Det er så grått om dagen at det er rart en ikke blir grå i sitt indre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Litt slik uforklarlig blir jeg ikke det…

Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.

To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.

Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.

Så gammel.

Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…

Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.

En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.

Jeg er et slags vrak.

Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.

Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.

Men likevel…hvor lenge skal dette vare.

Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av  moren min som  ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.

Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.

Disse dagene. To måneder.

Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.

I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.

Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.

To måneder.

Et nytt liv.

Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.

Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.

Håper sola skinner på deg.

♥

Dette har jeg aldri gjort før, så da var det kanskje på tide…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lørdagskvelden lå rolig foran meg, kjente at filmen som gikk på kveldens kino bare fikk være. En film jeg hadde tenkt jeg ville se. Den har fått mye rosende omtale, mange høye terningskast og 20 minutters stående applaus i Cannes. Filmen Affeksjonsverdi av Joachim Trier.

På messanger kommer det inn en melding. Om ståa. Broren til mor. Det var fra den ene dattera som bor på Vestlandet. Hun vil være i det tomme barndomshjemmet før hun reiser tilbake til sykehuset.

Jeg tenker meg om litt, før jeg sender meldinga. For det å blande en film inn i en tid med turbulens mellom sorg og håp er nødvendigvis ikke så riktig. Men så kan det være godt med pause fra slikt en står i også.

Og hun ville.

Vi møtte opp tidlig, fikk ikke bestilt over nettet, så regna med det ville bli mange ville se filmen. Det var det ikke.

Vi var bare en håndfull individ. Filmen var bra. Veldig stille. Veldig psykologisk. Den traff meg ikke helt, men kan sikkert ha blitt tålt og sett en gang til. For det var en særdeles effektiv klipping med overganger som laga et driv.

Ungdommen som solgte billetter hadde tydeligvis ikke hørt om filmen, han sa det etterpå at han syntes filmen var bra.

Vi to som plutselig sto ute i regnet etter den var ferdig, fant ut at ingen av oss hadde spist middag. Så da gikk turen til et spisested, vi bestilte spaghetti begge. Hun fortalte om den siste uka, om berg og dalbanene.

Samtalen gikk over til det å vokse opp slik vi gjorde. Så tett og alt fellesskapet. Juleselskaper, leken med papirdukker, leken ute i naturen. Jeg fortalte om at da jeg kom til Oslo fortalte jeg aldri fra min oppvekst, for jeg syntes den var så vanlig og så kjedelig.

I dag ser jeg den var eksotisk. Det at seks søsken tar over bedrifta som faren hadde starta, vokse opp i en egen grend der vi barna var alle søskenbarn. Vi var så klart i forskjellige aldrer, den eldste var førdt i 1947 og den yngste i 1977. Fem var eldre enn meg og ti yngre. En lekte så klart ikke med alle på grunn av aldersforskjell. Men vi hadde en fin barndom på mange måter, veldig trygg. Min mor fikk fødselsdepresjon som gikk over mange år og som prega meg og mine søsken. Dette gjorden en sårbar og vi er i tillegg en gjeng med mye følelsomhet, vi er ikke de som går ut for å gjøre ting vanskelig. Vi er lært opp i å ta hensyn, men ikke nødvendigvis å fremme oss sjøl. Det ble en litt større versjon av Bakkebygrenda.

Vi satt og snakka til det stengte. Begge måtte vi innom butikken til slutt. Så det ble en helkveld på sentrum. Det hadde nok ingen av oss sett for oss.

Så tok vi farvel mens regnet hølja ned.

I dag er det lettere, men det regner inn i mellom. Må komme meg ut også, det har vært en lang periode med ruskevær.

Og pusene – de har behov for å hvile i dag.

Nydelig søndag til deg.

♥

I dag er det lørdag hele dagen. Hva gjør en lørdag annerledes enn andre dager…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tror tanken og smaken på dagen gjør den annerledes.

Her sitter jeg i ro etter en travel dag i går. Sitter her med beina på en puff med to puser liggende attmed beina mine.

Jeg sov lenger enn langt i dag. For i går var en vegg-til-vegg-teppe dag utefor hjemmet.

Litt over klokka ni var jeg hos mor. Klær, mat og hjemmetjenesten som kom og så var vi klar for dagens utflukt.

Vaksine, kaffe og handling.

Henta et søskenbarn som også skulle være med. Først var det framom idrettsarenaen der det var rigga opp til å ta imot masser. Så var det innom for å handle ting for å få bort mus.

Etter det dagligvare. Når jeg kommer inn der ser jeg to små jenter som står med ryggen til, med lue på hodet. Tanken på to små jeg er gammeltante til ramla ned i hodet mitt og at det fantes flere små søstre som de to. Da jeg går innover butikken ser jeg plutselig tanteungen min lengre framme og jeg skjønte de to små jentene mine var de to jentene jeg tenkte på. En litt rar opplevelse, men de var altså i kommunen.

De ble også med på kaffe på kommunens eneste bakeri. Så vi ble en liten gjeng.

Da mor og jeg er hjemme hos henne senere, kjenner jeg at jeg er sliten.

– Du kjenner så mange, sier mor.

Ja, jeg vet om mange – men kan bli veldig sliten av å møte mange kjente på dette bekjentskapsnivået. Jeg som trodde jeg var ekstrovert som ung har funnet ut at jeg er mye mer introvert enn hva jeg har trodd.

Det ble boller og det ble grøt hos mor. Og det ble et veldig rotete kjøkken. Da bollene var ferdig var det nesten for mye arbeid å smøre på dem.

Det holdt hardt å rydde. Men en halv time før midnatt var jeg hjemme hos meg sjøl. Fikk satt opp museremediene.

Kattene fikk komme ut å leke.

Så det ble nokså seint. Derfor var det riktig og viktig med en sen morgen.

Tenkte å dra på kino i kveld, men hun jeg skulle gå med har fått feber. Og jeg kjenner det føles godt bare å være hjemme i hele dag også.

Dagen er grå, slik skikkelig grå. Men dagen er god likevel, til tross for at det er nok å være lei seg for. Jeg håper på at det meste skal gå riktig vei.

♥

Natta var vanskelig, den blir nok med inn i dagen og kom en del av gårsdagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og så vinden, for det blåste. Det blåser og skal blåse. Jeg har har fått mer respekt for vind som viser styrke. Det kom også et skikkelig tordenskrall for litt siden.

Ellers hadde dagen i går mer innhold, mer hendelser og informasjon enn på lenge.

Så da forsvant nattesøvnen.

Det var både sjukehusinnleggelser, nyheter og i hele tatt. Da jeg kom hjem etter det var blitt mørkt ute, er jeg ganske sikker på at jeg så noe som for bortover golvet. Og det var ingen pus, men noe som starter med m…, tror jeg.

Uansett, den ble helt borte.

Men pusene ble glade da jeg kom hjem. De kom ut fra skuffa si, skuffa på badet som er blitt tømt for håndklær og bytta ut med et pledd.

Pusene og jeg begynner å bli gode venner.

I skrivende stund herjer en med meg. Den vil både ha kos og leke. Og så har pusen funnet ut at håret mitt kan lekes med. Den ballanserer på kanten av stolryggen som gjør at han kommer over hodet mitt. Nå er det ikke så særlig behagelig å få små klør inn i hodbunnen.

Alt kan de ikke få lov til.

Så legger den seg til for å se på at jeg blogger.

Da jeg kom hjem i går la den ene seg på fanget og den andre la seg ved føttene mine.

De har blitt veldig mye tryggere på disse fem dagene de har bodd her.

Nå ligger kattepusen som har herjet rundt på magen min og sover.

Ellers skal jeg bare være hjemme i dag.

Har planer om å ta for meg husarbeide. Det trengst.

Jeg har et tre jeg skulle ha vært saget av, det står så nærme huset slik at greinene vifter inn i huset. De bør tas bort.

Vinden vil øke utover dagen og morgendagen. Faktisk roer den seg ned i morgen en stund, da jeg skal ut å kjøre. I alle fall sier YR det nå i dag. Så vi får se i morgen.

Er været bra der du bor?

♥

Midt-i-dag-i-uka. Plutselig. Altså en onsdag. En kvardagslig dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Litt lette planer for dagen. Litt lett sol.

Sov godt og sov lenge. Å stå opp når klokka har plassert 9 er seint.

Ni-timen står på.

Lagde meg spaghetti med fløte i til middag i går. I dag tror jeg det bare skal bli grønnsaker, noe lett. Akkurat som planene og dagen.

Skal ta med mor til sentrum for vaksine. Hun bør ha det.

– Skal du ta, spør folk.

Nei, det skal jeg ikke. Kroppen skal få ordne seg sjøl, skjerpe og trene på immunapperatet.

Og når jeg skriver dette kommer alge-kurset deisende. Jeg må ta meg en tur til sjøen, ned i fjæra, snart. Og så må jeg starte leksjonene. Kursene starter på nett i november.

Og før jeg henter mor tenker jeg meg innom biblioteket, skal høre om de har en bok og ta meg en prat med en tidligere kolega. Lovte å komme innom den uka her.

Fikk akkurat en snapp inn om at det er i morgen og fredag det er vaksinedager, så dagen ble enda lettere. Og litt sol er gått over til regn…men det forandrer ikke på så mye.

Så det er en lett dag, med lett hode og lette skritt.

En helt vanlig kvardagslig onsdag.

Har du en tung eller lett dag?

♥

Hvor er den, hvordan styrke den… Jeg har gått inn i en ny periode.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter jeg rundet denne milepelen, som jeg så fram mot, falt jeg ganske bra sammen. Jeg kan absolutt ikke påstå jeg spruter av energi…og som nyutklekt pensjonist skal sikker de grå hår legges sirlig og hendene føres rolig over tilværelsen.

Nå kjenner jeg dette ikke er meg, jeg er liksom ikke åtti.

Men jeg tro jeg trenger dette jeg er i, fullstendig utlading.

Så jeg gir meg lov.

Og det som har oppstått er noe med pusten, den trekkes dypt rett som det er. Det er en glede å kjenne denne pusten som dras inn i kroppen som et dypt sukk.

Tror det er en inngang til det som skal skje videre. For jeg tror det skjer mer. Jeg tror jeg vil finne igjen energien som har vært borte og som begynte å bli borte allerede  barndommen.  Dette med å passe inn, innrette seg etter det en skjønte var ønsket.

Jeg som elsket å springe ble tilpasset til å forholde meg rolig. Jeg som elsket å skape fikk passive hender. Fantasien min som sprudla, ble tøylet. For jeg holdt nok ikke mål. Skuldrene havnet etter hvert under skuldrene og jeg fikk vondt i kjakene av å bite tennene sammen.

Slikt gir konsekvenser.

Når en fortsetter å ta fullstendige feil valg fordi en bestemmer seg for at slik må det være, da biter ulumskheter seg fast i kroppen. Slikt som sykdom, for eksempel. Og jeg er så glad for å ha kommet hit jeg er. Det er logisk at jeg er tom. Nå skal jeg bygges opp. Finne min egen kraft.

Det er herlig å ha muligheten.

Til å legge ut på det jeg nå er i gang med.

Etter å ha pisket meg og hold meg i en skrustrikke, er jeg fri.

Fri til å finne min egen kraft.

Om de aller fleste år er brukt opp har jeg nå likevel denne muligheten, om så det bare er noen få dager.

Slik sett finnes ikke tid, for jeg bare ER.

I går kveld hørte jeg en episode på en ny podcaste jeg har funnet; Grenseløs Spirituellitet. Denne episoden handlet om sjelen. At vi ikke er en kropp med en sjel inni, men en sjel med kropp i rundt. Det var snakk om at en gjennom dagen kunne føle sin egen uten at en visste det. Og mye var sammenfallende med slikt jeg har tenkt.

En av tankene mine er at jeg faktisk må tilbake til barndommen og til følelser jeg hadde da, for å gå inn porten til den jeg er -.

Ikke den ego-styrte meg som er opptatt av stafasje og å bli likt, men den jeg er i mitt indre. Den «større» meg som er en del av alt.

For der finnes energien, der finnes kraften, kjærligheten og dynamitten.

Jeg vet dette.

Det er en del øvelser for å finne fram;

• først må en være fullstendig ærlig mot seg sjøl, så langt en evner.
• Jeg må vise meg sjøl kjærlighet, akkurat det føler jeg etter hvert greier ganske bra.
• Så må jeg forstå at alle har sin reise, for med å forstå det smuldrer dømming bort.
• Forstå at det jeg har lært er sannhet nødvendigvis ikke er det.

Og en hel del andre ting kommer inn, slik som fysisk aktivitet og ikke minst glede. Gleden har jeg følt stor i senere år, at jeg er heldig og ikke et offer.

Har diskutert med andre at en kan være rusa av livet, at en ikke trenger rus for å kjenne på dette. 

Det å finne fram til hvem en er, ikke den en tror, men den en virkelig er, syns jeg er vanskeligst. Men med å gå tilbake til følelser tidlig i barndommen tror jeg det dukker opp så bra det kan.

Hva jeg skal bruke styrken jeg finner til?

Den skal brukes til å være i nåtid, være sterk tilstede og hele tida gjøre sitt beste.

Og akkurat det, gjøre sitt beste, er nok det vi alle gjør hele tiden. Men jeg vil også kjenne på gleden og hvor eventyrlig fantastisk alt er.

Føle det sterkt, kjenne på styrken jeg har fått og gleden jeg har og det jeg kan.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En ny dag strekker seg utover. Mandag heter denne dagen. Og jeg er med.

Det er godt og vakne. Det er stille i huset. Hører noen biler passere.

Jeg går ut på badet. Det romsterer inne i håndkleskuffa.

Det kan virka som skuffa må ha pause fra sin gjerning en stund.

Som håndkleskuffe.

To puser har funnet veien i bakkant og syns det er et fint sted å sove. Skuffa gir dem nok en trygghet.

De har vært redde.

Ikke godt å bli tatt ut fra sitt kjente, bort fra moren sin, bort fra alt som er trygt.

De har vært salrygga med korte føtter og hengende hale.

Pusene.

– Har dere gitt dem navn, ville jeg vite da jeg henta dem.

Jo, de hadde det.

Den med den tegna streken kalte de Susi og den med rosa nase hadde fått navnet Marie.

Jeg hadde vært inne på navnene Siri og Sara fordi tegningene i ansiktet kunne ligne på en I og en A.

Ja, men hun heter det, fikk jeg tilbakemelding om, altså et menneske i omgangskretsen.

Jentene mine, de med to bein, var ikke helt fornøyd med navnene.

– Men vi venner oss til det, sa de enkelt. Og slik er det. Man venner seg til navnene.

Så får vi se om det blir slik eller slik-.

De kom hoppende ned i bakkant av skuffa. Da jeg hadde kommet ut på badet.

Det er artig å se utviklinga.

Fra min side får de bruke tida til å bli kjent.

De har vært skygger, funnet alt de kan gjemme seg bak eller under.

Og jeg har vært farlig.

Vi har hatt gårsdagen hjemme.

Og det var ut på dagen det første store framskrittet skjedde. For etter hvert ble de nysgjerrige. Hovedsakelig var det henne med rosa nase som var mest på. Hun med mørk nase var nesten ikke å se.

Rosanasen står nedenfor og ser opp på meg, tydelig kontaktsøkende.

Og så skjer det… hun hopper opp i stolen.

Til meg.

Det blir en kosestund. En lang, lang kosestund.

Etterpå hoppa hun opp flere ganger.

I dag, da hun kom ned fra håndkleskuffa var hun mer engstelig.

Da trådte den andre fram, hun stilte seg ved beina mine og VILLE ha kos.

På nytt og på nytt.

De har funnet seg et vindu på stua, der hopper de opp på tegnebodet og så opp i vinduet, de vil se på uteverden.

De har funnet fram til hjemmet sitt.

De både spiser, går på kassen og leiker sammen. Jeg har ikke funnet fram så mange leiker. Bare en mus som piper, den er i størst laget.

Men nå skal jeg finne en stokk og knytte tråder i og henge over to stoler.

Eller ganske snart.

For ennå må de lukte seg kjente i sitt nye hjem.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Akkurat slik føles det, som dagen derpå… for snakk om følelser i mange retninger.

Litt slik at jeg har lyst til å tute…og det helt uten grunn.

Men det kan bli litt mye når en sammenskrudd som meg.

Og det som har opptatt meg i helga var følgende:

1. Hente puser
2. Forholde meg til vær
3. En ganske stor markering
4. Engstelig for sønnen 

1. Puser

Pusene reiste jeg for å hente på fredag, uten at jeg visste helt hvem jeg skulle hente.

Å finne fram gikk greit. Møtte en veldig hyggelig dame. Fikk vite hun hadde kansellert å gi bort den kattungen som var gitt bort. Den jeg hadde lyst på. For hun ble så glad over at jeg ville ha begge jentene, fordi disse to lekte seg så godt sammen. Hun ble så glad for at de fortsatt kunne være sammen med hverandre hos meg.

Det var grusomt å sette de i buret, for de protesterte villt.

Da jeg mørkla buret ble de stille.

Endelig hjemme lot jeg buret med pusene stå i bilen.

Og jeg skal skrive mer om de søte nøstene.

2. Vær

For grunnen til at pusene ikke ble tatt inn var været. Det var meldt opp i sterk storm, nærmere orkan her jeg bor. Huset, som ikke er utbedra, er utfordrende å være inni når vinden rusker.

Mor aleine , om strømmen skulle gå, er heller ikke optimalt. Så jeg tok med meg pusene til mor og innlosjerte de på vaskerommet.

Hos mor var det flere vinduer som ikke var lukka ordentlig, blant anna inn på rommet hennes, som var viktig å få lukka. Hagemøbler som sto ute og som måtte settes i ly. Så det var bra jeg dro dit.

Og mor var overlykkelig over at jeg endelig overnatta.

Der var jeg altså til i går kveld. Det neste var hvordan det så ut hos meg.

Huset sto. Men et tre var «frisert».

3. Feiring

Så var det denne markering som jeg hadde gledet meg til å oppleve.

Den var i går, midt i været. Jeg måtte ta ferje over et havområde. Jeg er egentlig ikke så glad i ruskevær på sjøen. Strekninga ble stengt på formiddagen og jeg sendte melding om dette. Kanskje det var åpent så jeg kom til middagen, fikk jeg spørsmål om.

Dette valget sleit.

For strekninga ble åpna slik at egentlig kunne vunnet alt. Men vinden var meldt øke, jeg var hos mor og fra henne tar det en halv time å kjøre hjem til meg. Pusene måtte innlosjeres med alt som skal til. Hjemmfra og til ferga tar det en time å kjøre…

Jeg visste ikke hva jeg hadde av klær og måtte dusje, sminke meg som seg hør og bør til et slikt arrangement.

Og muligheta var at om jeg hadde prøvd å få alt dette til, kunna ferjestrekninga ha blitt stengt om jeg har jobbet for å komme meg dit.

Nå ble den ikke det, været roet seg og jeg føler meg snytt for noe jeg hadde sett fram til.

Slik burde jeg nok ha ventet med å henta pusene til over helga.

Men slik ble det, på et vis dårlig planlegging både av meg og værgudene.

4. Sønnen

Det aller verste og som kosta mest følelser var nok sønnen. Og her var det nok en gang snakk om redsel. 

Sønnen dro ut på en reise for noen dager siden, til et kontinent som han ikke hadde vært på. Han sendte snapper om kjøring med vannscooter, av mopeder og jubla av all fart og spenning. Yngste datter sa noe om dette, at han sendte disse snappene til meg…

Men andre også, det siste var at han skulle ut på byen.

Så ble det stille.

Det gikk time etter time. Det ble morgen, ennå en dag gikk. Så forsvant avataren hans fra kartet.

Det gikk et døgn og enda flere timer.

I gårkveld bestemte jeg meg -, klarte jeg og tenke at han har det bra!

Og i dag fikk jeg livstegn, han både sendte meldinger, sendt snapp og har ringt. Og han skjønte at jeg nok hadde blitt redd.

Det var telefonen som hadde blitt ødelagt.

◊

Alt dette gjør nok til at det føles som dagen derpå.

Det har vært spenning, glede, stor kjærlighet, utrygghet, skuffelse, usikkerhet og redsel.

Nå er alt på plass, jeg har to herlige puser, huset står, sønnen koser seg, jeg mistet et stort arrangement, det kan jeg leve med.

Det blir bare mye følelsessvigninger inn i mellom.

Heldigvis skinner sola og jeg skal gjør vanlige ting i dag; vaske kopper, rydde, spise og ikke minst kose med to nøster, om jeg får lov.

♥♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det durer. Dagene durer forbi. Handlinger og gjøremål.

På kjøkkenet durer det i maskinen som roter sammen brøddeig. En stund siden jeg har bakt. Må bruke ovene i leiligheten nede fordi det bare er varmluft som virker på min oppe.

Ikea produkt…

Både steikovnen og kjøleskapet synger nok på siste verset og oppvaskmaskinen bukket under for flere år siden. Men foreløpig finnes løsninger.

Ovnen nede er ikke helt kurant, men jeg skal ned å jobbe – så da er jeg der mens brødene steker.

Det er dager med gjøremål, skreiv jeg i går.

Og jeg fikk stekt brød.

Jeg hadde glemt hvordan jeg satte på pc’n, det vil si, jeg fikk den ikke på. Jeg ble helt skjelven av å gå inn i dette som har vært det jeg har jobba med. Tydelig at kroppen sliter med det jeg har pressa den igjennom.

Senere på dagen dro jeg på et møte med vennelaget for museet. Jeg skulle ta med oversikt av gjenstandene som ble lånt inn til sommerens utstilling.  

Møtet satte meg også ut. Både det å fronte at jeg var borte og kanskje fordi ingen spurte meg om hvordan dagene min nå gikk nå etterpå, altså, jeg var virkelig borte.

Det var godt å komme hjem igjen, kurere seg.

I dag skal jeg ut å kjøre enda lengre enn til museet, den andre veien. To små kattepuser skal hentes. Må gjøre klart til de. Bli kjent med to nye liv.  

Må også få inn hagemøbler før jeg kjører, det er meldt vind med styrke. Så det spøker litt for morgendagen. Er bedt på åpninga av et nytt kulturhus i Kristiansund. Men jeg er ikke glad for å ta ferje når vinden rusker slik det er meldt i morgen. Så avventer været og meldingene utover dagen.

Må nok regne med durende vind også.

Jeg ønsker meg ro. Helt uten stress, kjenne at pusten går dypt ned i ens innerste, at det ikke er skarpe klør som griper om nakken.

Bare være.

Gå en tur, blogge, tenke, være i harmoni-.

Sammen med to nye pusunger.

♥

Veit nesten ikke hvordan det starta… men uansett starta det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kanskje var det da yngste var på Oppdal-.

Se de her, skrev hun i en melding.

Skipskatter.

–Er de bestilt bort, spurte jeg.

Yngste sa hun likte så godt den lyse. Den var bestilt.

Katter.

Det var muligens da jeg gikk inn på Finn.no. Jeg som ikke skal ha mer dyr.

Jeg vil har frihet, jeg.

Fant en som skulle gis bort, annonsa hadde ligget siden august så det kunne ikke stemme. En Bengaler liksom. Men så skreiv jeg og spurte om dette fortsatt var tilfelle. Sannsynligheten så jeg på som svært liten og det stemte nok. Jeg fikk ikke svar.

Tok meg en titt, hadde gjort det før. Det er mange veeeeldig søte. Både voksne og kattunger. Spesielt kattunger.

Så kom jeg over tre.

Sorte og hvite med lang pels.

Helt villt bedårende. Spesielt den ene. Den i midten.

Sendte bildet til «barna».

Hva de syntes… trenger nok ikke si noe om det, svaret sier seg sjøl.

Så sendte jeg en melding og spurte om kjønn.

To jenter igjen.

Skal jeg ta de begge tenkte jeg. Selskapet de får til hverandre.

Før Trulsemann hadde vi disse to søstrene som ble en måned fra 19 år.

De som fikk møte døden like etter min egen far døde.

Jeg tok opp annonsen, tenkte…

Kjente at jeg hadde fryktelig lyst.

Sendte til slutt en melding om jeg kunne reservere de to som ikke var reservert. Fikk svar om at den som jeg først ble begeistra hadde fått nye eiere.

Og da virkelig kjente jeg hvor lyst jeg hadde, på to puser. Jeg svarte først at jeg godt kunne blitt spurt i og med jeg hadde vist såpass tydelig at jeg var interessert. Jeg hadde til og med skrevet at den som var tatt var den jeg spesielt ønsket.

Fikk svar om at den andre, den som var reservert, det skulle undersøkes om de som hadde reservet fortsatt var interessert.

Jeg svarer at jeg gjerne vil ha svar på det.

Tror selger ble litt begeistra over at jeg ville ta to, dette med selskap de ville ha med hverandre.

Får så melding om at jeg skal få to.

Har avtalt å hente de på fredag. Nå er jeg ikke sikker hvem den andre er, er det den med helt svart fjes, den som var reserver…eller om det er den med den hvite smale stripen over nasen… Det får jeg vite på fredag.

Er de ikke søte?

♥