Det hang rakler i trea og jeg rakla meg en tur. Opp i skogen. En annen skog.
Egentlig hadde jeg planlagt en kort jobbedag og skulle jeg gjenta søndagen. Kanskje skulle jeg til og med ta samme tur.
Var tanken.
Men da jeg oppdaga det at laderen min lå igjen hos mor. Så dit måtte jeg.
I tillegg ble arbeidsdagen lengre enn tenkt. Det skjer så mye.
Jeg måtte også lade opp telefonen da jeg var framme, for nå var tanken å ta turen opp i skogen oppom mor.
Sola var forsvunnet bak fjella da jeg begynte på turen.
Rakler henger fra et tre i starten av turen, et rakletre. Et litt ufokusert bilde.
Somer inn på fastlandet og sundet som går parallellt med sundet jeg befinner meg ved.
Her ser du ned på Mjosundet. Det betyr smalt sund.
Huset du ser der nede var lager til butikken som lå til høyre, da jeg var lita. Det huset syns ikke på dette bildet.Lagerhuset hadde også fryseri. Senere ble det postkontor. I dag er det frisørsalong og en leilighet i huset.
Butikken ble lagt ned og var i mange år en populær pub, nå er det kontor og leiligheter.
Meg og tær.
Jeg elsker tre.
Først kommer et grånende tre og under det ett av disse flotte furuene.
Det er flere bekker som krysser veien opp mot fjellet.
Vann.
Veien var i parti ganske isete. Så valgte å snu før jeg tenkte. Lufta var også litt slik spiss.
Kjente at jeg gikk meg ikke inn i turmodus. Så det var riktig å snu.
Jeg syns skjegget på trea er så fint.
Mer vann.
En av de bratte partia.
Syns du det er best å gå i en bratt vei opp eller at veien går bra ned?
Jeg syns nesten det er tyngre å gå bratt nedover.
Bildet yder ikke den bratte veien rettferdighet. Den ser mye flater ut enn den er.
Nederst i bakken befinner dette berget seg.
Firkantete blokker.
Her står grinda som skilte utmarka fra innmarka.
Den har fått ferie… eller fri. Det er slutt på tida for husdyra i denne skogen.
Dette bildet ble tatt fordi det hvite fjellet i bakgrunnen med snø på var så fint.
I virkeligheta.
Bilder tar mange ganger bort den følelsen en har når en er i naturen. Dette fjellet forsvant inn i himmelen på et anna bilde. Det er for langt unna.
Derimot fjellet her er mye nærmere.
Ertvågsfjellet.
Oppå det har jeg vært mange ganger.
En 1. juledag i ungdommen tok jeg turen opp for å se sola og forstå meninga med livet.
Jeg så sola -.
En liten lund med grantrær var hogget ned.
Jeg måtte rene ringene og fant ut at jeg var ganske lita da disse trærne var planta.
Og så var jeg nede ved rakletreet.
Usikker på om det er bjørk eller hassel.
Men fine var de der de hang med lovnad om varmere tider.
Inne hos mor ble det kaffe, kanelboller og feiring for henne som fylte år og bor et stykke unna.
Jeg skjønner jeg begynner å bli gammel når jeg ser på barna. For de begynner å vokse til.
I dag er det yngste som runder et år til. Ennå er hun nærmere 25, men neste år er det hakket nærmere et nytt ti-år.
Mi yngste, som alltid har vært så ung.
Den yngste.
Apekattjenta mi.
Hun hang lenge rundt halsen min, men også da hadde hun egne meninger. Som den gangen hun satt i fanget mitt, barne-tv var nettopp ferdig.Og inn på skjermen ålte Madonna seg.
Fra fanget mitt med smukke i munnen kommer det litt foraktelig;
– Kanj itj bæ,bæ lille lam æn gong…
I dag er det ikke min hals hun henger i rundt.
Før jul fylte hun og kjæresten en flyttebil og kjørte til Oslo.
Hun beveger seg i min ungdom.
Nå bodde jeg riktignok vest, mens hun bor øst. Her om dagen besøkte de Blitz-huset, der var jeg aldri. Men hadde en liten punker i mitt indre, mens ytre var mer prega av mote og fashion.
Den tradisjonelle punker eksisterer vel ikke en gang nå i dag?
Storesøster og venninne kom nedover fra Trondheim og det var feiring i helga.
Snakka med henne som var på besøk i går, da hun prøvde å gå seg vill. Mens vi snakka og hun labba i vei fant hun både kolonihagen tanten hadde hus i en gang og Botaniske hage.
De har blitt store disse barna.
Og yngste er voksen.
Håper det blir en nydelig dag i dag. Jeg ska feire deg med en lang tur i skog og frisk luft.
Gleder meg til å besøke deg, kanskje i vår, kanskje i sommer.
Det blir når jeg har kontroll på mine puslebiter og tiden passer deg.
En liten tur ned til sjøen gjør så godt. Når snøen er borte og fuglene synger for full hals.
Tenkte det da jeg rusla nedover, at det skulle gått an og fotografere all kvitring.
Det var så fint.
Liksom våren har bosett seg på ordentlig.
Den litt forsiktige sola.
Varmen i lufta.
Det er Utifriluft som har helgeutfordringer. Over flere helger har oppfordringene kommet med forskjellige temaer. Denne helga var det «speiling». Jeg har sett, kost meg med bildene som folk har lagt inn, men jeg er ikke hatt mulighet å delta, før denne helga.
Så da lørdagen kom med en denne forsiktige sola måtte støvlene på og ned til sjøen. En kan speile mye på mange vis, men jeg ville fange speiling av natur.
Nå var det ikke sjøen som et speil, akkurat. Men likevel speilet alt seg i sjøen med de blide, små bølgene.
Lyset og fargene fra skogen laga nesten en følelse av et maleri i sjøen, et bilde med grønne sjatteringer.
En fredagsettermiddag bretter seg ut. Det var på høy tid, jeg har «jogga» gjennom uka og det kjennes.
Kjenner jeg må ha en tur innom stolen før flere oppgaver.
Er kommet hjem med skrei, lever og rogn. Det skal etter hvert tilberedes. Måtte sjekke oppskrifter på nett. Far hadde sin metode med lever, men akkurat nå husker jeg ikke hva han gjorde. Husker han hadde en prosedyre på det.
Jeg er kommet hjem fra Kristiansund, møte gjennom jobben.
Det å kjøre gjennom vårlandskap på tur hjem, vite at du skulle hjem og at det i tillegg var fredag, var mest til å bli religiøs av. En fantastisk følelse å vite.
For i dag grafsa mila etter meg, de var nesten uutholdelig, for jeg var så sliten.
Vanligvis er jeg glad i å kjøre bil, men i dag følte jeg meg nesten i en tvangstrøye med så mye kjøring.
Endelig sto jeg utenfor min egen dør…
Det øyeblikket, men så måtte alt bæres inn, sekker, vesker, fotobag, en handlepose. Hadde også kjøpt påskeliljer til å sette ute.
Ser jeg må ryddet opp ved inngangen. Hele inngangspartiet er fullt av hamser fra solsikkefrø.
Jordene er frie for snø og temperaturen viser 8 grader pluss.
Helt nydelig.
Akkurat nå husker jeg ikke hva uka har inneholdt, men jeg har jobba hver dag så det har vært nok.
I går hadde jeg mitt lille foredrag om kalendere og friing. Det kom ikke så mange folk, men til gjengjeld virka det som de som var der kosa seg.
Det ble røde vafler, som tanken var.
Og så overnatta jeg hos mor for å slippe unna en halv times kjøring.
Det er så mye jeg skulle gjort, nå. Men skal etter hvert koke fisk, lever og rogn. Redd for at jeg ikke orker mer enn det.
Må nok prøve å rydde litt.
Og så skal jeg ikke tenke jobb eller ta etter jobben på flere døgn.
Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.
Søndagen er min.
Eller-, nesten bare min.
Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.
Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.
Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.
Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.
I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.
Ennå står det igjen protokoller.
Det var på høy tid å få tatt dette ut.
Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.
Og så er jeg så spent på hva jeg finner.
Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.
Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…
Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.
Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.
Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.
Det problemet er TID.
For jeg er en tidsoptimist av de store.
Det er det som stresser meg mest.
Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø.
♦
Så har dagen delvis gått.
Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.
Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.
Det er stille i huset, ute sleiker sola naturen så nye konturer kommer fram. Det er siste lørdag i februar, siste lørdag i vinteren og det ser ut som våren er her.
Det er mange pluss med en småkald vind. Så isen lå på fjorden. Måtte ta meg en tur ut for å kjenne, se på været, kjenne på det.
Mange tanker går igjennom hovudet. Både glede og vemod. Livet har blitt så endeligt. Ikke for det, jeg kan leve i mange år ennå – likevel vil livet gå enda fortere.
Det går så fort.
En gang trodde jeg at jeg aldri ville være noe annet enn ung. Aldri så gammel som foreldra mine, som da var yngre enn det jeg er i dag.
Nå kommer sola opp over fjellkanten og ser meg rett i øynene. Jeg greier ikke se tilbake, for den er så mye sterker enn meg. Det er likevel godt å få denne dusjen av intens lys. Så intens at jeg mister muligheta til å kunne se.
Det er godt med lørdag. Men det ser ut som jeg må en tur til Coop bygg på sentrum, både fuglemat og stakabånd må kjøpes inn. På 16 år har jeg aldri opplevd at et toalett går tett. I dag skjedde det.
Men sola skinner.
I går ble arbeidsdagen lengre enn tenkt, jeg rakk ikke så mye mer enn butikk, etterpå.
Eldstemann skulle komme med bussen og vi skulle kose oss med rakafisk. Jeg rakk å begynne å dekke bordet, da jeg hørte et glad «hallo» nede fra gangen.
Maten var veldig god, hadde egg, rødløk, purre, Røros-rømme, Kvitseid-smør, sennep, sennepssaus, mandelpotet og speltlompe til rakafisken. Øl og akevitt til.
Nesten rart en ikke spiser slik mat oftere, jeg har i alle fall ikke spist det mange ganger.
Praten går, om konspirasjonsteorier, hva folk tror, hva er sannhet, hva styrer oss, penger og følelser, hvem er vi… et rimelig stort samtaleemne.
Han forteller at sesongen han var med på Paradis hotell er lagt ut. Vi bestemmer oss for å se den, se tilbake i tid.
Han forteller om sine følelser, om hva han følte i de forskjellige setta, om de andre som var med, om grensene…da, nå.
Egentlig er det veldig interessant å ta denne reisa.
Da, den gangen, var dette ingen artig opplevelse. Jeg syns hele konseptet var en utnyttelse av mennesker som ikke kunne sette grenser og som ble gjort til underholdninge for at TV-selskapet skulle oppnå høye seertall. Jeg husker sjefen jeg hadde den gangen kom leende inn på kontoret og spurte om det var min sønn som var med. Ellers var det en ganske stor stillhet og jeg syns det var helt greit at jeg ikke fikk vite alt folk tenkte.
Men fikk med meg mye av det som ble skrevet.
Ble nok på en måte mer tykkhuda.
Og så all dumskapen, for den er det mye av.
Senere var vi på en mønstring i UKM, mellomste hadde gått videre og vi var i Ålesund. Vi var på et ganske stort kjøpesenter og der eldstemann gikk flokka ungdommer seg rundt han.
Jeg var innom en butikk og en kunde spør en av de som jobber der om hvem dette var.
– Det er en deltaker som var med i Paradis-hotell, sa hun som jobba i butikken.
Den voksne kunden svarte at det programmet så hun ikke på. Og jeg som en random kunde kunnen si med trykk, at det er like greit.
Det gjorde på en måte godt å si de orda. De visste så klart ikke at jeg var moren.
For når jeg gikk bak han observerte jeg alt dette som skjedde, blikka og at folk så når de trodde seg ikke sett. At folk du trodde ikke brydde seg, brydde seg likevel. Mange ganger som sensasjon mer enn ar det var negativt.
Døtrene mine fikk oppleve i mange år etter spørsmålet om de var søstrene. Ikke nødvendigvis et fokus de syns var så artig.
Dette er mange år siden nå, så mange at jeg kan skrive om det. Noe som skjedde en gang.
Det har også skjedd mye i samfunnet. Det er ikke så ille og ha deltatt lengre, det er så mye som blir sendt.
Men det kan være fint å snakke sammen om det, gå i gjennom det, dette som en gang skjedde. Hvordan var dette for oss involverte, involvert på hvert vårt vis.
Og faktisk lærer en av alt.
Om seg sjøl.
De andre får ta sin jobb, sin lærdom.
I dag skal vi etter hvert ut i sola. Ut å kjøpe stakaband.
Når en skjønner at egentlig, egentlig er en ganske dum. Da må en bare le godt. Sjøl om jeg var sint som en fele like før.
Jeg fortalte i siste innlegg at jeg har kjøpt meg mobil, en handling jeg grudde meg skikkelig til. For det er noe med dette. Men da bestemmelsen var tatt var gleden stor.
Den følelsen av å få gjort noe viktig og først virka det som alt gikk greit-.
I går klokka to ble telefonen aktivert til den nye operatøren, sto det i en melding.
Jeg kan unnskylde meg med at det er lenge siden jeg har kjøpt mobil…
Men jeg sier det heller beint ut, hjernecellene var ikke aktivert.
Klokka passerte tidspunktet og omverdenen forsvant. Oppdaga det litt etter hvert.
Først fikk jeg ikke sendt noen meldinger, men slikt kan skje.
Så skulle jeg ringe, det funka ikke.
Prøvde igjen senere, et anna nummer.
Da jeg fikk melding om kvelden fra yngste, om det var noe feil med telefonen -, på det tidspunktet holdt jeg på å gå i spinn.
Jeg hadde hatt flere omganger med en chatterobot, jeg kunne ha kaldkvelt den… For den svarte meg med at jeg måtte ringe, jeg sa det var akkurat det som var problemet, jeg fikk ikke til å ringe…og den svarte med at den ikke forsto. Forskjellige avarter av lignende samtaler oppsto.
Jeg prøvde å finne en mailadresse og havna ved utganspunktet hver gang, jeg trykte der det sto jeg skulle trykke.
Jeg prøvde å finne messange gjennom facebook. Føltes desperat behovet for å få tak i et levende menneske.
Hvor mange timer jeg hadde brukt da jeg gikk til sengs med uforretta sak tør jeg ikke regne på. I dag var på’n igjen, for telefonen var like introvert.
Likevel var det framgang, da jeg havna igjen i chatten.
– Kan jeg hjelpe deg, skrev chatten.
Jeg skrev og følte svaret jeg fikk var litt mer menneskelig.
– Er du et menneske, spurte jeg og fikk det bekrefta.
Da sendte jeg en jublende melding og mennesket lo på meldingsvis.
– Og du har satt inn SIM-kortet, fikk jeg spørsmål om.
Jeg svarte som sant var at det ble satt inn i butikken.
Det vil si, jeg trodde det. Og hva vet jeg om utviklinga på SIM-kort fronten. For kanskje kunne forskjellige operatører bruke samme kort nå…
Etter dette tok jeg meg en tur for å kikke i posen alt ble lagt i, om det lå noe der som jeg ikke hadde sett.
Så igjennom alt uten å komme fram til noen løsning.
Ny runde med å lete etter mailadresse med samme resultat som sist, en runde som førte tilbake til utgangspunktet. Det vil si, det ble mange runder.
Senere tok jeg en ny titt i den hvite papirposen, jeg lot fingrene mine kjenne over bunnen. Det var da jeg oppdaga den hvite konvolutten.
Det lå faktisk noe mer der, likevel, og jeg kjente konturene av kortet inne i konvolutten.
Akkurat da lo jeg ikke, jeg gikk til handling. Og i alle dager, hvordan skulle jeg komme fram til skuffa for SIM-kort.
Jeg hadde kjøpt et deksel som var umulig å få av. Ene neglen revna langt nede i festet og blodet pipla fram. Til slutt fikk jeg likevel løfta opp et hjørne og ved hjelp av linjal fikk jeg løfta dekselet såpass at jeg fikk utfør det jeg skulle.
Vips!
Velkommen, sto det.
Nå spekulerer jeg på hvor dum det går an å bli.
Bør jeg installere et nytt SIM-kort i hjerne min…
Heldigvis var dagen vakker.
I en pause svinsa jeg ut på verandaen, flytta jordbærplantene slik at de fikk sol på seg.
For nå skinner sola igjen her jeg bor.
Det er liksom våren ligger å bobler i lufta.
Derfor var alle problemer glemt. Til og med taksteinene som igjen hadde flytta på seg så det var hull i taket, så situasjonen er grusom .
Sola dyssa alt ned.
Tenkte at jeg bare må gå til en handling. Og slikt vitner om en annen kapasitet, trøster jeg meg med.
Så gikk jeg ned i kjelleren for å jobbe videre. Fant tekst og arbeidet med neste torsdags arrangement.
Etterpå ble det middag, tur til mor, kaffe og strikking.
I morgen skal jeg gjøre et forsøk, men det kan jeg skrive om etter det er over. Håper det vitner om at jeg ikke er så dum, likevel…
Var jeg hjemme, hvilken dag var det, hadde jeg planer…
Etter orienteringa fortsetter det litt. Jeg greier det famøse å slå den krysta limen oppi presskanna der det ligger kaffegrut.
Slår ut og skyller av, ny omgang og greier det.
Kjenner det, jeg har ikke så stor kapasitet. I går kveld var jeg tidlig ferdig med dagen… ikke så der tidlig, men hadde det med å sovne.
Var ute en stund for å skjære opp ved. Kanskje tok det for mange krefter.
Jeg tenkte også på om det var noen på gang…
Kanskje hadde jeg skrytt for mye av ingefærshot’en min…
Sov lenge gjorde jeg også.
Jeg tenker meg en tur ut… eller mer, har tanker om at det gjør godt for meg å komme seg ut.
Skal ned i kjelleren, på kontoret, for å produsere tekst i løpet av dagen.
Middag har jeg ikke tenkt ut.
Tror ikke jeg har sagt det, men tenker å følge fasteprinsippet, det som var, om ikke å spise kjøtt før påske.
Kanskje jeg skal finne meg et stykke kveite og ta opp fra fryseren.
Det er søndag.
I helga er mellomste søsteren min på ferieleligheta, hun og flere i familien hennes. De er mye oppom mor, så jeg har «fri».
I morgen skal mor på en kontroll, jeg spurte om hun kunne ta den. Det hadde hun svart «ja» på, så tenkte jeg skulle konsentrere meg om jobb.
Da hun ringte i dag forsto jeg hun trodde jeg ble med og at bilen deres har problemer med å komme seg opp dit mor bor.
Så da blir det bytur likevel.
Må ta mandagmøtet i fart.
Nå droppa jeg å stoppe opp for å ta en stund sammen med tanteungen min som kom på fredag, da jeg var oppe med det helgehandel til mor – for jeg skulle hjem å gjøre ferdig en statistikk.
I dag drar jeg ikke innover, fikk vite de skulle samles til middag begge søstrene mine og mor, jeg var ikke spurt. Skjønner det er for at jeg skal få være i ro hos meg sjøl, men følelsen blir litt blanda.
Og byturen i morgen passer ikke inn i mitt løp, egentlig gjør den ikke. Men så er det koselig å være sammen, dele tid.
Det er her det kommer inn, hva er det jeg trenger?
Hva bør jeg gjøre ut av de mulighetene jeg har?
Hva er det beste?
Det er mye en ikke kan gjøre noe med, men hvor kan jeg gjøre valg for at ting ikke blir verre…
Skjønner du hva jeg mener?
Ikke så rart om du ikke gjør, knapt nok jeg skjønner det sjøl.
Tror kanskje den turen ut i frisk luft er en av de tinga som er bra å få plass til.
Så da får jeg gjøre det.
Fikk akkurat en melding om at det var feil med strømnettet, så strømmen blir tatt om et kvarter – også.
