Det er så grått om dagen at det er rart en ikke blir grå i sitt indre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt slik uforklarlig blir jeg ikke det…

Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.

To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.

Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.

Så gammel.

Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…

Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.

En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.

Jeg er et slags vrak.

Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.

Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.

Men likevel…hvor lenge skal dette vare.

Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av  moren min som  ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.

Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.

Disse dagene. To måneder.

Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.

I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.

Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.

To måneder.

Et nytt liv.

Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.

Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.

Håper sola skinner på deg.

♥