Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.
For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.
Så det var sikkert det jeg hadde behov for.
Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.
Kanskje kan det fungere…
I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.
Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.
En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.
Og jeg kjente det i mellomgolvet.
Vi er i gang.
Nå er vi i gang.
I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.
Nå er det slutt på å flyte.
Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.
Føler behov for å advare, for her kommer mye sykdomsprat. Vil du unngå det, styr unna. Er du interessert i autoimmune sykdommer, kan det kanskje ha en slags interesse.
Har kommet fram til at jeg er grundig lei av å være “flink”,
Bare å tenke tanken er befriende…
For jeg har sagt det tidligere, jeg vil leve, jeg vil le, vil ha det artig, kose meg og nyte.
Las nettopp en bok om at målsetningen burde være nytelse, glede og kjærlighet. Tror det var slik.
I går var jeg i bakevja etter søndagen. Den tok på, men hopper over å linke til innlegget jeg skrev om dette.
Kom meg i gang med å rydde opp i en tåkeverden; i p a p i r.
Når var det igjen jeg måtte ta blodprøver for neste gangs konsultasjon med St. Olav?
For jeg har denne reumatismen. Og blir kontrollert hvordan kroppen reagerer både på det jeg tar og verdiene slik generelt.
Nå har jeg faktisk vært skikkelig uskikkelig.
Jeg kan ikke fordra å ta det jeg tar;
medisin med cellegift og biologiske medisin, begge i sprøyteform.
Ordentlig psykisk uvilje.
Og jeg opplever at det bare har blitt ekstra helsemessige utfordringer etter jeg begynte med medisin. Så det er alltid en avveining, hva er verst…
Fordi jeg har fått problem med levra og fått sekundær sjøgren. For mange år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som jeg riktignok sa opp. Men vet ikke om det fungerer slik.
Ja, så jeg har en fin liste å vifte med inn mot alderdommen – dette var ironi.
Nå syns jeg sykdom er dørgende kjedelig, og jeg tenker, uansett hva helsepersonell sier, at man må da kunne bli frisk fra denne rukla.
Så da leververdiene synte for høye resultat og jeg måtte ta pause fra noen av medisinene jeg tar, tok jeg på grunn av noen andre ting, pause fra alt.
Helt herlig.
For jeg fungerer.
Foreløpig -.
Så jeg tenker å ta blodprøvene uten en dråpe medisin i kroppen, for jeg vil se hvordan verdiene framstår da…
Fant i hvert fall papirene som sa noe om tid for neste konsultasjon, men ble for sent til å bestille time for blodprøvene i går. Så det må jeg få gjort i dag.
Og jeg beklager for all den infoen om et fryktelig kjedelig tema.
Men jeg kom litt i gang, det var det som var budskapet.
Og så fikk jeg satt ned plommetrærne i går. Det tok sin sin tid å få gravd de ned på grunn av dette problemet her.
Det har begynt å grodd, men det tok også tid.
Jeg har i hvert fall løfta på en flik av tanken om at det kommer en framtid. En framtid der jeg må fungere og ikke være i denne flytende tilstand jeg har vært i under denne siste ferien min. Noe med å dele tida opp, legge planer, få utført, ikke flyte.
Men egentlig, det har vært aldeles herlig å bare la tida gå. Ikke forlange noe av seg sjøl og i tillegg unngå dårlig samvittighet.
Det er i alle fall sikkert, en blir ikke direkte lykkelig av det.
Må bare akseptere at tida passerer. Passerer som en umerkelig gliding i olje.
Som villmink jeg så, en gang. En mor med barn etter seg. En glidende stripe som sklei over steiner og berg ved sjøen.
Jeg har ting å gjøre.
Så jeg må til å virke.
Det blir som datteren min nettopp la ut om improvisasjon.
Jeg må improvisere dagen min.
For tror ikke jeg orker å legge planer. Sjøl om det er kanskje det jeg burde.
Jeg må handle, både slik og slik;
For å få varer i hus og for at noe må skje. Planter og tær skal settes i jord, ved i hus, for i dag regner det ikke. I butikk etter mat, for kjøleskapet begynner å bli tomt.
Akkurat det er bra, for det blir fort for fullt.
Samtidig må jeg handle for mor, og hun har et stort behov for å ha folk hos seg. Så da bruker besøket å bli lenge.
I løpet av uka har hun tannlegetime, data’n må leveres inn innen helga, jeg må kjøpe vin for jeg har bedt folk på vin, derfor rydding.
Dette innebærer kjøring hit og dit… jeg må være både inne og ute.
Og så er jeg slått av med feberfølelse i kroppen, slapprikking, uten at jeg har feber.
Bare en kropp på tull.
Derfor, derfor må jeg imrovisere, lirke, lure og få meg til å virke. Jeg kan ikke sitte her i stolen med data på fanget.
Riktig en helg uten mål og mening. Skikkelig spora av her.
Plutselig ble jeg veldig lei av å skrive.
Lei av “se på meg, se på meg“.
For hvorfor skriver jeg her, egentlig…?
Kanskje fordi jeg tror jeg får venner…eller at noen er interessert i hva jeg bedriver.
Jeg vet virkelig ikke.
Skal være ærlig å innrømme at jeg syntes det var artig da jeg begynte å dukke opp blant de hundre mest leste på blogglisten, om aldri over midten.
Men så fryser systemet fast mens jeg er under linja, dermed er jeg borte.
Uansett hvor mange blogginnlegg jeg måtte produsere.
Kjenner det vart demotiverende.
Jeg liker å lese blogger som skriver fra hjertet, som ikke skriver for en plassering. Som virkelig har noe å formidle. Egentlig bryr jeg meg mindre om plassering.
Heldigvis finnes mange slike.
Med mening.
Som har mening for meg.
Her ble det en skrivepause.
Kanskje litt ufrivillig.
På fredag fikk jeg henta mobilen som gikk ad undas.
Det vil si, jeg fikk en ny telefon.
Skulle også besøke jentene.
Se hvordan de hadde flytta.
Kom ned til byen bare for å oppdage at jeg ikke fikk skrudd telefonen på.
Koder og fandens oldemor laga problemer.
Heldigvis ante mellomste uråd.
For jeg kunne ta i mot oppringing.
Jeg hadde ikke adressen dit hun og hennes kjære hadde flytta og ikke sto adressen på oppgangen heller.
Snakk om å bo hemmelig.
Etter lange trapper rett opp var jeg endelig der.
Jeg ble servert lunsj, vi fikk bytta plommetre og kjøpt stauder.
Vi fikk besøkt yngste da hun var hjemme, dit hun hadde flytta.
Koselig å se, begge hadde fått det fint.
Det var mørkt og det regna da jeg var på tur hjem. Etter nok trivelig tid sammen med dem jeg trives så godt sammen med.
Oppdager at nattsynet mitt ikke er som det har vært og at jeg nok må prøve å unngå å kjøre i mørket inntil jeg har fått dette inngrepet på øynene.
Med nød og neppe klarte jeg å unngå å brase inn i en veisperring. Da kjørte jeg på smale, ukjente veier uten gatelys med regnet som hølja ned.
Resten av veien tok jeg det veldig rolig, over fjellet da jeg møtte trailere, nesten stoppa jeg.
Vel hjemme satte jeg på en serie.
Så jeg så serie nesten hele natta.
Jeg så serie i går.
Og ble ferdig med den i dag.
Jeg er ikke vant til å sløve så til de grader, det gikk ut over motivasjonen til å skrive, det også.
Jeg prøver å bruke ferien min til å komme opp i energinivå. For den er slitsomt lav.
Når jeg leser, ser jeg at flere av disse helsemessige greiene som er klistra til meg, fører til fatigue.
En blir så lei av å “limes” fast til en stol.
Heldigvis har jeg ikke vondt om dagen.
Ikke tar jeg sprøytene mine heller, så kanskje blir jeg innhenta av det.
Er jeg for lenge aktiv blir det vondter, det er nok naturlig for de fleste, uansett.
Jeg har nok brukt “slegga” mot meg sjøl i årevis.
Gjennom jobb og for andre kan jeg stå på.
For meg sjøl er ingenting igjen.
Jeg tror overhodet ikke dette er lurt.
Eller smart.
Eller at det er slik det skal være.
Vet ikke om jeg er dum heller. Men man lever livet lineært, lærer seg til måter å reagere på sammen med den genetiske lapskausen man er rota sammen av.
Så denne ferien er et oppgjør mot slikt.
Resten av livet mitt, liksom.
Nå er jeg klar over at det meste er statistisk levd ferdig.
Men så er det det jeg har igjen.
Om det er i morgen eller om tredve år det er slutt.
Jeg vil ha det bra.
Uansett!
Bra har jeg det forresten, veldig bra. Tror ikke jeg av dem som skal klage.
Men jeg vil ikke gå å bite sammen kjakene eller heise skuldrene opp til ørene og ha “betongnakke”.
Det er det jeg ikke vil.
Jeg vil ikke ha det slik.
Nå har tankene mine gått mer over til alternativ tenkning.
Igjen.
En lengre pause på mange år er på tur til å endres for å slippe inn den alternative tanken.
Og jeg vil opp med mitt eget energinivå.
Jeg tror på tankens kraft.
Er litt i søkemodus.
I meg sjøl.
Ikke vits å overbevise meg om en eller annen dogme.
Men fokuset er energi.
Og jeg tror ikke på at jeg behøver å ha lite av den.
Leser om blokkeringer.
Ja, dem tror jeg på.
Jeg tror jeg er så inn i hampen blokkert.
Av påvirkninger, sorg, arv, tunge tanker, hendelser…
Kan sikkert fortsette i det uendelige.
Så ferien min brukes til et forprosjekt, et forprosjekt for å finne en annen retning.
For jeg gidder ikke gå rundt å tro på det jeg ikke behøver å tro på. Jeg tror ikke på sykdommene mine, diagnosene-.
Jeg vil ha friheten.
Intet mindre.
Så hvordan gikk dagen i går?
Starter med listas siste punkt;
Tegning…Nope, verken tegning eller maling. Ikke fotograferte jeg heller.
Skriving…litt, men ikke mye. Må få levert inn mac’en min snart for å få en gratis sjekk. Men kan ta fram en gammel pc. Og så kan en så klart skrive for hånd (sjokkerende tanke).
Lesing…jaaaaa, jeg las ut boka mi i går. Litt usikker på om jeg skal lese “Nytt blikk på autoimmun sykdom” av Sofie og Erik Hexeberg, eller en bok om alternativ tenkning igjen eller gå for noe skjønnlitterært. Så – SJEKK! Done.
Chakra-rensen ble utført etter jeg hadde lagt meg, tror jeg sovna både mellom harachakra og hjertechakra og halschakra. Så de siste tok jeg fort.
Meditasjon…det ble, i hele 12 minutter. Men vanskelig å konse, spacet ut i ett sett…likevel, fornøyd.
Tai chi…SJEKK! Sjøl om jeg bruker mest fokus på oppvarming og må komme meg videre med øvelser.
Alt i alt, besto gårsdagen fint.
Men så var det over til dagen i dag.
Tar bare å kopiere gårsdagens liste, men kutter tegning og fører i stedet inn en tur.
Tai chi
Meditasjon
Harachakra-rens
Lesing.
Skriving.
Tur
Etter telefonsamtaler i øst og vest kan dagen komme i gang.
Været er nydelig. Kanskje jeg skal slå ferdig plenen, plukke inn noen bær, vaske klær…og være bittelitt sosial.
Det er så herlig med dager full av frihet, ingen avtaler uten de jeg gjør med meg sjøl.
For en fantastisk deilig dag. Den burde ha vart enda lengre. Hvordan gikk så den først dagen…
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Jeg er fornøyd, sjøl om det ikke gikk helt slik jeg tenkte.
For Tai Chi fikk jeg ikke gjort.
Men jeg har fått skrevet litt, øka blogginga med ca. 150%.
Nå var det vel ikke akkurat det som var tanken, at jeg nesten skulle spame blogg.no med innlegg. Jeg som knapt har ett innlegg om dagen.
Og akkurat det er kanskje nok for deg som leser også.
Meeeeen, jeg jobber med målsetningene. Alle sammen pluss litt til.
♦
Likevel er jeg godt fornøyd, som jeg allerede har sakt. For jeg har hatt en helt fantastisk, deilig dag.
Bare susa rundt i sola, lest i en bok som er helt midt i blinken for temaet for ferien min. En bok om å slippe fri fra sin egen tvangstrøye, kan en nesten summere den sammen som.
Innimellom lesinga har jeg sovna, dorma, tenkt, hørt lyder og bare vært til.
Pusta dypt inn, helt inn til det innerste.
Jeg tok også fram chakra-tanken.
Alt slikt jeg har forkasta i flere år har begynt å poppe opp.
Så jeg summerer første feriedag som bestått etter intensjonene.
I tillegg har jeg vaska et ukjent antall maskinvasker, hengt på snorer ute og tatt inn.
Mange overnattingsgjester har følger.
I dag var plana, det vil si, egentlig var plana i går, at jeg skulle opp til Trondheim.
På grunn av nydelig vær utsatte jeg det til i dag.
Mobilen skulle hentes og lånetelefonen leveres inn.
Jeg kjente likevel at det føltes stressende, i hvert fall om jeg skulle overnatte.
Og jentene som ikke er kommet i orden på sine nye boplasser, samtidig med rips på trær, for langt gress og mor som er tom for mat…altså mange gjøremål.
Nå er turen utsatt litt.
Og det føles godt.
Jeg har bestått.
Ikke gjort ting på bakgrunn av forventninger jeg dikter opp.
En god avgjørelse.
♦
Så da er vi framme med tankene for dagen.
Jeg planlegger på nytt Tai Chi i dag.
En chakra-rens.
Minimum fem minutter meditasjon.
Jeg ønsker også å lese.
En bitte, liten opplysning, slik å-ha-levd-noen-år opplysning. Øynene mine er nokså ubrukelig, brillene like så. Går og venter på innkalling, blir vel til høsten, på grunn av gråe pip-pip’er. Så lesing er en anelse utfordrende.
Tror jeg ikke skal legge på flere planer for dagen.
Jeg må noen andre ting også. Som går i det vanlige vaset av slikt en må.
Da er jeg framme ved ferie nr. 2. Den som skal gi meg energi som skal vokse seg enorm, helt inn i himmelen.
Ble sent på kontoret i går kveld for å komme i mål.
I tillegg ble jeg stukket og hadde timene mine på biblioteket. Er glad for at jeg greidde å stå dagen ut.
Sa til henne som stakk, at jeg hadde ikke tid til å få problemer med stikket.
Nå står automatisk svar på mail, kom akkurat på at jeg glemte å stille inn telefonene.
Shit!
Får stikke innom å få gjort det.
Tenkte ikke jeg skulle på kontoret før 26. august.
Jeg fikk kalt inn til flere møte, sendt mailer i øst og vest.
Men rakk ikke alt det jeg hadde tenkt, prioriterte at ferien skulle starte NÅ.
Ferien der energien skal sankes og vokse.
Jeg kjører på med nye ting allerede i dag.
Eller mer en gammel ting.
Ikke ting da.
Min eldste.
Han fyller tre tiår i morgen.
Så det kommer en gjeng hit, de første kommer i kveld.
Akkurat nå ser det ikke slik ut. Men satser på en heidundrende dag med superkrefter og vulkansk arbeidsevne.
Ferietur og snart inn i et nytt tiår.
Husker min egen 30 årsdag.
Jeg bodde i Oslo.
Drakten eller antrekket jeg hadde, ettersittende sort jakke med knapper foran, litt slikt liv som ble bruka i skiftet mellom 1800-tall og 1900-tallet. Under hadde jeg sort miniskjørt med knapper i sida og under et sidt, gjennomsiktig blondeskjørt og tøffe boots.
Fra festen, ikke så lett å se antrekket.
Følte meg tøff.
Husker jeg ble sjekka opp av en 17 åring på nyttårsaften da jeg hadde det samme antrekket. Nå var ikke det interessant.
Følte heller ikke det var så ille å bli 30 år.
Helt greit liksom.
Siste høsten i Oslo, gåtur i Nordmarka.
Året etter var jeg gift og bodde i rekkehus og det var ikke så mye av den rocka meg igjen.
Nå er sønnen min blitt såvoksen.
Han har ikke sort, gjennomsiktig blondeskjørt – men opptatt av klær har han vært.
Så slik starter ferien min.
I gårkveld orka jeg ikke en gang å lage meg middag, så tok kvelden helt med ro.
Kjenner det litt i arma. Stikket.
Kvelden i går var min.
Nå må jeg til å virke.
Må ta meg en hodepinetablett, tror stikke har gått meg til hodet også.
