Da begynner mitt nye liv straks. Jeg har smakt på det, men ikke ordentlig.
Det er en litt uoversiktilig vei igjen, før det er der.
Mitt nye livet.
Alt står der.
Ennå.
Jeg må vaske skjermene og gå igjennom det som er i minnet på harddisken. Skjermene står slik de gjorde da jeg oppdaga dette.
Det blir rett og slett en arbeidsøkt i ferien. Enda har jeg ferie.
Sannsynlig kommer en venninne innom i dag, det har med jobb å gjøre – men det skal bli hyggelig å møte henne privat. Regner med den delen blir hovedsak.
I går spurte jeg lillesøster om hun ville hente meg sik at jeg fikk besøkt mor. Mor trodde ikke sine egne øyner, det var såpass lenge siden jeg hadde vært der. I natt drømte jeg om en liten jente som trengte omsorg. Kanskje den lille jenta var mor…
Lillesøster ville jeg skulle låne bilen hennes, nå står den utenfor huset. Veldig snilt gjort.
Kjøp av bil må vente til jeg er ferdig med nedpakking av jobb. Men jeg har sett. Sett på mange biler. Lista over det jeg ønsker er lang. Noe er viktig, noe er underordna. Rask motor, hybrid, automat, soltak, sevicehefte, under 10 år, få eiere, ikke kjørt for mye… Og enda en del ting. Merke og slikt. Så jeg leser. Og så har jeg lyst på en sprek farge og fin design.
Det skjer egentlig for mye hele tiden til å fordele hendelser. Men skal prøve å fatte meg i korthet.
Kan si med en gang at jeg har hatt en fantastisk helg.
En oval helg.
For jeg kom meg fram dit jeg skulle på torsdag, i en ristebuss. Veiene her er et kapitell for seg sjøl.
Da jeg går av bussen får jeg en telefon fra han som fylte år.
– Er det din buss som kom nå, spør han.
Han står klar med bil, noe som var kjempehyggelig.
Reker sto på menyen, jeg kjøpte en romkake, fordi det var han så glad i da han var liten. Men liten kan en ikke beskylde han for være lengre.
Her er far og sønn.
Mellomste datter, som har en travel helg, bestemte seg oså for å ovenatte hun også. Likevel blir vi ikke sittende lenge opp.
Neste dag tar jeg det rolig, spiser middag med faren til barna og sitter ute i sola.
På ettermiddagen tar jeg buss til Tronsheim der jeg blir møtt av mellomste. Vi rekker oss opp til leiligheta før vi må dra ned til byen.
Konsert.
Vi skal ta buss opp til Sverresborg, som egentlig er museum. Det er bare at bussene er smekkfulle. Vi skjønner vi ikke kan bli stående der vi tenker å gå på, for det er veldig mye folk. Vi går tilbake til en tidligere bussholdeplass. Og der blir vi med.
Oppe på område er det lang kø, men vi slipper å stå i den.
Mellomste skal promentere et rosa, kvinnelig pissoar.
foto:asbjørg
Så vi skal stå på gjestelista, der vi ikke blir funnet. Men en av arrangørene har helt på rene dette merkelige oppdraget og vi slipper igennom.
Denne helga har vært en helg med mange menneskemøter.
Det starter der ved pissoarene.
Mellomste er den fødte promotør, med et avvepnende smil tar hun kontakt med damer og jenter. Spør om hun kan få ta bilder av de ved urinalet. Det er noe med konseptet «ta bilder» og «tisse» som høre en anelse shady ut.
Prøver å støtte henne psykisk det beste jeg kan, men jeg syns hun tar oppdraget sitt veldig bra.
På en kort stund har hun samla mange bilder som hun kan sende firmaet som står bak dette. Så da Kaizers Orchestra går på scena er det mesta av jobben gjort.
Det er et folkehav og får vite at det skal være 12000 mennesker der.
Og vi greier ikke holde oss i ro da konserten er i gang.
foto:asbjørg
Jeg nyter og føttene vil ikke være i ro. Vi går ikke inn i folkehavet. Men vi får med oss alt litt i utkanten også.
Treffer også kjente som jeg ikke kjenner igjen med det samme.
Det mørkner mens stemninga er helt fantastisk.
Vi velger likevel å gå litt før konserten er over. For vi skal ned til byen og med alle folka kan det ta tid. Vi satser på rutebuss. Og vi er ikke de eneste.
Stappfull buss ned til byen der vi bunkrer litt sølt og salt.
Samboer til mellomste har besøk av en kammerat, et mennenske som forteller slik at en ser film. Utrolig facinerende. Det er mange scener som utspiller seg for mitt indre og han fortelle uten stopp.
Mennesker, han har problemer med at folk liker han for godt. Og jeg forsto hva han sikta til, det var ikke noe blærete med utsagnet. Noen folk kan ha det slik også.
Denne helga har vært møte med i hovedsak unge mennesker, mennseker som er åpne. Det kan også de som er blitt voksnere være, men mange stivner i en form.
En nydelig dag der jeg blir sittende mye på en benk og se utoverområdet i samtale med han jeg en gang var gift med. Vi har ikke problem med å være venner.
Parken er nesten Paradisisk, sol, varm og stemning som er så behagelig.
Jeg hilser på mange venner og bekjente av mellomste, som er med på arrangementet.
Neste dag hilser jeg på enda flere.
Egentlig skulle jeg reise på lørdag. Men så viser det seg at bussen ikke gikk helt fram til dit jeg bor. Og da fikk jeg med meg høydepunktet for min sin del; mellomste som skal opptre.
Vi var spent på dagen før vi gikk ned. Været var ikke helt topp med regn og blåst.
Jeg hilser på enda flere mennesker da vi er nede.
Og så skal mellomste på scena.
At jeg, som er mor, sliter med noen foræderiske tårer er logsk, vil jeg si… Men etterpå fikk jeg høre av flere- og enda flere hadde kommet til mellomste med den samme opplevelsen.
For min sin del begynte det å nærme seg avreise, men måtte innom et visst sted. Der ble vi sittende å snakke med flere frivillige som jobbet med arrangementet. Mellomste var i prat med en, lydmannen, mellomste snakker om å danne band.
Fikk spørsmål fra en om jeg var sliten etter en helg med så mange inntrykk, noe jeg ikke var
Da jeg skal ta bussen litt etter, er både mellomste med og to til med å følge meg til holdeplassen.
Veldig fine folk, en bli beint ut lykkelig av å møte så mange fine mennesker.
Det sosiale var enda ikke over. Da jeg kommer ned til sentralbanestasjonen møter jeg enda flere som kjente. Det ene hadde vært kollega og så var tanta mi og svigerdatter hennes der. Tanta mi er like gammel som mor, men i en helt annen form. Hun hadde vært på en samling med gamle elever og kollegaer.
Da jeg satt der på bussen etter jeg hadde hilst, snakka og gått inn i de jeg møtte sine opplevelser, kjente jeg det; En enorm takknemmelighet for alt, for folk, for helga, for alt jeg får lov til å oppleve. Der og da kom det enda noen tårer.
Og så var jeg hjemme, kunne låse opp døra til huset mitt og min billøse tilværelse. Legge på plass og komme på plass.
Hadde en fellessamtale med døtrene før jeg gikk å la meg. En veldig fin avslutning etter en veldig fin helg.
I dag har sønnen fødselsdag og om en stund tar jeg buss for å feire han.
Buss er et greit framkomstmiddel.
Bilen vet jeg ikke mer om, så jeg må avvente hva framtida er både for meg og bilen. De skulle prøve å få sett på den i dag, så håper de rekker det. Slik at jeg vet.
Det er rart å ikke kunne besøke mor, vet ikke om hun husker hvorfor.
Mellomste søster har vært en del hos henne når hun ferierte, så da valgte jeg å besøke henne mindre – og så kom dette med bilen på. I går reiste mellomstesøster tilbake og hjem til seg og sitt.
En merkelig situasjon. Fikk tilsendt handleliste fra hjemmetjenesten og sa at jeg ikke visste når jeg kom meg dit neste gang. Dit må jeg ha bil. Her går det en buss til Trondheim om morgenen og en om kvelden og en inn til sentrum om morgenen og kveld. Det er mulig den korensponderer med buss til Kristiansund, men inn dit mor bor må jeg gå det siste stykket en 3-4 kilometer. Absolutt en mulighet. Likevel tungvindt.
I morgen kveld er det konsert og den gleder jeg meg til.
Og på søndag- og kanskje på lørdag skal mellomste spille og synge. Om hun skal på lørdag-, burde jeg fått det med meg. Det har vært artig.
Det som også er artigere er at hun er spurt om å synge på et par fesivaler neste år.
For et par-tre år siden spurte et plateselskap om å utgi noe av det hun hadde laget – men hun er redd for å miste friheta. Så det ble ingenting av.
Men først er det feiring av sønn.
Faktisk er det mye som skal skje og det har vært mange planer.
Tenke jeg skulle rekke meg til Oslo i løpet av august, men med et bryllup i slutten av måneden og bilproblemer spørs det om den turen må utsettes.
Er også spurt tidligere om jeg ville komme til Kreta i starten i september.
Faktisk var det også snakk om en tur til Gudbrandstalen, men det skar seg ganske ettertrykkelig. Nesten som jeg får lyst til å skrive den historien…
Og så er jeg bedt til Ungarn, men der har jeg lagt inn noe som må skje først, så det er avhengig av det.
Men mange planer og noen blir det noe av.
Og så må jeg ha bil, det er det viktigste.
Uasett er det noe som heter økonomi og den kan ikke hoppes over.
Men det blir koselig å feire han som fyller 34 år i dag.
Denne dagen har vært rolig og god, med hendelser i fleng. Til tross for at dagen har vært rolig.
Starten på dagen bestemte jeg i går. Klokka halvti var det flo. Og meldingene for været var perfekt.
Men da floa var oppe lå jeg under dyna.
Likevel, en halvtime etter var et lite håndkle lagt fram, vannflaska fylt og jeg labba barfot ned over veien.
I sol.
Og sola var varm.
Over veien, ned over jordet, inn i skogen.
Regnet hadde ikke gjort stien full av søle.
Og så var jeg nede og klærne lå igjen på en stein da jeg møtte vannet.
Det var fortsatt varmt.
Bare legge seg ned, ta svømmetak og flyte gjennom det våte elementet. Tenkte på om dette var den siste dagen slik, denne sommeren…
Å gå opp igjen på bare føtter.
Stikke armene i brenesle… fordi jeg har lest det skal være bra.
Og så måtte jeg bare være hjemme, skulle ingen ting.
Jeg la meg på solsenga, etterpå plukka noe solbær.
Snakka med både eks og barn, eldstemann har straks fødselsdag, hvordan skal vi markere den.
Men det som opplevdes mest overraskende denne dagen var et tilbud fra mellomste. Hun hadde fått et oppdrag på en konsert og fått en billett ekstra. Og så spurte hun om jeg ville være med.
Kaizers Orchestra har vært en favoritt i maaaaange år. Så det gleder jeg meg til.
Så da blir det bytur på meg. Kanskje må jeg se etter bil samtidig.
Nå er det uansett en dag som er brukt opp og jeg må sette punktum for innlegget.
Jeg har vært ute å plukka rips, håper det såpass mye pektin i dem at jeg får til å lage gele. Det syns jeg er godt, spesielt til vilt.
Det gikk fort å plukke en og en halv kilo.
På fredag hadde jeg en plan om en rolig dag med bærplukking. Så fikk jeg telefon fra hjemmetjenesten, de fikk ikke på tv’n til mor. Og de hadde gjort alt de hadde kunnet.
Jeg dro innover til henne, det viste seg at signala hoppa og kanalene ikke gikk an å aktivisere. Ringte support og fikk vite signalboksene var utkobla. De hadde sendt beskjed både på telfon og e-post, fikk jeg vite. Så for mor, som ikke har mailadresse eller bruker telefon lengre, falt denne informasjonen ut. For mor er tv’n bortimot livsviktig.
Jeg var ganske oppgitt over situasjonen.
Planen min var å bade da floa var oppe, denne dagen.
Mor ble mer og mer desperat over situasjon og framtidsutsikten etter hvert som det gikk opp for henne hva dette betydde. Kankje nesten en uke uten tv…
Hos mor er det varmt, jeg holdt etter hvert på å gå i oppløsning av varme og at mor ikke hører. Jeg bar til henne lesestoff, bilder, prøvde å sette på radio etter og ha lett lenge etter den, satt på lydbok-, men ingenting hjalp.
Så til slutt dro jeg.
Hjemme var det over en time siden floa hadde vært oppe, men det fikk ikke hjelpe. Jeg slengte fra meg bilen i oppkjørselen, tok av meg sandalene og veien gikk strake veien ned til sjøen.
Der jeg vrengte av meg klærne og kom meg uti. Som en hvalros lå jeg blandt tangkloksene og prøvde å svømme. Noen steder tok magen ned i grusen. Å svømme upå dybden, utenfor marbakken, gjør jeg ikke når jeg er aleine.
Det var likevel så godt å komme seg ut i sjøen og jeg var der en stund, før jeg labba opp.
Jeg skjønte ikke helt hvordan dette skulle løses, dette med tv’n.
I går fikk jeg en plan; Reise til Kristiansund for å få tak i denne boksen og heldigvis hadde de åpent.
Før jeg låste døra, gikk jeg innom kontoret for et brilleetui.
Der fikk jeg meg en skikkelig overraskelse, men den kan jeg skrive om siden. En virkelig rar opplevelse…
Mellomstesøster, som ennå ferierer, ble med. Først dro hun opp til mor for at hun også kunne bli med på turen. Så slik dro vi tre til byen. Boksen ble henta. Mor fikk kjøpt seg både sko, veske og kjole til bryllupet til barnebarnet siste helga i august, Og jeg fant meg også kjole til dagen.
Jeg fant også en kjole til.
Hjemme hos mor ble boksen koblet opp, signala kom igjen ut og alt var bare fryd.
Virkelig!
Jeg ble med ned til søstern etterpå, der det ble et kveldsbad.
Så ble vi sittende å snakke lenge og da jeg reiste hjem var det blitt sensommerkveld.
Jeg hadde ikke kjørt så langt, før jeg følte noe var galt. Bilen dro liksom ikke bra. I bakker gikk farten ned og det dukka opp feilmelding på dashbordet.
Ringte NAF og de mente at så lenge varselampene viste gult, måtte jeg bare kjøre hjem.
Og det gjorde jeg…med nød og neppe.
Så nå står bilen utenfor i regnet og i morgen må jeg ringe vekstedet.
Jeg sitter her med data’n i fanget og innlegget kan ta alle veier. Og jeg aner ikke hva som kommer ut gjennom fingrene.
For det er en rar dag og en fin dag. Og så skjer det så mye i dette livet mitt. Slikt kan nesten paralysere. Kan skrive at jeg også har hatt noen krevende dager. Faktisk av mange grunner. Hovedgrunnen er likevel det som har holdt meg borte fra tastaturet. Hold meg borte fra bading. Holdt meg nede, rett og slett.
Tror alle kjenner til rydding, gjennomgang av mange års liv.
I disse dager er det atten år siden jeg flytta hit, flytta til hjemplassen min. Jeg går igjennom disse åra i arbeidslivet. Kombinasjonen av å flytte hjem, begynne å jobbe i et helt nytt miljø og samtidig være fryktelig sliten, var ingen god match. Resultatet av dette møter jeg i gamle dokument, srifter, minner og følelser som flyter opp.
En dag klarte jeg ikke gå ned på kontoret, jeg var fastlåst i en stillesittende stilling i timer.
Og det har tatt på. Jeg er heller ikke ferdig.
Men i dag tar jeg meg helt fri, for det er første dag i siste ferien min. Jeg får ta resten i neste uke. Da skal det regne.
Likevel har det skjedd andre ting.
For en par dager siden tok mellomste søster og jeg på oss turklær og fant en StikkUt tur.
Finn utsikt og godt å komme seg litt opp i skogen.
I går var det feiring av mor, hun fylte 93 år.
Jeg glemte å ta bilder mens selskapet varte.
Vi var en liten samling av oss søstrene, representasjon både av et barnebarn med mann og oldebarn som fikk alle til å ta på seg duddelidei-ansiktet man får når en ser en baby som er sosial, smilende og nærmer seg året.
Også et par tantebarn av mor kom.
Og vi åt søtt og drakk kaffe. Folk syntes det var koselig å møtes, men mor, som er uten høreapparat ennå, mista mye av samtalene.
Etterpå var jeg med mellomssøster som feirer ferie i ferieleiligheta, der hoppa vi uti sjøen fra flytebrygga. Jeg tok årets første stup og kroppen sa «oj», men det var egentlig ikke kaldt.
Fin avslutning på en dag.
I dag våkna jeg med en glad stemme inni meg. Jeg suller og koser meg. Vasker kopper, spiller dataspill, hører radio og har lyst til å rekke både å ta inn ripsbær og slå plenen. Og faktisk bør det være overvinnelig denne feriedagen som har fin temperatur, som både er overskyet og har gimt av blå himmel.
Og snart begynner neste kapitell av livet mitt.
Det er helt fantastisk spennende.
Riktig fin dag til deg som nå vet, sammen med meg, hvordan innlegget ble.
Jeg valgte meg en rolig søndag og en ganske rolig helg.
Det har vært mange innom over et par uker. På fredag for siste med bussen om kvelden. Og så sto jeg der alene.
Det vil si, jeg hadde kjørt henne et stykke, så jeg satt i bilen da bussen rulla bort. Etter vi hadde spist på veien.
Mellomste…
… og mor sjøl.
Jeg syns det er så fint og ha mine hjemme, men jeg trives også når jeg er for meg sjøl. Jeg er heldig slik.
Det fantastisk fine været dro også sin kos. Men det hadde ikke noe å si. Og når det nesten er-, eller er 20 grader, da er det liksom helt greit at det ikke er like fint.
Jeg sjekka flo og fjære, så da vannstanden var oppe var jeg nede ved sjøen.
Og vannet, vannet var helt fantastisk. Som jeg befinner meg i en drøm. Bare legge seg ned og legge på svøm. Denne renna av rydda tang er over 25 meter, så da kan en svømme seg en liten distanse.
Enn å ha en egen strand uten innsyn.
Gjorde det samme i dag, svømte rundt, rydda tang og lot meg flyte med føtter medså mye flyteevne at de nesten ligger over vannet. Det er en slik enorm nytelse at har jeg kunnet, har jeg delt med dere.
Rusle ned og labbe opp, uten sko.
I denne urskogen.
Ormopplevelsen fra tidligere, da det var vår, har forsvunnet såpass at det er greit igjen å gå uten sko. Har også funnet ut at badedrakt er helt unødvendig, det er en slik frihet. Bare ta med et lite håndkle og vannflasken.
Har et ønske om å fortsette dette lenge, men det kan så klart bli problem både med floa, temperatur og planer.
I går for lillesøster og jeg inn til mor for å lage middag, men jeg rakk altså turen ned til sjøen først.
Tenker dette gjør godt både for kropp og sjel. Jeg får både gått et stykke og svømt.
I kveld blir det en tidlig kveld. For i morgen er de siste dager kommet.
Slutten på jobbelivet. 31. juli er siste dag.
Tenk det.
Så håper disse tre ferieukene har gjort underverk på effektiviteten. For det er en del å komme seg igjennom.
Men denne sommeren skal leve i minnet, den vakreste sommeren jeg har opplevd.
Noe hardt, etterspør Utifriluft denne helga. Og jeg sitter med min skål med stein.
Stein samlet inn i minnenes rike.
Vakre steiner.
Jeg må ha med den og den tenkte jeg, der jeg lå på magen.
Barna har blitt 22 år eldre enn sist gang jeg var her. De liker også å finne steiner. Den ene verre enn den andre.
Kuppelvika på Ørlandet.
Sist jeg var her gikk et ekteskap mot slutten, det var ingen god stemning, det er hardt å være menneske i slikt. Men der på magen på de varme steinene fantes en lykke. En varme og en mykhet.
I å lete etter steiner.
De vakreste.
Alle disse åra etter den gangen, kan vi som hørte sammen være sammen uten å høre sammen. Uten følelse av krise.
Bare kjenne det myke i det harde. Steinene som er slipt av havet. Stranda like herlig å besøke med alle sine steiner som ligger som runde, slipte og varme av sol.
Så harde og myke, så full av lykke med striper av triste minner – men likevel så gode.
Det er ved slutten av ferien. Mandag er det jobb, om enn i kort tid. Bare noen dager før ny ferie.
Mellomste datter, som reiste hjem i dag, har laga seg en badekalender. Hun hadde bada hver dag i to uker. I dag kom vi oss også uti, sjøl om det var regn i lufta og skodda hang nedover fjellsida. Vi bada i varmt sjøvann, svømte mange ganger fram og tilbake i renna mellom tangfloksene.
Før vi gikk barføtt opp gjennom skogen.
Sjøl vet jeg ikke hvor mange badedager det har vært etter hverandre, men det har vært bading bort i mot hver dag for meg også. I lengre tid.
Når jeg ser på bilder får jeg svaret, jeg har badet hver dag siden 12. juli, nær så 17., da var jeg på Berkåk med en og henta to, noen reiste og noen kom med tog.
Og siden 15, juli har jeg hatt fra en til flere folk i huset. Så blogging har det ikke vært tid til.
Det har vært sommeren sin.
Og enda er den ikke ferdig. Men nå blir det roligere i huset.
Jeg tror at nå skal jeg rekke mer både lesing og skriving her inne.
Men i kveld er jeg for trøtt til et lengre innlegg.
Siste ferieuka er i gang. Dagen i dag er likt med dager nesten tilbake til evigheten. Hver dag med temperaturer opp i- og over 30 grader. Bading og nyting.
Det er gode dager.
Alle barna har vært innom og noen er her nå. Tror muligens alle kommer i morgen, da jeg på nytt runder et år. Litt usikker på feiring, men går nok for åpent hus uten for stram regi. Eneste aber er sand og støv som må bort. For husarbeid har det vært for varmt for.
Akkurat nå er det flo, tenker å drikke et glass vann og så ned til sjøen for en dukkert.
