Kan ikke påstå jeg er vilt begeistra for snø. Og noen ganger er det verre.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

På et vis har jeg gitt opp og bli oppgitt. For hva hjelper det?

I dag klarte jeg å komme meg ned på veien, men gjett om jeg venter på mildværet. Ikke for det, været er mildere enn det var. Så snøen er sleip og riktig slush’ete.

Jeg kom meg også opp de bratte veiene til mor i dag, det var mer som et under.

I kveld da jeg skulle kjøre opp hos meg sjøl, gikk det ikke. Jeg kom opp til svingen, da var det slutt. Da jeg skulle rygge, vrei bilen seg, så nå står den ordentlig fast.

Litt etter kom naboen og brøyta opp veien, så får jeg se om jeg greier å få løs bilen i morgen. Om ikke må jeg avbestille tannlegetimen enda en gang.

Jeg ønsker meg en mann med traktor, muskler og varebil.

For i dag kjøpte jeg meg også en brukt oppvaskmaskin, uten å planlegge hvordan jeg skulle få den hit.

Kan den legges inn i en stasjonsvogn der bakluka er deffekt?

Og hvordan få den inn og ut av bilen, for ikke snakke om å få den nye/gamle og gamle opp og ned en trapp. Den gamle som takket for seg akkurat da den var passert 5 år, det vil si, jeg har vært uten vaskemaskin i 5 år. Og om nå denne nye, gamle maskina ikke virker, som det sto den gjorde… da har jeg enda en å kvitte meg med. Da hjelper det lite at den var skummelt billig.

Så akkurat i kveld vet jeg ikke noe om noe. Etter hvert har jeg blitt ganske flink til slikt, ikke vite og jeg har blitt flinkere til å la være å tenke mer på det også.

Derfor er dette ikke et trøste, bære og sutre innlegg. Ikke direkte et kvitre innlegg heller, da.

Det finnes en løsning eller så finnes en annen løsning.

Og mannen med muskler og traktor er nok bare en fantasifugur. Menn i min alder springer enten rundt i sykkelbukser og konkurere om hvor unge de er eller så har de ølmage, helseproblemer og syns alt var bedre før. Og sjøl er jeg heller ingen reklameplakat, så menn med muskler og traktor og kanskje til og med med hjerneceller i bra funksjon, kjører nok forbi min oppkjørsel med en bil fastkjørt i snøhaugen. Jeg er liksom ikke en jomfu i nød…lengre.

Men uansett fikk jeg det komplimentet i dag, da jeg var hos mor. Hun fikk besøk av en helsearbeider mens jeg var der. Og jeg som må fortelle til alle at jeg blir pensjonist, får en reaksjon jeg tror var oppriktig ment.

– Er du 67 da, spurte han.

– Jeg blir, sa jeg.

Han virra litt med hodet og så sa han, jeg trodde du var i femti åra. Han gjorde meg oppriktig glad.

Nå VET jeg at jeg nødvendig vis ikke ser ut som noe anna enn den alderen jeg har. Men hyggelig sagt var det.

♥

Jeg øver meg på å skru av tankene. Bare for å være akkurat der jeg er.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For noe var det…

Det var noe jeg skulle skrive om, tenkte det ville være interessant…

Men nå har det flagra bort.

Var det kanskje ingen ting.

Jeg øver meg på å ikke tenke, kanskje har det slått meg helt ut…

Prøver å være her jeg er, i nåtid.

Uten at samtaler i mitt indre skal forstyrre.

Ikke tenke tanker om snøen som falt i fjor eller kan falle i morgen. Men akkurat NÅ faller den.

Den ligger der breddfull ute på marka.

I går var veien min snødd igjen. Plana var å besøke mor, men kom jeg meg egentlig ned til veien?

I høst avtalte jeg brøyting og var skikkelig letta over at jeg hadde en avtale. Men så ble brøyteutstyret ubrukelig, fikk jeg vite.

Sendte en melding med spørsmål om dette hadde blitt i ordnet.

Men nei, de måtte ha brøyting sjøl.

På tur hjem etter besøket hos mor, sender jeg en tanke opp til universet.

– La det være brøyta.

Så la jeg bort tanken.

Da jeg kom til min oppkjørsel var den brøyta og jeg sendte ut en stor TAKK.

Så nå står bilen utenfor huset.

Dette ble en lang lunsj. Jeg fikk baka brød i helga, godt med hjemmebaka igjen.

Jeg har lagt inn ferien min i timeplana.

Åtte uker som skal fordeles fram til jeg slutter.

Fikk lagt inn en uke i mars. De resternde la jeg inn fra 12. juni.

Etter jeg er fedig starter pensjonisttiværelsen.

Om ferien blir godkjent slik jeg har tenkt.

Men uansett har jeg knappe 16 uker igjen i arbeidslivet.

Greit å slå av tankene.

Det er så mye.

Men jeg har en stor glede midt i meg sjøl.

Og når den speiler seg sjøl, da sender den ut enda mer.

♥

Verden utenfor er hvit, men dette er et svar på en oppgave fri for snø.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er en stund siden jeg har svart på bloggeutfordringer. Dette har noe med tid å gjøre. I dag lar jeg tiden være min og svarer på Utifrilufts utfordring; Hvit, men ikke snø.

Det er så mye som er hvitt, en blomster, et laken, piska krem. 

Jeg så meg rundt og så falt blikket på dette…

Mykt, varmt og som dufter godt når en setter nasen sin inn i alt det myke.

Som silke.

Og som er så fint, men rundt omkring det hvite lurer sylskarpe klør.

De blir brukt når leketrangen blir for stor. Og det blir den rett som det er.

Ta på seg bukse kan være en utfordring, for buksebein er fristende leker. 

Gardiner er til å klatre i.

Det flyges fra stolrygg til stolrygg. Og noen ganger er farten så stor at det sier «dunk» inn i ett eller annet.

Pus sin brystkasse ble svaret.

Og når Trulsepus er i kosehumør, da kroer han seg rundt og blotter undersiden, hvit, myk og varm. Med den kraftigste dur du kan tenke deg, som en motor, maler han og glipper med øynene.

♥

Noen intense minutter får gleden fram. Energien. Det føles hellig. Når sola stikker sitt glødene øye over fjellkanten.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I dag hadde jeg tid til å være her og nyte.

Det tok ikke så lang stund før den intense stunden var over. Men for en glede. Og jeg kjente energi, fikk lyst til å danse.

Gjøre noen små huslige tiltak.

Gjorde gymnastikken min, ble anbefalt å ta fri i helgene – men tar i stedet fri søndag og mandag. Det passer bedre.

Kom over en video om at det er veldig bra for kroppen å sitte på huk.

Det har jeg ikke gjort på årtider. Da det oppsto betennelser i kneledda for mange år siden var det umulig å bøye dem. Det var trist å få denne stivheta.

Da jeg hadde sett videoen ferdig tenkte jeg at jeg måtte prøve…

Forsiktig gikk jeg ned og klarte å gå helt ned. En kort stund. Nå er dette innført som en ting jeg gjør, kanskje flere ganger om dagen. For dette skal jeg klare, jeg vil sitte på huk og klare det lenge.

Mens jeg skriver dette kommer sola inn i stua mi igjen. Den kommer fram på andre sida av fjellet.

Og tenkt, dette blir det mer og mer av.

Jeg håper denne dagen skal få litt mer orden rundt meg.

Bestemte meg for ikke å dra til mor, tar det i morgen i stedet. Trenger en dag jeg ikke skal…

Det er så fantastisk godt å gi seg sin egen tid.

Ute er det hvitt, ser det er en oppgave denne helga. Men det hvite her er snø.

Den kom i går. La seg som et teppe over alt.

Jeg måtte se på hva YR sier om dette:

Det er mest blå grader, men om en uke loves det at temperaturen skal stige opp i nesten 10 varme grader. Og varmegader vil det være så langt som prognosene rekker.

Det er bare glede framover. 

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.

Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.

I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.

Jeg ble så glad at jeg kvitra.

Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).

Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.

Vi var DER igjen.

Gikk mot sol, vår og sommer!

Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.

Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.

I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.

Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.

Da jeg skal dra litt etter, henger den der.

Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.

Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet. 

Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.

Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.

Sporer den opp helt bakom huset.

Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.

I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.

Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.

Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.

Nå skal tekoppen drikkes før natta.

Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?

♥

Enn at jeg sitter her i kveld. Her i min egen stue. For det skulle jeg ikke gjøre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

For plana var helt annerledes.

Absolutt.

Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.

Nå er det nesten natt. 

Skal prøve å få ferdig innlegget… 

I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse. 

Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».

Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…

Akkurat slik var jeg også.

For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.

Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.

Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen.  Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.

Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.

Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.

Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.

Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…

Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -. 

Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?

Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim. 

Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.

Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.

Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.

Både pus og jeg sovner etter skogsturen.

Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.

Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.

Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.

Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.

Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.

For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk. 

Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.

Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.

Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette. 

Bedre på å gjøre kloke valg.

Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.

♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det er mange tanker i hodet om dagen, samtidig med at det er ganske tomt.

Og det må jeg fortelle, det skjer egentlig ingen ting.

Jeg våkna i ettermiddag. Etter tung søvn.

Forsto ingen ting.

Hvor var jeg?

Hva skjedde?

Og som jeg nettopp skrev, det skjedde ingen ting.

Jeg våkna bare i den grønne stolen hos mor. Etter å ha sovna dypt etter mat og prat.

For tirsdager i oddetallsuker står ikke mor på middag. Det har med både å få fisk og kjøtt samtidig som en slipper å kaste mat.

Disse dagene uten mat løses forskjellig, i dag tok jeg med meg fiskesuppa fra søndagen. Til dessert ble det romkake.

I dag var mor ekstra tunghørt, så til slutt ga jeg opp.

Satte på tv’n og sovna.

Først del av dagen hadde jeg noen timer jobb.

Sendte meldinger om folk ville dele en barndomshistorie og får «nei» til svar. Men jeg får bare fortsette å spørre.

Pusen Truls holdt meg med selskap.

Han sovna også.  På arbeidsbordet.

Måtte bort i han.

Vi har mista ordføreren i kommunen. Egentlig tenkte jeg det kunne skje, men hun ble ikke minister.

Hun ble statssekretær. Dermed blir det en høyreordfører fra nå.

For om det ikke skjer mye i mitt liv, skjer det mye der ute i verden. Drap, uro og handelskrig.

Jeg leser en bok om ikke å tenke.

Det passer meg.

♥

Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?

♥

Noen ganger blir det ikke akkurat slik en tenkte. Egentlig syns jeg det er slik ofte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I går tenkte jeg at jeg måtte ta turen ut til museet. For å se om vinden hadde gjort noen skade. Jeg hadde fått beskjed om at det kom takstmann på torsdag og syntes det var for lenge å vente. Derfor satte jeg  meg i bilen å kjørte timen det tar.

Heldigvis så alt bra ut.

Bare masse tang som hadde blitt skylt på land.

Da jeg er ferdig blir jeg oppringt.

Av takstmannen.

Han vil komme i morgen, sier han.

Altså i dag.

Har jeg vissta det har jeg venta ned befringa til i dag.

Nå må jeg sette meg i bilen snart for å kjøre denne timen igjen. Og så er det en time tilbake.

Men jeg er glad det blir gjort såpass fort.

Og turen utover mot havet gir mange fine naturoppøevelser.

Bare at dagen ikke blir slik jeg hadde planlagt.

Og det skjer.

Blir dagen din slik du tenkte?

♥

Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.

Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.

Det gjorde meg godt.

Det jeg er bygd på som den jeg er.

Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».

Jeg velger meg en søndagstur.

Det var mange søndagsturer.

Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.

Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.

Søsteren min og jeg i like kjoler.

Hun var tre år yngre enn meg.

Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.

Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.

Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.

Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer. 

♥