Vakre dager og gode temperaturer flyter forbi. Det er slik at en nesten ikke kan tro på det.
Enn å være så heldig at finværet startet samtidig med ferien min. Med tidenes sommer. Temperaturer, som ikke bruker å være framom på Nordmøre, dag etter dag.
Og nettene…
Som fløyel og fløte.
Disse bildene tok jeg ved midnatt, egentlig hadde jeg ikke lyst til å legge meg.
Så våkner en til en ny fantastisk dag.
Jeg prøvde meg på noe utearbeid, plante ned og slikt.
Her er løpestikke og mandarinmynte, mener jeg, som jeg setter ned i en krydderbed.
Det var veldig varmt å bære jordsekker, så måtte slutte ganske raskt.
Ellers har dagen vært rolig, men da floa nærma seg toppen, tok jeg på meg fjellskoa.
Filma den uframkommelige veien og sendte ut, for bare å oppdage jeg hadde gått meg fast i rotvelter, råtnende tømmerstokker og vegitasjon. Jeg kom meg på rett vei og jeg kom meg ned til sjøen.
Nå er det tredje dagen på rad jeg kommer meg ned for å bade.
Det blåste og klegg svirra lufta rundt meg og satte seg på meg og beit.
Det var bare å komme seg ut i sjøen.
I dag føltes det enda kaldere, fordi jeg var så varmet opp på turen ned.
Det ble flere turer uti.
Inn i mellom satt jeg i sol som ble sila gjennom løvverket.
Det tror jeg er bra med tanke på at sola tar såpass bra, så det er ikke så vanskelig å bli brent.
Heldigvis har det gått bra hittil.
Mens jeg satt der på en stein med beina i sjø og tang…
…kjente jeg noe som krisla meg på foten. Det er en krabbe som krabber over beinet mitt.
Noe slikt har jeg aldri opplevd før.
Hadde bestemt jeg skulle lage meg blomkålsuppe til middag. Jeg får satt den på koking, så legger jeg meg pladask på solsenga og sovner.
Våkner av telefon.
Plutselig var jeg innhenta av verden. Sønnen ville komme i morgen, noe som er koselig. Hjemmetjenesten ringer om at mors kjøleskap må avrimes og varmepumpa støvsuges. Midt i dette ringer en annen telefon som nok er jobbrelatert, men da jeg ringer opp blir den ikke tatt, så kanskje vekommende hadde fått vite jeg har ferie. Minste søsteren min ringer om at hjemmetjenesten hadde kommet mens hun var det og sagt jeg hadde ringt!? Noe jeg ikke hadde gjort, jeg hadde blitt oppringt.
Og på onsdag har jeg middagsgjest og på torsdag skal jeg opp til Berkåk for å hente yngste og hennes kjære.
Det ble for mye å våkne til, følte meg skikkelig forvirra.
Men jeg skjønner jeg bør dra inn til mor tidlig på dagen i morgen og jeg vet hun ikke blir glad for at jeg drar tidlig. I tillegg syns jeg det er grusomt med oppgaver, utføringer og travelhet i denne varmen.
Jeg har trivdes skikkelig med dette å ikke skulle noe, bare loffe gjennom tilværelsen.
Misforstå meg ikke, jeg er kjempeglad for at barna kommer og gleder meg til det.
Det ble bare så mye forskjellig på en gang. Så i kveld tror jeg det blir en tidlig kveld. Orker nok ikke å begynne å jobbe nå.
Og huset er i feriemodus…
Men støvsugeren må nok fram her også. Og jeg som ikke har et godt forhold tll støvsugeren.
Likevel, netterne er fine og dagene er bare så nydelige.
En dag jeg skulle bruke bare på meg. Jeg sto opp til en sol som stråla fra en skyfri himmel. Hengte ut sengeklærne til lufting og åpna armene for dagen.
Når jeg ser på YR, viser appen en drøm. Dager med sol og tempreturer som får det til å krølle seg i lykke.
Og så ha ferie i tillegg.
Det er så mye jeg kan gjøre. I går fikk jeg kjøpt løpestikke. Den skal stå ved rabarbraen, der det vokser uhemma med ugress.
Så jeg gikk igang, fikk fjernet en del – men små tre vokser opp også. Fikk tatt opp rabarbraen i samme slengen. Når det er så fullt av andre ting enn det ikke skal være, blir det mindre av rabarbra. Jeg fikk tatt inn det som var. Nå står det i kjøleskapet med sitron, sukker og ingefær, skal stå der over natta. I morgen blir det syltetøy av dette.
Jeg fikk også satt ned de siste potetene, men er nok i seneste laget. Da jeg holdt på med dette ble jeg angrepet av klegg. Jeg ble ferdig, i full fart kan en si, men bør nok dekke over mer jord.
Det lå en enslig brun banan på kjøkkenbenken. Den fikk bli til bananpannekake.
Så fant jeg fram bikinien og tok på støvler. Og ja, skjønner det kan høres ut som en merkelig kombinasjon.
Men jeg skulle ned til sjøen og veien er mildt sagt variert.
Og så lå den foran meg, sjøen med krystallklart vann.
Det viste seg vannet var perfekt, friskt, men ikke kaldt.
Jeg begynte å kaste bort tang og fikk laget meg en fin renne til å svømme langs.
Jeg kunne ha bodd i sjøen, jeg svømte, jobba med tangen og livet kunne ikke være bedre. Skikkelig sommer.
Så fint at alt føles helt perfekt.
Telefonen ringte, om jeg ville bli med og spise – men jeg avsto. Ville være ved sjøen så lenge jeg kunne.
Men til slutt mått jeg opp igjen, det var da jeg oppdaga at støvler på fuktige føtter ikke var så greit. Det ble vakum inni støvelen og jeg var temmelig oppgitt av dette strevet.
Neste gang blir det ikke støvler.
Så gikk turen opp igjen. Gjennom jungelen.
Og middagen ble kryddersild, mandelpotet, rødbeter, koka nykål, kokt egg og rømme med et glass øl til.
Det fantastiske været fortsetter. Vurderer dagen. Har hatt en økt med meldinger hit og dit.
Litt stress i kroppen på en fredag i ferien.
En uke med ferie overstått.
Litt trøtt etter en forsåvidt sen og hyggelig kveld.
Søskenbarntreff med severing av hjemmelaget sildtyper, der mandarinsild ble en av mine favoritter.
Vi som voks opp i ei lita grend. Vi var barn fra den første ble født i 1947 til den siste i 1977, tretti år med barndom. Alle var ikke med, men et utvalg av oss. Vi hadde et lignende møte for tre år siden og nå var det snakk om at vi måtte ha det snart igjen.
Dagen i dag vurderer jeg å ta en runde som innebærer mange ærend.
Tror jeg bare får sette i gang med dagen, kjenner jeg har uro i kroppen.
Halv syv sto jeg opp, men hva hadde det å si. En ny solfull dag sto klar til å brukes.
Jeg måtte også ned til veien for tømming av papiravfall. Litt kjølig så tidlig. Men lyset, sommeren og sola.
Jeg stoppa opp og så på all rødkløver. Jeg måtte ut og sanke, tenkte jeg.
Nå ble det heller ikke i dag. Men mye bra i rødkløver, så bør få tatt inn og tørka en del.
Sol som skinner gjennom blader. Gleden over dette.
Ved inngangsdøren har blomstrene fått fart på seg. De vokser.
Dagen går. Får blant anna vaska en dunpute.
Så tar jeg og bretter ut solstolen, setter meg ned for å lese.
Men jeg sovner.
Etter middag legger jeg meg på solsenga, sovner i den også. Så i dag ble en virkelig slapp-av-dag.
Nesten…
Jeg får skrevet mail til to snekkerfirmaer om tak og vegg på huset, må finne noen som tar oppdraget på et utslitt hus.
Får også jobbet litt med den nye pensjonistframtida. Meldte fra til Klp, regnet på skatt og fikk to vidt forskjellige svar.
Snakker med lillesøster som er bekymra for varmen hos mor. Sier til henne at jeg kanskje ikke drar dit i dag. Men har ikke samvittighet til ikke å gjøre. Sender melding og får vite at lillesøster har dratt også.
Da blir jeg hjemme, går ut av bilen og virrer litt…
Noe med bestemmelser og planer.
Går så ned for å hente opp papirdunken.
Går over veien -.
Plutselig er jeg på tur nedover jordet. Graset vokser høyt og hullene i marka etter kyrne er dype.
Det går heldigvis bra, ingen benbrudd i dag. Skogen har den samme utfordringen, at en ikke ser skogbunnen.
Men på en tue vokser gauksyreblad i mengder.
Hilser også på en uutsprungen tistel.
Så ligger fjorden der.
Da jeg gikk nedover tenkte jeg litt på bading. Men fjæra gikk nesten helt til det sjøbunnen går bratt nedover.
Ute på sjøen toppa bølgene seg hvite.
Sjøen slo mot berget og speila et fargespill.
Sjøl satte jeg meg ned i sanden, så på steinene.
Fant noen som jeg lekte meg med.
Før turen gikk opp igjen. Sol som filtreres i en bregne.
Turen gjennom skogen gikk bedre enn frykta.
Det samme gjorde den bratte enga med alle hullene.
Oppe igjen smakte det svært godt med et stort glass vann.
Godt med en slik rolig dag der dagen fikk rusle avgårde i sitt eget tempo.
Men i morgen må jeg handle for mor. Og så er jeg bedt på et lite søskenbarntreff om kvelden.
Dagen har ikke hatt hard bruk, men kjennes likevel. I går kveld la jeg igjen mobilen på badet. Det betydde at jeg ikke visste hva klokka var da jeg vakna. Den var halv ni da jeg kom på badet.
Dagen har bevega seg rolig. Litt klesvask, koppvask og slikt. Ute la jeg meg på kne i potetåkeren. Nå kan den knapt kalles åker den ene stripa jeg har. Men fikk tatt vekk ugras.
Blir spennede å smake på sin egen dyrka potet.
Gikk også en runde, innom fjøs og utebod.
Fantes det noe jeg kunne bruke for å slå graset?
Men en mer tom gård tror jeg en skal lete lenge etter. Til og med den kraftige kantklipperen kom bort. Den jeg kjøpte en stund etter jeg flytta hit. Det er så irriterende at en kan ikke tenke på det.
Jeg må nok gå til anskaffelse av nytt.
Jeg starta også å lekse en bok. En riktig tykk en. Fant ikke Skråpånatta på Storytell, så da blir det fysisk lesing. Lars Mytting er en grundig forfatter.
Jeg er atter igang med å gjøre ferdig en jakke, den har modnet i årevis. Fant ut at blomstene ble for blasse og trengte litt kontur. Blir en grønn kontur på annahver blomter, tror jeg…
Jeg var bedt på middag og tenkte meg innom apoteket først. Atter en gang har jeg fått sti på øyet.
Men så viste det seg at klokka hadde gjort et byks, så apoteket får vente til en annen dag.
Det ble en hyggelig stund med spekemat ute i sola.
Av uplasserte planer står følgende på lista. Først er mor og jeg bedt til Trondheim til søsteren min, men det måtte ha skjedd i løpet av de aller første dagene. Jeg har bare ikke så lyst å sitte i en bil og gå i butikker når det er så gode værmeldinge. Mor vil kjøpe seg noe nytt til bryllupet siste helga i august. Et barnebarn som skal smis.
Så er det enda en ting når det gjelder mor, høreapparatet. Det skulle vært sett på, men må leveres inn. Det kan jeg ha kombinert, for i dag kom vaskemiddelet til oppvaskmaskina til museet. Det er også noe som skal leveres på hovedkontoret. Og ja, jeg har ferie, men det skulle vært på plass.
Og så skulle vi; mor, et søskenbarn og jeg vært en tur på Smøla. Det har også passa nå mens været er så bra.
Dette var noen av uplasserte planer.
Jeg sa det i dag, at jeg har litt motstand mot å gjøre bastante avtaler. Det har vært så mye en må, at jeg er nok litt allergisk mot avtaler.
Så var jeg hjemme og parkert utenfor huset, mens sola var på tur ned bak fjella.
Men nå skal jeg straks ta med meg boka mi og lese en vanlig bok på senga. Ikke noe scrolling på mobil.
De har vært borte lenge, jeg husker egentlig ikke når de kom bort. Men med å resonere er det kanskje snart en måned siden.
Nøklene.
Nøklelknippet både til jobb og hjem. Tror faktisk jeg har nøkkel til alle dørene på huset mitt, ytterdørene, tre stykker. Men muligens til leiligheten nede, sjøl om den ikke låses.
Jeg sa det på siste møtet. Nestsiste mandagsmøtet jeg er med på. Jeg sa det, at til helga er det siste arrangement. Og at nøklene hadde kommet bort. Nesten symbolsk. Uten at jeg forstår symbolikken.
– Et frampek, sa sjefen.
Ja, kanskje det.
Jeg regna med at de var et sted og ville dukka opp. Har egentlig tenkt det lenge nok.
Har leita i bilen, uten å finne dem.
Husker bare jeg måtte fram med reservenøkkelen som ligger en trygg plass etter en annen gang jeg hadde glemt de igjen ett eller annet sted. Husker det var vinter og dyp snø. Jeg begynte å prøve meg på de tre ytterdørene. Vea i dyp snø rundt huset. Stengte dører. Det var bare terrassedøra igjen…
Etter det ble det gjemt en ekstranøkkel.
Den måtte ha blitt borte i bilen. Jeg tok en ny runde. Gikk grundig gjennom bagasjerommet.
Ingen ting.
Vet ikke hvor mange ganger jeg har leita under setene. En ny runde med å gå ned på kne, kjenne, føle… og ja den bilen skulle vært rydda. Det lå et par flasker under det ene setet, undet den andre et glass som det var grønnsåp i for en aktivitet for over et år siden.
Så skjedde det…nøklene materiserte seg under det ene setet. Plutselig sto jeg med dem i hånda og kunne ikke tro det var sant.
Da får jeg brukt min egen i helga, den som straks ikke er min.
En bra dag når du rekker å ta inn klærne før de blir for våte av et kraftig regnskyll. Så tror på denne dagen.
Nå henger klærne på vaskerommet, snart tørre.
I går sleit jeg mer med dagen. Fant ut jeg skulle vaske et stoltrekk, som det viste seg at trekket til puta ikke ble med inn i maskina. Når går putetrekket rundt og rundt i maskina.
Men det aller verste i går var det tekniske, det satte seg helt på bakbena. Vet ikke hvor mange ting som lugga. Komfyren som ikke ville slå seg på, data som ikke ville virke, det var så mye gjennom dagen.
Jeg våkna med kaosdrømmer, om ting som skulle flyttes, pakkes, fraktes og at det ikke gikk an å løse.
Natta speiler dagen, alt som bobler inni meg av det jeg burde, det jeg ser for meg. Pisken henger der, stram i snerten.
Tenker tilbake til da jeg som lita kunne ligge på magen å se inn i gresset, på livet der, som en skog. Små liv, insekter, som streva seg gjennom skogen av gras. Ligge der å observere i fred, mens sola skein i ryggen… Det var fred.
Etter hvert lærte jeg at jeg skulle-.
At hendene hang uvirksomme langs siden, eller drømte seg vekk i streker og farger, var ikke helt bra, det var så mye en måtte.
Og en lærte.
Alt som en skulle gjøre.
Drømmene kom i veien, men prøvde å kombinere drømmer og skulle-. Faktisk ble jeg flink til å hoppe over både mat og søvn. Og det gikk, jeg var ung.
Men etter at livet hadde gitt en grundig leksjon om at det nødvendigvis ikke går på skinner, sto bare «må’et» igjen. Og etter at alt som ikke ble som det skulle, slik en trodde uten at en tenkte tanken, sto en der med den berømmelige veggen. Og når en sakte kom seg mer fri fra den, ble det å slynge seg videre i alt som skulle utføres.
Nå er jeg igang med å avlære.
I dag sitter jeg med alt for mye å gjøre og jeg har nesten ikke tid.
Nå har jeg lagt bort pisken. Og jeg vet at jeg ikke kan trylle.
Jeg sitter her på slutten av den siste hele uka av arbeidslivet. En uke på halv tid med alt for mye overtid. Jeg har gått inn i rollen som vanlig arbeidstaker, jeg har den tida jeg har. Det jeg ikke får til får jeg ikke til, sier jeg til meg sjøl. Men jeg drømmer kaos om natta og våkner med stress.
Over helga har jeg tre uker ferie. Etter det har jeg fire dager igjen med arbeid på halv tid og fortsatt for mye overtid.
Så er det slutt.
Greier jeg igjen å være fullt ut i nå’et. Som da jeg var barn.
Det er målet.
Piisken skal kastes. Innbiller meg at jeg allerede har kasta den.
Jeg kan fortsatt gjøre masse, men det skal være innom mestring og stress kan bare brukes kun til konturer.
Håper også kaosdrømmene forsvinner i mitt snarlige, nye liv.
Denne sommeren har bestemt seg for å bli i overkant våt, men har det egentlig noe å si. Det er uansett sommer.
En pause siste dag i juni.
Jeg føler friheta.
Det er mye som bør gjøres, men kjenner på at jeg er fri.
Det som ikke er mulig er ikke mulig. For jeg er så lei av å piske meg gjennom tid for det jeg syns skal utføres. Forrige uke satte jeg bremsene på, for jeg hadde alt for mye overtid. I dag var regnskapet halvert seg. Litt i overkant av 12 timer overtid. I timer har jeg igjen å arbeide 21 timer. Egentlig helt vilt.
Endelig fikk jeg sendt søknaden om pensjon som allerede er innvilget.
Tenk det.
Jeg bevilget meg pause og mat.
Har nesten en euforisk følelse.
Nå er jeg klar over at økonomien ikke blir bedre. At tanken på hvilken liga jeg er havnet i kan prege tankene. At det å ikke være en del av et arbeidsliv kan gjøre noe med psyken. Men det jeg gleder meg sinnsvakt til er alt stresset som skal bort. Det jeg lager i meg sjøl. At jeg kan ligge hele dagen, om det var et ønske. Noe det ikke er.
Det å kunne gjøre som jeg vil i mye større grad blir godt.
Pausen ble plutselig veldig lang, så jeg må og må…noe som ikke er å sitte her.
