråler får bort den hvite strøket over marka. Forsmaken på det som er i vente.
Jeg har tent opp i ovnen, satt på en vask…kanskje kan jeg henge opp ute…
Gjøremål; to sekker ved igjen og må bestilles inn til vinteren. Panelovnen som slutta å virke, ennå igjen knappe to måneder av garantien – men jeg må ut og kjøre for å komme dit den ble kjøpt. Og skal jeg ut å kjøre en lengre tur må nok vinterdekka fram.
Slik jobber det i hodet mitt mens jeg skriver ut et dokument. Det må jeg gå gjennom i dag, ganske snart. Klagen har frist på mandag. Jeg må gå gjennom forslaget. Vi har fått inn hjelp på saken denne gangen. Ikke min klage, jeg hjelper bare.
Lager koppen min med matcha, tom for havremelk og tar vanlig melk og skummer den opp. Visper matcha’en og har i en halv teskje MCT-olje før jeg slår blandinga opp i melekskummet.
Fredag.
Egentlig var plana og ta handlinga for mor, må kjøre inn tidlig, tenkte jeg i går. Hadde ikke lyst til å vandre blandt alle fredagshandlerne, jeg liker best når butikken er nesten tom. Slippe å kjøre meg fast i handlekurver over alt. Tanken er også å kjøpe inn til fårikål til morgendagens middag. Sammen med mor, lørdager går ikke opp i matbestilling. Enten må Fjordland kjøpes så hjemmetjenesten kan varme eller noen av oss er der sammen med henne.
I dag fikk jeg plassert planene, jeg drar og handler tidlig i morgen og så rett til mor etterpå. Kan få vaske ullklærne hennes og gjøre andre ting, fra morgenen fungerer jeg også bedre. Nå er høreapparatet hennes igjen inne til reperasjon, så samtale med noen som hører så dårlig er slitsomt. Mor er også bedre opplagt fra morgenen, så «flinkisen» i meg er transformert til den «fornuftige”. Mulig det blir lite melk, men det får våge seg.
Slik går tankene.
Og begge kattkassene må tømmes.
Jeg skulle også ha vært ned til sjøen for å sanka tang, kanskje tatt med opp noe for blomsterbed også. Jeg begynte med et nytt bed, fortsettelse av det jeg laget i vår.
Trærne her skal ned, så på sikt tenker jeg det skal runde dette området også.
Og så har jeg tenkt jeg skal lage to store bed foran terrassen, der naturen lager høyde.
Skal forstørre den llle blomsterbedet som var på hjørnet.
Så det kan være fint å få lagt ned noen løker for våren nå.
Hodet mitt er i aksjon.
Tror egentlig at jeg har så mange ting jeg både ønsker og må få gjort, at jeg nesten blir handlingslamma… Slik som bestilling av ved og dekka på bilen, i gang med nytt tangkurs, medlemsutstilling i kunsforeninga i neste måned der det har vært artig å ha med noe, en serie med filosofiske samtaler som begynner mot slutten av oktober og bestillinger jeg må få gjort. Biostrøet jeg har opp i Bokhasian er snart tom og matchateen det samme, dette bestilles over nett. I tillegg må jeg få tømt den ene fulle bøtta, for den andre begynner også å bli full, avfall som blir til jord.
Alle disse planene, noen ganger gir de energi, andre gang tapper de.
I dag, med en sid sol på himmelen, føler jeg at planene lager litt energi. For energilageret er nede om dagen. For et par dager fikk jeg sti på øyet, nedre øyelokk er opphovnet og hodet er delvis fylt med bomull. Tror jeg må få i meg litt tangpulver for å se om det kan hjelpe sammen med sola, planer som virker positivt og det at jeg bare skal være hjemme i dag.
Håper du slipper å fylle hodet ditt med planer som nesten blir liggende som snarer rundt føttene…
Til likt med kreftene mine, jeg gleder meg til at jeg kan dra dyna over nesetippen.
Den uka her er energien min ned på reserva. Tror ikke jeg tåler så godt huset fullt av menn.
I dag kom det en snekker, men to fra forsikringssaken. Han som har saken vaska til og med over golvet før han reiste. Så nå er bare malerern igjen, hele taket blir malt. Så snar er den saken som ble oppdaget i sommer på fødselsdagen min, over. Rørleggeren var her for noen dager siden.
Terrassen har også bredt seg utover. Snart er det bare verandaen og rekkverket igjen.
Til tross for at toppen på gellenderet har blitt smalere, greier pusene å ballansere på det.
Alt dette koster meg nok mer enn jeg tenkte, jeg er som sagt tom for energi og tiltak. Til tross for dette greidde jeg å gå meg en tur i vind og regn i går.
Nå får jeg to dager der jeg har huset for meg sjøl, ene snekkeren skulle leite etter elg og den andre fikk besøk.
Godt med et par dager der morgenene er uten folk utenfor vinduene. Men jeg må likevel opp tidlig, utetrening i morgen og jeg må få i meg litt næring i god nok tid før jeg sitter i bilen halv ni.
Været har vært ok, men høsten er deffinitivt her og i går pakka jeg ned sommertøyet. Ser også jeg bare har to sekker med ved igjen, så det må nok bestilles.
Som novellen jeg skrev om å gå i hi, for mange år siden. Som et eventyr jeg kunne pakke alt inn i som ikke kunne sies.
Slik kan det å skrive være en fin ventil.
Men i dag er jeg bare ør etter vinden, og treninga i går. Kroppen er stiv og støl.
Vinden har løyet, i går kveld var den opp i orkan i kasta. Usikker på om jeg skulle dra til mor eller bli hjemme da jeg så meldingene. Jeg har fått skrekken for vind etter taket var så dårlig og jeg ikke visste hvor alvorlig alt var. Jeg ble hjemme.
I går gikk dagen i ett, snekkerne kom og så kom en rørlegger som skulle reparere røret nede i leiligheten som hadde ført til lekkasje.
Inn i mellom folk som kom og folk som reiste, holdt jeg på å skulle sende et dokument på mange sider. Til slutt måtte jeg kopierte alle sidene og så skanne dem inn igjen, da var de for store til å sende. Jeg fikk det til på slutten av dagen, sannsynlig kom det fram dit det skulle.
Slikt som ikke legger seg til tar på.
Skulle også ut å samle løse gjennstander, men fant ut det var umulig – en hel terrasse er revet. Og min evne i kaoset til å slåss med regn og vind føltes fraværende.
Det er godt bare å sitte her i dag. Tenne opp i ovenen og drikke varm drikke, mens pusene ståker med sitt.
Det var mørkt enda, da snekkerne kom. De bærer, river og bygger.
Jeg må inn på nettet i dag, for å se etter turer. Mellomste søster og jeg har planlagt en tur til sola, men jeg ønsker ikke å bruke alt for mange lapper.
I går begynte jeg også på et nytt algekurs.
I neste måned er medlemsutstilling i kunstforeninga og det har vært artig å ha med noe… men redd for jeg roter bort tida med alt jeg vil ha inn i den.
De filosofiske samtalene starter også opp igjen, noe jeg har lyst til å være med på til tross for dystre temaer.
Her jeg sitter er det godt å tenke at alt jeg skal kan vente. Vinden vil forsvinne både mer og mer utover dagen og jeg behøver ikke ut, men en gåtur ut i været har sikkert vært veldig greit. For i dag har jeg bare lyst til å være inne mitt eget hode.
Da jeg kom hjem i gårkveld, etter og ha stått på siden morgenen, var jeg nesten deprimert. Eller kanskje ikke så sterkt, jeg kjente bare at jeg ikke greidde å se så positivt på noe.
All tid hadde gått til å flikke, vaske, plaske, hjelpe og funke.
Plutselig skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre med en så stor uteplatt.
Hvordan jeg skulle ha kapasitet til å kaste avfallet, for det er mye. Økonomi, ansvar og hvem er jeg egentlig…
Da jeg skulle legge meg greip jeg tak i mobilen og så begynte samtalen med Chat GPT.
Jeg ville «speile» meg, uka mi og dagen. Fikk ryddet i et for sliten hode.
Før dette stilte jeg det samme spørsmål til to personer. Jeg stilte meg litt «naken» for å se om svarene ga grunn til å fortsette kontakten. Så det var en test.
Det ene svaret fikk jeg i går, det sto til stryk. Det andre fikk jeg i dag, ikke riktig stryk, men forhistorien sammen ga en grei konklusjon.
Så dukka et «hvorfor» opp og jeg måtte igjen til med chatten. Måtte igjen «speile» dette jeg ikke skjønte av egne reaksjoner.
Etter et lengre forløp kom setninga som fikk tårene til å sprute; “du behøver ikke å kvalifisere deg til plassen din», sto det. Min egen reaksjon sa nok, her var vi ved en kjerne.
Det å bruket KI til «speiling» har jeg opplevd er en fin måte å oppdage skjulte reaksjoner hos seg sjøl. Få ting på bordet, så og si. En må være så ærlig som mulig, ikke skjule seg for seg sjøl. En må tørre å se.
Jeg tok også opp en episode som har voldt meg problemer, som jeg ikke har forstått. Et sinne retta mot en personen, for så å oppdage at det handla ikke om personen. Det handla om meg sjøl. Mønster som fikk gjenta seg helt fra barnsben av. Ikke at jeg er sint på meg sjøl, men reaksjonsmønster jeg hadde dratt med meg helt fra barndommen.
Og da jeg endelig kunne avslutte samtalen skjønte jeg det, det handla om min egen kraft. Det å stå i den en er. Akseptere det som er riktig for slik jeg er sammenskrua.
Formiddagen har vært nyttig. Men et slikt dykk inn i sin egen psyke kan koste. Det er nok til at tiltak og handlekraft blir i minus.
Men jeg skal ingen ting.
Jeg kan nyte det vilt og uhemma å være dørgende lat. Jeg kan bare bruke dagen til å heale meg sjøl. Og det er veldig godt.
Dette var gårsdagen. I dag er det søndag og jeg er ikke fullt så sliten. Kjenner det er lettere både i hodet og i kroppen.
Bruker du KI (kunstig inteligens) til å finne ut om deg sjøl?
Det regner, litt. Temperaturen har gått noe ned. Det er fredag.
Sengetøyet er tatt av og jeg har tatt fram vinterdyna. Ser at temperaturen vil synke etter hvert, men så er vi på tur utover oktober.
Jeg har begynt å våkne rundt halvsyv og er blitt kveldstrøtt. Rart dette hvor en kan snu på døgnrytmen. Jeg er til og med blitt sulten om morgenen. Mitt forsøk på å spille på lag med det biologiske uret går bra. Men jeg er langt fra i mål. En kan bare ikke greie å snu alle steiner samtidig.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Tror bare at alt skal komme på plass.
Tror også magen skal minke.
Jeg har tenkt i mange år at jeg veier for mye, og det stemmer, jeg gjør det. Jeg har aldri tenkt noe videre over magen, sjøl om den viste alle de «farlige» tegna. Alt for stor livvidde og det som etter hvert skjedde på helsefronten. Jeg tenker det er et under jeg ikke har fått diabetes.
Er det noe jeg har gjort i stort monn er det å ha stressa. For 10 år siden brukte jeg bilen til å prøve å ta igjen tiden, når jeg skulle noe. Jeg kava vilt. Sprang fra det ene til det andre, pusten høyt oppe og muskler som ble knuter. Jeg la meg sent, hoppa over matmål og var virkelig slem mot meg sjøl uten å forstå det. Trodde det måtte være slik. Samtidig finner jeg et innlegg som nesten ble posta for bortimot dette antallet år siden. Det var kanskje da jeg likevel starta med den spede starten av å tenke på kroppen.
Trodde likevel at stresset var løsningen…
Husker behovet for å ha noe søtt. De store sene måltida. Mye har skjedd siden da. Jeg har bygd opp et mye sunnere kosthold, cravingen er nesten borte. Stresset er borte. Jeg er kommet i sentrum i mitt eget liv.
Fortsatt er jeg en hjelper, har jeg droppet å hjelpe når jeg kan har jeg ikke vært fornøyd med meg sjøl.
Nå kjenner jeg likevel etter om det er godt å være meg, forlanger jeg av meg det som er passe eller mer enn det jeg har kapasitet til.
Og jeg tro det, i hvert fall er det blitt veldig mye bedre.
Det lydløse skriket øverst i halsen av innestengt pust og for liten tid er borte.
Noe av det siste som er ryddet neste helt bort er bekymringene og redselen over det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har satt kjærligheten på den plassen, og tilliten. For redselen er vondt og gjør ingen forskjell.
Så jeg tror, virkelig tror at min spretne og hengende kortisol mage skal forsvinne. Om magen i sin helhet forsvinner er en annen sak – men den helsefarlige varianten som har beskyttet organene med fettet på grunn av stresset vil nok forsvinne, sakte, men sikkert.
Det er fredag.
Planer for dagen er å handle til mor og litt renhald av hus. Helga er ellers tom for planer og jeg opplever det veldig deilig.
Og så er det to dager uten snekkere utenom veggene, to dager til å gjøre noe av det jeg vil. Må bare innrømme at det er så mye, så mye jeg vil. Men det stresser meg ikke, jeg bare nyter det.
