Egentlig burde jeg noe annet, men dagen er oppbrukt. Hodet er ikke godt og øyelokkene tunge.
Så en liten tur framom stolen med data’n i fanget føles som en god avslutning.
Dagen har som vanlig rent avgårde. Møter på teams, samtaler, meldinger og intervju om barndom.
Ganske artig det siste.
Da en avtale nærma seg gikk veien på hjul ut i verden, men valgte en lengre vei fordi den vanlige veien bare er åpen en gang i timen.
Veiarbeid.
Sola skein kaldt og øverst i fjella er det hvitt som en eventyrfortelling, lengre nede har trærne et grønt skjær.
April altså, den kan narre oss.
Og så leiter jeg.
Leiter og leiter.
For en tid tilbake kjøpte jeg meg øretelefoner, etter å ha vært uten lenge.
Det var skikkelig herlig. Livredd for å mista dem passa jeg på som en smed.
Men plutselig i all travelhet, var de borte.
Typisk dette.
Blir tilværelsen for travel blir det kaos.
Jeg har leita gjennom sekker, lommer, hjemme, borte…nope – ingen ting.
Nå nettopp ser jeg en jakke som ligger oppi den gedigne korga mi med garn og halvferdige uferdigheter, en jakke som skal henge på henger i skapet lå der helt feilplassert.
Da jeg tar den opp kjenner jeg noe i lommen…
Så der var de. Jeg fant de, så dette er jeg veldig glad for.
Ellers er jeg altså bort i sinnssvakt trøtt, men i kveld begynte jeg endelig-.
Tok fram ark og fargeblyanter.
Jeg har et lite oppdrag.
Nå tegner jeg fryktelig stivt av alt for lite trening.
Og det ble bare dette ene resultatet i kveld. Så da får jeg prøve noen flere skisser i morgen, ser jeg skal møte med de mye tidligere enn jeg trodde.
Men nå er dagen helt oppbrukt. Så da er det bare å skru den av.
Ønsker deg en fin morgendag, en riktig god torsdag, straks helg igjen.
Påska 2024 er neste over. Søndagen som er en time kortere. Kvelden var lengre lys.
Men nå er det mørkt.
Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata.
Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.
Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.
Det blir nokså trasig.
Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.
En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.
Så hentet jeg mor.
Det var en nydelig dag.
Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.
Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.
Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn.
Vi kjørte over fem av disse.
Mor nøt turen.
En av påskens vakreste dager.
Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.
Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.
I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.
De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.
Jeg syns det er nydelig.
De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.
I dag serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg.
Mor syntes den smakte.
For i dag hentet jeg henne hit.
Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.
Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem.
Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit.
Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid.
Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.
Påsken er slik omtrentlig over.
Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.
Da er hverdagen tilbake med alt sitt.
Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.
Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.
Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.
Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.
Jeg har ikke skrevet siden lørdag.
Nesten en uke siden.
Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld.
Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.
Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.
Lage musikk ute.
Så han spurte og tenkte…nede i skogen?
Oppe skogen?
Han var ute på flere befaringer.
Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.
Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?
I alle fall, her er det.
Her skulle det lages musikk.
Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.
Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.
På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.
– Og som blødende kvinne… sa yngste.
Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.
Hun kom hit på søndagskvelden.
På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.
På tirsdagen et lengre ett.
Yngste ble med da jeg kjørte.
Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.
Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.
Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.
Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.
Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.
Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.
I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.
Det har vært fine dager.
Krevende dager.
Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.
Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.
Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.
Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.
Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.
Lørdag før palmesøndag, den gule påska er her. Og dagen har vært fin. Å bo inni meg ikke like fint.
Dagen i går rakk jeg ikke det som sto på plana. Ikke fikk jeg starta tidlig nok og så måtte jeg dra.
Hadde time hos frisør og skulle hente mor. Hun skulle også klippe seg. Og mens jag satt der i stolen, forsvant alt av energi. I tillegg spøkte resten av dagen i hodet. For jeg hadde så mye jeg ville rekke.
Etter vi var ferdige kjørte jeg oss begge til sentrum. Fikk handla for mor. Inne på butikken var det så mange folk. Jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg løp i gjennom og var kort i ord.
Måtte likevel ta meg en kopp kaffe hos mor, lillesøster kom også. Jeg hadde vært forutseende nok til ikke å parkere bilen slik at jeg ble inneparkert.
Lista var lang av det jeg ønsket å rekke, men altså, det meste rakk jeg ikke. Og så kom eldstemannen. Han var gira, hadde kjøpt seg nye dubbeditter, kobla viste og snakka. Han har en plan. Plutselig var kvelden blitt langt på natt. Det var med nød og neppe jeg kom meg i seng.
I dag våkna jeg av telefonen. Yngste, som kom til Trondheim i går, hadde lyst til å bli en dag til. Det var så fint å møte folk hun ikke hadde sett på en stund. Var bare redd for at jeg ble skuffa over dette valget. Så klart måtte hun gå etter det hun ville. Så nå kommer hun i morgen.
Så har dagen gått.
Vi kom oss en tur i butikken, eldste jobba med musikk.
Jeg har vært i dårlig form. Mage på tull, rygg med tannpine…. jaaaa da, vet vi ikke har tenner i ryggen.
Fikk likevel diktet en middag, den ble ikke så verst.
Etterpå sovna jeg i stolen. Våkna og visste ikke hvor jeg var.
For det første ble dagen annerledes enn tenkt tidligere i uka, dagen skulle bli rolig.
Tenkte jeg.
En rolig dag denne uka, en fredelig plett i en travel uke.
Det jeg skulle i dag ble avlyst, så dagen ville nok bli fin og rolig.
Og det føltes godt, i går hadde jeg denne slitne følelsen av å være ukonsentrert.
Etter jobb i går, da jeg skulle finne noen papir og ikke fant de, da ble det sikkelig kaos. Papir over alt, alle bunker med forskjellige innhold. Alt fra epikriser til regninger.
I den ideelle verden er dette sortert og satt fint inn i permer.
Før møtet om kvelden ble det en tur, tur for å se på brønnen, der alt så greit ut. Vi rusla ned i kveldsmørket, naboen og jeg, etterpå fikk jeg servert nystekte rundstykker. Vi skulle få ordna et organisasjonsnummer for salg av fiskekort og tror vi fikk det til. Så det var lett å løpe ned til meg sjøl i mørket, etterpå. Det var yr i lufta og grunnen var litt isete.
En grei dag å avslutte etter utførte oppgaver.
Men så begynner dagen i dag…
Jeg skal ikke så mye, men må handle for mor i løpet av dagen.
Tanken er å ta fri, eller nesten fri, da jeg ikke behøvde ut å kjøre til dette møtet.
Telefonen ringer. Like før hører jeg på radioen om bilulykke like ved her jeg bor.
– Mor har ikke brød, sier lillesøster på telefonen, hun hadde snakka med henne like før.
Jeg kjøpte brød til henne på lørdag, det er ikke å finne. Men i går fikk jeg beskjed hvor mye brød som var igjen, hun skulle ha igjen til frokosten i dag.
Så jeg begynner å ringe til mor, men får ikke kontakt. På mobilen ramler meldinger inn både på message og chat. Svarer, ringer mor igjen, prøver å sortere i papir over alt…
Kjennes ut som jeg står på skrå i tilværelsen, får ikke orden på noe.
Bildet er tatt av Elisa fra Pixabay
Tapper i vann for en koppvask, koker opp vann, ringer mor igjen-.
Nye meldinger ramler inn, tre personer jeg kommuniserer med, får svart…
Ringer igjen.
Får laga meg frokostdrikken min. Hører et helikopter i lufta, tenker på de som er involvert i ulykken, om det er noen jeg kjenner.
Får bestilt time til mor og meg hos frisør.
Endelig får jeg tak i mor, da er hjemmetjenesten kommet dit. Får vite at hun har brød til frokosten. Hjemmetjenesten sender meg handleliste.
Så får jeg satt meg ned med vannet med lime, ingefærshoten og fettkaffe.
Setter på en maskin med klær før jeg setter meg ned med data’n i fanget.
Kanskje jeg kan få dagen til å fungere nå.
Jeg må få unna papiret, har så vidt begynt på sorteringa. Golvet er ruskete og kopper må vaskes. Jeg må finne ny dato for møtet vi skulle ha i dag, det betyr to telefoner. Jeg må se på tidsbruken min, sjekke om det er noe jeg MÅ gjøre på jobb.
Bør kanskje ha fri i dag, føles slik.
Kanskje avslutte dagen i basseng i kveld. Etter handling og besøk hos mor.
Påska nærmer seg, to kommer nok hjem, men vet ikke hvilke dager. Den tredje hadde lyst til å invitere hjem til seg.
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».
Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.
Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.
Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.
Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.
Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.
Mange er det også.
Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen.
Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.
Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.
For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.
Det er en åpen dag.
Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.
Og jeg må nok…
For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.
Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.
I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.
Og det ble mye historie.
foto:eldrid, konsentrerte damer
Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.
Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.
Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.
Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.
Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.
Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg.
Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.
Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.
I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.
Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.
For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.
Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.
Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.
Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde.
Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.
Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.
Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!
Men først helg.
Og jeg gleder meg til alt.
Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.
Den boka skal leses en dag.
Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.
