En ekte historie fra virkeligheten. Om snø og sol og ski. 

 

 

 

 

 

Hun var kommet hjem til sin gamle mor.

Det var påske og sola skein både i bakken og i nakken.

 

 

 

– Nå går jeg og finner fram skia fra da jeg var barn, sa hun smilende.

– Kommer du også…

 

Moderen tok på seg sko, bukse, jakke og lue og skjønte at i påsken gjør man nok slik.

Sjøl om den høyeste høytida ikke var slått til riktig ennå. 

Hun prøvde å gjøre seg lekker og lett-på-tå.

Uten berømmelige ski med gli. 

Datteren la i vei mot fjellets topp.

– Kommer du mor, ropte hun opp.

I spenstige tak føk hun bakken opp.

Men heldigvis var det ikke fjellets topp hun hadde peila inn.

Se der kom hun susene ned igjen med tunga mot sitt kinn.

– Kommer du så, sa hun til sin mor.

Som tusla etter på skaren så hvit, der føttene gikk bar skaren fint. 

– Dette går da bra, sa datteren blidt. 

Moren måtte tenke på faren på skaren. 

Men så skjønte hun sit beste. 

Det neste var å innrømmet det datteren spurte om.

At det gikk fint. 

Tvillingtræren sto der de står, om det er vinter, sommer eller vår.

Til og med om høsten står de der.

Datteren klatret om en liten bakke, snudde om… 

Og rente ned. 

Opp kom hun igjen og satte utfor, likt som i sted. 

Farten økte og nederst i bakken hun ville gjøre et hopp. 

Riktig nok stoppet det opp da hun plutselig satt med rompa på bakken. 

Hun skiftet retning og rei sine ski inn i solnedgangen. 

På nytt hun gjorde et hopp, uten en irriterende, fellende stopp. 

Se så, fornøyd hun retter seg opp, så langt hun kan med sine staver. 

Og moren med hendene kaver. 

For hun vil også være litt vill… ….og prøver seg på en dans uten skienes skli og stans.

– Og, giiid, så bedårende, du hadde så rett, sier hun til sin datter så lett.

– Dette var da ikke så dumt, en tur på føtter og ski gjør godt. 

 

Og så endte turen, og alle to var enige…om at dette hadde vært en superfin…, ja du vet -.

Du kan fylle inn siste ordet i ditt hode, en påskefortelling må også ha litt å fylle inn.

 

 

 

♥