Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.

«Shall I stay or shall I go».

Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.

Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.

Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere. 

Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.

Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…

Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.

Det starta med at jeg sa til sønnen;

– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.

Sønnen likte egentlig den tanken.

Siden sa jeg;

– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.

Det var da det tok av. Og det gikk fort.

Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.

I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.

Jeg smelta.

Overleveringstidspunktet ble framskynda.

I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.

For den kommer hjem til jul.

To døtrer ble helt overvelda lykkelige.

Pus i hus til jul.

I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.

Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.

Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.

Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.

Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.

Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.

♥

Å huske alt er ikke alltid like greit. Det er i alle fall min erfaring.

Og noen deler jeg kanskje erfaringen med…

Ja, for du veit, det er snart jul. Jul med din glede, slik i alle komplikasjoner.

I går kveld, på hengende håret, egentlig…gikk jeg igang. Med deiger.

Rota sammen til en smultringdeig og til havregrynskjeks. Det skulle stå over natta.

Så arbeidsøkta starta med begge deler, smult opp i en kasserolle og mel bakt inn i havregrysdeigen. 

Så en periode stekte jeg både smultringer og kjels. Skikkelig effektiv.

Etterpå en rask dusj for å få bort smutlukt.

Samla sammen bøker, noe skulle på biblioteket. Litt irriterende over at jeg ikke hadde fått med meg alle bøkene som skulle leveres, men pytt…det måtte ikke føre meg down.

Etterpå innom Rådhuset som nesten har blitt som et fort.

Ene boka skulle ordføreren få, ble låst inn og fikk levert. På tur ut går jeg framom min gamle arbeidsplass og stikke hodet innom. Sier ja til en kopp kaffe som jeg drikker på mitt gamle kontor. 

Så var det framom mor med noen smultringer, hun var bekymra for at hun ikke ble ivaretatt i jula og jeg prøvde å trygge henne med at alt blir gjort, hun kunne bare slappe av.

Hjem for å lage meg en enkel middag, da ser jeg det…

Inne i kjøleskapet ligger en «gjeng» ustekte smultringer.

I et tilbakeblikk ser jeg det ene brettet med papir på, at de rå smultringene ville sette seg fast. Så jeg samla de i papiret og fikk lagt de i kjøleskapet for å få de hardere. Skulle steke de til slutt. Men jeg var for effektiv.

Nå er det store spørsmålet om jeg orker å sette i gang prosessen igjen, få smulta varm nok for å steike noen få smultringer…

♥

Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Og et år som var nytt er blitt gammelt.

Jeg har krøpet meg opp i stolen min.

Gir meg tid.

Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.

Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.

Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.

Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.

I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.

I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.

Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.

Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.

Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.

Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.

Nå skal mer hakes ut.

Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.

– Kanskje sprit, sa jeg.

Jeg har så lyst å lage eggelikør.

Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.

Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.

Det er en greie denne jula. 

Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.

Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.

Og jeg er nok det.

Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.

Og vasking.

Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.

Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.

Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.

Noen er viktigere.

Hva er den viktigste greia i di jul?

♥

Så har vi landa i desember. Og jeg i hjemmets lune rede.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem. 

Jeg har vært på farten.

På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.

Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.

Vi skulle overnatte.

Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…

Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?

Bratt og glatt er ingen god kombinasjon. 

Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset. 

Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?

Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.

Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.

Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.

Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.

Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.

Neste dag våkna jeg til dette.

Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.

Mor slapper av under adventsstjerna.

Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre  og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.

En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.

En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.

Koret feiret 20 år.

Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.

Det skulle være overraskinger underveis var det lova. 

Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.

Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.

Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.

Han kom også.

Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.

For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.

Etterpå var det godt å komme seg «hjem».

Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.

I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.

Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.

Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.

Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.

Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.

Det er så godt.

Og så har jeg enda to feriedager igjen.

Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.

♥

Litt fortumla er dagen her. Sola sleiker over fjella. Lyset åpner en fin dag.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Nå er det nok ikke dagen som er fortumla, det er nok meg. Dagen ligger rolig foran. Kanskje likevel travlere enn jeg liker.

Jeg har en uke ferie.

Dagen i går var lang. Den starta i åttetida, først i halvsju tida på kvelden kunne jeg slappe av.

Da hadde jeg vært i gang med klarering, utskrifter og tenke gjennom.

Underveis oppdager jeg at mor ikke har middag.

Alle oppgaver utover dagen ble plassert, hadde laget meg en liste over det jeg skulle huske. Klokka ti sitter yngste, for hun kom kvelden før, og jeg i bilen.

Ja, da jeg gikk der og venta henne kvelden før, tente opp i ovnen og tente talglys. Tida passerte ankomst med god margin, uten noen buss kom. Men mørket hadde kommet for lengst, ville bussen stoppe ved oppkjørselen eller stoppe ved busstoppet litt lengre borte…

Og så kom bussen, tydelig prøvde den å kjøre igjen tida og passerte oppkjørselen… og så passerte den også busstoppen, i full fart.

Jeg ringer.

Nei, hun var ikke kommet til fjellovergangen ennå, mente hun.

Men så hadde hun ikke en gang merka at hun sjøl hadde sovna, er ikke så greit når natta hadde vært på nattoget.

Hun hadde passert med bussen.

– Gå av, så kommer jeg, sa jeg. Blåste ut alle lys og satte meg i bilen. Hvor ville jeg finne henne?

Da jeg kommer til busstoppen som jeg regna med, ser jeg et lys bak busskuret. Tok sjansen på at det var henne, og det var det. Hun måtte bare et ærend.

I går ble hun med meg på jobb.

Hun er sosial, så da det kom besøk av to eldre damer serverte hun kaffe, snakka og viste interesse. Da dørene stengte for et møte, gikk hun seg en lang tur og kom tilbake akkurat da det var tide for en kaffekopp.

Så gikk turen hjemover der jeg glemte å henge opp plakater (må muligens ta en tur i dag, ferie eller ikke).

Vi kom oss opp bakkene hos mor etter arbeidsdagen var ferdig og jeg gikk i gang med middag. Så da klokka var halv seks kunne vi sette oss til å spise og jeg kunne slappe skikkelig av for første gang denne dagen.

Mor hadde fyrt i ovnen, så det var vilt varmt. Det gikk som det måtte, vi sovna, både yngste og jeg. Våkna like før hjemmetjenesten kom og hadde begynt å rydde. Nesten helt ødelagt.

Vi kom oss hjem til slutt, snakka, bestemte oss for en film. Men filmen var både stikkende, håpløs og slitsom. Skjønte det bare var en ting å gjøre.

Legge seg.

Så da jeg våkner i dag litt over åtte, egentlig ville jeg bare sove videre, meeen… Jeg hadde en full papirdunk og bossbilen kom for å hente i dag, så det var bare -.

Kledde på meg, tok på meg piggsko og trippa ned med dunken. Etter å ha fylt materen, fuglene maste så, rusla jeg tilbake til senga.

Nå sovna jeg ikke, så etter litt sto jeg opp og kokte opp vann.

Så her sitter jeg. Koppen med matcha-te er drukket. Glasset med limevann er ikke tømt.

Yngste sover. Hun skal få sove til hun våkner.

I dag skal vi være hjemme, muligens henge opp plakater og en tur i butikk. Så må vi kanskje bake begge to, til lørdag. Da mellomste har bedt sammen masse folk og vi har lova -.

I morgen, fredag og fram til søndag er disse feriedagene opptatte. Men mandag og tirsdag i neste uke skal jeg ingen ting, bare tenke noen juletanker. Om ikke helga har brukt meg opp da.

I går var ett av punkta i møtet at jeg skal pensjonere meg neste sommer. Kanskje jeg kunne bli med i venneforeninga ble jeg spurt om. Svaret kom spontant, når jeg blir pensjonert skal jeg ikke ha en enda plan, ikke melde meg inn i noe, ingenting, jeg vil gjøre ingen ting såpass lenge at det blir kjedelig. Da, når jeg har begynt å kjede meg, da skal jeg begynne å tenke…

Men enn så lenge er det nok.

Ser sola har krøpet lengre ned over fjellsida, tror jeg skal sette en vask og la dagen komme med sitt.

Greier du å kjede deg?

♥

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Lyset holder på å forsvinne etter enda en dag. Naturen holder på å gå i hi. Disse høstdagene…

Og min siste feriedag i denne omgang.

Kanskje skulle jeg ha gjort bare ting jeg sjøl liker…

I stedet ga jeg dagen bort til andre. Ikke fordi jeg er veldig snill, men fordi det passa og det var ting som skulle gjøres. Og som jeg tidlig har sagt, jeg har flere uker igjen.

Nå kjenner jeg det var fantastisk godt å være hjemme i dette melankolske lyset, der alt snar er over…

Et år nærmer seg  sin ende. Nå er det bare gammelt. Snart bare to måneder igjen.

Tror året er litt eldre enn meg, om jeg har vært et år så har jeg nok vært september.

Jeg pakka veksa i går, etter at sønnen var reist.

Så kjørte jeg innover til mor. Klokka hadde blitt halv åtte da jeg parkerte utenfor det mørklagte huset. Jeg skunda meg inn, spekulerte på om noe hadde skjedd. Et hus uten et lys.

Men det var bare at mor hadde glemt at jeg skulle komme. Hun satt på sengekanten i mørket. Klar til å legge seg, før støttestrømper var tatt av og kveldsmat spist.

Lyset kom på igjen, jeg smurte mat og dagen hennes ble lengre.

Vi så litt tv, vi snakka og først litt før elleve ble kvelden avslutta.

Jeg fant rommet mitt og våkna litt før klokka ringte. Hørte mor var oppe, men da jeg kom opp hadde hun lagt seg igjen.

Jeg fikk kokt vann, kokt kaffe, tente opp i ovnen og så kom elektrikeren og strømmen ble borte.

Så nå har mor kvitta seg med det gamle sikringskapet.

Elektrikeren tok også en titt på oppvaskmaskina, han mente at alt med at den starta anbefalte han å kjøre programmet gjennom noen ganger. Så det ble gjort, uten røyk eller lukt.

Så nå er oppvaskmaskina friskmeldt. 

Jeg tok med meg middag, ba også lillesøster. Mens jeg gjorde klar, vaska jeg kjøleskapet, så det ser bra ut.

Vi hadde lettsalta uer, lillesøster syntes den smake tran. Nå er det kanskje ikke det hyggeligste å høre når du ber på middag. Men samtidig er jeg vant til at hun ikke filtrer det hun sier.

Jeg syntes det smakte godt.

Det var godt å låse seg inn hjemme hos seg sjøl, sette opp varmen og ta et pledd over seg. Ute var det bare to grader da jeg kjørte hjem. I morgen må jeg bestille vinterdekk.

De to siste dagene denne uka skal jeg til Kristiansund.

I morgen er det jobb, har satt opp varmen på kontoret. På en måte gleder jeg meg til å gå i gang igjen.

I kveld føler jeg behov for å legge meg tidlig.

♥

Kaldt regn om kvelden. Uten å bestemme seg. Kanskje legges et hvitt lag på toppene?

Akkurat nå er det for mørkt til å se.

Og så er jeg glad jeg bor i Norge, til tross for hva vi nærmer oss. Eller hva som kommer i møte med oss.

Takker for at jeg ikke bor i Florida, siste kvelden gikk over til natt og jeg følte med de som sendte vitnesbyrd.

Det er fint å sitte hjemme i kveld.

I dag var det ball-dag, potetball, mor og jeg kjørte over fjella og hadde en god stund med god mat, gammeldags mat.

Ble skikkelig god og mett, men heldigvis stoppa jeg lenge før jeg var for mett.

Vi tok også en kjøretur i høsten. På nye veier.

– Jeg får nesten vondt i øynene av alt det gule, sa mor.

Det var veldig gult der vi kjørte. Kjørte på nye veier vi aldri har kjørt. Til slutt hadde vi sjø på begge sider og endte på en odde med campingvogner. Det var en veldig idyllisk plass.

Tilbake hos mor koka jeg kaffe, tente opp i ovnen og plutselig var dagen gått. Fikk vaska koppene og mor syntes jeg kunne overnatte. Da jeg sa jeg måtte hjem, at jeg måtte prøve å få orden på hjemmet mitt og at jeg ikke kom i morgen… 

Og noe om denne slitenheten min. 

Dette falt ikke i god jord, det er vondt når hun velger å ta det personlig, at hun er en slik byrde og bare i veien. 

Sa noe om at vi måtte forstå situasjonen, møtes i mulighetene og til slutt ba jeg henne tenke på tre ting hun var glad for.

Mor har alltid vært vant til å ha folk rundt seg, helt til far døde for snart fire år siden. Dette er ikke direkte lett. Jeg ønsker bare hun skal ha det bra uten at jeg flytter dit og vier hele livet mitt til mor.

Nå har jeg i all fall sendt en mail til hjemmetjenesten der jeg ber om et møte.

Heldigvis finnes det bare løsninger.

En av de løsningene er nok å få en sjekk på mors høreapparat. En blir fryktelig lei av «god-dag-mann-økseskaft» samtaler. Tror kanskje det er det som sliter meg mest.

Men jeg bor ikke i Florida.

Sønnen kom ikke i dag, nesten glad for det. 

Godt å ha mer tid til rydding.

I ro.

I dag ble det hverken øvelser eller tur ute. Tror det er noe av det viktigste jeg må få gjort. 

Og så må jeg få tatt inn Georginene mine. 

Må nok google prosedyrene rundt det. 

Ferieuka mi går, men tenk det, jeg har ennå flere uker jeg må ta og det glede å tenke på det. 

For livet er ikke så verst, når en bor i Norge og har ferie til tross for at det er høst.

Har du igjen noe ferie i år?

♥

Ny dag og nye muligheter, er ikke det en frase. Men det er ny dag. Dag med skyer hengende ned over fjella, grått og gult.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

YES!

Ny feriedag, tenkte jeg da jeg våkna.

Ute på kjøkkenet må en ha sterk psyke, det ser ikke ut. Håndkle foran kjøleskapet er dryppende våte. Isen er nesten borte.

Går i gang med fortsettelsen av gårdagen, ringer kjøkken, ringer hjemmehjelp, ringer elektriker, får betalt en regning. Alt for mor.

Nå er mye av ferien brukt opp; i morgen hente mor for å dra ut for å spise. Kanskje kommer sønnen og slår seg sammen med oss. Jakt i helga igjen.

Fredagen er min.

Lørdag inn til mor igjen, lage middag og regner med vi tar overnatting hos henne da, sønnen og jeg.

Mandag er siste feriedag, da skal jeg være hos mor tidlig på morgenen, da kommer elektriker for å skifte det gamle sikringsskapet og vil også se på oppvaskmaskina. Om ikke må det kjøpes inn både oppvaskmaskin og sannsynlig nytt kjøleskap etter hvert.

Det med mor er nesten en heldagsjobb i seg sjøl, men foreløpig er det uaktuelt å sende henne bort fra hjemmet. Det vil ta livet av henne (og det er ikke en frase) og jeg gjør mitt til at den siste tida helst skal være god. Det er viktig å vise respekt sjøl om folk er blitt eldre. Men blir hun for dårlig slik at det er uansvarlig, må det så klart en annen løsning til. Jeg skulle bare ha ønsket at det var flere å ha et godt samarbeid med. Det er mange ganger følelsen av kampen med andre som krever.

Nå syns jeg at det stort sett fungerer bra med hjemmesykepleien, men føler det er greit med et møte. Et ærlig møte. Jeg vil høre hvilke muligheter/grenser som er i systemet, samtidig må jeg si mine begrensninger og i gjennom dette finne den beste løsninga.

Det er et styr.

– Kan vi ikke reise bort i jula, sa yngste da jeg snakka med henne i går.

Gjett om det har passa meg å reise bort fra hele jula, men så er det  mor igjen da. Men heldigvis er det ikke noe som skal avgjøres nå og det meste greier seg i sjøen.

Det blir en råd.

Ble mange fraser her.

Jeg gleder meg til at kjøleskapet er rent. Nå ligger alle hyllene i vann.

Tenkte på hvor deilig det hadde vært og hatt en økonomi der jeg bare kunne kjøpt meg nytt kjøleskap og oppvaskmaskin, jeg også. Og kanskje kan jeg, om jeg tror det… Det begynner å bli noen år siden oppvaskmaskina mi bare kom med kaldt vann.

Men jeg nyter tida som er mi.

Har håp om å få jobba etter det som ble liggende igjen i hauger av tom tank.

Sagt enkelt på et anna vis, det er rotete!

Og så må jeg ut. Ut i det gule og grå. Ta med meg fotoapparatet. Må bare lade batteriet til apparatet først.

Kjøleskapet må også vaske før tur ut slik at det kan sette i gang.

To uker sa de på apoteket, vil det gå før jeg legger merke til at B12 nivået vil stige.

Det tror jeg på.

Jeg vil tro på det.

Så får jeg bite tennene sammen  og gjøre slikt som er bra fram til at energien begynner å stige. 

Egentlig er jeg veldig glad, jeg har håp og jeg må forske i hvorfor nivået har gått slik ned. Det som står som hovedgrunn for B12 mangel, stemmer ikke.

Tilbake til å rekke i livsførsel, leite og løse. Litt slik detektiv-virksomhet er egentlig spennende.

Syns du det er interessant å prøve og finne ut hvorfor ting er slik som de er?

♥

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Kvelden kommer tidligere og er mørkere. Dagen ender i regn og starta i sol.

Min første feriedag ble en slitsom affære.

For energien…

Hadde avtalt å hente mor for å dra på besøk til ei tankte.

Før det fikk jeg faktisk gjort disse øvelsene jeg fikk fra fysioterapauten, om enn bare to repetisjoner.

Hadde glemt beskjeden om strømstans som skulle vare i noen timer, så ingen koking av vann for morgenens drikke. Men jeg visste råd, henta ved og fyra opp. Etter hvert ble det både det ene og det andre.

Men i og med at strømmen var kobla ut var det kanskje tiden for å ta kjøleskapet. Er redd det holder på å takke for seg. I bakkant var det en vegg av ismasse. Tok ut matvarer og begynte på den møysommelige opptiningsprosessen.

Fant så ut at jeg droppa frokosten og gikk rett på middagen, mens den ordna seg kom jeg meg endelig ut for å ta eplene i øyesyn. Sist jeg så hang mange rødkinnet i treet.

I dag bare ett, resten lå på bakken. De aller fleste hadde noen forsynt seg av.

Sørgelig og dårlig ressursbruk, men jeg kan ikke gå i dørken av dette. Helsa har ikke vært med meg i samarbeid med været. Men det skal gå an å få laga en eplekake.

Til slutt kunne jeg sette meg i bilen, hadde sendt melding til lillesøster for at hun ikke skulle dra på bomtur til mor om hun eventuelt tenkte seg dit. Hun ville også bli med, nå var jeg redd for at vi kunne bli for mange på  besøk på en sykehjem hos en dårlig dame…

Da jeg kom til mor hadde hun besøk av en nabo og hun hadde glemt at vi skulle på det andre besøket. Der hadde det vært full sjau med aske, skitne duker og tv som ikke virka. Jeg fikk dårlig samvittighet for at naboen hadde gått i gang med dette.

Fikk telefon fra hjemmetjenesten om morgenen, om at tv’n ikke virka.

Så oppdaga jeg at det var bestilt mat til nesten hver dag denne uka og jeg kjente jeg begynte å bli oppgitt. Bestilling på mat ligger inne i systemet, så jeg ringte hjemmetjenesten for å få klarhet i dette.

Mor hadde sagt ja, sa de.

Mor sa nei til meg og jeg så hun ble ulykkelig av alt.

Mor glemmer.

Uansett, skal mor få all den maten blir det å kaste mat. Så må ringe for å rette dette opp. Ellers sa jeg at vi måtte ta et møte, nå trengst det å strammes opp slik at vi alle går etter de samme retningslinjene.

«Kjøleskapet må vaske» sto det i boken vi kommuniserer med. Jeg skrev at akkurat nå er det ingen i familien som kan ta det.

Egentlig har jeg nok med meg sjøl.

Det var også bedt om å kjøpe inn mer pålegg, men mor vil bare ha syltetøy.

Da vi endelig skulle dra på besøket syntes mor det var for sent.

Enden på det hele var at mor ble med i bilen da jeg kjørte for å handla inn til henne, besøket til tanten får vente.

Da vi var tilbake hos mor sovna jeg i kjent stil, trodde jeg var hjemme hos meg sjøl da jeg våkna og kunne ikke forstå hvem som var i huset sammen med meg. Men så forsto jeg.

Jeg fikk vaska stabelen med kopper, når vaskemaskina ikke virker blir ikke koppene vaska. Historien om oppvaskmaskina står HER.

Jeg hadde vondt i hodet da jeg dro hjem. Jeg har ikke kapasitet.

Kjøleskapet hadde fortsatt masse is i bakkant, fortsatt, så det får stå over natta. 

Jeg sitter her med denne følelsen av forventninger fra andre. Jeg blir liksom bare sint, fordi ingen skjønner at jeg har ikke kapasitet. Ser sikkert grei nok utenpå, bare litt blek.

Så nå satser på en bedre feriedag i morgen. Med rent kjøleskap, tur og trening. Og ingen som forventer noe av meg.

♥

Nye system og tanker om effektivitet, når en snubler i ordlyd som ikke er sjølforklaranes. Så sitter en der da…

Hadde en prat med ene datter i dag, om alle systemene, alle appene, alt som skal foregå over nettet.

Og fornyes, i effektivitetens navn.

Jeg greidde å legge mine to skjermer over i samme sporet, duplisere rett og slett. Ingen vits i skjermer som begge viser det samme.

Ja, for jeg opererer med to skjermer. Da kan jeg ta opp to dokumenter og mer til, om jeg har bruk for det. Men så låste alt seg.

En river seg i håret og frustrasjonen bølger. 

I dag var jeg gjennom problema, plutselig satt jeg der med tre skjermer, medregna laptoppen. 

Og jeg fikk jobba, fikk gjort ting jeg ikke har gjort tidligere og til og med søkt ferie.

En ferie som starter i morgen.

Så fikk jeg melding fra legen som hadde gode nyheter, skrev hun.

Tror legen hadde tenkt kreft-tanken, sjøl trodde jeg ikke det – men så klart ble jeg litt urolig. Da jeg las resultata tenkte jeg «ny sjanse».

Jeg hadde B12-mangel og noe tarmproblemer. Det som står som grunn for at dette kan oppstå stemmer ikke, men dette må det gå an å få retta på.

Så alt la seg bedre til i dag.

Ferie som starter i morgen.

Viste seg at to ferieuker hadde glippa ut av systemet, så de blir lagt inn igjen også. Det betyr fem ferieuker igjen… men håper jeg får utsatt to til neste år og at de kan legges på slutten av arbeidslivet mitt.

Ferien nå skal brukes til kun å kjenne at jeg lever. Til ro, turer og bare kom ajour. 

For det er et virkelig miss rundt meg.

Og i morgen skal jeg våkne og tenke at alt er bra.

For nå skal jeg kjenne på at jeg har en ny sjanse og den må brukes vel.

Endelig skal jeg gang med det jeg lenge har tenkt.

Både i glede og for at jeg må.

♥