Ikke minst i kombinasjon at jeg skulle ha siste dag på jobb i dag før ferie og siste arrangement på museet.
For først tror man at en er uunnværlig.
Jeg styra for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg dit.
Til museet.
En times kjøring fra her jeg bor.
Fant ut at det var ingen buss å ta på en søndag, den eneste som gikk er bort i fra en mil unna her jeg bor. I helgene fantes ikke tilkjøringsmuligheter til denne ene bussen som ville være framme mor slutten av arrangementet.
Leie av bil var en annen løsning, men det er noe skikkelig dumt med å leie en bil for å komme seg på jobb med større utgifter enn hva dagen ville innbringe.
Jeg kunna leid ett døgn, men da hadde jeg måttet gått i et par timer for å komme fram dit bilen var.
Jeg vet ikke jeg, men dette styret satte meg skikkelig ut.
Hadde lyst til bare å sove meg bort fra alle problemer.
Og så er jeg unnværlig.
I helga var et enkelt arrangement, det fantes folk og jeg fikk gitt beskjed og koordinert.
Så i dag sitter jeg på en måte som en bakvakt.
Har jobba på kontoret og skal ned for å ta en økt til.
Resultatet av alt dette er likevel at jeg ikke får den gode starten på ferie i morgen.
Jeg må utover til museet for å gjøre småting.
Når jeg får bilen tilbake.
Bilen som raserer feriebudsjettet mitt.
Når alt blir så rotete har jeg lyst til bare en ting; spise.
Nå er det greit slik, jeg kommer meg ikke i butikk.
I gårkveld fikk jeg laga meg snacks av rista gresskarkjerner.
Kunne plukka inn bær, men har bare noen få sukkerkorn igjen.
Sukker er ikke noe jeg prioriterer å ha i hus.
Laga meg boller, med honning, i stedet for sukker.
Brukte også en del rismel i stedet for bare hvetemel.
Nå er det mye jeg kan gå i gang med, men jeg er slik laga at jeg går i dørken med energinivået når det skjærer seg slik det har gjort nå.
For akkurat nå ser jeg ikke fram til ferie eller noe.
Men vil tro det kommer seg, at jeg får plassert meg bedre i meg sjøl.
I morgen har eldstemann fødselsdag, har tenkt å feire han.
Det er bare at da må jeg så tidlig opp for en buss…
Det går en buss til Trondheim om morgenen.
Og det blir helt sikkert godt med ferie.
Det viktigste målet denne ferien er først å fremst å få opp energien og så vil jeg gjerne le en del.
Akkurat nå er det meste bare litt tomt.
Derfor godt med musikk som balsam for en sliten sjel.
Noen ganger blir man det…ser det ut til. Og det uten å ha drukket en dråpe alkohol.
For noen ganger er livet nok.
Livet fyller en med så mye at det vel kan sies det blir for mye.
Da kan det sette seg i hodet.
I går hadde vi feiringa av mor.
Det ble en dag i gammeldags stil, med en del slekt, de som ennå er her.
Volumet ble ganske høyt, slik det er når mange snakker.
Jeg sprang og skjenkte i kaffe.
Snakka vel litt jeg også, men oppgaven som kaffekokk passa meg bra.
Jeg var ikke alt for selskapelig opplagt.
Se til at det var kaffe på kannene og i koppene.
Og så trenger en kaffe når det blir mye søtt.
Før alle gjestene kom, spiste vi middag, ball… løkball.
Jeg stekte opp bacon og fett før jeg kjørte hjemmefra.
På tur til mor oppdaga jeg at jeg både hadde kjørt i fra kaken jeg hadde bakt og at bollen med bacon hadde bikka.
Jeg snudde, fikk henta kaken og satt bollen med bacon opp i en større bolle.
I bilen stanket det bacon og fett.
Tenkte jeg fikk ta med meg alt hjem for å vaske av det siden.
Da jeg henta yngste og kjæresten, syns de bare det dufta herlig, for disse to var sultne.
De hadde bestemt seg for å overnatte hos mor, for å male terrassen hos henne i dag.
Men de måtte kjøre meg hjem først.
Etterpå snudde de for å kjøre tilbake.
Etter noen minutter får jeg telefon fra yngste der hun sier;
– Jeg har ødelagt bilen din.
På dette tidspunktet så jeg fram mot en stille og rolig kveld.
Jeg kikka i retningen de hadde kjørt, men så ingen bil. Bare en traktor dreiv å bukserte.
Jeg fikk på meg en refleksvest og sko, der sto de – en bil og to lange individ.
En traktor hadde fått på slepetau og fikk etter hvert plassert bilen i en busslomme.
Vi ringte bilredning i dunsten av bacon.
Det var da jeg tenkte at dette går ikke an, fikk samla alt som lå i bagasjerommet i matta og tatt alt ut.
Skal en først skjemme seg ut behøver det ikke være på grunn av fett og bacon i et bagasjerom.
Og så for bilen av gårde, hengende bak en bergingsbil.
Kan nesten kalle oss omtulla da vi kom inn i hus.
Fikk sagt det så tydelig jeg kunne at dette ikke var yngste sin feil.
Slik er biler, plutselig er det noe -.
Men at dem ikke fikk delt kvelden sammen med mor var ikke noe å gjøre med. Og det syntes yngsteberta var tungt.
Etter hvert fikk vi laga oss ostesmørbrød og natta-te, snakka og delt en trivelig stund.
Disse to hadde vært veldige aktive i sommer, sist hadde de vært i Nordland på et utflytter-arrangement, før det var begge med på å arrangere en festival, der døtrene hadde hatt ansvar for de frivillige. Enda før det igjen, i juni, hadde yngste hatt ansvar for de frivillige under et marked i Trondheim. Samtidig som kjæresten hadde tatt med seg lillebroren på ferie.
Nå blir det et kort besøk denne gangen, for til helga har hun jobb.
Hun fikk spørsmål på fødselsdagen i går, om hva hun jobbet med.
Den spørrende var lektor av den heller bestemte typen.
Så datteren min sa noe om at det hun jobbet med var i en størrelsesorden av ‘mye’, hvorpå damen tolket det som at min yngste henviste til at hun var lang.
Så ramset yngste opp pub, barnegrupper gjennom kommunene, frivillighets-koordinator og filming, som hun har utdannelsen sin i…
Tror det ble det meste av informasjon å ta inn for en godt voksen dame som er vant til at man utdanner seg til «noe».
Begge unge sier de syns tiden er så kort denne gangen, at de gjerne vil ha vært her lengre. Vært i freden, sommeren og naturen.
I dag starta dagen altså med skikkelig «hang-over» for min sin del.
Tror fødselsdagsfeiring og styret rundt det, jobb, kropp i ulage og til slutt bilhavariet, ble for mye.
Men i dag måtte jeg så klart til å finne ut…, hadde jeg rett til leiebil, for det sto det i forsikringa mi.
Bilen var for gammel til at jeg fikk den rettigheten, hadde bilen kollidert eller kjørt utenfor, hadde jeg fått leiebil. Men fordi bilen er over 10 år gjaldt dette ikke.
Det hjalp heller ikke noe mer med NAF-medlemskap.
Leie av bil vil koste meg 500,- om dagen og det har jeg ikke økonomi til. Men må nok kanskje gå for det på søndag, da jeg har siste arrangementet på museet.
Nå har det seg slik at søsteren min har hatt sin bil til reparasjon på samme verksted, så de unge haiket inn til verkstedet (for her går det nesten aldri buss).
Etter at mange hadde kjørt forbi var det en svensk bil som forbarma seg over dem.
Slik fikk de henta søsteren min sin bil, de fikk låne den for å kjøpe inn beis og kjøre til mor.
Hvor de nå er.
foto:ingrun
De hadde og fått vite at det heldigvis ikke kløtsjen som var gåen på min bil, men et stag på akslingen, noe slikt, og en litt billigere operasjon.
Så slik er er ting på tur til å ordne seg.
Men hodepina forsvinner ikke.
Så må nok drikke mer vann og kanskje finne en hodepinetablett. Alt veldig likt slik jeg husker fra ungdommen, da det kunne forekomme at en ble fyllesyk.
