Slik var det!!! Skråsikre utsagn. Forhistoria, over hva skjedde, slik var det. Eller var det slik…
Som barn tror man gjerne at det er en sannhet og en løgn.
Jeg trodd det lenge.
Da jeg var i tyveåra og fulgte forelesning om lovverket, ble jeg desorientert.
Over ord og tolkninger.
At det ikke var sannheta som sto øverst, men evnen til å tolke ord var det viktigste.
Da jeg var enda eldre forsto jeg at historia ikke var banka stein.
At det vi lærer som sannhet kan være noe ganske anna.
De store strøk er nok likevel korrekte.
Eller nokså riktige.
Men hendelser, folk og liv.
Der historia er basert på hukommelse og verbale overføringer av mennesker.
Er det ført dagbøker blir det noen annet eller bilder som man er sikker på ikke er manipulert.
Men hva skjedde i attenhundrede og fortid, egentlig?
Hvem og hvilken agenda har overleverandør av en historie, hvilken toneangivende retning blir vektlagt.
Hvem er det som påberoper seg sannheta, hukommelsen og har sterkest stemmen-.
Hvem har den stemmen som blir lytta til…
Nedskrevet fakta er en kilde, men nedskrevne overføringer av muntlige karakter hvor mye kan en lite på dem…
I små samfunn spesielt, der mennesker ikke alltid har hatt de gode relasjonene, hva med ord som blir ført i penn av slike forhold. Om noen hadde uvenner og det å sverte også var et ønske.
Hvor mye kan en sette sin tillit til slikt?
Tanker en kan gjøre seg når en hører ting.
Kanskje skal en la fortida få lov til å hvile og ikke sette sin lit til alt.
Av og til kommer en over ord som setter slikt en har trodd i et annet lys.
Det er kanskje nok å leve i sin tid og ta ansvar for sine handlinger i den.
Så er fortida et eventyr og framtida en drøm.
Det er i den tida en lever i en føler tyngdekraften av sine skritt.
I går kveld låste jeg meg inn. Hos meg sjøl. Tenkte på alt jeg ville sette i gang med, etter hvert…
Det er berre at jeg sitter her.
Med noen avbrudd.
Har vaska kopper, har vaska klær og har prøvd å bruke opp en klossetpapirrull på å tømme nasen.
Noen feriedager endte med skikkelig forkjølelse.
Snufs!
Flyet på mandag endte med å være en time forsinka og jeg prøvde å få sjekka meg inn på feil flight. Men til slutt satt jeg der, i det riktige flyet, ved nødutgangen og hadde skikkelig beinplass.
Samtidig var jeg redd for å få en skikkelig hostekule.
Landa på Værne i regn og heldigvis uten den store fadesen med hosting.
I ankomsthallen kom mellomste og samboer sprettende.
Var godt å se dem.
Framme i byen gikk mellomste og jeg for å spiste like ved der de bor.
Fikk melding fra yngste og samboer som kom med buss fra Oppdal.
Bussen måtte ta en stor omvei på grunn av ras og regn.
De var slitne og hadde ønsket vi hadde hentet dem, men det gikk bra vi sto over.
Neste dag var timen jeg nesten ble tvinga til å ta.
På St. Olav.
Og jeg sa det, da jeg kom inn. At jeg ikke hadde ønske om å starte noen behandling, men at legen jeg hadde vært hos sa at om han skulle ta prøver måtte jeg starte behandling pga. revmatismen.
Jeg sa også at jeg ikke trodde jeg hadde noen revmatisk reaksjon. Og legen sa seg enig i det.
Han dro på smilebåndet da jeg sa at jeg hadde sagt opp diagnosen.
Han motsa meg heller ikke på det jeg sa om kosthold og mat.
Han sa jeg var velkommen igjen, om jeg måtte og jeg takka, men sa jeg håpa jeg slapp det. Likevel, det gjorde meg glad å høre at om ting ble verre, så fantes det andre medisiner som ikke skulle gi bivirkningene jeg hadde opplevd.
Han spurte dattera mi, som var med inn, om hun hadde noe å tilføye.
Det var godt å gå ut fra legekontoret, til tross for at legen både var trivelig og sjeldent kjekk.
Vi tok så bussen tilbake til sentrum, jeg ville kjøpe inn til en god lunsj.
Men vi gikk av bussen en holdeplass før for å se innom en utstilling, “Weathering the storm” på KUK.
Det er syv kunstnere i forskjellige aldre.
Veldig artig å se de forskjellige utrykka.
Det var også artig å se bruken av garn og tråder i flere verk.
Det er mange rom og ett var et hvelv som lå i kjelleren.
Likte denne nesten litt småskumle skapningen som datteren min har søkt ly bak.
På tur ut finner hun noen kort og blir veldig sjarmert av denne ugla.
Etterpå rusler vi over Olav Trygvasons gate, forbi Royal Garden der vi blir betenkt av noe gasslignende som spruter ut av et rør og lukter brent eksos.
Vi bestemmer oss for å bare gå videre og bestemte oss for at det sikkert skulle være slik.
Forbi Slaveriet som har blitt sjøfartsmuseum og jeg vurderer å gå inn. Følte linken til mitt «eget» museum.
Men vi går videre og dveler litt ved den triste historia om henne som bestemte seg for å avslutte livet til barna sine. En dyster historie som faktisk berører det at vi kan gå på denne jorda.
Så passerer vi over Blomsterbrua.
Elva under er brun, etter regn og ras.
Nesten som en kan innbille seg at ser en veldig godt etter kan en komme til å se krokodiller.
På Solsiden går vi innom Meny og finner slikt som er godt, før vi går gjennom parkeringshuset og er ute der datteren min bor.
Det var riktig så godt med mat.
Yngste og hennes kjære kommer også nedover.
Etterpå drar vi på Brukom.
Og etter litt kikking finner jeg faktisk noen glassboller jeg kjøper.
Da er bilen min også kommet, mellomste hopper av for å dra på jobb, de to siste hopper av hos seg. Yngste har en lang pubkveld foran seg.
Får også melding fra eldstemann som skal ut til faren og hadde jeg dratt senere hadde han blitt med.
Nå treffer jeg alle til helga da feiringen av at enda et år av livet mitt går av stabelen.
Jeg kjører over fjellet, forbi huset mitt og stopper ved mors dør.
Og hun er gledestrålende over at jeg er tilbake.
Hun syntes jeg kunne overnattet hos henne.
Men jeg måtte komme meg hjem.
Hjem til mitt eget hjem.
Låse opp min egen dør.
Hostene og snufsende gå til sengs for bare å våkne verre til dagen i dag.
For i dag er stemmen borte, det som kommer ut høres ut som jeg har røykt lengre enn jeg har levd.
Hodet protesterte også på dagen.
Og etter og ha brukt opp neste hele dagen på ingen ting, ikke funnet ut hva vi skal spise i helga, bare vasket noe klær og kopper, sitter jeg fortsatt her og hoster.
Men det vil gå over.
Håper det allerede er over i morgen, for dette har beint ut vært en kjedelig dag.
Dagen har rusla rolig avsted. Etter frokost ble det en tur opp i Tøyen Boraniske hage.
Det er så nydelig der. Etter den våte sommeren er ikke sommeren mindre nydelig.
Vi snakka om å sette oss for å ta en kaffe, men bestemte at vi heller tok den på Tøyen torg. For så å tenke vi kunne ta den på Sentralbanestasjonen før vi skippa hele kaffen.
Det er så godt med tid.
Nå er det en halv time før turen tilbake til Trondheim er i lufta og fem dager er plutselig over.
Så går en søndagskveld også mot en ende. Det samme gjør en Oslotur.
Jeg har hatt noen rolige og fine dager.
Det har skjedd litt.
Vært noen ganger ute og spist.
I går kveld var det en veldig hyggelig kveld på SüdØst, den lå nederst på Grunerløkka. Turen gikk også inn til sentrum i dag. Spiste på Asylet, skulle egentlig spise dumplings. Stedet var dessverre stengt.
Det ble spilt jazz i bakgården, men vi satte oss inne. Helt greit, men hadde gledd meg til dumlings.
Etterpå gikk turen til Cinemateket. Så en fransk film fra -88, Vagabond.
Vi kom ut derfra med hodet fulle av spørsmål. Filmen var bra, men du verden den var tung.
Tok t-banen til Tøyen og var bare klar for å ta trappene opp i fjerde.
Her er fra første dagen da vi stoppa opp for en kopp kaffe. Jeg spurte om jeg kunne legge ut bilde og det var greit.
Vi er begge snufs og redusert. Så i kveld har vi gått inn for landing tidlig.
Datter og samboer fikk jeg ikke møtt og heller ikke mange andre det kunne vært fint og møtt.
Ikke ble det gallerier eller nye kunstbygg. Det får bli ved senere anledninger.
Flyet går i morgen ettermiddag, så regner med vi tar oss en tur i botaniske i morgen.
Fem dager går fort.
Nå skal det bli godt med en lang natt.
Var innom Jernbanetorget og apoteket der og fikk kjøpt nesespray. Men er vel ikke trygg på jeg får ha den ombord i flyet.
Godt bare å se på takene, høre lydene, bare være i mylderet. Etter en tur ute, rusle, ta en buss, sette seg ned med en kopp kaffe.
Fra mitt byliv, da kaféene med C gjorde sitt inntog. Preget av elde valgte jeg noe så u-fancy som cappuccino, fra da, den gang.
Vi snakket om katter og skjærer. I møte med en annen beboer i området.
Hyggelig møte.
Før vi rusla innom en butikk der jeg tok med meg en humle.
Men den fløy.
Oppe i leiligheta holdt pusen meg med selskap. En av de mest fotogene katter du kan tenke deg. Vi sitter ute i regnet som ikke vil slutte.
Så til slutt må vi bare gå inn.
Vi skal om litt ut og spise. Det kommer noen flere. Først noe ost og kjeks her før vi trasker bort dit vi skal.
Seks år siden sist, sier venninna mi, at jeg var her sist. Men det føles ikke slik, jeg føler fortsatt meg hjemme og nyter disse dagene i byen jeg elsker.
