I dag tar jeg fri, tror det er lurt. En torsdag i april med program fordi. Litt snufsete, halooo… virker ikke det jeg heller i meg?

 

 

 

 

Å si til seg sjøl, at i dag, i dag skal jeg ikke jobbe jobb, tror jeg er superlurt.  

For i går var plutselig energien brukt opp. Sitter der i møtet og kjenner at hjernen stopper å virke, den vil ikke mer. Da var kapasiteten til mer ikke der.

Før møtet, på tur dit, kom jeg på for sent de stengte veiene. Da jeg kom fram dit så jeg at i dag var den stengt, det var 40 minutter til den åpna for gjennomkjøring. Så jeg snudde for å ta en annen, lengre og fryktelig dårligere vei. Bratt, rett opp og ned i sjøen. Der begynner lillesøster og sende melding om jeg kunne hjelpe henne. Telefonen var utkobla i skiftet mellom selskap, skriver hun.

Hørte ikke mer, så etter og ha henta papir på sentrum, tok jeg meg tid til å kjøre oppom henne. Hun var ikke hjemme. Etter møtet ringte jeg mor, hun tok ikke telefonen. Den ble brutt. Så måtte kjøre framom henne på tur hjem, heldigvis var alt i sin skjønneste orden. Lillesøster hadde også vært der på besøk. Så alle hadde det bra. Bare jeg som for som en tulling for å sjekke alle.

Dro ganske fort videre fra mor, for var skikkelig oppbrukt. Mor ville gjerne jeg skulle spise, for da tenkte hun jeg ville bli mindre sliten. Hun så det også hun, at jeg var temmelig tappa. Men jeg hadde bare et vilt behov for å komme meg hjem. 

 

Er  godt med fri i dag. 

 

Men må ta et krafttak med huset, fram med støvsuger og vaskefille. Er ikke så glad i denne støvsugeren, vi kan fort bli uvenner. Er likevel fryktelig glad i et rent og ryddig hus. Får besøk av en venninne i ettermiddag og i helga kommer Trondheimsdatteren og kjæresten. De tenker å overnatte hos mor fra fredag til lørdag, tror kanskje jeg bare blir hjemme hos meg sjøl og ikke bli med. På lørdag kommer mann og midtisøster dit, og lillesøster ville også være med på dette. Det kan så klart være koselig å møtes slik, alle, men føler større behov for å bare være i ro. For jeg må stille opp når de andre ikke kan.

 

Tankene, tankene, tankene…må finne tilbake til energien som ligger i å ikke tillate alle tanker. 

Det var faktisk fantastisk, oppdage at når en ikke tillot en del av tankegodset, så ble jeg nesten uovervinnelig. Når styrken som en har, fikk slippe å bli «nedsnakka» av en sjøl. Når den fikk kjenne på den, som ren, pur kraft. 

Jeg bør få plass til meditasjon, til å ha stillheten, til å tømme alle tanker, til bare være.

For det er veldig fint å være menneske, vi kan så mye. Så mye som er bra for oss sjøl, da vil vi bli bra for de andre også.

 

Men nå må jeg vei å finsnakke med støvsugeren. Tror jeg begynner nede i gangen. Gleder meg til besøket.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva det ikke er noe sprut i kommer jeg fram til, etter hvert. Jeg har vært gjennom stille og brottsjø-. Jeg har vært gjennom en dag.

 

 

 

Kanskje ikke så alt for mye brottsjø, om jeg skal være ærlig.

For jeg sovna godt i går, da var det egentlig en ny dag for det hadde bikka midnatt. Jeg hadde fått snapp etter snapp fra mine reisende sønn. Det meste var videoer og han var svært lykkelig. Han vandra barfot i ørkenen.

 

Utenfor vinduene mine begynte det å mørkne. Det var da jeg skjønte at der han var kom mørket plutselig. Jeg så at sola straks dukka ned i havet. 

Min gamle frykt dukka opp, frykten jeg hadde kjent på over så mange år. At noe kunne gå gale og konsekvensene bli uopprettelig. Frykten som egentlig var parkert for mange år siden. For sønnen hadde overlevd. Så jeg måtte si til meg sjøl at han faktisk var godt voksen.

 

Han har også sagt mer enn en gang:

 

– Jeg lander alltid på føttene.

 

Så jeg gikk og la meg, valgte å lite på hans lange føtter bar han ut av ørkenen.

Det kom en ny snapp, han var ute av sandverdenen, satt og spiste. Han hadde det helt topp.

 

Jeg sov litt lengre i dag, men kom meg ned for å jobbe. Las historie, noterte, ringte og planla.

Satte en surdeig.

Oppdaga at jeg hadde tatt feil av ukene, det var ikke i dag-, mor fikk middag i dag. Først trodde jeg hjemmetjenesten hadde tatt feil, men det var meg. Ukene går så fort at jeg ikke greier å følge mitt eget opplegg. Men tok likevel besøket hos henne etter en heller kort arbeidsdag.

Kokte kaffe.

Skjønte jeg hadde litt for lite energi, det tok på å gjenta seg sjøl så mye. Da jeg skulle gå ønska mor jeg skulle sette meg ned enda lengre. Og jeg skjønte at det kunne jeg ikke, ene øyet mitt har begynt å falle sammen igjen. Slik som da jeg gikk på medisin.  

Tror det betyr at energien min er brukt opp.

 

Hjemme laga jeg meg en fantastisk god middag; søtpotet, ost, kalkunbacon og dadler som var stekt i ovnen med masse salat til.

Og så baka jeg ut rundstykka. Men tror ikke det er nok sprut i surdeigsstarteren, den hever for lite.

Skal jeg lage en ny starter skal tro….

Om noen har gode kunnskap om å bake surdeig er jeg veldig takknemlig om noen vil dele. Jeg vil ha en deig med sprut!

Kanskje den ikke virker, smaker på et rundstykke nå, savner den sure smaken.

 

Det er kveld, i morgen kommer en ny dag med hendelser. 

Tror faktisk jeg ønsker meg en hel dag uten noe innhold.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Fuglene kvitrer. Det lyder en dryppelyd, som gjentas med intensitet. Lufta er kald. Det er søndagsmorgen og klokka er ikke mer enn fem.

 

 

 

Så jeg prøver å sove mer, natta har ikke vært så lang. Men kroppen, eller mer hodet, er i full aktivitet. Etter flere forsøk på søvn gir jeg opp.

Jeg planlegger dagen. Jeg må ringe, tenker jeg. Nei, kanskje jeg skal skrive. Så drar jeg fram bøker, henter viskelær, koker meg vann, tapper i vaskekummen, mens verden ute ser ut som et eventyr.

Dette kalles kaos, jeg må rydde og sortere. Så jeg starter og gjør det motsatte. Dette må jeg bare skippe, sier jeg strengt til meg sjøl, mens jeg finner fram bøker som legger opp til det motsatte.

Tydeligvis litt forvirra.

 

Tror det var dette som vekte meg.

Noen kostymer.

Om jeg ville tegne-.

Men så var det alt dette siden, at alle ønsket å være kreativ og at jeg ble «halsende etter» og følelsen av «dess flere kokker desto mer søl». Da er det bedre å trekke seg, føler dette bare blir mer stress.

Får tegne ferdig kua mi, kom litt nærmere et resultat der.

Så skal jeg pakke sammen en del ting som ble lånt inn gjennom jobb. Tenker jeg endelig skal få levere dette tilbake. Skal hente mor slik at ho får være med på kjøreturen og så skal vi spise på turen.

Skulle dra i går, men på grunn av snøen lot jeg det være.

 

Ellers ligger mye teks å vaker, både til sommerens utstilling og en artikkel. I tillegg er det datoer for formidling, en venneforening som skal opp å stå, møter og mye mer ting og tang.

 

Fortsatt er ikke døgnet lengre enn hva det var og ukene har bare disse stusselige få dagene.

Jeg må til å skjønne dette nå. For så lenge har jeg levd at jeg burde, måte på tungnemhet… 

Nå kommer sola enda mer fram.

Tåkedottene er forsvunnet.

Jeg ble fascinert her tidligere, av lyset og sola som hadde denne tidlig morgen stund vinkelen. 

 

Må nok til å virke, kanskje en liten tur ut er lurt.

 

 

♥

 

 

Det snør hos meg. Men er nok ikke alene om dette. Og alle har vi lørdag. Ikke så verst en dag, det. 

 

 

I dag sitter jeg her i stolen min med god samvittighet, fordi det er lørdag. Jeg har nesten ikke sagt til meg sjøl at det er noe jeg MÅ.

På bordet ved siden av meg er drikken min satt på geledd.

Men først drikke jeg limevannet i midten.

Rart dette med rutiner. 

 

Jeg har avtale som fører til en kjøretur. Må over det lille fjellpartiet i skillet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag. Om ikke sola kommer fram for å smelte bort det som har falt ned, må jeg utsette. Orker ikke å legge ut på sommerdekk om det ligger snø på veien. Det er ikke så mye som har falt ned, men blir nok mer når en kommer høyere opp. Slik ser det ut når jeg ser ut.

Ikke mye snø, men kan nok være mer i høyden.

 

Utenom denne kjøreturen er ikke planene så mange. Alltid greit med pleie av huset.

Håper som vanlig at dagen må være veldig lang.

I går, da jeg dro inn til mor, plukka jeg fram noe garn. Det har ligget lenge på modning. Jeg liker så godt strukturen i det, så har tatt det fram før for å prøve. Hvordan skal jeg få strukturen best fram i samspill med de sarte fargene. Vil ikke strikke mønster, fordi jeg ikke vil ha tråder som ligger på vranga.

Dette har jeg tenkt lenge på.

I går tok jeg det altså fram for å prøve meg på en prøvelappe.

Så vi får ser. Om jeg får til noe.

Har ellers flere umonterte prosjekt liggende.

 

Det er lørdag, på radioen er det Pop-quiz. Kan bli imponert over kunnskapen hos mange.

Ute ser jeg det snør mer. Jeg drikker meg nedover glassene mine. Var tom for MCT olje, så må få kjøpt det inn. Likt meg ghee-smør, kanskje bestille på nett. Burde også bestille meg Matcha te. Kanskje jeg skal få dette i bestilling. Og så må jeg tegne på kua jeg la ut i sist innlegg. Den er ikke ferdig.

 

 

Håper du har en fin lørdag og har noe du gleder deg til.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

“Kvelden lister seg på tå», skrev Inger Hagerup for lenge siden. Men det er ingen kløvereng ennå.

 

 

 

Her jeg står foran en ny uke føler jeg på svimmelhet. Denne som kommer er virkelig hektisk. Jeg må prøve å parkere noe. Jeg tror nok jeg kan doble meg, sannsynligvis, men vet det er umulig.

 

I dag var vi vei og feira min yngste søster. Etter maten var jeg virkelig slått ut.

Tror jeg sovna med øynene åpne. Nå er jeg for…, ja du vet. 

Ledd verker som om jeg har skrubbsår innvendig. 

Men maten smakte.

 

 

Dagen er brukt opp og en ny uke står klar.

 

 

♥

 

 

Det var den lørdagskvelden. Jeg burde nok ha lagt meg i stedet for å skriver her. Men litt…

 

 

 

Tenkte det på tur hjem, at jeg ville avslutte kvelden med et lite blogginnlegg.

Hva skal jeg skrive om, tenkte jeg?

Skal jeg skrive om den gangen jeg fikk mine første kyss, eller en situasjon litt senere, i samme gate, som kunne gått gale.

Tråla gjennom historier uten å føle helt for noen.

 

Har tenkt å dele ut noen blomster etter jeg sjøl fikk, men vil gjerne være bedre opplagt når jeg skal skrive om det.

Skrive om dagen kalla heller ikke på den store entusiasmen, anna enn at jeg fikk skrevet litt på teksten jeg er i gang med. Hele 1,5 time satt jeg der og greidde til og med å konse.

Så kanskje jeg ikke har noe å skrive om nå…

Kanskje jeg skal legge meg, for i morgen er det både kakebaking, skriving, henting og feiring.

Ikke av meg, nei.

Jeg har ingen ting å feire.

Ikke anna enn at jeg har et liv, har mat, seng og tak over hodet. Akkurat det bør man feire litt hver dag.

 

En lørdagskveld-.

En kveld som straks skal legge seg.

 

Og så må jeg fortelle noe fra dagen likevel, for fant ut at det var dags å skifte på senga. Tok av sengetøyet og kasta det i maskina og så gjorde jeg noe jeg ikke har for vane. Etter jeg hadde lufta dyner å puter tok jeg på det rene sengetøyet med en gang.

Vanligvis bruker jeg å kaste dyner og puter inn på senga etter jeg har lufta, for jeg skal alltid noe anna, har alltid for lite tid.

I dag gjorde jeg dette altså med en gang.

Så dusja jeg før jeg satt meg i bilen å dro.

Nå er det bare å pusse tenner og svalestupe til sengs.

Ingen mobilisering, bare nyting.

Den følelsen ville jeg gjerne dele.

 

Fin søndag til deg, med hendelser eller bare stillhet og nytelse.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Fredagene jeg er så glad i, kveldene… denne punkterte. Energien har funnet andre veier, veier der jeg ikke var.

 

 

 

Rart dette, at plutselig funker ingen ting. Prøvde å jobbe, men jeg var ikke der. Alt i meg stritta i mot. Prøvde, husker ikke hva jeg gjorde. Da klokka passerte tre skjønte jeg løpet var kjørt. Så da ble denne dagen slik.

 

Jeg trilla hjem i vind og regn sent i gårkveld. Det kom rare lyder fra bilen, men det var ikke dekket. Var redd for det. Har ikke sjekka mer i dag. 

For i dag…

Kanskje var det kvelden i går som tok alt.

Jeg fikk ikke unna meg det jeg skulle i dag.

Orker ikke tenke på det.

Orker vel ikke tenke…

Heldigvis kommer det nye dager.

Faktisk hver dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Så er vi der igjen. Vi står straks foran en helg. Denne helga vet jeg ikke helt -, men ikke tenke alt for mye på det nå…

 

 

 

Dagen starter rolig. Utenom at jeg har vaska en gedigen oppvask med bestikk. Bestikk er kjedelig det…

Nå har jeg laga morgenens drikke-eldorado. Det vil si, presskanna er ikke pressa ned ennå. Men når det er gjort er det bare å slå innholdet opp i koppen, der har jeg blandinga med olje og fett klar. Ser også at flaska med ingefærshot ble tom. Vanligvis tar jeg med ned og begynner å jobbe mens jeg drikker «frokosten» min. 

 

I dag starta dagen sent. Klokka var over ni da jeg sto opp. Kom også sent hjem i gårkveld og ikke hadde jeg forstand til å legge meg. Ble sittende å høre på lydbok og greidde ikke slutte.

Fant mange viktig navn på mennesker som har påvirka gjennom tiden i går, finner de igjen hos andre og i NOU-rapporta. Det er så interessant, barndommen er grunnlaget for oss alle og de forskjellige faglige meningene om dette er spennende, de har påvirka den barndommen vi fikk. På ett eller anna vis.

Utenom det som ligg som den menneskelige faktor i dem vi kom til. Den vil alltid være der på de forskjelliges premisser.

 

Etterpå laga jeg en eggsalat, ringte mor og sa jeg kom og spiste kveldsmat sammen med henne.

Gleda i stemmen hennes.

Jeg var der til hun la seg. Låste døra hennes og hørte lydbok på turen hjem. Om en gutt som rømmer fra Afganistan. En sann historie.

 

Nå skal jeg straks ned på kontoret, håper jeg får noen gode og effektive timer. Skal levere tekst i morgen. Det blir en sen jobbedag i dag. Ut på ettermiddagen drar jeg ut til museet. Må steke opp en stabel med vafler. Har invitert befolkning til å bli venner med museet. Spent på om det kommer mange. Skal også ha en foredragsholder som skal fortelle om frivillig arbeid.

Ingen kan påstå at jeg har en ensidig jobb.

Jeg tenkte på dette kavet mitt.

For livet mitt har vel nesten aldri vært en seilas i rolige farvann. Man har dette ideal bildet av livet, et liv som sola skinner og alt er fint. Men faktisk kan det bli et kjedelig liv også. Når en må «finne på» innhold. Så kanskje jeg er heldig med alle utfordringene og dette at det er så mye som må løses, tenkes over, prosesseres og noen ganger rives hodet mitt i «fillebiter».

Jeg slipper stagnasjon, for det er en følelse av full akselerasjon. 

 

Neste uke må jeg fortsette produksjone av tekst, da et anna tema. Bør nok jobbe i helga.

Men… tenkte det her om dagen, at alt det jeg tror jeg må være med på, kan jeg ikke være med på.

Nå er jeg nesten ikke med på noe i fritiden, den skal også sies. Det har jeg ikke kapasitet til.

Jeg syns likevel livet er knallspennende. Og så liker jeg å flytte på lyskasteren på livets scene, få nytt fokus.

 

Fin torsdag til deg, hva skal du i dag?

 

 

♥

 

 

 

 

 

Ikke så vanskelig dette, å starte på nytt. For så vidt er hver morgen en ny start. Men en må ville…

 

 

 

 

Plutselig kjente jeg det, jeg er der.

Jeg er klar.

Til en ny start.

Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.

 

I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.

Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.

Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…

 

Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.

Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.

 

Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.

Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.

 

Eller – først skjedde masse.

 

Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.

Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.

Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.

Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…

Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.

Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.

 

Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.

Tankemønsteret tok jeg imot og så på.

Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med. 

 

Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen. 

 

Bevissthet er aldri feil.

 

Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.

 

Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.

Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.

 

For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.

Vi har muligheten til dette alle.

Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.

Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.

Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.

Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt. 

 

Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.

Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.

Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.

 

Dette blir bra!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er i tankemodus mens sola lager gjenskinn i glassplata på det oppstripa- og ikke helt rene  bordet. For tankene… og handlingene…

 

 

 

 

Det er enkelt og greit lørdag igjen. Faktisk med nokså gode værmeldinger, til og med at temperaturen skal stige.

Uka har som vanlig vært travel med fyking og farting. I dag er det bare stille, sola med strålene sine og tankene mine. 

Jeg gledde meg til helga, til å ha ro. Ble spurt om å bli med på en tur i fjellet med overnatting og den turen gleder jeg meg til. Men måtte si nei til den denne helga. Hadde behov for at lite skal skje, meldt meg på et lite webseminar som både var i går, i dag og i morgen. Fint å gå inn i sine egne tanker, jeg er så glad i tanker og stillhet. Tenke på hvordan en tenker. Jeg trenger en opprydding i mine tanker. I det siste har de vært for tunge, kanskje er de for tunge. Jeg vil gi slipp. En kan ikke gruble over det en ikke kan påvirke.

En annen dag ramla fullt av grupper ned i feeden min på facebook. Jeg er nok ingen stor fb-bruker. Bruker helst å promotere ting som skjer i jobb og dele når noen av mine gjør ting som er ønsket delt. Tror kanskje det også kommer av at jeg skriver blogg, nok det jeg deler der. 

Men jeg meldte meg inn i tre grupper her om dagen. Den første var om fugler og heter “Småfugler og andre små i hagen. På og rundt fuglebrettet.”

Den har nitten tusen følgere. Jeg syns fugler er fascinerende. Tenker at jeg kanskje kan lære mer om hvilke fugler jeg ser hos meg.

 

Den andre gruppa heter “Vi på 60 pluss” og har over 22 000 følgere.

Den mest aktive gruppa jeg har vært borti og gir en god pekepinn over mangfoldet av oss mennesker. Også dette at man ikke nødvendigvis blir så mye klokere om alderen har gjort sine inngrep.

Herligheten, vi er bare mennesker uansett hvor mange år vi teller. Nå er vi blitt mer krønsja etter år og liv på planeten vår. Noen, faktisk mange, bruker filter. Fordi mange legger ut bilder og jeg forsto ganske raskt at her var det mye ensomhet og ønske om å finne noen. Nå er det ikke bare single der da, bare mennesker som har fylt 60, og de begynner det å bli fryktelig mange av –  har jeg hørt. Dette er nok en gruppe som kan sluke tid og gi mindre tilbake.

 

Den siste gruppen er den mest interessante, den heter «Leve uten ultraprosessert mat». Den har nesten 35 000 medlemmer. Her også får en hummer og kanari, men likevel mye jeg syns er veldig interessant. Sjøl om det er vanlige folk som er medlemmer, vil noe av det som skrives gi meg økt kunnskap. For dette med maten har blitt et felt jeg har fokus på. Jeg er i min fase, andre i sin. Jeg fikk påvist uspesifisert leddgikt for sju år siden. Hadde masse betennelser, slik som ankler og kne var både vonde og betente… og sikkert mye av de andre vondtene rundt om i kroppen. Det ble flere år med medisinering, flere typer og enda mer problem, bare andre og nye. Så da gjorde jeg slik mange gjør, begynte å forske i meg sjøl.

Nå har jeg vært uten medisin i et par år og fungerer. Og når leger sier at vi kan ikke vite om det er maten, så er jeg ikke uening – men samtidig tenker jeg mitt. I tillegg kan jeg så klart få tilbakefall. Men jeg er veldig klar over at dette er min reise og mitt løp, altså ikke behov for å predikere. Men jeg trenger påfyll av kunnskap. Og så er turen innom butikken mye enklere og faktisk billigere, fordi jeg kjøper så minimalt av mat som er prosessert. Alt slipper en så klart ikke unna. Derfor var denne gruppa fin å komme over.

 

Fugler og mennesker er også helt greit. Men dating har jeg lite tro på, folk på over seksti er for skrukkete og sære til å falle for hverandre. Det siste her var en spøk…men kanskje med litt sannhet også.

 

For å ha dette gode livet en ønsker seg, er det en del en gjerne vil ha på plass. Og så klart er kjærlighet en av de. Men å ha kjærlighet til seg sjøl tror jeg er grunnleggende viktig og en kan alltids elske. Vondter er nok noe relativt – men et akseptabelt nivå er å foretrekke, bevegelse er også enormt viktig og det som er så bra med det er at det aldri er for sent. Og så er det tankene, som så klart henger sammen med det andre, likevel er det her en kan gjøre den største jobben. Hva en tillater seg å tenke. 

 

Dette ble et langt innlegg om tankemoduset jeg er i.

Heldigvis er jeg så sliten at tankene bare må få seile lett over overflata.

Solglitteret i bordet forteller meg at jeg må ut en tur.

Etter en smak på det mislykka surdeigsbrødet jeg bakte i går, kanskje er det godt likevel…

 

Riktig god lørdag, håper du har noe du gleder deg til i dag.

 

 

 

♥