Som perler på en snor kommer dagene. I forskjellige farger og mønster.

 

 

 

Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…

Dette er livet.

Hver dag er livet ditt, det du lever.

 

Jeg er midt i en ferie.

Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.

Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.

 

Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.

Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.

Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.

 

 

Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.

Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.

Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.

Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.

Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.

Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.

 

Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.

 

Jeg har forresten vært på flere skogsturer.

Tatt inn bar og mose.

Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.

 

 

Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.

Både i tujaen og ved inngangen.

 

 

Følte glede ved dette.

 

Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.

Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.

Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.

Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.

Nå står det steiking av lyst brød.

 

 

Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.

 

Dagene har gått.

Ikke så effektive som jeg håpte.

Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.

Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.

 

I dag er det to lys som tennes.

 

 

Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.

 

Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.

Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.

 

Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.

 

Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.

Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.

Holder alle seg friske?

Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.

Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.

Men noen blir det nok.

I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.

Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.

Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.

For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.

Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.

 

 

Ønsker deg en riktig fin andre søndag i advent.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dager blir til år; sommer, høst, vinter, vår. Vi må aldri slutte å leve, leve levende og husk å drømme.

 

 

 

Dager som flyter i gjennom livet.

Dager med glede, dager med kamp.

Det uunngåelige faktum er at år går og eldre blir man-.

Etterhvert er en blitt så gammel som en aldri drømte om. Sjøl om en fortsatt bare er seg sjøl.

 

Og livet går absolutt sin egne veier, tror egentlig en bestemmer nokså lite.

 

Men jeg bestemmer når jeg har ferie.

Nå er ferien min straks over for denne gang.

 

Rundt meg skjer mye jeg ikke bestemmer over.

 

Ikke kunne jeg reise bort noe særlig, været kunne jeg ikke bestemme – men jeg bestemte meg for å starte litt på nytt. Ha en omstart så og si.

 

Før ferie la jeg planer om mange turer, mye skriving og et veldig riktig, riktig kosthold.

 

Så kom ferien.

Jeg ble bare helt passiv, fullstendig, alt tiltak var skikkelig borte.

Blåst vekk.

 

Og så tok livet over-.

 

 

Samtidig med at ferien starta kom mellomste innom, etter en ferietur med sin kjære. Den opprinnelige plana var at de skulle passe hund og jeg ta en tur til Oslo.

Men med både det ene og det andre, ble det best og bare ta alt med ro.

 

Før de dro videre, ba jeg om en håndsrekning. Flytte ut masse store ting fra melkerommet i fjøset, fjøset som jeg ble eier av for noen år tilbake.

Og grunnen til at dette skulle skje akkurat nå var oppsigelsen av leiligheta nedunder, slik at det skulle være mulig å få tak i ting som leier hadde plassert der.

 

Under gamle sofaer, senger og diverse, sto flere pappkasser. Litt forskrekka skjønte jeg at det var barneklær og gamle drømmer.

Alt ble tatt med ut.

Gamle drømmer ble lufta, metervis med stoff, og historien om en designer som endte i familieliv og kjøp og tilvirkning av babytøy, kom tydelig til syne.

Stoff ble spredt utover og værmeldingene var perfekte til slikt.

 

En stund.

 

Men så begynte det å regne, det regna uten stopp. Det hølja ned.

En dag.

To dager.

Flere dager.

Så fra nå av hadde jeg noe å gjøre. Sjøl om jeg ikke orka å gjøre noe.

 

Jeg var tilbake i tid, stoff og tanker fra åtti-tallet, babytøy fra nitti-tallet. Og flyttinga hit for 13 år siden. Det ble vasking som den store ferieaktiviteten.

 

Det føles som disse siste åra var iferd med å rekkes opp. Tiden bukta seg bakover, bakover mot fortiden

 

To år etter vi flytta hit, skulle mellomste begynne på videregående. Det betyr hybelliv her ute i distriktet. Da ville yngste bli igjen alene med meg. Og i og med det hadde skjedd så mye de siste åra med flytting hit og noen år før det, oppsplitting av familien, anså jeg det riktig og viktig å få inn et nytt familiemedlem. Faktisk hadde jeg ønsket meg hund siden jeg var lita, jeg også.

Like før ferien denne sommeren, kom en bamse inn i familien.

En stor glede for alle.

Boffen var med oss fram til for en uke siden.

 

Nå er han over.

 

 

Noen år etter boffen kom, fikk jeg ordnet opp slik at lillesøsteren min kunne flytte inn i leligheta nedundet. Det skulle bli for en kortere periode, men det ble 9 år. Nå flytter hun ut om en måned.

 

Jeg føler at livet reverserer.

 

Nå får jeg nok ikke årene som har gått, tilbake.

Men jeg står igjen med blankere kort for framtida.

 

I morgen er siste feriedagen.

Jeg står foran en høst med mye nytt. Svært mye ukjent. 

 

Så om jeg ble sittende passivisert, så lot ikke livet det passere.

Om jeg ikke ble enorm sunn, aktiv og skrev mengder av ord, så har det ført til mange endringer likevel.

 

Nå skal jeg inn i framtida og er spent om jeg kan nærme meg det jeg vil og ønsker, for en må aldri slutte å så.

Så ønsker og håp.

Drømmer.

 

En må sørge for at livet en lever spirer, gror og blomster – og ja, det vil også visne.

Men en må ikke slutte å så frø for et levende liv!

 

Og ennå er søsterkattene med, de har vært med mange, mange år.

Nå er de blitt atten og et halvt år.

Så noe er fortsatt stabilt.

 

 

♥

 

 

 

Søndagskveld og mørkt. Kveld i huset mitt. Like før siste sommerdag går ut av historia.

 

 

De siste dagene har jeg vært lite hjemme.

Da jeg kjørte barna til Orkanger onsdagskvelden etter besøket og avskjed med boffen vår, ringer mor. Far hadde atter fått skuldra ut av ledd.

For tredje gang.

Han ble sendt med ambulanse til sykehuset.

I løpet av denne tida, første gangen var i februar 2019, andre gangen juni 2019, har mor også blitt eldre.

Så jeg valgte å kjøre hjem til henne da jeg kom hjem rundt midnatt.

 

Jeg har stort sett vært der, i dag kjørte jeg oss en tur.

I går var vi bedt på fødselsdag til naboen.

 

I kveld tok jeg turen hjem. Godt å være hjemme i kveld.

 

Far kommer sannsynlig hjem fra sykehuset i morgen, dvs. det blir et opphold på sykehjemmet først.

Ferien min er straks over.

To dager igjen.

Det har vært en heller rar ferie.

Med mye fortid, litt slik som tida har slått krøll på seg og landa i fortida.

 

Virkelig en rar tid.

 

Kanskje jeg skal skrive et innlegg om hvordan den siste tida har pekt tilbake.

Tenker kanskje den måtte det, før jeg kan gå videre. For plana med ferien var at jeg skulle ta fatt på neste kapitell. Sjøl om ingen ting av det jeg så for meg, ble.

 

Det har bare vært rart. 

 

 

 

 

 

Time for undersøkelse, tid for barn og for dårleg kunnskap i trafikken.

 

 

 

Alle ville møte meg, hele gjengen.

 

Men først var det kontroll.

St. Olav.

Mye var bra, noen verdier ikke helt på plass. Noe slitasjen i benstruktur, ikke av artritt men artrose.

Så altså, begge deler pluss, pluss…

 

Reagerte ikke optimalt på sprøytene. For mye veske i knær. Så må tilbake for å tappe.

Ellers ny periode med testing, akkurat det sammen jeg var gjennom, tror det var etter jul.

 

Fikk visst mer rett enn jeg skjønte, da jeg fikk diagnosen leddgikt, tenkte jeg at dette ikke var gjort i en håndvending.

Nei, nå er det gått over tre år og ennå er ikke medisineringa tilfredsstillande.

 

Vurderer sterkt situasjonen min. Men det kan jeg skrive mer om en annen gang.

 

 

Etterpå møtte jeg gjengen min.

Vi fant ut av vi enkelt og greit dro på Peppes. Men den åpna ikke før om en liten time.

Sønnen tok seg en tur på sparkesykkel og jenten spratt rundt i sola.

 

 

I den vakre sommerdagen.

 

 

Varmt å sitte ved Nidelva og berre nyte.

Jentene brukte tida til fotoshoot.

 

 

Mellomste hadde pynta seg i en silkedrakt hun har arva etter mormor si.

Det var informasjon for henne senere, oppstart på nytt studieår.

 

 

Så var tida der og vi gikk inn som de første kundene, for meg ble det frokost, lunsj og middag i ett.

Eldstemann er litt taus om dagen og forsvant inn i mobilen.

 

 

Men det er godt denne gjengen min setter så stor pris på hverandre.

 

 

De liker å dele tid. Det er godt som mor å oppleve at de har denne gleden.

Jeg må kanskje opplyse om at bildene jeg deler på bloggen av barna mine alltid er godkjente av dem. 

 

 

 

Etterpå skulle jeg kjøre yngste hjem, mellomste til studistedet og eldstemann skulle sitte på tilbake til dit han bor.

 

Da vi har satt oss inn i bilen, sier yngste:

 

– Se på vindusviskeren.

 

Jeg kikka og hjernen min greidde ikke oppfatta det øynene så.

En gul remse på viskeren.

 

Yes!!

 

Bot for feilparkering.

 

Først ble jeg veldig opprørt, jeg hadde betalt ikke mindre enn 72 kroner for å stå der. Bota var på 900.

Og det var ikke enkelt å tolke skiltinga, for det sto parkeringsskilt foran meg og bak meg sto det et forbudt skilt mot stopp, som jeg tolka gjaldt fra der det sto.

Foran og bak meg sto det parkerte biler.

 

Det er nok ingen vits å klage, men surt var det.

Men en venner seg til alt.

Får si at dette var skoa jeg tenker jeg burde ha kjøpt.

 

Så slutten av Trondheimsturen var ikke så god.

Men jeg hadde noen veldig hyggelig timer med barna mine.

Så jeg får fokusere på det.

 

 

 

             ♥

 

 

 

En uendelig rekke, vann og minner. Klesklyper og regn.

 

 

 

Jeg har ferie og fryden og det fantastiske med det, ble annerledes.

Annerledes enn tenkt.

 

Eller, vet ikke hva tanken var.

 

For restriksjonene har store overskrifter.

Men om jeg har kunnet reise, så har jeg ikke kunnet likevel. For mange begrensinger i alle hjørner og ledd.

 

Så jeg satte meg ned.

Og der ble jeg sittende.

 

 

Nå er jeg kommet en drøy uke ut i ferien. Etter å ha fulgt innfallsmetoden og forska i meg sjøl, har jeg funnet ut at det er krevende.

Spesielt når energi og tiltak er fryktelig fraværende.

 

Jeg har bosatt meg i en serie, gråter og ler og slipper fri fra tankene.

Tunge tanker om tiden som bare har gått.

Gått og gått.

 

Fordi leieboer har sagt opp og har ting stående rundt omkring, måtte en rydding til.

Som førte til forrige innlegg.

Men som har sysselsatt meg inn i mellom alt ingenting.

 

 

Hadde ikke lyst til at alt babytøyet, som ble dynket av regn, skulle kastes.

Så det ble vask, logistikk og utnyttelse av alle mulige tørkeplasser inni mellom regn og sol.

 

 

Det ble så  tydelig at tid er en fryktelig flytende substans.

Alle disse plaggene, som var i bruk.

 

– Var det ikke i går da?

 

Tid.

 

Jeg har blitt en godt voksen dame med barn som er enda voksnere enn hva jeg var.

 

– Så hvorfor gjemme på alt dette?

 

Plagg som er i nesten 30 år og godt over 20 år.

 

Minner.

 

Plagga har de små barna i seg.

Mine barns barndom.

 

Det er ikke min jobb å kaste de.

Derfor vasker jeg.

Henger opp og legger sammen.

 

 

 

Ferien min.

Innelåst med minner og manko av energi.

 

Mange interessante tanker er tenkt.

Tårer er grått.

Mye finner jeg fram til.

 

Men hittil har ferien vært krevende.

Alt og ingenting.

Noe sol.

Noe regn.

Og midt i alt en passiv dame som prøver.

 

 

 

 

 

 

Noen hektiske dager og så er jeg der. Ved sommerens ferie.

 

 

 

Siste arrangement gikk av stablen på søndag. Litt lite mennesker. Ellers interessant.

Men fikk kjøpt meg en bok om hvitsøm.

 

Mandag var tenkt som siste arbeidsdag, men oppdaga at timen i Kristiansund var for tidlig til å rekke det. I tillegg kom en melding om innstilling av B-ferga.

Så rakk bare innom jobben med lydanlegg og prosjektor først.

 

Det ble en varm dag, men fikk utført ærend både før og etter røntgen-tagninga.

Hender, håndledd, knær og føtter ble gjennomlyst. Får nok svar på dette om en ukes tid.

 

Og endelig fikk jeg kjøpt meg gee.

Den vesle gutten som ekspederte meg i innvandrer butikken, så på meg med brune øyner og sa;

– Den er dyr, vi har en mindre, du vil ikke ha den i stede?

Han synte meg omtanke.

Men jeg ville ha den største.

Tenker å gå i gang med keto igjen. Da er gee anbefalt, en type smør som en også kan lage seg sjøl.

 

 

 

På tur hjem igjen ble jeg så trøtt at jeg måtte stoppe bilen.

Sovna som en dupp.

Sov kanskje mellom 15 og 30 minutter, det hjalp.

 

Fikk melding om at de to unge på tur i sør-Norge ville komme til meg om kvelden.

Fikk laga mat. Det var koselig å se de igjen.

 

Tirsdagen ble det jobbedag.

Den følelsen da jeg kunne legge inn melding om fravær på mailen min “borte i tre uker“, den var fantastisk.

Etter jeg var ferdig på jobb dro vi til foreldra mine. Kjøpte med is og kake og bestilte en pizza.

Det var lutter glede hos de eldre. Over at vi dukka opp, og ikke minst at barnebarnet var med, og kjæresten.

Og inn i mellom måtte jeg si;

– Jeg har ferie!

 

Så i dag kunne jeg våkne med tanken om at endelig var jeg der, ved FERIEN min. Kjente hvor alt bare la seg fint til i mitt indre.

En fred.

 

Mellomste datter og kjæresten skulle dra videre og hjem i dag. Men jeg hadde bedt de om en teneste, om hjelp til å flyte ut lagra ting i melkerommet på fjøset.

 

Og der i rot og kaos, som har stått slik siden vi flytta hit for snart 13 år siden, fant jeg pappkasser med tøy.

 

 

Barneklær og sko fra den gangen jentene var 10 og 13 år.

 

Mye må kastes.

 

Men tok ut en av kassene med stoff, la stoffet utover for lufting og fikk starta med å vaske noen av tøystykkene for å kjenne om det kan bli brukende. Nå lukta det emment.

 

 

Fant også kasser med babytøy. Det er på tide å gå i gjennom dette.

Virkelig på tide.

År som har gått som en vill hest gjennom livet.

Utmattende, krevende, en maraton uten sidestykke har denne epoken vært.

 

Nå vil jeg gjøre klar til neste etappe. Ferien skal være starten.

For jeg kommer nesten ikke til å reise bort, jeg vil prøve å kjenne etter og gjøre det som er best for meg.

 

Best for at ferien skal magasinere nye krefter til etterpå.

 

Tre hele uker fri.

Hi, hi.

 

♥

 

 

 

 

Her om dagen var var jeg og feira søster mi, men jeg var en dårlig gjest som ikke hadde med gave. I går fikk jeg kjøpt og i dag levert.

 

 

 

 

 

Så ringen er slutta, uten at det var ring hun fikk…

Hun kom med et par ønsker og ett var en bok. Nå er det ikke bokhandel i umiddelbar nærhet. Men i går kjørte jeg oppover til Orkanger.

 

– Skal vi møtes til en kopp kaffe, spurte jeg sønnen.

 

Vi ble enig om at jeg henta han etter utført ærend.

 

Jeg fant både bok og termokanne, begge deler ønska. Fikk også kjøpt meg ansiktsmaske og Q-tips uten plast.

Egentlig skulle jeg hatt en par stekepanner, den minste var utslitt og den størst holdt også på å bli det. Så da jeg møtte sønnen spurte jeg om vi ikke skulle kjøre til IKEA.

Vi kunne spise der og høre om søstrene ville være med.

 

Derfor dura vi inn mot byen, jentene var begge ferdig på jobb og sa ja til invitasjonen.

 

Det synte seg vi var for sent ute for å få kjøpt mat.  Så vi tok bare runden gjennom butikken nede.

 

Der fant yngste pleddet sitt, jeg syntes at det burde vært både dyrere og hatt en mye bedre kvalitet for å være bærer av dette navnet.

 

 

Men hvor skulle vi dra?

 

Etter litt rådføring ble vi enige om Egon.

Der var det så fullt at vi måtte sitte ute. Må si jeg ble ordentlig overraska over at det var så mange folk på byen en mandagskveld.

Vi gikk i stedet til Solsiden og Una.

 

Der var det også bare plass ute.

Men innkledd i pleksiglass og med varmelamper var ikke det noe problem. Vi satt med utsikt mot kanalen og blomsterbrua.

 

 

Og det ble en skikkelig hyggelig stund med god mat. Det var lenge siden bare vi var samla, og vi var enig om at det både var hyggelig og godt å kunne møtes slik.

 

 

Som eldste sa, en føler seg så trygg.

 

 

Vi kjørte jentene hjem før vi tok returen til der eldstemannen skulle av.

 

Turen min hjem gikk fint etter bortimot øde veier.

I dag våkna jeg sent.

Jeg fikk vite at mellomste søster var framom hos foreldra mine. Hun dro tilbake til byen, været var ikke så fristende til mer hytteliv i denne omgang.

 

Så da dro jeg dit med gaven.

Drakk kaffe og pratet.

Da søsteren min dro slo jeg følge.

Jeg fikk en innskytelse; skulle vi ta en liten prat to sammen.

 

Dette førte til at jeg kjørte med henne et stykke på vei og vi kjøpte oss en matbit på Kafe Koselig.

Det ble en ordentlig fin prat, der vi møttes på et godt vis.

Det er ikke alltid alle samtaler er like vellykket, men samtalen vi fikk var skikkelig bra.

 

Har du erfart dette, at noen ganger blir samtaler mer vellykket enn andre ganger?

 

Nå er gaven kjøpt, levert og dagen feira ferdig. Og jeg har en dag igjen av ferien min i denne omgang. Søsteren min og jeg  var begge enige om at i ferier bør en gjøre det en vil. Som plutselig dra å kjøpe seg mat på en kafe og ta en god prat.

 

 

 

 

 

 

Ei helg til å nyte. Litt å syte. Men summen summeres som fantastisk.

 

 

 

Så var den igang, denne ferien min.

Som en drøm, uvirkelig og bare til å nyte.

 

Etter at noen avtaler var ferdig på fredagen, var det duka for en helg med sommer og sol.

 

Eldstemann kom og vi rigga oss til seterliv.

Vi kom oss opp nokså sent om kvelden, sola hang sidt med lange skygger.

Fredfullt og fritt.

Lå de små husa og ønsket oss velkommen.

 

 

Kvelden ble natt, det var varmt inne i bua.  Men i løpet av timer der snakketøyet gikk, var temperaturen grei da vi krøyp ned i køyene.

 

Neste dag var en drøm.

Himmelen var blå med sukker på.

 

 

Og kulpen nedenfor var god å ha.

 

 

Lucasboff hang på eldstemann som et slips. Der han gikk, hang boffen etter.

Ikke som med meg, da tar herr boff lederposisjon, han skal gå først. Men her fikk sønnen ha sjefsrollen, boffen holdt seg bak.

En interessant observasjon.

 

 

Rundt oss blomstra det, det kvitra, det var en ro til å være i. Ikke engang er det mobildekning. Godt å være en slik plass.

 

 

Eldstemann hadde funnet ut det gikk an å stupe fra andre bredden. Om han tok riktig fart. Da passerte han akkurat elvamælen.

 

 

Det lei langt på lørdag før seterboka ble åpna for å skrive noen ord. Det må gjøres. Artig å se tilbake på.

 

 

Det ble en liten butikktur og besøk hos besteforeldra.

Før vi på nytt pakka sekkene.

 

Nå skulle vi ned til sjøen, henge mellom trærne. Spise, kose oss og bade når floa var oppe.

Men det hadde skjedd noe.

Mengder av mygg, som bare ble flere og flere.

Jeg fikk hengt opp køyene, sønnen laga mat. Mens vi kofta bort mygg.

Jeg skulle teste ene køya, da hadde jeg ikke knytt riktig knute, så plutselig lå jeg på bakken. Hastverk er lastverk. Men myggen, den styggen, hadde skylda. 

Likevel, både bakken og jeg tålte det.

 

Da maten var ferdig, måtte vi rømme inn i køyene, for å få dratt igjen myggnettingen.

Men så klart kom det inn av de små udyra.

Hengeøya til sønnen var for stram, så der holdt det også på å gå gale både med maten og nettingen på køya.

 

Etter vi hadde spist, fant vi ut at dette ikke gikk.

Så vi tok på bakkene opp med det nødvendigste.

Neste dag fikk vi hentet opp resten, før regnet kom.

 

Farten på sønn og mor er vidt forskjellig.

Jeg gikk før han nedover.  Jeg hører det knatt inne i skogen og tenker, sikkert hjort.

Prøvde å se om jeg så noen.

Da jeg kom ned til sjøen og så en mann sitte der, skvatt jeg skikkelig. Det var min eldste som hadde rast gjennom skogen på lange ben.

 

Opp igjen forsvinner han fort foran meg, og jeg konsentrerer meg om ikke å trappe forkjært.

Plutselig ser jeg noen som ligger foran meg.

 

En orm.

En hoggorm.

 

Jeg skal gå der den ligger, så jeg sier ssssssss.

Ormen trekker seg inn mot en sten.

Jeg freser mer, den trekker seg enda mer inn mot stenen.

Men ennå ser jeg for mye, så jeg freser mer.

Til slutt har jeg fått ormen bort og kan passere.

 

Litt overraska over meg sjøl, går jeg videre. Har aldri prøvd å frese bort en orm før. Egentlig trodde jeg at jeg var redd for orm.

 

Senere fikk vi grilla og spist ute, før han skulle dra.

 

Og så begynte det så smått å regne, og det var godt. For hele helga hadde vi vært uten vann i huset, elva jeg får vannet fra var nesten tørrlagt. Så ut av kranene kom ikke noe.

 

Til tross for tørre elver, mygg og orm, må jeg konkludere med en fantastisk nydelig helg.

 

Og å våkne i går til vann ut av kranen, var også fantastisk.

 

Nå blir det visst kaldt og regn av det som er igjen av ferien, i denne omgang.

 

 

 

 

 

Noe flatt, men det er flott. Jeg har ferie. I to hele uker. Er plana.

 

 

 

Denne ferien, helt på overtid. Men til slutt sa pc’n, gå hjem!

Da var alle gått hjem for lengst.

Burde, må, sa det i hodet mitt.

Så begynte skjermbildet å hoppe. Jeg tok en omstart, og da jeg skulle logge inn skreiv jeg koden så mange ganger feil at jeg ble låst ute.

 

Da jeg skulle på butikken etterpå, for å kjøpe meg noe riktig godt – var hjernen helt tom.

Jeg kikka i hyller, jeg kikka i frysebokser – ikke en hjernecelle bevega seg.

Helt tomt!

Som en idiot sto jeg å kikka tomt ut i verden.

Plagsomt…

Men jeg hadde tatt ut nesten alt.

Det ble ferdigpizza. Så langt greidde jeg å tenke. Og jeg greidde å kjøre hjem.

 

Hadde lyst til å gråte, fantes ikke glede igjen.

Jeg burde ha jubla, men var helt flat.

Men jeg visst, visste at det ville gå over.

Når jeg hadde fått hvilt.

Hvilt nok.

 

Å presse en ferie inn nå måtte nok bli slik. I en av de travleste periodene.

Men jeg er lei av å ha ferie i august. Når sommeren er så på hell. Skal ha tre uker da også, men nå får jeg lyset og midtsommeren.

De første dagene med fantastisk vær.

Sønnen kommer utover i helga, da må vi ned til sjøen for å henge i køyer eller opp på setra, sa han.

Ja, vi må det.

Og det blir bra.

Det blir det.

Ferien.

Falle til ro.

Før neste innspurt.

 

Nå har jeg vært ute å plukka meg en bukett med roser. Jeg har hengt opp klær og en ny vask er på gang. Dørene står oppe og jeg drikke kaffe.

Og har ferie.

Ferie.

Og jeg plukker stresset ut av kroppen, stresstorne for stresstorne, kaster de bort.

Pust helt ned i magen.

Ingen må’er.

– Nesten ingen.

 

Glad for at jeg bare kan være her.

Akkurat her jeg er.

 

 

 

 

Friuka mi flagrer gjennom tilværelsen. Og jeg gjør absolutt ingen ting. Nesten.

 

 

Så rart egentlig. At tid bare går, uten plikt og prakk. For jeg har bestemt meg for at det er slutt med slikt.

Nesten.

Helt av kan vel ikke et tankemønster skrus.

Jeg kjenner etter balansen i livet. Den er der og den er der ikke.

Vil si det er en spennende leiteprosess. Og jeg skjønner at dette blir jeg aldri utlært i.

 

Plana er å kjøpe meg en fin bok. I den skal jeg skrive alt. Alt som jeg mener er viktig å skrive ned.

Nesten.

 

Når jeg legger opp til å kjenne etter, lytte, lese og høre – det som kan høre med, kjenner jeg at jeg er usigelig sliten. Så da får jeg lov til det. Jeg bare aksepterer.

Nesten.

 

Det er torsdag.

 

Det å hente ved føles som en lang og strabasiøs tur.

I morges fikk jeg plastavfall ned til veien. Det var så glatt at plutselig lå jeg der. Med nasen ned i et tynt lag med snø. Som var dryssa oppå isen. Like hel, bare maroder nå i etterkant.

 

I natt tror jeg omlegging av matvaner førte til durabel hodepine.

 

Verken å falle eller ha vondt i hodet er et ønske.

 

Likevel er jeg glad.

 

For jeg tror jeg er i gang med noe som er på høy tid. Framover er jeg i testfase.

Det er mat.

Det er tanker.

Det er omlegginger.

Jeg gjør meg kjent-.

Med både nye og gamle tanker. Jeg hører på hvordan kroppen min responderer på alt.

Nesten.

 

Tidligere tanker har fått mer tyngde. Litt mer kunnskap bak seg. Og jeg setter så pris på det jeg finner. 

 

Og det aller viktigste, jeg presser ikke på med planer og oppskrifter. Jeg prøver bare å kjenne etter hvordan det er å være inni meg. For der skal det være bra å være.

 

Så nå om dagen jobber jeg for å finne fram den videre veien.

Akkurat det har jeg gjort lenge. Men det føles åpnere og flatere enn på lenge.

Veien jeg går.

Uten at jeg har noen form før løsning.

 

For å være litt konkret, handler det likevel om noen konkrete handlinger:

• Kosthold med lite karbohydrater og mye fett.
• Ikke stress.
• Gi meg sjøl plass.
• Tankemønster.
• Periodisk fasting.
• Fornya fokus på olje.
• Økning i kunnskapsnivå.
• Ta større ansvar.
• Økologisk og bevissthet på produkt.
• Og ikke minst, økning i bevegelse.

Akkurat nå er bevegelse litt vanskelig, for kroppen er ikke helt til bruk. Jeg har tatt bort noe medisin, for jeg vil se resultatet. Så da får jeg bare finne meg i det.

Ikke sikkert dette går, men jeg har trua.

Så til tross for flatt batteri akkurat nå, skal det bli bedre

Tenker jeg.

 

Og det er ikke bare nesten.

 

Håper du husker på å gi deg god plass i ditt eget liv.

Klem <3.