Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.

 

 

 

– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.

 

Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.

 

– Har du, spør jeg.

 

Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.

Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.

Men jeg har hatt sterke ønsker.

Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.

Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.

Det ga meg en intens lyst til å dykke.

Til å ta sertifikat.

 

Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.

Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.

Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.

 

 

Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.

Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.

I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.

Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.

Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.

Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.

Det var det kreative, det å skape.

 

 

Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.  

For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.

Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.

Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.

Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».

Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.

Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.

 

Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.

Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.

Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.

 

Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.

Det handla fortsatt ikke om meg.

Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for. 

Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.

Å huske.

Ta med seg lærdom.

Og så begynte helsa å svikte.

 

 

I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.

Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.

 

 

For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.

Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.

Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…

Det er så grundig avlært etter disse åra.

 

– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.

 

 

Jo, jeg kan prøve.

For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.

Hva er viktig for meg?

Fortsatt har jeg ansvar for andre.

Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.

 

 

Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.

Den må bli slik omtrentlig:

• Tid til å skrive mer
• Tegne
• Male
• Øke den fysiske aktiviteten
• Meditere
• Besøke Gudfjelløya
• Bruke naturen mer
• Bli mer sosial

 

Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.

Alle har vi hatt våre liv.

Noen verre, noen virkelig ille.

Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.

Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.

 

 

Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Slik ramlende etter, i siste liten. Der har du meg.

 

 

 

 

 

Med en kraftanstrengelse, kjører jeg på med alt.

Som en zombie har jeg sittet og mest ligget, de siste dagene.

Og jeg blir nok helt sikkert ikke sykere, tenkte jeg…

Så vakla jeg ut på soverommet og tok ned kurva med skjerf.

 

Det måtte bli slik.

Av og til må skjerfa få gjøre nytte for seg.

Og hvorfor?

Jeg tror santen meg hele blogg.no har ikledd seg farger etter Frodtih’s oppfordring.

 

Kanskje, tenkte jeg-.

Jeg har det med å tenke.

 

Før jeg gikk meg vill i mine egne gjøremål.

Mest kanskje i tankene på dem, gjøremåla-.

 

Og jeg måtte så klart jobbe raskt.

Alle dagene på en dag-.

Men slik er det også, etter å ha tenkt lenge må jeg gjøre alt fort.

 

Første oppfordring var rosa.

Så kom den gule fargen.

Grønt er skjønt.

Oransje er livgivende.

Turkisblå, kjør nå på.

Havfruer svømte rundt i mitt hode.

Rød som en østeuropeisk bondekone.

Og til slutt lilla, der jeg også space litt over i det blå.

Men det må nesten gå.

 

Så slik fikk jeg kastet inn en bukett av farger.

Kanskje det var dette som måtte til for at jeg skulle bli friskere.

 

 

Ønsker alle en fargerik torsdagskveld.

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Akk og akk, så var det en grunn. Grunn til at kroppen ikke var samarbeidsvillig.

 

 

 

I går lå jeg under dyna i hele dag.

Feber over 39, så det var best å sove.

Nå syns jeg det var veldig kort tid siden sist temperaturen gikk opp.

Det er i alle fall kjedelig.

 

I dag skulle jeg være med på en generalforsamling for mor, i morgen er det festivitas rundt åpning av et museum.

Men hva kan en gjøre, jeg er i et tomrom.

Et fryktelig kjedelig tomrom.

 

– Du har bada for mye, det er mor som sier de bevingede ord.

 

Det var en grunn til stivhet i kroppen, som jeg skrev om på tirsdag.

Ute skinner sola ertende.

Blir nok ikke noen badetur på meg.

Men jeg har stabla meg opp i en stol inne.

Spekulerer på om jeg skal lage meg mat, men har ikke lyst på noe.

I går spiste jeg en halv brødskive.

I motsetning til i går er jeg litt sulten. Så må nok dikte meg noe mat.

 

 

Det er alltid kjedelig å bli syk.

Å bli syk mens sommeren er akkurat slik en sommer skal være er neste mer enn kjedelig.

Så er lei, lei, lei.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Sol og fint vær kan være krevende for kroppen. Jeg føler meg litt mørbanka.

 

 

 

I går kveld la jeg meg så tidlig at jeg tenkte jeg også ville stå opp tidlig.

Satte ikke på vekkerklokke, men optimistisk tenkte jeg å være i jobb til åtte.

Klokka var ti over halvåtte da jeg våkna.

 

Nå har jeg kreka meg bort i en stol med limevannet mitt.

Ingen trening foreløpig.

I går hoppa jeg over både riter og puls.

Det var for varmt.

Men jeg tror det er en annen faktor også -.

Til St.Hans ble det kjøpt inn en del søtt. Spekulere på om det er alt det søte som nesten har forgifta kroppen min.

En skulle tro at sommer og varme gjorde smidige ledd, men jeg er stokkete.

Stiv som en stokk.

Vondt i hodet, greier nesten ikke gå for det er vondt i ledd og tillegg frost.

Slik vil vi ikke ha det.

 

 

I går tok jeg med meg en del til mor, slikt som kokte poteter og salat.

Det lå igjen spekemat fra midtsommerfeiringa hos henne.

Synd det må kastes.

Så jeg hørte med søstrene mine om de ville komme.

Men aller først kjørte jeg inn til mellomste, henne med ferieleiligheta.

Hun var nettopp kommet tilbake fra en rotur.

Fikk også snakka med en tremenning som sto der å skulle fylle traktoren sin.

 

– Jeg skulle snakka med deg, sa jeg og han repliserte med samme kommentaren.

 

Han brøyta for mor i vinter og jeg hadde ikke fått sendt over pengen, i tillegg er det han jeg har spurt om vil lære meg å slå med ljå.

Ljåen var så ukvass at den tok han med seg for å kvesse for lenge siden.

I går kveld fikk jeg betalt for snøen som falt i vinter.

 

 

Å gå utover sjøen på lange flytebrygger gir en så herlig følelse.

Å sitte der i sola, med bølger, varme og lett bris.

Vi hoppa ut ytterst på brygga og svømte inn mot stranda.

Neste gang gikk vi opp stigen.

Det ble med to dykk for meg.

Søsteren hadde vært uti om morgenen etter hun sto opp, da hun var på rotur litt senere og nå sammen med meg.

Det er fantastisk godt når slike dager kommer.

Sitte der å snakke, kjenne steiking av sola og bare være til.

 

 

Mor var litt slapp i varmen, men kvikna til da vi kom.

Og maten var så perfekt den bare kunne være på en så varm dag; potetsalat, eggerøre, salat og spekeskinke, skinke og fenalår.

For mange år siden var et søskenbarn på besøk hos meg, tror det var helt tilbake da eldstemann var i magen og jeg var innlagt på sykehuset.

Jeg hadde permisjon og hun ville komme hjem for å lage mat, hun ordna lignende mat som vi hadde i går, men i tillegg hadde hun fersken.

Hermetiserte fersken.

Og kombo’n av den søte ferskenen var helt nydelig.

Så den tok jeg med i går også.

Det smakte fortsatt ganene.

 

 

Egentlig var tanken at jeg skulle være hjemme såpass tidlig på kvelden slik at jeg fikk meg en tur ned til sjøen hos meg også. Det var flo i sekstida.

Det var ikke nubbesjans, jeg var virkelig utslått.

Da jeg kom hjem var det bare å komme seg til sengs. Men så hadde jeg våkna i femtida om morgenen også, så ikke så rart.

Så om natta ble lang i natt var den kort i går.

 

 

I dag er det overskya og temperaturen er mye lavere.

Det er greit for en arbeidsdag.

Og for en seanse meg puls og riter.

Etter hvert…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når gudene gir en gaver er det bare å ta imot. Ta imot med vidåpne armer.

 

 

 

 

– Jeg har ikke opplevd en slik sommer, det er moren min som sier det.

Hun fyller 91 år om en måned og noen dager.

 

 

Tenk, dag etter dag med sol og bedre og bedre temperaturer.

I dag viste gradestokken 25 grader.

I morgen er det meldt 30, hallo, vi er på Nordmøre…

 

 

Jeg starta dagen med jobb, fikk plasser det jeg skulle ta med utover i bilen.

Det første som møter meg er spørsmål om hvor egga er.

Jeg har handla inn til vafler.

Etter hvert går fadesen opp for meg, da jeg ser på kassalappen står ingen egg oppført.

Og jeg tenker på butikken jeg var innom etterpå, som hadde en stor plakat av egg ved inngangen. Og i går, da jeg legger egga jeg har handla til meg sjøl i feil pose.

Men i hodet mitt har jeg kjøpt egg til museet.

Heldigvis finnes naboer med egg og noen timer etter åpner en butikk.

Så det ble vafler.

Jeg fikk rydda opp inne i fiskerhjemmet, der ting sto i uorden.

Senere er jeg nede ved bryggen, men ennå var det kommet lite mennesker.

Så fikk ikke tatt bilder av forhåpentligvis glade barn.

Aktiviteten var retta mot de yngste.

Nå skulle jeg ikke jobbe så lenge i dag, oppdraget mitt var å rydde opp i fiskerheimen og være støtte for sommerhjelpen i starten.

Alt gikk fint, sjøl om det var litt unødvendig med de egga.

 

 

Jeg hadde avtalt å komme innover til mellomste søster, hun og mannen var i ferieleiligheta si.

Der disker mellomste søster opp med middag, det var ikke forventa – men godt var det.

Før kaffeen drar vi ned på flytebrygga.

Først var dette en butikk, ferdig i 1947.

Som lita gikk jeg dit med handleliste og handla over disk, varene ble skrevet opp i en bok.

Jeg var aldri med da far betalte, så husker jeg spekulerte på akkurat dette, hvordan det foregikk.

Butikken solgte ikke tyggis, akkurat det syntes jeg var dumt.

Det var butikk fram til 2009 slik omtrentlig, mi mellomste hadde sommerjobb der de to første åra etter vi flytta hit til kommunen jeg bor i. Da var det blitt kassa-apparat for lengst og butikken hadde skifta eier flere ganger.

Etterpå ble bygget omgjort til pub og marina hadde vært en stund før det.

En populær havn, den var lun og man kunne få kjøpt seg mat.

 

Det ble også bygd flere leiligheter.

For et par år siden ble puben nedlagt, i dag er det kontorer.

Marinaen er ikke så mye brukt lengre. Det brukte være fullt belegg, nå lå bare noen få båter der.

 

Mor følger med, hvordan døtrene hennes klarer seg…

Og vi, vi har det helt superdupert.

Først hopper vi uti like ved stigen innerst inne på anlegget.

Jeg er vant til å vea uti sjøen hjemme hos meg sjøl. Men følte ikke jeg tok meg vann over hodet, sjøl om vannet skylte over meg da jeg stupte uti.

Det som overraska meg var hvor tung jeg var i sessen da jeg skulle dra meg opp leideren.

 

Etterpå vandra vi utover til ytterst ut på flytebrygga.

Mannen til søsteren min oppfordrer oss til å hoppe uti og svømme om kapp inn til dit vi hoppa ut først.

Vi lystra og hoppa uti, men kappsvømminga fikk bare være.

Her dupper vi innover.

 

Etter jeg er hjem hos meg sjøl ble det en liten stund i sol i stol på terrassen.

Så ble det de Tibetanske ritene, som jeg ikke rakk før jeg dro på jobb.

 

Det er så godt å oppleve slike fantastiske temperaturer.

I morgen tenker jeg å ta nesten fri, men skal være med i morgenmøtet.

Ellers blir dette en travel uke, mye som må lande.

 

 

Verandadøren står oppe, det blir nok ikke tropenatt likevel for temperaturen er nå på 19 grader.

Og det er like greit.

Bedre å sove da.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndag og på tur… Nei, ikke slik tur. Skal jobbe noen timer.

 

 

 

Dagene skynder seg forbi.

Og været er upåklagelig.

 

I går traska ned til sjøen igjen.

Kart.no hadde narra meg litt, eller så var det veldig lav flo.

Og det var det nok.

Men jeg fikk dykket meg og svømt opp til flere ganger samtidig som jeg rydda bort litt tang.

Til slutt satte jeg meg ned på stranda med beina ute i vannet.

Vannet er så klart at det syns nesten ikke.

Men så måtte jeg ta returen og bakkene opp igjen.

Det er så fint og være nede ved sjøen.

Jeg tenkte da jeg tok bildet over, at lyden burde også fotograferes.

 

Oppe fikk laget meg mat, vasket noen hyller i kjøleskapet.

Hadde vært å handlet på Kyrksæterøra før badeturen.

Minnebrikken min var full, så måtte ha ny. Føltes litt forferdelig å ikke kunne ta bilder.

Nå kan jeg igjen.

 

 

Tenker å ta bilder i dag også.

Nå er det jobb og jeg vil gjerne kunne sette dagen på en minnebrikke.

 

 

 

Ha en fin søndag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger hører en musikk og så får en lyst til å gråte. Radioen står på.

 

 

 

 

En ny dag er over.

Våkna med skuldrene festa til ørene.

Sto opp og gjorde slik jeg gjør.

Var tung i systemet.

 

I gårkveld kapitulerte jeg-.

Hadde vært og handla til Jonsok.

Vi drar til mor, lillesøster og jeg, så jeg dro maten dit for i morgen kommer jeg direkte fra jobb ut i felten.

Kjøpte med is og moreller.

Men mor ville også spise kveldsmat, noe jeg ikke bruker.

Tror nesten hun tar det som en personlig fornærmelse at jeg ikke vil ha mat.

Så jeg kapitulerte, spiste polarbrød med hvitost.

Etter og ha slåss med fryseren under kjøleskapet. Det var der polarbrøda lå.

Den trenger avriming.

Etter en slik kamp var ene fingeren min ødelagt, nesten som jeg åpner opp for den oppsagte diagnosen min.

 

I dag var jeg som allerede skrevet, tung i systemet. Tror polarbrøda har skylda.

Så forresten vekta også var over en halv kilo tyngre.

Her gjelder det å passe på.

 

Det er mye framover, litt slik at skal jeg bli hysterisk, ramle sammen eller tenke at det får briste eller bære.

Kanskje derfor jeg er så lettrørt.

Det var Brandi Carlile som fortalte sin historie.

På radioen.

 

 

 

I kveldinga har jeg vært oppe på setra.

Den må vaskes og en del andre ting-.

I kveld var det vasking av utedo med masse fugleskit. Svetten rann i strie strømmer, sjøl om temperaturen er mye friskere i dag. Etterpå ble det en liten sosial stund med en trivelig gjeng som også var der for å utføre arbeid.

 

 

Etter jobb og før jeg besøkte mor i går, var jeg nok en tur ned til sjøen for en dukkert.

I går ramla jeg ikke opp i en rot eller så fisker.

I går var det fugler.

 

Da jeg kom inn i skogen ble det en skvatring uten sidestykke over hodet mitt og på en gren satt fem nøster. Fire fløy, men den siste klarte det ikke. Jeg prøvde å ta bilder mens foreldra var i harnisk over meg.

Da jeg kom ned til sjøen flaksa en ravn opp og skreik. Fram fra en sten spratt nok en unge fram.

Denne gangen en ravnunge. Den kom seg bort til et berg og begynte å klatre oppover.

Å nei, tenkte jeg…

Vurderte om jeg bare burde gå opp igjen, men så hadde jeg så lyst på det badet.

Den store ravnen forsvant etter litt. Den lille, som hadde rutsja ned fra hammeren hadde kommet seg opp igjen og gjorde akkurat det jeg var redd for…

Den bevega seg utover ovenfor sjøen og så skjedde det, det jeg var redd for, den rutsja ned i sjøen.

Jeg holdt meg i ro, klar til å berge den.

Men den greidde å baske seg inn på stranda og så litt fortumla ut. Da kom jeg meg ut i sjøen og avstanden mellom fugleungen og meg økte.

Ser den kommer seg bort i graset og blir borte for mine øyner.

Så får vi bare håpe mora fulgte med og kom tilbake.

Jeg tok bilde av denne ungen også, men gjett, bildene av begge disse fuglene ble det ikke noe av.

 

 

Sjøl fikk jeg badet mitt, fikk en litt lengre svømmetur denne gangen.

 

 

Tok med meg badedrakt opp på setra i dag, men det blåste for mye.

Så det må bli senere.

Nå er er det blitt sent.

Sent nok for dagen i morgen.

 

 

Ønsker en god natt og en nydelig midtsommerdag i morgen.

Dit er vi kommet.

 

 

 

♥

 

 

 

I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

 

 

 

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

 

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

 

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

 

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

 

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

 

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

 

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

 

Fallfallera!

 

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

 

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

 

 

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

 

Nyt dagen!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag skal jeg nesten ha fri. Men litt må jeg. 

 

 

 

Sen start på dagen, for i går ble jeg for ivrig og fikk til mindre enn tenkt, så måtte gi meg.

Jeg dro utover til museet og det første som jeg så var graset…

Himmel, det var langt.

Nesten som det rakk opp i himmelen.

Når det er omlegging er det mye som er annerledes enn det var, så dette må ordnes opp i.

Benker og bord som står ute hadde igjen fått noen objekter fra flygende arter.

Derfor måtte utemøbler vaskes.

Sist jeg var her rakk jeg ikke alt, så måtte ta det jeg ikke hadde rukket.

Før jeg kunne begynne å beise.  

Vurderte om jeg skulle kaste meg på sjøen og har det vært flo tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Men gikk inn for pause og helte på med vann.

Slengte føttene nesten på bordet.

Tenkte å kjøre rett hjem da jeg skjønte at nå var det lureste å avslutte.

Det hadde blitt kveld.

 

Ringte mor for å høre om hennes dag.

Bare hjemmetjenesten innom, så bestemte meg for å dra framom henne – er nesten på veien.

Når jeg var så sliten er det ikke enkelt å komme seg videre igjen.

Tror jeg sovna i stolen.

Klokka var passert halv tolv da jeg kjører hjemover og så sola fortsatt hang der.

På himmelen.

Nesten midnattssol.

Som jeg har så lyst å se, men må vel lengre nord for å få til det.

 

 

 

I dag er en ny dag, sprett og hopp.

Jeg må gjøre øvelsene mine, tenter jeg.

Kjente en viss motstand, etter jeg har tatt på meg en deminshorts.

 

Så ser jeg det-.

Jeg må da ta på meg treningsklærne og kjenner med en gang det hjelper.

Litt slik himmelsk å få gjort øvelsene…

Men måtte få i meg veske først.

Limeglasset vettu.

Så etterpå ble det både puls og riter.

 

 

Ha en nydelig dag.

 

Blir det bading i dag, tror du?

Tror også det har vært litt slik «du gode himmel» …

 

 

 

♥

 

 

 

Da jeg sto opp i dag var det slik «YES». Jeg vil og jeg gleder meg… Tida under en sten var over.

 

 

 

 

Det hjelper nok på at det ser ut som en norsk reklame for melkesjokolade utenfor (jeg sa ingenting om hvem som har laget sjokoladen).

Nede på jordet dorma noen kalver, sjøen og skogen og alt…

 

Å, som jeg ville.

 

På badet setter jeg i gang det jeg setter i gang der, armer over hode, vugging på bekkenben og til slutt en kort pulsøkt.

Etter flere dager det ikke har vært mulig å få til noe.

 

Jeg må få drikke limevannet før fortsettelsen, men jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg skikkelig til det Tibetanske ritene.

Til og med tårnet. Den tyngste øvelsen.

 

Opp med dører, på med musikk, musikk som passer til riter.

Og kroppen roper «JA, JA», så glad var den for å kunne igjen.

 

Min mellomste ringer meg etter jeg er ferdig, mens vi snakker kommer jeg på noe jeg tenkte i går.

Så etter en stund må jeg avbryte, for klokka er straks der.

Floa er straks helt oppe.

 

 

Finner fram badedrakten og får den på.

Helt troa vet jeg ikke om jeg har da jeg skal inn i skogen for å komme meg ned til sjøen.

Uansett godt å komme seg ned.

 

Sjøen lå foran og jeg ser at på 15 minutter har sjøen falt mye.

Men likevel er sjøen høy.

Skal jeg uti, mon tro…

Litt kan jeg bevege meg uti…

Det var kaldt, men føltes likevel ikke så kaldt.

Var det den kalde avslutninga på dusjing som virka?

 

Vannet rakk meg til livet og så skjedde årets første dykk.

Og da greidde jeg noen svømmetak også.

 

Oppe på land var det ikke kaldt, så etter litt, gjentok jeg prosessen, uti-, senke legemet ned i vannet og rette armene ut for svømmetak.

 

Jeg har nok veldig stor respekt for å bade aleine, så jeg svømmer bare innover når det ikke er flere med.

Men altså, jeg har bada.

Årets første er unnagjort, før Jonsok.

I motsetning til i fjor.

 

 

Da jeg hadde tatt på meg skoa tenkte jeg at jeg hadde klart en gang til…

Men – en skal aldri overdrive – tror jeg…

 

 

Etterpå koka jeg rabarbrasuppe som jeg kjørte innover og delte med mor.

Og der, der ble det et durabelt tordenvær, som var en så fin sommerdag verdig.

 

 

I morgen starter en ny uke, og all dårlig samvittighet rundt slikt pakkes godt under teppet nå i kveld.

 

 

 

♥