Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.
– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.
Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.
– Har du, spør jeg.
Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.
Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.
Men jeg har hatt sterke ønsker.
Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.
Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.
Det ga meg en intens lyst til å dykke.
Til å ta sertifikat.
Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.
Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.
Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.
Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.
Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.
I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.
Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.
Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.
Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.
Det var det kreative, det å skape.
Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.
For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.
Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.
Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.
Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».
Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.
Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.
Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.
Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.
Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.
Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.
Det handla fortsatt ikke om meg.
Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for.
Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.
Å huske.
Ta med seg lærdom.
Og så begynte helsa å svikte.
I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.
Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.
For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.
Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.
Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…
Det er så grundig avlært etter disse åra.
– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.
Jo, jeg kan prøve.
For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.
Hva er viktig for meg?
Fortsatt har jeg ansvar for andre.
Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.
Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.
Den må bli slik omtrentlig:
- Tid til å skrive mer
- Tegne
- Male
- Øke den fysiske aktiviteten
- Meditere
- Besøke Gudfjelløya
- Bruke naturen mer
- Bli mer sosial
Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.
Alle har vi hatt våre liv.
Noen verre, noen virkelig ille.
Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.
Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.
Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?
♥
