I dag er sola her igen i følge med mange minus. En framtid og en åpen dag.
Vi er snart midten av februar. Det er godt med disse rolige dagene, men jeg vet det må være litt innhold for at det skal føles fint.
Slikt jeg vurderer er blant anna kino til helga og en samtale en eller annen dag om mat. Jeg skal ut å spise shusi i neste uke. Besøkene hos mor er gjevnlig og er veiene greie må vi ta en tur på besøk til broren hennes, som er kommet hjem. Til helga kommer muligens eldstemann og hans kjære. Siste uke av februar skal pusene ha andre vaksine. Helga i overgangen til mars blir det tur til Trondheim. I slutten av mars er en Oslo-tur planlagt, men ingen billetter bestilt. I april vil arbeidet med tenner fortsette. Siste helge i mai er det duka for et jubileum.
En timeplan med stor slakke.
Tenker å arrangere et prøve-treat en helg i april. Det skal gå over et par dager og ha et varierende innhold av tur, kanskje litt øvelser og en seksjon med meditasjon, diskusjon og kreativitet som tegning. Mellomste tar med seg noen venner slik at vi kan ha en test på tanker jeg har.
Men energien må opp, litt usikker på hvor lang tid jeg skal gi denne utkoblinga.
I går sovna jeg gang på gang utover dagen og det var ikke noe problem og sove om natta. Så på andre sida er det godt å ha såpass slapt program.
Sola krypter ned over fjellsida på andre siden av fjorden.
Kl. 10.35
I dag bør sola skinne inn på stueveggen om det jeg tror er riktig. Er ingen skyer i kløfta mellom fjella i dag.
Kl. 10.36
Dagen går og ingen sollysne en gang, kommer på veggen. Så da har jeg nok tulla med den datoen.
Jeg har endelig trena i dag etter to dager uten. Har også hatt en telefonsamtale og følte jeg ble angrepet. Og så klarte jeg å stille åpne spørsmål og unngikk å føle meg såra. Det var godt og en bra følelse. For vi mennesker har alle våre virkeligheter vi tror er den sanne.
I YR sto meldinger for dagen som stemmer. For det er kommet et gjennomsiktig tynt lag med snø. Ennå syns det som ligger der. Så ennå kan jeg…
Gårsdagen sporet fullstendig av.
En maskinvask med klær er ikke noe å skryte av. Håndklær. Ikke en gang vanskelig å henge opp. Jeg spiste opp romkaka fra søndag mens jeg tenkte på at jeg burde…altså, burde fått ned vekta. Yngste og en venninne sendte en snapp av at de gikk over torget og spilte forsiktig på en tromme og sang. Torget så tomt ut. De hadde kjøpt den, forsto jeg. Til sommeren skal de være med mellomste og kore henne. Festivaltid.
Min dag er ikke den samme som i går. Klærne i stolen er ikke bretta, men kanskje i dag…
Og koppene er ikke vaska, de skitne koppene har i stedet ekspandert.
Men en slags unskyldning har jeg. For da yngste var her skulle jeg vise henne noe rart, oppdaga plutselig at det ene vinglasset var større enn de andre.
Og så gjorde jeg det jeg hadde bedt de andre om ikke å gjøre, knuste et glass.Glassene er ikke helt billigglass, litt mer ordentlig.
Og så skulle jeg vise det, at jeg hadde knust dette glasset – med mine viftene fingrer.
Disse hendene mine er som de er, tomler med atrose og et par fingre med følelsesforstyrrelse.
Og det knuste glasset beit seg på kryss og tvers i ene pekefingeren. Et rimelig godt kutt. Og blodet fossa ut, med fingeren tulla inn, plastra og holdt i været ville den ikke stoppe å blø.
Denne ulykka er flere dager siden, bødningen har stoppa for lengst, fingeren er vond fortsatt i kuttet og litt uvillig til å delta i arbeid. Så dette er unnskyldninga.
Jeg vil bare at fingrer og hender skal virke, bidra, oppføre seg. Og så blir jeg så lat av slikt.
Nå snør det mer. Ingen overraskelse i det, det er altså meldt. Og jeg må gripe dagen på ett eller anna vis. Pusene deler ikke mitt problem med uvirksomhet, de har lyst på kontakt med fugler utenfor. De bustete halene går som visper.
Aller først posten på dagen er i hvert fall gjort med et nokså intetsigende blogginnlegg. Og uansett aktivitetsnivå er dagen både god og bra.
Det er en del år siden jeg fikk vite om akkurat denne måte og foredle matavfall på. Varmekompost var uaktuelt. Det krevde mye som jeg ikke anså meg kapabel til. Bokhasi var det jeg ville i gang med. Men så var det dette at det hadde en kostnad jeg ikke følte jeg kunne ta.
Lenge.
Men da jeg kom over at det var tilbud en vår, slo jeg til.
Fikk kjøpt bøtter og strø i 2023.
Slik så de ut inni. Rist nederst i bøtta for at veske skulle sige av. Denne kunne tappes av.
Fikk akkurat plass til bøtten som er i bruk i et rom i kjøkkenbenken. Fikk to bøtter.
Da var det bare å fylle den opp.
I mellom hver gang jeg kaster matfall stapper jeg avfallet sammen med en stapper og strør over biomateriale som setter i gang fermeteringen. Når den er full bør den stå minst et par uker før bøtten tømmes. Avfallet blir tømt i en pallekasse.
Den begynner nå og bli full. Dette avfallet som går over til feit jord. Når jeg garaver i den på den er det masse feite marker som forteller noe om denne jorden, den er god.
Plana er å begynne å ta av dete til våren, så tanken er å begynne å samle i en ny pallekarm.
På kjøkkenet blir ingen lukt av dette. Vesken som tappes av kan brukes til forskjellig. Blant anna plantegjødsel. Plantene og blada blir veldig store når jeg bruker denne gjødsla gjevnlig. Veska lukter ikke godt, men det blir ikke lukt når den brukes.
Så dette er en vinnvinn situasjon.
Etter jeg begynte var jeg med på en gjennomgang med renovasjonsselskapet. Etter det leverte jeg inn bosskassen og betaler ikke noe for matavfall fordi jeg tar hånd om den sjøl.
Nå har jeg holdt på med dette i snart tre år og det fungerer veldig greit. Jeg åpner ikke bøtta hver dag, så samler skall og matrester i en egen beholder før jeg tar det i bøtta. Dette er for at innholdet i bøtta skal ha mest mulig tid til å komme igang med prosessen. Bokhasistrøet inneholder bakterier blant anna fotosyntesebakterier, melkesyrebakterier og gjærsopp.
Følelsen av å omgjørre avfall til noe som er til nytte er en veldig god gølelse. Til våren er tanken å begynne å bruke jorda i pallekarmen.
Det er stille, snart er denne uka også over. Ikke en gang en bil høres.
Noen sover, jeg har dusja. Sitter her med mitt varme vann og skal snart ut.
I går ble stilasa plukka ned, jobben var gjort. Taket var utbedra, panel og bærekonstruksjon skifta. Var veldig rart, dette som har vært et problem i så mange år, et skikkelig stort problem, var over. Det er egentlig uvirkelig.
Har igjen rydding.
Det får jeg ta i helga.
I helga skulle jeg ta med mor opp til Trondheim, det var feiring av 40 års bryllupsdag. Litt usikker på hvor lurt det var å ta med min godt voksne mor på dette. Fra mor til Trondheim tar det to, tre timer kjøring en vei. Huset er stort og for mor blir det snart for kaldt, for de bruker ikke ha for mye varme på. Da det ble sagt at vi kunne overnatte, ble jeg overraska fordi jeg trodde det var avtalt. Så sa det at det å kjøre fram og tilbake på en dag ble nok for mye for meg også. For å hente mor, kjøre henne tilbake, pakke og pakke ut igjen og midt i dette selskapligheter blir for mye også for meg. For bare å hente mor blir en ekstra time. Så med de temperaturer som er nå har jeg funnet ut at denne feiringa får vi stå over. Så da kan jeg rydde utenfor etter jobben som er gjort.
Nå skal jeg snart ut på hjul. Jeg setter igang med en greie med tennen mine jeg ikke gleder meg til. På grunn av at jeg ble diagnosisert med leddgikt og gikk i flere år på medisin, som førte til munntørrhet, sekunder sjøgrens syndrom, og som i neste omgang førte til for stor belastning på tenner, skal noe av dette tapet som oppsto, utbedres. Dette starter med å trekke en rot.
Gleder meg ikke akkurat.
Men velger ikke å tenke så mye, gape og få det gjort.
Yngste, som er hjemme nå, ville være med. Fint tenkt, men hun skal få sove om hun ikke våkner av seg sjøl. Hun hadde tatt stinga på tåa i går og det var ikke direkte behagelig. Sting som gikk både gjennom hud og negle. Får frysninger bare jeg tenker på det.
Fortsatt er det en stille dag, kaldt og stille. Nesten ingen trafikk på veien heller. Himmelen er lyse blå og snart skinner sola på fjellet på andre siden av fjorden.
Tøve, tøve, tøve…små poter i taktfast bevegelse. På magen min.
Det er vanskelig å blogge når Iris bestemmer seg for en kosestund.
Jeg har vært nede ved veien med restavfall. Boksen var tung, det har vært tømming av kattekasser. To stykker. Har en oppe og en nede. Det blir luktene sjøl om jeg tar ut av kassen og sanden kapsler inn. Jeg er fryktelig dårlig på lukt.
Ellers må jeg passe på som en smed at ingen dører inn til soverom står åpne. Om det er begge eller ene som har denne hangen til å gjøre fra seg på dyner og madrasser, vet jeg ikke. Men nå har jeg klart å holde dette i sjakk en god stund. Veterinæren mente det ville bli bedre når de begynte å gå ut. Men først må de bli gamlere og temperaturen må stige ganske mye.
Disse to som kom i hus i oktober. De har bodd her i fire måneder.
Personligheten deres har etter hvert kommet fram.
Iris rask i bevegelsen, i lufta før hun nesten hører en lyd hun ikke har hørt før.
Blir fort engstelig, da banker det lille hjertet fort. Men hun vil gjerne hoppe opp for å kose, det er da hun tøver frenetisk med potene sine. Bøyer jeg meg ned for å stryke henne oppreist, da kan hun bli flat i ryggen og uvikende. På to bein syns hun jeg er skummel. Hun er litt mindre, litt kortere pels som er skinnende og halen er mindre bustete. Lenge var det hun som var sjefen. Hun herja med søstra. Hun er nervøs, superrask pus som helst ikke vil noe annet enn hun sjøl bestemmer. Det er bare ikke å løfte henne opp, da kan hun plutselig være i sprang.
Achia ser større ut, men hun var bare 100 gram tyngre enn søstera.
Pelsen er lengre og halen er skikkelig bustete. Hun er tryggere. Liker godt at jeg stryker henne når hun ligger i kurven. Men hun liker meg heller ikke så godt når jeg går på to bein. Men hun lar seg gjerne løfte opp når jeg er på badet, da legger hun seg viljeløst over og må holdes for ikke å falle ned. Ellers har hun også vært ute fordi hun smøg seg ut uten den ble oppdaga og ble ute en god stund. Da jeg var ute på terrassen hørte jeg sterk mjauing og det var hun. Så den stemmeløse pusen hadde en kraftig stemme da hun trengte hjelp.
De elsker å gå inn i dusjen. Ikke for å dusje, men tror sluket er spennende.
Der roter de, rufser badematta sammen, søler kattmat og papir utover. De hopper opp i vinduspost, opp i vasken og kan finne på å puffe ned ting som står på hyllene.
De er noen artig puser og når de ikke kommer seg på soverom, er de helt herlige. Personligheter på hvert sine vis.
Jeg skal en dag ta de med meg til mor, hun har blitt så glad i katter på sine eldre dager. Men jeg har drøyd å ta de med, fordi jeg opplevde de måtte ha tiden sin til å bli trygge her hos meg. Nå føler jeg de er det. De spretter og hopper i lek, noen ganger vil den ene ha fred da finner hun skuffen på badet. Men de følger også etter, går jeg ned kommer de også, går jeg på badet er de der.
Det er så godt med morgenstunden, ha hele dagen liggende ubrukt foran. Som et blankt ark.
Likevel er noe av dagen allerede planlagt.
Seint i går kom yngste og hennes kjære kjørende. De var så klart slitne, men de fikk en kopp varm te før mat. Hadde også latt det brenne på ovnen og de satte pris på å få igjen varmen i seg. Mange timer i bil vinters tid kan være krevende nok.
De drar til mor i dag og vil overnatte hos henne. Vurderer om jeg blir med og er der litt, men vil hjem igjen.
Har vært ute og snakka med snekkerne, de setter opp takstige i dag og har litt snekkerarbeid igjen. Når de tar en av pausene i dag tenker jeg å ta en prat, for de begynte å spørre om noe anna jeg kan tenke meg å få utført. Terrassen rundt huset er dårlig, men før jeg bestiller den utbedra må jeg vite hva det som er gjort koster. En må ha kontroll på det en setter igang.
Til sommeren blir det maling, usikker om jeg skal ta det på dugnad eller bestille maler.
Men jeg gleder meg til at alt dette er ferdig, utbedra, i orden – det har vært interessant å bo i et hus med så sterkt forfall. Når det som må til svikter og en fortsatt må leve i resultatet av dette.
Så når en likevel får ting til, finner ut hvordan, finner muligheter, opplever at en bare kan nyte å være i tiden som heter NÅ. Kjenne det er godt, det som ligger i dette nå’et. Og etter hvert tro på dette at bekymringer er bortkasta, at det alltid vil ordne seg på et vis. En vet bare ikke hvordan alltid og det kan ta tid.
Ennå sover de som kom, skal spise frokost sammen med de etter hvert.
Jeg spurte snekkerne om de likte smultringer, så skal verme opp og ta en prat med de i en av pausene de har for å skissere tanker om terrasse og ønsket om å få bort bittesmå vindu mot sola. For sola vil en ha inn i hus.
Mandagsmorgen blues, den blå morgenen har fått det hvite lyset. Dagen er i gang.
Over meg banker det. Det sages og trampes over taket. Det må til for at alt skal bli.
Denne andre dagen i februar.
Litt kort natt.
I går kveld ble det natt før alt lys var slukket.
Ute hang fullmånen.
Den lyste meg rett i ansiktet da jeg kom hjem i går kveld.
Stilaser ga gjenskinn.
Da vi kom ut fra mor så vi den mellom greinene på et rosentre der himmelen enda var lys.
Søteren min har fått ny bil som hun må bli kjent med, så jeg henta henne for det var en stund siden hun hadde vært der.
Mens vi var der ringte yngste, hun ville komme oppover i dag og da tenkte hun seg til mormor si for å overnatte. Det er litt vondt for henne at mormor begynner å bli såpass gammel og hun sjøl bor i Oslo.
Tidligere i går kjørte jeg eldstemann og kjæresten til bussen, de var bedt på middag til hennes far.
Senere på søndagen hadde jeg en lang samtale om dette, om familie. Om bekymringer, kjærlighet og sårbarhet. Om nærheten og grensene. Respekt og det å vise at en bryr seg på en god måte.
En fin samtale.
Egentig syns jeg livet er en snodig reise, den er så fin, så utfordrende og veldig spennende.
For meg har det vært mye i det siste, nå føler jeg behov for ro slik at jeg kan fordøye alt.
Det blir ikke så mye tid den uka her, midt på dagen skal jeg hente midterste som kommer tilbake fra Kristiansund. Hun blir her noen timer før hun drar videre til Trondheim. I kveld en eller annen gang kommer yngste sammen med kjæresten, kjørende.
Jeg er veldig glad for gjengen min. I dem.
Og de, de er veldig glad for å møte pusende.
Da jeg var hos veterinæren her om dagen sa hun de var fine katter. Gjett om jeg var enig. Tror jeg snart skal lage et rent puseinnlegg, om de to damene som dundrer rundt i huset.
Jeg har vann i springen, ved i boden, mat i skapet og masse folk jeg bryr meg om.
Jeg er heldig.
Ønsker deg en nydelig dag med alt du er heldig med.
Fra at tiden går greit avgårde på nyåret, hovedsakelig med å pakke ned og spise opp jula, tok det sats da vi var kommet midt uti den nye måneden i det nye året.
Jeg sitter her med det varme vannet mitt, tar en slurk slik dann og vann, ser på at dagen lysner. Godt med en rolig stund, sjøl om pusene spretter rundt i stua og har veldig mye å foreta seg. I rommet under ligger eldstemann og kjæreste, får håpe de sover til tross for dundrene puser.
Henta de på torsdagskvelden, var innom huset på tur fra Molde for å sette på varme på rommet hans.
For om morgenen fikk jeg telefon fra fastlegen, om at sykehuset ønsket å se på mor etter fallet ned trappa. Og vi som skulle ha en liten samlingstund hos mor, for å markere og minnes far på det som var fødslesdagen hans. Det var bare å starte bilen, hente mor som ikke var overbegeistra for dette og sette kursen mot et sykehus som er flytta til lengre kjørevei.
Da vi kom til Batenfjordsøra ble det stopp for bunkring av mat. Det var middagstid for mor da vi dro fra henne.
Det gikk radigt da hun kom inn på sjukehuset og de fant ingen grunn til å ha henne inne over natta. Så gleden var stor over at hun fikk bli med hjem. Fikk pakka ut alt, klær, toalettartikler, dosett og lader til høreapparat. På turen kom det ene høreapparet bort. Varmet middag, sagt ifra til hjemmetjenesten og så gikk veien videre. Forbi meg sjøl, der jeg altså var innom huset så vidt og videre for å hente de to som kom.
Måtte innom butikk for å handle, hjem for å lage middag som for en gang skyld ikke ble laget fra bunnen og endelig kunne lande, da var jeg temmelig oppbrukt. Omtrentlig åtte timer bilkjøring, ha oversikt, prate med helsepersonell, holde fokus og være der for andre måtte jeg nesten grave fram meg sjøl.
Neste dag var jeg å handla for mor, ønska håndtverkene god helg før jeg dro, de er kommet godt igang. Jeg var forresten ute og pussa mose av noen taksstein som har ligget lagra ute siden 80-tallet og var skikkelig mosegrodd. Friskt i mange minus.
Hjem igjen, der mellomste kom framom. Jeg hadde lovet henne for en tid tilbake å kjøre henne til Kristiansund i går. Det går ikke buss til byen på lørdager her lengre. Hun skulle på besøk i helga til en venninne.
På fredagskveld var jeg ganske oppbrukt og med eldstemann som er igang med å kvitte seg med en avhengighet, ble ikke kvelden av de beste. Vi kosa oss likevel med mat og tv´n fikk ha hovedfokus.
På lørdagsmorgen var mellomste og jeg tidlig oppe, hadde god tid før turen til byen. Vi hadde bestemt oss for svele og kaffe på ferga. Vi skulle kose oss. Og det ble en trivelig dag.
Inne i byen møtte mellomste venninna og jeg ble med på en kaffe der vi spiste lunsj. Og mens vi sitter der møter jeg en tidligere kollega, noe som også var veldig trivelig. Jeg er også innom et kjøpesenter og får kjøpt noen gaver, men sko som jeg tenkte å se etter, ble det ikke noen fangst på.
Det å lande hjemme igen sammen med de to turtelduene, var godt. Eldstemann var i fint humør, til tross for det han er i gang med. Snart skal jeg kjøre de til bussen. Da får jeg noen timer aleine i huset. I morgen er mellomste tilbake, det vil si, jeg på hente henne på sentrum og siden drar hun hjem til seg sjøl, der jeg skal kjøre henne på en buss i den andre retningen. Så her er det tilværelse i firmaet Fyk og Frakt.
Og til alt overmål, i tillegg tenker yngste, som er sykemeld etter inngrepet i foten, å bli med kjæresten oppover for å komme hit. For hun er bekymra for mormor si og vil så gjerne besøke henne.
Så her er det folksomt og bevegelig. Nå syns jeg alltid det er hyggelig å møte gjengen min, faktisk også når jeg bli brukt til verbal boksesekk. Etterpå føles de besøka fine også, om det er slitsom når en står i situasjonen.
Dette var litt av alt som skjer rundt meg. Og til deg som har greidd å stå i mitt skriftlige babbel helt hit, vil jeg si gratulerer. Men nå skal jeg gi meg med dette temmelig uinteressante innlegget, men for meg sjøl kan det være greit å finne det siden… for det føles nesten forvirrende med alt som jeg skal være en del av. Nesten som jeg ikke skjønner hvilken dag det er i dette rennet. Og jeg er faktisk midt i en milepæl.
Nå ønsker jeg meg hakket roligere februar måned. Det er så mange andre ting jeg gjerne vil holde på med. Ikke minst at folk holder seg friske.
Nydelig søndag, nyt den og tenk; det er siste vintermåned som enda til er kortere av dager. Om 28 dager er våren her.
Tidligere dag for dag fargelegger sola fjellet på andre sida av fjorden. Nå er det ikke så mange dager før sola også finner veien inn gjennom mine vinduer.
En må nesten ut i det kalde og fine været.
Her er bilder fra tidligere i uken. Da var det riktig nok ikke så mange minus som nå, men likevel måtte en ha ull på.
Å komme ned til sjøen med gyllen sol bortover vannflata er så fint.
Enn å bli så glad i en baklies strand, et sted med mye skygge. Fargespillet bort over sjøen, med valører.
Det var fjære og vurderte om jeg skulle sanke med meg tang opp, men så tanget hadde rimfrost.
Det var så isete langs stranda at jeg måtte gå ned på steinene i strandkanten. Det var flere parti med oppsvella is langs stranda.
Is med mønster som så ut som et maleri.
Kanskje jeg skal prøve meg på det en dag, male etter bilde med is…
Og fjorden, tilbake til fargene i sjøen, det minner om gyllen sjampanje.
Fargene på fjorden har alltid mint meg om det i januar og februar.
Natur og farger uansett årstid, har så mye vakkert å by på. Gjør til at alle årstider har noe fint i ermet.
Nå skal dagen min starte her, en ny dag med opplevelser og gjøremål. Skal siden hente lillesøster og kjøre inn til mor, far ville ha vært 102 år i dag. I morgen er det 5 år siden han gikk ut av livet. Tida går så fryktelig fort.
Det er over ti år siden problemet begynte. Da var jeg midt inne i en periode med mange andre store utfordringer og jeg husker bare jeg følte meg fullstendig overvelda. Problemet ble likevel løst inn til videre, innbilte jeg meg. Den løse steinen på taket ble lagt der den skulle ligge.
Men etter som åra gikk skjedde noe der oppå taket og ene veggen på huset va ramponert. Da en av de navngitte stormene herja området med presisjon var problemet et faktum. Det gikk ut over både fjøset og bolighuset. Fjøset tok forsikringa, men bolighuset hadde skade på taket fra før, fikk jeg beskjed om. Det var strødd med takstein foran huset og gått hull på taket over verandaen fordi takstein ble blåst av.
Følelsen, fortvilelsen og forferdelsen var prega av det som hadde skjedd. Diskusjonene var mange og mulighetene var bortimot fraværende. Jeg kunne våkne om natta i fortvilelse og når nye vindrosser fant veien var jeg bort i mot nummen. Flau var jeg også, lenge. Men etter hvert ble jeg tykkhuda, folk fikk tenke det de ønska å tenke. Jeg visste ståa.
Og så fikk jeg mulighet til å gjøre noe. Da viste det seg at håndverkere ikke var lett å booke. Men fikk noen til å komme og se, andre sa de kom uten å komme, de var ikke lette å få tak i…heller få oppå et tak.
– Du må ringe han, sa ett av søskenbara mine.
Fikk vite at han hadde et godt renommé .
Han kom og han sa ja, men visste ikke når.
– Til høsten, spurte jeg.
– Ja, det måtte bli da.
Høsten gikk, men før jul måtte det bli fikk jeg vite.
Nyåret kom og jeg tenkte jeg måtte ta kontakt uten at jeg slo nummeret. For tenkte også at det måtte likevel skje snart.
På lørdag kom telefonen.
På mandag kom stilasa.
Da jeg så dette synet var følelsen bortimot hellig. Det er ikke så lett å se, men stilasa er oppe og arbeidsbiler parkert.
Men her vises det at noe skjer.
Her er stolper som bar overbygget tatt bort, nye skulle inn og kom opp neste dag. En del av takstenen er fjerna.
Endelig skjer det.
Dette synet med kveldslyset gjennom stilas er symbolisk, lyset og håpet som ligger der.
Det blir lysere dag for dag og det blit tett tak. Så får jeg håpe at skadene som avdekkes ikke er verre, men bedre enn hva en kan tro. Vil tro svaret avdekkes ganske snart.
