Jeg orker ikke tv. Orker knapt nok mitt eget selskap. Men jeg orker fredagskveld i ro.
Klokka fem våkna jeg til morningen.
En time senere forsto jeg at det var ingen vits å ligge lengre. Så jeg unte meg en lang og rolig morgen.
Bra start.
Jeg fortsatte med Tarotkort fra i går sammen med lunka vann. Tente talglys både på bordet og duftlampe. Måtte huske å blåse talglysene ut, tenkte jeg.
Dagen lå foran og om en uke skal alt være på plass. Rørleggeren ringte og spurte etter noe. Han skulle fikse oppvaskmaskina i dag. Fikk melding med spørsmål om jeg hadde vært i kontakt med sommervertene og når det kunne passe å få opplæring i et nytt system. Svarte at jeg måtte komme meg ut til museet før jeg kunne svare.
Blåste ut lysene på bordet, smurte meg matpakke, pakka med data’n og kom meg avgårde. På tur får jeg beskjed om at rørleggeren ikke kommer i dag, likevel. Sier at om en uke åpner vi… Den oppvaskmaskina må være på plass til neste helg.
Endelig framme skal jeg ta en avgjørelse over gjenstandene som skal være med i utstillinga.
Da kommer jeg på det-.
Duftlampa, jeg glemte å blåse ut te-lyset!
Jeg prøvde å si til meg sjøl at det gikk bra, ro deg ned. Men det var umulig å konsentrere seg.
Sendte melding til de som skulle komme med flere montre, lot dørene stå åpne og satte meg i bilen. Det tar nesten en time å kjøre hjem.
Da jeg nærma meg huset tenkte jeg på sjokoladen som lå i kjøleskapet siden mellomste og samboer sist var på besøk. Den halv plata trengte jeg faktisk til «bensin» når jeg skulle kjøre tilbake, skjønte jeg.
Oppe i stua fikk jeg blåst ut lyset, huka med meg sjokoladen og så var det en ny times kjøretur. Når en har det travelt har alt som triller lagt seg foran deg i veibanen med fart langt under fartsgrensa.
Fikk telefon om at de med montrene hadde satt de inn og reiste tilbake til byen. Da de fikk høre at jeg nesten framme venta de. Alt de hadde kommet med så supert ut.
Senere fikk jeg satt skapene der jeg mente de måtte stå, åtte monter og tre bord blir bra.
Fikk kontakta sommerverter og gitt tilbakemelding for neste uke, som blir både folksom og travel.
Kjørte opp til mor på returen, med matvarer og en ny panelovn, da den som ble kjøpt på nyåret stoppa å virke. Det ble den obligatoriske kaffekoppen, noe søtt, montering av ovn, ishakking av fryseren og et par ting til. Mor syntes jeg var for opptatt av det spirtuelle og syntes det ble litt skummelt. Så jeg lova at jeg skulle begrense meg, så da må jeg huske det. For jeg syns det er dødspennende – ha, ha – bokstavelig talt.
Og da er jeg både ved starten og enden, jeg er hjemme, med rolig musikk og bare er….
Det er fantastisk godt, reint ut hysterisk godt.
Jeg er nok trøtt nok til en ung kveld…om den ikke allerede begynner å blitt voksen. Men i morgen er det lørdag, fri og jeg kan sove til jeg våkner og da bør ikke klokka være fem om morgenen.
Om en uke og to dager på denne tida er utstillinga åpna og første dag over. Plusser jeg på enda tre dager er skoleformidlinga over. Og går jeg rett og slett to uke fram i tid fra i kveld, har jeg nok en ferie, muligens bare en uke, men likevel.
Dette er godt, det er et stress og det er morsom, slitsom og mye, mye mer.
Og akkurat nå er det fredagskveld med rolig musikk.
Det er så tomt i hodet at har jeg rista på det har det nok hørtes ut som en blikkboks. Starten på dette innlegget skrev jeg i går.
Har jeg skifta på senga har jeg gått rett til sengs. Men jeg må ta på nytt sengetøy.
Jeg er virkelig tom og sliten.
Laga mousaka til middag, det er mer arbeid enn hva jeg huska. Tenkte det var en enkel rett å servere. Nå er besøket dratt og kvelden er her.
Jeg har jobba, kommet litt lengre med det jeg jobber med.
På fredag kommer flere monter, så nå kan jeg bestemme hvor mye jeg kan vise fram på utstillinga.
I dag er en ny dag. Jeg tenker søndag, men det er det absolutt ikke.
Det var skikkelig god å våkne til en dag uten noe som er bestemt. Stå opp, sette på vann, kikke ut, bare være akkurat der jeg var.
Det kom en lyst over meg, til å gjøre noe jeg har tenkt. Tenkt veldig lenge, ikke slik veldig hardt tenkt, men likevel at en gang skulle jeg prøve det. Etter jeg var meg på et webseminar om Tarot. Fra alt fra måneder til år siden. Det handla om å tolke kortene, at en skulle gå gjennom stokken for å kjenne etter hva en sjøl la av betydning i hvert kort. Kom så langt at jeg oppretta en kladdbok som skulle dedikeres til dette formålet.
Så i dag fikk jeg lyst til akkurat dette.
Enn å gi seg i kast med et slikt prosjekt som er skikkelig waste of time. Og jeg elska at jeg ikke tenkte vaske kopper, eller rydde eller slike nyttige gjøremål.
Jeg tente talglyst, hadde noen dråper lavender i oljebrenneren, fant musikk som passa. Delte opp korta, ville prøve den store Arkaden først. Tre kort kom jeg gjennom, så en rask øvelse er dette ikke. Skreiv også ned stikkord på tolkning som står i boka jeg har.
Etterpå trakk jeg et veldig fint kort for dagen, The Star, som handla om at en er opptatt av natur, ønsker det landlige og slikt. Det passa nok for flere dager enn i dag. Med mine barfotturer, ormemøter og slikt.
Tror ikke jeg har fortalt at jeg klemmer et tre etter hver tur. Da sier jeg takk og kjenner på alt jeg kan sette pris på. Når jeg blir pensjonist skal jeg bli enda mer slik…, så til dere som leser og bare syns vasking av kopper er noe av det viktigste vi gjør, dere er hermed advart.
Men jeg kommer sikkert til å skrive mye om alt jeg skal gjøre enda en tid, museet, besøka hos moren min. Skal forresten dit en tur snart.
Sola skein her, men ombestemte seg. Tenkte jeg fikk ta inn puter og det var på høy tid, for det hadde begynt å regne.
Barfotturene er lagt på hylla enn så lenge. Har en ganske god unskyldning, har trappa opp ett eller annet under nestminste tåa, en legemsdel som er bortimot umulig å nå for å gjøre noe med, ikke minst se. For et par kvelder siden fant jeg i speil, nål, lommelykt og pyrisept. Prøvde å doktorere meg sjøl og jeg fikk det til å blø. Tror det kan hjelpe ganske bra uansett, blodet kan ta med seg en del som ikke skal være der, ut igjen. Men tenker at føttene bør ha sko på seg til dette er blitt bra.
Derfor er hodet mitt fult at tanker i dag, ikke en tom blikkboks som i går. Og det er ikke søndag.
«Mat» tenkte jeg da jeg kjørte opp oppkjørselen. Like før hadde jeg vær innom butikken for å se om de hadde noe enkelt som frista i 40% disken. Men det var liksom ikke noe og det krevde en for stor innsats.
Fant ut at jeg fikk lage en saus til spaghetti.
Jeg var ikke før ute av bilen før jeg satte sankeøynene på. For jeg ville finne løvetannknupper. Fant en god neve. Geitrams fikk jeg også med, men de begynner å bli for store. Inne la jeg alt i vann for eventuell protein jeg ikke vil ha med. Jeg kokte spaghettien, stekte løvetannen og geitramsen sammen med en charlottløk og noen perletomater. Salta og pepra og slo over en skvett fløte som fikk koke inn. Strødde over oppraspa hvitost…og så voilà.
Om det smakte, jøss ja, absolutt.
Dagen starta som vanlig uten mat, men med masse drikke.
Før jobb tok jeg barfotturen opp i skogen. Det var vått og alt som voks hadde vokst mye. Så da jeg kom bort til noen nedhogde trær ballanserte jeg mellom greinene fordi jeg hadde ikke så lyst ut på jordet. Like bortom meg, innmed berget, begynner gresset å bevege seg. Tenkte først at det måtte være en stor frosk, før jeg så buktingene og ormen.
Og ja, jeg hyla!
Både ormen og jeg for til hver vår retning.
Det er orm jeg er redd for å møte på disse ekspedisjonene mine.
Jeg gikk opp på berget, slengte hender og så utover fjorden. Det føles så riktig å gjøre slikt når jeg er kommet opp hit.
Etterpå gikk veien utover til museet.
Der var det høy flo og jeg fikk fotokikk før jeg gikk inn.
Jeg fikk etterpå sjekka beholdning av toalettsaker, fikk sendt mail om den gamle oppvaskmaskina som skal kastes, vaska de fire montrene som skal brukes i lekeutstillinga.
Det kommer et tysk par innom og vil vite om museet var åpent, jeg sa de kunne se seg rundt for det. De var ikke så kyndige i engelsk og jeg kan ikke tysk, men med google fikk vi til en liten omvisning.
Tilbake til pc’n dukker det opp en som mente en del om oppvaskmaskina som var kjøpt og som ikke fungerer ennå. Litt prat fram og tilbake om temaet oppvaskmaskin, så går han forbi den gamle.
Og så sier han;
– Jeg skal kjøre på dynga i morgen, så jeg kan ta den med.
Han som var der å slo plenen hjelpte til. Og vips, så var maskina ute fra min verden.
Dagens beste hendelse.
Jeg spurte om de ville ha hver sin flaske brus, det var det minste de kunne få.
I dag var det dags for et besøk hos mor på tilbaketur og hun var veldig glad. Som hun er når jeg kommer. Liker mindre at jeg drar igjen. Men jeg må det.
Hun gleder seg til jeg er ferdig på jobb.
Så slik i korte trekk har dagen gått fort, gjort meg trøtt og jeg kjenner jeg ikke har mer å bidra med i dag. Tenkte å vaske tappa ned med grønnsåpe, men det blir nok ikke i kveld.
Håper dagen din har vært fin, om du kanskje ikke har blitt kvitt en oppvaskmaskin kan likevel en dag være god.
Min lille ferie er over. Jeg var på plass, noterte planer og borra meg inn i arbeidet. Klar til å utføre og krysse ut.
Godt igang. Jeg var motivert og arbeidsmoralen var på topp.
Fikk en telefon, faktisk ble det tre til sammen. Fra yngste som kom til mellomste i gårkveld. For hver gang hun ringte kom det noe i veien.
Tok pause da det endelig ble en samtale ut av det. Vi snakka om tannlege, hekling, farging og at øyet mitt har hovna opp.
Ring legen sa døtrene.
Etterpå gjorde jeg så, mens jeg smurte meg mat til lunsj.
Kanskje jeg ikke rekker å spise, tenkte jeg. Og det fikk jeg rett i. Fikk time og det var bare å kjøre til legen. Heldigvis var øyet bare plaga av noe som heter «sti» og som jeg har hatt før. Huska det da legen snakka om å legge varme på øylokket. Varme vaskerklutene.
Vanligvis er øynene mine omtrentlig like.
Da jeg var hjemme etter 1,5 time ble det mat. Dagens første måltid.
Jeg gikk ned på kontoret for å jobbe mer, men da var all konsentrasjon fordufta, klokka var ettermiddag og sola skein etter iherdige regnbyger første del av dagen. Da jeg endelig gikk ut var himmelen iferd med å skye over.
Det var da jeg gikk inn og med det sovna.
Forvirra spekulerte jeg om jeg hadde forsovet meg til Teams-møtet, da jeg våkna. Altså bra i ørka.
Så dette var dagen sin.
Fikk bare utretta halvparten av plana jeg hadde satt opp for dagen.
Tor jeg skal legge meg supertidlig i kveld, stå opp og gyve på i morgen.
Jeg har lagt planer for hele uka.
Siste biten av innsats.
To uker igjen til utstilling og korte uker igjen til både flere ferier og avslutning av jobb.
Vaska noen av gardinene til museet i dag.
Plana var å henge de ut. Men det kan jeg nok ikke, eller kan jeg…
Denne dagen som skulle være her, i ro, i full fokus på slikt jeg ønsker.
Riktig slik blir det ikke.
Men jeg skal ikke klage på at jeg har folk rundt meg, at det skjer ting, at jeg har mitt å gjøre.
Jeg tenker igjennom denne uka med ferie, den har vært veldig bra.
Ikke med massiv oppleves, reiser eller god varme mot huden. Men jeg har gjort en del som jeg kjenner jeg er glad for. Jeg har hatt møte om gården, jeg har purra på et firma for å se på taket. Jeg har tatt fram strikketøy for montering, til og med tegninga fikk jeg gjordt et lite framstøt med.
Og ennå er det mer.
Dette betyr at jeg ikke er like energitom. Og det er det aller beste. At jeg greier å reise meg opp å få gjort noe. Stolen blåhell meg ikke like mye som jeg har slitt med i flere år. At tiltaket til noe mer en det jeg måtte var fullstendig borte.
Det er det jeg er glad for, at jeg klarer mer.
Håper dette fortsetter.
I går kjente jeg det likevel, da jeg var på butikken. Jeg ville ikke være der. Kjente jeg var klam i panna. Var innom to butikker; byggvarer for å kjøpe meg pallekarmer og matbutikk for å handle til mor, samtidig som jeg prøvde å tenke på det jeg sjøl skulle ha til helga. Av og til tenker jeg at har jeg sosial angst…, når jeg blir så uvel av butikk. Men sjøl om jeg ikke alltid har like stort behov for å være sosial, tror jeg kanskje ikke jeg kan sette den merkelappen på meg sjøl. Tror jeg egentlig ikke takler så godt å ikke fungerer optimalt fysisk; Fingrer, rygg, nakke og en viss ustødighet, jeg forlanger bare at jeg skal fungere.
Nå skal jeg plante litt ute, før jeg skal ordne meg på en fødselsdag.
Når en drar gardinene fra og ser blå himmel når det er morgen, da… Ja, da er dagen i gang.
Og det var den, starta med å ta en koppvask, det vi si bestikk. Stakk hendene ned i vannet og skar meg på en kniv. Heldigvis stoppa det å blø nokså raskt. Fikk sortert i klær og satt på en vask.
Det er sol!
Klær kan henges ut og få masse frisk luft i seg.
Ni-timen står på og snakker om jordbær. Jeg er litt stiv i nakken og vil for mye. Eller føler jeg vil for mye, som jeg kanskje egentlig ikke vil. Slik som krever bilkjøring for ærend.
Hit og dit.
I går hadde jeg en fryktelig god dag, gikk i gang med slikt jeg ikke går i gang med. Som å begynne å montere en jakke.
Jeg drikker vannet mitt og ser ut på den blå himmelen. Det er torsdag og ferieuka mi er snart over. Jeg har et stramt program i de neste tre ukene. Skal redigere en utstilling, ha åpning på museet og uka etter er det besøk av en skole. Før jeg går inn i nye to ferieuker som jeg spekulerer om jeg omgjør til en. I tillegg må jeg til å pakke ned kontoret mitt…
Og nå ser jeg hva jeg gjør, jeg er så alt for mye i framtida, det er i nå-tida jeg skal være. Og den har sol og blå himmel.
Den har frø som spirer og skal plantes ut, den har løvetann og geitrams som skulle vært sanka.
Kan ikke la stresset som ligger latent ta over. Jeg må nyyyte det jeg har nå. Det er en kunst. Nå skal jeg ut i dagen og ta inn alt jeg vil ta inn. Det andre må bare få være.
Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.
Som vanllig er jeg litt på etterskudd.
Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.
Hva skal en dvele ved…
Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.
Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.
Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.
Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.
Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.
Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.
