Ute ser det ut som våren, på mandag er det vårmåned – men vinteren kan komme igjen. Og jeg er hjemme.

 

 

 

 

Hjemme!!

 

Akkurat det er likevel lite av alt som har skjedd.

Sjøl om det er godt å være hjemme hos seg sjøl.

Normaliserer.

 

 

 

For knapt en måned siden skulle vi feire fars 97 årsdag.

Det ble hans siste, neste dag reiste han.

Jeg fikk være med han de siste timene, noe jeg er glad for. Det har var sterkt, trist og fint.

Han ville sjøl fordi kroppen hans lenka han mer og mer fast den siste tida.

Far hadde vært vant til å kunne virke.

 

Han lo av knærne som stakk opp under dyna, som han måtte ha hjelp til å bevege. For humøret hans, og hodet, fungerte til det siste.

 

Vi har lagt en begravelse bak oss i koronaens tid.

Den ble lys og fin og lett.

På forhand kommuniserte over nett.

Minnestunden etter kunne bare bli for de nærmeste.

 

Tiden etter har jeg valgt å hjelpe mor. Brenner lys, snakke, fyller ut papir, ta telefoner og gå i møter. Jeg har bodd hos henne, vært en par turer hjemme hos meg sjøl for å hente ting.

 

Og jeg har lengtet hjem til mitt eget hus.

 

Dagen etter begravelsen måtte vi til dyrlegen med de to kattesøstrene. De vil ha blitt 19 år neste måned. Mellomste datter hakka tenner da vi sto utenfor veterinæren. Det ble for mye sorg.

Så nå har alle liva jeg tenkte i høst snart ville forsvinne, forsvunnet.

Dette er livet.

– Og døden.

De henger sammen.

 

Men det som har forundret meg er at ved fødsel skjer det meste automatisk, av offentlige og byråkratiske forordninger. Ved dødsfall er det lite automatikk.

 

I helga skal jeg være hjemme hos meg sjøl.

Ett av barnebarna til mor kom, og jeg ble veldig glad for det.

 

Da jeg foreslo en uke etter begravelsen å dra hjem for en natt, skjønte jeg det var for tidig.

Jeg ble litt frustrert, noe med mitt liv og min plass. Da sa sønnen min noe om tiden og jeg slo jeg meg til ro.

For det er i ettertid en vil skjønne -.

Og antakelig vil jeg ikke angre på at jeg brukte noen uker av livet mitt på å hjelpe til at sårkanten får fastne, litt mer. Mor har mistet et menneske hun har kjent i 65 år. Som har vært en viktig del av livet hennes.

 

 

Jeg skal tilbake på søndagskvelden, men har sagt at jeg vil være hos henne annakvar natt. 

Dette er rart.

Det er naturlig.

Og det er uforståelig. Må nok bruke tid på å forstå.

 

Faren min var en fin mann.

Nå kan jeg ikke spørre han om noe, lengre. Så nå var min tid og min søstres tid, kommet, til å bli farløse.

Vi er heldige som fikk oppleve det så sent i livet. Men sorgen må vi ta, uansett når det skjer. Og den tar sin tid.

 

 

♥