Under en rosa paraply har helga vært. Våt, grå og utrolig fin.
Nå er hverdagen her, med mandag og mer grått vær. Men det har ingen ting å si, for med en fersk helg i minnet, der møter med hyggelige mennesker, opplevelser, den dype samtale og latter, da tåler en godt å være tilbake til sitt.
Det rare var at før bloggtreffet i Trondheim grudde jeg meg ikke en gang, jeg bare gledde meg.
Mellomste datter fulgte meg bort til hotellet der vi skulle møtes.
-Gruer du deg, mamma, spurte hun.
Men jeg gjorde ikke det, bare gledde meg helhjertet.
For det var hos mellomste datter og samboer jeg skulle bo.
Hun møtte meg på bussentralen.
Bilen fikk være igjen hjemme denne gangen.
– Skal vi gå innom, sier hun etter vi har passert Blomsterbrua og er på vei forbi Solsiden.
På enden av rekka med spisesteder og puber var yngste på jobb.
Der møter vi hennes samboer også.
Så det blir en liten mellomlanding.
– Du skulle også bodd i byen, sier jentene.
Dagen etter er det første møtet.
Møtet med andre jeg aldri har møtt før, men lest hva har skrevet.
Vi fikk hilst på hverandre, snakket og så ble vi presentert for en haug av parykker.
Og vips var alle i full aksjon om å forandre karakter for fotografering.
Vi hadde noen hyggelige timer der praten gikk lett, der det ble sunget, rapet, gitt ut gaver og en quiz om oss som var der.
Så da vandringa ut i byen starta var vi godt sammenrista.
Vi gikk under grønt bladverk og forbi staselige katedraler-.
Det var nok bare en katedral, da.
Praten og fotograferinga var konsentrert.
Etter en runde i sentrum der vi endte på Bakklandet, var både snakketøy og føtter klare for en pause.
Før vi møttes etter noen timer igjen.
Da for mat.
Her tok jeg en sammenblanding, det betydde at jeg trodde vi skulle møtes nærmere enn vi skulle.
Men så kom en buss som jeg fikk tatt et par holdeplasser og dermed gikk det greit.
Forsinkelsen ble ikke så stor.
Der var alle kommet og jeg ble bedre kjent med henne jeg ble sittende sammen med.
Det som var litt dumt er at ørene mine sliter med for høy lydføring, alle lydene kolliderer inni øregangene, for det var mange som var ute og spiste.
Ikke mindre enn to feiringer foregikk på nabobordene.
Så det var nesten godt å komme ut på gata etterpå.
Og noen av oss fant en pub.
Der gikk praten videre.
Det kan sies at det ble en veldig hyggelig dag og kveld.
Da jeg gikk hjem i duskregnet kjente jeg på gleden over at det gikk an å treffe så mange, nye hyggelige mennesker på en gang.
Neste dag gikk bussen min såpass tidlig at jeg fant ut at en lang frokost sammen med midterste var det lureste valget.
Der ble det bananpannekaker med bær og Kesam.
Vi åt og skravla i vei.
Da jeg spurte om jeg kunne legge ut dette bildet, sa hun ja.
Kesam både utenpå og inni er et godt tegn på å kose seg.
Etterpå gikk turen ned til sentralstasjon igjen, og der kom også sola fram.
Jeg skulle gå på min buss og på andre sida skulle hun ta en buss som gikk motsatt vei.
Vi vinka og sendte hjerter til hverandre.
Og så satt jeg der og kunne tenkte tilbake på det siste drøye døgnet.
En ny dag er rulla over himmelen. Og jeg ekspederer både det ene og det andre.
Jeg sitter her med en sen middag og kjenner på at dagen er velbrukt og det er jeg også.
Dette livet.
Jeg tror jeg er kommet til et stadie at jeg er lei av å tøye på meg sjøl.
Kjente det i mores, da jeg opplevde at ting ikke gikk så smooth som jeg ville.
Jeg våkna veldig tidlig, tror i femtida. Skulle ut på hjul og hjelpe til med et opplegg i DKSS (Den kulturelle skolesekken). Fire skoleklasser fra 9. trinn.
De er så herlige, de forskjellige variasjonene av personlighet.
Men en dag ute i kaldt sommervær holdt.
Det var toving av ull.
Da jeg kjørte dit kjente jeg at den tidlige morgenen med min trening og øvelser først, gjorde meg til en alt for trøtt sjåfør. Ikke kunne jeg stoppe heller, var allerede for sent ut, så opp med bilvinduet og klaske seg sjøl i ansiktet hjalp.
Men så klart, dette er å strekke denne strikken.
Da jeg kom hjem i ettermiddag sovna jeg på sofaen, da jeg våkna etter en drøy time var jeg ødelagt; iskald og muskler som slo seg bananas.
Etter en dusj og middag er det rart hvordan det retta seg.
Tatt flere telefoner, sendt meldinger og vært rimelig aktiv.
Og så avslutta jeg et forhold jeg har latt gå under radaren. Har gått en liten stund og følt på at det ikke var riktig. Litt sørgelig, veldig letta og glad for at nå er det punktumet satt.
I morgen skulle jeg egentlig til Kristiansund i jobbsammenheng, men to byer på en dag blir for mye og ikke har jeg noe å tilføre, føler jeg.
Og så skal jeg til Trondheim på bloggtreff.
Har funnet ut at jeg tar buss i morgen kveld.
Så i morgen skal det pakkes, om jeg ikke får ånden over meg i kveld, noen timers jobb, til sentrum for å levere noe, handle og framom mor med varer, før jeg suser hjem igjen.
Ser bussen går i sekstida, da skal jeg være på plass til lørdagen sammen med denne bloggegjengen.
Det dumme er at jeg har rukket mye mindre her inne, enn tenkt.
Men alt blir…
En såkalt frase.
Er nok ikke så glad i fraser, egentlig.
Noe annet som er ‘egentlig’, jeg skulle egentlig startet to uker ferie på mandag. Den må jeg bare utsette.
Ellers har jeg ikke svart legen etter hun svarte meg, om det at jeg tror jeg ikke er flink nok til å ivareta meg sjøl og kanskje for sliten i det jeg står i. Følte ikke hun forsto spørsmålet helt.
Men egentlig (nok et egentlig) i gang med akkurat det, ivareta meg sjøl.
Så jeg syns jeg har ordna opp og styra med mye.
Det ligger likevel fortsatt hauger av gjøremål og ordne opp i, faktisk er det få av dem som angår meg personlig.
