Fargene, lyset, naturen, menneskene, alt har sine valører. Og alt ser en ikke.
For alt skal ikke ses.
Noe trenger beskyttelse. Trenge å gjemme seg for å være trygg.
Noen velger å gjemme seg.
Noe ser vi.
Noe ser vi ikke.
To rådyr som blir til tre kommer bort i høstens farger.
Mennesker velger også å gjemme seg, det kan være at lærdom har vært for kostbar. Det å bli usynlig er den beste beskyttelse.
Og noen trenger det, for det kan stå om livet.
Slik som for rådyr om høsten.
♥
Noen dager og andre dager… Dagene går i fart og nettene med.
Ingen sakke på døgnene. Jeg har nå prøvd ut om de går saktere når jeg ingen ting gjør. Nesten ingen ting.
Det går like fort fordi.
Dagene fyker avgårde som de har noe i hælene.
Jeg sliter over alt som ikke er på plass og flere ting som havner i samme kategori. Jeg kan våkne på natta, tankene suser som hurtitog over alt som ikke er på plass.
I helga våkna jeg slik, tenkte på at jeg måtte spørre de unge om hjelp. Det har vært snakka om det mange ganger, at når de er her og om å hjelpe…
Det har vist seg at når de har vært her har jeg ikke hatt kapasitet til å organisere.
I helga hadde jeg. Så tenker at jeg likevel har litt mer energi nå, to måneder etter jobbslutt. Men likevel liker jeg ikke denne fullstendig utladinga, dette fravær av tiltak.
For en par dager siden våkna jeg med en drøm klart i minnet. Jeg hadde drømt om faren min, han sa til meg at han var tom for serantonin.
– Serantonin, tenkte jeg da jeg våkna, hva er det…
Det var helt borte fra hukommelsen.
Da jeg hadde stått opp googla jeg, ennå var ikke hukommelsen kommet på plass.
Et hormon…å ja, det var det det var!
Og så leser jeg hva som står om en har manko av dette hormonet; soveproblem, lavt humør og dårlig regulering av metthetsfølelse.
Bare å hake ut. Jeg som ikke har hatt søvnproblemer har i det siste slitt mer med søvn, tilværelsen føles tungt med alle oppgaver og ikke den store gleden flakser i mitt indre. I det siste har jeg følt på sult. Jeg bruker bare å bli slapp når jeg blir sulten.
Hva som hjelper for å få opp nivået på serantonin er bevegelse, sollys og inntak av tryptofan. Sistnevnte finnes i ost, egg og laks. Det finnes også i en del alger. Så velkommen til algekuset som straks starter.
Her må det nok bygges serantonin.
Det jeg syns er rart er drømmen, hvor kom den fra, liksom…
Tilfeldig eller en beskjed.
Hva tror du?
♥
Mandagsfølelsen er til både å kjenne og føle på. Hodet mitt er heilt mandag.
Etter å ha vakna seint er jeg helt i ørka.
Var våken i halvfemtida og oppe en tur. Da jeg sovna igjen, sovna jeg nok dypt.
I dag har jeg ikke orka øvelsene mine enda.
Men i dag bør jeg komme meg ut, er bare blitt engstelig for skogen. På grunn av fluer som jeg ikke ønsker å ha her. Men været er altså ganske så bra.
Og så nærmer det seg å være helt ferdig med det jeg var ferdig med for to måneder siden.
Jobben.
Når det er tomt ned i leiligheta må jeg nok leie den ut.
Dette ligger i framtida.
Nå er jeg her.
Akkurat her.
Og jeg tenker å bruke dagen, så da kan jeg ikke sitte her.
Finfin dag til deg.
En fin og god helg er passert. Med fine folk og brukbart vær.
Etter dager og uker med regn var det skikkelig godt med mer opphaldsvær.
På fredag kom mellomste, på lørdag kom samboer kjørende etter vi hadde vært og besøkt mor. Vi gikk for tradisjon, en rett vi aldri blir lei av. Kylling fajitas med både aioli, anans og stekt, sprø spekeskinke.
På søndag kom dagen godt i gang.
Pusene er populare og fikk massiv oppmerksomhet. Jeg fikk hjelp til å få på plass utemøbler som bare var dratt inn, montert en seng og ikke minst ekstra arbeid med pusene. Det viste seg de hadde gått ned i gangen og gjort ting de ikke skal. Så det ble både vasking, maten ble flytta lengre bort fra kattekassen og kattekassen må ordens et par ganger om dagen.
Det er åpent ned, så fikk sperra det med en plate. Enda har de ikke kommet på å hoppe over.
Etter dette ble det tur på meg og midterste.
Vi ville ta turen opp i skogen med de gamle trærne.
Opp og ned bakker.
Før vi kan begynne å klatre oppover mot skogen.
Og så er vi der, ved de store grantrærne.
Mellomste syntes både steinene og trærne var fine. Så fint at solbrillene måtte på.
Og store.
Mange kan du ikke rekke i rundt.
Jeg fant meg også et tre å klemme og her kan det se ut som jeg rekker i rundt…
Men sannheten ser en på andre siden av stammen, jeg når ikke i rundt. Så en omkrets på kanskje et par meter er ikke så verst.
Litt lengre oppe kom en bekk nedover bratta.
Det er brattere enn det ser ut.
Vi fant også en del av denne soppen.
Vi tenkte begge den nok var spiselig. Jeg tenkte på sauesopp, sjøl om jeg mener den er hvitere. Men i og med vi ikke var helt sikker fikk den stå.
Det er høst.
Bladene som henger på trærne har blitt både gule og brune.
Nede igjen dro vi for å spise pizza.
Mens vi venter på maten plukker mellomste av meg et flue.
Tenkte på det, sist jeg var oppi dette området ble jeg angrepe av hjortefluer, at nå var de borte. Det var et slikt eksempel som hadde blitt med meg. Vi klødde alle en stund etter det funnet. Og da jeg var hjemme igjen var jeg glad for å ha dusj.
Og så var helga over.
♥
En gang for lenge siden… For svimlende lenge siden-.
Da, for lenge, lenge siden var jeg lita.
Jeg ble lang.
Her ble jeg tørket etter et bad av moren min. Hvor mange måneder jeg er husker jeg ikke… men kanskje et halvt år, kanskje eldre.
Det er Utifriluft som utfordrer.
♥
Så har det skjedd. Pusene har fått navnene sine.
Når noen søtinger skal få seg navn, kreves det noen tanker.
De kom hit med sine navn og vi tenkte å beholde navnene. De var kalt Susi og Marie, fine navn. Men så kom jeg etter at datter på nabogården het Maria, og det å stå ute og rope på Marie kunne høres noks rart ut. Derfor gikk vi for å skifte.
Jeg foreslo Siri og Sara, passa så bra fordi en kan tenke seg at den ene har en A i ansiktet og den andre har en I.
I tillegg heter vi, de tre barna og jeg, navn som begynner akkurat på disse bokstavene.
Bunny fortalte han hadde hatt puser med de navnene og det var også artig. Men så heter søster til samboeren til midterste det, hun syntes det ble for rart. Og to i familien heter Sara.
Så vi måtte ut å samle inn flere navn, ba om navneforslag og døtrene kom med flere. Sønnen var det stille fra. Noen likte noe og noen likte noe anna.
Chia, sa yngste.
Iris sa mellomste.
En stund landa vi på det. Men så kente jeg at en A til burde inn, så Chia ble til Achia.
Så nå heter pusene Iris og Achia og har endelig gått navn.
Det var på tide etter drøye to uker.
♥
Så er natta over og en ny dag i gang. En dag som må nyttes godt.
Etter en natt der jeg kunne sove i trygg forvisning om at mye var landa, bokstavelig talt, var enormt godt. Kanskje alt dette en står i har vært med på å passivisere meg, ha urolige drømmer, for inn i mellom er det en tørn.
I dag har jeg notert punkt på blokka, det ble 31 punkt.
Gårdagen gikk greit, men så klart er det en del med det. Mor fikk undersøkt ørene og det viste seg at hørselen hadde gått ytterlige ned. Jeg fikk bestilt denne kontrollen lenge før hun egentlig skulle ha den. Legen sa at eldre som ikke hadde persolig hjelp, lett ikke fikk den hjelpen de skulle. Håper dette blir bra nå, i allefall at hørselen vil funger noe bedre.
Men det tar så klart på, hjelpe inn og ut av bilen, finne rullestoler for så å trille. Kan opplyse om at trille både korg med hjul og rullestol er en spesiell manøver.
Det er en arbeidsøkt.
I tillegg hadde sønnen landa i Norge, blakk, mista bankkort, skadd etter mopedulykke siste dagen, sydd og forslått. Ingen ting med det er overraskende. Han er risikovillig så det holder. Etter alle år sitter dette i ryggraden.
Gleden over at han var i Norge er gedigen, men å fikse billett fra Gardemoen mens jeg triller mor i rullestol på et kjøpesenter er ikke helt enkelt.
Men nå er han heime!
Han hadde lyst til å komme utover hit i helga, men regner med at han vil ha behov for rolige dager. Vil be han om forslag på navn til pusene, jentene har kommet med mange artige forslag.
De opprinnelige navnene, der det ene er Marie, kan vi ikke beholde. Rope på Marie når datter på nabogården heter nesten det samme går ikke.
Mellomste kommer i kveld sammen med samboer. Så da skal det stemmes over alle fine forslag. Jeg kom på et nytt akkurat nå; Fløyel og Angora, fordi pelsen minner om det.
Det å få folk inn i dette huset som nesten ikke flyter i anstendighet, krever en innsats. Så nå har jeg satt opp punkt på en liste, det ble 31 punkt.
Så denne dagen må fungere.
Av og til spekulerer jeg på om jeg kan ha en ADHD hjerne, men nå skal jeg gå gjennom punkta, krysse ut.
Satser på at regnestykket mitt med grunner til å være så utslått har fått trukket fra noen punkt.
Livet ass.
Det er ingen spasertur i solskinn for noen av oss, ikke hele tiden.
Vi må bare stå på, innimellom må vi gi slipp og så er det viktig å være glad i seg sjøl. Da er det så mye lettere å være glade i andre og livet blir lettere.
En strålende fredag til alle som er innom. Jeg må til å jobbe for å hake ut 31 punkt.
♥
Lyset lager dagen. Den er gul og stille. Med litt vind i svingene.
Jeg gjør meg klar for denne nye dagen.
Snart er jeg på hjul.
Pusene hopper rundt på fire føtter.
Mellomste er straks på tur med vanningskanne.
Eldste er oppe i lufta retning Norge.
Yngste vil snart løpe rundt for å betjene sultne og tørste.
Mor skal få lyd inn i ørene. Det er plasttømming hos henne, så håper jeg rekker å kjøre ned sekken med plast før det blir innhenta.
Ingen mus i fellene. Men det lukta løk da jeg sto opp, håper det er hjelp i det.
Nå har en pus lagt seg på fanget mitt, den maler. Den andre sitter ved føttene mine, den har ikke malt ennå, etter den flytta hit. Kan den ikke male?
Ute kom et vindkast med regn. Håper det ikke blir for gyngete over havstrekninga vi skal over. Pusene ble faktisk redde for regnet som slo mot vinduene.
Jeg drikker lunka vann, har dusja og gjort mine øvelser.
Den nye dagen er i gang og jeg har rapportert.
♥
Ny grå dag og vått. Men kommer vi langt nok opp er det nok blått.
Og blått til lyst er dagen igang.
Rundt meg hopper katter. Akkurat nå kom den ene pusen og ville ha plassen over tastaturet. Og den andre, den som er mest redd, er ikke så redd lengre. Jeg er med andre ord ikke så farlig.
Det er morgen. En ny dag er igang.
I dag gjorde jeg noe jeg ikke bruker, jeg satte på vekkerklokken – men våkna før den ringte. Jeg liker ikke vekkerklokke. Sjøl om det er mobilen som brukes med alle sine lyder.
Grunnen til at jeg hadde satt på klokka i dag er ikke det minste interessant. Jeg skulle bare ned til veien med restavfall før avfallsbilen kom. Men det å ta opp skuffa med sine bøtter er en liten prøvelse. Det å gå ut i kjøkkenet er blitt en utfordring og en igangsetting av et slusesystem.
Pusene har badet og sovromsgangen om natta og når jeg er borte. De vil jeg ikke ha på soverommet og ikke inn på stue/kjøkkenområdet. De har lyst å kvesse klør på møbler.
Så dører må åpnes og lukkes i bestemt rekkefølge.
Jeg har alltid vært et menneske som har likt åpne rom, åpne dører. Frihet og flyt mellom alle rom. Men etter å ha fått en dyrehage i hus har det blitt annerledes. Pusene er det greit med, men det andre eller de andre…er en annen sak.
En helt annen sak.
Det å være redd for hva jeg finner når jeg går ut av alle disse dørene, når jeg drar opp skuffer. Og ikke minst, hva jeg kan finne i de to musefellene jeg har satt opp.
Jeg er letta når jeg ikke finner noe i fellene. Og hittil har det ikke vært noen fangst. Men jeg ser det har vært besøk, for maten som skulle friste er borte. Tatt på et slikt vis at fellen ikke har slått seg ut. Altså, jeg har med noen smarte individ å gjøre.
Og jeg har ingen lyst til å avlive.
Jeg har prøvd å tenke dem bort, tankeoverføring om at de ikke er ønsket.
– Gå ut, her er det farlig for livene deres…eller ditt, har jeg tenkt.
Jeg har kjøpt noe for å sette i kontaktene, den skal sende fra seg en lyd på en frekvens som gnagere oppfatter og ikke liker. Kom også over et råd om løk, at gnagere ikke liker løk og trekker seg unna. Så i gårkveld skar jeg opp en løk og la rundt omkring. Men samtidig står det at verken lyd eller løk hjelper alltid. Og så har jeg disse pusene som vil bli voksnere og har innebygd jaktsystem. Ser det når de har fanga en papirbit og bærer den stolt i munnen sin med halen rett til vers.
Dekke alle hull, står det så greit. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til det, rundt et helt hus.
Har lest det er musår. Det gjør egentlig ikke noe det minste bedre.
Så her er det slusing med bevrende hjerte.
Ellers har jeg gjort gymnastikken min, jeg er igang med å drikke glassene med lunka vannet.
Nå har den ene pusen lagt seg ned slik at jeg ser tastaturet. Den mest engstelige ligger på puffen ved føttene mine.
Og akkurat nå regner det ikke.
♥
Det er så grått om dagen at det er rart en ikke blir grå i sitt indre.
Litt slik uforklarlig blir jeg ikke det…
Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.
To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.
Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.
Så gammel.
Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…
Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.
En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.
Jeg er et slags vrak.
Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.
Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.
Men likevel…hvor lenge skal dette vare.
Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av moren min som ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.
Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.
I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.
Disse dagene. To måneder.
Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.
I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.
Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.
To måneder.
Et nytt liv.
Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.
Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.
Håper sola skinner på deg.
♥
